Mer enn du noen gang kommer til å forstå.

Hvor er hodet mitt og hva vil jeg? Av og til har jeg ingen problemer med å skille hva Karianne vil og hva spiseforstyrrelsen vil, og av og til, av og til ser jeg ingenting annet enn spiseforstyrrelsen. Jeg orker ikke å tenke, motargumentere eller kjempe for noe. “Igår spiste du så mange kalorier, du kan spise mindre idag” eller “nå skal du slutte å spise vanlig mat, du greier deg fint på næringsdrikker” eller “innen den og den dagen skal du veie sånn og slik“. Yessir sa den syke delen av meg, rensket huset for alt av spiselig bortsett fra epler og gelatinplater for det er likosm ikke så farlig.

Hvordan kan jeg sette meg ned og formulere det for mennesker, lesere som kanskje ikke forstår? Hvordan skrive det forståelig? Jeg er så utrolig lei av å repetere meg selv. For familie, for venner, de forstår ikke og de spør. De bryr seg men av og til har jeg ikke ord til å forklare fordi dette er så enormt komplisert og sammensatt av mange detaljer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare fordi jeg møter så mange som sier at det er uforståelig. Til og med behandlere kan si det; “ufattelig hvor vanskelig dette er å forstå“, dermed kan jeg ikke klandre noen for at de ikke forstår. Jeg kan forstå at folk ikke forstår.

Deretter blander jeg sammen hvem jeg er og hva spiseforstyrrelsen er. Om jeg peker på spiseforstyrrelsen som en usynlig (u)venn er det enklere å forstå sett utenfra, men når alt, tanker og handlinger fortsatt kommer innenfra og styres av mine hender, min kropp og er et resultat av mine tanker og følelser – da blir jeg forvirret selv.

Så glemmer jeg det som er viktig for meg, ikke for deg, ikke for andre, men personlig. Hva var det Karianne ville? Husker ikke. Hva motiverte Karianne? Husker ikke, eller så spiller det ingen rolle lenger, eller så var det en fersk spire som døde uten næring, lys og glede. Hva vil Karianne? Vet ikke, eller husker ikke. I’ll tell you why.

What makes the disorders so hard to treat is their way of turning the body’s normal regulatory mechanisms against themselves. Malnutrition slows the brain’s hormone production, “numbing” intense emotions. So as anorexic patients starve, they feel calmer. Hunger pangs are now a reassurance they won’t get fat. In another twist, the more weight they lose, the fatter they see themselves. It’s not a problem with their vision. The more they starve, the harder it is to keep going — the body wants to eat. So the mind produces motivation in the form of an obese reflection rippling with rolls of fat. The delusion is a rationale for continuing to starve, created by brain chemistry doctors don’t understand.

Deretter kommer “det store valget“. Velmente ord om at det handler om å ta valg, det høres ufattelig enkelt ut! “Det handler om å tørre og om å ta valg, om å kjempe for livet“. Ja, klart det gjør – men det handler om så ufattelig mye mer! 

Folk spør meg hva jeg vil, “hva vil du?“, det er klart at jeg kan si at jeg ønsker å være frisk og leve sånn og slik og at jeg inni meg håper og tror på ditt og datt. Klart jeg vil, men det handler om evig mye mer enn bare det og!

Det handler ikke bare om valg. Sykdommen i seg selv påvirker ikke bare kroppen rent visuelt og hva du kan se med egne øyne. Kroppen lider fysisk, innvendig og utvendig, organer, hud hår, muskler og skjelett. Men hjernen lider også. Det skjer ting i hjernen også som har påvirkning og innvirkning for hvordan sykdommen utarter seg og hva som skjer i praksis. Hvordan handlingene blir til, hvordan de samme tankene repeteres om og om igjen og tenkes hundrevis av ganger iløpet av  én enkelt dag.

