2011 november « Bitre Blomster

Arkiver for november, 2011

Emosjonell og trist.

Publisert 30. november 2011 Dagbok 12 Comments

Jeg liker ikke alt stresset denne årstiden fører med seg, kjenner følelser blusser opp som jeg helst ikke vil kjenne på i det hele tatt. Ting bygger seg opp til enorme tårn som truer med å rase sammen fordi de er bygget skjevt i utgangspunktet, da blir det problemer av alt. Da blir alt problematisk og vanskelig og alt som ikke går min vei; livet vil meg vondt, livet hater meg.

Onsdag. Irritert. Faen så irritert. Vært sur siden jeg sto opp trøtt. Gråt meg gjennom en legetime, hater å gråte sånn. Trøtt og sliten og enda mer irritert da jeg kom hjem. Tenkte at litt søvn ikke kunne skade, så jeg sov en time eller to, eller hva det nå var. Når jeg sto opp 1927 følte jeg meg fullstendig forjævlig. Etter en stund kom jeg på at jeg ikke hadde drukket noe siden frokost, skjønner ikke hvordan det går an å glemme å drikke?

Mamma har forsøkt å ordne julestjerneproblemet mitt, men det virket ikke, noe som selvsagt førte til enda mer irritasjon og frustrasjon. “SER DU, verden vil meg vondt, det er ikke meninga at den skal fungere, livet hater meg” sa jeg irritert i telefonen.

Irritert når jeg sjekker saldoen på kontoen. For femten dager siden fikk jeg brev som sa at jeg skulle få giro i posten. Det passet meg helt ypperlig, da ville jeg ha penger når husleia gikk ut. Særlig at det skjedde, husleia gikk ut den, giroen dukket ikke opp, kontoen min inneholder tikommanoen kroner og det irriterer meg grenseløst. Av og til er jeg heldig og får penger på onsdag etter klokka tre, men ikke idag. Bare ikke akkurat idag når det kanskje hadde lettet litt av humøret. Gud FORBY at noe skal gå min vei når jeg har en dårlig dag.

Istedenfor var jeg rasende og ønsket med tonnevis med mat. Bare la meg spise vekk alt sammen, bare la det bli borte, forsvinne, orker ikke å forholde meg til, det er så nok. “NEI-modus” er på plass, alt er bare nei.

Får så dårlig samvittighet når jeg blir så vanskelig å ha med å gjøre, jeg mister liksom kontrollen og irritasjonen min blir tydelig for andre og jeg har mest lyst til å være alene, eller som jeg til slutt sa til mamma “ikke snakk om noen ting”. Hun prøvde forgjeves å starte en samtale om jula som jeg avbrøt når de første tårene trillet – “ikke få meg til å gråte før legetimen, please.” Deretter endret hun temaet til dette med julestjerna og da var jeg selvfølgelig sint og klandret både henne og hennes eks for at den ledninga er borte, kanskje aller mest han.

Forgive and forget, la fortid være fortid. Det er ikke så lett alltid, selv om jeg prøver.

Deretter forsøkte mamma å snakke om Zahra, og det skulle jeg hvertfall ikke ha noe av. “Vi må jo kontakte henne med hannen sånn at vi kan planlegge neste løpetid.” Min respons? “Hva faen er vitsen med det? Det kommer aldri til å bli noe av det i det hele tatt. Klok av skade vet jeg bedre enn å glede meg til noe som bare kommer til å knuse både hjertet og håpet en gang til, bare gleeeeem det, skjer ikke”. Til slutt var det eneste jeg kunne gjøre å skru opp radioen, radio norge som bare spiller reprise på reprise av alle sangene man har hørt tusen ganger før. Jeg forsøkte forsåvidt både p4 og p3, men de to sekundene med julesanger som strømmet ut av høytalerne var nok til å gå tilbake til “Shine on you crazy diamond” og “someone like you”.

Legetimen var nei fra begynnelse til slutt og jeg tror jeg sa “nå går jeg” ti ganger underveis. Nå går jeg, nå går jeg, nå går jeg virkelig, nå går jeg, okei? Akkurat i det jeg har klart å samle meg nok til å ikke gråte mer, vel da endres temaet selvsagt til noe annet som bare får meg til å grine enda mer. “Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke dette”. Deretter forslag “hva med sånn”, og jeg sa? NEI. Ikke sånn, ikke sånn, hvertfall ikke sånn, nevnte jeg nei, hørte du når jeg sa nei? Altså, nei, tre bokstaver n-e-i. “Men hva vil du da?” – NEI.

Herregud jeg skjemmes.

Imorgen er det første desember og jeg har begynt å bekymre meg for at mennesker skal si god jul. På butikken, “god jul” liksom. Det er jo hyggelig men jeg vil heller høre “ha en fin dag”, den målsetningen er mye mer trivelig enn “ha en god måned”. Jeg gruer meg fordi jeg MÅ på apoteket imorgen fordi jeg har nutridrink-krise (mangel), tenk om de sier god jul? Har lyst til å skrive det i panna “ikke si god jul”. Klart mennesker kommer til å si jul og det er naturligvis også sånn at jeg må smile pent og forsøke å si “god jul” tilbake så lystig som jeg overhode kan. Og om ikke det er nok å driste seg på apoteket imorgen så må jeg jammen meg utsette meg for apoteket på fredag også, for å hente mine hundreogtjue nutridrinker – sånn at jeg SLIPPER å gå på apoteket før 2012 : ))))

Hvis noen så mye som våger å ta med seg en pepperkake over dørstokken min, my god.

I’m having a really shitty day og tror jeg burde sette punktum her.

Trist, tristere.

Publisert 30. november 2011 Ukategorisert 26 Comments

En av livets jævlige dager. En sånn dag hvor alt er galt fra a til å, hvor det liksom ikke blir bedre samme hvor mye tur man går eller hvor mye man vasker eller prøver å sove vekk alt som bare tærer på og spinner i hodet. Konstante påminnere, flashbacks, ting man ikke glemmer. Jeg hater at jeg kan huske datoer så eksakt. Enkelte datoer, jeg kan huske langt tilbake til hva jeg gjorde 8. desember 1998.

Det er grusomt å huske på juleminnene fra barndom. Lykken, spenningen og julegleden. Det føles som om jeg har spist glasskår og jeg blir så vanvittig trist at det ikke finnes noe annet å gjøre enn å ta til tårene. Gråter, noe jeg ikke har gjort på måneder. Endelig fikk jeg formulert problemet med i overkant av 3000 ord men når alt kom til stykket fikk jeg ikke til å lese korrektur, blendet av tårer , skjermen flyter utover og blir sørgelig og uleselig. “Nå må jeg maile psykologen og legen”, men så langt kom jeg aldri. Vet jeg burde si det.

Sette ord på panikken og alt kaoset, alt det vonde.

Noen i forrige kommentarfelt mente jeg burde fokusere på det positive – nada. Om jeg kunne skrive noe om å overleve jula – beklager. Det er ikke en gang første desember og jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal overleve selv. Det eneste lille, det lille, det bittelille jeg hadde igjen av håp eller snev av juleglede ble brutalt revet bort på lørdag.

Julestjerna. Jeg liker eller likte den. Iløpet av mine tjue tidligere juler må det være det eneste som ikke har blitt forvrengt eller vridd om til noe grusomt, den eneste lille tradisjonen som gjensto. Julestjerne og mandariner, jeg kan leve med det? Men nå? Sår i sjela som jeg har forsøkt å behandle pent og la gro ble brutalt åpnet, som om noen strødde salt i, bare for å være jævlig.

Det river opp i fjerde januar, det river opp alt sammen. Raseriet og bitterheten strømmer gjennom kroppen og jeg skulle ønske jeg visste om en måte å skru det av på. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må akseptere, aksept, aksept, aksept, slapp av, relax, la det gå. Let go. Live and let go. Pust, trekk pusten, gi slipp. Slipp fortiden for faen, du kan ikke leve i fortiden og bitterheten. Jeg er for ung til å være så bitter på fortiden at presens blir ulevelig. Jeg må gi slipp men jeg klarer ikke, det blir for mye.

Anser meg selv som heldig som ikke har TV i disse tider, jeg hadde mest sannsynlig blitt gal av reklamen, juletilbud, julemat, juleditt og juledatt, juleprogrammer og mer mat på tv. Jeg har lenge hatt problemer med reklamepausen på tv fordi det alltid dreier seg om mat, alltid. Legg merke til det om du ikke har tenkt på det, men jeg skal love deg at det dukker opp både pastasaus og en eller annen grandiosa-sang eller noe om tilbud på sånn og slik og ta tre, betal for to på prix . Jeg har ikke tenkt til å skru på radioen og la julesangene strømme mot meg – minnene. Flashbacks fra fortiden.

Barndomslykken. Jeg har likt jula jeg og. En gang i tiden. Før foreldrene mine ble skilt, før bulimien gjorde jula til et ulevelig helvete jeg måtte spise og spy meg gjennom for å overleve. Barberblader og sting i armene under julekjolen, genseren jeg synes jeg måtte ha over.

Jeg er lei av julefasaden min, jeg kjenner ikke at jeg makter å kle på meg smilet, øve på det. Kjenner ikke at jeg orker å forholde meg til noe som helst, men hvordan unngå? Man skal ikke komme seg ut av yttergangen før julelysene blender deg. Kjenner raseriet bygger seg opp når jeg går forbi blinkende julelys, ett sted får vel grensa gå? Hva signaliserer de blinkende julelysene egentlig? Betyr det at man er ekstra glad i jula? Det blinker. Jeg kan ikke fordra blinkende lys, takk til epilepsien og angsten for det. Selv å gå i en butikk med en ødelagt lampe som blinker kan trigge redselen. Det går selvsagt an å pynte pent med noen lys, det går fint. Jeg er generelt sett glad i lys. Lys er vakkert. Alle former for lys. Ordet fotografi, “å fange lyset”, det er vakkert. Lyset gir en stemning, men når julelysene blir røde, blå og grønne? Har du ikke julelys er du forresten u-kul, alle naboene har, det blir nesten obligatorisk.

Når jeg var liten pleide jeg å telle julelys når jeg satt i bilen. Telle hvor mange trær og busker som hadde julelys, om det fantes røde julelys var det ekstra stas. Nå er det bare minnene om noe vakkert og kjært som henger igjen og det gjør meg så uendelig, ubeskrivelig trist.

Det finnes ingen julefrie soner. Bare glem å gå på butikken eller apoteket, i kirka, på legekontoret eller sykehuset, bare glem å tråkke over dørstokken, det finnes ikke julefrie soner.

Jeg savner det. Jeg savner gleden over jula. Savnet snur brått om til hat, bitterheten over at det ikke er nå eller til å reparere på. En kjær venn sa at jula handlet om å skape sine egne tradisjoner og hun har rett. Men her og nå kan jeg ikke lage tradisjoner, jeg er ikke i stand til å lage tradisjoner. Julemiddag; nutridrink med sjokoladesmak; dessert; en klementin. Kvelds; mandarin, kanskje til og med én twist.

Jeg husker det året jeg var så radig forbanna på mamma som hadde glemt å kjøpe twist. Herregud, om dette bare kunne fikses med en pose twist. Jeg kan ønske men det gjør ikke denne smerten mindre eller enklere å håndtere. Det er bare for mye. Det er for mye.

Jeg klarer ikke, makter ikke. Minnene blir for mye og nok til å gjennomsyre enhver situasjon. Jeg kan ikke lukte julemiddag uten at brekningsfornemmelsene er på plass. Hvordan jeg kan huske skammen og bulimien. Siden jeg ble syk har jeg ikke hatt en eneste julaften uten fråtsing og oppkast. Det gjør vondt å tenke på. Hvorfor skal det bli annerledes i år? Det er allerede for mye. Jeg burde ha skrevet om to måneder uten oppkast idag, den historien fikk bråstopp forrige mandag. Av alle mine destruktive overlevelsesmekanismer er det oppkast som er den mildeste versjonen og det enkleste å ty til. Én dag ble til to, tre, fire, fem. Jeg har tatt til vett igjen og forsøker å holde meg i skinnet, men faen heller, hadde jeg hatt mer enn ti kroner på konto skulle jeg gladelig ha selvmedisinert vekk hele driten, heller komatøs og utmattet enn i stand til å føle. Sulte bort følelsene? Jeg har ingen fornuftige alternativer eller overlevelsesmekanismer.

Ikke fortell meg at jeg skal tenke på her og nå, ikke våg. Jeg vil ingenting, jeg vil bare ikke være, slippe unna alt dette. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal trekke pusten.

Sannheten. Unnskyld.

Nei, igjen.

Publisert 27. november 2011 Ukategorisert 22 Comments

Jeg skrev nettopp et langt innlegg med samme tittel, men med store bokstaver; “NEI”. 1345 ord men igjen; nei. Jeg får meg ikke til å publisere det, det er sort, svart, mørkt og det er ille nok fra før. Jeg føler meg allerede elendig for at jeg føler som jeg gjør i forhold til jula og jeg får meg virkelig ikke til å publisere et innlegg med negative tanker rundt jula – gud forby at jeg ødelegger andres juleglede, julestemning, juleditt eller juledatt.

For tredje år på rad har jeg “kunstig koma” øverst på ønskelista, ønsker å vekkes i Januar en gang, mulig å få til? Neppe. Jeg har bare ikke lyst til å være en del av menneskeheten, jeg vil bare ikke eksistere, ikke være, ikke finnes. Bare nei, jeg vil bare ikke, ingenting aller helst, takk? Vanligvis ville jeg skrevet “fake it to make it”, men nei. Ikke det heller. Bare glem det. Nei.

Please teach me gently how to breathe.

