2011 august « Bitre Blomster

Arkiver for august, 2011

Oppsummering; August.

Publisert 31. august 2011 Månedsoppsummeringer 4 Comments

Hendelser:

Fisketur med Christian og Ronny
Besøk av pappa og lillebror
Roadtrip til Sverige.

Oppturer:

Nedturer:

… Orker ikke tenke.

Nye ting: Diverse småting og noe større fra eBay.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Orker ikke nevne navn.
Irritasjonsmoment: Same old, same old.
Mest brukte ord: “Sykt, det er så jævlig sykt.”
Fysisk Form: Not to good. Betennelsestilstander i kroppen pluss at jeg sliter veldig med balanser spesielt i forhold til væske.
Psykisk Form: ??
Ting jeg har lært: “You must make the Choice to take the Chance if you want anything to Change.”

Vekt: ?
Maten / næring: Endringer igangsettes.
“Trening”: Ut å gå for helvete. <—- At angsten ikke skal holde meg igjen.
Jeg gleder meg til: Null.
Jeg skal også: Jadaneida… si det?

Mat: Fucked up.
Drikke: Pepsi Max, Power King.
Tv-Serie: One tree hill, av alle ting. Sett ferdig Rome. Enda mer Dexter.
Sang: Adele – Someone like you.
Bøker: Din til Døden – Gunnar Staalesen. (Varg Veum)
Spill: Feevo for life.

Jeg tror dette må være den korteste og mest kjedelige oppdateringen jeg har skrevet. Det er ikke forferdelig mye å trekke fram fra August som er verdt å huske eller skrive noe mer om.

I believe in second chances.

Great sacrifice and new thinking!!

Publisert 30. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , motivasjon , Veien mot Friskhet 9 Comments

I gang, på vei, noe. Det jeg gjør funker ikke og det er ganske åpenbart, ergo er jeg nødt til å ofre noe og være villig til å teste ut noe jeg frykter. Det finnes ikke annet – jeg har prøvd hundre ganger på samme viset (åttien for å være presis) så nå er jeg nødt til å gi slipp og å gjøre endringer.

Great Sacrifice

Jeg gremmes nesten av å skrive dette fordi jeg ser at det kommer til å bli vanskelig i morgen. Jeg har gitt slipp på mine fire, faste måltider og gått med på seks istedenfor. For å få dette til å gå uten å kutte kalorier eller komplisere ytterligere betyr dette at jeg er nødt til å akseptere at flere kalorier skal og må inn i kroppen og bli der.

Inni hodet mitt vet jeg klart og tydelig at jeg sprekker og tryner gang på gang fordi jeg ikke tilfører kroppen nok kalorier – men jeg er så lite villig til å fire på kravene og bite i det sure eplet og faktisk få det i meg istedenfor. Det blir som om jeg skal knyte to tau sammen og holder en ende i hver hånd. Tauene er begge for korte og gang på gang legger jeg alle krefter til får å få endene til å møtes – noe som er umulig når tauene er for korte i utgangspunktet.

Noen lurer heeeelt sikkert på hvorfor jeg ikke har gjort noe med dette siden jeg vet det inni hodet mitt – men det er dessverre en del av den spiseforstyrrede logikken blandet med frustrasjon FORDI jeg har økt kaloriinntaket BETRAKTELIG iløpet av 2011. Med “kalorier beholdt” refererer jeg til de kaloriene jeg VET jeg beholder, altså måltider uten oppkast (for det meste næringsdrikker). Jeg har ikke tenkt til å legge ut detaljert hvor mange kalorier det er snakk om, men jeg kan fortelle at jeg har firedoblet antallet kalorier jeg kan tillate meg å beholde uten å måtte kaste opp.

Og nå er jeg nødt til å akseptere å tilføre kroppen ytterligere to måltider til. Jeg har fremdeles et stykke å gå til frk.fastleges første delmål. Første målet etter delmålet er normalen. Og aller helst ser frk.fastlege det som nødvendig at jeg hever meg minst femhundrede hakk (kalorier) over normalen om ikke enda mer for at kroppen skal få det bedre, at jeg skal få energi til å leve og ha det bra.

Om jeg henger med på dette? I teorien er jeg med – i praksis… not so much. Det må skje langsomt og på mine prinsipper. Det må økes sakte men sikkert og jeg er nødt til å være villig til å gjøre det. Husk at det er kun meg selv jeg har å forholde meg til når jeg er på kjøkkenet, det er ingen som passer på hva jeg spiser eller hvor mye, om jeg kaster opp eller beholder dette etterpå, derfor må det skje i mitt tempo, på mine premisser – jeg må bestemme.

Endring må være mitt valg. Jeg kan loses i riktig retning, men jeg må selv være villig til å gå – ingen kan bære eller tvinge meg til å gjøre noe som helst.

Disse to måltiende som nå har blitt lagt til den midlertidige kostplanen består av mat. Som i normal mat, spiselig mat og ikke flere næringsdrikker. Å svelge noe med konsistens gir meg en annen følelse av konseptet “mat og spising” enn det å helle i seg næringsdrikker som teknisk sett kun er “medisin og ernæring” og ikke handler om “å spise” i det hele tatt.

Dette tilsvarer at jeg skal tilføre kroppen min næring og kalorier annenhver time. Her hvor jeg er nå – i min sykdom og mitt liv - er det viktig at klokkeslettene blir overholdt. En halvtime fra eller til, ti minutter fra eller til kan ende i sult eller overspisning, hvorav ingen av disse er gunstige, altså tap – tap. Sett at jeg sover over ett klokkeslett så kan det bety at innen neste måltid kommer blir det ubalanse i “dagens kalorimål” og “måltidets kalorimål”, disse to vil dermed kræsje og i forsøk på å nå dagens kalorimål dobler jeg måltidets kalorimål for å nå opp – noe som resulterer i panikk og oppkast, gjerne med overspisning før jeg kaster opp.

Og annenhver time for meg er viktig for å unngå å kjenne på sultfølelse eller sug etter mat, for å holde kroppen mett nok til å bevare kontroll og fortsette å fokusere på målet.

New thinking

Daglig fyller jeg ut fargeskjemaer for å registrere hvordan jeg har det iløpet av dagen, hva jeg mestrer og ikke mestrer osv. Jeg er også skrekkelig glad i å regne gjennomsnitt og sette tall opp mot hverandre. Det triste med mine gjennomsnitt er at de generelt sett er triste. Istedenfor å se 17 spyfrie dager ser jeg “gjennomsnittlig oppkast 1,9 per dag iløpet av 42 dager er lik 81 episoder med overspisning og påfølgende oppkast”.

Belønningslistene mine har også vært basert på “sammenhengdende dager uten oppkast”. Gjett hva? Jeg teller til to, kanskje til tre, begynner på nytt, blir radig forbanna, frustrert og oppgitt fordi jeg ikke får til å telle lenger!!

Derfor har jeg bladd tilbake og bestemt meg for å børste støv av poengsystemene mine. Istedenfor å henge meg opp i “sammenhengende” og “på rad” skal jeg heller forsøke å legge sammen poeng.

Jeg har skrevet ei liste i den nye notatboka som også skal være med på å holde friskt fokus over hva som gir poeng. Lista mi inneholder 10 punkter hvorav hvert punkt gir 10 poeng. Det vil si at jeg totalt kan oppnå 100 poeng per dag. Punktet “spyfri” tilsvarer også 10 poeng noe som vil bety at om jeg feiler på dette punktet kan jeg fortsatt oppnå 90 poeng. Ergo må fokuset flyttes til de 9 punktene på lista jeg faktisk oppnådde – for de kommer ikke gratis de heller!

Belønningslista er også justert i forhold til poeng. Eksempelvis kan jeg belønne meg selv med den jakken jeg vil ha når jeg oppnår 3000 poeng (30 feilfrie dager), og jeg forventer ikke at jeg skal oppnå ny jakke på 30 dager – men uansett vil jeg stadig ha progresjon mot målet sakte men sikkert – selv om jeg skulle snuble her og der. Ergo blir det forhåpentligvis jakke i år og ikke til neste år eller om to år eller når jeg nå en dag måtte være så frisk og sterk at jeg greier 30 dager uten oppkast på strak arm uten at jeg ofrer det så mye tid, krefter og energi.

Nå har jeg virkelig VRIDD hjernen min i hele dag og gått en hel haug med runder med meg selv. Jeg har tenkt, tenkt igjen, kladdet, revet ut sider, finskrevet og tenkt, skrevet mer og mer og prøvd å gjøre regimet mitt mer levelig og jeg har forsøkt å legge inn ROM FOR FEIL! Det er latterlig at jeg er klar for å dø hver gang jeg sprekker (jeg mener dø, som i dø – ikke som i metaforen), at jeg blir så trist og lei at livet ikke lenger er verdt å leve fordi “jeg får ingenting til!”. Det er uutholdelig og jeg orker ikke å drømme om død og fordervelse annenhver dag!

For å være ærlig synes jeg det ser ut som en god plan når jeg har skrevet dette, jeg finner tidsnok ut om det blir titanic eller om denne skuta er flyte og framgangsdyktig. Jeg satser på det siste – for det har krevd mye å bli enig om dette kompromisset- både ofrene jeg gjør og har gjort i samarbeid med frk.fastlege og dette siste med poeng som er min egen idé, som jeg selvsagt også har tenkt til å dobbelgodkjenne – for jeg liker å få bekreftelse på at det jeg gjør er riktig i frisk forstand og ikke sykdommen som forsøker å lure meg.

Kaotisk, opp ned, rett fram – videre?

Publisert 29. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon 6 Comments

Det føles alltid og heldigvis litt lettere om morgenen igjen. Og det føles fint å sette ord på kaoset og å styre unna det som tenkes av destruktive handlinger. Jeg var usikker på om jeg turte å publisere gårdagens siste innlegg, men idag er jeg glad for at jeg gjorde det fordi spennet mellom “okei” og “ikke okei” blir så enormt og fordi jeg er ganke sikker på at jeg ikke er den eneste i verden som kjenner på disse følelsene eller tenker lignende tanker når man opplever å ikke mestre det man hadde håpet man skulle klare – selv om man var innstilt og klar for å prøve.

En ting om gangen.

Igår fikk jeg også nok et møte med andres sorg. Fordi jeg fikk det for meg at jeg like godt kunne feile én gang til. Det er sant at mye er basert på valg men i noen situasjoner kan jeg lett se at jeg velger klart og tydelig mens jeg andre ganger ikke opplever at jeg har noe valg i det hele tatt. At det bare “skjer” og er “utenfor min kontroll”.

Uansett hadde jeg tuslet ned på kjøkkenet, lysene avskrudd, bestemor som lå og sov, trodde pappa også sov, men det viste seg at han var ute en tur og kom inn omtrentlig midt i situasjonen. Jeg kjenner at ansiktet mitt lyser av tre-års-trass blandet med ydmykelse og sorg. Jeg får lyst til å gråte men jeg vil ikke. “Hva gjør du?” spør pappa, og jeg sier at jeg skal spise og spy. Ordene mine mot hans kan sammenlignes med hvordan helten blir skutt i en hollywoodproduksjon og hvordan helten prøver å ta dette med fatning og ikke rope ut i smerte når skuddet smeller. De få små sekundene hvor jeg kan se hvordan lyset speiler seg i de blanke øynene hans, hvordan hans smerte blir så uendelig tydelig. Skyldfølelsen.

Jeg forteller om kake og muffins og vafler og han sier at han ikke ante at det kom til å skje.

Jeg er ikke like negativ nå som jeg var igår men forhåpningene er justert noen hakk ned. Jeg prøver nok en gang å tenke gjennom hva det er jeg ønsker å oppnå og å fortsette med å gjøre det som kanskje blir riktig. Den eneste veien ut er igjennom og akkurat det er jeg ganske sikker på at stemmer.

I det siste har jeg tenkt mye på dette med selvskading og hvordan det også begynte med et ønske om endring. Det var jævlig på sin måte men det ordnet seg til slutt på et vis likevel? På en måte føler jeg at jeg har lagt mye av selvskadingen, trangen og triggerne over i maten og tar det ut på den måten istedenfor.

Senere skal jeg lese gjennom innlegg jeg selv har skrevet om hvordan jeg kom videre, kanskje finner jeg noe nyttig i gamle linjer som kan være nyttig også på dette området.

Ønsker alle sammen som tenker “ny uke, nye muligheter” masse lykke til, samt en god uke til alle andre som måtte lese.

Jeg vil også si tusen takk til dere som fortsatt tror på meg når jeg ikke tror på meg selv. ♥

A line allows progress, a circle does not.

Publisert 28. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER 32 Comments

Folk tror det handler om å bestemme seg. At man må bestemme seg for å spise den brødskiva, at man må bestemme seg for å beholde det man spiser. Folk tror også at det samme gjelder for de som skal slanke seg, at det bare er å bestemme seg for å gå på diett, bestemme seg for å overholde diettens regler, bestemme seg for å spise sunnere, kutte ut det som er usunt og å piske seg på trening så ofte som overhodet mulig.

Folk tar så, så feil. Hvis det hadde vært så enkelt som å bestemme seg for å ikke lenger være deprimert, ha en spiseforstyrrelse eller kreft for den saks skyld, lenger, så hadde det vel ikke vært noe problem, hadde det vel?

I dag er en sånn dag hvor jeg lurer på hvorfor i helvete jeg blogger. Kjære meg selv, hvorfor skriver du om det samme naive håpet og bretter ut den ene katastrofen etter den andre når det eneste du gjør er å beskrive akkurat det samme med forskjellige ord fra gang til gang? Jeg skulle gjerne ha skrevet at dette gikk aldeles utmerket, strålende, at jeg hadde det knallfint sammen med familien min og at jeg fortjente en ekstra klapp på skulderen fordi jeg hadde mestret og oppnådd det umulige.

Dessverre er ikke det sannheten.

Jeg var rimelig innstilt på å mestre kake. Unngå kake. Jeg var så klar for å unngå kake at jeg ble rammet av c/s når jeg ble tvunget til å smake på røra for å se om den ble bra. For dere som ikke er bekjent med begrepet c/s, så står det for “chew and spit”. Det er også en del av det spiseforstyrrede spekteret men ikke noe jeg har slitt med da jeg heller velger å svelge helt for deretter å kaste opp igjen.

Jeg slo ihjel litt tid for å unngå å oppholde meg for mye sammen med kaka med å legge ut bildene i forrige innlegg. Etterhvert ble klokka såpass at jeg måtte en tur i dusjen for å rekke det før klokka ble fem. Når jeg kom ut av dusjen kom det første sjokket. Vafler. Skulle vi ha det også nå? Jeg så ikke den komme, jeg trodde kake var nok i massevis? “Kan ikke du steke vafler Karianne?“…. ~~joda, selvsagt kunne jeg det.~~……. jeg har ikke hjerte til å si nei.

Kjenner panikken spirer i brystet, utfordringen som dobler i størrelse, dit hen at jeg begynner å se at det er umulig. Jeg lovet meg selv å ikke gi opp, dette kunne jeg klare, sant? Jeg hadde tross alt bestemt meg for at dette skulle gå bra, samme faen, sant? Siden jeg var så bestemt på dette, så skulle det liksom ha gått fint, sant?

Og når besøk ankom så hadde de jammen meg tatt seg bryet med å lage muffins også. ~~Jeg hadde lyst til å gråte krokodilletårer men jeg hadde ikke kapasitet.~~ “Karianne se hit!” eller “Karianne, kan du ikke hjelpe meg å finne et fat til vaflene?” eller “Karianne, kan ikke du holde skrujern for meg?” og innimellom alle som måtte ha oppmerksomhet var jeg attpåtil nødt til å passe på at vaflene ikke var svidd samtidig som jeg anså det som min oppgave å fylle igjen alle hullene alle de andre hadde glemt. Kaffe for eksempel, vann som skulle kokes, ting som skulle på bordet, en lillebror som skulle vekkes, en lillebror som var grinete og lå på gulvet under bordet i stua til han omsider fant ut at han også skulle stå opp….

Jeg satt ved bordet fra begynnelse til slutt, alt forble urørt mens smerte og panikk eskalerte. Det koster alt å beholde maska, å smile det innøvde smilet og å ikke la tårene trille eller lage en ydmykende scene midt oppi det hele. Innen døra slamret igjen og det ikke var noen andre igjen enn meg og bestemor var det bare å knekke sammen, knuse i tusen biter og la tårene trille når bestemor ikke så…

Hva gjør Karianne når hun gråter? ~~Jo, hun spiser.~~ Hun spiser rester av vafler, rester av kake, rester av muffins. Hun lager mer glasur fordi man aldri kan få nok, hun stekte egg og spiste brødskiver, hun tygde i seg det som gjorde vondt til den fysiske smerten tok over og gjorde det vanskelig å puste. Krokbøyd beveget hun seg fra kjøkkenet til stua og krøllet seg sammen med Zahra fordi det gjorde for vondt til å kaste opp umiddelbart.

Fem minutter senere var det likevel på tide å gå så ubemerket som mulig over stuegulvet og ut i gangen og inn på badet. På med vannet, slippe brutaliteten løs, en runde med varmt vann for å løse opp sjokoladen i tilfelle det måtte befinne seg rester der nede.

Deretter kom håpløsheten and here I am. Hvorfor gidde? Why bother? Jeg kommer ingen vei, punktum finale. Hvorfor ikke bare gi opp? Jeg har ingenting å kjempe for. Og hvilken rolle spiller det om jeg av og til skulle være dum eller naiv nok til å tro at det finnes fine ting man bare må holde fast i når det ikke er noe som spiller noen rolle når alt kommer til stykket uansett? Uansett? UANSETT?

All negativitet i hele verden. Ny dag i morgen? Glem det. Ny uke? FUCK IT! Mislykket, mislykket, mislykket, forgjeves, bruker masse energi på håp og positive tanker som aldri fører fram uansett. Skadetrang, lysten til å ødelegge meg selv, som STRAFF fordi jeg er så udugelig, svak, pingle, mislykket. NOTHING gets better. Jeg har gitt opp å be om hjelp, for hva er vel vitsen med det når sviket blir enormt og livstruende i seg selv?