Jeg kan ikke forklare eller sette ord på, til og med forskerne leter etter svar. De graver de også, studerer og undersøker for å komme fram til noe som kan bety noe i praksis annet enn bare “interessante funn på papiret”. Det handler om forskjellige områder i hjernen, om overproduksjon og underproduksjon av slik og sånn – jeg har ikke peiling. Denne artikkelen sier litt mer om en liten del : Specific Regions Of Brain Implicated In Anorexia Nervosa, Finds Univ. Of Pittsburgh Study.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan utenforstående enda tror det handler om å spise ei brødskive til eller som om at å ha eller utvikle en spiseforstyrrelse er noe man velger å gjøre.

Av og til gråter jeg når jeg er alene fordi jeg av og til kan føle at noen klandrer meg for å være syk. “Du velger å være syk, du velger å ikke spise eller å kaste opp, da er det sånn det går“. Eller denne klassikeren som har skapt tårer, sinne, raseri og frustrasjon siden juni nå; “hvorfor dro du ikke til Modum? Du velger å være syk! Du ønsker å ha det som dette” eller verst av alt “du liker oppmerksomheten det gir deg“. 

Tror dere ikke jeg hadde trivdes bedre med oppmerksomhet rundt prestasjoner på andre plan? Prestasjoner i forhold til skole eller jobb, noe jeg har lyst til og drømmer om? Tror dere ikke jeg hadde vært stolt av meg selv og tatt i mot ros og trivdes med det og vært god nok om jeg kunne?

Og valg? Alle mennesker møter valg hver eneste dag! Hver dag du velger å stå opp av senga eller ikke så har du allerede gjort dagens første, andre eller tredje valg. Når man skal stå opp er for mange et lite valg. Men valg har forskjellig størrelse for ulike mennesker. Noen mennesker har null problemer med å bestemme seg for om de vil ha kaviar, brunost eller begge deler på brødskiva mens for andre er dette valget større, vanskeligere og skaper mange ulike tanker som må overveies før man endelig kommer fram til en løsning.

Eksempler på store valg; du er gravid, skal du beholde eller ikke beholde barnet? Du skal gifte deg, hvor og hvordan og hvem skal inviteres? Du skal velge utdannelse eller skole, hvem, hva, hvor, hvordan? Du skal søke på jobb, skal du flytte, hva skjer med familien din, hva med vennene dine, tør du dette – alene? Jeg tror alle mennesker har hatt problemer med å ta valg én eller flere, sikkert mange ganger iløpet av livet. Selv om man kanskje har vokst opp med en klar definisjon på fornuftig og ufornuftig kan det likevel være vanskelig å velge hva som blir riktig for seg selv. Og kanskje av og til; så er du ikke klar for å velge det du kanskje vil akkurat der og da, i nuet. Kanskje så passer det dårlig der og da, kanskje må du utsette valget og sette det på vent for å se hva som skjer.

For meg var Modum ett enormt valg. Jeg skrev mye i perioden før innleggelsesdatoen 7. juni 2010 om tankene som kvernet og kvernet under topplokket, hvordan jeg ble så paralysert at jeg kunne sitte i sofaen hele dagen selv om jeg egentlig skulle på skolen, bare for å stirre på veggen og tenke hardt og lenge på dette, veie for og i mot, drømme seg videre, overveie bekymringer opp og ned i mente.

Dere vet vel alle at jeg aldri dro. Jeg har prøvd å forklare, men likevel er det vanskelig å konkretifisere. Jeg har ingen konkrete fasitsvar. Jeg var ikke klar der og da, ble ikke klar der og da, det passet ikke for meg der og da. Det føltes ikke riktig for meg der og da, ikke turte jeg å kaste meg ut i det ukjente heller.

Har du aldri stått på ei flytebrygge én eller annen gang iløpet av livet og veddet på at du skal kaste deg rett ut i vannet? Den gangen du innser at du kanskje ikke tør likevel, kanskje har du vannskrekk, kanskje er det kaldt ute, kanskje liker du ikke havet eller tjern eller vice versa. Når realiteten slår deg velger du kanskje annerledes enn du først hadde trodd, håpet eller veddet på likevel.

