Det har tatt meg ganske lang tid å formulere dette innlegget. Spørsmålet kom for lenge siden, og jeg har egentlig skrevet om det før – men jeg skal forsøke å formulere det mer konkret og enda mer forståelig.
Spørsmålet lyder; “Hva har du angst for?“
Dette innlegget er vanskelig å formulere, av flere grunner. Både fordi jeg synes det er flaut å være så redd for noe som ikke kostet meg noe før, en følelse jeg ikke trodde eksisterte før jeg fikk kjenne det på kroppen selv. Jeg synes det er ydmykende samtidig som jeg hakker på meg selv fordi det er patetisk, ynkelig, teit av meg å tenke på den måten, teit at jeg ikke greier å riste av meg frykten jeg egentlig vet er irrasjonell. Problemet er bare at det ikke er så lett å riste av seg følelsen av at noe vondt skal skje når man kjenner forvarsel og symptomer i hele kroppen.
Jeg er redd for å få epilepsianfall, som også har blitt til en frykt for å kollapse – blandt andre mennesker. Derav agorafobi. Klikk HER for å lese om agorafobi på wikipedia.
Jeg hadde mitt første ordentlige angstanfall på påskeaften i år. Omtrentlig tre uker etter at jeg fikk et klonisk tonisk / grand mal krampeanfall på en butikk i byen. Dette er ikke første gang jeg fikk epilepsianfall på butikk og jeg har brukt mye tid til å spekulere i hva som gjorde at angsten kom denne gang, og ikke etter første anfall jeg hadde 26. mars 2010.
Konklusjonen jeg har trukket handler om situasjonen. Mitt første anfall hadde jeg på Rema 1000. Det som skiller Rema 1000 fra Rimi er situasjonen. Når jeg hadde det første anfallet våknet jeg opp på akutten etter en tur i ambulanse. Jeg var paff og forsto ikke hva som hadde skjedd. Jeg fikk epilepsidiagnosen en måned eller to senere.
Men jeg våknet opp på sykehuset. Under anfallet på Rimi våknet jeg opp i situasjonen. På gulvet, med mennesker hengende over meg, med kaos fra alle kanter, med kvelende redsel i halsen fordi jeg forsto så inderlig godt hva som hadde skjedd og fryktet umiddelbart konsekvensen av nok ett år med kjøreforbud. Jeg hadde forferdelig vondt i hodet og skalv i hele kroppen. Jeg hadde mest lyst til å reise meg opp og løpe, forsvinne. Fra alt kaoset og alle menneskene som bare sto der og glodde. Jeg greide ikke det, for jeg skalv i hele kroppen.
Hvordan ville DU følt deg om du visste hvordan det føles å riste hjelpesløst i kramper du ikke kan noe for – framfor andre mennesker? Det er alt annet enn en god følelse. Det som skar ekstra i hjertet var redselen til tilskuerne. Jeg var også alene når dette anfallet fant sted mens under det første anfallet hadde jeg både Elin og Tonje sammen med meg. Jeg har aldri sett noen ha epilepsianfall, men jeg har fått ganske utfyllende informasjon fra Elin angående hvor skremmende hun synes det var å se mitt anfall. Jeg husker at hun gråt fordi hun ble så redd.
Det gjør vondt å bli offer for noe jeg ikke kan noe for. Det gjør vondt å havne i en situasjon hvor man opplever at man har null kontroll. Det gjør vondt å havne i en situasjon hvor det kommer ambulansepersonell og plukker deg opp, triller deg inn i ambulansen og kjører deg til sykehuset. Jeg blir flau på mine egne vegne og sint på meg selv og det nevrologiske som svikter.
Folk som spør “går det bra?”… Ser det UT som om det går bra kanskje???
Under det første anfallet aner jeg ikke hvem jeg skremte bortsett fra Elin og Tonje. Å få gjenfortalt hvordan det så ut, hvordan jeg siklet blod etter tungebitt, hvordan hele kroppen spenner seg i kramper…
Folk reagerer ulikt i eller på kriser og det er denne episoden som har traumatisert meg.
Angstanfall handler ikke bare om redsel. For meg er det blandet med fysiske symptomer. Det jeg opplever som mest triggende ovenfor angsten er synet og synsforstyrrelser. Jeg blir svimmel og angsten slår meg som bølger som truer med å skylle meg overende. Jeg blir kvalm samtidig som om jeg mister balansen samtidig som jeg blir nummen fra knærne og ned slik at jeg ikke kjenner om jeg står stødig eller ikke. Jeg blir forknytt med flakkende blikk helt til det begynner å ile nedover ryggraden, som om jeg får strøm i meg. Til slutt begynner det å stikke og prikke i hodet og da blir jeg virkelig redd.
Til slutt spiser angsten seg inn i hjernen og man begynner etterhvert å utvikle angst for situasjonen man innbiller seg kan trigge det man er redd for. For eksempel var det noen som sa at lysrørene i butikker kan trigge epilepsianfall. Eller flikkerstimuleringen man gjennomgår når man tar EEG på sykehuset. Det er blinkende lys som blinker i ulike intervaller for å se om det kan utløse epilepsianfall. Så ble jeg redd for situasjoner. Spesielt redd for butikker, etterhvert redd for kiosker, bensinstasjoner og kjøpesenter – ett hvert sted hvor det befinner seg mange mennesker på samme tid. Flyplasser, sykehus, legekontor. Bursdager, fester, skole, utesteder, familiemiddager.
Jo reddere man blir, jo mer snevrer angsten inn livet og frarøver en livskvaliteten.
Deretter ble jeg redd for å omgås med barn, særlig søskenbarna mine på fem og sju år. Etter å ha sett hvor skremt voksne mennesker ble etter situasjonen på rimibutikken ble jeg livredd for hvordan de eventuelt skulle oppfatte det om de noensinne ser meg ha epilepsianfall eller kollapse. Første gang jeg satt barnevakt for dem etter at angsten kom var en forferdelig opplevelse. Jeg var så utrolig redd hele kvelden. “Tenk om noe skjer, tenk om jeg skremmer dem, tenk om tenk om tenk om“. Katastrofetankene paralyserer rasjonaliteten og nærer angsten
Før jeg får krampeanfall får jeg ett slags “forvarsel”. Man kjenner igjen symptomer. For meg føler jeg svimling og rykninger i muskler. La oss si at det rykker i en muskel uten at det skal være grunn til det – jeg blir kjemperedd. Men særlig er det synsforstyrrelser. At jeg ikke ser klart for eksempel gir meg angst fordi jeg ikke greier å feste blikket. At verden blir uklar og virker langt unna, først det føles litt som å forsvinne inn i ei boble hvor alt blir fjernt, også lyder, for deretter å kastes ut i en situasjon hvor alle inntrykkene blir forsterket og fordoblet. Alt jeg ser i synsfeltet gjør meg plutselig kjempeforstyrret, farger og bevegelser spesielt, jeg ender opp med å se ned i bakken hvor det ikke er så mye å forholde seg til. Lydene blir også øredøvende.
Deretter blir man mer og mer redd. Jeg har blitt redd for å ha lavt blodsukker – noe som muligens kan trigge epilepsien. Jeg er redd for å glemme å ta epilepsimedisinene jeg tar hver 12. time. Jeg blir livredd om jeg ikke får sovet mange nok timer om natta fordi det føles som om øynene er tørre og at jeg får synsforstyrrelser eller ikke greier å fokusere blikket. Alt man kan assosiere med det man har angst for kan gi mer angst. Eksempelvis kan jeg nevne at jeg gikk tur en dag og gikk forbi et stakittgjerde. Sola sto lavt på himmelen og når jeg gikk forbi blinket sola meg i ansiktet. Vips – livredd fordi det minner om flikkerstimulering som utløser en enorm følelse av fysisk ubehag relatert til epilepsianfall.
Det virker kanskje latterlig i teorien men det er lammslående i praksis. Jeg får voldsomt store problemer med å roe meg selv ned, rasjonalisere situasjonen og begrunne ovenfor meg selv hvorfor det jeg føler er unormalt. Hjernen spinner vilt på katastrofetankene, “tenk om tenk om tenk om“.
Angsten i seg selv blir så skremmende at det oppstår en angst for angsten. Man får angst for å få angst og ender dermed lett opp med å isolere seg selv fra enhver situasjon som kan utløse enten angst eller i mitt tilfelle det jeg egentlig er redd for; epilepsianfall eller kollaps. Jeg er redd for å miste kontrollen. Jeg er redd for å havne midt i en ydmykende situasjon som dreier seg om MEG, som jeg ikke kan slippe unna.
Angsten preger hver eneste dag. Noen dager er enklere enn andre, og de dagene jeg ikke forlater huset får jeg “pause” fra angsten som venter meg når jeg tar steget over dørstokken og beveger meg lenger unna “hjem” enn postkassen. Noen dager er verre enn andre og det sliter meg ut. Jeg blir fullstendig urbukelig etter angstanfall og må rett hjem å sove for å bli bedre. Jeg bruker forferdelig mye energi i angstsituasjonen på å ikke miste fatningen, ikke legge på sprang, ikke la andre se hvor redd jeg er inni meg. Jeg bruker forferdelig mye energi på å prøve å holde ut – selv om det skjer at jeg gir opp og flykter uten suksess.
Når jeg skal til frk.fastlege for eksempel… Jeg takler ikke venterommet etter at jeg fikk angstanfall der en dag jeg forsøkte å rasjonalisere. Dermed er det nå slik at jeg ringer henne opp på forhånd og spør om hun er mye forsinket. Hun anbefaler meg å prøve venterommet – men jeg våger ikke. Dermed ringer hun meg opp når det er min tur slik at jeg kan enten gå ut av bilen og opp trappene til tredje etasje, eller fra den lille trappa i utgangen jeg pleier å sitte i.
Idag gikk det for eksempel bedre på legekontoret enn hva det gjorde for to dager siden. Da kom jeg inn med tårer i øynene, hjertet i halsen og en følelse av at jeg kom til å kaste opp på gulvet når som helst.
Hele jævla angsten er forbanna komplisert! Jeg har enkelte personer jeg føler meg trygg sammen med, mens noen mennsker føler jeg meg utrygg sammen med uansett.
Jeg er utrolig frustrert på mine egne vegne. Utrolig trist og lei for konsekvensene det utgjør i hverdagen. For eksempel er jeg alene hjemme i mammas hus, problemet er noe så simpelt som at jeg er tom for pepsi max. Det tar tre minutter å gå til en remabutikk – men jeg slites i to fordi jeg er så redd! Problemet er så LITE at… jeg får lyst til å gråte fordi det blir en så jævlig big deal at ord ikke strekker til.
Jeg er kjempefrustrert fordi jeg opplever at jeg har blitt kastet ut i angsten – alene, uten å få den hjelpen jeg ønsket. Som en konsekvens av manglende intensiv hjelp blir mestringsopplevelsene jeg har hatt på Silsand fjernere og fjernere fordi nye angstanfall erstatter det jeg burde holde fast i som mestring. Minnene om mestring blir svakere – angsten blir sterkere.
Det som smerter meg mest er at jeg ikke skal begynne på skole til høsten. Det gjør så vondt at jeg ikke har ord og det er mye av grunnen til den bunnløse håpløsheten jeg føler på akkurat nå. Det var det jeg ønsket og hadde lyst til også lider jeg av en TANKESVIKT som blir så enorm at jeg ikke kommer noen vei.
Zahra var ikke gravid – ingen valper. Nedtur. Jeg er “for syk” til skolen og har fått beskjed om at det er best å vente ett år på å bygge opp det angsten har frarøvet meg siden slutten av April. Veien nedenfor og fallet utfor stupet går fort, oppbyggingen vil koste meg dyrt og mye. Den eneste veien ut er igjennom – men jeg sliter voldsomt med motivasjonen.
Jeg mangler tillit til kognitiv terapi i dette tilfellet. Jeg har absolutt ikke tro på at noen skal lære meg å vri på mine egne tanker en time eller to i uka – også skal det i “teorien” fungere i praksis. Jeg KAN tenke kognitivt allerede – men når angsten har tatt tak i kroppen greier jeg ikke å trekke meg selv ut av det.
Jeg er forferdelig sliten. Trist og lei fordi det er som det er. Trist fordi jeg føler meg maktesløs og hjelpeløs. Jeg er tjue år og er redd for noe som tidligere ikke har vært problematisk. Jeg kjenner jeg har lyst til å gråte nå mens jeg avrunder dette innlegget. Spiseforstyrrelsen krever fortsatt sitt, men angsten krever mer og mer. Nå har jeg ikke flere ord kjenner jeg. Forferdelig.
Jeg er rasende på mennesket som kom med frasen “det normale livet”.
Gult for godt jobbet. Rosalilla for personlige nederlag. Blått for hakket under og grønt for akseptabelt. Sladdet kaloriinntak for det har ingen noe med. O/O tilsvarer Overspisning og Oppkast. Tall for x antall runder. Hvert tall tilsvarer minst én klokketime.
Faktafaen.
