Bitre Blomster

Det er mindre enn hundre timer igjen, jeg er ikke klar.

Aldri før har jeg følt som jeg føler nå. Aldri, noensinne. Jeg ligger lammet på mammas skinnsofa, alene i det moderne huset og stirrer på havet. På flo, fjære, på vinden som rusker i trærne, på sola som av og til glimter med sin tilstedeværelse. Jeg stirrer på regndråpene som farger asfalten på veien sort, teller bilene som kjører forbi av og til.

Bortsett fra det har jeg sluttet å telle ned til Modum. Det er bare fire dager igjen nå. F-i-r-e. 7. Juni. Tirsdag. Jeg har sluttet å tenke, skjøvet alt sammen bort. Ingenting som handler om logistikken er opp og avgjort. Jeg aner ikke hvem som eventuelt skal følge meg, jeg har ikke bestilt billetter, jeg har ikke gjort noe som helst. Det eneste jeg vet er at jeg får beroligende for turen nedover.

Katastrofetankene er enorme. Karianne vs. ukontrollerbar angst, lukket flyplass, ingen steder å løpe, ingen steder å søke tilflukt eller gjøre av seg. Jeg har lyst til å hyle at det er umulig, det kommer aldri til å gå, jeg kommer aldri til å overleve turen nedover. Jeg ser for meg krampeanfall, epileptisk eller som en konsekvens av den ekstreme angsten jeg føler i slike situasjoner. Jeg ser for meg at hjernen min skal overbelastes, og deretter skrur systemet seg fullstendig av. Bildene og katastrofene jeg visualiserer lar seg ikke skru av.

Ansvarsfraskrivelsen er enorm. Telefonen ringer, jeg tar den ikke. Det tikker inn ei tekstmelding fra telefonsvar, jeg ringer opp og hører beskjeden. Kjenner det knyter seg i magen når jeg hører ordene fra mennesket jeg hadde samtaler med da jeg var på vurderingsoppholdet på Modum. Timer senere ringer samme nummeret én gang til, jeg får meg ikke til å ta den. Senere ringer frk.fastlege, jeg tar den. Lytter. Hva i all verden finnes det å si? Vil jeg ikke bli frisk? Ønsker jeg å legge med ned i veiskillet? Feige ut her? Før jeg har satt mine ben på flyplassen en gang?

Jeg er helt flat i følelsene mine. Det pleier å skje når det blir for mye på en gang, at jeg slutter å føle som en slags mekanisme for å ikke miste meg selv fullstendig, fra å flippe ut, bli fullstendig, vanvittig gal. Ingenting henger på greip. Latterkrampen da jeg lå på parkettgulvet i natt, og lo fordi det kilte i magen etter en tur ned trappa. Jeg følte meg levende. Raseriet over en tekstmelding som tikket inn idag, som jeg besvarte meg “fucking hell, det er faen ikke greit”.

“Du har gått inn i gi-opp-modus.”

Jeg vet det. Det er faen så urettferdig. Jeg leter etter den lille gnisten inni meg selv, den der “fucking hell, nå skal jeg faen meg få til noe her i verden”, den lille gnisten som driver meg framover når alt går i stå, den lille gnisten som holder meg levende, selv når jeg bare ønsker å gi en totalt faen. Den lille gnisten som veier tyngre enn alle mørke impulser som surrer gjennom hodet mitt. Gnisten som bekjemper panikken. Panikken som kan utløse impulser jeg ikke greier å tøyle, av den destruktive typen.

Det å skulle ta dette valget, dette ene lille ja eller nei’et, er det verste jeg har vært med på siden krisen i Januar. Hvor lenge har jeg ikke stått på denne ventelista? Noe sånt som 18 måneder. Halvannet år har navnet mitt stått på de listene. Det er forferdelig, forferdelig lang tid på å vente på livsnødvendig helsehjelp. Atten måneder. Jeg vil tro det kan sammenlignes som å stå på donorliste for nytt hjerte. Når tiden står stille og det eneste du kan gjøre er å forsøke å holde deg levende – vente på at livet skal begynne, selv når kroppen din begynner å gi opp og pulsen synker. Det er så lenge at ordet “lenge” ikke er et passende begrep. Atten måneder er forferdelig lenge å lide i stillhet, forferdelig lenge å kjempe ensomme kamper man ikke kan vinne på egenhånd. Det er forferdelig mange dager å stå alene og forsøke å holde seg levende. Forferdelig lenge, forferdelig mye, forferdelig. 

Hvorfor i helvete føles det da ikke som en lettelse? Hvorfor er jeg ikke lykkelig, glad eller takknemlig for at det nå er min tur? Noe sånt som “endelig”? Hvorfor føler jeg meg bare oppgitt, som ett følelsevrak, nervevrak, så ødelagt, som om jeg ikke kan repareres? Hvorfor er jeg i gi-opp-modus nå, nå som det er på tide å virkelig kjempe? Hvor i helvete er den satans jævla motivasjonen, nå som jeg kunne trengt den for å redde mitt eget liv? 

Veiskille. Vedlikehold av sykdom, eller veien mot livet? Hvorfor er det så vanskelig å velge det som er riktig, når jeg vet så uendelig godt – innerst inne – hva som er det?

Det er ironisk. 7. Juni altså. 7. Juni 2010 satt jeg også på flyet i retning Vikersund og Modum Bad. Innen vi gikk av toget fra Drammen, vel framme i Vikersund, greide jeg ikke å få meg selv til å ta taxi opp dit. I fire timer satt jeg og Elin på en benk i sola før vi kom noen vei. Jeg dro, og jeg var der på vurderingsoppholdet. Jeg ble godkjent, jeg fikk tilbud om å stå på de endelige, uendelige ventelistene.
På dagen ett år senere skal jeg gjøre det samme, bortsett fra at oppholdet er lenger enn to dager.

Jeg så på Livvaktene idag, plukket opp sitatet “du kjenner ikke din kone før du har gått fra henne“, og det traff rett hjem. Du kjenner ikke spiseforstyrrelsens makt før du prøver å kjempe deg fri. Du ser ikke selv hvor jævlig oppslukt og forbanna syk du har blitt, før du prøver å gjøre noe med det. Det er først når du forsøker å vende deg bort, at du fullt ut får oppleve hvor jævlig hardt grep sykdommen har i deg.

“Har du bestemt deg?”
-jadaneida
“Nårtid drar du da?”
-Tirsdag, kanskje.

Jeg har dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke finner fram. Selv ikke når jeg har lest alle kommentarene her på bloggen, selv når jeg har vurdert, overvurdert, undervurdert og revurdert konsekvensene av begge valgene. På lang sikt, på kort sikt. Selv ikke når jeg har tenkt så langt som bare fantasien kan føre meg, selv da gnager samvittigheten over min manglende motivasjon og gnist til å leve.

Resignert. Nå dør jeg bare. Som om jeg ikke ønsker meg ett nytt hjerte, som om jeg ikke ønsker å leve eller kjempe for livet?

Greier ikke riktig å se alvoret. Min egen frustrasjon gnager så hardt at jeg har lyst til å ty til destruktive løsninger for å kunne telle alvorets bloddråper. Som om virkeligheten hadde blitt mer synlig da?

Jeg ser på min egen header. “If your’e going through hell….” keep on burning? Det har gått atten måneder. Om det var mulig hadde jeg blitt frisk på den tiden, eller bevist at jeg hadde greid å snu selv. Jeg vet det, jeg kommer ikke lenger på egenhånd. Det er fysisk umulig, jeg har stått på stedet hvil i hele 2011. Jeg trenger hjelp.

Hva faen er det jeg venter på? Jeg stirrer frykten i øynene og spør meg selv hva jeg er redd for. Redd for å feile, redd for å ikke lykkes, redd for skuffelsen. Redd for at kroppen ikke skal akseptere ett nytt hjerte. Men hvordan kan jeg vite det om jeg ikke en gang tør pakke min egen koffert? Hvordan kan jeg vite at jeg taper uten å ha prøvd? Hvordan kan jeg vite noe som helst, hvordan våger jeg egentlig å svikte meg selv på det groveste ved i det hele tatt vurdere å gi opp nå?

Jeg er bare så forferdelig sliten. Av å skulle greie alt, gjøre alt, rekke alt sammen på så kort tid. Gjøre noen skoleoppgaver, jeg har for lengst gitt opp å være tilstede fysisk – jeg orker ikke. Å skulle møte angsten, selv i de enkleste sammenhenger – selv når jeg bare må lufte Zahra eller hente post. Jeg har flyttet ut av leiligheten – det kan krysses av lista over umenneskelige oppgaver på altfor kort tid.

Jeg flyter enda. I tankene. Og tenker at jeg ikke skal tenke på det, selv om det er umulig i praksis.

Jeg forsøker å inngå kompromisser med meg selv. Tyner meg selv i langdrag for å se hvor langt jeg greier å strekke meg. Presser meg selv i det lengste før jeg kan tillate meg selv å gi opp. Kan jeg gi opp når jeg har pakket kofferten? Si at jeg har forsøkt da? Hva med når jeg står på trappa, kofferten pakket, tidlig tirsdags morgen? Kan jeg gi opp da? Kan jeg freake ut i taxien på vei til flyplassen? Kan jeg kaste opp på fortauet utenfor flyplassen og anse meg selv som beseiret da? Kan jeg få et krampeanfall på flyplassen og gi opp når jeg våkner på sykehuset?

Det er ikke lov å ikke prøve. Jeg kan ikke tillate meg selv det. Jeg er god for mer enn jeg greier å se akkurat nå.

Dette er jævlig. Jeg skylder meg selv å skjerpe meg. Egentlig er det ikke noe å dvele lenger ved. To minutter før jeg poster dette innlegget har jeg tatt ett bittelite steg i riktig retning, ved å be om hjelp, ved å spørre pappaen min om han kan følge meg.

Soundtrack: Portishead – Roads