Bare så det er sagt, så tar jeg valg hver bidige dag jeg også. Hver gang jeg drikker næringsdrikkene mine, hver gang jeg motstår trangen til å spise og spy, jeg velger faktisk riktig valg jeg og – selv om disse valgene er mye mindre sammenlignet med Modum Bad. Jeg prøver å være sterk nok til å ta valg som kan ha betydning i dag, i morgen og kanskje neste uke, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er der at jeg tør å ta valg som kan påvirke hele, hele livet mitt. Jeg har levd med disse tankene inni hodet mitt og handlingene i over ni år – jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke en gang i min fineste fantasi greier å forestille meg hvor herlig livet kan være når man fyller det med noe annet. Og ja, en stor del av meg er jævlig redd for å finne ut av det også. Så mye som jeg hater sykdommen finnes det også en del av meg som trenger tryggheten det gir meg. For meg er behovet fysisk og psykisk, jeg trenger, jeg har en trang til å kjenne på akkurat denne tryggheten.

The feeling other people get from doing a good job at work, or raising kids who are productive in society, or planting a garden and seeing it bloom — that’s the feeling I get from losing weight”
[Rachel Craig]

Det er neppe forståelig det heller. Hvordan kan jeg ha et behov som er så stort at det føles som om jeg ikke kan leve uten det, for å være sulten? For å kjenne på sult eller for å se tallene på vekta bli mindre? For å kaste opp eller kvitte meg med maten?
Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal forklare dette for å få noen som helst til å forstå. Selv ikke menneskene som jobber med å forstå nettopp meg forstår ikke alltid hva jeg sier eller prøver å forklare uansett hvordan jeg vrir eller vender på det.

“Doctors do know that eating disorders, which are involuntary and genetic mental diseases, like depression, schizophrenia, or OCD, follow a pattern.”

Kilden til kursive utdrag finner du her: Eating Recovery Center Denver Anorexia Treatment – Inside an Anorexia Treatment Center – Marie Claire

About these ads

12 Responses to “Mer enn du noen gang kommer til å forstå.”


  1. 2 laipai 11. October 2011 at 22:45

    Det er ikke alle valg som er like enkle å ta her i livet..And I feel you <3

  2. 3 Stine *Nightfairy* 11. October 2011 at 22:53

    Jeg forstår <3 Det du skriver, beskriver er nøyaktig nesten 100% how I feel. Du satte i dette innlegget ord på mine tanker. Etter 13 år med sf (anoreksi) så har jeg for aller første gang tatt i mot og begynt i behandling og det er tøft, tøffere enn noen kan forestille seg. Dessverre er det mange av den oppfatningen som tror det handler om viljestyrke og valg. De skulle bare visst. Ambivalens :(
    Du skriver utrolig godt, kanskje er det lett for ei som kjenner seg igjen og veit hvordan det er og føles å si, men du skriver så godt at jeg har vanskelig for å se at andre har så vanskelig med å skjønne hvilket helvete det er å leve i AnaMia verden. Jeg syns du er flink å du gjør en kjempe jobb! Bare fortsett i denne positive retningen. Små endringer kan ofte være mye smartere enn store omveltninger som Modum o.l. Ja, babysteps tar tid, men de og fører fremover, forhåpentligvis mot en friskere hverdag :) Jeg ønsker deg masse lykke til Karianne :)
    Takk for at du setter ord på ting!

  3. 4 konkylie 12. October 2011 at 03:37

    Wow, dette var virkelig et godt innlegg som jeg kjente meg veldig igjen i. Nå er det ikke spiseforstyrrelser jeg sliter med, men andre psykiske lidelser, men jeg følte at mye av dette stemte utrolig godt på meg også. Du er så utrolig flink til å finne de rette ordene, ofte leser jeg det du har skrevet og tenker “aha, DER står jo det jeg har tenkt lenge”.

