Torsdag.

Først og fremst vil jeg dele et gammelt bilde med en liten ny detalj, med tanke på at det er Self Injury Awareness Day (SIAD) idag.

(Fotograf: fo2john) Bildet er tatt i slutten av Mai 2011 for å markere for meg selv at jeg hadde vært skadefri i ett år.

From every wound there is a scar and every scar tells a story. A story that says, “I survived.” 

For å vise at man bryr seg er det meningen at man skal ha på seg noe oransje idag. Er det noe som absolutt ikke finnes i klesskapet mitt så må det nesten være oransje og gult (og grønt). Men.

Jeg fikk nøkkelringen (den med oransje sløyfe på naturligvis) i julegave hos Judy, my keys go wherever I go.

Så. Det er egentlig ikke det at jeg ikke har ord for tiden, det er vel heller det at jeg har altfor mange ord og ikke aner hvilken rekkefølge jeg skal sette dem sammen i for å formidle noe som er forståelig for andre. Det er vanskelig å skulle forklare noe jeg føler at jeg ikke forstår selv. Hodet mitt er litt kaotisk, for å si det pent.

Litt klipp og lim for å understreke min egen frustrasjon. Kjenner jeg vil eksplodere hver gang jeg har tilbragt en times tid eller mer dypt konsentrert mens jeg febrilsk prøver å finne ut hva jeg skal formidle og hvordan – også trykker jeg på “lagre kladd” istedenfor publiser. Antall kladder lagret; 116. Riktignok over to år.

Dette var igår før legetime.

Idag derimot, akkurat nå. Vel. Rom nummer tre, psykiatrisk avdeling. Vet ikke helt hva jeg tenker eller føler om det, men nå er jeg her i det minste. Har bestemt og ombestemt meg cirka totusen ganger før jeg kom så langt at jeg gjennomførte – etter å ha utsatt og utsatt og gått et ubestemt antall runder med meg selv. Til slutt fant jeg ut at jeg fungerer best under press og gjorde ikke noe med saken før to timer før jeg skulle være her, da var det ikke mye annet å gjøre enn å stå opp og gjøre seg klar.

Så jeg gikk hit, hadde samtale, fikk tildelt rom og like etter det dro jeg hjem for å pakke og nå er jeg her igjen.

Hvorfor? Mange spør hvorfor. Ehm. Jeg vet ikke? Jeg har lyst til å si “vet ikke” til absolutt alt for tiden. Bare en smule eller ti likegyldig. Eller bare overveldet fordi det er kaotisk. Det er litt typisk Karianne at når livet blir for mye og tankene for mange, så går jeg inn i en modus hvor jeg tilsynelatende ikke bryr meg fordi jeg ikke klarer eller vet hvordan jeg skal forholde meg til ting. Jeg får rett og slett nok med å … holde ut? Holde meg i live? Unngå de verste impulsene som kan finne på å dukke opp? Noe i den dur. Det var ikke helt min idé dette her, men jeg gikk med på det til slutt.

På agendaen?

Doseøkning av en medisin jeg allerede tar. Døgnrytme. Næringsinntak. Spising og spying. Pretty much. 

Døgnrytme. 
Jeg har snudd døgnet opp ned. Det vil si at jeg helst legger meg mellom 0400-0600 og står opp før 1400. Hvorfor? Fordi jeg får så dårlig samvittighet på dagtid. Jeg tenker konstant på alt jeg burde ha gjort eller skulle ha gjort eller kunne ha gjort, men som jeg ikke kommer i gang med, ikke klarer å gjøre, ikke får til og gjøre eller lignende – og blir frustrert. Frustrert, oppgitt, trist, lei. Humøret bare daler mens jeg føler meg mer og mer ubrukelig samtidig som negative tanker og kommentarer om meg selv bare øker i omfang. Ubrukelig, tar opp plass, nytteløs, byrde, til overs og en hel haug med andre ting.
Om natta derimot, da gjør det meg ingenting å gjøre ingenting. Om natta er det meninga at folk skal sove og da har jeg ikke dårlig samvittighet om jeg surrer med mitt gjennom de timene. Ikke det at det jeg gjør er forskjellig fra dag til natt, men samvittigheten gnager ikke om natta. Det er behagelig fordi jeg får litt fred fra tankekaoset. Jeg bare… eksisterer. Eller noe.

Næringsinntak.
Mh. Vet ikke hva jeg skal skrive. Er det ikke åpenbart? For lavt / lite inntak av næring. Vekttap, manglende energi, tærer på humøret og kroppens fysiske form. Jeg brukte 30 minutter igår på å diskutere kalorier med frk.fastlege. Stakkars henne, å diskutere kalorier med en anorektiker er ingen enkel oppgave. Vi hadde hver vår post it og hver vår penn mens vi begge kladdet alternativer hvor ingen av oss greide å bli helt enige. Anorektikeren i meg synes en økning på 80 kalorier var mer enn nok, naturligvis fikk jeg ikke viljen min. Økning på 1/4 av nåværende inntak. GRØSS. Det er nesten dobbelt så mye i mitt hode og bare tanken føles uoverkommelig i seg selv.

Jeg stresser litt. Vanligvis har jeg pleid å få ha kaloriene og tallene mine i fred og gjøre det jeg vil med dem og jeg kjenner stresset krype litt over at andre nå skal “blande seg inn” selv om det kanskje er til mitt eget beste. Eller, til kroppens beste. Eller noe. Don’t know where this goes. 100% næringsdrikker. Oh the joy.  Det er heldigvis ingen krav til vektoppgang, noe som heller ikke skal være mulig på det inntaket jeg i teorien skal opp på.

Spising og spying / selvsdestruktivitet.
Well that’s kind of obvious, isn’t it?

So it goes.
Time will tell?
Here I am.

About these ads

32 Responses to “Torsdag.”


  1. 1 Anja 1. March 2012 at 21:18

    Det bildet er utrolig fint. Sårt. Ærlig. Øking av kaloriinntak er ikke lett…men kanskje det gir deg mer overskudd i hverdagen? At det blir lettere å takle vonde følelser på mer konstruktive måter? Det er kanskje det som er tanken bak? I tillegg til at kroppen har godt av det så klart. Håper du får litt orden på ting i løpet av innleggelsen. Sender deg gode tanker og håper det går bedre snart:)

    • 2 arikanne 1. March 2012 at 21:39

      Jeg takler IKKE følelser bedre med flere kalorier i kroppen, bare så det er sagt. Det er heller motsatt, jo mer sulten kroppen blir, jo mindre føler jeg = “jo enklere blir det”, så jeg gruer meg egentlig.
      Men takk.

  2. 3 laipai 1. March 2012 at 21:29

    Veldig bra at du takket ja til slutt. Hope it helps, one way or the other.
    Masse kjærleik <3

  3. 5 Mathilde Myre 1. March 2012 at 22:01

    Kjære deg. Godt å høre du blir ivaretatt. Håper det kan bli et godt opphold der du får litt orden på ting igjen. Du fortjener sånn å få det bra nå, skjønne jente!

  4. 7 Sandra Jeanette 1. March 2012 at 22:05

    Jeg er glad for at du gjør det du føler er bra for deg, selv om det kanskje ikke er det du ønsker å gjøre. Jeg synes også at den bildeserien han tok av deg i fjor er flott, du er vakker.

    Det du skriver med at du vil si “jeg vet ikke” til alt, og at det kanskje er fordi du ikke orker å bry deg lengre fikk meg til å tenke på meg selv.. For noen år siden begynte jeg å si “jeg vet ikke” til nesten alt, til og med på spørsmål som hva jeg vil ha til middag, eller hva jeg vil gjøre i helgen.. Er en utrolig vanskelig ting å venne av seg, det er så lett å brøle ut “jeg vet kkeeee!!” istedet for å måtte tenke over hva du egentlig vil eller ikke vil, når du egentlig gir faen.. Jeg tror jeg må slutte å gi faen i alt.. Det kan umulig være helt sunt…

    • 8 arikanne 1. March 2012 at 22:34

      Kjenner meg igjen i det du skriver Det blir liksom… lettvintløsninga. Man kommer jo egentlig ingen vei når alt kommer til alt. Og takk. ♥

      “Over thinking ruins you.
      Ruins the situation, turns things around, makes you worry, and just makes things worse than it actually is. – Unknown”

  5. 9 Lina-Marie 2. March 2012 at 00:05

    Karianne (tilgi meg at jeg åpner med å skrive navnet ditt som en annen bekymret rektor eller noe)… Jeg tror dessverre ikke jeg kan si noe som kan hjelpe deg, men jeg har fulgt med på denne bloggen en stund nå, og synes det er på tide å legge igjen en kommentar. Jeg kjenner deg ikke, men kan i alle fall rose deg for en ting; skrivingen din. Kladd eller publisert, skrivingen din står det respekt av – og jeg håper den på sett og vis hjelper deg og andre mennesker også :)

    Mvh Lina-Marie

  6. 11 Renate K. 2. March 2012 at 07:47

    Hei! Ny leser her. Jeg synes det er fantastisk at du deler livet ditt med omverden. Jeg sliter selv med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, angst og bipolar sykdom. Jeg har selv en blogg jeg skriver på. Jeg skal begynne å lese på bloggen din, du virker som en tøff jente.

  7. 13 Marthe 2. March 2012 at 10:22

    Sender deg masse klemmer <3

  8. 15 Anja 2. March 2012 at 14:47

    Ja, det kom kanskje litt dumt ut… Jeg skjønner veldig godt at det kommer mange vonde følelser med mer kalorier, jeg har det på samme måte, men det jeg merker er at når jeg over lengre tid har inntatt flere kalorier og klarer “å leve med det”/takle det på en ok måte, så kommer overskuddet tilbake, de vonde følelsene knyttet til økt inntak blir midre og det er lettere å takle hverdagen/vonde følelser. Altså at når man har mer energi og en følelse av balanse mellom inntak og forbruk av kalorier, samt at de første vonde tankene og følelsene har roet seg så vil det på sikt bli bedre? Eller noe? Vet ikke om dette ble noe bedre eller mer forståelig, men det var i hvert fall ikke meningen å bagatelisere problemet ditt!

    • 16 arikanne 2. March 2012 at 21:56

      Jeg tror jeg skjønner hva du mener men jeg relaterer ikke fordi det er omvendt for meg. Spiseforstyrrelsen min fungerer som noe som demper min emosjonlt ustabile personlighetsforstyrrelse, ergo er det sånn at hver gang jeg har inntatt flere kalorier har ustabiliteten blitt større og større og enda mer uforutsigbar, rett og slett sendt meg ut i et helvete som for meg oppleves som verre enn denne tilstanden her.
      Eller kanskje det hadde stabilisert seg om jeg hadde holdt ut lenge NOK, men jeg vet ikke hvor lenge “lenge nok” er og så langt tror jeg aldri jeg har vært der eller følt den stabiliteten som gir meg troen på at det er verdt å holde ut eller fortsette.
      Har nok ikke opplevd det enda.

      • 17 anja 3. March 2012 at 08:55

        Det er akkurat det jeg mener å si! Hvis du holder ut lenger vil det bli bedre! Mer stabilt. Jeg prøvde bare å gi deg et håp om at det kan bli mer emosjonelt stabilt og bedre på sikt hvis du bare holder ut gjennom den føste vonde, ustabile perioden:-) jeg har i hvert fall opplevd det, og håper du også vil komme dit en dag. :-)

  9. 19 Just a random fucked up chick 3. March 2012 at 02:31

    Stolt av deg, som har vært skadefri. Virkelig fantastisk. Sender en varm klem til søte deg på psyk. <3

  10. 21 Cathrine 3. March 2012 at 10:13

    Jeg har fulgt bloggen din i vel over et år. Har aldri kommentert før, merkelig nok. Vil bare si at du er en heerlig jente, du er STERK! Du skriver så utrolig godt, du setter ord på mine følelser, takk <3 Jeg kommer til å følge deg videre, og vet at du kommer til å få det BRA til slutt <3

  11. 23 Emma 3. March 2012 at 12:08

    så i bunn og grunn er det jo personlighetsforstyrrelsen du trenger hjelp til å håndtere/finne ut av/behandles for.Men da må jo også skrotten ha nok næring i seg slik at den er i stand til å behandles.
    Det finnes et bedre liv og en bedre hverdag for deg Karianne.

    Det er jeg 100 %sikker på, og jeg kommer aldri til å gi opp troen på at du en dag vil klare å oppnå friskhet . For du er en fighter og for sta og smart til å godta at ikke livet er mer enn hva du opplever nå.
    ALDRI gi opp!!!:)
    Du er fantastisk,remember!:)
    Stor klem.

  12. 25 Moda 3. March 2012 at 13:33

    Åh, jeg kjnner meg bare så ufattelig godt igjen i det du skrive. Jeg synes det er bra du er innlagt, jeg vet ikke med deg, men jeg føler meg iallefall litt tryggere når jeg selv er innlagt. Det er liksom litt mere rammer, folk som bryr seg. Igjen må jeg bare rose deg for at du deler alt dette med oss, for meg er det utrolig godt å vite at jeg ikke er helt alene ♥
    Håper du får nytte av innleggelsen! Klem

  13. 27 Trine 3. March 2012 at 21:43

    <3 Klem til deg.
    Leser forsat har bare vært veldig travl

  14. 28 Renate K. 3. March 2012 at 21:49

    Takk for det, og håper du får det bedre også :) <3

  15. 29 Linn L. 3. March 2012 at 22:30

    Håper dette kan hjelpe deg videre, Karianne <3

  16. 30 Destgirl 4. March 2012 at 11:17

    Jeg håper at denne innleggelsen vil hjelpe til å få det litt bedre, det er slitsomt å ha det slik, igrunnen mye mer enn det også.. Du er tøff, flink, en skikkelig fighter, selv de dager man ikke føler det, ikke føler seg flink, “tap”, så er du fortsatt tøff, flink og fighter..som jeg heier på og har tro på <3

    Sender deg mange klemmer og goe tanker i dette..<3

  17. 31 ida 4. March 2012 at 12:53

    det finnes håp, takk for at du er deg Karianne.

  18. 32 Ping 4. March 2012 at 20:39

    For anledningen, på rim og alt:
    To cut off your pain doesn’t make it go away,
    it makes you remember it every day.
    For a moment you forget all your troubles and fears,
    your focus is locked, you don’t mind all the tears.
    Later, when all you got left is a scar
    you realize the knife didn’t take you that far.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 23 år.

"She flies with her own wings" handler om min hverdag med anoreksi og agorafobi på vei mot det jeg ser på som "frihet" og noe bedre.
Jeg har tidligere slitt veldig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster
Populære blogger


Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 250 other followers

%d bloggers like this: