2012 januar « Bitre Blomster

Arkiver for januar, 2012

Kroppen og spiseforstyrrelsen.

Publisert 29. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Sykdomstanker 72 Comments

Dette innlegget er ekstremt vanskelig for meg å skrive. Vanskelig fordi jeg må skille mellom de syke tankene, rasjonelle og irrasjonelle følelser, samt objektivt og subjektivt, sett utenifra og sett innenfra, fra mitt perspektiv. Vil bare skrive et forklarende innlegg om kroppen min, utseende og fasong. Jeg fikk denne kommentaren i kommentarfeltet igår, og det fikk meg til å reagere og det er det dette blogginnlegget handler om.

“Gud, jeg misunner deg den kroppen du har.. Du er så vakker, både utseende og personlighet”

Jeg vet at dette er et kompliment, men det som er så trist er den første setninga. “Jeg misunner deg den kroppen du har“. Jeg vet at det er godt ment, men det er noe jeg føler for å si her. Det går ikke til vedkommende som la igjen kommentaren, da hadde jeg bare svart i kommentarfeltet istedenfor.

Nå vet jeg ikke hvor mange det ute som leser bloggen min og synes jeg “ser bra ut” eller tenker at “Karianne har en fin kropp”, eller om det i det hele tatt er noen som ser meg og tenker “skulle ønske jeg så sånn ut.” Av og til får jeg kommentarer som “du ser godt ut”, eller “du ser bra ut”, og når jeg får de kommentarene prøver jeg å tenke at det i mitt hode kan oversettes til “du ser ok ut, de mener ikke at du er feit, det der er et kompliment, smile and say thanks!”

Dette handler ikke om tallene på vekta. Dette handler om det overfladiske. Det øyet ser og det mange kanskje ikke ser.

Dette er til de som måtte tenke at jeg har en “fin figur”.

Det er ikke sant og jeg vet det. Jeg er 21 år gammel, teknisk sett en kvinne og… for å sitere det mamma sa i forrige uke “du ser mye yngre ut. Du ser ikke ut som en normal 21 åring, man forventer at de skal se annerledes ut, med litt mer former, litt mer pupper og lår som møtes”.

Hvis kroppen min fikk bestemme selv hvordan den så ut ville jeg ikke sett ut slik jeg ser ut nå. Kroppen min trives bedre på flere kilo, kroppen min er ikke bygget eller skapt for å se ut slik den gjør nå. Jeg har det vanskelig hver dag på grunn av spiseforstyrrede tanker som mener jeg er; “for tung, for bred, for mye fett her, for mye fett der, kan strammes opp her, litt strammere der hadde ikke gjort noe” og så videre. Skal ikke utbrodere i evigheten selv om jeg kunne skrevet mye mer, det har ingen hensikt for å få poenget fram.

Så jeg lurer, ser jeg fortsatt bra ut? Ser jeg fortsatt “fin ut”? Har jeg fortsatt en “fin kropp”? Hvordan kan noen ønske seg denne kroppen jeg har? Det blir som å fortelle en normalvektig kreftpasient at “hey, du ser bra ut”, når kiloene forsvinner etterhvert som cellegiften drypper inn gjennom årene deres.

Jeg fryser. Håret mitt faller av. Menstruasjon? En sjelden gang “nå og da”. Skjelettet mitt, jeg har beinskjørhet. Jeg er svimmel og jeg er sulten. BMIen min faller under den anorektiske BMI grensa. Kroppen min er syk. Pulsen min er enten for høy eller på grensa til alt for lav. Blodtrykket er lavt noe som er grunnen til både følelsen av å være svimmel og at jeg fryser. Hjertet pumper saktere fordi kroppen fokuserer på å holde meg i live, ikke for å slite seg ut når den ikke har eller får mer energi enn det den trenger for å holde meg i live.

Om jeg trener trener jeg ikke for å “se bra ut” eller vedlikeholde den kroppen jeg har. Jeg trener fordi anoreksien driver meg videre, fordi jeg blir påvirket av alle de spiseforstyrrede tankene jeg hører, alle de negative bemerkningene hjernen min forteller meg er sant. Jeg trener ikke fordi jeg selv synes jeg ser “ok” ut som jeg er, jeg trener fordi spiseforstyrrelsen vil at jeg skal veie mindre, spiseforstyrrelsen min vil at kroppen min skal være sykere, tynnere, svakere og at beina skal stikke mer ut. Jeg trener ikke for å vedlikeholde noe som helst, jeg trener for å tilfredsstille anoreksien, for å få en pause i tankekjøret som står på hver dag. Jeg trener fordi jeg etter en stund, om jeg har “spist lite nok” og “trent det jeg skal” (ifølge spiseforstyrrelsen!) får “ros” istedenfor “kritikk” fra spiseforstyrrelsen i seg selv. Jo mer jeg hører på spiseforstyrrelsen og gjør som den vil, jo mer “ros” og pause fra kritikken får jeg.

Jeg skal ikke passe bukser kjøpt på barneavdelinga. Jeg skal ikke passe inn i størrelser som xs eller xxs. Noen få er kanskje født med en kropp som gjør at de kan være 21 år gamle og ha den figuren jeg har fra naturens side – men min kropp er ikke bygget for å se ut som jeg gjør nå. Min kropp er hva spiseforstyrrelsen har gjort den til, min kropp lider på innsiden på grunn av hva jeg – påvirket av spiseforstyrrelsen – har utsatt meg selv for. Hvis min kropp fikk velge selv hvor den ville være for å trives hadde jeg veid åtte kilo til og kanskje ti, eller tolv kilo mer. Det vet jeg ikke fordi jeg har aldri turt å la kroppen få prøve selv. Når jeg veier mer enn det jeg gjør nå blir hverdagen et helvete, et inferno av selvhat, destruksjon, tvangstanker, rigide rammer og rutiner, liste opp og liste ned, regnestykker og kalorier inn og ut. Når jeg tenker meg om er det sånn det er hver eneste dag, uavhengig av tallet på vekta.Jeg balanserer på en knivsegg hver eneste dag.

Hvis jeg hadde stolt på kroppen min hadde jeg veid mer, hatt en annen fasong enn det jeg har nå, en større silhuett, jeg hadde hatt bredere hofter og lår som møtes.

Hver eneste gang jeg skal kjøpe snus eller alkohol på butikken, jeg blir konsekvent spurt om legitimasjon. De eneste gangene jeg slipper å vise legitimasjon er når mannen eller dama i kassa husker at de har spurt etter og sett legitimasjonen min før. Jeg vil ikke påstå at det er fordi ansiktet mitt er spesielt barnslig eller at jeg kler meg i “barnslige” klær, det handler mer om at jeg er “lita og sped” (i andres øyne vel og merke – jeg hverken ser eller føler det selv), jeg ser ikke voksen ut.

Jeg får vondt i meg når jeg hører at noen skulle ønske de så ut som meg, fra halsen og ned. Vet de hva de ønsker seg? Vet de hva det koster? Vet de hvor syk kroppen min er på innsiden? Hva hadde de tenkt om jeg dro opp genseren til under ribbeina? Vet de at det er en krig mellom fornuft og følelser, spiseforstyrrelsen vs. Karianne? Vet de at det har vært sånn i flere år og ikke minst; vet de hva jeg ofrer og har tapt fordi jeg har lyttet og fortsatt lytter til det spiseforstyrrelsen sier?

Om du blir mobbet på skolen og får høre fra andre at du er stygg, feit, jævlig, har mange kviser, ikke er god nok, ikke strekker til, ikke er fin eller flink nok, om du får høre disse kommentarene hver eneste dag du går på skolen – klart man får dårlig selvtillit! Klart man begynner å tvile på hva man synes om seg selv i utgangspunktet, klart det går inn på en selv om man biter tennene sammen og forsøker å overbevise seg om at man er god nok som man er. Klart selvtilliten blir brutt ned gradvis, klart selvfølelsen synker.

Nå blir jeg ikke mobbet på den måten, jeg er mitt eget mobbeoffer. Spiseforstyrrelsen mobber meg, jeg er den som tar det til meg, jeg er den som ser det spiseforstyrrelsen vil jeg skal se, jeg er den som hører etter når spiseforstyrrelsen brøler ut ei rekke av skjellsord og bemerkninger. Hvorfor jeg hører etter? Fordi jeg aldri har fått fred, fordi jeg aldri har hørt noe annet. Fordi jeg ikke tør å stå opp for meg selv og fortelle spiseforstyrrelsen at jeg er bra nok som jeg er. Fordi jeg tviler på meg selv etter så mange år med stygge ord angående mitt eget utseende.

Juli 2010, den friskeste versjonen av kroppen min, nitten kilo tyngre enn tre måneder tidligere.

Bilde og redigering; slutten av juni 2010.

Jeg har store vanskeligheter med å anslå objektivt hva andre ser gjennom sine øyne og tenker når de ser kroppen min – jeg har ikke peiling og jeg kan ikke stole på det jeg selv tror fordi jeg vet at jeg ser meg selv og min egen refleksjon gjennom spiseforstyrrede øyne. Om folk tenker “tynn”, “normal” eller “veier for mye” aner jeg ikke og det blir helt feil av meg å skulle anta eller gjette hva andre ser. Dessverre er det også slik at jeg ikke tror på det jeg hører eller får fortalt. Når frk.fastlege sier “opp åtte kilo” lurer jeg på om hun er sprø basert på hva jeg ser gjennom mine øyne og slik jeg oppfatter kroppen min – med spiseforstyrrede briller på.

21. Januar 2012.
Det jeg derimot vet basert på det jeg får høre av pålitelige kilder, les frk. fastlege / teamet mitt generelt, mamma, stemor og pappa, er at kroppen min ikke skal se ut slik den ser ut på dette bildet, nå. Rasjonelt sett vet jeg det – men det er ikke det jeg føler.

Det jeg vil fram til er at det er ingenting å misunne eller trakte etter. Det jeg vil fram til er at det ikke er verdt det. Det jeg vil fram til er at kroppen min nå er unaturlig. Kroppen min ser ut som den gjør fordi jeg er syk. Kroppen min ser ut som den gjør fordi kroppen er syk. Jeg er psykisk syk og kroppen er fysisk syk.

Lavt blodtrykk, svingende puls, sliten, trøtt, for lite energi til å gjøre det jeg vil når jeg vil. Å kjempe og streve med mat, næringsdrikker og kalorier, inntak og trening. Regnestykker og vekt, gram, karbohydrater, fett og proteiner, mareritt om mat. Lav selvfølelse, manglende selvtillit, beinskjørhet, magesmerter, hender som skjelver, svimmelhet, kuldetokter. Bein som sovner om jeg legger dem i kors, dårlig blodsirkulasjon, “dunpels” (lanugo) på huden spesielt i ansiktet. Lysten til å overspise, overspise og kaste opp, sulten som gnager i magen, refleksjonen og speilbildet. Selvhatet og usikkerheten i forhold til hvordan jeg ser meg selv gjennom sykdommens øyne, aldri god nok, aldri tynn nok, kan alltids gå ned noen flere kilo til. Smerter i kjeven, vondt i tenner, nedsatt konsentrasjonsevne, syreskader på tennene, biter av tenner som knakk og falt ut. Fungerer for dårlig til å ta del i en mer normal hverdag og en stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke er god nok, aldri.

Fortsatt misunnelig?

Hva med alt jeg har mistet gjennom årene? Hvordan jeg ligger etter på skolefronten, hvordan jeg mistet kontakt med menneskene jeg en gang hadde som var friske venner, år tilbrakt på institusjon bak lukkede og låste dører. Medisiner og flere komplikasjoner som blødende magesår, å kaste opp blod, lav kalium, sondeernæring, epilepsianfall, kjøreforbud, begrensninger i forhold til hvordan jeg kan leve livet mitt og ikke, meningsløsheten som til stadighet svever rundt meg, tungsinn og depressive tanker, en kropp fylt av arr, ustabilitet i forhold til følelser og destruktive impulshandlinger, panikkangst og agorafobi.

Er det fortsatt verdt det?

Hvis jeg hadde visst hva jeg hadde i vente når jeg var femten år hadde jeg kjempet hardere for å få hjelp tidligere, for å få kontroll på livet på en friskere måte før jeg mistet det jeg per dags dato har mistet og gått glipp av. Hadde jeg visst hvordan det kom til å bli hadde jeg kjempet hardere for å holde fast i den verdigheten og det livet jeg hadde. Det er mye jeg savner og mye som gjør meg trist den dag idag om jeg ser tilbake. Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes om jeg fikk sjansen til å ta valgene en gang til.

Hver dag er en kamp. Hver dag kjemper jeg mot meg selv og mot spiseforstyrrelsen. Hver eneste dag uten unntak.

En smalere midje og en tynnere linje er ikke verdt å dø for, eller ofre så mye for.

Whoa. Mangler ord og mange følelser?!

Publisert 26. januar 2012 Ukategorisert 59 Comments

Både igår og idag har gått i ett. Har ikke helt ord for det egentlig. Sykt hvor mye som har skjedd på to døgn. Ord som surrealistisk, uvirkelig? Vet ikke om jeg greier å sette fingeren på det, eller om det bare går under kategorien “lettelse”, men positivt er det i allefall!

Etter at det gikk opp for meg at pengene var disponibelt beløp på min egen konto begynte tankekverna med en gang å spinne. Hva gjør man? Sparer? Jeg både vil spare men likevel ikke akkurat nå. Misforstå meg rett, jeg er bare redd for å ryke i den bulimiske fella og svi av tusenvis av kroner på en dårlig dag eller tre. Med tanke på at rekorden min av penger rett i dass på tjuefire timer er 1700 kroner… Tenk hvor mye skade jeg kunne gjort på tre dager, fem dager? Heldigvis er jeg ikke i dét sporet akkurat nå med tanke på at jeg idag har holdt meg unna i 30 dager. 30 days sober, hahah.

Men uansett. Jeg bestemte meg for å investere i noe som varer, noe jeg trenger. Trivsel. Bestemte meg for å investere i leiligheta. For all del, jeg trives jo helt supert her og har elsket å bo her siden jeg flyttet inn 29. september 2011, men det har på en måte vært noe som manglet. Dybden på en måte? Uansett, nå føles det komplett.

Gaaah, vet ikke hva jeg skal skrive. Er redd for å høres materialistisk ut! Men det får så være. Er ikke av typen som bedriver shopping-terapi (ikke det at det er noe galt i det forresten). Ikke er jeg oppdatert på mote eller fashion eller gudene vet heller. Jeg leser ikke blader, om jeg dør etter å vite noe finnes google og magasiner på nett uansett. Leser bare blader når jeg er innlagt, for å si det enkelt – når jeg ikke har noe bedre å ta meg til.

Anyway. Oppdateringer. Det ble ny TV. Ikke det at jeg har kanaler enda, men så lenge jeg kan koble opp playstation tre og plugge i en bærbar harddisk smekkfull av filmer og serier – tro meg når jeg sier at jeg lever lenge på det! Helt sick å sitte hjemme å se på TV? TV sto ikke akkurat øverst på prioriteringslista mi med tanke på pris og kvalitet. Men så ble det TV da. Tjohei. Den fyller opp en blank vegg hvor jeg tidligere har følt at det var litt tomt. Og vet dere hva? Når jeg flyttet inn så jeg jo for meg hvordan jeg en dag kanskje kunne ha det – og det ser akkurat ut som jeg forestilte meg. “En dag” er idag, feels good.

Gårdagen gikk med til det. To timer med fram og tilbake. En prøvelse for angsten. Jeg er litt redd for TVer og blinkende lys (epilepsirelatert), og å da skulle stå både på elkjøp og expert og glo på førti TVer til sammen å lære om plasma, led og 3d og gudene vet hva, samtidig sammenligne den ene med den andre, bilde, kvalitet, lys. Gaah. Sliten men fornøyd når det var over for å si det sånn, men det gikk bra.

I tillegg, mens jeg var så godt i gang igår, så hadde jeg fått pakke i posten og henta den, samtidig som jeg var en tur innom apoteket for å hente mer epilepsimedisiner. Damen lurte på om jeg ville ha 200 tabletter, jeg svarte at nei takk, det går fint med “bare” 100. Det varer jo i 50 dager og det er nok i slengen altså.

Så, etter å ha koblet opp TV og ps3 og sett litt på skjermen og latt det surrealistiske synke inn, måtte jeg åpne pakken fra USA. Da begynte jeg seriøst å grine. Fordi jeg var så… Jeg vet da faen, er det den følelsen som er lykke? Verden føltes bare så vakker igår. Litt medgang er ikke noe som kommer flyvende i min retning. Vanligvis krever det konsentrasjon å få disse endene til å møtes på alle mulige måter, men at en brå bølge av slingringsmonn skulle skylle over meg – jeg så ikke dét komme for å si det sånn. Føles som om jeg kaver litt opp ned i vannmasser og prøver å finne ut hva som er riktig vei opp.

Pakken fra USA blandt annet. Er det mulig at folk er så snille og godhjertede? Fikk pakke hos en herlig jente som heter Judy (leser bloggen – oversetter) og som virkelig insisterte på å sende meg noe, og når jeg åpnet den pakken… Jeg følte virkelig at ting gikk min vei igår for å si det sånn. Fikk ikke sove når jeg skulle legge meg, uvirkelighetsfølelsen var for sterk. Tenk om jeg egentlig bare drømmer – bokstavelig talt? Tenk om det ikke står en TV i stua når jeg våkner imorgen? Hver gang jeg gikk inn i stua igår hadde jeg en følelse av “pinch me, dette er ikke virkelig?!”, but it is. TVen sto like fint idag som igår for å si det på den måten.

Jeg hater å skrive innlegg som dette egentlig, fordi jeg er redd det skal oppfattes som en klisjé. Men so be it, mine ord, mine følelser, mitt liv. Jeg synes det er vanskelig av og til, å skulle formulere innlegg som pulserer av glede eller håp. For det var det jeg følte før jeg sovnet “tenk om ting faktisk løser seg en dag. Tenk at alle dager ikke trenger å være like jævlige. Tenk at det er mulig å få belønning for strevet man legger ned i å holde seg i live når man egentlig lurer på hva faen vitsen er?“

På grunn av livet slik jeg har levd det og opplevd det lever jeg generelt med en pessimistisk framtoning når det kommer til gode ting. Jeg tør ikke å stole på andre helt, når de sier at det blir bra til slutt og at livet ikke alltid er like jævlig, at livet ikke alltid kommer til å være dette – slik jeg kjenner livet. Om jeg hadde stått foran et islagt vann på vinteren sammen med noen som forsikret meg om at isen var tykk nok til å bære tyngden min hadde jeg sendt skeptiske blikk i retur og ikke trodd på det. Selv ikke om personen hadde vandret ut på isen for å bevise fakta, selv da hadde jeg fått vedkommende til å hoppe og trampe på den isen før jeg selv hadde turt å tro på det. Jeg forventer at isen er tynnere enkelte steder og har en integrert evne til å tenke worst case scenario hva det nå enn gjelder.

Eksempelvis; “Oi, nå kan jeg kjøre opp til sertifikatet om under tre måneder!”, noe som er en positiv tanke, tett etterfulgt av “ikke ta det for gitt, du får stålsette det på at du får epilepsianfall og at det sertifikatet kan du se langt etter”. Om jeg forsøker å myke opp worst case scenario, blandet med realitet og fornuft blir det “grøss, du kommer garantert til å få panikkanfall bak rattet når du begynner med kjøretimer på grunn av alt som har vært av tanker og følelser så langt”.

Så, penger min vei? Didn’t see that one coming. Siden jeg ikke trodde det var mulig var det aldri noe jeg ventet på eller lengtet etter, dermed en forsterket overraskelse med et ras av overveldende positive følelser som jeg kjenner jeg ikke helt greier å sette ord på. Hvordan definerer man lykke? Ordentlig lykke? Hvordan definerer man å være glad? Hvordan definerer man gleden av å kjøpe nye ting uten å være materialistisk, grådig eller egoistisk? For jeg vet ikke. Gi meg negative følelser og jeg kan beskrive min oppfatning i detaljer, men dette? Whoa, virkelighetsfjernt for min del.

Uansett da.

Idag har jeg vært veldig effektiv. Jeg har vasket tre maskiner med klær før jeg naturligvis måtte ut å handle detaljer. Detaljer til leiligheta. Småting som det av og til streifer meg at jeg mangler eller savner, men som jeg – klarer meg uten -, men herregud det føles fantastisk å få detaljene på plass. Helheten føles faen meg suveren! Når jeg går inn i stua nå, jeg tenker “hjem”, her bor jeg og fy faen jeg har det bra her. Det er akkurat sånn jeg vil ha det, alt er ting jeg har bestemt meg for, alt er ting jeg har kjøpt og betalt og liker og foretrekker, med unntak av noen detaljer som er gaver.

Nå har jeg luket vekk de siste små detaljene jeg har irritert meg over, eksempelvis at det sto en pappeske på badet som fungerte som skittentøyskurv. Jeg kan herved erklære at den er brent, i alle fall halve. Tomrommet på veggen rett fram er fylt opp av TV. Den sorte sofaen er myket opp med fire myke puter som attpåtil bare kostet 40 kroner per stykk og er perfekte? Siden pleddet jeg fikk i julegave og elsker, som forsåvidt er brunt, som koster 499 på full pris, nå kostet 149 måtte jeg nesten kjøpe et hvitt også, og pensjonere de lilla pleddene mine som ikke passer inn i forhold til resten av fargene i stua. Hvitt, vanilje, sort, brunt, grått i ulike nyanser, noen innslag av “sølv” og to detaljer rødt pluss en lilla. Jeg har kjøpt en egen kurv til Zahra sine klær sånn at jeg får ha en kurv til mine skjerf og votter for seg selv. Som matcher den kurven som nå står i stua med ved i, som tidligere også oppholdt seg i pappesker. Grr, pappesker I HATE YOU.

Innser at jeg nå har kommet til det punktet hvor jeg burde ta bilder av leiligheta, heh, skal, skal ikke? Noen få detaljer til? Lilla yogamatte så jeg slipper unna blåmerkene jeg får (treningsrelatert) når jeg møter parkett med knær eller ryggrad. Problem løst. Og sengetøy! Føler meg offisielt gammel og voksen nå som jeg ser gleden i nytt sengetøy.

Skrekk og gru, kjenner på snev av dårlig samvittighet her jeg sitter og skriver. Noe inni meg mener jeg ikke fortjener noe. Gjør jeg? Kanskje? Alt jeg ber om er å ha det bra og å trives? Noe inni meg “du trenger IKKE TV for å ha det bra”. GAH, dårlig samvittighet, gå og legg deg, PLEASE.

Og jeg lot meg overtale til å skeie ut med en ting til jeg teknisk sett hvertfall ikke trenger eller fortjener?!!! Men for pokker. I do? Tretti dager spyfri, fortjener vel NOE? Belønning kanskje? Tenk på hvor jævlig mange tusen kroner jeg lett spyr bort på tretti dager? Men noe inni meg mener at en TV til 8000 kroner – way too much. Indre diskusjoner lenge leve. Hvorfor må noe inni meg alltid gjøre meg usikker og dempe det positive jeg egentlig kjenner i magen? Pluss dette da. Kremt.

Den kostet meg 299 kroner med det abonnementet jeg allerede har. 300 kroner. Samsung Galaxy S II pluss fri bruk ut April. Måtte delvis overtales av Elin på dette området altså. “Bare hvis de har den i hvitt” sa jeg, og når de da hadde én igjen i hvitt, meant to be da eller? “Du fortjener IKKE!” Eller jo, det gjør jeg vel? 300 kroner spyr jeg lett bort på én time, omså en halv. Jeg har hatt ny telefon i sju timer, teknisk sett verdt det allerede.

Fuck it. Jeg fortjener, end of story.

Nå må jeg bare henge opp speilet pluss skiltet og klistre opp disse veggklistremerkene mine, så er jeg good to go. Minus skapdørene mine som er røde på soverommet mitt og skal spraylakkeres først.

Jeg har det med andre ord BRA. Og er veldig overveldet. Tilvenning trengs. Har oppgradert tilværelsen og trivselsnivået noen hakk, relax Karianne. Det betyr ikke at du lider av stormannsgalskap, er eiesyk, skrekkelig egoistisk eller grådig. Jeg har svidd av omtrentlig ti tusen kroner – på meg selv. Ehh. På leiligheta. 300 kroner på meg selv. I tillegg har jeg betalt tilbake ti tusen kroner til mastercardet og mamma. Og jeg har betalt husleie. Og medisiner, sykehusavtaler, strømregning og telefonregning. Om jeg er tom for penger nå? Nei. Tenker litt på vaskemaskin da. Da har jeg virkelig alt, men er ikke ferdigtenkt på det området enda.

Gjett hvem som la sin akutte elsk på nye puter? Synes jeg hører henne tenke “Halleluja, endelig noe som er mykere å ligge på enn den – harde- sofaen”. Det ene pleddet mitt forsvant i sta, “What the fuck, jeg la jo pleddet oppå buret til Zahra for ti minutter siden?!”, fant pleddet på gulvet med hund inni. Hahah ♥

Hverdagsmagi!!

Publisert 25. januar 2012 Ukategorisert 48 Comments

Følelsen jeg har i brystet akkurat nå er helt surrealistisk. Er det sant? Seriøst? Er du sikker? Tuller du? Er dette en spøk? Er du helt sikker på at dette er virkelig? Bombesikker? Mener du det, egentlig? Lover du?

Har du noen gang ønsket du kunne våkne opp en dag, praktisk talt uten bekymringer? I dag er en sånn dag for meg. En sånn dag hvor jeg virkelig føler meg fri, noen av virkelighetens kjipe lenker er klippet over, det føles som jeg kan puste igjen.

Spiller ingen rolle at jeg våknet alt for sent fordi jeg ikke gadd å legge meg riktig igår. Stryk det, det er uvesentlig og betyr ingenting. Jeg sendte noen tekstmeldinger før jeg sto opp, orket bare ikke å stå opp riktig med en gang, kaldt. Så, ut av det blå, uten noen spesiell grunn, sendte jeg en tekstmelding til 04800, “saldo”. Det gikk ikke mer enn tretti sekunder før jeg fikk svar og det tok meg omtrentlig fire sekunder før jeg hadde sendt saldo en gang til.

Det er ikke mulig?!

Wæææ, kan umulig stemme og deretter var det rett inn i postbanken på nett, eller dnb som det vel heter nå. Hvor kommer disse pengene fra, hva er det for noe? Det tok meg lang tid før bitene klikket på plass i hodet mitt. Det tok lang tid før jeg forsto at beløpet som sto på konto faktisk er mine penger, disponibelt beløp.

Herregud, jeg har aldri hatt så mange penger på konto før.

Når jeg var på multifamiliegruppe var det en sosionom der, og hun spurte meg ut om penger og nav og økonomi, utbetalinger, skattetrekk, disponibelt og ikke disponibelt. Hun tilbydde seg å skrive en søknad om at jeg burde få skattelette på grunn av situasjonen min, noe hun også gjorde. For meg var det bare “nok en bunke papirer det aldri skjer noe med, nok en bunke papirer å signere og sende hit og dit.“

HerreGUD for en lettelse! Senest igår sukket og stønnet jeg over jævla januar som er så vanskelig økonomisk med tanke på frikort og strømregninger og telefonregniner og husleie, alt på en gang – noe som tilsvarte at jeg for hele Januar satt igjen med 1500 kroner disponibelt eller noe, på en hel måned.

Vel.

Når det først gikk opp for meg, hvordan beskrive det?!! Mamma sa “herregud, det er jo som om du har vunnet i lotto Karianne!” (ikke det at det er snakk om millioner eller hundretusener vel og merke), men et betydelig beløp. Det betyr at mastercardet skal nulles ut for godt. Det betyr at mamma skal få sine 6000 som hun lånte meg til å kjøpe ny sofa. Det betyr at jeg er gjeldsfri! Lettelseeee. NULL pengestress.

Så hva vil jeg ha? Hva vil jeg bruke resten av pengene til? Om jeg vet hva jeg vil ha? Oh yes. Leiligheta skal bli komplett. Det siste og eneste som står på lista over ting jeg mangler (men kan leve uten så lenge jeg ikke har noe valg) er TV. Så nå blir det TV. Endelig kan jeg se filmer og TV-serier på stor skjerm, endelig kan jeg koble opp playstation 3′en og faktisk bruke den. Senere skal jeg se på TV med mamma. Gleder meg!

Det vil si, gjeldsfri, ny tv, leiligheta komplett og enda; enda da står det en betydelig sum med penger igjen. Og de pengene? B-i-l.

Hva pengene er for noe? All skatten jeg betalte for mye i totusenogti, 2010.

Gjeldsfri + materialistisk lykke + nok penger til å slippe å bekymre meg for økonomien på lange, lange tider!

Jeg har ikke ord. Elin sa “spy nå for all del ikke vekk pengene”. Ikke faen om jeg skal. Det kunne ikke kommet på et mer beleilig tidspunkt – hvor jeg er sikker på at disse pengene ikke skal sløses vekk på sukker-rus eller emosjonelle nedturer! Det kom nå, nå som jeg er trygg på egen økonomi og ikke lever fra dag til dag, fra high til high.

Akkurat nå er jeg bare utrolig glad. Hverdagsmagi fordi jeg aldri i verden så for meg at det skulle komme noe som helst ut av en søknad om skattelette. Det var bare papirer for meg, jeg håpet ikke en gang at jeg skulle få noe igjen for det. Trodde aldri på det. Det var bare en formalitet. Og siden jeg ikke håpet eller trodde på det ble overraskelsen og gleden enorm.

“Nå må du sprette champagneflaska og feire” sa pappa.

Tirsdag.

Publisert 24. januar 2012 Fotografi 18 Comments

Har ikke så veldig mye spennende å meddele. Er veldig glad for at helga endelig tok slutt, den var ikke noe særlig å komme seg igjennom. Gårdagen var “helt grei”, hverken det ene eller det andre men bedre enn lørdag og søndag i alle fall.

Prøver å snu døgnrytmen dit den skal være. Tror det går ganske greit så langt. Steg for steg eller noe. Målet er å ikke sove på dagen. Blir så vanvittig trøtt etter å ha spist/inntatt frokost at jeg føler for å sove mer. Igår sov jeg ingenting på dagen etter klokka to, og idag har jeg ikke sovet på dagen etter klokka … husker ikke. Poenget er å være sliten/trøtt når jeg skal legge meg (rundt midnatt, helst). Også har jeg lagd noen regler som “ikke ta med maccen på soverommet” og “ikke ta med medisinene inn på soverommet, ta dem på kjøkkenet”, fordi om jeg tar de med inn på soverommet blir de liggende og liggende og liggende før jeg tar dem fordi “skal bare” syndromet mitt kicker inn når jeg har lagt meg. “Skal bare skrive litt, skal bare lese litt bok, skal bare”.

Sol inn vinduet, bilde tatt i stua ♥ Elsker å bo her jeg bor.

4 uker spyfri idag. Føler meg helt flat, så akkurat idag er det ingen big deal selv om jeg vet jeg burde følt noe mer, litt glede, litt håp, litt mestring kanskje, men akkurat nå er det flatt. Well done I guess. Men fire uker er fire uker. Enda ikke kastet opp i 2012? Litt skremmende å tenke på, for om jeg tryner nå blir fallhøyden enda større siden jeg ikke kan telle fra 2011 lenger. Men jeg skal jo ikke det, teoretisk sett i alle fall. På fredag er det 1 måned, håper jeg føler noe mer da!

Bortsett fra det har jeg tatt veldig uklare bildet av vagt og uklart nordlys, eller så var det himmelen som ikke var klar, pluss at jeg ikke skal skryte på meg at jeg er stødig på hånda med lang lukkertid heller, så det er mest bare grønt.. De hvite prikkene er forresten stjerner. (Føler meg som om jeg har malt et bilde med fingermaling og sier “tada!!”)

Karlsvogna, beviser i alle fall at de hvite prikkene er stjerner. Jeg trodde det var støv først, helt til jeg så dette bildet.

That’s it.

Turn your face towards the sun…

Publisert 21. januar 2012 3 BILDER , Emosjonelt Ustabil 20 Comments

…and the shadows will fall behind you.

Lørdag! Disse dagene går i surr for meg, igår var det i mitt hode “mandag” og jeg tenkte “oi, så fort dagene går”, helt til jeg lurte på om det egentlig var torsdag eller fredag. Siden forrige helg har ikke døgnrytmen vært optimal, til tross for at jeg har prøvd å snu det rundt ved å legge meg tidligere og stå opp tidligere. Problemet er bare at jeg sovner midt på dagen!

Uansett. Fortsatt spyfri! Men det krever. På grunn av drømmene, marerittene om mat. Igår når jeg våknet hadde jeg drømt om mat, bare det gjorde dagen litt mer miserabel. Og så skjedde det noe som sikkert er hverdagslig for mange, det er sånt som skjer og forsåvidt skal skje, men jeg derimot? Jeg går av hengslene og drukner i selvhat og raseri, har lyst til å påføre meg selv alskens typer smerte for å straffe meg selv, i mitt hode er det “feil” og min feil. Idag kan jeg nesten le av det fordi det er latterlig men igår derimot. J æ v l i g. Å ikke skulle kutte seg eller spise og spy når det skjer er vanskelig. Ingen skade skjedd. Frk.psykolog blir sikkert fornøyd når hun leser dette, hun mener alltid at jeg må kjenne på følelsene mine. Føle følelsene mine. Akseptere følelsene mine.

Men jeg greier ikke å akseptere følelser jeg mener er feil. Men så kommer “ingen følelser er feil”. Men så mener jeg at jeg reagerer feil på trivielle følelser. At jeg overreagerer, gråter når jeg egentlig burde le, ler når jeg egentlig burde ha en alvorlig mine, eller lignende. Kjenner jeg blir irritert av å skrive dette, blir liksom “gaaaaahhh!!” inni meg, at det skal være så komplisert?! Og det er vel det som strengt tatt er målet, å endre hvordan jeg reagerer når jeg tenker at jeg reagerer feil.

Om jeg skal analysere igår, så gjorde jeg ingenting feil, og det som skjedde var ikke min feil, og jeg handlet ikke på noe av det selvdestruktive, hvilket tilsvarer at alt jeg gjorde var riktig. Problemet er bare de jævlige timene hvor jeg kvernet og kvernet og alle følelsene jeg måtte forholde meg til som jeg ikke syens noe om. Poenget er da å få et annet syn på nettopp det -den utløsende årsaken, hva jeg nå synes – om noe som er hverdagslig og trivielt og skjer med folk flest som man ikke kan noe for men som bare skjer – som likevel får meg til å bli så sint at noen kan skrape restene av meg ut av grillen på en trailer.

Av og til spør mennesker “hva gjør du for å komme deg gjennom en sånn dag?” og svaret mitt er alltid det samme. Jeg lider meg gjennom. Når ingenting annet fungerer, når tv-serier og filmer svikter, når gåturer og trening svikter, når jeg ikke skal ty til hverken det ene eller det andre – det gjør vondt, emosjonelt, fysisk, i kropp og sjel, innvendig og utvendig, hvert atom i kroppen – jeg lider. Det hadde vært tusen ganger enklere å kutte det bort eller spy det bort. Lettvintløsninga lenge leve.

En ekstrem reaksjon på en filleting. Om jeg skal oppsummere alt jeg føler og alt jeg tenker i én sang må det være Muse ~ Space Dementia. Både i forhold til teksten, melodien, borderline og spiseforstyrrelsen. Makes perfect sense to me. Om jeg skrur på visualizer kan jeg se følesene mine også.

Men idag er det lørdag. Jeg har vært ute med Elin, sett sola ordentlig, tatt bilde av meg selv i et støvete speil fordi jeg liker hvordan håret mitt ser ut idag, selv om det kommer til å bli jævlig å dra en børste gjennom. Jeg har sovet på sofaen, slapp ikke unna marerittet om mat, om å spise “forbudt” mat og ikke kaste opp – men i tillegg kunne jeg fly. Det er de fineste drømmene, når jeg kan fly.

Trening uten mening.

Publisert 19. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 32 Comments

Dette innlegget har surret i bakhodet noen dager nå, men jeg har ikke riktig visst hvordan jeg skal sette ord på det, formulere det eller dele det. Om trening, trening med mening og trening uten mening eller mitt forhold til trening generelt. Les med respekt.

Det hender jeg får mail fra dere lesere og noen spør om mye rart. Når det er sagt kan jeg legge til at ingen spørsmål er dumme spørsmå så spør om dere lurer, i kommentarfelt eller mail, men det er stadig fire ting som går igjen.

Kan du fortelle meg hvordan du gjør det når du spyr? Hva bruker du, hvordan får du det opp og hvordan føles det?
-Nei, jeg svarer ikke på den typen spørsmål og har understreket det flere ganger.
Hva er den bakenforliggende årsaken til hvorfor du er syk som du er?
-Jeg vet ikke. Med mange nok dråper renner glasset over, ergo er det komplisert og noe jeg egentlig aldri har satt meg ned og forklart grundig på en blogg, kjenner ikke behovet. Har riktignok fortalt deler tidligere.
Trener du? Hva trener du? Hvor lenge trener du? Hvor ofte og hvor mye trener du?
-Nei, jeg svarer ikke på det heller.
Kan du fortelle meg hva jeg burde spise og hva jeg burde trene?
-Nei, det kan jeg ikke. Jeg har null peiling. Selv om jeg i teorien vet hva som er sunt, ritkig og normalt, så kunne det aldri falle meg inn å fortelle det til andre som et generelt råd.

Men det jeg vil utdype nå er dette med trening, for jeg har fått noen mailer om det i det siste. Jeg nevner sjelden eller aldri at jeg trener i bloggen. Av en eller annen grunn synes jeg det er fryktelig privat og det er litt rart med tanke på at jeg lett kan brette ut om bulimiske tendenser og enorme etegilder, følelser og tanker rundt dette.

Mitt forhold til trening?

Jeg har alltid vært aktiv. Når jeg var tre år gammel begynte jeg på barnedans. Pappa er alltid skrekkelig glad i å fortelle mennesker hvordan jeg var som barn, aktiv, glad, lykkelig, klatret i trær, syklet, spesielt liker han å inkludere det faktum at jeg aldri har syklet med støttehjul mens alle de andre barna i fugleveien og svaleveien gjorde det.
Når jeg var fire og fem år gikk jeg på turning. Når jeg var seks år begynte jeg å danse mer og flere typer. Når jeg var sju år var jeg med i min første store forestilling som gikk over to dager hvor nærmere 2000 mennesker møtte opp for å se dansekarusellen i Tromsø. Det var bare første gang og senere har det blitt mange forestillinger.

I tillegg kan det inkluderes at jeg likte å sykle og syklet ofte til og fra skolen, i friminuttene var det alltid aktivitet, gymtimene var de beste timene i uka, alle syntes det. Om sommeren elsket jeg å bade i Grunnvannet sammen med venner selv om det nå ikke kunne falle meg inn lenger. Men det var ofte, til og med daglig eller annenhver dag gjennom en hel sommerferie. Badeland var også noe av det morsomste jeg visste om. I 2004 åpnet Grottebadet i Harstad og jeg og flere venner hadde månedskort og kunne lett være der fra det åpnet klokka ti, til det stengte rundt seks – hver dag.

Jeg har alltid vært naturlig “tynn/slank” og er atletisk bygget, muskler er ikke noe jeg må slite meg til og leger sier ofte at om det ikke hadde vært for at jeg i utgangspunktet var og er sterk fysisk, så hadde kroppen min streiket alvorlig for lenge siden når det kommer til spiseforstyrrelsen.

Jeg har vokst opp med aktive foreldre som ofte har slept meg med ut på både fjelltopper, hytteturer, campingturer, teltturer, skiturer, sykkelturer og rideferier. Det var ikke alltid like gøy å bli slept med ut i regnet når jeg ikke ville, men.

Likevel har det ikke vært trening for meg. Det har vært en del av en aktiv hverdag. Fra jeg var tolv år danset jeg to, tre, fire timer i uka alt etter som, en liten periode drev jeg med friidrett fordi jeg kunne løpe fort og hadde god spenst, en liten periode var jeg keeper for et fotballag, men det varte bare en sommer eller noe sånn. Men det var ikke trening. Når jeg danset var det øving og terping, det handler om koordinasjon, prestasjon, eleganse, kontroll og å skape et bilde, portrettere et utrykk. Det handlet om å bli god, det handlet om teknikk, det handlet om lidenskap, det handlet om ambisjoner.

En dag når jeg var tretten år gammel og var på butikken sammen med pappa, jeg husker ikke sammenhengen eller hva, hvorfor han kommenterte det, han kommenterte en matvare og sa informativt nok “kalorier. Husk det ordet, alle jenter teller det før eller siden“. Inni hodet mitt tenkte jeg “du skulle bare visst hvor lenge jeg allerede har talt kalorier” men i virkeligheten latet jeg som om jeg var interessert og lærte noe nytt. På dette tidspunktet ble det også enda mer gøy eller spennende å danse fordi jeg nå hadde begynt å bli skrekkelig klar over at jeg forbrente kalorier. Dobbelt rush.

I tillegg kunne jeg sykle over alt mens jeg tenkte intenst på at jeg gjorde det for å forbrenne kalorier, men det var det ingen som visste på den tiden. Det var ingen hjemme som stilte spørsmålstegn til at jeg ville ut å sykle, hjemmefra var all trening god trening, all bevegelse var sunt. Nå kan det jo også sies at jeg har en mor som underviser på idrettslinja, elsker fjellturer, jakt og harhunder som ikke akkurat ligger på latsiden selv. For henne er aktiviteten selve livet, noe som gir henne mest glede og lenge forsto hun ikke hvorfor jeg ble sur eller irritert når hun oppfordret meg til å trene selv etter at hun fikk vite om spiseforstyrrelsen.

Når jeg var liten handlet det om å gå i spagat, stå på hodet eller hender, slå så mange hjul på rad jeg kunne – fordi det var gøy.

Når jeg var femten år begynte jeg på danselinja. Jeg flyttet hjemmefra og inn på egen hybel i Tromsø. De to første månedene gikk det veldig bra fordi jeg på det tidspunktet hadde forsøkt å legge spiseforstyrrelsen på hylla, noe som raste fra hverandre 22. oktober 2006. Den dagen kjøpte jeg en vekt, gråt i timesvis, skadet meg selv – fordi jeg var for tung. For feit. Fordi jeg hadde gått opp masse i vekt (etter min mening) og fordi jeg ikke ville veie “så mye” lenger.

Etter det ble treningen mindre preget av glede og kalorier var det som lå lengst fremme. Kalorier, kalorier, kalorier.

Det gikk i to måneder. I ukedagene var matinntaket ekstremt lavt mens jeg i helgene lot det skli ut og spiste og spydde. Særlig når jeg var hjemme hos mamma, for hun måtte jo ikke vite at jeg var “på kjøret” igjen, selv om hun kunne påpeke at jeg hadde blitt tynnere. “Mye stress på skolen…”. En søndag i Januar når jeg kom hjem til hybelen fra en helg hos mamma fant jeg ikke tilbake til den anorektiske kontrollen og bulimien eskalerte til det punktet hvor jeg kunne droppe skolen for å gjøre det, eller kaste opp hvor som helst og når som helst. På fire måneder til sammen hadde jeg kjørt meg selv i grøfta, var åtte kilo lettere og hundre emosjonelle kilo tyngre og ville bare dø. Så jeg prøvde å dø. Og feilet, droppet ut av skolen, flyttet hjem og dedikerte livet mitt til spising og spying. Ikke tok jeg dansetimer, ikke hadde jeg noe å gjøre på dagen lenger, vennene mine gikk på videregående ,og jeg? Jeg ville stort sett bare dø eller spise og spy, eller skade meg selv, spise tabletter eller “om å gjøre og ikke spise på så lenge som mulig”.

Trening var ikke gøy lenger. Å løpe rundt i skogen på natta med tårer som trillet ga meg ingen glede, snarere tvert i mot. Det var straff, handlet om kalorier og selvpåført smerte.

Etter det var jeg inn og ut av psykiatrisk, flyttet fra Harstad til Tromsø på ungdomspsykiatrisk, deretter til pappa i Bergen og var der noen måneder før jeg flyttet tilbake til mamma for noen måneder før jeg tilbragte et halvt år til på ungdomspsykiatrisk i Tromsø. Etter det var det voksenpsykiatrisk, først Åsgård men deretter åpen avdeling i Harstad, som ikke lenger var så åpen så lenge jeg var pasient der.

På ungdomspsykiatrisk var jeg innlagt for å fikse opp i spiseproblematikken. Til å begynne med lå jeg på aktivitetsnivå to, hakket over sengeliggende og fikk lov til å bevege meg i ti minutter om dagen. Jeg fikk ikke bake, jeg fikk ikke ut, ikke kino, ingen av aktivitetstilbudene på avdelinga – ikke før jeg gikk opp i vekt. Lenge lå jeg på nivå tre hvor jeg fikk en halvtime til sammen, fikk lov til å dra på kino, klatre til topps i klatrehallen to ganger (femten meter), gå korte turer og that’s it.

Aktivitetsnivå fem het så fint “full aktivitet”. Jeg tok det opp i behandling og vi ble enige om at det skulle hete “normal aktivitet” istedenfor, fordi “full” virket for meg som “kjør på”.

Men etter at jeg havnet i voksenpsykiatrien var det bare meg og bulimien, jeg trengte ikke å trene for å gå ned i vekt. Jeg orket ikke å trene eller bevege med, det tilhørte sjeldenhetene.

Jeg skrev meg ut i Januar 2010, ble så underernært innen Mars på grunn av bulimien at jeg endte opp med sonde, fikk lyst til å leve og skulle klare å fikse dette selv. Jeg dro hjem, tilførte kroppen mer energi og begynte å trene. Dette var min fysisk sunneste periode etter at jeg ble syk. Fra å være for svak til alt til å kunne gå tur, etterhvert løpe – lenger og lenger. Når tilbakefallet til det bulimiske kom 30. juni 2010 ble det mindre trening og mer oppkast. I august begynte jeg på skolen og hadde ikke tid til å trene annet enn å gå til og fra, noe jeg prøvde å gjøre ofte men ble ofte kjørt fordi noen insisterte. Dessuten var det lurere å komme på skolen opplagt og ikke utslitt etter å ha gått.

Jeg husker ikke helt om det var Februar eller Mars i fjor at jeg bestemte meg for å begynne å trene igjen. Snøen smeltet og nesten hver natt løp jeg gatelangs for å fobrenne kalorier mens jeg var mindre og mindre på skolen. Særlig etter at panikkangsten slo til med full styrke i April, i Mai var det løping som sto i hodet på meg.

Jeg kan ikke trene. Jeg vet ikke hvordan – jeg vet at det jeg gjør er feil. Jeg vet ikke hva normale mengder er – eller jo, men jeg får det ikke til i praksis. I hodet mitt er det “kjør på” og jeg gjør det, til jeg er utslitt og utbrent, har opphold på treninga før det er påan igjen. Jeg husker ikke når jeg fikk beskjed om at det var nok for meg og helsa mi å gå en tur i 30 minutter om dagen. Hørte jeg etter? Nei. Hører jeg etter nå? Nei. Er det så lurt? Nei.

I sommer var jeg innlagt og fikk streng beskjed om å forholde meg til 30 minutter, siden jeg måtte ha følge ble det 30 minutter gåtur hver dag – på minuttet. Jeg kunne selvsagt trene i skjul men det var ikke så mye jeg orket.

I august derimot – begynte jeg å løpe gatelangs på natta igjen. Av og til føles det herlig, når jeg utfordret meg selv i forhold til angsten og hvor langt unna hjemme jeg turte å bevege meg. Det var med andre ord positivt selv om intensjonen med kalorier og forbrenning alltid lå i bakhodet.

Etter Oktober har det tatt seg opp igjen. Ja, jeg trener hver dag men det er ikke hensiktsmessig å legge ut om hva eller hvor mye eller hvor lenge. Jeg nevner det ikke på bloggen, ser ikke vitsen i det. Hva er vitsen? Ja, jeg trener – punktum.

Og nei. Jeg vil ikke gi andre råd eller tips hverken om kosthold eller trening fordi jeg har ikke peiling. Eller jo, jeg kan teorien men det kunne aldri falle meg inn å anbefale noen jeg ikke kjenner om noe som helst på den fronten. Jeg er ikke et sunt forbilde, jeg har ikke rett til å gi noen andre råd som jeg selv ikke følger for fem flate øre. Og jeg er absolutt ikke interessert i at noen skal lese bloggen min og tenke “~~aha, hun trener det og det, sånn og slik – jeg skal også~~“. Og om du lurer på hvorfor jeg da kan fortelle om spising og spying så er det fordi jeg personlig synes terskelen er annerledes. Det krever ikke så mye å skulle løpe en tur eller annet, men å skulle sette seg inn i hvordan man kaster opp? I sammenligning er bulimien en hel vitenskap i en egen klasse, det er ikke det samme som å a på seg løpesko og presse seg ut døra.

Jeg vet med sikkerhet at det finnes de der ute som leser bloggen min av gale intensjoner. De som vil “gjøre som meg”, noe jeg finner UTROLIG trist fordi jeg ikke kan fatte og begripe hvordan noen som helst kan ønske seg å leve på lignende vis som meg.

Hadde jeg spist skikkelig og trent sunt og hatt gode rutiner – da hadde det vært annerledes. Men om du leter etter trening eller kostholdstips, så finnes det SÅ UTROLIG mange GODE blogger der ute med riktig fokus, tips og triks. Å oppsøke en spiseforstyrret blogg på let etter det samme er helt bak mål. Det finnes så mange gode forbilder der ute som man kan se opp til eller lære noe av, bare ikke se hit. Ikke se på meg, jeg er ikke et godt eksempel.

Jeg skriver aldri detaljert i mengder hva jeg spiser eller har spist iløpet av en dag – selv om jeg kan nevne at jeg har spist noe. Jeg skriver aldri hva eller hvordan jeg kaster opp selv om jeg kan si at jeg har gjort det. Jeg kan nevne at jeg har løpt en sjelden gang, men aldri hvor fort eller hvor mye eller hyppigheten.

Så ja. Jeg trener hver dag med unntak av meget sjeldne ganger. Om det er et problem jeg sliter med? Ja, det er trening uten mening for min del. Jeg kompenserer, styrer og baler, teller og regner og bruker mye tid inni hodet mitt på ting som ikke er bra. Så ikke se på meg for inspirasjon til å endre livsstil, kosthold eller treningsprogram. Det finnes så mange gode blogger der ute som handler om sunnhet og velvære, skrevet av mennesker som er gode og sunne eksempel.

Må innrømme at det var godt å få det ut. Håper dere forstår mitt perspektiv.

Juni 2010, rett før tilbakefallet. Sunneste vekt noensinne kombinert med sunneste kosthold på årevis, pluss friskere treningsvaner og fokus.

Never have I ever…

Publisert 18. januar 2012 Fotografi , motivasjon 26 Comments

Stått opp så tidlig frivillig før på lange tider, vært ute av huset på fem minutter med bare de to viktigste tingene med meg. Zahra og Nikon. Ingen frokost, ingen medisiner, ingenting, det handlet bare om øyeblikket. Det eneste som sto i hodet på meg var lys. Ut, lys, bilde, vakkert. Tror ikke det finnes bedre måter å starte en dag på. Hadde ikke tid til å gå glipp av øyeblikket.

De tre første ukene er tilbakelagt kapittel. Det sies at det tar 21 dager å bryte ned en avhengighet eller vane og skape en ny rutine. De korteste rehab programmene varer i 21 dager. At jeg er ferdig med dem gir meg bittelitt mer håp om at det kanskje er mulig å holde ut og å komme enda lenger. Skal ikke legge skjul på at de siste dagene var vært kompliserte å manøvrere seg helskinnet gjennom når noe inni meg brenner for å gi faen. Det som er verst og vanskeligst er stemmen som sier “én siste gang. Bare én gang til og aldri mer“. Hvor mange ganger har jeg ikke kastet meg i armene som er strekt ut mot meg og funnet trøst i det? Hvor mange ganger har jeg ikke sagt “greit” og gjort det, gått i den samme fella gang på gang på jævla gang? Eller “idag er en fin dato å telle fra, idag er en fin dag å ta farvel“.

Note to self; [se gjennom bildene] Tenk deg godt om. Virkelig? Fortsatt? Fremdeles? Vil du holde fast i dem? Se på dem da! Scroll gjennom to ganger. Tenk. Husk. Føl. Husker du? Hvordan det føltes? Hvor jævlig det er og hvor langt det går? Husker du årene du har tilbragt på denne måten? Seriøst? Nei, nettopp.

Jeg vil ikke:

Lide meg gjennom 21 dager en gang til
Lide meg gjennom en runde til med skrekk og panikk og redsel for konsekvenser
Kaste vekk enda flere penger jeg kan bruke på sertifikatet og bil istedenfor
Repetere dette flere ganger
Oppleve det flere ganger
Henge over doskåla med vilje flere ganger
Vaske hele badet flere ganger
Vaske bulimien ut av hus
Angre
Kjenne på nederlaget og håpløsheten av å ikke komme noen vei
Føle meg fastlåst og fanget i en sirkel jeg ikke klarer å bryte
Ha en ny dato å forholde meg til, 27. desember 2011 burde være godt nok, fin nok. Klokka 19:27.

Jeg lurer på hvor mange innlegg jeg må skrive som egenmotivasjon eller som påminner til meg selv. Det får så være om jeg må bruke time opp og time ned på dette, finnes ingen vei utenom om jeg likevel må jobbe meg gjennom for å komme noen vei. Her og nå får resten av problemene være resten av problemene fordi det krever alt å ha fullt fokus på dette. Det funker ikke for meg å skulle gjøre litt riktig på den fronten, bittelitt riktig der, feile her, tape der, det gir meg ingen mestringsfølelse og jeg kan ikke selv se at det går framover på noe som helst vis. Men å telle dag for dag, omså time for time om alt blir forjævlig, hvert minutt teller. Hver gang jeg opplever en følelsesmessig krise eller reaksjon, det er da det gjelder mest. Å ha hundre prosent fokus på riktig front. Det gikk med selvskadingen fordi jeg ga alt for å greie det. Derfor ser jeg ikke hvordan dette skal være noe annerledes, jeg pleier å få til deg jeg vil så lenge jeg vil det nok.

Rock bottom became the solid foundation on which I rebuilt my life
~ J.K Rowling

Nå skal jeg snart surre meg en tur på butikken med mamma før jeg skal til frk.fastlege klokka halv tre. Alltid sist på dagen for å unngå “neste pasient” stress. Regner med jeg får en grundig tilbakemelding på pillefronten. Krysser fingrene for at jeg slipper å veie meg, har ikke gjort det på to dager og håper jeg greier å holde meg unna vekta en stund. Bortsett fra det burde jeg støvsuge og gjøre noe kreativt, lese en bok og ikke sove på dagen. Spørs hvordan det går med tanke på at jeg sto opp tidlig. Når jeg tenker meg om så må jeg lage kort idag, motivasjonskort, fordi jeg kan laminere det/dem med Therese imorgen. Og jeg skal godkjenne og svare på kommentarer.

♥Håper dere har en fin dag♥

So she ran away in her sleep.

Publisert 15. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Sykdomstanker 12 Comments

Det har vært vanskelig igjen siden torsdag, men maten altså. Det å ikke skulle spy. Jeg gjorde megatabben; sovne på sofaen om ettermiddagen. Du lurer kanskje på hvorfor det er katastrofe? Jeg pleier ikke å drømme så mye på natta, i alle fall ikke noe jeg husker spesielt dagen etterpå. Men på dagen derimot? Per min definisjon er det mareritt.

Jeg drømmer at jeg spiser. Og det som gjør det så ille er hvor ekte det føles. Jeg kan fysisk smake det jeg drømmer at jeg spiser og ambivalensen i drømmen. Om det er min indre stemme eller noen andres stemme som sier “ikke spis det, du kommer til å spy” hvor min respons alltid vil være “neida, dette går bra” selv om det ikke er sant fordi panikken for kalorier og overspisning er enorm. Deretter vil min indre stemme fortsette å repetere “ikke spis det, ikke spis det, du kommer til å legge på deg, du må spy, du kommer til å spy, slutt å spise”, men det hjelper ikke fordi jeg fortsetter å spise. Alltid.

Helt til jeg våkner med et rykk, søvntung men panisk. Jeg kan fortsatt smake det jeg har spist i drømmen, noe som gjør det så virkelig at jeg får problemer med å skille drøm fra virkelighet. Følelsen av å ha stått opp og stilt seg foran kjøleskapdøra, øynene lukket mens jeg ber en stille bønn om at det ikke er sant. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde brunost i kjøleskapet. Av alle ting? Brunost? Kjøleskapet inneholdt akkurat det samme det hadde gjort tidligere på dagen og det sto ingen brunost på øverste hylle, selv om jeg tok meg selv i å blunke flere ganger fordi jeg ikke lenger visste hva jeg skulle tro.

Innen da var det for sent. Jeg vet ikke om det er skuffelsen som er det verste, den bulimiske skuffelsen fordi bulimien så sitt snitt til å la alt fare på havet? Jeg takler ikke skuffelse. Det må være en av de verste følelsene jeg vet, for skuffelsen i seg selv utløser andre følelser som sinne, raseri, oppgitthet, irritasjon, verdiløshet og en intens trang til å ødelegge meg selv. Selvskading eller oppkast, sabotere for meg selv – og det er vanskelig å skulle takle det.

Resten av dagen fantaserte jeg om mat uansett hva jeg gjorde for å avlede meg selv, lengtet etter mat, skrev imaginære handlelister i mitt eget hode og tenkte på alt jeg hadde lyst på der og da.

Følelsen hang igjen når jeg våknet på fredag, ikke ble det bedre når jeg var tom for pepsi max og måtte på butikken. Kortet besto den første testen men følelsen forsvant ikke selv når jeg kom hjem. En merkelig lengsel, lengtet etter å svelge noe. Noe annet enn det som er flytende, svelge noe med konsistens. Noe man må tygge først. Ikke tyggis, næringsdrikker, vann, te, kaffe, pepsi max. Alle tenker sikkert at jeg burde tillate meg selv å spise noe siden kroppen åpenbart vil svelge noe annet, men jeg tør ikke. Det går ikke. Takler det ikke når det er gjort, følelsen av å ha noe med konsistens i magen. Det trigger det faktum at jeg vil ha det ut og når alt kommer til alt blir det bare verre å skulle kjempe for å holde noe nede når jeg angrer voldsomt i etterkant.

Forbannade dritt. Jeg har så mange fordommer mot og illusjoner om mat at jeg holder på å bli sprø. Kjenner ikke at jeg orker å sette ord på det eller beskrive det fordi jeg egentlig, egentlig vet at alt ikke stemmer overens med den virkelige virkeligheten, det passer bare ikke inn i min virkelighet her og nå.

Men jeg vil ikke ta i det med ildtang en gang. Når noen i teamet mitt sier “snart må vi ta det opp” eller gjøre noe med det eller lignende, svaret mitt består alltid av tre bokstaver. Nei. Istedenfor får det bare være det det er. Jeg har så vanvittig mange unnskyldninger på lager, så mange fluktruter fra å forholde meg til det at jeg ikke er klar over det før jeg må svare konkret på spørsmål, så mange forsvarende setninger til hvorfor nei, hvorfor ikke, hvorfor ikke prøve, nei, nei og atter nei. “Jeg skulle ønske du kunne spise noe!” og jeg sier “ja, men……….”

Men jeg har da i det minste ikke kastet opp? Det må da telle for noe? I det minste gjør jeg noe fornuftig og noe riktig? Det nittende døgnet er snart i boks, til tross for to levende mareritt om bulimiske handlinger, tanker og fantasier. Steg for steg? Og her og nå. Steg for steg og presens. Dag for dag, eventuelt time for time fordi dette er vanskelig. Å ikke skulle gi etter selv når jeg vil.

Igår sov jeg bort hele dagen. Det vil si at jeg gikk tur med Zahra i ti minutter, tilbragte noen få timer online, så en og en halv episode American Horror Story og leste noen sider i en bok. Når klokka tippet midnatt tok jeg medisiner og sov i ytterlige elleve timer. Sliten? I guess. I dag har jeg bare sovet bort halve dagen og har fortsatt seks timer igjen hvor jeg kan gjøre noe fornuftig. Har en bra idé til neste kort! Pluss at jeg burde ta oppvasken fordi jeg er i ferd med å gå tom for glass og kopper. Og andre kjedelige aktiviteter som å brette klær.

Trangen til å gi faen har ikke vært ekstrem idag og jeg håper at det føles bedre imorgen. På tirsdag er det tre uker. Egentlig skulle jeg tatt et nytt bilde for sammenligning igjen igår, dag atten, siden det er seks dager mellom på alle de andre bildene, men bestemte meg istedenfor å vente til tirsdag, hvis ikke kunne det blitt en unnskyldning for å gi faen etter å ha tatt bildet. Det vil si at jeg må presse meg selv til å holde ut til tirsdag, deretter må jeg finne på noe nytt og holde fast i det.

Krisepilleproblematikkproblemer.

Publisert 13. januar 2012 5 PSYKISK HELSE , selvskading 42 Comments

Thank god it’s over. Jeg kladdet første innlegg natt til torsdag men fikk meg ikke til å publisere hverken det eller noe igår, rett og slett fordi jeg ikke ønsket å høre hva andre mente. Jeg måtte finne det ut selv, fra inni meg selv.

Jeg hadde omtrentlig trykket på publiser innlegg i samme sekund som damen med medisinene mine sto på utsiden. Lettelse. Jeg følte meg lett når jeg gikk ut i yttergangen, hadde allerede tatt med meg en kulepenn for å se ut som at jeg var klar for dette. Jeg er klar for dette, jeg har full kontroll. Damen var hyggelig hun, jeg signerte kontrakten, noterte sted og dato og fikk en pose i hånda, takk og farvel.

En pose.

Leste du riktig? En pose.

Jaha? Hva befinner seg i en hel pose egentlig? Jeg tømte posen opp ned i sofaen og lot innholdet falle ned. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive bølgen av følelser. Overveldet. Lykke, redsel, glede, panikk, lettelse, kaos, second thoughts og what the fuck. Blandede følelser. Posens innhold overrasket og sjokkerte.

Hva jeg så for meg? Jeg så for meg at jeg skulle få noen esker med piller og resepter på de pillene jeg tar nå.

Jeg har faen meg aldri sett så mange piller og pilleesker i hele mitt liv med unntak av på apoteket. Og der lå de, i sofaen min. Eske på eske på eske. Hele kroppen dirret når jeg satte meg ned for å få oversikt over innholdet. Hva faen er alt dette? Begynte å lese på eskene. Penn og papir, noterte og sorterte. Vantro.

Jeg så for meg å få de medisinene jeg tar fast, de medisinene jeg står på til daglig. Istedenfor åpnet det seg et landskap som minner av fortiden og en drøss med medisiner jeg ikke tar lenger, datert så langt tilbake som 2009.

Panikk, redsel. Katastrofetankene danset i hodet mitt, tenk om, tenk om, tenk om sånn eller slik, tenk om. Problemene dukket opp i rasende tempo, hvor i guds navn oppbevarer man så jævlig mange piller? Og hva faen gjør jeg med alle pillene som er til overs, de jeg ikke tar lenger?

Så jeg begynte å telle. Hentet de få pillene jeg har fått administrere selv, inklusiv vitaminer og begynte å telle. Når jeg var ferdig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte og endte opp med å gjøre begge deler. Jeg lo til tårene trillet fordi det var surrealistisk, fjernt og uvirkelig. Herregud, er det mulig? I det ene øyeblikket får jeg knapt nok hentet ut 56 piller i slengen med lav dose, i neste øyeblikk har jeg strødd 1183 -ettusenetthundredeogåttitre- piller utover i sofaen. Nok piller til å ta livet av meg selv ti ganger.

Redsel og panikk. Jeg fikk vondt i sjela bare av å se på pillene som lå strødd, som jeg etterhvert danderte utover på bordet, for å få oversikt over esker og typer og antall av hver. Hva skal jeg med 300 piller av den sorten, 77 piller av den farligste typen jeg tar – død innen en time, maks. Hva skal jeg med 80 beroligende fra 2009 som jeg ikke har tatt på flere år? Hva skal jeg med alt? Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg gjøre av dette?

Tankene spant i hodet. Kvernet, redselen vokste. Antallet, døden. Skal jeg bare stable døden inn i skapet? Men, er det trygt å ha hauger med piller i skapet? Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg blir full en dag og får mindre gode idéer, tenk om jeg får en brå nedtur og en impuls, tenk om jeg går i søvne, tenk om jeg får barn på besøk, tenk om Zahra får i seg piller, tenk om jeg utvikler nye problemer, tenk om jeg synes det er en god idé å ta dobbelt så mye sovemedisiner når jeg ikke får sove, tenk om jeg synes det er lurt å ta beroligende nå og da for å få “slappet av”?

Ikke det at je ble trigget til å gjøre noe dumt bare fordi jeg nå hadde sjansen, men antallet var skremmende nok til at jeg ble ordentlig redd. 1183. Spørsmålene sto i kø. Er det normalt? Ville ikke en vanlig person hentet ut én eske på 100 piller i slengen og ikke tre? Hvorfor er ikke fortidens piller destruert? Hvorfor har de greid å kjøpe FEM dosetter på min regning når jeg ikke trenger mer enn to? Skal jeg bare putte det i skapet and carry on? Hvordan skal jeg greie å vite at jeg har døden i skapet? 1183!

Jeg talte piller i to timer, regnet det samme stykket om og om igjen, som om jeg håpet at svaret skulle endre seg og antallet minske. Brukte de tre neste på å kverne vilt på alle spørsmålene, den siste timen brukte jeg på bekymring og innen klokka var fem natt til torsdag sovnet jeg med frykten av å “gå i søvne” og spise piller.

Herregud, er det mulig? Jeg lo til tårene trillet, forsøkte desperat å tørke dem vekk. Hva er dette? Normalt eller ekstremt? Hvilken situasjon er dette? This is way more than I bargained for. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg slike mengder med tabletter. I alle mulige former, runde, små, store, tyggetabletter, brusetabletter, minstmak, solbærsmak, oransje, blå, hvite, røde, flate, runde, med delestrek, uten delestrek, brune, beige.

Når jeg våknet igår var ikke redselen der, da var det “greit”. Greit i den forstand at jeg ikke var livredd men likevel følte jeg meg ikke trygg. Jeg ble til slutt enig med meg selv om at jeg ikke kunne ha det sånn, meninga er å være ansvarlig og føle trygghet, stole på meg selv og mine egne avgjørelser. Meninga er å ha rak rygg og selvtillit skrevet i ansiktet, meninga er å føle kontroll og mestring, at jeg takler utfordringer og at jeg er sterk nok til å være ansvarlig.

I et klokt øyeblikk sendte jeg en melding til frk.psykolog og sa at JEG måtte fortelle henne noe imorgen, men hun måtte minne meg på det. Jeg var så i tvil mellom normalen og det unormale. Var det virkelig meninga at 1183 piller var ansvaret de forventet at jeg tok? Var de klar over omfanget, mengden, typene og skadeligheten? Dødstrusselen? Visste teamet mitt det på forhånd? Var det meninga? Var jeg svak om jeg viftet med det hvite flagget etter knappe ett døgn med piller i hus? Og noe inni meg; helt ærlig – ville beholde noen av typene. De jeg ikke lenger får. Noe annet inni meg lurte på hva faen vitsen med det skulle være? “Hva er oddsen for at du våkner opp en dag og tenker; YES, idag skal jeg begynne å ta jerntabletter når du hater dem? Du hater lukta av jern, du er redd for det de gjør med kroppen din, hva skal du med det?”, eller beroligende. “Hva skal du med det? Du får det ikke lenger fordi du ikke trenger det, så hva skal du med dem nå? Hvorfor trenger du å ha det i skapet?”

Om jeg ikke hadde sendt melding til frk.psykolog kunne jeg lett, om jeg ville – holdt maska i en time idag. Om hun derimot visste at det var noe jeg ikke fortalte henne, som jeg burde si, som hun spurte meg om – ville jeg ikke klart å lyve, og jeg trengte det. At jeg ikke kunne lyve.

Det føltes ikke trygt. Med mindre du er terminal eller lever med ekstreme smerter, så er det vel ikke normalt å ha så mange piller? Er det? For hva vet vel jeg, som knapt har fått administrere medisiner i minimale doser selv? Hva vet vel jeg om hva som er normalt? Hva vet vel jeg om hva som forventes?

Jeg har gått utrolig mange runder med meg selv og veid fram og tilbake. Hva gjør jeg? Hva skaper trygghet? Hvordan løser jeg dette? Er jeg svak om jeg stiller spørsmålstegn til dette? Eller er det sterkt og riktig?

Men jeg fortalte det til frk.psykolog. Hun sa “herregud” mange ganger og at jeg var nødt til å kvitte meg med alt jeg ikke trengte – for hva skal vel jeg med det? From the bottom of my heart; what the fuck? Vi ble enige om at jeg skulle ringe frk.fastlege fordi jeg var sikker på at hun kom til å reagere voldsomt på dette. Det skal jo ikke gå an? Hva er dette, ekstremeksponering?

Så jeg ringte henne når jeg forlot kontoret til frk.psykolog. Beskjeden jeg fikk var å dukke opp der – NÅ, med pillene. Alt sammen. Jeg gikk hjem, klatret opp på kjøkkenbenken da jeg plasserte alt sammen så utilgjengelig som det var mulig å få til. Bet meg i leppa mens jeg puttet alle eskene og boksene i en pose, bet meg i leppa når jeg inkluderte alt noe inni meg ville holde fast i, nølte ved boksen med beroligende. Jeg hadde ikke tid til å tenke og rasket med meg alt sammen foruten vitaminer.

Frk.fastlege sa også herregud. Mange ganger. Repeterte det når hun tømte den samme posen utover en benk. “Er det mulig?” og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. “Det er alt” sa jeg, mens jeg gjemte ansiktet i hendene. “Det er absolutt alt jeg har.”

Allergimedisiner, sovemedisiner, epilepsi, beroligende, smertestillende, brusetabletter, jerntabletter, antipsykotika.

Deretter sorterte vi sammen. En bunke over alt jeg ikke lenger tar og ikke har rørt på flere år, en bunke med det jeg tar til vanlig og en drøss med annet og ymse, inklusiv små medisinposer fulle av piller. Jeg forklarte hva jeg hadde sett for meg og understrekte dypt og hellig at jeg aldri hadde forventet å få et halvt apotek i fanget. Jeg fikk en klem for a jeg gjorde det riktige. “Dette beviser virkelig at du er klar for ansvaret”.

Deretter ble vi enige om hva jeg selv kunne ha, for hva skulle jeg vel med 300 stykker av en farlig pillesort, selv om jeg tar tre hver dag? Ærlig talt; jeg tror alt du kan ta i pilleform er forferdelig farlig når du kommer opp i antall på flere hundre stykker. Trenger jeg å ha et lager som strekker ser hundre dager fram i tid? Er det nødvendig? Trenger jeg å ha 77 livsfarlige piller som hadde drept meg på halvveien?

Deretter fikk jeg ta med meg det jeg følte meg trygg på, det jeg var sikker på at jeg taklet og hun sa at hun skulle oppbevare de pillene jeg tar men som jeg ikke trenger her og nå, og gi meg pakkene etterhvert som jeg trenger dem. De farligste ville jeg bare ha en gang i uka da selv sju er skadelig nok, noe annet ville jeg ha hver måned, mens noe hadde jeg stålkontroll på.

Det var ikke mange eskene jeg tok med meg hjem igjen.

LETTET fordi jeg fikk bekreftelse på at jeg gjorde det riktige. Lettet fordi jeg nå har fått det som jeg ville ha det, lettet fordi ingen hadde sett for seg antallet piller eller at jeg skulle sitte på alle. Lettet fordi jeg nå ikke trenger å føle meg truet eller redd fordi jeg har døden i skapet. Nå har jeg ansvar og nødvendighet i skapet, ikke panikk, redsel og impulshandlinger eller nye problemer.

Herregud for en lettelse. De siste to dagene har vært tunge, kjipe, fylt med redsel for impulser og katastrofetanker samt ubehag, bare å vite at døden befinner seg rett bak den skapdøra. Krise.

Men nå går det bra. Nå er alt i orden. Nå er det ikke farlig eller skummelt lenger. Nå er det ikke utrygt. Nå har jeg ikke et halvt apotek på kjøkkenet. Neste onsdag skal jeg dessuten ta med meg reseptene jeg har fordi jeg ikke hadde tid til å huske på det tidligere idag, fordi de reseptene jeg har nå er skrevet ut til psykiatritjenesten, ergo med voldsomme mengder piller som kan hentes ut i slengen. 730 piller. Ikke det at jeg tror jeg hadde orket å hente ut så mange, men det vil føles enda bedre med resepter på hundre i slengen, ikke hundre ganger tre.

Jeg visste at jeg hadde tatt meg vann over hodet, eller snarere føltes det mer som om noen hadde lagt en hånd på hodet mitt og trykket meg under med full kraft på ondskapsfullt vis fordi jeg har mast og oppført meg som en drittunge, som om jeg fikk det jeg fortjente fordi jeg var dømt til å feile. Hadde jeg grått tårer av lykke og lettelse fordi jeg fikk det jeg så for meg hadde det vært supert, men å ha latterkrampe til tårene triller mens jeg tenker “klyp meg i armen, dette er faen ikke virkelig” fordi panikken var vanvittig?

Det verste var å ikke vite hva normalt er. Hva er normalt? Det verste var å lure på om dette virkelig var det jeg hadde sagt jeg ville ha og turte å kontrollere, det verste var å se meg selv som svak og ynkelig fordi jeg ikke maktet 1183.

Nå er alt i orden. Når jeg fikk bekreftelse på at det ikke var normalt og langt ifra hva noen forventet av meg. Nå har jeg ikke døden i skapet og trenger ikke å gå rundt og bekymre meg for hverken det ene eller det andre. Det løste seg til slutt, selv om det kostet vanvittig å skulle få kontroll i en akutt krisesituasjon, og å komme helskinnet og uskadd ut av pilleuføret.

My Card.

Publisert 11. januar 2012 Ukategorisert 16 Comments

Lovte jeg skulle poste det igår når det ble laminert. Er ikke vant til å forminske håndskrifta mi så mye at jeg må skrive så lite (bildet til høyre er selvsagt forstørret), så siden kortet er på størrelse med bankkort ble det knotete å skulle skrive femten rader nedover, attpåtil med penn som ikke ville fungere. Men jeg er fornøyd, så det er jo det viktigste! Therese foreslo å lage flere, noe jeg allerede har tenkt på. “Don’t Panic” hadde eksempelvis vært kjekt å ha.

Nå får jeg straks medisinene mine, alle. Ting tar tid? Gleder meg til det er over. Glemte å nevne en ulempe til med psykiatritjenesten; man vet jo aldri hvem som er på jobb og leverer ut medisiner. Én ting er G og G2, også kjenner jeg ett par stykker til godt, men resten er praktisk talt fremmede mennesker jeg ikke husker navnet på en gang. Det ringte en dame tidligere og jeg ble rett og slett irritert over måten hun snakket til meg på. Som om hun tenkte “nå ringer jeg til noen som er psykisk syk, husk å forklare grundig og nøye, helst tre ganger, slik at jeg er sikker på at pasienten forstår det jeg sier”. MHM. Thank god it’s over og at jeg slipper å forholde meg til dette lenger. Jeg har ikke ord for å beskrive lettelsen. Frihet, ansvar, pålitelig, til å stoles på, trust, give it to me.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster