Arkiver for februar, 2012

The feelings that I feel when I feel.

Publisert 28. februar 2012 3 BILDER , Emosjonelt Ustabil 19 Comments

I can’t tolerate
The feelings that I feel when I feel
But don’t you know?
Some feelings never seem to let go

I told you once
You’re breaking into separate parts
But don’t you know?
It’s something that I can’t live without

Egentlig skrev jeg et innlegg igår men når alt kom til alt og valget sto mellom “publiser” og “kladd”, endte det som kladd likevel. Kjenner jeg blir mektig irritert når jeg bruker halvannen time på innlegg som jeg ikke får meg selv til å poste.

Kanskje jeg drar dem fram fra arkivet en dag, om jeg kommer dit at jeg kan skrive om “den gang da.” Det er lettere for meg å forklare en situasjon som har vært, men er over fordi da er jeg gjennom det verste. Da har jeg rasjonalisert og balansert, da har jeg funnet svarene i meg selv istedenfor å forklare eller sette ord på noe når alt er kaotisk og jeg hverken vet opp eller ned på det ene eller det andre. Jeg føler meg fortapt og fastlåst i kaoset og får meg ikke til å dele det videre på grunn av visse tanker som ikke vil gi slipp.

Like a silverblade
I cut my way out of control
But don’t you know?
Some blades will cut you right to the bone

Jeg sitter i pappas landrover Discovery og vi er på vei over Hamarøy, på vei sørover. Det er Juni, vinduene er veivet ned, jeg er atten år gammel. Radioen står på. Dagen før skrev jeg meg ut av psykiatrisk for å være ute og fri i fire uker når jeg ikke ønsket å dra videre til lukket avdeling når dps stengte for sommeren. Ansiktet mitt er hovent etter oppkast og under genseren er armene mine fulle av sting. En eller annen mannlig stemme på en eller annen radiokanal annonserer hvilken sang som ser ut til å være eller bli årets sommerhit, 2009.

Med jevne mellomrom dukker sangen opp. Igjen og igjen. Med jevne mellomrom. Jeg forelsket meg vel egentlig i sangen fra første gang jeg hørte etter og konsentrerte meg om teksten.

And if somebody’s going to make it
then this somebody ought to be you
And if somebody’s going to fake it
then this somebody, somebody is you
If it’s me that was going to take it
then I know that it wouldn’t be straight
And I keep telling my reflection
Ambitions are already starting to fade
Donkeyboy ~ Ambitions 

 Igår gjorde jeg forresten noe som var litt fint. Som en liten pause. Jeg skrev det i det innlegget jeg ikke kom så langt at jeg publiserte, men jeg trekker det fram igjen nå. Jeg blir alltid glad av å se Zahra løpe.


Dette er Dina i sitt ess, alltid opptatt med noe og kan hvertfall ikke stå i ro.

Husker dere Julie?


Dette var i Oktober, da var hun bare åtte uker gammel. Elsker dette bildet (tatt med ordentlig kamera). Nå har hun blitt stor.


Det ser mer ut som om de er på svømmetur enn på løpetur. Gjett hvem som ikke deltok?

Haha, det blikket. Hun ser ikke så fornøyd ut.

Dina♥Zahra


Rakk såvidt å ta dette før jeg måtte flytte meg, med god grunn skjønner dere. Bildet på toppen av innlegget er også fra denne turen.

Noen små ord om her og nå? Tilstand; stabilt ustabil? Eller bare ustabil for den saks skyld. Likegyldig. Etter mye om og men har jeg gitt etter for det store spørsmålet om innleggelse og ender opp på psykiatrisk på torsdag klokken to. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg og de små argumentene jeg har som taler for innleggelse virker ganske likegyldige de også, men here you go; om ingenting betyr noe for meg, om ingenting spiller noen rolle for meg – da spiller det vel heller ingen rolle om jeg er hjemme eller på psyk om andre mener jeg trenger det. Jeg vet med sikkerhet at ingen ville tatt opp temaet innleggelse med mindre de mener eller synes eller tenker at det kanskje er hensiktsmessig. Og om jeg ikke orker, klarer eller bryr meg om meg selv eller hva jeg gjør, påfører eller utsetter meg selv for; kanskje jeg burde høre på de som faktisk bryr seg.

So I’m going. 

Dette er tungt. Jeg gruer meg. For første gang på… flere år tror jeg, vil de gjøre noe med kaloriinntaket. Jeg vet ikke hva jeg synes om det. Jeg har ikke kastet opp på over en uke nå, noe som er bra i seg selv men jeg føler ikke at jeg kjemper eller prøver. Om trangen hadde blitt intens hadde jeg nok gladelig kastet meg ut i det.

Men nå skal jeg slutte å skrive mens jeg enda er klar for å trykke på publiser.  

Now then.

Publisert 26. februar 2012 Ukategorisert 8 Comments

Dette er sikkert tredje dagen på rad jeg tenker at jeg burde skrive noe, så nå skal jeg gjøre det. Har kladdet noen innlegg men kommer liksom ikke alltid så langt.

Jeg vil påstå at  det går litt bedre nå? Det føles ikke som om jeg kommer til å eksplodere lenger, jeg er bare sliten. Men det er greit, heller sliten enn å gå rundt og føle seg som en tikkende bombe som kan eksplodere når som helst. Jeg er i “tar det som det kommer” modus, prøver å ikke tenke for mye, det kommer ikke så mye godt ut av det for tiden.

Tirsdag var nok den desidert verste dagen, men det har roet seg siden da, dabbet av. Litt som om følelsene egentlig bare ble skrudd av, som om ingenting egentlig ikke betyr noe, men det er okei for nå, at jeg slipper å drukne i kaos.

Lever på øyeblikk som dette. De fine småtingene i livet som jeg klarer å se.

Det er seks døgn siden sist jeg kastet opp men jeg vil ikke påstå at jeg prøver. Jeg orker ikke å forholde meg til skuffelsen av å tryne, igjen “tar det som det kommer”.

Kjenner ikke at jeg orker å skrive noe langt og komplisert, dypt eller reflektert akkurat nå, it is what it is. Frk.Psykolog lurte på om jeg ønsket en innleggelse på fredag, men ut av det blå, akkurat der og akkurat det var det vel ikke akkurat det jeg ønsket meg. Mandag da? Men jeg er ikke så sikker men sa jeg skulle tenke på det til tirsdag. Bestemme meg til da, men jeg har ikke blitt enig med meg selv om noe. Fordeler veies mot ulemper, overveier og vurderer.

Men på den andre siden, er det egentlig vits i å utsette noe man gruer seg til, eller ikke har lyst til å gjøre? Man kommer jo ingen vei av det. På mandag vasket jeg klær og lovte meg selv at det klesstativet ikke skulle stå der i evigheten, men det står der enda. Det går neppe noen steder av seg selv, klærne bretter seg ikke selv heller.

Det er som å stirre på et kart uten å vite hvor man skal. Kanskje burde man spørre noen om de kan peke ut riktig retning.

Fordeler og ulemper? Jeg vet jeg burde gjøre noe med døgnrytmen min, men av en eller annen grunn har jeg forelsket meg i å være våken om natta. Det er så ukomplisert. Det er natt og mennesker sover, ingen forventninger til noe. Om natta kan jeg bare være, gjøre det jeg vil og forventningene til meg selv er liksom ikke til stede. Jeg tenker ikke på alt jeg må gjøre eller alt jeg burde ha gjort. Jeg får ikke dårlig samvittighet når jeg ikke gjør noe annet enn å få tiden til å gå med tv-serier eller internett.

På dagid derimot har jeg dårlig samvittighet for alt jeg “burde ha gjort” men ikke orker, klarer eller makter å gjøre. Dagene føles mer meningsløse enn nettene. Jeg blir på en måte bitter på dagtid fordi jeg ikke slipper unna tankene om alt som burde ha vært eller om jeg tenker på alt som kunne ha vært. “Jeg skulle vært på skolen” eller bare at jeg skulle ha fått noe mer ut av dagene enn å bare overleve.

Fulltidsjobb, minutt for minutt. Time etter time. Det som er så trist er at det ikke gir meg noen glede å ha overlevd eller kommet meg gjennom nok en dag. Kanskje kan jeg se tilbake og være takknemlig en dag. Det pleier å være eller bli sånn, det store spørsmålet er bare når. Hvor lenge varer dette? Dager, uker, måneder? Det hadde vært enklest å forholde seg til en dato, “hold ut til da, så blir det bedre” – men det fungerer jo ikke sånn.

“Du burde være stolt av det du får til”, men jeg klarer ikke når jeg føler eller tenker at jeg er god for mye mer. Det føles ufattelig bortkastet når det virker som om man må konsentrere seg om å puste for å ikke glemme det (selv om kroppen gjør det automatisk kan det føles sånn.)

I neste øyeblikk er jeg ikke god for noe som helst. Sirkler, repriser, repetisjoner. Noe som skjer igjen og igjen. Ender det aldri? Det må det, hvis ikke er det ingen mening med livet?

Jeg har forresten en god del kommentarer jeg skal godkjenne, men jeg er ikke i modus for å svare på alle. Beklager det men regner med å komme sterkere tilbake når noe føles litt mer meningsfylt. Og, hjertelig takk for omtanken ♥ Håper dere holder ut.

The worst is over now?

Publisert 22. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , 6 FYSISK HELSE , Emosjonelt Ustabil , selvskading 20 Comments

Hovedgrunnen til at jeg ikke har skrevet noe de siste ca. to ukene er fordi jeg ikke ønsker å bekymre familien min, mine nærmeste. Jeg liker ikke at de finner ut sannheten ved å lese en blogg, helst burde det vært sånn at jeg kunne fortalt dem det på forhånd, men av og til har jeg ikke guts eller lyst til å sette ord på noe som helst.

Orker ikke “det går bra til slutt” eller “du klarer dette” eller det absolutt verste jeg hører “kan du ikke bare…” Nei, jeg kan ikke bare. Om jeg bare hadde kunnet så hadde det i utgangspunktet ikke vært noe problem, og denne “kan du ikke bare…” har jeg garantert tenkt på selv og irritert meg grenseløst over at det ikke er så skrekkelig enkelt som “å bare kunne”.

Du vet når glasset er fullt? Da skal det bare en siste liten dråpe til før det renner over, selv om denne lille dråpen kanskje i det store perspektivet er en filleting.

Den søndagen hvor jeg kastet opp med uhell ødela veldig mye. I to dager kvernet hodet på nettopp denne hendelsen og til slutt var “fuck it all” det eneste som sto i hodet på meg. Kaster meg utenfor en klippe uten at jeg er sikker på om jeg greier å svømme når jeg treffer vannet, gir en god lang faen i å tenke over det i det store og hele og noe mørkt inni meg fryder seg over skadene jeg påfører meg selv, både innvendig og utvendig.

Jeg har skrevet mye om motløshet, meningsløshet og håpløshet før. Nummen, som om ingenting betyr noe. Alt som liksom skal motivere betyr ikke en dritt fordi jeg ikke lenger tror på det. Hvorfor tro at jeg kan kjøre opp å få sertifikatet når jeg aldri kommer til å slippe unna “tenk om” tanken fordi den er realistisk. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å forsone meg med “whatever happens, happens”. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å akseptere at jeg gjør det beste jeg kan og bruker de redskapene jeg kan, tar de forhåndsreglene jeg kan ta – det er alt jeg kan gjøre. Resten er opp til noe annet, som jeg ikke kan kontrollere eller styre, uansett hvor inderlig jeg skulle ønske at jeg kunne være på den sikre siden. Usikkerheten dominerer.

En flukt fra meg selv og den virkelige verden jeg ikke har ønsket, eller alltid ønsker å forholde meg til. Fordyper meg i noe annet utenfor meg selv. Lever meg inn i noe helt annet. Eksempelvis tv-serien Dr.Who. Jeg har sett alle episodene fra før, men likevel satte jeg den på en gang til. Det var fint å kunne delta i noe helt annet men hver gang jeg pauset kommer virkeligheten likevel krypende. You can run but you can’t hide.

Jeg skrev forsåvidt ett innlegg på lørdag som jeg tror jeg skal publisere (selv om jeg har trukket fram noe av det samme i dette, men lørdagens innlegg er enda mer ærlig og brutalt), det føles litt greiere å skulle publisere det nå som jeg ikke står midt oppi det. To skritt tilbake, trekk pusten.

Det verste eller vanskeligste er tanken på hva jeg fortjener. Jeg fortjener ingenting og tror oppriktig på det. Jeg fortjener den smerten jeg påfører meg selv, det er tross alt min egen feil. Mine egne handlinger og avgjørelser, det er jeg som gjør det jeg gjør. Når jeg ikke klarer å skille sider, Karianne fra sykdom, når alt bare blir meg og min feil. Det spiller ingen rolle der og da, for alt er min feil. Når det blir sånn blir det tusen ganger vanskeligere å si “se meg, hjelp meg” og det skal utrolig mye til før jeg kryper til korset og sier noe som helst, til noen. Jeg vet ikke en gang hva jeg skal be om hjelp til. Litt som i 2009, når jeg følte at jeg ikke hadde ord til å uttrykke meg, når jeg lot blodet bli det tause språket og sårene fortalte historier som bare jeg selv kunne forstå.

Ensomheten. Når man føler seg helt alene i hele verden fordi man er overbevist om at det ikke finnes noen andre der ute som vet hva du mener. Når du føler at egne tanker og følelser er pur galskap, at du ikke tør å åpen munnen fordi du er redd for granskende blikk, andres meninger eller konklusjoner. “Herregud, hva tror de om meg, jeg har mistet forstanden!”. Det var noe så enkelt som “kan du ikke bare” som fikk meg til å finne fram barberblader i utgangspunktet. Jeg har forklart og fortalt det tusen ganger før, hvorfor jeg ikke “bare kan” selv om jeg inderlig, av hele mitt hjerte skulle ønske at jeg turte, eller kunne. Den evige “mine ord har ingen verdi, jeg snakker ord som ingen forstår eller har evne til å sette seg inn i”. Det jeg egentlig vil høre er “jeg forstår deg”.

“Kan du ikke bare…”, i samme sekund eksploderer det inni meg. Jeg får lyst til å hyle og lirer av meg en rekke med rasende ord, beskyldninger og påstander. Wow. Fy faen, “det har jeg jo aldri tenkt på før, jævla geni, hva faen skulle jeg gjort uten deg?!” før jeg deretter lar det gå ut over meg selv, banalt nok “bare fordi den jeg er”.

Imidlertid retter jeg fokuset ut. Gjør det jeg kan for å maskere sprekkene i fasaden, gjør det jeg kan for å framstå som normal eller ingen når jeg går ut døra hjemme. Om du ser bort fra blemmene på leppa eller sprekkene som jeg kan skylde på munnsår og kulde – gjetter du det da? Neppe.

You tread water, fighting for the air in your lungs.
Move, move closer, maybe you can right all your wrongs.

But you let go cos your hope is gone
And every answer fades away

It’s a shame you don’t know what you’re running from,
would your bones have to break and your lights turn off?
Would it take the end of time to hear your hearts false start? 
Ellie Goulding ~ Your biggest mistake.

Ser du hevelsen som returnerer når og mens jeg tøyer grensene? Neppe, du vet ikke hva du ser etter.

Det er min feil, jeg lot eller lar de bestemme, uten at det er noe nytt. Tallene dømmer og jeg hører etter. Følelsen det gir meg gjør at jeg får lyst til å krype ut av min egen hud fordi jeg ikke hører til eller hører hjemme noen steder som helst. Jeg straffer meg selv og lykkes. Noe inni meg sier “HA! Du fortjener det!” og fryder seg over en fysisk smerte jeg ikke lenger kontrollerer.

Et kutt er et kutt, konkret og forståelig. Cause and effect. Årsak og forklaring, alt i ett. Sårene på innsiden derimot – de er usynlige. Men tro meg når jeg skriver at jeg kjenner det, hvordan det svir eller stikker, ubehaget som er tilstede uansett hvordan jeg vrir eller vender på meg mens jeg irriterer meg over den ukontrollerbare smerten. Når den type smerte melder seg blir det vanskelig å putte noe som helst i munnen, uavhengig av om det er spiselig, væske eller bare tyggis. Hodepine, svimling, kuldetokter, frysninger.

Du fortjener det. Det er din egen feil. Du gjorde dette, du skapte dette. Dette er ditt eget rot, ditt eget kaos, din selvpåførte smerte, ditt ansvar og din lidelse. Så jeg biter meg i leppa og tenker at det tidsnok går over.

Jeg prøver å passe på at det du ser ikke er sannheten jeg forsøker å skjule. Skammen som pulserer i blodårene, sårene som skriker om mislykkethet eller hevelsen i ansiktet som jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å lyve om. Før jeg tar telefonen må jeg snakke to setninger høyt for meg selv, bare for å være sikker på at stemmen er klar og at den ikke røper mer enn jeg tør fortelle. Paranoid fordi jeg ikke vet hva andre ser, hører, tenker eller tror.

I want to crawl out of my own skin.
Ordene jeg sa høyt var “jeg er ikke suicidal, det hadde bare ikke gjort noe om jeg døde“. Eller “om dette er livet har jeg fått min porsjon, jeg er mettet.“

Det føles litt akkurat som dette. Om du ikke har sett Dr.Who, episodene som heter Blink, The time of Angels & Flesh and Stone har du neppe forutsetninger for å forstå hva jeg mener. Jeg siterer istedenfor; “Don’t turn your back, don’t look away and don’t blink. Blink and you’re dead.” Akkurat det, akkurat sånn.

Det føles som om jeg kommer til å eksplodere. Det koker inni meg, jeg vet hverken opp eller ned eller hva godt jeg kan gjøre for å slippe unna, for å styre unna, styre i riktig retning eller bytte fil, bytte sti, gjøre helomvending. Jeg tøyer grensene på let etter noe. Det slår meg underveis at jeg leter etter skrekk og redsel, noe som kan ile gjennom nervesystemet som elektrisitet eller sjokk, noe som kan åpne øynene mine og tydelig indikerer at nok er nok. Det holder nå, the damage has been done. Men hvordan skremme noen som har utsatt seg selv for det samme før, hvor går grensene da? Forbi de forrige? Forbi de gamle? Må skrekken være større og i så tilfelle, rasjonelt eller ikke; hva er du villig til å ofre for å komme dit? Hvordan takler du det når støvet har lagt seg og det eneste du har rundt deg er ruinene av det du destruerte og pulverisertet på din ville ferd, din søken etter begynnelsen på slutten?

Hva gjør du da når du sitter igjen med blanke øyne, vantro, fylt til randen av skyld og skam mens du ser nedover kroppen og venter på at sårene skal gro, både innvendig og utvendig? 

Batteri. Mennesker fungerer som batterier. Man trenger påfyll for å lade opp. Man trenger noe som gir mening, noe som betyr noe. Man trenger et smil, en god stund, vakre øyeblikk eller å tro på seg selv. Jeg ladet opp i romjula og sakte men sikkert forsvinner strømmen og gnisten i det hele. Sakte men sikkert tappes kreftene, linjene viskes ut og blir diffuse, det betyr ingenting lenger. Hendelser eller øyeblikk mister sin verdi når man ikke lenger klarer å absorbere eller føle, være tilstede fullt og helt.

“Hvordan går det?” – nei. tja. tjo. Det går greit, klarer meg vel alltids! “Hva gjør du for tiden da?”, jeg biter i meg ordet “overlever” og forsøker å pynte på fasaden med en halv sannhet om sånn eller slik. “Jeg tror på deg” sier noen, og jeg biter i meg ordene “det hjelper ikke når jeg ikke tror på meg selv“, istedenfor forsøker jeg å trekke på smilebåndet og si takk, få det til å høres ut som om jeg oppriktig mener det.

Med tanken som sier “du forjener”, med den fysiske smerten, den psykiske smerten, med blodet, oppkast, barberblader og den konstante tanken på “hvorfor ta to paracet når du kan ta ti” og kampen som kjempes i stillhet fordi jeg aldri sa ordene høyt.

Jeg vet ikke. “Det er nok nå” sa jeg til frk.fastlege på torsdag når jeg fikk en resept for sårene i magen, etter å ha surret rundt og vært våken i nærmere trettisju timer. Søvn er ingen selvfølge når man føler eller tro at man ikke fortjener. Men jeg tror det synker inn nå. Sakte men sikkert. At det er nok. At det ikke lenger er poeng eller hensiktsmessig, ikke det at det noensinne var det i utgangspunktet. Men når du føler deg slått, som om du har tapt, som om du fikk en skikkelig knock out midt i fleisen, vel. Man ser stjerner, planeter og sorte prikker, vet hverken opp eller ned fordi smerten iler gjennom kroppen.

Men akkurat nå går det greit. Kanskje er det verste nå men jeg vet ikke om jeg tør å håpe. Day by day.

Så hva gjør jeg for tiden? Jeg er travelt opptatt med å overleve. Opptatt med å redusere oppkast litt for litt, opptatt med å la barberblader få være barberblader i fred, opptatt med å la tabletter få være tabletter, opptatt med å få timene til å gå uten og utsette meg selv for det som er mindre hensiktsmessig, eller ikke har poeng i det hele tatt. Opptatt med å vri døgnet tilbake steg for steg, opptatt med å finne noe å holde fast i når alt jeg stryker over eller kommer borti er såpeglatt og umulig å klamre seg fast i. Opptatt med å ta time for time, komme meg gjennom nå, idag, imorgen.

Pause.

Publisert 19. februar 2012 Ukategorisert 23 Comments

Til å begynne med en uplanlagt pause etterfulgt at tre innlegg lagret som kladd hvor jeg har forsøkt å formidle det korte budskapet som “jeg trenger en pause”, eller “I need a break” som lappen jeg skrev i Juli forteller.

I’ll be back. En eller annen dag når jeg har ord, ønske eller guts nok til å fortelle sannheten. Bloggen er basert på sannhet og ikke løgnen jeg helst har lyst til å fortelle for å opprettholde en fasade som sier “det går fint, jeg klarer meg alltids”.

Jeg finnes forresten på [twitter], hvor det hender jeg skriver en setning eller to når jeg måtte føle for det, om det som måtte falle meg inn der og da. Tilfeldigheter for det meste men det er i alle fall livstegn, til dere som lurte.

40 days and one long night.

Publisert 5. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , motivasjon , Sykdomstanker 32 Comments

I natt møtte jeg på komplikasjoner og vanskeligheter i større grad enn jeg tidligere har måttet forholde meg til iløpet av mine nå 40 døgn uten spising og spying.

Det som skjedde i natt… Jeg stresset. Stresset meg opp og viklet meg inn i spiseforstyrrede tanker, følelser – til det punktet hvor jeg kastet opp. Jeg kastet opp. Oppkast, spy – hva skjer så?

Jeg fikk store problemer med å rasjonalisere og å se situasjonen i et større perspektiv enn det jeg så og følte akkurat der og da, i øyeblikket. Hadde jeg nå tapt alt fordi jeg hadde kastet opp? Hvor går grensene? Hvor er logikken og hvordan plassere, prosessere og forsone seg med det som skjedde?

Min første reaksjon var; fuck it, mislykket, ser du – du kan ingenting, du er ikke verdt noe, nå kan du bare gi opp, nå kan du bare gå på kjøkkenet og spise det lille du har som er spiselig i hus og spy mer på trass – du har allerede tapt, hvorfor gidder du å holde igjen nå? Du har ødelagt alt, du er ubrukelig, verdiløs og svak.

Det føles litt som å skulle etterforske en sak, på lik linje med det du ser på tv når noen skal oppklare et drap. De små detaljene og bevisene som til slutt gir det hele bildet. Jeg må gå meg selv i sømmene og finne ut hva det egentlig var som skjedde. Hva som egentlig utløste oppkastet. Og jeg må sammenligne basert på en annen erfaring, selvskadinga.

Min definisjon på selvskading for meg er når intensjonen bak handlingen er å påføre seg selv en synlig skade eller utsette seg selv for unødvendig smerte på grunn av en følelsesmessig utløsende årsak. Det vil med andre ord si at man ikke har skadet seg selv om man har vært uheldig med en kjøkkenkniv og skjært seg i fingeren. Jeg har gjort det og, vært uheldig med en kjøkkenkniv og tenkt “that’s it, nå har du ødelagt alt”, også på grunn av at såret ble en trigger i seg selv.

Så hvordan definere oppkast som bulimisk? Hvor går grensene i forhold til det? Om du drikker deg kanon og kaster opp i fylla er det ikke bulimisk – med mindre du med viten og vilje har spist en hel masse mat fordi du vet at du kommer til å kaste opp. Om du får omgangssyken og kaster opp – det sier seg selv at det er helt ufrivillig og noe man ikke kan klandre seg selv for.

Ting som for meg i natt talte IMOT en bulimisk handling; oppkast var ikke planlagt. Det var ufrivillig og en reaksjon på intense følelser. Jeg hadde ikke overspist på forhånd. Viktigst av alt og det som betyr mest for meg er at det ikke var planlagt.

Ting som talte FOR en bulimisk handling: Oppkast er oppkast, spy er spy.

Den problematiske og kaotiske situasjonen jeg befant meg i gikk ut på at jeg ikke klarte å velge mellom for og imot. Noe inni meg som sterkt ønsker å gi faen og noe annet som prøver å rasjonalisere og oppmuntre meg selv til å heve hodet og fortsette som om det ikke har skjedd. Det verste er tanken som sier “skaden har allerede skjedd. Det er for sent, du kan like godt bare spise og spy mens du først var igang”.

Tankekverna var i gang og timene sneglet seg forbi. Klokka ble fire, fem, seks, sju, åtte, ni. Natta var i ferd med å takke for seg mens en skyfri himmel ble lysere og lysere i blått. En intens hodepine hadde satt seg i topplokket samtidig som jeg kjente trøttheten og utmattelsen i hele kroppen. Jeg hadde på dette tidspunktet greid å skille mellom hva Karianne ville og hva spiseforstyrrelsen ville, spiseforstyrrelsen ville gi faen mens Karianne ikke ville gi opp eller gi slipp på dag 40! Jeg kom omsider dit at jeg bestemte meg for å få meg noen timers søvn, jeg ble definitivt ikke klokere på å tenke intenst på for eller imot i time inn og ut. Etter at jeg hadde lagt meg slo det meg plutselig, det jeg skrev her om dagen om bekreftelse.

“Herregud, du trenger en bekreftelse fra noen som kan se situasjonen objektivt, noen du stoler på og tror på. Du trenger at noen rydder i kaoset du nå kjenner på, sammen med deg.”

Noe så simpelt. Å spørre en troverdig kilde utenfor meg selv. Så jeg sendte en sms til frk.psykolog, sa hva jeg trengte; bekreftelse eller avkreftelse og forklarte kort hva situasjonen var.

Etter det sovnet jeg og når jeg våknet igjen langt utpå ettermiddagen hadde jeg fått svar. Om at det ikke var min feil og at intensjonen ikke var bulimisk. Om at jeg med trygghet kunne holde fast i dag førti og fortsette som om det ikke hadde skjedd. Jeg skal ikke si at dagen har vært ukomplisert med tanke på trangen til å gi faen og higet etter “en siste gang, så kan du fortsette”, men jeg vil heller fortsette på førtiEN enn på dag én.

The worst is over now. Etter at klokka ble 2100 har roen senket seg litt fordi vissheten om at butikker er stengte gir en lettelse – da blir det ingenting impulsivt. Da er jeg trygg ut kvelden. Nå kan jeg legge meg rundt midnatt og ta medisiner som jeg skal og stå opp i morgen til riktig tid og kjenne på ny uke, nye muligheter og forhåpentligvis se seier i dagen idag.

Takk til frk.psykolog for bekreftelse. Det reddet meg fra voldsom nedtur og holdt meg stødig nok til å se det hele bildet og forbi det følelsesmessige kaoset. ♥

Hei verden.

Publisert 4. februar 2012 Ukategorisert 9 Comments

Ligger kanskje litt på etterskudd på bloggfronten for tiden, uten at det er noen spesiell grunn til det. Noen var bekymret på grunn av få oppdateringer – men det trenger ingen å være, om noen skulle ha tenkt tanken. Jeg har det hverken bra eller dårlig, bare midt i mellom, helt okei uten at det svinger eller er ekstremt kaotisk på den ene eller den andre fronten. Selvfølgelig går det opp og ned hvor noe er enklere enn annet, men jeg balanserer ikke på kanten av noe stup. Jeg kunne ha skrevet likegyldig, men ordet i seg selv tipper litt mot den negative skalaen, så det er ikke helt riktig. Bare “okei”, men likevel ikke, men likevel jo.

Jeg er litt sliten for tiden. Egentlig veldig. Jeg er forvirret. Fordi signalene kroppen min sender meg ser selvmotsigende. Det føles helt meningsløst å skulle innta næring nå om dagen – men jeg gjør det likevel. Vanligvis kan jeg motivere meg selv med denne setningen “om du spiser får du mer energi, du kommer til å føle deg mer våken, energisk og mer konsentrert”. Resultatet akkurat nå er at jeg har lyst til å sige inn i koma etter hver kalori som går inn. Sweetjesus, får jo ingenting ut av dagene når jeg driver inn og ut av utmattelse konstant. På den andre enden av skalaen får jeg masse energi om jeg trener og føler meg strålende en stund, ergo selvmotsigelsen. Om jeg skal oversette den fra den anorektiske delen av hjernen min blir det “slutt å spis, tren mer”. Jeg vet at det ikke stemmer, så jeg gjør jo ikke det. Jeg tør ikke det fordi jeg vet hva det fører med seg og hvordan angsten (for å få epilepsianfall, angst for en eller annen trigger som kan utløse det “verste jeg kan forestille meg) eskalerer om jeg ikke får i meg næring med jevne mellomrom. Jeg sier bare at det er forvirrende å forholde meg til det men vet at det bunner ut i at kroppen er sliten uansett.

Å trappe ned trening og opp kalorier går “så som så”. Jeg har trappet opp 100 kalorier daglig men enda ikke lykkes i å trappe ned trening. I det minste har jeg 100 kalorier mer å gå på, så det er ikke gjennomsyret mislykket. Jeg prøver å forholde meg til rutiner og klokkeslett. Den siste uka har vært litt vanskelig på grunn av emosjonelle svingninger (har ikke hatt det etter tirsdag vel å merke), men svingningene og følelsene utløser trangen til å flykte gjennom diverse selvdestruktive handlinger.

Lista ser sånn ut:

  1. Selvskading
  2. Spising og spying
  3. Trening
  4. Å nekte seg selv nok søvn.

Selvskading er for meg mer flukt enn straff, spising og spying er utelukkende straff og noe som skjer for å kontrollere noe intenst jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til, samt for smertens del. Trening er flukt, jo høyere puls – desto mer vellykket flukt. Å nekte seg selv søvn igjen er bare straff.

Det jeg skulle fram til er at når jeg opplever noe som er emosjonelt ustabilt, en følelse som jeg ikke takler så veldig bra, da er barberblader det første jeg tenker på. Men som dere vet har jeg jobbet meg ganske langt bort derfra. Av 420 dager siden siste alvorlige sprekk har jeg vært skadefri i 416. For ordens skyld regnet jeg nettopp ut hvor mange prosent “kontroll” jeg har på den impulsen og på det området og svaret jeg fikk er “99.04″. Jeg har 99% kontroll på selvskadinga. HAH, det føltes litt kjekt å regne ut det.
Uansett. Om jeg ikke skal flykte gjennom selvskading dukker tanken på spising og spying opp, og som dere vet jobber jeg knallhardt for å kontrollere det også. Iløpet av de siste 39 dagene har jeg hatt 100% kontroll på det området. Det er lettere nå og har vært det den siste uka enn det har vært tidligere. Nå har jeg kommet til det punktet hvor jeg tenker at jeg har “kommet for langt til å gi etter“, noe som gjør det enklere å styre i en riktigere retning.

Så da står jeg igjen med punkt tre og punkt fire. Trening og søvn. Trening er nok en flukt – men det er ikke alltid jeg orker. Om jeg ikke orker å trene ender jeg opp med å straffe meg selv ved å holde meg våken så lenge jeg klarer istedenfor. Hele greia består egentlig av valg mellom pest eller kolera men poenget er at jeg i det minste jobber meg nedover lista og lenger unna de mest (for meg) skadelige alternativene.

Av og til får jeg veldig behov for å understreke at jeg nå uttaler meg basert på det jeg ser gjennom mine øyne og ikke på generelt grunnlag. Andre mennesker har andre grunner eller andre lister og årsaker, dette er bare min hverdag og ikke fasitsvar på noen som helst måte. Det er personlig.

Siden jeg den siste uka har jeg vært fysisk sliten har det gått mer utover søvnen, at jeg tuller det til med døgnrytmen og sover noen timer midt på dagen fordi jeg har holdt meg våken i mer enn et døgn, men det har gått seg litt til igjen nå da. Balanserer, prøver i alle fall å balansere.

SÅ; jeg har det hverken bra eller dårlig og jeg prøver. Prøver å holde fast i det som for meg er fine småting. Eksempelvis fikk jeg til noe igår jeg har prøvd lenge for å få til – og lyktes. Særeste selvportrettet noensinne, men smilet er i alle fall ekte, gleden likeså. Det fikk meg på en måte til å huske at om jeg virkelig vil noe nok – så kan jeg.

Snapshot fra telefonen. Apropos telefon, jeg fikk en bit plastikk i posten idag – deksel, så det må være dagens lille smil. Kjenner det er lenge siden jeg har tatt i ordentlig kamera nå, kanskje gjøre noe med det imorgen.

♥ God Helg forresten! ♥

Januar og om bekreftelse.

Publisert 1. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , Sykdomstanker , Veien mot Friskhet 33 Comments

Januar har bestått av en slitsom syklus på fem. Fem dager som har reptert seg hver femte dag. Om og om igjen. Jeg får det ikke til og jeg prøver igjen og igjen og igjen og mislykkes og mislykkes og mislykkes, gang på gang på gang på gang. Følelsen av å mislykkes eller det å føle seg mislykket i det man gjør, prøver eller holder på med – for meg er det en trigger. En trigger som får meg til å se rødt, rødt blod og det gjør så vondt. Nå har jeg ikke skadet meg men det føles mer smertefullt. Å skulle tenke på det i time inn og time ut, men ikke gjøre det. Hadde jeg gjort det hadde jeg sluppet å føle noe som helst for en liten stund. En liten stund, helt til virkeligheten av nok et nederlag hadde innhentet meg og forsterket den samme følelsen som utløser skadetrangen – rett inn i ond sirkel. Men det gjør vondt å føle det, tenke på det, drømme om det, fantasere om det, lengte etter det, – men nei. Tiden går så langsomt når man bare klarer å tenke på en ting til tross for iherdige forsøk på distraksjon.

“Which came first? The addict or the drug?

You can’t have an addiction unless there is something to crave; by the same token, a drug is nothing but a plant or a drink or a powder until someone wants it badly. The truth is, the addict and the drug came together.

When you want something desperately you shake with the need of it. You tell yourself you don’t need more than one sip, because it’s just the taste you crave, and once it’s on your tongue you will be able to make it last a lifetime. You dream of it at night. You see a thousand mile-high obstacles between where you stand and what you want, and you convince yourself you have the power to hurdle them. You tell yourself this even when, leaping the first block, you wind up bruised and bloodied and flattened.” 
Jodi Picoult – fra boka “Vanishing Acts”

Dette sitatet sier alt perfekt. Akkurat sånn er det jeg føler om oppkast, overspisning og selvskading, akkurat sånn føles det og jeg får lyst til å sette to streker under svaret. Mine avhengigheter, akkurat sånn!

Men idag har jeg fått bekreftelse. Noen fortalte meg en gang at jeg måtte slutte å søke bekreftelse, at jeg måtte stole mer på meg selv og ikke spørre alle andre. Jeg må ha bekreftelse. På at det jeg gjør eller prøver å gjøre er riktig fordi jeg tviler på meg selv og av og til viskes grensene mellom sykdommene og meg selv ut og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det jeg gjør er riktig på vegne av Karianne eller om det jeg gjør er noe jeg gjør for å tilfredsstille en syk tanke. Jeg trenger bekreftelse eller avkreftelse, jeg trenger at noen tegner de strekene for meg, hvor grensene går.

Alle trenger bekreftelse. Absolutt alle. Helt fra vi er barn har vi trengt bekreftelse. På at vi er flinke, får til og at vi gjør riktig eller i det minste at vi prøver. Når du lærer deg å knytte skolisser, når du begynner på skolen, når du får karakterer, når du får tilbakemelding i arbeidslivet, lista fortsetter i det uendelige. På facebook for eksempel, når noen skriver som status at de har vasket klær eller tatt oppvasken, når noen liker statusen fungerer det som bekreftelse. “Well done, good work, keep going.”

Uten bekreftelse vil jeg visne bort og dø fordi alt til slutt føles meningsløst eller for kaotisk til at det er mulig å forholde seg til.

Et personlig eksempel; forrige tirsdag. Fire uker spyfri og jeg følte ingenting. I teorien vet jeg at det skal være en bra ting, at jeg har gjort noe bra og riktig – men jeg følte det ikke for fem flate øre og usikkerheten kom krypende. Hvis det ikke føles riktig eller gir meg noe tilbake, hva kjemper jeg for da? Usikkerhet. Tvil. Vingling. Ambivalens. Omsider kom jeg dit at jeg skrev en status på facebook “4 uker spyfri : )”, tenkte at det i det minste kunne stå på tidslinja om ikke annet for meg selv. 106 stykker likte den statusen og det var bekreftelse nok i massevis til at jeg følte meg overlykkelig og til og med stolt fordi jeg tross alt hadde gjort noe riktig selv om det ikke føltes givende i det hele tatt.

Terapi og behandling for meg fungerer mye som bekreftelse. Ikke nødvendigvis i positiv forstand, jeg trenger bare desperat at noen organiserer rotet sammen med meg. “Er det en syk eller frisk tanke? Er det en syk eller frisk handling? Var det en positiv reaksjon, en negativ reaksjon eller et godt forsøk?” Det som slår meg gjentatte ganger er at jeg oftest sitter på svarene selv.

“Hjelp meg, hva gjør jeg, jeg får ikke til og dette fungerer ikke” sa jeg til frk.fastlege idag. “Jeg tror det hadde utgjort en forskjell og skapt en annen balanse om jeg hadde justert tallene slik, men jeg får det ikke til i praksis fordi det føles feil og uutholdelig“. To ord er nok til å gi meg lettelse. “Du må”. “Jamenforpokker, hvordan?!” og svaret? “Det du sa.” Jamendaså. Okei. Greit. Takk.

Jeg trenger bekreftelse fordi jeg lærer, prøver i alle fall å lære. Jeg trenger bekreftelse fra noen jeg stoler nok på til å vite at de gir ærlige og riktige svar – til å tørre å gjøre kunnskap jeg egentlig allerede har, om til en konkret handling. Alle i teamet mitt har hver sin funksjon og frk.fastlege er den som bekrefter og avkrefter i forhold til spiseforstyrrelsen. Jeg stoler blindt på henne selv om jeg, eller sykdommen ikke alltid er enig. Når alt kommer til alt vet jeg at det hun sier er riktig.

Se for deg at du vil bygge et hus. Du har aldri bygget hus før og aner ikke helt hvordan du skal få til å balansere og stable planker sammen til solide vegger og kanskje til og med to etasjer, for ikke å snakke om taket. Du har en visjon om hvordan huset skal bli og du har fortsått at du trenger hammer, planker, spiker og sag for å få det til. Men du trenger bekreftelse og du trenger å lære. Lære hvordan.

Jeg har et kjemisett. Formelen jeg skal få til er “å holde meg selv i live” og jeg har alle redskapene jeg trenger for å få det til foran meg – men jeg aner ikke hvordan jeg gjør det. Ja, jeg hadde naturfag og matematikk på skolen men jeg har selvfølgelig glemt alt. Så jeg trenger bekreftelse. På at det jeg gjør er riktig. Eller jeg trenger en tilbakemelding om at hvis du blander sånn med slik kommer hele greia til å eksplodere og gå opp i røyk.

Ja, jeg lærte å spise og livnære meg som barn men jeg har glemt noe så essensielt som hvordan, hvordan var det nå det fungerer i praksis igjen? Næring pluss tilberedning etterfulgt av tygg, svelg og la det være i fred. Bekreftelse på at følelsene jeg helst ikke vil forholde meg til fordi de er vonde – de er riktige selv om det oppleves som helt feil. Jeg trenger at noen bekrefter at det er riktig når alt føles feil. Det høres kanskje helt banalt ut, at noe sånt burde være enkelt å gå på automatikken men du aner ikke hvor vanskelig det faktisk er. Som om jeg skal bygge det huset men jeg har ikke nok muskler i armene til å løfte en hammer en gang.

Jeg trenger bekreftelse for å ikke gi opp. 


Eller som Dr. Who sier det, “The good things don’t always soften the bad things but vice versa; the bad things don’t necessarily spoil the good things or make them unimportant.”

Farvel Januar, hallo Februar. En ny balanse skal skapes, klarer jeg det? Jeg vil helst ikke ha en reprise av Januar med tanke på syklusen på fem og trengte derfor bekreftelse til at balansen jeg så for meg i hodet som besto av et nytt kompromiss – også godkjent i mitt eget hode som noe som kan fungere i praksis, jeg trengte bare at noen tror på det sammen med meg, and here I am.

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 468 andre følgere