Bitre Blomster

Tenkte bare jeg skulle teste ut å skrive et lite innlegg fra mitt nyeste eple, ipad. Egentlig skulle jeg satt inn et bilde også, men har ikke skjønt om det er mulig å høyreklikke enda, heh. Bilder får komme senere, har tatt noen flere fra de siste dagene.

Har det ganske okei fortsatt. Var en smule dritsur når jeg ble vekket fire ganger før klokka ni igår fordi noen mente det var “dagtid” noe som ikke passer helt inn i min timeplan. Jeg løste problemet ved å dra hjem å sove tre timer til fordi jeg i utgangspunktet hadde sovet skrekkelig lite og dårlig den natta.

Deretter vasket jeg ned hele leiligheta, ergo er alle spor av bulimiske glipper borte, noe som føles veldig greit. Når jeg da blir utskrevet på torsdag blir det nok enklere å komme hjem og ikke mått tenke mer på det. Spyfri siden tirsdag, hope to keep this up nå som jula er over og siden jeg ikke har spiseplaner (middager) på nyttårsaften. Har forsåvidt ingen andre planer heller, men kanskje jeg drar hjem for å se fyrverkeriet fordi jeg bor oppe i høyden med sykt god utsikt over byen.

Og. Husker dere jeg nevnte challenges? Kafetur, “handletur” (traske blandt menneskemengder i halvannen time) og to døgn spyfri? Check, check og check, minus at handlinga ikke var i strekk, men det var egentlig heller ikke spesifisert som mål.

Nå har jeg derimot fått flere oppgaver og håper det kan gå det og. Det fine er balansen mellom utfordring men at det ikke føles uoppnåelig, snarer som noe jeg tror jeg kan få til, hvertfall forsøke å få til.

Anyway. Fortsette å være spyfri, tirsdag vil være dag sju og det lengste jeg har greid etter tilbakefall i november er fire dager. Men det føles ikke uoppnåelig. Har tenkt til å skrive et eget innlegg om dette bulimiske og hva jeg tenker om det nå for tiden. Utdype det. Punkt nummer to er kino! Jeg har ikke vært på kino siden mars og det ble helt uaktuelt etter at angsten kom. Har ikke taklet tanken på å sette meg ned i en sal med masse mennesker og bli sittende der lenge. Pluss at jeg er redd for blinkende lys på skjermen og veldig høye lyder (epilepsirelatert men irrasjonelt), så det kan jo bli litt spennende å se om det ordner seg? Siste punkt på utfordringsplanen er å ta en telefon jeg har gruet meg til å ta, men jeg vet at jeg må eller burde. Jo, jeg må, strengt tatt.

Videre kan jeg nevne at jeg blir skrevet ut på torsdag og det føles helt okei. Pappa drar tirsdag, har ny samtale mer frk.psykolog da, onsdag er det ansvarsgrupprmøte hvor hele teamet mitt inklusiv meg selv skal oppsummere hvordan ting har gått siden forrige møte i oktober. Forandringer, framgang og vanskeligheter samt videre planer. Ut på torsdag og ny samtale med frk.psykolog på fredag, samtale med Therese mandag etterpå, så det føles veldig safe og greit å ha overblikk over hva som skjer og skal skje. Trygghet og mindre uforutsigbarhet. Stabilitet.

That’s it. Må få tid til å sette meg ned med hodet på riktig sted for å få skrevet de neste innleggene jeg har planer om å dele med dere. Om bulimiske tendenser, 2012, og en slags oppsummering av 2011.

Om noen har forslag til fantastiske apper til ipad, legg igjen en kommentar? Da blir jeg glad : )

Måtte le litt når jeg leste at jeg høres ut som en bortskjemt drittunge i kommentarfeltet på forrige innlegg. Har alltid lurt på om de som kommenterer bare for”å si meningen sin” hadde turt å si det samme ansitkt til ansikt. Særlig blandt yngre bloggere på blogg.no, det florerer av anonyme kommentarer og drittslenging.

Vel, jeg tar det ikke så tungt og folk får forsåvidt tenke hva de vil for min del.

Men denne fikk meg til å tenke; “Er d virkelig ingenting i livet du er takknemlig for?”

Utakknemlig? Jeg er kanskje mye forskjellig men utakknemlig hører ikke hjemme blandt mine stempel. Er det noe jeg sier hver eneste dag, så må det være takk. Til mennesker i telefonen, til menneskene i teamet mitt, til venner og familie. Jeg sier takk, for at de er der – for meg. Jeg sier takk fordi de hører og ikke går lei av meg selv om livet er kjipt. Jeg sier takk for at de aksepterer meg for den jeg er og tåler meg selv om jeg kanskje er sint og sur eller klager eller er deprimert. Om det er ett annet ord jeg bruker mer enn “takk” må det være “hjertelig”. Spør hvem som helst om jeg noen gang har sagt “hjertelig” og alle vil kunne si at jeg har det.

Det å ha det kjipt eller å ha en tung periode betyr ikke at man er utakknemlig. Det å ha en dritkjip dag er ikke det samme som å være utakknemlig. Det at man glemmer å se de fine små tingene en dag er heller ikke det samme som å være utakknemlig.

Jeg kjenner ingen som med hånda på hjertet kan si at livet har vært en dans på roser og at de ikke har hatt dårlige dager eller dårligere perioder i livet sitt. Å ha det vondt er ikke det samme som å være utakknemlig. Å skrive en liste over ting som har irritert en er heller ikke det samme som å være utakknemlig. Å blogge eller sette ord på noe som er pessimistisk eller negativt betyr heller ikke at man er utakknemlig. Jeg er sikker på at de  seks bokstavene jeg trykker mest på tastaturet er “<3tysm” hvor TYSM er en forkortelse for “thank you so much”.

Om jeg ikke hadde visst det jeg nettopp skrev ovenfor her – da hadde jeg vært utakknemlig.

Er det noe jeg sier til mamma hver eneste gang jeg ser henne, så må det være takk. Etter at vi har vært sammen, jeg sier alltid takk, for at hun orket å være sammen med meg når jeg føler meg forferdelig. Når jeg føler at jeg ER forferdelig.

Selv når livet er dritt og alt virker sort, jeg vet hva jeg har og jeg setter pris på det. Tanken på “i det minste har jeg en fin leilighet”, den tenker jeg ofte. “I det minste har jeg en hund som alltid er hos meg”, eller at jeg i det minste har det varmt eller har rene klær, eller hva som helst.

Selv om jeg per nå er deprimert og syter og klager over ting som irriterer meg eller gjør meg trist eller føles meningsløst, så betyr det ikke at jeg er utakknemlig.

Jeg vil ikke påstå at jeg har en hel haug med selvtillit og kan si mange fine ting om meg selv, for det kan jeg ikke. Jeg går ikke rundt og sier “jeg er sterk” for eksempel. Generelt sett har jeg ekstremt lave eller dårlige tanker om meg selv men poenget er at jeg tør å si dette, akkurat dette tør jeg å si rett ut; Jeg er ikke utakknemlig. Er det noe jeg har, om det er én ting jeg kan si om meg selv og mene, så må det være at jeg har hjertet på riktig plass. Jeg har hjerterom, jeg bryr meg om andre mennesker. Jeg setter pris på de jeg har og det jeg har. 

Og jeg er takknemlig, for det.

“I’m selfish, impatient and a little insecure. I make mistakes, I am out of control and at times hard to handle. But if you can’t handle me at my worst, then you sure as hell don’t deserve me at my best.”  - Marilyn Monroe.

Av og til når jeg skal skrive er det vanskelig fordi når jeg skal dele noe på en blogg forsøker jeg å se det jeg skal skrive fra utrolig mange vinkler. Når noe er dritt vil jeg helst skrive det fra levra, men noe inni meg tvinger meg til å se de andre sidene, det som liksom skal være positivt, og da ender jeg opp med å bli irritert. For alt. For at jeg ikke kan føle de andre sidene eller generelt sett fordi jeg ikke har det i meg å akseptere eller trekke pusten når jeg egentlig er sint.

Pessimisten, der har du meg.

Jeg har vokst opp med å si at glasset er halvfullt, det er visstnok den optimistiske versjonen av halvtomt.

Problemet. Igjen, stadig tilbakevennende. Håpet. Måtte det brenne i helvetet, det tuller ting til i hodet mitt. Det gjør så vondt når noe som generelt sett er skjørt bare blir revet bort, knust eller vridd om på, konstant.

Reise bort i jula? Nei.

Skuffelse er også et problem jeg ikke takler spesielt bra. Jeg har lyst til å legge meg ned å grine men jeg kan ikke, så jeg holder det inne og forsøker veldig å holde meg samlet. Jeg husker når jeg var liten og så på TV. TV-serien Narnia, ikke filmen – serien, som gikk på TV i jula før, når jeg var liten. Alle vet at løva dør på steinbordet og jeg ble alltid trist, men etter noen år tenkte jeg at jeg måtte slutte å grine når det samme skjedde år etter år. Hvert eneste år sa mamma “Åh så trist” og dermed trillet tårene – bare for at hun sa det, som om jeg mistet konsentrasjonen. Husker et år jeg ble kjempesint på henne for at hun MÅTTE si det, og så begynte jeg selvfølgelig å grine fordi jeg ble sint når jeg allerede var trist.

Så egentlig er jeg sint fordi det ikke blir nøyaktig sånn som jeg hadde håpet, ville eller så for meg, skuffet er det riktige ordet, så derfor, irritert og sint. Men likevel, når jeg skal skrive det kommer jeg til å høres ut som en rasende fireåring om jeg ikke trekker inn det som fortsatt liksom skal fungere som “plaster på såret”, relax.

Pappa kommer jo, men i siste øyeblikk synes han det var mest fornuftig å fly likevel. Selvsagt kan jeg hoppe på flyet til Bergen jeg og, men jeg vet ikke om det går og det er for mange “what if” til at det er noe spontant jeg bare kan kaste meg ut i. Men pappa kommer og jeg tror det er det jeg “burde” fokusere på eller se.

Likevel er jeg bare sur. Om dette er helvete, så hadde jeg sett for meg å kjøre bort fra helvete og det var det som var så fint, istedenfor får jeg besøk i helvete og regner med at jeg burde se lysglimt i det. Men faen ikke noe solskinn altså! Ingen solstråler, bare så det er sagt.

Og så er det jul (newsflash liksom). Om bare noen få små dager. Har jeg kjøpt julegaver? Nei. De jeg liker best her i verden kan selvsagt få pakker, men da får de vente til Januar. De får sikkert nok av pakker akkurat tjuefjerde desember uansett, så da er det ikke så nøye. Forventer jeg å få pakker? Nei, men folk spør til stadighet hva jeg vil ha for noe. Jeg svarer alltid at jeg ikke vet, det er sant. Jeg har strengt tatt alt jeg trenger og finner liksom ikke noe “gud det må jeg ha” fordi det ikke finnes noe som kan gjøre meg umiddelbart lykkelig. Siden jeg ikke finner noe fornuftig jeg trenger føler jeg også at jeg mister retten til å ønske meg noe. Det blir “bortkastede” ønsker for min del. Hva skal jeg liksom gjøre? Ønske meg en TV eller en iPad? Det hadde sikkert vært fint, men jeg fortjener strengt tatt ingen av delene.

For ikke å snakke om faktum at jeg kan finne på å HÅPE og få noe, også får jeg det ikke; ergo; SKUFFELSE, og det vil jeg virkelig ikke ha mer av akkurat nå! Derfor er det VIRKELIG tryggest å ikke ønske seg noe som helst. Gud forby om livet mitt skulle falle fra hverandre fordi jeg ikke fikk iPad, om det skulle vært den siste dråpen.

I hodet mitt fortjener jeg ingenting. Ja, det er negativt for tiden, svart og pessimistisk, men hva faen kan man forvente? Når alt går en i mot, da forventer man ikke at det skal skje noe magisk eller fint en dag. Man biter tennene sammen og dreper nok timer til å komme seg gjennom denne dagen, deretter neste og neste og så videre, for hvem vet? If you never try you’ll never know.

“Du er verdensmester i å holde ut”, det sa i alle fall Therese på mandag. Jeg “jaha-et” og “mhm-et” vanvittig entusiastisk (!!).

Attpåtil er jeg sur! Ser at jeg har skrevet det noen ganger allerede.

Jeg som sa jeg skulle isolere meg i jula og gledet meg vilt til å gjøre ingenting, drite i alt og alle og juletrær og gudene vet av ribbe og pinnekjøtt og whatever – nei. For når pappa kommer var jeg dust nok til å si “klart jeg kan være med dere”. Klart jeg kan. Selvfølgelig sa jeg det. Of course. Selvsagt.

Nå vet jeg ikke lenger med andre ord. Hva vi skal gjøre? My god. Må jeg kle på meg noe pent? Skal de lage noe julete og spiselig som setter igang flere negative tankerekker i hodet mitt? Men på den andre siden virker det ikke som om noe kan bli spesielt mye verre inni hodet mitt enn hva det er nå – uten at jeg ramler fullstendig over til selvdestruktivitet og annen faenskap. Det er liksom her grensa går, blir det verre nå kommer jeg til å ikke bare falle, men fly rett ut i noe jeg vet ikke er bra. Kanskje kommer jeg gladelig til å kaste meg over kanten bare det blir litt verre nå.

Åh. Så positiv jeg er, skjemmes nesten av å sitte her å trykke akkurat nå.

Pappa mente vi kunne roadtrippe til Sverige. JODA, det er fint å kjøre til Sverige men det er faen ikke mer sol i Abisko for å si det på den måten, eller i Kiruna eller Katterjåkka. Dessuten er det -ingenting- der oppe. Merk mine ord når jeg sier at det er flere veiskilt å se enn noe annet der oppe.

Forskjellen på dette og en trassig fireåring må være faktum at jeg hverken har julekalender, gleder meg til jul eller ønsker meg gull og grønne enger, eller noe annet for den saks skyld.

“Vil du komme å pynte juletreet på fredag?”, jeg tror jeg sa NEI i samme sekund som jeg hørte ordet “juletre”. Deretter fikk jeg dårlig samvittighet når jeg hørte et skuffet “ååhhh : ((((( ” og sa “ehm, jeg skal tenke på det.”

Mens jeg allerede var så godt i gang kan jeg jo også nevne at jeg skulle lufte Zahra idag tidlig. Ikke at dét er uvanlig, for det skjer jo flere ganger daglig, men idag. Idag. Jadda. Gudene vet hvor, sikkert i byen, noen spilte… horn? Noen spilte ett eller annet grusomt instrument, bare ett instrument og det var sikkert høytalere som spredde den triste julemusikken all over the place, inklusiv opp til meg. Da kan dere tro jeg var morgenblid og glad og lett der jeg trasket under en GRÅ himmel som ikke vil bli lysere.

Jeg hadde nesten ikke satt meg inn i bilen en gang før jeg hadde kastet meg over anlegget til mamma og drept volumet fullstendig fordi hun spilte ett eller annet julete, hørte ikke en gang hva det var for noe bare at det var julete.

Så kan jeg jo, siden jeg enda er så negativ, fortsette med å nevne maten. Jeg er dritlei av å spise og spy men er det seriøst VITS å skulle ta se sammen NÅ? Jeg tror jeg sa det til mamma idag “hva faen spiller det for noen rolle om jeg spiser og spyr imorgen når jeg uansett kommer til å ryke rett utpå om ett par dager?”

Så. Alt er galt. Kort fortalt. Hvorfor skrev jeg ikke det øverst, så hadde jeg spart dere for 1386 ord.

Men. Om glasset er halvfullt, så kommer pappa og vi kan kjøre til Sverige, is this what I’m supposed to focus on? Han kommer forresten idag, siden klokka er over midnatt. Vet dere hva? 21. Desember er den mørkeste dagen i året, halleluja og takke fanden for at det blir lysere nå. Jeg er lei av at det er mørkt inni meg. At det da ikke finnes lys ute som kan trenge inn – det hjelper ikke for noe. N a d a.

21. Desember kommer forresten til å bli dritt. Jeg skal til frk.fastlege idag og har… Verden ramler fra hverandre idag, det er jeg sikker på. Pessimist – I say no more.

Noe inni meg holdt på å skrive “beklager negativiteten”, men jeg kjenner ikke at jeg orker å beklage. Akkurat nå ser jeg ikke “lyset” for å bruke den metaforen (åh for en klisjé og ikke minst SELVMOTSIGELSE). Orker bare ikke å stikke det under en stol eller pynte på det når ting er som det er.

Verdien i å ha en blogg er ikke kommentarer, statistikk eller tilbakemeldinger. Verdien i innlegg som dette er at de havner i arkivet og at OPTIMISTEN en gang i framtiden kan se tilbake i arkivet å lese om pessimisten og trekke på smilebåndet over “den gang da”. 

If only, what if og I wish.

Verdens korteste innlegg? Neppe, men hodeløst er det i alle fall. Egentlig hadde jeg planer om å ikke poste “syt og klag” idag og brukte derfor en time, halvannen i natt på å skrive “useless facts” om meg selv, ting jeg tror jeg aldri har postet eller publisert på blogg før, i alle fall nytt for 90% av leserne mine. Og – ikke sykdomsrelatert.

Turned out to be a really shitty sunday after all, så jeg kjente ikke at jeg en gang gadd å kopiere det og lime det inn for deretter å publisere det. Kansje jeg kan legge det ut en annen dag, om noen vil lese det.

Fatter ikke, jeg hadde liksom planer for idag. Intensjoner for at jeg skulle få gjort NOE idag. Det eneste “fornuftige” jeg har gjort idag (synes selvsagt det var meningsløst…) er å klippe klørne til Zahra og det tok hele tre minutter. Når Zahra på parketten så ut som en meget uelegant versjon av Bambi på glattisen… da…

Dessuten brukte jeg femten minutter på “handover” sammen med onkelen min idag, dere skjønner… jeg har fått meg pusekatt. Nesten i alle fall, i alle fall inntil jeg drar til Bergen. Før var det MIN pus som bodde oppe, men han døde i 2009, han het Charlie. Men siden kidsa var så små ville de ha ny pus. Han heter… også Charlie. Kreativitet. Okei da, han heter egentlig “Charlie Stonelove” men jeg aner ikke hvor kidsa fikk “Stonelove” fra (uttalt på engelsk). Men tingen er at Charlie haaater Zahra. Stakkars. Jeg hadde også hatet å få besøk hos noen som spiste opp all maten min, så det er forståelig i grunn.

To timer unna fem døgn uten spis og spy, that’s it. Akkurat nå ser jeg ingen ende på det. Trodde jeg var ferdig for mange timer siden, lå i senga i halvannen time og var døds-dårlig, bare for å stå opp og.. my god, begynne på nytt selvfølgelig. Grå i trynet og blå under øynene, svimmel til tusen? Alright, I’ll spare you the details.

Jeg orker ikke flere sånne dager som dette. Om imorgen ikke blir annerledes er jeg redd jeg må stange hodet i veggen. Mange ganger. Men jeg skal treffe Therese, men tingen er den at hun synes vi skal på Rema 1000 som angsteksponering og med tanke på at det er nittende desember … no can do. Det er bare no chance in hell at jeg orker å eksponere meg selv for julestresset og mennesker som lengter etter SMØR og ikke har kjøpt alle julegavene enda.

Men nå skal jeg slutte å skrive. Beklager at jeg ikke har godkjent kommentarer enda, vet ikke om noen har lagt merke til det men etter at Desember startet har jeg prøvd å svare på alle kommentarene og det lar seg bare ikke gjøre idag, men jeg satser på å gjøre det imorgen.

Jeg planlegger å se Dexter mens jeg drikker kaffe og næringsdrikk til frokost imorgen. Da MÅ nesten dagen bli… okei?