Publisert 25. november 2011 Dagbok , Screenshots 11 Comments

Denne uka, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne? Det har vært så mye. Sverigeturen på mandag var fin, men resten av mandag var ene og alene ubegripelig, jeg kunne ikke forstå fakta selv om jeg leste artiklene både hos VG, DB, Harstad Tidende og Clark Fork Valley Press. Kjære Elisabeth, sov godt ♥

Deretter har uka bare vært komplisert. Det er meg mot meg selv, trasker i ringer, gamle mønster. Velkjent men ukjent, ordene som bygger seg opp men som jeg ikke kan si. Hysj, om jeg ikke sier det til noen, kan jeg ikke da i det minste late som om det ikke er sant? Om jeg ikke sier det til noen, kan jeg da late som om det aldri har skjedd, bare glemme, gå videre? Selvinstruksjonene forteller meg at jeg for guds skyld ikke må henge meg opp i det, det blir det samme som å grave min egen grav allerede nå og jeg forsøker inderlig å holde ut. Hver dag tenker jeg “herregud, er ikke denne jævla dagen over snart?”, også kommer imorgen og den dagen er akkurat lik.

Selvinstruksjonene gir klare rettningslinjer om at jeg ikke må stoppe opp å føle, det går bare ikke. Jeg må få tiden til å gå og tyr til min vanlige play, stopp, pause – TV-serier. Det handler igjen om å få tiden til å gå smertefritt, i det minste så problemfritt som mulig.

Fra Dr. Who sesong 6, episode 7; “a good man goes to war”. Skjermdump, tekst og redigering har jeg selv gjort.

Til min store entusiasme gikk det opp for meg at Greys Anatomy har kommet ut med ni episoder jeg enda ikke har sett og det passer meg absolutt ypperlig å pløye meg gjennom dem i helga, siden målet likevel er å tenke og føle minimalt.

For hver dag som går kommer det nærmere og nærmere og jeg kjenner det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde meg til den virkelige verden gjennom denne tiden. Jeg har ikke taklet det spesielt bra de siste årene og noe inni meg forteller meg at i år muligens kommer til å bli enda vanskeligere, verre og mer komplisert. Jeg gruer meg og klarer ikke å ta opp temaet, hver gang mamma forsøker å spørre “hva ønsker du å gjøre? Hvordan kan det bli best for deg? Hva kan vi gjøre?” er svaret mitt noe tragisk og usammenhengende om døden. Jeg har enorme problemer med å forholde meg til det faktum at det snart er jul. Jeg har ikke en gang ord til å begynne å forklare hvor problematisk det er, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne selv om jeg har kladdet noen forsøk for meg selv. Jeg har kladdet om fortid, nåtid, juleminner og hva jeg husker.

Jul for meg er spiseforstyrrelsens høytid. Jul for meg er fråtsing, jula forvandler meg til noe grusomt, et monster jeg ikke kan fordra, noe jeg selv hater. Selvhatet blir så enormt at jeg ønsker meg selv død og begravet, jeg ønsker å utslette meg selv for å skjerme alle andre fra min, eller sykdommens grusomheter. Jeg vil spare dem fordi jeg vet jeg ødelegger, selv så hardt jeg kanskje måtte prøve å få det til å fungere. Det fungerer ikke. År etter år er det konklusjonen jeg trekker. Jeg kommer meg igjennom om jeg gir opp kampen og lar det som skjer skje. Jeg spiser og spyr meg gjennom juletragedien år etter år, jeg overlever og lista over julemareritt blir lenger og lenger, men hva med nå? Akkurat nå, i år? Hva skjer nå? Hva gjør jeg uten bulimien? Hva gjør jeg med anoreksien? Hvordan forholde seg til en måned med fritt gilde når jeg knapt nok greier å forholde meg til mitt eget to timer lange bursdagsselskap meg nærmeste familie? P a n i c.

Fra Harry Potter and the deathly hallows pt. 2

God helg!

Publisert 18. november 2011 3 BILDER , Dagbok 42 Comments

Kjenner jeg er lei av å skrive om sykdom for tiden eller forklare. Det krever så ufattelig mye å skulle formulere seg selv, innlegget om selvskading og media for eksempel; jeg tror jeg brukte seks timer på å skrive det og å lese korrektur. Seks timer på å forsøke å få det til å bli så lite triggende som mulig. Det er nesten sånn at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere noe lenger fordi jeg er redd jeg kommer til å trigge en eller annen uansett hvor mye jeg ikke ønsker å gjøre det. Vit at jeg aldri skriver eller blogger for å trigge andre.

Hadde jeg ikke visst at jeg hadde mennesker i ryggen som støtter meg 110% hadde jeg nok gitt opp bloggingen for lenge siden. Av og til kjenner jeg ikke helt gleden av å skrive fordi det er så mye å tenke over før man trykke på “publiser”. Vit at jeg forsøker å gjøre mitt beste.

Egentlig ønsker jeg bare å si takk for tilbakemeldinger på de siste innleggene og å ønske dere som leser en riktig god helg! Det betyr så mye! Jeg har ingen spesielle planer for helga men det blir kanskje feiring av bursdagen min på søndag. Jeg er mindre stresset nå og tror jeg kommer til å overleve, håper det kan bli hyggeligere enn jeg ser for meg når katastrofetankene setter inn. På mandag blir det roadtrip til Sverige og jeg gleder meg til å gjøre noe annet! Leve litt.

Jeg har forresten re-publisert siden “Karianne” hvor det er mulig å lese mer om meg og sykdomshistorie i korte trekk, med mer!

Etter flere år med sparing har jeg endelig oppnådd den lengden jeg har drømt om å ha på håret mitt! Det er kanskje uvesentlig for dere men det gjørmeg likevel glad.

Det er mulig å følge bloggen min på facebook her, da får du oppdateringer om nye innlegg og statuser på veggen din om du ønsker.

♥

En selvskaders mor.

Publisert 17. november 2011 Fra Mammas perspektiv 50 Comments

Spørsmålet jeg stilte min mor er det samme som jeg skrev i innlegget igår; “Hvordan er det å være mor eller far å vite at tenåringen de har hjemme skader seg selv, hvordan føles og oppleves det?”

Her er mammas svar;

Dette er et spørsmål som setter i gang en hel masse tanker og følelser. Det er vanskelige og vonde følelser. Og det bør skrives med omtanke, for det berører meg og ikke minst min datter å lese. Det berører også andre som leser dette.Man kan si at tiden leger alle sår. Men disse følelsene framkalt av selvskadingen går ikke bort. Det vil de aldri gjøre for meg. De vil være en del av meg. Med tiden vil de nok legge seg litt lenger i bakgrunnen, og forhåpentligvis vil det komme gode og positive tanker og følelser som legger seg nærmest og påvirker hverdagslivet på en god måte. For hverdagslivet med en tenåring som skader seg selv er for meg som mamma bare desperasjon, dyp fortvilelse, enorm frykt og håpløshet. Hva galt har jeg som mor gjort? Hva gikk galt på veien? Hva skulle jeg gjort annerledes. Har jeg sviktet? Har jeg vært for streng, for snill, har jeg oversett noe og latt det skure. Hva er dette for noe, og hvordan i himmelens navn kunne det bli sånn? Gud, la oss begynne på nytt, vær så snill, dette må ikke skje.

Når selvskadingen dukket opp hos oss var min første reaksjon en enorm redsel. Redselen kom og bokstavelig talt slo meg i mellomgulvet, og der satte den seg. Jeg forsto at det var mange ting som jenta mi hadde holdt skjult for meg. Jeg forsto at dette handlet om noe som var alvorlig galt. Jeg forsto at det måtte ha pågått i en ganske lang tidsperiode hvor ting hadde fått utvikle seg i det skjulte. Og redselen for at dette var svært alvorlig, gjorde at jeg nesten ikke klarte å fatte det med en gang. Nesten paralyserte meg. Selv ettersom tiden gikk og det ble klarere for meg, svingte tankene mine mellom fullstendig desperasjon til et håp om at den jenta som jeg kjenner med alle sine ressurser kommer tilbake til “livet”. Dette er bare en periode, kanskje bare et tenåringsopprør før hun finner sin plattform. Det er så ufattelig, at man klarer bare å ta det inn over seg i små mengder. Tankene spinner lett rundt krise og kaos, og ingen svar gjør at frykten får næring. “Tenk om hun dør!” Det var en frykt som plutselig ble helt reell!

Samtidig så jeg at selvskadingen bekreftet noe jeg hadde hatt mistanker om. Jeg forsto nå at dette var en av grunnene til at hun hadde forandret seg. Hun var blitt så sint på meg, så avvisende, som om hun ikke hadde noen gode følelser for meg. Jeg nådde ikke inn til henne, fikk ikke snakket med henne for hun ville ikke. Jeg fikk bare sinne, og det jeg selv oppfattet som et slags hat. Det gjorde så sinnsykt vondt. Som mamma er det eneste du vil gjøre å hjelpe din datter. Og når du ikke får det, fordi datteren din ikke vil det, hva skal du gjøre da? Da kommer frustrasjonen så sterk at du nærmest ikke klarer å holde den ut, og etterpå kommer en enorm sorg fordi jeg hadde “mistet” datteren min. Dette var så komplisert og vanskelig å forholde seg til at det helt klart gikk ut over forholdet vårt. Det var ikke noe vanlig mor-datter forhold. Det var ikke slik mine kjenninger hadde det med sine tenåringer. Men det var ingen der som kunne veilede meg i hvordan dette skulle takles. Det var ingen der som kunne støtte meg eller trøste meg eller gi meg håp, det var bare en alltid gnagende smerte.

Jeg knakk sammen, men måtte komme meg videre. Svaret ble å gjøre de daglige gjøremål, tenke logisk og rasjonelt. Koble ut følelsene, prøve å legge lokk på de. Jeg var ganske alene om dette, og alene var det utrolig vanskelig å stå i dette vanvittig vonde. Jeg søkte informasjon og prøvde å få mer forståelse rundt selvskadingen.

Jeg så henne for meg som en fremmed som levde i sin egen verden som jeg ikke hverken kjente eller forsto. Hennes verden var svart, der var ikke mat, det var svart tung musikk, der var ingen glede over livet, der var ikke latter, hun levde som en zombie, sov om dagen og var våken om natta. Og det var mye mer. Denne verden var så fjernt fra alt jeg sto for, og aldri hadde det slått meg at min elskede datter skulle bli fortapt i en sånn verden. Jeg så at hun gikk fra å være funksjonsfrisk til å bli funksjonshemmet. Ordtaket sier at eplet faller ikke så langt fra stammen. I vårt tilfelle – hvis jeg var epletreet så hadde eplet svevd ut i “det sorte hullet” millioner av lysår unna. Avstanden mellom oss spriket.

For meg som mamma var det så ufattelig trist å tenke på hvordan selvskadingen ødela jenta mi. De fine armene, den vakre kroppen hennes, den vakreste i hele verden! Plutselig en ødelagt kropp, et ødelagt liv – i stedet for en tenårings glede over sine muligheter. Jeg tenker ofte på ungdommen som en blomst som åpner seg mot sola, struttende i all sin prakt og blendende vakker. Den beste tiden i livet, man har enda ikke forpliktelser, masse nytt man skal oppleve og snart være voksen til å feste og knytte nye relasjoner. For min datter var livet bare svart, og denne svartheten bar jeg også. Det var så trist, sårt og vondt å oppleve.

Bekymringene og redselen forsvant ikke, så overskyggende til stede hele døgnet. Om natten når jeg skulle sove ble jeg liggende våken, svett og urolig under dyna. Angsten krøp inn i kroppen, angsten for at hun kom til å dø. Ett kutt kunne være nok. Det kunne skje når som helst. De blodige klærne jeg fant fikk meg til å gråte.

Etter hvert når det ikke var noen hemmelighet lenger at hun kuttet seg, hendte det at jeg så de nederste kuttene under genserarmen. Jeg stivnet og kjente redselen i magen. Desperasjon og dyp fortvilelse over at: ”Jo det er sant, hun kutter seg virkelig” – til en slags fornektelse som håper at det ikke er sant :”~~Men det gror jo, og da er de ikke der lenger~~”.

Da jeg en dag så henne med topp uten armer ble jeg lamslått, frykten slo meg i magen, vemmelse og kvalme, tristhet og sorg. Hvordan skal livet hennes bli med sånne armer? Hvilke muligheter har hun? Hun vil aldri bli som andre. Det var tusen tanker og spørsmål inni hodet mitt. I dag kjenner jeg meg stolt over at hun kan gå med bare armer, for jeg vet hva det har kostet. Men det tok meg lang tid å komme dit. Det tar virkelig tid å akseptere en sånn sykdom. Det er vanskelig å forstå at noen kan påføre seg selv så mye smerte.Jeg tenkte rundt alle situasjoner i livet, alle arenaer hun forholder seg til i hverdagen. Jeg prøvde å analysere hva det var som kunne ha skjedd. Var det dårlige venners innflytelse, er det internett, media, er dette et problem blant elevene på skolen, hva gjør skolen med problemet, hvorfor vet vi ingenting!?

Som mamma var det ingen jeg kunne snakke med dette om. Ingen venninne ville ha forutsetning til å forstå. Skulle jeg involvere noen i det måtte jeg også stå for å gi de nok kunnskap så de ikke trakk seg unna. Ovenfor resten av familien måtte jeg være sterk, og på en rasjonell og forståelig måte forklare om selvskading. Deretter måtte jeg trøste dem og støtte dem når de reagerte med sine følelser.

Jeg prøvde helsesøster, lege, jeg ville prøve en “leser” eller “helbreder”, jeg ville prøve en prest, hva som helst. Jeg var ensom i kampen. Fienden jeg kjempet mot var det ingen andre som forsto. Redsel og frykt setter seg i kroppen, og man får fysiske symptomer. Jeg slet med vond nakke, vonde skuldre og vond rygg.

Sykdommen har røvet fra meg datteren min gjennom hele tenåringstiden og årene fram til i dag. Skal jeg kort oppsummere er det rett å si at jeg og datteren min mistet verdifull tid vi kunne hatt sammen fra hun ble syk og fram til i dag. Jeg tenker ofte på hvor mange fantastiske opplevelser vi kunne hatt sammen. Sykdommen lot meg ikke få være mamma.

Heldigvis er situasjonen mye bedre i dag. Det har skjedd mye positivt på veien. Karianne er friskemeldt for kuttingen. Vi har fått et mye bedre forhold, og det er jeg bare så utrolig glad for. Det finnes stjerner på himmelen, og Karianne er en av dem. Hun skinner for mange. Jeg er stolt over at hun har tatt de rette beslutningenepå veien mot frisk, og at hun kan være så åpen om dette temaet.

Kari-Marie

“Fra mammas perspektiv”; fortsettelse følger i kveld.

Publisert 17. november 2011 Fra Mammas perspektiv 7 Comments

Mens jeg skrev innlegget jeg publiserte igår ramlet det inn en tanke i hodet mitt. “Mamma burde si noe om dette, mamma burde få lov til å fortelle sin historie om akkurat dette også“.

Jeg sendte henne en SMS med dette utdraget direkte klippet ut av gårdagens innlegg; “ Hvordan er det å være mor eller far å vite at tenåringen de har hjemme skader seg selv, hvordan føles og oppleves det?”

Hun sa ja til å skrive innlegget og jeg ga henne deadline til 2000 i kveld. Regner med å få det ut på nettet rundt 2100, er nødt til å lese det selv først for å fordøye ordene hennes. Det er min blogg og uvant å høre hennes historie også for meg. Dere som leser fast vet at forholdet vårt har manglet mor/datter kvalitet, derfor er noen av skildringene og følelsene hennes også ukjente for meg. Jeg redigerer ingenting på tekstene hun skriver, retter korrektur om jeg skulle finne noe småpirk, men jeg er veldig opptatt av at hun skal få fortalt sin historie riktig, med egne ord, sine ord. Ikke mine. Ikke det jeg vil hun skal skrive. Ikke påvirket av hva jeg synes er greit eller ikke. Hennes ord, hennes realitet og sannhet, hennes følelser.

Kanskje er det flere som er foreldre der ute som trenger å lese om nettopp det den uthevede setningen sier. Hennes eneste tidligere innlegg kan leses her; Fra mammas perspektiv…

Medias framstilling av selvskading er utilstrekkelig.

Publisert 16. november 2011 5 PSYKISK HELSE , selvskading , Tanker og Refleksjoner 61 Comments

I det siste har det vært slått opp saker i både VG og Dagbladet som handler om selvskading. Idag tidlig fikk jeg en kommentar som lurte på om jeg hadde en kommentar til artikkelen VG publiserte idag. Jeg klikket meg videre til linken og så filmen om Ida; “300 sekunder – Blodet ble mine tårer“.

Jeg kan nevne at jeg bare har sett videoen én gang, det var nok for meg. Dette innlegget handler ikke om Ida eller hennes historie, det handler om hvordan jeg synes media tar opp problematikken.

25. november er det 18 måneder siden jeg hadde min siste alvorlige skadesprekk. Jeg har hatt tre små episoder med tilbakefall men er likevel mer eller mindre skadefri og ble friskmeldt av vikarlegen min når jeg hadde vært fri, eller ren om du vil; i 46 uker. For meg var det en seier. En seier at jeg kan håndtere motgang og problemer jeg møter i hverdagen på en annerledes måte enn nettopp selvskadingen.

Når jeg tenker tilbake til når jeg sto midt oppi selvskadingen er det første jeg husker triggerne. Detaljer som kunne utløse skadetrang eller ønsker om å påføre meg mer skade enn jeg allerede har gjort. Jeg ble trigget, jeg lot meg trigges og jeg kunne oppsøke kilder med skadelig innhold med vilje. Jeg sammenlignet min selvskading med andres selvskading og ble trigget, både bevisst og ubevisst. Om andre jeg kjenner hadde skadet seg selv kunne jeg lett bli trigget å tenke at jeg måtte skade meg selv mer.

Jeg har også sett videoen og lest artikkelen om Anne i Dagbladet, publisert 14. oktober 2011.

Det er greit at media forteller noens historie men det er noe viktig jeg savner. Jeg savner å lese hva som kan være til hjelp for å snu trenden og jeg savner å høre historier fra de som ikke har synlige arr de må bære med seg for resten av livet. Jeg savner å lese om hva og hvordan tenåringer mellom 13-16 år ser på og opplever selvskading. Jeg vil vite hvordan de tenker og ser på det.

I videoen til Ida nevnes det at sist hun skadet seg måtte hun sy 110 sting. Med én gang tenkte jeg at jeg personlig aldri har sydd så mange sting på en gang. Ida trengte også hudtransplantasjon. Det er ille, helt klart alvorlig, men samtidig fikk det meg til å tvile på meg selv, min egen selvskading og mine arr. Er det ikke nok? Er det ikke ille nok? Har jeg ikke gjort en god nok jobb som selvskader?

Jeg mener at media legger alt for mye vekt på de som har synlige symptomer, jo verre selvskadingen blir framstilt – jo mer interresant og sjokkerende vil artikkelen bli, jo mer oppmerksomhet vil temaet få. Det er et viktig tema å belyse og jeg tror det er langt flere som sliter med selvskading enn det man er klar over fordi det er tabubelagt og noe man sliter med i all hemmelighet.

Personlig hadde jeg en tanke om at jeg aldri kunne skade meg selv nok, uansett hvor langt jeg trakk strikken så var det aldri alvorlig nok. Jeg var redd for å ikke bli tatt seriøst eller møte forståelse om jeg fortalte noen om hva jeg slet med. Jeg var redd for at problemet skulle sammenlignes med verre tilfeller og bli bagatellisert. Til en viss grad møtte jeg også triggere på legevakten når jeg møtte opp fordi jeg var nødt til å sy eller få behandling for selvpåførte skader. En turnuslege som sier “jeg har sett mye verre før” og “det er langt mer alvorlig om du kutter sånn og slik” eller “dette var jo ikke så ille“.

Jo, det er ille nok! All selvskading er selvskading, all selvpåført skade med intensjon om å skade er alvorlig. Tanken bak er destruktiv og faretruende. Tanken er det egentlige problemet.

Selvskading er mye mer enn bare symptomet. Når jeg sier symptomet mener jeg det som er synlig, kuttene, arrene, merkene, blåmerkene og flere. Det er tankegangen i seg selv som er farlig, tanken om at man må ødelegge seg selv, straffe seg selv eller at man fortjener smerten – det får for lite fokus i media.

Jeg tenker på de som er yngre og er i startfasen eller på et tidligere stadium i sin selvskading. Media bør belyse hva mennesker i samfunnet kan gjøre rundt en selvskader, for en selvskader – før det går så langt som artiklene beskriver. Jeg savner at noen forteller hva som kan gjøres for å forhindre at unge mennesker må leve med arr og meget sannsynlig en følelse av skam i flere år og kanskje resten av livet. Hva kan gjøres for å stoppe utviklingen? Det fortjener fokus i media.

Når jeg selv opplever at jeg blir trigget når mellomrommet mellom meg og selvskaderen jeg en gang var er så stort som det er, jeg tenker umiddelbart på de andre, de som er yngre, de som har mer skjulte symptomer. Om ikke jeg føler at jeg strekker til som selvskader, hva tenker de? Tenker de at de er nødt til å sy 110 sting i slengen eller få en hudtransplantasjon før de har nådd de destruktive målene som tankegangen til stadighet maser om, eller hjelpen de egentlig trenger?

I 2009 når jeg slet med selvskadingen og var på mitt verste stadium var jeg fullstendig overbevist om at det aldri kunne bli ille nok, det kunne alltids bli verre, jeg kunne alltids legge litt mer hat i handlingene mine og skade meg selv litt verre, litt mer alvorlig. Jeg gjorde det, gang på gang. Tilværelsen min dreide seg utelukkende om selvdestruksjon og smerte.

På denne tiden var jeg innlagt på en åpen psykiatrisk avdeling. Trigging er også ufrivillig, selv om enkelte kan oppsøke triggende utløsere dukker det også opp situasjoner i hverdagen eller lignende som tenner lysten til å selvskade. Selv å lese eller høre om noens historie selv om den har en lykkelig slutt kan ufrivillig bli en trigger. En dag var det to unge damer som holdt foredrag om dialektisk adferdsterapi for personalet på avdelinga jeg var innlagt ved og jeg ble spurt om jeg ville være med for å høre historiene deres, for å høre om deres erfaringer. Tilbudet jeg fikk var ment for å gi meg håp om at ting kunne bli bedre, dessverre var det ikke det inntrykket jeg satt igjen med når foredraget var over. Jeg oppfattet deres historier som mer alvorlig enn min egen og tenkte dermed at jeg var nødt til å gjøre selvskadingen enda verre før det kanskje kunne bli bedre en dag.

Mange selvskadere har håp inni seg om å bli sett, møtt, hørt og tatt både alvorlig og seriøst. De ønsker hjelp men vet ikke hvordan de skal formulere smerten de føler inni seg med ord. De lar selvskadingen bli ordene de aldri fant og alvorlige symptomer oppfattes som en verre problematikk av systemet rundt. Det er klart at symptomene også trenger behandling i form av sårstell, strips, plaster og kanskje suturer, men det er tankene som egentlig trenger behandling. Tankegangen må endres for å snu den negative trenden. Tanken om å selvskade blir ikke bedre eller mindre intens selv om sårene får stell og omsorg.

Tankene må jobbes med. Hvorfor er tankegangen selvdestruktiv, hva er de utløsende faktorene for selvskadingen som fører til handlingen. Hva er årsaken?

Noe inni meg ønsket å gi opp selvskadingen men jeg forsto ikke at jeg måtte endre tankegangen min for å komme noen vei. Det tok meg lang tid å innse at nok var nok, det tok lang tid å innse at jeg kunne ødelegge meg selv så mye jeg klarte men at det likevel aldri ville bli nok. Jeg måtte se og forstå at jeg selv måtte trekke streken for når nok var nok.

Selvskading er så mye mer enn symptomene du kan se med egne øyne.

For å lage en interessant artikkel og for å belyse temaet på en mer hjelpsom måte for å stoppe trenden burde avisene og massemedia lage oppslag som kan utgjøre en forskjell. Hvordan kan voksne, foreldre eller lærere vite og ta tak i unge som sliter selvdestruktivitet? Hvordan kan de møte en selvskader for å snu trenden og stoppe utviklingen før det blir enda verre? Hva kan bidra til å dra unge som sliter tilbake til en bedre levestil? Hva skal til for å hjelpe, hva betyr noe? Hva utgjør en forskjell? Hvilke tilbud finnes for unge selvskadere? Finnes det selvhjelpsgrupper, finnes det kurs man kan delta på, finnes det organisasjoner som jobber aktivt med å spre budskapet om selvskading for å forhindre en økning i utviklingen? Hva kan forhindre at flere og flere får lignende historier å fortelle som Anne og Ida? Hvordan er det å være mor eller far å vite at tenåringen de har hjemme skader seg selv, hvordan føles og oppleves det? Hva gjør man og hva kan man gjøre? Hva er lurt å gjøre, hva er bra?

Hverken Idas eller Annes historie inneholder informasjon om hvordan noe kunne ha vært unngått. Artiklene er en historie, en fortelling, men det er også alt. Dessverre er det fortellinger som etter min mening har blitt framstilt med overdrevent fokus på symptomene, fortellinger som lett kan oppfattes som triggere for andre som sliter i lignende situasjoner.

Selvskading skal ikke behøve å gå så langt at man må leve med synlige arr for resten av livet, en konsekvens man ikke slipper unna. Jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet idag når jeg var mye yngre, jeg skulle ønske jeg visste det da slik at det kunne ha utgjort en forskjell for meg. I min historie er det for sent å endre på noe og jeg lever med det. Det går bra, jeg klarer meg, jeg takler det – men jeg vil for alt i verden ikke at det skal behøve å bli så ille for andre før de får den hjelpen de trenger i sin egen situasjon for å snu om på tankegangen for å unngå og leve resten av livet med arr og merker.

Jeg håper ingen beundrer meg på grunnlag av arrene mine alene. Jeg håper ingen ser på arrene mine og tenker at de vil se sånn ut. Jeg håper ingen tror at det vil hjelpe dem å gjøre selvskadingen verre for å bli sett, hørt eller få tilstrekkelig hjelp.

Den dag i dag kan jeg si at jeg har gått videre men jeg skulle ønske jeg forsto at tankene måtte endres for å oppnå bedring, ikke å gjøre symptomet mer synlig for å bli sett og hørt.

Media må gjøre mer enn å fortelle en historie. Media har makt til å spre det viktige budskapet om hva som kan hjelpe unge og de rundt å snu trenden før de synlige symptomene blir kroniske og noe man ikke slipper unna, noe man må leve med.

Se gjerne videoene hvor jeg snakker om selvskading og svarer på leserspørsmål.
Del 1 // Del 2 // Del 3 // Del 4

Utdrag fra en bulimikers dagbok.

Publisert 16. november 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Illustrasjoner , motivasjon , Sykdomstanker , Veien mot Friskhet 10 Comments

Jeg skrev mitt første dagboknotat i september 2004. Før det har jeg aldri hatt noe regelmessig kontroll på skrivinga – jeg visste ikke en gang at jeg likte å skrive. Gjennom flere år har det blitt noen bøker til sammen og det er sånn som står innerst i skapene, alltid. Funny thing is; jeg har aldri lest gjennom dagbøkene mine i etterkant. Aldri. Noe i meg tør ikke å lese gjennom fordi jeg er redd for hva jeg skal huske som jeg har glemt eller fortrengt eller jeg er redd for å huske at detaljer som ikke burde være i noens liv strekker seg lenger tilbake enn det jeg egentlig erindret.

Men idag leste jeg gjennom noen sider. Det var veldig tilfeldig, men jeg krøller alltid sammen ark (når jeg er tom for aviser) for å fyre i peisen. Gamle notatbøker fra skolen, brenner det som er irrelevant eller ikke har betydning. Men så var det en bok der da, og jeg kan såvidt huske å ha sett den, gjerne fordi den bare inneholder notater for én måned, november 2010.

Så jeg begynte å lese. Halvsjokkert over egne ord, jeg virker så sint i retrospekt. Så sint, sjalu, narret, lurt og løyet til. Paranoid er det riktige ordet. “Hvordan våger….” eller “jeg skulle ønske noen så meg sånn” eller “de ordene er bare tull, de prøver å lure meg alle sammen“. Ett år senere vet jeg jo fortsettelsen til historien og den passer ikke inn med mine skarpe forutanelser.

Men det som gjorde mest inntrykk var bulimien. Hvordan jeg skrev om den daglige smerten og nederlaget, annenhver dag var nytt nederlag, like enormt som det forrige, på nytt og på nytt sprakk jeg, på nytt og på nytt befant jeg meg i ydmykende situasjoner som gjorde at jeg hadde lyst til å synke gjennom gulvet. For eksempel når man er alene hjemme og tror man har noen timer på seg og at man selvfølgelig rekker å bake kake og late som man aldri har gjort det, også kommer det noen hjem likevel, og der står jeg. Tatt på fersk gjerning og skammen. Jeg har skrevet side opp og side ned om skammen sammenlagt men det kan ikke beskrives likevel.

“1 november 2010. “
Først et kort notat om hva jeg ikke har kastet opp med en påfølgende liste over alt jeg har tygd meg igjennom og presset i retur. Nederst står det ALLTID “ferdig, dato, klokkeslett – aldri mer”.
Neste notat starter slik: “sprakk på 25 timer“, så og så mange avføringspiller som straff. Deretter står det side opp og side ned om hva jeg skal endre på og hvordan jeg skal spise x kalorier uten å kaste opp og en hel haug med ting for å klare dette.

“2. november”
“Beholdt: Ingenting.” Deretter en lang liste delt opp i runde 1 og runde 2. Listene skremmer meg. Mengdene. Når jeg leser gjennom den første lista kan jeg se at det var gode intensjoner som jeg mistet taket på, liste nummer to derimot, den er rasende og selvpåført straff. Mislykket fortjener mer mislykket, smerte fortjener mer smerte, en ond sirkel.
“Runde to; 350g rullekake, 400g lasagne, 400g pytt i panne, 2 piano duo, 550g lakriskonfekt, 1 bueno“. Det er to kilo mat. På én gang. På én runde, uten spying i mellom. Brus kommer i tillegg, standard pleide å ligge på halvannen liter. Trekommafemkilo. Regner med det tok en times tid, kanskje halvannen å trykke i seg det. Ett til to minutt senere er jeg like tom og enda tommere enn jeg var i utgangspunktet og det er lett å se i retrospekt at det ikke er rart man hovner opp i ansiktet når halvannen time med fråtsing skal gjøres om på på ett minutt.
“Gode intensjoner gikk virkelig ikke nevneveridg bra… Greide ikke å bestmme meg for om jeg ville ha knekkebrød eller havregrøt – deretter gikk alt til helvete.“

3. og 4. november inneholder bare lange lister og faenskap på slutten. “Crap on things, faen satans jævla dritt“

“5. November
Beholder x kalorier og holder meg i 25 timer før bulimien kommer. Handler. Klipper bankkort og mastercard. GOODBYE. Må slutte å bruke penger nå“. Desperasjon. Håpløshet. Aner ikke hva godt jeg skal gjøre for meg selv eller hva som kan hjelpe på, å klippe kortene virker som den eneste løsninga.

Den 6. november er jeg sabla motivert for at dette skal gå bra, “motivert til tusen, dette kommer til å ordne seg“. Dagen etterpå ryker hele greia på 26 timer. 13. november kan jeg telle tjuesju timer. Innen 15. november har jeg selvsagt sprukket men begynt på nytt og er oppe i 50 timer. 20. november har jeg ikke beholdt noe som helst. Innen 25. november greier jeg 60 timer før det ryker nok en gang.

~~~~~

Alle disse årene. Alle disse sidene. Å leve med konstant skuffelse nesten hvert døgn, å bygge noe bittelite som man ønsker skal bli større bare for å få det revet vekk gang på gang på gang. Hvordan alt dette gikk på automatikken, hvordan det bare “skjedde”, og hvordan jeg alltid straffet på en eller annen måte. Mer oppkast eller avføringspiller eller trening siden jeg 25. november også skriver “6 måneder skadefri, det er litt sykt å tenke på. 6 måneder siden sist, det er utrolig godt gjort egentlig!“

Det er ikke så lenge siden livet mitt var akkruat sånn. Timer, dager, klokkeslett, telle, telle, telle, null, på nytt, repeter, begynn forfra, rykk tilbake til start, som et jævla brettspill, stigespillet bortsett fra at det umulig kan ha dreid seg om flaks, jeg tapte alltid.

Det er straks 48 døgn siden sist. I en normal persons tidsregning er 48 dager ingen verdens ting. Jeg hører til stadighet “tiden går så fort”, jeg kjenner meg ikke igjen. Tiden har slettes ikke gått fort, den har gått skrekkelig sakte. Sneglet seg avgårde. Når jeg ser tilbake på 48 dager virker det som om det er MILEVIS unna. Dritlenge siden. 48 dager ganger tjuefire timer minus to er lik 1150 timer. Det pleide å være 1440 minutter, tjuefire timer.

Det føles så fjernt. Denne tilværelsen her er selvsagt ikke optimal på lang sikt men uansett så føler jeg meg tusen tonn lettere (metaforisk sett) fordi hverdagen min ikke er så BRUTAL lenger. Jeg tror det er mye av det som gjør at jeg finner det helt i orden å være her jeg er nå fordi jeg slipper det. Jeg slipper å gå fra hundre prosent motivasjon til “~~fuck my life, piller, barberblader, skadetrang herregud jeg vil dø~~“. Svingningen mellom to ytterpunkter er ENORM. Påkjenningen både fysisk og psykisk, fra å gå til og være ved godt mot til å grave sin egen grav.

Som tidligere nevnt; her jeg er nå, å slite med inntak og treningsmengder er ikke optimalt det heller, men det er stabilt. Jeg våkner hver morgen, jeg tenker ikke på at jeg vil hoppe i grava tre ganger iløpet av dagen, jeg er ikke flying high above, og jeg har ikke enorme nedturer i sammenligning. Fortsatt en bølge men ikke en uendelig tsunami som aldri tar slutt.

I mange dager har jeg lurt på hvorfor jeg blogger, jeg har liksom ingenting å meddele? Det slår meg mens jeg skriver dette at det er fordi følelsene mine ikke er en evig svingning. Følelser utløser tanker, assosiasjoner, refleksjoner, noe jeg vil sette ord på og beskrive. Det slår meg mens jeg skriver dette at her og nå, som bare er en bølge i forhold, ikke utløser de samme følelsesmessige ytterpunktene og ikke gir meg de samme inntrykkene lenger. For første gang på flere år har jeg funnet en slags stabilitet. Jeg står opp om morgenen, gjør det samme gjennom dagen med noen få avvik fra sosialt til behandling til handling, og følelsesmessig? Klart jeg er trøtt og sliten, glad, trist, energisk eller likegyldig som alle andre kan være men intensiteten er i balanse.

Husk at jeg illustrerer kun fra mitt eget perspektiv og utifra hva jeg ser/føler/oppfatter! Var usikker på tidsrom når jeg tegnet denne, men la oss si tre dager. Den grønne, bulimien, svinger mellom dødstanker og evig mot, en følelse av å være flying high og uovervinnelig. Når jeg spyr/spydde går det nedover og det er mens jeg spiser jeg føler at neste gang- da går det fordi da lover jeg dyrt og hellig at dette er siste gangen – jeg må bare spy først, og når så er gjort, vel. Streken sier sitt. Den blå, normalen – jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet hvordan den ser ut for jeg vet virkelig ikke – men det er sånn jeg forestiller meg at den er. Ups and downs, life goes on. Og den lilla, her og nå, anoreksien, den er og ups and downs og life goes on. Den ligger under normalen og har enda færre svingninger fordi life goes on men jeg føler ikke at jeg virkelig lever eller nyter livet eller opplever noe, får masse inntrykk og stråler av glede. Den ligger også under, bittelitt på grunn av vekta fordi jeg vet at den og må opp for å treffe en normal, men mest fordi sparebluss for meg også er lik halv maskin, at man er halvveis i det man gjør og føler. Men, det jeg nyter derimot er STABILITETEN.

Herregud for en lettelse. Bare å lukke den dagboka jeg åpnet idag og å vite at det ikke gjelder lenger her og nå, det er utrolig befriende og godt. Og de/dere som tolket innlegget om her og nå dit at jeg synes at dette er en bedre løsning “forever”, jeg håper bildet forklarer noe. Anoreksi er ikke herlig, men den lilla streken er en veldig fin bølge å være med på i forhold til den grønne tsunamien. Det var det jeg mente når jeg sa at det føles helt greit å være her jeg er nå en stund. Mye heller lilla enn grønn.

Husk også at perspektivet er tre dager. På lang sikt kommer nok den lilla streken til å helle mer mot svart, jeg vet det. Men her og nå er jeg egentlig bare mer lettet enn jeg har ord til å beskrive.

Let it snow.

Publisert 14. november 2011 Dagbok 15 Comments

Skjønner ikke hva som skjer med søvnen for tiden, jeg som vanligvis sover så perfekt det går an våkner etter tre til fire timer for deretter å vri meg like mange før jeg omsider sovner og ja. Min meget gode intensjon om å snu tilbake på det forvridde døgnet mitt nå som mørketiden snart innhenter oss her oppe i nord virker til å være… forgjeves? Før kunne jeg legge meg rundt fire og stå opp tolv timer senere. Nå er jeg i seng innen midnatt og er oppe klokka ett fordi jeg fortsatt ikke får sovet ut! Irriteeeert. Skal prøve å øke dosen i kveld (er bare på 3/5 nå) og håper jeg sover igjennom hele natta!

I natt har det vært sinnsykt kaldt. Og Zahra har vært en pain in the ass og jeg har sovet på sofaen fordi jeg ikke fikk sove i senga. Når jeg omsider tok mot til meg for å stå opp – det var så kaldt! – fikk jeg nesten sjokk når det lå en hvit verden utenfor vinduet mitt. Snø. Første reaksjon var nesten panikk og det neste var at jeg måtte ut med Zahra uten å ha fått varmen i meg.

Nesten så jeg måtte knipse ett aldri så lite bilde av dagens outfit….

Jeg må nesten skryte litt av at det er “the real deal”, en ordentlig islandsgenser strikket av en eller annen… tante? bestemor? Ett eller annet, jeg husker ikke. Dette er seriøst det klesplagget jeg har hatt i skapet lengst av ALLE. Når jeg fikk den gikk den ned til anklene på meg og jeg vil tippe jeg var mellom tre og fire år gammel. “Til å vokse i”. Jo – hjertelig takk, atten år etterpå. Jeg, mamma og pappa fikk en hver hos de som leide hos oss når vi bodde i Drøbak, som var fra Island. Tror nesten jeg må legge den ut på facebook å tagge vedkommende for å se hva som skjer. Kudos, atten år.

Med jakke utenpå og uggs var det bare å traske ut og herregud. Iskaldt. Når det gjør vondt i kroppen fordi det er så kaldt. Det gir meg vonde assosiasjoner til februar 2010 når graderstokken viste minus sytten grader og jeg hadde skrekkelig få kilo på kroppen og var kald gjennom marg og bein selv med dunjakke på og pledd, dyner, lag på lag. GRØSS.

MEN. Sånn blir det ikke i år. Leiligheta kom nemlig med en ovn og gratis ved inkludert i husleia og idag kjenner jeg hvor lykkelig jeg er for det! Halleluja, hverdagsluksus. Og pluss nummer to med snø; nå slipper jeg å dusje Zahra på daglig basis fordi jeg nekter å få sand og skitt i den nye sofaen eller i senga.

Helt utrolig hvor mye lettere jeg blir i humøret når jeg slipper å gå rundt å fryse. Synonymt med; slippe å ha det vondt hvert minutt. Når det endelig ble varmt i stua brukte jeg utrolig lang tid på å surfe rundt på nettet for å finne den perfekte vinterjakken. Noe varmt, med fuskepels på hetta – ikke pels på ordentlig, noe som er langt nok og i riktig fasong og farge – skal ikke være lett! Men jeg fant og venter bare på penger før jeg kan klikke den hjem og senke skuldrene og vite at jeg ikke kommer til å dø av kulde i vinter.

Mandagsavtalen min gikk ut idag på grunn av sykdom men det passet ypperlig fordi døgnet er så på halv åtte. Imorgen er det tirsdag og re-fill av medisiner. Det er nesten atten måneder siden forrige intox og jeg kjenner av og til at jeg er irritert for at jeg enda, atten måneder senere fortsatt får levert medisiner en gang i uka.

Snø er fint. Jeg husker i Januar når jeg var sammen med Ida Aurora også snødde det og noen snøflak la seg på soldekselet (eller hva det nå heter) til nikon, og de var så sinnsykt vakre. Helt magisk, man kunne se alle detaljene og hvordan de alle var unike og hadde egne mønster og former.

Jul derimot er det verre med. Men jeg orker ikke å tenke på jula enda. Den vanskeligste tiden på hele året for min del. Halvannen måned med… vanskeligheter. Jeg begynte å skrive innlegg om det her om dagen, men orket ikke tenke på det enda. Vet det blir tema på onsdag og muligens fredag, spikre sammen en eller annen kriseplan – hvis alt går til helvete; hva skjer da.

Håper snøen blir liggende uten at det trenger å bli ti minusgrader kaldere.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster