Derfor blir jeg ikke frisk.

Nå har jeg konkludert etter alle tankene jeg ikke fikk tak i igår. Jeg har forstått noe viktig og essensielt, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre av den grunn.

Som om jeg forstår meg selv bedre. Fordi. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Hvor enn jeg har vært i behandling, så føler jeg ikke at hele meg har blitt behandlet. Ett eller annet symptom har blitt behandlet, men ikke alle. Jeg er og har flere symptomer. Jeg har flere knuste vindu som må byttes ut og repareres. Å forsøke å skifte ut ett vindu vil ikke bedre den iskalde temperaturen og stormen innvendig.

Jeg har tårer i øynene mens jeg skriver dette, fordi det føles som om noe vondt inni meg er i ferd med å eksplodere. Revne. Som om alle ordene jeg aldri turte å si høyt vil ut. Som om alle sekundene jeg har fortrengt vil fram i lyset, men jeg nekter. Jeg nekter. Det hender noen sier ordet. Setter ord på det for meg, hever øynenbrynene for å se om de har truffet spikeren på hodet og venter på min respons. Fasaden er på plass, pokerfjeset godt innøvd. Jeg foretrekker ikke en mine, alle musklene i ansiktet er helt avslappet. Min beste forestilling som skuespiller. Ordene henger i luften, jeg bare venter. På at vedkommende som sa ordene skal gå lei av å vente på min respons og deretter gå videre på samtalelista.

Det virker. For jeg snakker aldri. Selv ikke med overlegen jeg hater, som foreldrene mine elsker av samme grunn, som kom løpende etter meg; “INNRØM DET! DET ER SÅNN DET ER! INNRØM DET! DET ER DERFOR DU ER SOM DU ER”. Jeg hylte, ropte, NEI. Det er jeg ikke, sånn er det med den saken, ferdig med det. Det hender noen tråkker nært den grensa og ser på meg med undrende øyne, det føles som om jeg kan lese tankene deres. De tenker at jeg må KNEKKE snart. “Snart knekker hun sammen. Bare vent, snart kommer ordene hun aldri sa. Bare litt til, så åpner hun seg nok”.

Før kunne jeg ikke snakke. Om noe som helst. Absolutt ingenting. Da jeg innså at det ikke hjalp lærte jeg det. Men jeg lærte det feil. Jeg lærte meg å snakke om alt mulig annet. Jeg lærte meg å vri samtalene i nittigradersvinkler og fikk det til å dreie seg om noe annet.

Det er derfor jeg er flere symptomer. Jeg er ikke bare spiseforstyrrelsen. Jeg er også selvskaderen. Jeg er også borderline. Jeg er impulsivt gjennomtenkt på en destruktiv måte. Jeg er satt sammen på flere måter. Se på Rubiks Kube. Det beskriver det så fint. Når jeg var liten fikk jeg aldri til. Jeg fokuserte bare på én og én side. Det løser ikke problemet. Jeg husker at bestefar hadde  to sånne kuber. Det hendte jeg fikk nesten den ene siden grønn, men resten, alle de andre sidene var rotete, flerfargede firkanter jeg aldri fikk til å vri riktig.
Til slutt ble jeg så oppgitt at jeg brukte en brevåpner og brakk løs en kant slik at alle firkantene falt fra hverandre. Derfra kunne jeg bygge kuben, løse gåten og få like farger på alle sidene.

Til sammen har jeg vært innlagt i omtrentlig to år. På ungdomspsykiatrisk, på gastro, på medisinsk, på medisinsk intensiv, på kirurgisk. på døgn i Harstad, på BUPA i Bergen, på Silsand og på Åsgård.

Ingen av disse stene kan løse min Rubiks kube. Alle disse stedene tar meg imot meg én ting i sikte. Ett symptom av gangen. Enten er det maten som skal forsøkes å endres på. Eller så er det selvskadingen. Eller impulsiviteten som lett kan bli fatal.

Men gjett hva som skjer når noen forsøker å få den ene siden grønn? Rotet på de andre sidene av kuben vil forverres. I praksis betyr det at når noen av mine symtpomer bedres, så blir de andre symptomene verre. Det hadde ingen ventet seg. Det var det ingen som så komme. Og når alt kommer til alt, så var det heller ingen som håndterte det.

Hver eneste gang jeg har spist og gått opp i vekt, hva skjer da? Selvskading eskalerer. Emosjonelt ustabil eskalerer. Borderline. Det føles som om jeg blir Borderline, med alle sidene jeg hater. Det mørkeste jeg har inni meg kommer ut og fram – jeg blir grusom. Jeg HATER meg selv som borderline, det er ULIDELIG å være Borderline Karianne, for henne vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere. Jeg har ikke lært meg å eksistere som Borderline. Jeg takler ikke de symtpomene.

Spiseforstyrrede Karianne, hun er i alle fall en jente man kan like. Det er det folk flest sier. De sier det selvsagt ikke på den måten, de sier “Du er ei fin jente Karianne”. Men som borderline er det ingen som liker meg. Det vet jeg. Når jeg krangler med alle, skjeller ut selv mine nærmeste. Jeg har ikke kontroll som borderline.

Ingen har hjulpet den delen av meg. Borderline. For det ligger under. Borderline ligger under spiseforstyrrelsen som glinser i overflaten. Det er DEN folk ser. Det er DEN folk vil behandle. Det er DEN folk tror de kan håndtere eller hjelpe meg med. Jeg har hørt det før “Den der Borderlinediagnosen, den ser vi INGENTING til”.

Og når jeg har motatt behandling for spiseforstyrrelsen og Borderline bryter overflatespenningen… Ingen hadde vel ventet seg det? Som om jeg skremmer vettet av alle som ikke lenger vet hva godt de kan gjøre. “Iiiip, vi har ikke kontrooollllll, åååsgåååård nesteee”.

Skjønner de ikke hvilken erfaring jeg sitter igjen med? Tydeligvis ikke, så la meg fortelle.

Borderline er for meg; helvete på jord. Når JEG er borderline, da kan ikke Karianne leve lenger. Karianne kan ikke leve med seg selv, hvordan hun oppfører seg mot andre, hun kan ikke leve med at alt hun gjør blir feil, hun kveles i blodet som tappes, hun drukner i tårene som gråtes i stillhet over egen skam og manglende kontroll. Manglende impulskontroll. Jeg kan ikke kontrollere Borderline. Jeg vet ikke hvordan, ingen har lært meg hvordan. Ingen har behandlet Borderline som problem, istedenfor har jeg fått plaster på sårene, noen uker på lukket avdeling med tvangsparagrafer tredd over hodet.
Jeg beundrer de som klarer å “leve med” sin borderline. For meg er det synonymt med døden, Karianne vil ikke dø.

Hver eneste gang jeg har kriseuker blir jeg mer og mer sikker på én ting. At jeg må holde fast i spiseforstyrrelsen, for enhver pris. Den kjenner jeg, den kan jeg kontrollere. Da kan Karianne også leve. Akseptere seg selv på en måte som gjør at livet går videre om enn på en annen destruktiv måte.

Behandlere har selvsagt lest papirer og referater og vet at det står:

Hoveddiagnose: F50.1 (atypisk) Anorexia Nervosa med bulimi
Bidiagnoser: F60.3 Emosjonelt ustabilt Personlighetsforstyrrelse & G40.9 Uspesifisert Epilepsi.

De ser at det står der, bare ikke i praksis.

For meg betyr det at om jeg slipper spiseforstyrrelsen, så kommer Borderline til å drepe meg. Om spiseforstyrrelsen er min livbøye og havet er Borderline, selvsagt kommer jeg til å drukne om jeg slipper taket i livbøya uten hjelp i sikte.

Når jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk i Tromsø i 2008 og mottok behandling for spiseforstyrrelsen sa jeg det. Det gikk mot jul, jeg hadde gått opp sju kilo. Selvdestruktiviteten hadde vendt tilbake. Jeg gikk over snøen med pappa når jeg fortalte han at jeg trodde jeg var Borderline. Pappa visste selvsagt ikke hva han skulle si; men jeg tok det opp med psykologen min. Hun sukket og sa “Det kan så være, men du er for UNG til å få den diagnosen. Borderline symptomer er noe som skal ha vært tilstede over flere ÅR, og du kan uansett ikke få diagnosen hos oss”.

SOM OM JEG ØNSKET MEG DEN? Jeg ba om hjelp. Jeg ba om å bli sett.

Neivel, så ingen så det komme. Neivel, så ble jeg ikke tatt seriøst da jeg fortalte den samme psykologen at jeg kom til å ta overdose når jeg reiste hjem på perm den helga i Januar. Hun sa “Det sier du bare fordi du synes det er enklere å være her på avdelinga”. Neivel, så fikk det bare bli sånn da. Jeg ble tvunget opp igjen, men paragrafen ble fjernet neste dag og jeg ble satt på frivillig. Jeg forsto ikke hvorfor. “Vi fortsetter å jobbe med spiseforstyrrelsen”. Det hjalp IKKE. Til slutt resulterte det i at jeg ble kastet rett inn på Åsgård. Det sto at jeg var “MODERAT DEPRIMERT” i papirene, og SUICIDALE TENDENSER.

Borderlinedianosen ble ikke satt på papir før jeg nesten hadde fylt nitten år. Det var i 2009 når selvskadinga sto på som verst. Det var plaster på sårene, sting i armene og det ble banket inn i hodet på meg at jeg måtte be om hjelp FØR jeg skadet meg.

Ingen har spurt meg HVORFOR jeg er borderline. INGEN. Ingen har noensinne spurt. “Det kan være arvelig, noen er bare født som mer emosjonelle”. Det blir som å si “du bare er sånn” og det stemmer ikke. Jeg var frisk når jeg var født. Jeg var normal som barn. FRISK FOR FAEN. Ingen av mine foreldre har noensinne fortalt under anamnese at jeg var spesielt sårbar eller skjør som barn. Snarere tvert i mot. JEG VAR FRISK, ingen i hele verden kommer til å si noe annet. Bortsett fra den gangen jeg fikk fjernet en falsk polypp i halsen.

Hva kom først? Borderline eller spiseforstyrrelsen? Borderline. Men jeg likte ikke Borderline, på den tiden visste jeg ikke hva det var heller. Det gjorde tydeligvis alle andre rundt meg. “PUBERTEEEET” ropte de, og sa at det kom til å gå over. Jeg bedøvde Borderline med spiseforstyrrelsen. Det er det jeg fortsatt gjør.

Det er derfor jeg holder fast i spiseforstyrrelsen. For Borderline er håpløsheten som ikke kan repareres, borderline er ønsker om endelig død, borderline er det siste jeg vil være. Da vil jeg mye heller være spiseforstyrret. Det er forferdelig mye enklere å la spiseforstyrrelsen sno seg rundt hjernen min å infisere sinnet mitt med tynne tanker, gnagende sult og evig oppkast. Spiseforstyrrelsen blir så omfattende at jeg ikke rekker å tenke på noe annet. Heller det enn døden. Karianne vil ikke dø, det er det borderline som vil. Den ekstremt følsomme Borderline som ikke tåler eller takler livet.

Skal jeg fortelle dere hvorfor jeg ikke dro til Modum? Derfor. Jeg VET hva jeg blir når spiseforstyrrelsen blir forsøkt tatt fra meg. Jeg vet og hater hva jeg blir og jeg vet inderlig godt hva jeg er i stand til som Borderline. Jeg vet ikke hva jeg IKKE er i stand til som borderline.

Derfor blir jeg ikke frisk. For ingen ser de andre siden av Rubiks kube annet enn den grønne de forsøker å vri på plass. Uten å ta hensyn til de andre sidene med alt kaoset.

About these ads

41 Responses to “Derfor blir jeg ikke frisk.”


  1. 1 Lene 14. July 2011 at 17:53

    jeg er helt imponert over din evne til å legge ord på ting! bare det å sammenligne med rubiks kube, er bemerkelsesverdig. jeg håper virkelig du en dag møter et behandlingsapparat som ser ALLE dine lidelser i tillegg til Karianne som person! For du må huske: lidelsene er ikke deg, de er en del av deg. de har midlertidig tatt over, men du kan bli kvitt dem. som du selv sier, du var frisk som barn, og jeg har troen på at du kan bli frisk igjen:) dette er kanskje bare tomme ord for deg ettersom jeg er en totalt fremmed, men jeg mener det jeg skriver. DU KAN (nei, SKAL)BLI FRISK!! aldri aldri gi opp håpet og pågangsmoten.. du fortjener mer enn å være syk!

  2. 2 M 14. July 2011 at 18:19

    Sliter med akkurat samme problemstillingen :(

  3. 3 Lene 14. July 2011 at 19:38

    Kjenne en tåre trille for deg Karianne. Det her e så ufattelig vanskeligt… Æ blir lei meg på dine vegne. At alt skal være så vanskelig.. En dag blir du frisk, en dag, når de rette folkan har kommet for å hjelpe deg. Vi som les bloggen din, vil alltid være her <3

  4. 4 veronica 14. July 2011 at 20:30

    hva er borderline?

    • 5 arikanne 14. July 2011 at 21:54

      Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har to underkategorier; Impulsiv eller Borderline. Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse – borderline TYPE.

  5. 6 Gabrielle 14. July 2011 at 20:39

    Det er så typisk i dette moderne helsesamfunnet, at alt er så himla spesialisert. De som kan masse om en ting, kan ikke et pøkk om noe annet. Det er kjempe vanskelig å finne hjelp som dekker alle behov. Helt forferdelig at det skal være sånn… :(

    Det er jo også veldig typisk at når man får hjelp for én ting, så blomstrer et annet problem opp. Det er jo nettopp fordi at disse “problemene” våre er mestringsstrategier. Og når en av de blir eliminert, så må man finne en annen. Og har man da flere destruktive mestringsstrategier, så vender man tilbake til dem. Selv om man vet at de ikke er bra, så er det de man kjenner. Venner fra helvete…

    Nei, det burde vært et sted hvor man virkelig reparerte sånne rubiks kuber som oss som har flere rotete sider. Et sted de kunne behandle HELE personen, og få alle sidene hele og rene igjen.

    Sender deg en stooor styrkeklem vennen! Fra en kube til en annen! ;)

  6. 7 Sophia 14. July 2011 at 21:33

    Utrolig godt beskrevet. Sliter også med denne tankegangen. Har gått gjennom sykdommene i livet mitt, sett sykluser og ser at hver gang jeg ikke har sf symptomer, blomstrer hypomanien opp, og den er god i kort periode før det bare blir destruktiv og ødelegger alt jeg har bygget opp. Det er kjempevanskelig, spesielt når behandlere tenker at sf er hovedproblemet og de tenker de må få den vekk for å finne ut hva som står igjen og deretter evt behandle det. Men for oss som må leve med den smerten og de ødeleggelsene er det vanskelig.

  7. 8 Elisabeth Westerlund 14. July 2011 at 21:37

    *Imponert*
    Litt tom for ord. Håpe og ønske at du får det du trenge lillevenn- behandlere som ser heila deg- du fortjene det så sinnsjukt.
    Imponert fordi du ordlegge deg på ein måte eg ikkje klare…

    Keep going:)

    <3<3<3

  8. 9 Ingeborg 14. July 2011 at 22:25

    Omtrent det samme sa jeg.

    Jeg måtte tørre likevel.

    Og vet du hva?

    Jeg tok feil. Det ER et bra menneske der. Overgangen er jævlig. Men den må du tørre stå i.

    Hvor lenge har du tenkt å vente? Seksten år, som meg?

      • 11 Ingeborg 15. July 2011 at 17:46

        “For meg betyr det at om jeg slipper spiseforstyrrelsen, så kommer Borderline til å drepe meg. Om spiseforstyrrelsen er min livbøye og havet er Borderline, selvsagt kommer jeg til å drukne om jeg slipper taket i livbøya uten hjelp i sikte.”

        Når det føles ut som du skal drukne.

        Det gjør du ikke <3

      • 12 arikanne 15. July 2011 at 18:51

        Og det kan du garantere fordi DU greide det? Det betyr ikke at det gjelder før alle…

  9. 13 Marthe 14. July 2011 at 23:03

    Dette var så utrolig sterkt å lese Karianne! Jeg skulle så ønske at de hadde sett deg, sett hele deg fra starten av. og, at de kunne ha tatt deg på alvor. Fler av de kommentarene du har fått vil jeg tro har vært med på å gjøre ting verre. Jeg kan kjenne meg litt igjen egentlig med tanke på tvangstanker og handlinger. det har aldri vært oppe, aldri vært en diagnose før i det siste, en bi-diagnose ? Men, jeg fikk et enormt behov for å kontrollere, og jeg merker med meg selv at det er mye mer vanskelig å snakke om, skrive om og tenke på, spiseforstyrrelsen er så mye greiere på sin måte, selv om det er et reint helvete det også.

    Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si! ufattelig bra skrevet vennen <3 stå på. aldri gi deg, kun du vet hva som er det beste for deg <3

  10. 15 laipai 14. July 2011 at 23:49

    Overgangen som i å tørre å gi slipp,la andre ta kontrollen,vil jeg tro hun mener her.

    <3 <3 <3

  11. 16 Stella 15. July 2011 at 00:13

    Det du sier, og som du har skrevet om i flere innlegg, er jo at det ikke holder kun å behandler symptomene. Det er et poeng som helsevesenet, og spesielt psykiatrien, strever med å få inn. Det er grunner til at man har de symptomene man har, det er noe som ligger bak og som symptomene kun er et uttrykk for, og som må finne nye uttrykk når symptomene blir borte, som må kontrolleres på andre måter, og som eksploderer hvis det ikke blir kontrollert eller finner et uttrykk. Uansett hva det handler om, og om man kaller det borderline eller depresjon eller PTSD eller at annet diagnoseord – det er en selv som person, det er livet og det er noe som har floka seg alvorlig til med dette livet. Det sier seg selv at man må inn til dette, og se hva det er, hvis man skal bli fri fra alle symptomene.

    Det er jo personene rundt deg som skulle ha spurt deg, og ikke en tilfeldig bloggleser, men jeg lurer på, og har lurt på siden jeg begynte å lese bloggen din: Hvorfor? Hva var det som gjorde at du fikk det så vondt i utgangspunktet, at sinnet kom, at du måtte ty til veldig alvorlige symptomer og handlinger? Du har jo skrevet noe tidligere. Familie. Jeg leser gjerne mer. Men forstår og respekterer at dette er store spørsmål.

    • 17 arikanne 15. July 2011 at 10:35

      Dine spørsmål forbilr ubesvart. Men takk for at du sier du er interessert i å vite. (Det er bare jeg om sikke er interessert i å sette ord på det).

      • 18 Stella 15. July 2011 at 13:41

        Har forståelse for det. Jeg begynte også å lure på: Er det sånn på Modum, eller andre aktuelle steder, at man kan få hjelp til å jobbe med det bakenforliggende også? Eller er de like symptomfokuserte der som på vanlige psykiatriske sykehus? Synes jo de er litt smådumme hvis de tror at de bare kan fjerne spiseforstyrrelsen og så er alt bra. Men ikke for det, ingenting overrasker meg ved helsevesenet lenger. Du har også nevnt en annen mulighet, men som var veldig vanskelig å få til? Håper virkelig det åpner seg noen muligheter her. Det virker jo som om du er inne på noe veldig viktig når det gjelder å finne ut hva du faktisk trenger og forsøke å skaffe deg det. Men at det ikke er eller blir enkelt, kan jeg levende forestille meg.

  12. 19 Marie 15. July 2011 at 01:12

    Har selv borderline, impulsive typen.. så kjenner til hvor jævlig det er. Jeg hadde ingen anelse om at jeg kunne ha det BRA den dag idag. Altså så bra som går. Jeg har godtatt at d vil ta tid og at kanskje blir ting aldri helt bra igjen når man sitter med store sår etter et hardt liv. Men.. mirakler skjer! har jobbet intenst med meg selv i mange år. Siste 4 årene 3!! Ganger i uken hos teamet mitt. Det har vært masse tårer, svette og blod. jeg trodde det hadde klikket for den andre psykologen min for mange år siden da han sa det å gjenta følelser, prate om det som skjedde da borderline slo inn ville hjelpe osv.. Men måtte prøve.. Så der satt vi da og ga tall på følelsene.. Angst: 10 osv… Helt tullete! mente jeg da! etterhvert vet jeg ikke som skjedde bare at jeg måtte hoppe i det, stole på det folk sa og motta hjelp. Borderline er en sta dritt så det å velge de gode løsninger fremfor d borderline ville var tøft… nå har jeg lært meg hva som trigger psykdommen hos meg så vet hva jeg må gjøre.. som regel! det er ikke farlig om man får en hjelpende hånd strekt ut mot seg.. Jeg gjorde det motsatte av det borderline sa. Jeg tok imot hånden og slapp den aldri… Mens borderline skrek du fortjener ikke dette, skad deg, DØ! jeg var en sint sint jente før som ikke visste sin plass her i livet.. Nå vet jeg! du kan greie dette med god hjelp. lett kamp? Nei. Man må kjempe hele tiden! Men helt klart verdt det.. Man kan lære seg å takle det.. Engang må man hoppe ut i det! det vil ikke bli en pen kamp, men d må til… Borderline er som gift ibant bruker jeg å si.. Men den giften skal bort fordi jeg godtar det ikke! never give up what so ever!

  13. 21 Karoline 15. July 2011 at 02:24

    Ordløs.
    Du er utrolig god til å uttrykke følelsene og tankene dine! Utrolig sterkt å lese! Vet ikke hva jeg skal si, bortsett fra: Stå på! Ikke gi opp. Ting tar tid, og er vondt og virker endesløst – men EN gang vil du få utrolig mye tilbake. Sender deg mange, gode klemmer!

  14. 22 Lille Store Meg 15. July 2011 at 03:48

    Det er bare sånn det er, det nytter ikke å behandle symptomer, man må til bunnen, man må ned til roten for å bli kvitt “ugresset” ellers vokser det seg bare opp igjen. Når det er for tungt å stå i det som er grunnen, da lager man seg livbøyer, for å overleve, som selvskading, som spiseforstyrrelser. Det er faktisk helt nødvendig, ellers drukner man. Det som er tungt er å selv våge å grave seg ned til når “ugresset” slo rot. Det er knalltøft og det krever mye mot. Aner at du er på vei og beundrer deg for det, virkelig! Håper de man trenger for å hjelpe seg i den fasen etterhvert ser hva du skriver her, at sykdom har flere sider, at det ikke nytter å bare fokusere på den grønne siden av rubiks kube, for det er fakta, det funker ikke. Tenker på deg.. <3

  15. 23 GK 15. July 2011 at 09:08

    Jeg vet at det her er sikkert ikke det du vil høre,men………..da har du på en måte bestemt deg da, du skal ikke bli frisk. Du skal bli kronisk spiseforstyrrelset. Det er jo det du sier selv “jeg må holde på spiseforstyrrelsen for en hver pris”. For at de skal få jobbet med den borderline Karianne så må jo den komme frem. Kanskje må du først jobbe med sf., for så å kunne jobbe beintøft med borderline diagnosen. Du kan si at det har jeg prøvd på før, og det gikk ikke, eller at du ikke tørr og bli “den Karianne” igjen, men hvordan skal du ellers bli frisk. Er det ingen steder de kan garantere deg at de vil jobbe med borderline diagnosen din når den dukker opp? Alt det du skriver her, har du fortalt det til behandleren din?

    • 24 arikanne 15. July 2011 at 10:34

      Skal vi se; La meg sitere meg selv!!
      For meg betyr det at om jeg slipper spiseforstyrrelsen, så kommer Borderline til å drepe meg. Om spiseforstyrrelsen er min livbøye og havet er Borderline, selvsagt kommer jeg til å drukne om jeg slipper taket i livbøya uten hjelp i sikte.. Legg merke til de 4 siste ordene.
      Kjenner jeg blir litt provosert når lesere kommer med slike feiltolkninger.

      • 25 arikanne 15. July 2011 at 10:38

        Av ren nysgjerrighet; hvorfor provosere?

      • 26 GK 15. July 2011 at 15:53

        Beklager, Karianne, det var ikke meningen å provosere. Visste faktisk ikke at det jeg skrev ville provosere deg så mye. Skrev bare det jeg tenkte. Hvis jeg har feiltolket innlegget ditt, så beklager jeg. Det jeg mener er vell at kanskje du må “slippe taket i livbøya”, men selvfølgelig kun med den nødvendige hjelpen i sikte som du selv sier. Det var derfor jeg også spurte om ikke det var et sted som kunne garantere deg denne hjelpen. Ville du da tørre og gi slipp på spiseforstyrrelsen? Ellers tenker jeg at det kan være vanskelig og bli frisk….. men igjen, beklager hvis det jeg tenkte provoserte deg. Var ment som “konstruktiv kritikk”, men ser nå at det kanskje kom litt vell feil ut….. :(

  16. 27 liseliten 15. July 2011 at 13:25

    Borderline ER helvete å leve med, tro meg, jeg forstår deg, selv om jeg ikke har sf, men derimot sliter med bl.a selvskading – 14 år etter første kutt. Jeg tror du er inne på noe viktig! Det er kjernen man ofte må ta tak i.. Man kan gjerne prøve å behandle de destruktive “mestringsstrategiene”, men behandler man selve problemkjernen (borderline, personligheten), så vil man kanskje ikke trenge disse strategiene like mye etterhvert? Jeg har gått i ukentlig behandling i 7 år med samme behandler som benytter dialektisk atferdsterapi. Vi jobber mye med borderline, og jeg har følt det har vært riktig å ta tak der først og fremst. Dette innlegget syns jeg er helt glimrende, og jeg syns du kunne vist det til behandlerne dine! Du skriver så mye viktig og bra her! Tenker mye på deg, og syns du gjør en kjempegod jobb, selv om du kanskje ikke alltid syns det selv? Du skriver i hvert fall utrolig bra og reflektert, og det er jo en stor fordel å være bevisst på sin egen problematikk. Klem <3

  17. 28 Marianne 15. July 2011 at 19:07

    Som nevnt tidligere; en må ta den risken, det er ikke sikkert du drukner. Hva om du blir “kvitt” spiseforstyrrelsen så godt det gjør, og blir borderline, da er det jo det du da må jobbe med. det de andre må jobbe med sammen med deg. en ting om gangen. Ikke vær redd for å falle, med all respekt det har du gjort før. Jobb fremover, selv om det er skummelt, grusomt og noe ingen andre kan sette seg inn i bortsett fra deg – hva om borderlinen må frem for å kunne jobbes med? Borderlinen tar ikke livet av deg – handlingene gjør.

    Stå på :-)

  18. 29 Kari 15. July 2011 at 21:30

    Skal ikke legge ut en novelle, for dette er ikke noe jeg kan noe om. Så god bedring og stå på! Dette klarer du, det vet jeg.

  19. 30 Solveig @ poona 15. July 2011 at 22:11

    Kjære, kjære Karianne. Jeg skrev en lang tekst her, som jeg etter hvert fant ut at det var bedre å sende til deg på facebook, fordi det ble personlig. Men.. hvor var du? Finner deg ikke..

    Jeg klarer ikke å si det jeg ville si på en kortere måte, så jeg får bare håpe at du snart er tilbake på facebook sånn at du kan få ordene. Det ville sikkert ikke gjort noen forskjell for deg uansett, fordi det er vanskelig å tro på andres ord når man er midt oppi jævelskapen. Men jeg ville likevel så gjerne sende dem.

    Kjære, gode Karianne. Den eneste måten jeg kan kortfatte det jeg ville skrive, er ved å sende deg en klem.

  20. 32 Ingvild 16. July 2011 at 02:05

    det er fælt å se at du har det så vondt.
    Jeg håper du tar imot et tilbud når mandagen kommer, hva er det andre valget ditt egentlig?, kjære Karianne.
    Håper tankene gir deg fred innimellom, og sender deg masse pusterom og krefter, over lange luftavstander opp til nord.

  21. 33 Mariell Hvidsten 16. July 2011 at 03:56

    Du er utrolig flink til å sette ord på hva du føler og tenker. Stå på!

  22. 34 Silje emelia 16. July 2011 at 11:55

    Karianne. Jeg blir så lei meg når jeg leser dette, det er forferdelig å lese at du ikke får hjelp med borderline. Jeg syns de som skal hjelpe deg skal se den borderline siden av deg. Slik at du kan komme deg vidre. Ønsker deg masse lykke og håper du en dag får den hjelpa du trenger.

  23. 35 Veienmotlyset 16. July 2011 at 12:17

    Jeg håper virkelig ting ordner seg for deg og at du finner en vei ut! Stå på! Klem

  24. 36 Monica B 16. July 2011 at 18:28

    Når ord blir fattige….

    Jeg føler så ufattelig med deg, og jeg blir utrolig lei meg når jeg leser dette. Ønsker deg virkelig alt godt, og jeg håper med hele meg at ting ordner seg.

    Stor, varm klem

  25. 37 Toyni (: 16. July 2011 at 18:44

    sterkt.
    vet virkelig ikke hva jeg skal si, men det var fantastisk skrevet
    <3

  26. 38 KarianneD. 30. August 2011 at 00:49

    Det syns jeg var en så fin metafor, det å sammenligne det med en rubiks kube. Noe jeg aldri har tenkt på før, men når jeg leser det nå så får det meg til å tenke. Det er faktisk veldig sant.

    Håper du kan få hjelp/behandling et sted hvor hele deg blir hjulpet, de mange sidene blir jobbet med samtidig, eller i hvertfall på et parallelt løp.

  27. 39 Caroline 29. December 2011 at 01:44

    Utrolig bra skrevet!! Innså hvordan jeg selv reagerer, hva som skjer med meg når det blir fokusert på en ting.. Da er det slik som dette med denne Rubiks Kube metaforen


  1. 1 Travel? « Bitre Blomster Trackback on 28. December 2011 at 23:38

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 22 år.

"She flies with her own wings" handler om min hverdag med anoreksi og agorafobi på vei mot det jeg ser på som "frihet" og noe bedre.
Jeg har tidligere slitt veldig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster
Populære blogger


Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 245 other followers

%d bloggers like this: