Endelig en dag med litt pause! Jeg har riktignok ikke gjort alle punktene på lista mi, men jeg har i alle fall gjort noen av dem. Med pause mener jeg en dag uten oppkast.
De siste dagene har jeg vært uendelig lei av å sløse penger på ingenting, på mat som spises og kastes opp igjen. Lei av å tygge, lei av smulene jeg konstant legger fra meg i sofaen, forbanna på meg selv fordi jeg alltid glemmer å kjøpe støvsugerposer, så ikke får jeg gjort noe med det heller, bortsett fra å børste det på gulvet – uten at det hjelper – for de er jo der fortsatt.
Uendelig lei av å ta oppvasken. Vaske glassbordet med jif, uendelig lei av å stable tallerkener og bestikk i skuffer og skap, uendelig lei av å tørke kjøkkenbenkene, ufattelig lei av å kaste mat, fordi “nå er det nok”, også blir det ikke det. Føler at jeg rydder bort mine bulimiske tendenser oftere enn det faktisk nytter. Jeg er omtrentlig akkurat “ferdig”, innen jeg likevel begynner påan igjen.
Jeg skal selge møblene mine. Farvel skinnsofa, jeg har ligget for mange timer her, med blodsukkerfall, eller sittet her for mange timer, med mat på alle kanter. Når bulimien først innhenter meg blir jeg rotete under sidestykke. Av den typen som kaster på seg bulimiuniform, det vil si halvskitne joggebukser og collegegenser, sånn at jeg kan søle og grise så mye jeg bare gidder uten at det bryr meg nevneverdig i gjerningsøyeblikket. Klærne skal jo i vaskemaskinen uansett.
Oppvask er noe dritt. Jeg ender som regel opp med to tallerkener, null glass, to kniver, en gaffel og to skjeer. Det får duge til alt. Å spise taco rett fra stekepanna fungerer også ypperlig, da slipper jeg å skitne ut en bolle eller noe, bare for syns skyld. Rullegardina er konstant trukket ned uansett, skyvedøra er skjøvet igjen, mellomdøra er lukket, ytterdøra låst.
Og poser, det er sånn man kommer inn døra med og plasserer rett i sofaen. Deretter hender det at jeg sleper med meg enkelte artikler ut på kjøkkenet om jeg er nødt til å kokkelere noe. Det enkleste i verden er å varme risgrøt i mikroen, eller å steke kjøttdeig. Bortsett fra det er det en pose som tømmes for innhold (tømmes i sofaen), slik at jeg kan kaste søppel og emballasje rett oppi der. Det blir liksom rett inn og rett ut på alle mulige måter. Enklest mulig overstått. Innen kvelden er omme og natta godt igang, er det bare å knyte sammen posen, slepe seg ned til søppelkassa og kvitte seg med syndig bevismateriale. Med Zahra på slep – hun er jo som regel grunnen til at jeg subber ut før leggetid. Natt, når naboene (forhåpentligvis) sover, sånn at færrest mulig mennesker kan se meg.
Drittlei av å tygge, svelge, repetere i uendeligheten. Registrerer at det ikke er plass til mer, surrer ut på badet, står alltid på tå for å se på magen min i speilet. Du vet du har spist for mye når ryggen din buer utover, selv om du står oppreist. Spisingen i seg selv kan strekke seg over en time, halvannen, deretter tar det hva? Tretti sekunder å bli kvitt alt? Hver eneste gang slår det meg at det er derfor folk blir hekta. Faller for fristelsene gang på gang på gang. Fordi det er så forbanna lett å spise nøyaktig det man vil ha. Men det ender selvfølgelig ikke der. Så lenge man har mer mat igjen, så er det påan igjen.
Det siste året, etter at jeg fant ut at livet kunne dreie seg om mer enn maten, har symptomene mine endret seg. Når livet ikke dreide seg om annet enn mat og oppkast kunne jeg nøye meg med en runde eller to, maten kunne alltids spares til dagen etterpå, sånn at jeg alltids hadde noe tilgjengelig.
Etter min nær-døden-opplevelse endret det seg. Om jeg hadde mat igjen gikk alt sammen rett i fryseboksen, i håp om at det skulle hjelpe å utsette det som ofte virker uunngåelig. Alt gikk i fryseboksen. Melkeprodukter, poseprodukter, potetgull, smågodt. Everything. Det resulterte i stress-tining dagen derpå. Jeg visste alltid hva som tinte kjappest og hvor jeg kunne begynne å spise først.
Men nå, det siste året, alt skal spises og fortæres på samme kveld. Hver dag er en ny dag, om gårsdagens nedtur er i ferd med å repetere seg selv, så skal det i det minste ikke være like lett å falle for fristelsen som å fiske noe opp av fryseboksen eller ut av skapet.
Siden April har jeg vært flinkere til å ha spyfri dager. Rekorden på rad er åtte. Etter at jeg kom hjem fra påskeferie har det langsommelig sklidd ut igjen. Kortere tid, mer stress, større håpløshet, mer mat, mer oppkast. Dagene uten oppkast er anoreksipregede med trening som kompensasjon for næring beholdt. Mat er forferdelig vanskelig. Mat, som i “vanlig” mat. Kjøleskapet er til enhver tid fullt av nutridrinker, jeg aner ikke hvor jeg hadde vært uten. Lista over mat jeg kanskje klarer å putte i meg er neimen ikke lang. Den inneholder noe så fint som 0% youghurt, epler, cottage cheese og… that’s it. Jeg blander det til en sånn fin masse. Youghurt, cottage cheese og epler. Eplet, møysommelig oppskåret i 60 biter. Skjærer alltid det samme mønsteret og har gjort det i tre år. Blander alltid på samme måte. Spiser på samme måte, eplebitene først.
Før kunne det hende jeg hadde knekkebrød i skapet, men den tid er forbi. Det ble nemlig sånn at pålegg og knekkebrød ikke hørte sammen. Når jeg skulle spise knekkebrød med pålegg føltes knekkebrødet utrolig bortkastet, da kunne jeg like godt bare spise pålegget! Og når knekkebrød fortsatt befant seg i skapet om bulimien skulle dukke opp… Lenge leve kreativiteten. Det er ikke måte på hvor oppfinnsom man blir når man er desperat. Og med desperat mener jeg ikke tørre knekkebrød, men når du faktisk anstrenger deg for å kokkelere noe bulimisk av knekkebrødene. Du trenger bare vann, sukker og mikro. Høres det ikke herlig ut? Fy faen.
Jeg rekker ikke å tenke over hvor jævlig sykt det egentlig er – fordi jeg er så vant med det. Men jeg ser det når jeg skriver det, så ser jeg at alt jeg har av matvaner ikke er noe å skryte av i det hele tatt. Det finnes ikke normalt i noe som helst av de siste avsnittene. Så gjennomsyra av spiseforstyrrelsen, og så vant med det at jeg ikke evner mulighet til å definere problemet.
Jeg er ikke en gang lenger sikker på hva som er normalt. Jeg pleide å vite det men jeg har ikke snøring.
Jeg har angst for å få lavt blodsukker. Jeg har nutridrinker i veska, i skolesekken, i krisetilfeller i jakkelomma. Likevel kan jeg bare drikke x om dagen, samme faen. Heller angst enn å overstige kalorigrensa. Heller vill panikk, ingen av delene er ønskelig.
Det hender jeg anstrenger meg i sosiale situasjoner, for å få matvanene mine til å framstå som normale. For eksempel på multifamilie. Det er koltbord, felleslunsj. Ett av kravene er at man spiser noe, siden gruppa i seg selv er krevende og dagene lange. De sjekker selvsagt ikke hva du gjør med maten etterpå, eller analyserer hva du spiser, men likevel. Jeg anstrenger meg for å få det til å se okei ut, men hver eneste gang jeg ser hva mamma, pappa eller behandlere skulle ha på sine tallerkener… Det blir skammelig å sammenligne, jeg prøver å la være.
17.mai var en bulimisk katastrofe. Det ødela ufattelig mye. At jeg ikke greide å tøyle eller kontrollere meg selv. Ønsker så sårt å få det til, virke normal. En kommentar som “skal du ikke ha ei pølse du også da?”, utløser det bittelille håpet jeg har om at kanskje, kanskje så kan jeg spise ei pølse, kanskje går det greit, kanskje. Jeg håper alltid, men det fungerer aldri. Dermed ruller ballen videre. Med småspising. Ett stykke kake her, ett stykke der, en annen sort her – da må vi smake på den, selvsagt. Det som kanskje gjør aller, aller mest vondt er når man blir oppmerksom på at det man ikke holder på med er usynlig. Når andre merker sykdommen, men ikke kan kommentere den – da sprekker familieillusjonidyllbobla, dermed blir det forsøkt kontrollert på en annen måte – og det gjør så vondt. Og skammen blir så stor. Så stor at jeg ikke kunne skrive om det på selve dagen, for å blogge om skammen er ikke noe jeg greier å gjøre når skammen er fersk.
Men når maten blir forsøkt reddet ut av synsfeltet eller blir forsøkt gjort utilgjengelig… jeg har ikke ord til å beskrive det, men å ønske seg død servert på sølvfat dekker det ganske godt likevel.
Jeg vet at noe av det verste mamma vet; er å være “muliggjører”. At hun selv tror at hun “lar det skje”, selv om det skjer når hun ikke ser det også. Mamma støtter ikke det bulimiske på noe som helst måte, og i perioder hvor bulimiske tendenser står sterkt hos meg, fører det til en nesten total isfront mellom oss. Jeg trekker meg bort og unna fordi skammen blir for stor, og hun blir sittende igjen med sin håpløshet og ett desperat ønske om å kunne gjøre en forskjell fra eller til for min del – men min skam, så stor, slipper henne ikke inn overhodet. Jeg har ikke fatteevne nok til å sette meg inn i hvordan det føles å bare kunne se og vite, men ikke kunne gjøre eller hjelpe.
Men som sagt, blodsukkeret trigger angsten. Det vil si, at om jeg skal kaste opp må jeg helst være på vei hjem eller hjemme, hvis ikke kommer panikkangsten for å få epileptiske anfall, som kanskje trigges ekstra av blodsukkerfall. Men greia, konklusjonen i hvorfor jeg ikke greier flere dager på rad uten oppkast; siden jeg har ei øvre grenser med kalorier på x, som ikke er tilstrekkelig nok for kroppen, så vil sulten og slappheten øke for hver dag som går. Jeg inntar mer næring enn at sultfølelsen blir skrudd av, akkurat tilstrekkelig nok til at kroppen rekker å hyle etter sult gjennom hele ettermiddag og hele kveld. Og jo flere dager jeg går uten oppkast – jo mer angst får jeg.
Det er en ond sirkel og en balanse jeg ikke mestrer. Uansett om dagene er spyfri eller spypregede, angsten er der. Og angsten utløses overalt. På skolen, på legekontoret, på sykehuset, i bilen, på butikken, når jeg er ute og går.
Jeg sover med angsten og drømmer om skrekkscenarioer. Angst for lavt blodsukker og epilepsianfall. Det er det angsten min dreier seg om.
Jeg er lei. Jeg vil ikke ha det sånn. Det er jævlig å gå rundt med angsten i brystkassa i enhver situasjon og kjenne at man faller innover i seg selv. Likevel er angsten for å gå opp i vekt minst like stor – kanskje til og med større, for jeg har vanskeligheter med å akseptere at det kanskje er det som må til for å dempe angst på alle plan. Alle forteller meg at det er uunngåelig, at det ikke finnes kompromiss mellom favoritt-tallet mitt og friskhet. Jeg får ofte beskjed om å visualisere tallet. Igår, når jeg var hos Therese (ja, time på en lørdag), så skrev hun det på en lapp. Stort og fint. “Visualiser Karianne, prøv å forestill deg!”.
Årene går. Når alt kommer til alt holder jeg fortsatt på med det samme prosjektet. Jeg gruer meg sinnssykt til Modum. Fordi jeg ikke har noe som helst på plass eller under kontroll. Alt trenger å jobbes med. Det skremmer meg.
Trøttetryne. Januar 2009.
Synlig syk.
Syk med 