  4. 5 Caroline 12. October 2011 at 10:39

    Jeg synes du er så utrolig flink til å formulere deg, Karianne! Det er veldig bra skrevet! Og, det som er viktig, det er at du tar valg som du mener er riktig for deg. Modum var ikke riktig for deg, der og da, og da er det viktig at du velger å ikke gi etter for eventuellt press for andre “utsetter” deg for. Jeg er veldig stolt av deg, du er sterk! Jeg ser virkelig opp til deg, Karianne! :)

  5. 6 ThisISmeThen 12. October 2011 at 15:41

    Veldig godt skrevet!
    Det er vanskelig å måtte forklare det samme på forskjellige måter gang på gang… Og ikke føle seg forstått – uansett hvilke formuleringer man bruker… Selv om jeg også forstår at det kan være vanskelig å forstå. Psykisk helse er jo ikke enkelt, det er sammensatt og komplisert – ikke minst individuelt…
    At du ikke valgte Modum den gangen var det riktige for deg da… Hadde du dratt for å tilfredsstille andre, ville det vært nyttesløst uansett. Du må ta valgene for deg, så jeg synes du gjorde det rette! Når du er klar, så kommer det til deg <3
    *klem*

  6. 7 lovelyliller.com 12. October 2011 at 19:06

    jeg tror ingen kan forstå uten å ha vært der selv

  7. 8 Sunny 12. October 2011 at 20:58

    Utrolig godt skrevet! Jeg følte virkelig at noen andre forstår og har det på samme måte når jeg leste det. Jeg hater virkelig når jeg får kommentarer om at jeg lar være å spise kun for å være trassig, eller når andre sier at jeg tar dumme valg hele tiden når jeg ikke kjemper imot anoreksien, og at dette er en situasjon jeg har valgt og satt meg selv i. Det sårer spesielt ettersom det ofte er nærmeste familie som sier det. Jeg føler at jeg ødelegger hele familien, og jeg klarer ikke engang å ta imot den hjelpen de prøver å gi meg fordi en så stor del av meg ikke vil kvitte meg med anoreksien. Jeg er ikke klar ennå.
    Du gir meg motivasjon i hverdagen! <3

  8. 9 Emma 13. October 2011 at 20:06

    Jeg kan ikke mye om dette Karianne, men det du beskriver høres så logisk ut!
    Logisk at man sløver hjernen og får avstand til følelsene sine når man ikke gir kroppen næring. Og skjønner at man gjør det om man frykter følelsene sine. Som kanskje hos deg er ekstra intense?..
    Føler med deg Karianne, og tror virkelig på det du skriver. Tror allikevel de fleste ikke dømmer deg og andre i lignende situasjoner. Tror generellt man vet for lite og har for dårlig kompatnse på dette feltet i vårt lille land. Kanskje særlig når det kommer til “samsykdommer” altså psykdommer som kommer i tillegg og påvirker hverandre paralellt. En ting er å behandle spiseforstyrrelsen, men hos f.eks deg er jo borderline det egentlige virkelige uhåndtrelige og vanskeligste om jeg har skjønt det rett. Da er det kanskje det man egentlig bør hjelpe deg med…men samtidig må jo hjernen ha nok man for å kunne jobbe konstruktivt med dette…
    Skulle ønske du kunne få den hjelpen du trenger og fortjener, for du jobber så tappert og så godt du kan på egenhånd og viser at du får til så mya. Men et sted går grensen for hvor mye et menneske kan klare på egenhånd.
    Jeg tviler iallefall ikke på ditt ønske om å bli frisk og hvem kan egentlig tro at man noe slikt er selvforskyldt? at det skyldes oppmerksomhetstrang? Nei, så simpelt er det rett og slett ikke, det tror jeg de fleste forstår om de tenker seg litt om.
    Du er flink Karianne, du gjør så godt du kan og har kommet så langt. Ikke la uvitende personer trekke deg ned. Du har bevist at du jobber hardt, omgi deg med positive mennesker og folk som vil deg vel-og sier fine ting! For det er det du fortjener!!!
    *kjempeklem*

  9. 11 Julia Johansen 13. October 2011 at 21:14

    Hei! Veldig fint innlegg, du skriver bra!
    Jeg sendte deg en mail, setter veldig stor pris på svar.

    Stå på :)

  10. 12 Ingeborg 14. October 2011 at 17:34

    Forstår ikke meg selv jeg heller. Men det viktigste er kanskje ikke hva vi forstår, men hva vi gjør.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 23 år.

"She flies with her own wings" handler om min hverdag med anoreksi og agorafobi på vei mot det jeg ser på som "frihet" og noe bedre.
Jeg har tidligere slitt veldig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster
Populære blogger


Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 250 other followers

%d bloggers like this: