Bitre Blomster

Dette er sikkert tredje dagen på rad jeg tenker at jeg burde skrive noe, så nå skal jeg gjøre det. Har kladdet noen innlegg men kommer liksom ikke alltid så langt.

Jeg vil påstå at  det går litt bedre nå? Det føles ikke som om jeg kommer til å eksplodere lenger, jeg er bare sliten. Men det er greit, heller sliten enn å gå rundt og føle seg som en tikkende bombe som kan eksplodere når som helst. Jeg er i “tar det som det kommer” modus, prøver å ikke tenke for mye, det kommer ikke så mye godt ut av det for tiden.

Tirsdag var nok den desidert verste dagen, men det har roet seg siden da, dabbet av. Litt som om følelsene egentlig bare ble skrudd av, som om ingenting egentlig ikke betyr noe, men det er okei for nå, at jeg slipper å drukne i kaos.

Lever på øyeblikk som dette. De fine småtingene i livet som jeg klarer å se.

Det er seks døgn siden sist jeg kastet opp men jeg vil ikke påstå at jeg prøver. Jeg orker ikke å forholde meg til skuffelsen av å tryne, igjen “tar det som det kommer”.

Kjenner ikke at jeg orker å skrive noe langt og komplisert, dypt eller reflektert akkurat nå, it is what it is. Frk.Psykolog lurte på om jeg ønsket en innleggelse på fredag, men ut av det blå, akkurat der og akkurat det var det vel ikke akkurat det jeg ønsket meg. Mandag da? Men jeg er ikke så sikker men sa jeg skulle tenke på det til tirsdag. Bestemme meg til da, men jeg har ikke blitt enig med meg selv om noe. Fordeler veies mot ulemper, overveier og vurderer.

Men på den andre siden, er det egentlig vits i å utsette noe man gruer seg til, eller ikke har lyst til å gjøre? Man kommer jo ingen vei av det. På mandag vasket jeg klær og lovte meg selv at det klesstativet ikke skulle stå der i evigheten, men det står der enda. Det går neppe noen steder av seg selv, klærne bretter seg ikke selv heller.

Det er som å stirre på et kart uten å vite hvor man skal. Kanskje burde man spørre noen om de kan peke ut riktig retning.

Fordeler og ulemper? Jeg vet jeg burde gjøre noe med døgnrytmen min, men av en eller annen grunn har jeg forelsket meg i å være våken om natta. Det er så ukomplisert. Det er natt og mennesker sover, ingen forventninger til noe. Om natta kan jeg bare være, gjøre det jeg vil og forventningene til meg selv er liksom ikke til stede. Jeg tenker ikke på alt jeg må gjøre eller alt jeg burde ha gjort. Jeg får ikke dårlig samvittighet når jeg ikke gjør noe annet enn å få tiden til å gå med tv-serier eller internett.

På dagid derimot har jeg dårlig samvittighet for alt jeg “burde ha gjort” men ikke orker, klarer eller makter å gjøre. Dagene føles mer meningsløse enn nettene. Jeg blir på en måte bitter på dagtid fordi jeg ikke slipper unna tankene om alt som burde ha vært eller om jeg tenker på alt som kunne ha vært. “Jeg skulle vært på skolen” eller bare at jeg skulle ha fått noe mer ut av dagene enn å bare overleve.

Fulltidsjobb, minutt for minutt. Time etter time. Det som er så trist er at det ikke gir meg noen glede å ha overlevd eller kommet meg gjennom nok en dag. Kanskje kan jeg se tilbake og være takknemlig en dag. Det pleier å være eller bli sånn, det store spørsmålet er bare når. Hvor lenge varer dette? Dager, uker, måneder? Det hadde vært enklest å forholde seg til en dato, “hold ut til da, så blir det bedre” – men det fungerer jo ikke sånn.

“Du burde være stolt av det du får til”, men jeg klarer ikke når jeg føler eller tenker at jeg er god for mye mer. Det føles ufattelig bortkastet når det virker som om man må konsentrere seg om å puste for å ikke glemme det (selv om kroppen gjør det automatisk kan det føles sånn.)

I neste øyeblikk er jeg ikke god for noe som helst. Sirkler, repriser, repetisjoner. Noe som skjer igjen og igjen. Ender det aldri? Det må det, hvis ikke er det ingen mening med livet?

Jeg har forresten en god del kommentarer jeg skal godkjenne, men jeg er ikke i modus for å svare på alle. Beklager det men regner med å komme sterkere tilbake når noe føles litt mer meningsfylt. Og, hjertelig takk for omtanken ♥ Håper dere holder ut.