[Bright Eyes // A line allows progress, a circle does not]

Break this circle of thoughts you chase
before they catch back up with you
and your parents noticed your thinning face
and all the weight you’ve lost
and all the weight you’re losing…

You said “I’m done feeling like a skeleton
no more sleepwalking dead”
you’re gonna wake from this coma
you’re gonna crawl from this bed you’ve made

And stop counting on that camera that hangs round your neck
cos it wont ever remember what you choose to forget
as you try to find some source of light
try to name one thing you like
you used to have such a longer list
and Light, you never had to look for it

But now it’s so easy
it’s so easy to, it’s so easy
it’s so easy to second guess everything you do
until all you want is all you want to
finish this half empty glass
before the ice all melts away

This feeling always used to pass
but it seems like it’s every day
seems like it’s every night now.

Mokkaruter.

Publisert 28. august 2011 Fotografi 8 Comments

Brace yourself.

Publisert 28. august 2011 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER 1 kommentar

Nå er det ikke lenge til jeg har lovet at jeg skal bake kake. Jeg fant ikke oppskrift på eplekake som jeg hadde lyst til å bake og ender derfor opp med å bake noe annet. Klokka 1700 er det premiere på prøvelsen i seg selv.

Jeg har tenkt til å sende et tyggis-sos til pappa som akkurat nå har tatt med seg Daniel for å hente bilen han selvsagt ikke kunne kjøre hjem igår etter fest. Om jeg bare tygger nok tyggis hele, hele tiden, om jeg drikker kaffe til den store gullmedaljen, kanskje går det greit da? Hvorfor er det sånn at hjernen blir automatisk sulten ved lukten av mat? Kanskje går det greit om jeg bare tviholder på kameraet hele tiden og om Zahra forhåpentligvis bare mååå ut å tisse når jeg trenger å samle krefter til å stå imot?

Jeg har sovet i tretten timer. Det var tungt å stå opp, jeg er av den typen som er farlig morgengretten og helst ikke vil snakkes til eller forstyrres på lang tid – noe som ikke akkurat er mulig å få til i denne situasjonen.

Everyone wants happiness, no one wants pain, but you can’t make a rainbow without a little rain.

Vil tippe tegningen er tegnet mellom 1997-1999. Har selvsagt ikke skrevet årstall den gang den ble tegnet. Når jeg snudde tegninga for å se om det kanskje sto noe på baksiden møtte jeg ironien i seg selv. Tegnet på innsiden av ei eske grandiosa – Oh the sweet irony.

Krevende.

Publisert 27. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Angst , Epilepsi , motivasjon 7 Comments

Dagen idag har virkelig vært krevende. Klokka har såvidt passert tjueto tretti og jeg kjenner at jeg er rimelig klar for å kvelde ganske snart. Energinivåene er utladet og hodet er slitent.

Jeg våknet tre minutter før alarmen min skulle ringe klokken tolv idag. Av en eller annen grunn i en sløvhet som enda hang igjen i kroppen etter medisinene jeg tar før jeg sovner fikk jeg for meg at kokka var 1600. Jeg praktisk talt spratt opp og stresset vilt til jeg la merke til at klokka på komfyren bare var 1204.

Deretter brukte jeg en time på å rydde vekk gårdagens rot, sette på oppvaskmaskinen, en maskin med klær og etter det igjen måtte jeg sove litt til for å sove vekk sløvheten som enda ikke hadde sluppet taket. Når jeg våknet igjen var det pakking og etterhvert kom pappa og henta meg.

Jeg har kanskje skrevet det før, men jeg blir lett veldig engstelig når jeg er sammen med barn, hjernen min begynner å spinne vilt på “tenk om, tenk om, tenk om det skjer noe“. Pappa og bestemor dro ganske snart på butikken ergo var det bare meg, lillebror og Zahra igjen. Daniel satt klistra til skjermen til nrk super begynte å sende kjedelige programmer og krevde etterhvert litt underholdning fra min side. Det var vel her jeg begynte å kjenne på at jeg egentlig var ufattelig sliten – allerede.

Jeg synes også det er ekstremt vanskelig å oppholde meg så nært mat. Så nært kjøleskapet med noen som krever at jeg smører brødskiver og lignende. Det går bare ikke an å unngå det og det krever mye å holde en stø kurs og styre unna for min egen del – det går bare ikke bra, noe jeg har erfart hundrevis av ganger før. Mens jeg sto der og smurte en brødskive med skinkeost kom angsten også krypende. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg kollapser eller får epilepsianfall, hva skjer da med en treåring? Hodet begynner å snurre på hvor uansvarlig det er av meg, at jeg tar gale avgjørelser når jeg sier at det går bra å passe han alene.

Til slutt måtte jeg gå tre runder med meg selv og utelukke alle grunner til at noe galt skulle skje, selv om jeg kjente de fysiske symptomene angsten produserer for å lure meg og skremme meg ytterligere. “NÅ må du skjerpe deg. Du har ikke angst, du er ikke redd og du har ingenting å frykte – skjerp deg. Du har ikke lavt blodsukker, du har tatt medisiner, du har sovet nok – skjerp deg“. Uroen ville likevel ikke gi seg og jeg kjenner kvalmen som brer seg og en falsk svimmelhet som forsøker å snurre hodet mitt til å tro at noe fryktelig er i ferd med å skje samtidig som jeg sitter på bestemors parkettgulv og leker med biler. Akkurat i det jeg begynte å bli så urolig at jeg skulle til å strekke meg etter telefonen for å ringe pappa og si at han måtte forte seg hjem – kom de hjem.

Vips forsvant alle symptomer bortsett fra slitenheten jeg hadde kjent på i utgangspunktet men angsten og uroen justerte seg ned noen hakk.

Bestemor mener jeg burde bake eplekake og jeg kjenner at det gjør vondt i sjela fordi jeg slettes ikke har lyst til å bake eplekake overhodet. Eplekake slik jeg lager den er en enorm trigger, for ikke å snakke om glasskårene som skjærer i magesekken ved synet av andre som kan spise “forbudt” eller “farlig” mat uten at det hefter dem overhodet. Sjalusi, lengsel, misunnelse, trigger.

Det første døgnet er i boks og jeg kjenner jeg er lei av å stirre inn i kjøleskapet allerede. Ikke lenge etter at pappa hadde kommet hjem og Daniel var ferdig med sin andre omgang mat dro han igjen fordi han skulle på mc-klubbens høstfest og jeg kjenner igjen på panikken som presser på fordi jeg er livende redd for å ikke strekke til eller at noe skal gå galt.

Det blir meg mot angsten som må bekjempes for enhver pris. Det blir meg mot tankene om at noe fryktelig skal skje, det blir jeg som må bruke hodet for alt det er verdt til å rasjonalisere alt sammen og samtidig fokusere hundre prosent på en treåring som helst vil at pappa som allerede har dratt skal legge han. Det krever alt å småprate om trivielle ting som også skal avlede hans konsentrasjon samtidig som jeg går i gang med kvelds og leggerutiner. Etterhvert ble uroen mindre fordi jeg ikke hadde plass til uroen sammenlignet med konsentrasjonen jeg var nødt til å legge ned i oppgaven og fokusere på målet. Én stykk treåring som gråter og savner pappa som skal i pyjamas, tenner som skal pusses, tannbørste som ikke fantes (noe som til slutt ble til en spennende jakt når han fikk en lommelykt fordi vi måtte lete gjennom både hans og pappas koffert), hender som skulle vaskes, ansikt og igjen; tenner som til slutt ble pusset.

Deretter var det senga neste, to episoder Elias, ett glass vann som ble til to, og til slutt satt jeg på gulvet utenfor rommet i gangen for å høre om han ikke hadde tenkt til å sovne snart – noe han til slutt gjorde omtrentlig en time senere når jeg hadde gitt opp å sitte i gangen lenger.

Deretter neste steg; flere ord og snakk om eplekake og deretter enda mer småprat med bestemor. Jeg kjenner veldig godt at jeg er altfor vandt til å sitte stille i mitt eget selskap og foreta meg særdeles lite. Derfor skal jeg også ta medisiner skrekkelig tidlig sammenlignet med vanlig fordi jeg frykter en redusert pappa og en treåring som mest sannsynlig har tenkt til å stå opp gruelig tidlig.

Jeg forutser at det blir powernapping iløpet av morgendagen, jeg frykter jeg blir nødt til å holde pusten mens jeg konstruerer en ordentlig eplekake, jeg ser for meg at det kommer til å kreve hvert minste lille atom med styrke å komme helskinnet gjennom kaffeselskap med en, to, tre voksne, like mange barn på tre, fem og sju år samt meg selv. Tre små, en kusine, en gudsønn og en lillebror som alle vil ha oppmerksomhet på sitt vis og lukten av nystekt eplekake som bare får meg til å huske alle de andre gangene jeg har bakt eplekaker og hvor lite vellykket det har vært på mine vegne. Jeg kan huske ÉN episode hvor jeg har bakt den kaka og det gikk bra, når jeg bakte den til mamma når hun fylte femtien og jeg overleverte kaka og flyktet fra åstedet i en forrykende fart.

Jeg MÅ fokusere, jeg må konse, jeg må gi alt for å greie dette, selv om oddsene slettes ikke er på min side, snarere i mot meg på alle områder. G r ø s s.

Reach for the stars.

Publisert 27. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Angst , motivasjon , Sykdomstanker 14 Comments

Jeg befinner meg ikke der jeg burde vært akkurat nå og kan strengt tatt ikke gjøre annet enn å takke sykdom for det. Takke blir forresten feil. Jeg skylder ikke sykdom takk for alt den forsøker å forhindre meg i å gjøre og tildels også lykkes med.

Dagen er så delt. Delt fordi det finnes fine ting men det vonde har vært en av de verre på lenge. Delt og doblet, vet ikke hvor jeg skal skille for å få skrevet en beskrivende skildring.

Jeg har gått en tur med Therese. Jeg var innom byens minste butikk. Etterpå var jeg innom Clas Ohlson med mamma, og en tur innom Staples. Som om det ikke var nok, så måtte vi innom posten også. Kjenner det har vært mye eksponering men jeg var ikke livredd. Jeg måtte kjøpe ny notatbok og jeg måtte kjøpe nye tusjer. Jeg kan ikke fordra å skrive med penner, jeg skriver alltid med tusjer fordi det blir farger på sidene og ikke bare kruseduller. Ny notatbok fordi jeg vil ha en som er spyfri. Det funket sist jeg kjøpte ny bok (det handler selvsagt ikke om boka, jeg bare liker detaljer). Og i perioden i mellom spyfri og per nå har jeg nesten ikke skrevet noe som helst. Jeg håper dagboksnotater kan bidra til å holde fokus. Jeg har nesten glemt at skriving blir en distraksjon fra bulimiske episoder, men det gjelder kun på papir med mine egne tanker og ingen hemninger eller press på fine formuleringer eller noe som helst. For mine øyne alene, for mitt hode og min skyld, ene og alene.

Jeg fikk en hentelapp viftet i ansiktet når jeg skulle spise frokost idag tidlig og kunne ikke riktig forstå hvor jeg fikk pakke fra nå, jeg har fått alt jeg har bestilt. Det ble en gledelig overraskelse og jeg ble utrolig glad!

Veggdekor! Tusen takk for påminnelse og motivasjon Kristel! Kommer ikke til å glemme å glemme det så lett nå nei! ♥

Og her kommer den mindre fine delen. Jeg tror jeg twitret at jeg er mer motivert nå enn hva jeg har vært på lenge. Det er bare så ironisk og typisk fra spiseforstyrrelsens side å reagere på den måten den gjør og jeg lar meg rive med. Kjærlighet og hat. I hate you, don’t leave me. “Bare en siste gang. Bare ta av én siste gang, bare idag! Så skal jeg la deg slippe, bare hør på meg nå, hører du? Jeg lover, dette blir siste… Du må ofre dagen idag hvis ikke kommer jeg til å plage deg imorgen også. ” Jeg kan ikke beskrive det med ord og få andre til å føle hvordan det kjennes ut, men lengselen blomstrer og jeg lengter allerede før jeg begynner. Allerede før jeg bøyer hodet og går i gang med noe som føles som plikter. Pliktskyldigst gjør jeg alt slik spieforstyrrelsen vil ha det. Fint skal det være, akkurat slik spiseforstyrrelsen skal ha det til. Nøyaktig sånn.

Jeg adlød. Men så… her kommer nok en følelse jeg ikke kan sette ord på. Panikk og paranoia i en salig blanding hvor pulsen tipper tohundrede og svetten siler mens man panisk forsøker å skjule. Panikken var ubegrunnet og jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på dette fordi det er flaut og ydmykende. Men jeg prøver å sette ord på, selv om det er uforståelig for de som ikke selv har kjent på følelsen, og det er sykt for utenforstående. Med objektive briller på må jeg nesten le av meg selv, selv om jeg aller helst skulle sunket ned i jorda der og da. I etterkant kan jeg le av det fordi det er vanvittig teit, men der og da…

Uansett. Timene flyr. Det gjør vondt og godt på samme tid men mest vondt. Vondt når jeg føler at jeg gjør det som plikt og ikke fordi jeg har lyst eller cravings eller mister kontrollen. Det gjør vondt når det blir til noe man må og ikke noe man vil. På sett og vis føler jeg meg så tvunget i en slik situasjon, som om jeg ikke kan velge å la være å adlyde, som om det ikke spiller noen rolle hva jeg vil.

Depresjonen kræsjer alltid hardt etterpå. Sammen med all verdens merkelige smerter. Etterhvert blandet tungsinnet seg med likegyldighet og en slags euforisk følelse pluss ett snev av filosofi og apati. Og her sitter jeg nå og prøver å finne ut hvordan jeg skal formulere meg selv men synes ikke jeg kommer noen vei i det hele tatt.

Alt jeg vet er at jeg er ferdig og har holdt min del av avtalen med sykdommen og jeg vet at imorgen blir det ikke tid eller rom for feil samme faen. Jeg skal stå opp, vaske ned dagens rot, pakke mine egne ting, hentes, til bestemor og der går det sikkert i hundreogførti med lillebror uansett, og når kvelden kommer skal jeg sitte barnevakt ERGO finnes det ikke rom for feilsteg, i alle fall ikke imorgen. Pluss at jeg legger meg motivert, om enn med magesmerter og tunge tanker.

Sliten, hovent ansikt og påtvunget smil – men korketrekkerne er ekte! De er søte når de dukker opp! For å være ærlig er jeg lettet også, fordi dagen er over og jeg vet at morgendagen kommer til å bli annerledes og mye bedre.

This time I’m gonna get it right. Og jeg smiler fordi det gjør godt å føle seg motivert og klar for utfordringene som kommer de neste dagene. Koste hva det koste må.

I just want to be ok for a few days.

Publisert 26. august 2011 motivasjon , Sykdomstanker 12 Comments

Av og til har jeg nede-dager. Sånne dager hvor ingenting går som det burde men likevel så orker jeg ikke å ta det innover meg. Sånne dager hvor det er nok å bare flyte og for å være ærlig er det av og til godt å være der at tankene bare stopper opp og når jeg kan fylle hodet mitt med noe annet enn mine egne tanker.

Idag er en sånn dag og jeg orker ikke å tenke så hardt på det fordi jeg vet at jeg vil være mer fit for fight imorgen. Istedenfor å henge meg opp i nederlaget slik jeg vanligvis pleier og bare ender opp med å dra meg selv enda lenger ned, hvor jeg drukner i selvhat og tanker om straff og selvskading fordi det blir så intenst, så er det akkurat som om hjernen bare skrur av. Skjermer meg fra meg selv, gjør meg likegyldig og apatisk og akkurat idag kjenner jeg at det egentlig gjør godt. Jeg trengte en pustepause uansett.

Imorgen derimot blir det ikke rom for denne typen dag. Jeg har en avtale med Therese (behandler) om at vi skal gå en tur i tolvtiden. Deretter skal jeg hjem og pakke ting og tang fordi jeg drar til Bestemor imorgen og blir der til onsdag. Pappa og Daniel kommer opp imorgen og jeg synes det er essensielt å bruke den tiden jeg har til rådighet til å være storesøster når jeg kan. Det er positivitet i gode doser. Hengivenhet, kjærlighet fra noen som tar deg for den du er, en liten gutt som ikke vet hvordan armene mine så ut uten arr, en liten gutt som vet at jeg er søsteren hans uansett.

Det er så godt når man føler at man er god nok som man er. Akkurat slik jeg er. Og det er fint å ha noen som krever noe, som får meg til å dytte meg selv tilbake i andre rekke fordi han trenger oppmerksomheten mer enn min egen sykdom hverken trenger eller fortjener den.

Jeg gruer meg litt også, for å være helt ærlig. Fordi jeg så inderlig god husker hvordan jeg virkelig kunne se hvor mye smerte jeg egentlig påfører familien min uten å mene det, bare ved å være syk. Det var absolutt grusomt og jeg håper jeg greier å styre unna den typen opplevelser. Men det krever. Det krever at jeg ikke mister meg selv inn i kjøleskapet og det krever at jeg ikke kaster opp for å unngå å forsterke angsten. Det krever at jeg er nødt til å møte angsten med noen andre enn meg selv som første pri.

Det er mye som kreves og mye som skal klaffe. Denne gang har jeg dog tenkt til å få pappa til å minne meg på hva som er viktig når jeg vingler med maten. Likevel kjenner jeg at jeg er veldig motivert for å få det til å fungere. Forrige gang jeg var sammen med Daniel var jeg spyfri hele veien, i åtte døgn. Jeg så ikke denne sammenhengen før nå når jeg nettopp skrev disse setningene og jeg kjenner jeg blir ytterligere motivert fordi jeg så sårt ønsker at jeg kan være okei, og tre inn i en av de rollene jeg trives best med.

Jeg forventer ikke at det skal være enkelt eller forløpe smertefritt, men jeg skylder meg selv en sjanse.

Romjul 2010

Because sometimes I did fail although I tried to try

Publisert 25. august 2011 Fotografi 6 Comments

What will happen when I die?
Will I pay for all my crimes?
Because sometimes I did fail, although I tried to try

Will You remember me this way,
or will the picture change?
It’s too late to go back; it’s much too late
when I was young I didn’t care, I was busy crawling down the stairs

With the voice I thought was mine
I didn’t sing, I mime two words that almost rhyme
well, those where confusing times

Please don’t forget me when I’m gone, ’cause my life must have some work
And please forgive me if im wrong
’cause I didn’t mean to be: all wrong

[Weeping Willows // Stairs]

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster