Noen som har peiling? Om angst.

Jeg sitter fast. Frustrert, finner ingen løsninger som virker oppnåelige, nedtrykt fordi jeg kommer til kort og ikke greier å komme på noe fornuftig selv. Derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre dere, om noen har noe fornuftig å komme med, innspill, egne erfaringer, hva som helst.

Hvordan trosse angsten?

Jeg prøver. Feiler. Trykkes ned. Prøver på ny. Feiler. Angsten øker i omfang. Jeg blir sint, direkte forbanna fordi jeg nekter å la meg tøyles og begrenses av irrasjonelle tanker, feiler, prøver. Bruker opp tid, energi, tankekraft på angsten, akkompagnert av katastrofetankene. “Tenk om, hva hvis, om enn”. Forbanna, frustrert og ikke minst skuffa hver gang jeg opplever det jeg ser på som nederlag.

Hvor blir jeg redd?

I sosiale situasjoner. På kiosker, butikker, apotek, bensinstasjoner, kjøpesenter, flyplasser, på skolen. Der det finnes folk.

Hva er jeg redd for?

I all hovedsak epileptiske anfall. Eller at det skal skje noe med meg, som jeg ikke kan kontrollere. Jeg er ikke redd for å ikke få hjelp om ulykken skulle være ute, jeg er redd for at det skal skje, skammen det fører med seg (irrasjonelt da jeg ikke akkurat kan skru av og på noe fysisk), men følelsene i etterkant og redselen for at det skal skje igjen.

Den paniske delen av min angst, der redselen også tar tak fysisk, med uklart syn, svimmelhet, kvalme, munntørrhet – panikk, er NY for meg. Jeg har tidligere vært redd – men ikke så redd at jeg har måttet flykte fra ubehagelige situasjoner, slik panikken velger å gjøre når den får tak.

Så jeg lurer; hvordan trosser du angsten?

Jeg vil på skolen… Men jeg tør ikke.

About these ads

45 Responses to “Noen som har peiling? Om angst.”


  1. 1 Ingeborg 2. May 2011 at 21:34

    Jeg har hatt stort utbytte av eksponeringsterapi. Se gjerne under ocdkategorien, mye samme prinsipp. MEN, jeg hadde ikke utbytte da jeg holdt på med det alene. Jeg trengte profesjonell hjelp. Kanskje modum har et angstprogram?

    • 2 arikanne 2. May 2011 at 21:49

      Ja… jeg surrer veldig når jeg er alene. Om jeg er med ei venninne, feks Elin eller LM, går det LITT bedre, men det hender jeg må flykte situasjonen likevel. Jeg aner ikke hva modum har, kanskje. Men skoleåret er hovedbekymringen! Det er jo ikke så lenge igjen nå, og jeg vil helst bestå og slippe å gå om igjen for hundrede gang.

  2. 3 m 2. May 2011 at 21:39

    Jeg lærte meg å takle angsten ved å bruke dialektisk atferdsterapi (DBT).

  3. 5 lovelyliller.com 2. May 2011 at 22:02

    Vell. Sånne ting som epelepsianfall kan man jo ikke forutse (med mindre du har en opptrent hund),så du kan kansje prøve å tenke at ting du ikke har mulighet til å kontrollere må du bare la gå. prøv heller og omfavne frykten og kjenne på de ubehagelige følelsene. prøvd tankefelt terapi?

    • 6 arikanne 2. May 2011 at 22:14

      Har prøvd tankefeltterapi. Dog ikke med håp om bedring (sies at det ikke skal ha noe å si), men jeg tror jeg droppet den siste timen eller noe i den dur. (200…7 tror jeg det var).

      Prøver å helgardere meg selv med å være sikker på at jeg ikke har lavt blodsukker når jeg legger ut på eksponeringsturer liksom. Det er liksom “det minste” jeg kan gjøre. Og det er sant at man ikke kan forutse det. Men angsten “framprovoserer” eller “innbiller” seg symptomer på epilepsianfall, så jeg blir jo “hjernevasket” til å tro at jeg kommer til å falle om med kramper. Tror dog at om jeg hadde gått i gulvet, så hadde det “bare” vært vanlig besvimelse.

      Takk for svar ♥

  4. 7 kinam 2. May 2011 at 22:05

    jesus to the rescue.lol

    les innlegget på bloggen min som heter:
    frykt gjør deg paralized.
    exposes.
    the word.

    klem;)kinam

  5. 9 karoline 2. May 2011 at 22:05

    hei du:)
    kjenner til angsten. Har fått panikkanfall ute, med skjelvinger og alt som hører med. Forferdelig skummelt og de er kraftigere hvis det har blitt lite næring, når kroppen kun fokuserer på å holde de mest vitale deler i gang. Det som allikevel hjelper meg mest er eksponering kombinert med rolige pusteøvelser. Noe å drikke etterpå også(av en eller annen merkelig grunn). Modum har forresten egen angstavdeling, så det er mange på huset med høy kompetanse:) heia deg!

    • 10 arikanne 2. May 2011 at 22:17

      Ja, kjenner også at noe å drikke hjelper. Pluss pusting ja… Tenker MYE på det når jeg kjenner angsten ulme…
      Good to know. Takk! ♥

  6. 11 Annika 2. May 2011 at 22:13

    Jeg prøver å eksponere meg selv. Gjøre det jeg er mest redd for og stå i angsten. I tillegg hjelper medisinene mine en god del.
    Tidligere løp jeg og gjemte meg under dyna. Ikke den beste strategien akkurat :)

    • 12 arikanne 2. May 2011 at 22:19

      Ja… eksponering. Jeg trosser i det minste, prøver.
      Hvilke medisiner? (face eller mail om du ikke vil publisere det i kommentarfeltet ♥ ) Har nemlig også meds, men vil ikke være avhengig av det!

  7. 13 E 2. May 2011 at 22:49

    Har du noen i klassen du stoler på som kan hjelpe deg og være sammen med deg gjennom skoledagen, så blir du ikke alene blandt folkene på skolen liksom, men sammen med henne/han blant dem? Kanskje dere kunne dra sammen til skolen og passe på å tilbringe dagen i nærheten av hverandre. Du sier jo det er litt lettere hvis du er sammen med noen. Vet ikke om det er noen i klassen det hadde gått ann å få det til med. Mulig det hadde gått ann å få med seg noen andre også, en slags assistent, om det er noen du kan stole på. Jeg tror det kommer til å bedre seg betraktelig med tanke på angsten hvis du blir vant med å være på skolen. Vet klassen a du har epilepsi?

    • 14 arikanne 2. May 2011 at 23:10

      Ja… Det kan jo hende at det kan være til hjelp. Har jo Elin på samme skole men i annen klasse. Det kan jo dog hende at det er dørstokkmila som er den lengste og verste, at jeg løsner når jeg kommer inn og oppdager at det kanskje (forhåpentligvis ikke er så ille likevel.)
      Ja, de vet det :) Takk for forslag!

  8. 15 Nerve 2. May 2011 at 22:52

    En venn av meg skrev dette gjesteinnlegget på bloggen min om angst. Han har slitt med angst i 12 år og har en del erfaring med det. Vet ikke om det er så mange gode råd i det, men det kan jo hjelpe å lese om hvordan andre opplever det og takler det. Her er i allefall linken: http://nerveblogger.net/2010/08/26/det-gar-over/

    For min del sliter jeg og med å kontrollere angsten når den kommer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre så jeg gjemmer meg bort fra verdenen, isolerer meg og tar beroligende medisiner. Men det er liksom ikke den beste langvarige løsningen…Håper du finner din løsning, og kanskje de kan hjelpe deg med dette på Modum :)

    • 16 arikanne 2. May 2011 at 23:09

      Jeg ser liksom ikke helt på beroligende medikamenter som den store mest brilliante løsninga for å si det på den måten. Vil gjerne GREIE det! :)
      Tusen takk for linken, skal sjekke den ut ♥

  9. 17 Lene 2. May 2011 at 22:53

    Æ har diagnose Sosial fobi (eller angst som noen kalle det) og har mange erfaringe. Æ e skitredd for ka andre tenke om meg. Det e det å vite at æ ikke ane ka folk tenke om meg som tar knekken på mitt sosialliv. Æ e livredd for å gå på butikken i tilfelle æ møte noen gamle kjente som f.eks spør om ka æ gjør om dagan osv. Det e rett og slett frykten for å bli dømt. Bare det å miste en ti-kroning på butikken kan ødelegge en hel dag. Og æ e livredd for å gå tur aleina. Vold og voldtekt skremme livet av meg. Folk e kilden til min angst. Klare ikke tanken på at folk tenke noe negativt om meg.

    Fikk diagnosen for omtrent et år siden, og siden da har mye forandra seg. Første halvåret gikk æ på medisina (sensurerte navnet på medikamentet – antidep) som legen min kalte “støttehjulan” mine. Æ opplevde en slags lykkerus, og i begynnelsen va det gøy, men etterhvert føltes det så falskt. Som om det ikke va mine egne følelsa.. Så æ slutta på dem etter noen mnd, desverre uten nedtrapping så fikk meg en HARD støyt. Man skal aldri, ALDRI slutte på så høy dose medisin uten nedtrapping. Va nært selvmord, men kom meg heldigvis gjennom den verste tida.

    Behandlingsmetoden min e kognitiv terapi. Det å forandre tankemåten. Du kjenne nok helt sikkert til det kan æ tru. Og eksponering. Det å gjøre ting mange nok gang hjelpe faktisk. Et av mine største problema va å handle på butikk aleina, og betale. Nu klare æ å betale sjøl, så lenge æ har med en “hjelper” som e i nærheta i tilfelle æ må avlyse forsøket. Det hende æ ikke klare, men det blir færre og færre gang med tida som går. Kanskje en gang hver tredje mnd klare æ å dra på butikken HELT aleina, og betale HELT sjøl. Det høres ut som en filleting for enhver mann, men herregud æ e så stolt da. For en mestringsfølelse!

    Æ tenke at æ vil ha et “vanligt” liv. Æ VIL kunne gå meg en tur aleina, æ vil kunne dra aleina på shopping eller vanlig matbutikk. Æ e så lei av å være avhenig av andre. Og det e en motivasjonsfaktor. Det gjelds å klappe seg sjøl på skuldra HVER gang man har vært flink. Uansett kor lite det e. Uansett om det bare e å klare å sette på seg et smil i en grå hverdag. Æ vet at æ betyr nåt for nån, og at æ e flink til mye. Man må bare fortelle seg det sjøl ofte.

    Vet ikke kor mye hjelp det her e Karianne, men du har stort potensiale til å bli HELT frisk. Æ vet du har viljen, og en dag så tar du fram spiker og hammer å spikre angsten midt på veggen. Ikke la den bryte deg ned. Forandre tankegangen, og tross frykta din litt etter litt. Ikke la andre bryte deg ned når dem sir: “SKJERP DEG!” Sålenge du vet at du gjør ditt beste for å bli frisk, så kan folk bare leve i sin egen boble om at ting e sånn og sånn.

    Vi e her alle for deg Karianne, og flesteparten forstår kor tøft selv småting kan være. Hvis du e trist resten av dagen fordi du snubla påtur til postkassa, så e det ingen her som dømme deg <3

    • 18 arikanne 2. May 2011 at 23:16

      Liker tankegangen din! Du tenker som meg, tror det er den riktige måten å tenke på. Jobber også en del under topplokket med kognitive tanker og tankemønster.

      Vær stolt over stegene du tar! Én dag. Jeg tror på deg.
      Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Og takk for at du tror på meg! Tusen takk for gode ord ♥

  10. 19 Pusle 2. May 2011 at 23:08

    Angst er slitsomt. Ikke så lett å bli venn med. Men klarer man det så blir ikke angsten så skremmende. Bare godta reaksjonene på angsten. Så blir angsten mindre farlig. Bare la den være der til symptomene går bort. Da kan det bli mindre skummelt neste gang. Skjønner at du har angst for epilepsi. Jeg har angst for dissosiasjon, for da mister jeg all kontroll. Det blir vel det samme med epilepsien. Jeg tar også (sensurerte medikamentet) om jeg blir for sliten av angsten. Men jeg liker bedre å takle den selv. Det er vel det beste.

    • 20 arikanne 2. May 2011 at 23:12

      Ja… Det tror jeg ikke at jeg har prøvde. Eller, jeg har ikke forsøkt å akseptere det. Istedenfor har jeg blitt kjempesint på angsten og og hisset meg opp inni meg på grunn av det… Har aldri forsøkt å akseptere den, men kanskje jeg skal prøve. Tusen takk for svar :)
      (tok meg friheten til å sensurere hvilken medisin du snakker om, men jeg skal huske på det :) )

  11. 21 LC 2. May 2011 at 23:22

    Først skal det sies at jeg fortsatt i stor grad har angst, men det har hjulpet betraktelig det siste året. Nå har min angst hovedsakelig vært panikkangst, at jeg helt ute av det blå har følt at jeg kommer til å dø. At hjertet skal stoppe, at jeg ikke får puste, at jeg skal svime av etc. Så det har hjulpet meg veldig å ta en ordentlig sjekk hos legen med både blodprøver og EKG og fått fastklart at jeg ikke er syk, og langt ifra døden nær. Så da det var gjort, lærte jeg å kjenne igjen angsten. Hvis jeg føler jeg skal dø nå, så vet jeg at det bare er angst, og at jeg ikke dør, og at det går over. Jeg må bare holde ut. Det er bare hodet som fucker med meg.

    I det siste har jeg opplevd å få angst i situasjoner jeg aldri har hatt det i før. Der det f.eks er mat og mange folk. Første gangen måtte jeg løpe hjem med halen mellom beina, for jeg var sikker på at jeg var dødssyk med influensa, fordi jeg var så svimmel og skjelven. Trodde ikke det var angst da, for hadde aldri fått det bare sånn plutselig. Med en gang jeg forlot lokalet ble jeg bedre, så da skjønte jeg at det nok en gang var angst og ikke døden som banket på.

    Så.. konklusjonen er vel først og fremst å vite at angst er angst, og at det går over, at du ikke blir verken gal eller død. Men det virker som om du kjenner det igjen når det er angst, så kanskje ikke dette var så relevant, egentlig. Men jeg kan jo la det stå..

    Et tips til å takle når angsten river i deg, er å kjenne på kroppen. Jeg mener, hvertfall når jeg får angst, så kjenner jeg ikke verken føtter eller armer, det er som om jeg bare er hodet mitt. Sånn er det vel egentlig veldig ofte, men uansett. Tramp i bakken med føttene. Kjenn at du står stødig på dem. Kjenn at du støtter deg på hælen, på tærne. Spark, som om du vil sparke angsten ut av kroppen. Har du mulighet, si høyt “kom deg til helvete vekk, drittangst, du har ingen kontroll over meg”, mens du sparker og tramper, og kjenner at du er der du er, du flyter ikke bort, du har kontroll. Og husk og puste! Disse tipsene er forresten fra min psykomotoriske fysio, og hun viste meg også hvor stiv jeg faktisk er i hele kroppen når jeg ikke puster ordentlig. Så pust dypt inn og dypt ut, senk skuldrene og vit at angsten går over. Det er bare hodet som fucker med deg.

    Det har hjulpet meg mye å bruke disse teknikkene, selvom jeg fremdeles har problemer i enkelte situasjoner. Som fly. Jeg vet det er trygt å fly, og det er ikke flyet i seg selv som er så ille, men det at jeg er livredd for å få panikk og ikke ha mulighet til å komme meg av. For panikken kommer når den vil den. Irrasjonell og uforståelig. Men man må bare sparke den bort. Prøve, hvertfall.

    Oi, dette ble visst et helt innlegg. Men er det noe jeg hater her i verden, så er det den jævla angsten. Den har tatt fra meg alt! Håper det ordner seg for deg. <3

    • 22 arikanne 2. May 2011 at 23:27

      Tusen takk for langt svar og mange gode tips.
      Kjenner meg igjen i hvordan du beskriver panikken. At det bare er hodet.

      Frk.Fastlege var også veldig konkret på dette med at det bare er hodet som fucker for meg. Det hjalp en hel masse og etter at jeg hadde vært hos henne var jeg veldig klar for å møte litt frykt og gjennomførte en minitur på en liten butikk samt en tur på apoteket. Var så letta og lykkelig etterpå at jeg nesten svevde. Dessverre er det ikke alltid at kunnskapen greier å slå angsten – men jeg håper at det vil komme seg etterhvert.

      Fly er skummelt for meg og. Særlig dette med at det ikke finnes fluktmuligheter (fallskjerm neste?! haha). Men det gikk, jeg gjennomførte til tross (hvilket valg?)
      MEN TUSEN TAKK. Mye viktig her jeg kan ta med meg!

  12. 23 laipai 2. May 2011 at 23:23

    Jeg tror også at jo mer du bekymrer deg for at en situasjon skal oppstå (altså et anfall) så gjør du det verre,og sjansen for at et anfall vil utløse seg blir større…ikke vet jeg om det foregår sånn,men det er sånn jeg tenker meg at det er/vil bli..Så å eksponere deg er nok lurt,men som Ingeborg sier,kanskje greit å få hjelp med det.

    <3

  13. 25 bulimi hjelp 2. May 2011 at 23:33

    Uff, stakkars :( kan godt skjønne at angsten henter deg inn litt om dagen. Har skjønt det sånn at du har gjennomgått noen ekstreme positive forandringer idet siste, og da kommer jo gjerne angst fra ambivalens og de dere greiene. Men akkurat det har du sikkert mye mer peiling på enn meg :)

    Likevel er det jo helt grusomt at når man faktisk begynner å bli bra, og gjør livet sitt tryggere og bedre på alle måter, at det er da man skal bli så engstelig? det er jo ike rasjonelt i det hele tatt, og derfor også vanskelig å håndtere det med tanken alene.

    Jeg slet mye med dette når jeg begynte å komme meg ut av bulimi-dumpen. Legen anbefalte meg (sensurert medikament), men som deg vill jeg gjerne GREIE det også! så da var det knallhard jobbing, overvåking av mine egne tanker og hvor de førte meg hen non-stop. (dette er vi jo vant med etter å skvise bulimien ut av systemet uansett..) Jeg måtte spørre meg selv hva jeg var redd for, også finne “bevis” for at dette ikke er sant. vanlig kognitiv endring av tankemønstrene mine.

    meeen det hjalp vel ikke sånn veldig mye, uansett hvor hardt jeg prøvde. Til slutt “turte” ikke kroppen å sovne, jeg fikk eksem og helt rare anfall og gikk til legen igjen. Han forklarte meg da at mange med spiseforestyrrelser fikk angst når bmi-en begynte å nerme seg normal-vektig. Og at det ofte gikk den veien at de fysiske reaksjonene fikk hodet til å lete etter årsaker til at vi var redde, og at denne prosessen ville forsterkes gjennom hverandre. Jeg takket nesten ja til (sensurert medikament), men tenke jeg skulle prøve ett råd fra legen først:

    KUTT UT KAFFE, KOFFEIN (fra f.eks. pepsi max, vertfall cola zero etc., te har litt i seg..)OG HERREGUD SÅ DET HJALP!!! eneste taktikken jeg fann som kunne fungere litt i tillegg til det, var å holde pusten…og det går jo ikkke an i lengden!

    Bortsett fra det skal visst aspartam kunne gjøre oss mer “alert” og mer engstelige også. (jeg ignorerer som regel all slaktning av kunstig søtning – hekta.com) Det finner man mest av i nutrilett (ikke atkinson-barene) Halsdrops (ikke doc sukkerfri lakris) og enorme mengder i pepsi max. mest av alle. derfor så grusomt vanedannende…

    Bortsett fra dette, og det å ha nok karbohydrater i omløp til å nære hjernen, så vet jeg ikke…

    masse masse lykke til verfall, håper det ordner seg. angst er GRUSOMT!! :(

    • 26 arikanne 2. May 2011 at 23:45

      Takkar for tiiips ♥

      Akkurat BMI/vektmessig ligger jeg stabilt (flott og fint, greit for meg), så det er nok ikke derfor jeg reagerer som jeg gjør. Tenker likt som deg på mange områder! Har ikke hørt om dette med koffein før… Må tenke litt på det :P Heller jo i meg ett par kopper kaffe til frokost, og ofte pepsi max om jeg har tilgjengelig.

      Akkurat medikamentet du nevner (sensurerte det), har jeg prøvd tidligere. Det hjalp for min del på tvangshandlinger (som var mye verre før) og dempet handlingen til å kun være en ubehagelig tanke. Men har ikke tenkt på at det kan hjelpe på andre vis.

      Men igjen; takk for tips og innspill! ♥

  14. 27 I 3. May 2011 at 01:27

    Jeg har fått diagnosen sosial angst/sosial fobi, og som en annen nevner her oppe er det ofte reaksjonene i ettertid som er de verste for meg. Ting jeg synes er ubehagelig unngår jeg om det er mulig, men noen ubehagelige ting MÅ man bare gjøre, og noen fører gode ting med seg slik at man presser seg selv til å gjøre det likevel.

    Jeg synes det er vanskelig å være i store folkemengder, men i de situasjonene der jeg kan gjøre meg fort ferdig med ting og gå der i fra så fort som mulig takler jeg bedre enn de situasjonene jeg ikke kommer meg unna/det vil bli lagt merke til dersom jeg går. For eksempel et klasserom, en kinosal etc. Jeg sliter også med panikkangst, og er redd for å få anfall eller begynde å skjelve fremfor andre. Som sagt er dette enklere når det er en situasjon jeg kan “flykte fra”, for eksempel ut av en butikk eller lignende.

    Som sagt er tankene i ettertid kanskje de verste, fordi jeg analyserer hver eneste situasjon ned til det aller minste. Hva gjorde jeg feil? Hvordan oppfattet de andre meg? Så de på meg at det er noe i veien med meg? Jeg er veldig redd for å ikke bli likt av folk, og veldig små ting kan føre til at jeg får dårlig samvittighet for at jeg er i veien. For eksempel får jeg lyst til å slippe alle menneskene i køen bak meg på butikken forran meg for at de skal slippe å vente, jeg prøver å unngå at folk må stoppe/vike for meg på fortau eller andre steder og gjør så godt jeg kan for å ikke vere til bry eller ikke bli mislikt.

    Det eneste jeg hittil har funnet ut at virker er medisiner. Det hindrer angsten til en viss grad, men jeg vet jo at det ikke er noen permanent løsning, og i tillegg blir jo virkningen dårligere etterhvert.. Sliter også med å skjønne hvordan jeg skal klare å komme meg over dette, og har ikke hatt noe hjelp av kognitiv terapi. Føler terapien ikke når helt inn til meg, og har fått høre at jeg er for fastlåst i at “sånn er situasjonen” og ikke klarer å endre tankegang.

    Dette ble nok mer om mine erfaringer med angsten, enn hvordan jeg trosser den. Men jeg unngår, som du også nevner, ting som jeg tror kan føre til at noe skjer, selv om sannsynligheten for at det skjer kanskje ikke er så stor. Men den ER der, og det er nok til å unngå alt..

    Må bare legge til til slutt at jeg har fulgt bloggen din en stund, men ikke fått meg til å kommentere før nå. Du skriver på en måte jeg kjenner meg godt igjen i, selv om våre problemer ikke er helt de samme. Det er veldig fint at du deler erfaringene dine med oss andre, for det er lettende å lese at andre også opplever ting som jeg gjør, og at jeg ikke er alene i verden om å ha slike problemer. Stå på videre!! :)

    • 28 arikanne 3. May 2011 at 03:39

      Tusen takk for at du tør å dele dine erfaringer! Det er dog trist å lese at det har satt seg sånn fast. Men jeg tror også at det er mulig å bryte den destruktive trenden, med tiden.
      Kjenner meg veldig igjen i dette : “Som sagt er tankene i ettertid kanskje de verste, fordi jeg analyserer hver eneste situasjon ned til det aller minste. Hva gjorde jeg feil? Hvordan oppfattet de andre meg? Så de på meg at det er noe i veien med meg?”

      Hold ut ♥ Takk for at du leser!

  15. 29 Tonje- Giddy 3. May 2011 at 04:20

    Har slitt relativt lenge med angst nå, uten å ha klart å fått den til å ryke og reise ennå, men noe lærer man jo på veien.
    Noe av det viktigste for meg om jeg skal inn i en angstpreget situasjon er å ha fått nok søvn og å ha fått i meg næring; For det å stå midt inne i et angstanfall kan kreve utrolig mye styrke, og da må man mobilisere det man kan.
    Ellers er det jo også noe med det å klare å snu negative tanker til positive og jobbe med å styrke troen på at angst er faktisk bare angst. Det er hodet ditt som forteller deg at en ufarlig situasjon er utrolig farlig. Om situasjonen tillater det så kan det derfor hjelpe å for eksempel si det høyt til seg selv at “Dette er faktisk ikke så farlig” samtidig som man bygger en styrke og trygghet inne i seg selv, om den enn føles litt falsk der og da.
    Og til sist: Man skal kjenne sine egne grenser og kjenne når man har pushet for mye. Jeg vet i alle fall at jeg omtrent kan bli helt utslått i dager dersom jeg pusher meg selv for hardt… Så til syvende og sist handler det om å finne en balanse. Ikke presse seg selv for hardt, men fortsatt ikke stoppe opp. Man må kjenne at man beveger seg fremover og klarer å møte nye utfordringer. (Delmål er en fin ting).

    Håper du klarer å bekjempe disse følelsene!

  16. 31 Lene 3. May 2011 at 11:13

    Har lest litt av de andre kommentaran nu også, og det e mye å ta til seg her, både for deg og for andre som les. Det å akseptere angsten e utrolig tungt, men opplevde sjøl at det va det som måtte til for å virkelig komme i gang med behandlinga. Før skjemtes æ så utrolig over at æ hadde angst, det gjør æ til tider også den dag i dag, men i mye mindre grad. Æ vet den e der, og æ vet den blir å komme uten at æ har kontroll over det. Man lære seg etterhvert å face angsten, og selv om du ikke bestandig vinn kampen, så e det et godt stykke på vei til å bli frisk.

    Og den analyseringa i ettertid.. Det e så tungt. Men æ love deg at det blir bedre med tida, æ love! :)

    • 32 arikanne 5. May 2011 at 16:20

      Ja, utrolig mange fine innspill her fra andre!
      Tungt å akseptere at den er der, men tror likevel aksepten er med på å tørre å møte sin egen frykt.
      Tusen takk ♥

  17. 33 Bella 3. May 2011 at 15:10

    Jeg har slitt MYE med angst.

    Og, jeg har like mye angst for angstdempende medisiner som jeg har angst for andre ting, så for meg har det vært nødvendig å finne måter å håndtere angsten på. Hele livet mitt har jeg bare latt angsten min (som jeg kaller for Boaen min) henge rundt meg, jeg har gått til psykolog i årevis, men uten at det har gitt nevneverdige resultater. Rett og slett fordi jeg ikke har turd å MØTE angsten min, å ta kampen med den, jeg har jo ikke turd å gi opp min elskede og mest forhatte mestringsstrategi. De siste tre månedene har jeg imidlertid jobbet beinhardt for å få dette til, og jeg må si at det har gitt gode resultater, jeg er så og si angstfri nå, ihvertfall har jeg mange, lange dager nærmest helt uten angsttanker.

    Nå har jeg jobbet på mange fronter, også fordi jeg har angst for MANGE ting. Jeg har en generalisert angstlidelse, jeg er altså redd for stort sett det meste. Redd for å dø, redd for sykdommer, redd for fly, redd for sosiale settinger, redd for å såre noen, redd for bakterier, redd for skumle menn, you name it;)

    Det som har gitt best resultater for meg i denne perioden er dette:

    – Kognitiv terapi.

    – Si NEI til angstdyret mitt. Si NEI hver eneste gang det kommer en angsttanke. Aksepere den, men si “jeg vet du er der, ditt dumme Boadyr, men jeg gidder ikke bry meg. Jeg vet du bare tuller når du sier dette er farlig”

    – Meditasjon

    – Turer hver dag

    – Rutiner

    – Mer sunn mat

    – Spikermatte

    – Natur

    – Flytte til lite, trygt sted

    – Gi meg selv mer kjærlighet, dvs. ØKE SELVFØLELSE. Dette krever mange endringer for min del, blant annet kutte ut mennesker som suger ut selvfølelsen av meg.

    Jeg har skrevet om det på Boabloggen min som handler om hvordan jeg jobber meg gjennom angsten, og da gjerne er disse innleggene mest aktuelle:

    http://boabloggno.blogspot.com/2011/03/trinn-2-boatemming.html

    http://boabloggno.blogspot.com/2011/04/elsk-deg-selv-velser-for-fa-opp.html

    http://boabloggno.blogspot.com/2011/03/trinn-1-sondering-av-terrenget.html

    Får man til å bli mer glad i seg selv, tryggere på seg selv, kan man jo mye lettere kutte ut uhensiktsmessige mestringsstrategier, som bulimi, anoreksi, angst, selvskading, mm.

    LYKKE TIL, KARIANNE OG DERE ANDRE!!;D

  18. 35 KarianneD. 4. May 2011 at 09:03

    Fælt at du skal ha det sånn:( Jeg kjenner meg igjen og skulle gjerne kommet med gode tips, det er bare det at jeg mangler de selv..
    Når det kommer, når angsten kommer, så rømmer jeg eller lukker meg inne, kan begyne å grine, riste, svimle og alt blir helt forjævlig, men jeg må bare stå det ut og la det gå over som regel, mens andre ganger prøver jeg å trosse angsten, å utfordre angsten og meg selv og fortsette videre – ganske sjelden dog, men da er det viktig med mange pauser og å puste helt ned i magen og prøve å roe ned. Veldig vanskelig når man er helt på tuppa, men det er eneste måten jeg har. Jeg trenger pauser og tid når angsten kommer. Også har jeg gått i kognitiv terapi i nesten ett år og det hjalp litt faktisk, har brukt det endel etter at jeg “slapp ut”.

    Mange klemmer<3

    • 36 arikanne 5. May 2011 at 16:24

      Synes du var KJEMPETØFF som kom og møtte oss i Oslo Karianne! Virkelig! Helt alene, det vet jeg ikke om jeg hadde turt! Flink er du. Håper du greier å trosse din egen angst mer. Vi blir vel frie en dag? ♥

      • 37 KarianneD. 7. May 2011 at 22:56

        Takk for det^^, Der og da, mens jeg ventet på dere, så prøvde jeg å koble helt ut, roe ned og PUSTE rolig og helt ned i magen. Kaoskontroll – kontrollforsøk i tankekaoset, “ikke tenk på alt som kan skje, hva hvis, om, enn.. Det går bra. Det går såå bra. Ro ned, slapp av og blablabla.. Heldigvis så var kroppen og angsten ganske greie med meg den dagen. Det kan variere veldig.
        Du er også flink. Skole og rimi-tur er super bra, stolt av deg! En dag blir vi frie. Med trossing, eksponering og jobbing så blir vi det, frie. Det ER mulig!<3

      • 38 arikanne 8. May 2011 at 13:28

        ♥♥ Håper det blir mindre skremmende neste gang! Klem til deg! ♥

  19. 39 Gina 4. May 2011 at 13:11

    det som hjelper meg på angst til tider er, da om jeg kjenner paniken eller at jeg gruer meg til noe. har jeg lært av hun enne som jobber hos meg at.

    å flytte tankene og angsten ned i føttene, å bare være i føttene hele tiden. det gjør at du flytter fokus, å det hjelper vertfall meg.
    er jafall verdt et forsøk. stå på vennen <3

  20. 41 utavdepresjonen 4. May 2011 at 19:01

    Har du lest Trange rom og åpne plasser av Torkil Berge og Arne Repål? De tar for seg mange av de typiske angstsituasjonene med tips til hvordan man kan håndtere dem. Stoff fra kognitiv terapi, skulle jeg tro, selv om jeg ikke har lest akkurat denne boka. Jobber meg igjennom Lykketyvene. Hvordan overkomme depresjon av samme forfattere. Mange gode metoder man kan teste ut der.

    Ellers kjenner jeg meg veldig igjen i det du beskriver. Frykten for å falle sammen, besvime, få et illebefinnende. Som regel kommer min angst på steder med mye folk, kjøpesentre eller store dagligvarebutikker. Jeg kjenner ofte på en redsel for at alt bare skal stoppe, og tar meg selv i å bevege meg saktere og saktere, å måtte gjøre alt utrolig tregt samtidig som jeg skammer meg fordi folk kan se meg og jeg føler meg “gal”, “annerledes”, “rar”. Spesielt i butikken. Ofte kjennes det som om lyd og lys endrer kvalitet også. Når pulsen og pusten reagerer er det lett å bli redd av nettopp dette, fordi det understreker frykten for et fysisk illebefinnende, selv om det er en normal reaksjon som dukker opp fordi hjernen registrerer at jeg føler meg trua.

    Det som har hjulpet for min del er a) å lese om hvordan hjernen fungerer i Paul Gilberts Overcoming depression. Når jeg klarer å tenke på det som skjer som et varselsignal om at hjernen nå går inn i et stemningsleie som jeg kan påvirke og endre istedenfor å tenke “herregud, det er noe galt med meg, hvorfor klarer jeg ikke å slutte å tenke sånn her”, blir det lettere. Stressende tanker bidrar til økt stress, og gjør alt så mye vanskeligere.

    Videre har jeg b) en veldig god støttespiller i mannen min, som anstrenger seg for å forstå hvordan jeg har det. I begynnelsen skamma jeg meg ovenfor ham, og da ble alt hundre ganger verre når vi handla sammen, men etter jeg snakka mer med ham om hvordan jeg har det, er han en jeg kan gå til, han ser når jeg begynner å få angst og han hjelper meg å huske noen svært viktige ting: Vi har det ikke travelt. Vi tar alt i mitt tempo. Han er her om noe skulle skje. Pust rolig og slapp av. Det er mange som har det sånn. (I tillegg kan han gi meg en klem om noe skulle skje).

    Til slutt har jeg c) hatt god hjelp av å arbeide med situasjonene i samtale med psykolog. Vi har snakka om eksponering, og det at når man utsetter en vanskelig situasjon lenge, så blir det mye tyngre å gjøre det neste gang. Vi lar det bli større enn det er. Det er også viktig å knytte mestring til de situasjonene man klarer. Og å visualisere og se for seg hvordan man ønsker at det skal gå, for så å gjennomføre det. “Hva er det verste som kan skje?” blir man gjerne spurt, og så må man reflektere rundt dette. Hva skjer om du svimer av? Vil folk tenke negativt om deg? Du får hjelp, etc. Jo mer jeg har snakka om tankene jeg knytter til sånne situasjoner, jo mer bevisst blir jeg på at jeg skaper tankene sjøl når jeg er i de vanskelige situasjonene.

    En god strategi jeg ofte bruker er å ta ting på mikronivå. Små, små steg og god planlegging. Jeg skriver liste over det jeg skal handle og tar en ting av gangen. Jeg forsøker gjerne å minne meg om at “nå har jeg høy puls og puster litt fort, det betyr at jeg syns denne situasjonen er ubehagelig og vanskelig, og da er det naturlig at kroppen reagerer som den gjør.” og lignende, for å normalisere de kroppslige reaksjonene. Her hjelper det med kunnskap om hjernen og om kognitiv terapi. Jeg skriver litt om dette i det forrige blogginnlegget mitt, selv om det er mest knytta opp mot depresjon.

    Det ble langt dette her. Langt nok til at jeg tror jeg må legge det ut på bloggen min også, i tilfelle noen kan ha nytte av det.

    • 42 arikanne 5. May 2011 at 16:26

      Tusen takk for langt og utfyllende svar! Har ikke lest bøkene du refererer til, men burde kanskje gjøre det? Kjenner veldig på dette med planlegging; at det hjelper at ting er forutsigbart og at ingenting kommer ramlende ned i fanget på deg som ei bombe.

      Igjen; takk for at du tok deg tid til å dele dette! ♥

  21. 43 Line 30. June 2011 at 01:29

    Lenge sia d hær blogginnlægge, men må kommentere. Sleit vanvitti mye me angst før, pga epilepsi. Angst førr å få anfall, fikk “forvarsla” hele tia, som da visste sæ å bare være angstn. Hadde opptil flere panikkanfall om dagen å levde på sobril (beroligans). Satt hjæmme hele tia, me mamma eller x-samboern min, turte ikkje være aleina så mye som 1 minutt i tilfelle æ sku få anfall. Prøvde d mæste men ingenting hjalp. Blei anbefalt å prøve kinesisk akupunktur, hadde ingen tru på d, men va så desperat ætter å få live mitt t bake at æ va villi t å prøve alt. Kosta 450 kr pr gang, men allerede ætter første gang mærka æ bedring. Gikk dit 2 gang i uka i en måne eller to, å blei helt kvitt angstn, blei bedre å bedre. Fikk på nytt angst ijænn førr nån måna sia, bestilte time tvert hos akupunktørn, å borte blei den ijænn. D e dyrt, å du har kanskje ikkje trua, men d e værdt å prøve om du enda slit me d. D hjalp mæ iallefall. :) Lykke til!


  1. 1 Å takle angsten | Ut av depresjonen Trackback on 4. May 2011 at 19:11
  2. 2 Stormfulle Høyder « d y s t o p i . n e t Trackback on 9. May 2011 at 21:01

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 23 år.

"She flies with her own wings" handler om min hverdag med anoreksi og agorafobi på vei mot det jeg ser på som "frihet" og noe bedre.
Jeg har tidligere slitt veldig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster
Populære blogger


Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 250 other followers

%d bloggers like this: