Friday.

Igår var en jævlig dag. En sånn dag hvor jeg bare, bare, bare vil spise og spy, det var det første jeg tenkte på når jeg sto opp og en tanke som ikke slapp taket. Det verste? At jeg var våken 0817. Helt til omtrent midnatt. Det er SYKT lang dag til meg å være, som liker å snu døgnet og sove bort så mye som mulig.

En sånn dag hvor jeg til slutt skrudde av lyst og bare lå i senga og hadde vanvittig lyst til å grine fordi livet føles så jævlig kjipt innimellom. Fullstendig meningsløst. Mest fordi… vel. Sånn som jeg forsto det skal jeg ut på torsdag, altså neste. Og jeg.. vel. Vet ikke. Kan jo gi faen fordi korte innleggelser.. jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, jeg er vel ingen stor fan sånn egentlig fordi 14 dager. Det tar liksom 21 dager å lage en ny vane/rutine og jeg tror veldig på den “regelen” ergo er fjorten dager 2/3, altså litt mer enn halvveis. Akkurat sånn at jeg ikke vet om det går bedre når jeg kommer hjem eller om det er rett tilbake til samme gamle.

Den borderlinediagnosen er en pest og en plage innimellom. Jeg føler meg litt satt i bås innimellom, at folk rygger unna med en gang de får høre “emosjonelt ustabil”. Jeg er ikke bare en diagnose! Og selv om jeg har den diagnosen så betyr ikke det at jeg kan sammenlignes med “alle andre” med samme diagnose. Selv om man har en diagnose til felles og kanskje kjenner seg igjen i andre sine historier – jeg er meg, min historie er unik på lik linje som at alle andre er seg selv og har sine egne historier.

Men det heter så fint at “emosjonelt ustabile ikke har godt av å være innlagt så lenge om gangen” (i alle fall her…). Irritasjonsmoment for min del, faen heller. For meg er det ikke den diagnosen som står øverst på lista, den diagnosen som er det største problemet. Spising, spying, sult og trening – det er der hodet mitt er og det jeg bruker tid på.

Her om dagen var det en dame som sa “vet du hva? Du er ikke som noen andre emosjonelt ustabile mennesker jeg har møtt før. Du er helt annerledes.” Det var egentlig veldig godt å høre, at noen ser meg som noe annet enn bare “en emosjonelt ustabil pasient.” Den diagnosen… egentlig føler jeg at den har ødelagt mye. For eksempel når jeg kanskje skulle legges inn på spiseavdelinga i Bodø i 2009, men da ville de ikke ha meg dit fordi jeg var selvskader. I 2011 derimot, i forbindelse med multifamilie florerte spørsmålet “hvorfor har ikke du vært her, hvorfor kommer ikke du hit” – men jeg vil ikke. Jeg er den samme jenta jeg var i 2009, jeg blør bare ikke. Sårene mine har grodd. “Vi vil ikke ha blondiner. Åh, har du farget håret? Men da så, du er hjertelig velkommen” – SÅNN føles det, sånn oppfattes det for meg som pasient.

Så, gi faen eller do my best med “dagene som er igjen”? Men jeg er best under press og nå er det press. Om kalorier. Ingen mer skipping? Det er litt vanskelig å forklare dette fordi med mindre du har følt det selv tror jeg ingen har forutsetninger for å forstå eller sette seg inn i – fordi det er forvrengt, ulogisk og sykt.

Jeg nådde kalorimålet på tirsdag bare for å våkne opp med en følelse av å være ti kilo tyngre på onsdag, bare for å dra hjem og trene for å føle meg litt bedre. Ble kjempesint på mamma fordi hun trodde jeg skulle hjem for å spise og spy. FAKTISK IKKE. Jeg blir rett og slett stressa fordi jeg er så usikker på kroppen min. Kroppen er ikke vant til mere næring ergo blir det vann, magebesvær og generelt ubehagelig.

Så jeg er halvveis i; hvorfor gidde å prøve? Men halvveis på “hvorfor ikke”? Men jeg synes det er dritskummelt å tro på “hvorfor ikke”, greia er at om jeg da tryner når jeg kommer hjem = “du er så jævlig naiv Karianne, faen heller” <— Selvhat.

Men jeg gjorde det igår. Kalorimålet. J æ v l i g. Og jeg gjorde det idag og det føles to hakk greiere fordi kontakten min gikk tur med meg tidligere. Om jeg får bevege meg litt blir det enklere å rasjonalisere eller forstå hvorfor jeg trenger flere kalorier. Så, to dager på rad. Er spent på hvordan jeg vil føle meg imorgen? Tidligere på dagen idag så jeg en beksvart helg i vente, helveteshelg – men nå tror jeg kanskje det kan bli okei likevel.

You see, av og til har det veldig mye å si hvem som jobber. I helga jobber Therese og det er fint, hun er jo i teamet mitt liksom. Kjenner meg ut og inn. I tillegg er det en vikar på jobb, hun jobbet her før men ikke nå lenger – hun har også kjent meg i tre år. Det er hun som gikk tur med meg idag.

Jeg merket det idag, hvordan jeg følte meg menneskelig. Når noen (personale) tør å snakke om seg selv og sitt eget liv, at det ikke bare handler om meg, sykdom, kalorier, begrensninger, følelser. Altså – en normal kommunikasjon, en normal samtale. At det ikke bare er noen som stirrer meg dypt inn i øynene – en ubehagelig øyenkontakt og jeg vet ikke hvor jeg skal flytte blikket fra en gang. Det blir så “enkelt” på den måten når det føles “casual”. Enklere å snakke, sette ord på, kommunisere verbalt.

Det beste er at de jobber motsatte vakter ergo kommer “mine favoritter” til å jobbe hele helga – og da føles det ut som om jeg kanskje kan komme meg gjennom helga – med kalorimålet – uten at jeg drar hjem for å spise og spy. Jeg kan om jeg vil, men om noen fysisk sier “nei” er det enklere for meg å høre etter enn om jeg skal kverne og kverne på “det store spørsmålet” i mitt eget hode og kjempe kampen helt alene.

Folk spør “er det noe jeg kan gjøre for deg” og det er jo ikke så mye som kan gjøres egentlig. Flytte fokus foreslåes hele tiden men det er ikke bare bare for meg å sette meg i stua med andre mennesker og angsten, det flytter ikke fokus for min del. Det øker frustrasjonen fordi jeg plutselig har to ting som kverner om hverandre. Det eneste som faktisk hjelper er å gå ut, å gå en tur. Bevege kroppen. Da føles det enklere for meg å rasjonalisere ekstra kalorier inn, om jeg kan balansere det med å vite at jeg kan bruke energien også, ikke bare ta den inn “uten å utnytte” den.

Dette ble faktisk et langt innlegg! Faktisk veldig enkelt / befriende å skrive dette også, uten at det blir “komplisert og dypt”. Lenge siden det har vært “så lett” å skrive innlegg, håper det holder seg sånn. Så ikke for meg at det skulle bli langt egentlig, skulle bare dele noen bilder i utgangspunktet. Selvfølgelig ble det ene speilbildet – ikke så bra, men whatever. Poenget er der fortsatt.

Jeg er veldig glad i deksel til telefoner og har vel fire stykker tror jeg. Men på tirsdag fikk jeg pakke i posten og den inneholdt noen ord som var klippet ut, pluss paljetter. Så. Hva gjør man med fine ord som bare er papir egentlig? Noe må man jo gjøre? Jeg ville liksom ikke bare putte dem i en skuff og glemme dem. Så dette er før-bildet.

Ark pluss lilla vannmaling pluss lim og stjerner, paljetter og sommerfugl som var en del av pakken. Fikk akkurat plass til alt liksom, meant to be. Dekselet jeg har er gjennomsiktig (men bildet ble selvsagt uklart da, typisk det) så det synes litt bedre i virkeligheten. But the point still stands – nå glemmer jeg det ikke. Litt som mitt laminerte motivasjonskort. Kanskje jeg burde lage flere, nå som Therese jobber i helga?

Håper dere får en fin helg! Tusen takk for gratulasjoner til Zahra. Vil dere ha en spoiler? Haha, dere skal få den uansett. Hun fikk løpetid igår. Vi leter desperaaat etter en hanne nå, vi hadde selvsagt funnet men eieren skulle på ferie – akkurat nå. Iiik. Give me puppies. Føler veldig at dette er siste sjanse. Det er mye som skal klaffe og med tanke på tid og alder er tiden … knapp for å si det mildt. Jeg hadde blitt veldig glad om én ting i livet mitt kunne lysne opp hverdagen. Dette er en drøm jeg har hatt i mange år, please la det være min tur til å leve ut en drøm nå.

Men nå er det medisintid for jenter som ikke liker å legge seg tidlig men skal sove likevel.

About these ads

21 Responses to “Friday.”


  1. 1 Odyne 9. March 2012 at 23:55

    Det verste med diagnoser, er når man får høre at “de med en sånn diagnose har ikke godt av slik og sånn”. Hva skjedde med “to personer med samme diagnose kan være veldig forskjellige”? (For de samme folkene kan si begge disse tingene.) Jeg er et menneske med diagnoser, ikke en vandrende diagnose. Hvorfor kan ikke jeg få den hjelpen som fungerer for MEG, bare fordi mange andre med lik diagnose blir verre av det..? Jeg synes psykiatrien må bli flinkere til å se an hvert enkelt menneske, lytte til hva de mener fungerer og prøve det ut uansett hva slags diagnose pasienten har på papiret.

    Lykke til med parring, forresten!

  2. 2 Amalie 10. March 2012 at 10:16

    Håper du får en fin helg <3

  3. 3 Unbalanced.blogg.no 10. March 2012 at 10:47

    De første dagene er de verste! Skjønner deg godt. Men som du sier etter 21 dager er det som om alt er mye lettere. Jeg er i den fasen, lage meg ny vane med å spise sunt og regelmessig uten overspising og oppkast. Jeg vil klare å holde fokus og holde det ved like etter de 21 dagene. En dag om gangen- er vel lettest å tenke sånn.

  4. 6 Nor 10. March 2012 at 11:36

    Vi mennesker er slik at vi liker å føle oss til nytte. Vi har dette til felles. Uavhengig av posisjoner vi er i, vi liker å se at investeringene vi foretar er til nytte (du beskrev jo dette selv også, i ditt bursdagsinnlegg til Zahara).

    Du sier at du blir sett på som en diagnose av og til, og det tror jeg så gjerne på. Men saken er at du nå har fått et tilbud, som du føler sånn halveis tilfredshet med, men hvor frk. psykolog og andre har tatt seg bry og krefter med å investere i deg.

    Hvis de faktisk ser at invisteringene de foretar nytter, så vil dette være noe å vise tilbake til, og det kan være lettere for deg å få ytterligere hjelp på sikt, fremfor å bli avskrevet som kroniker og håpløs. Ikke ødelegg sjansene dine nå og fremtidig, fordi tilbudet du fikk ikke ble HELT som du ønsket.

    Våg å erkjenne skuffelse og sinne, men grip mulighetene.

    • 7 arikanne 10. March 2012 at 14:59

      Unnskyld, “men saken er at du nå har fått et tilbud….”
      How do you know? Hva vet vel du om det annet enn det jeg har nevnt såvidt?
      Vær forsiktig å tro at du vet bedre eller mer om andres problemer enn det de ser eller vet selv.
      JEG synes i alle fall det er provoserende, spesielt når det kommer fra noen jeg ikke en gang kjenner.
      Ulempen å blogge åpent og ærlig regner jeg med – men ikke døm jenta bak bloggen før du kjenner jenta BAK bloggen.
      Vær så snill altså. Selv om jeg blogger åpent og ærlig er det langt fra alt jeg velger å dele, ergo trekker du konklusjoner basert på manglende informasjon. Jeg vet / tror du mener godt med denne kommentaren men jeg er lite glad i at andre enn teamet mitt synser og mener om meg, min sykdom, mine handlinger og valg. Eller; be my guest – du må gjerne synse og mene om du virkelig vil – men ikke forvent at jeg synes det er greit eller tar det til meg “bare fordi jeg har en åpen blogg.”

  5. 8 Marthe H 10. March 2012 at 14:08

    Jeg er enig i at borderlinediagnosen noen ganger er mer til bry enn til hjelp. Jeg har også blitt møtt med den at borderlines ikke har godt av å være innlagt. Men det gjelder ikke alle! Jeg har hatt veldig godt av det de gangene jeg har vært innom for litt lengre tid. Og det er absolutt forskjell på alle, diagnose eller ikke. Skjønner veldig godt at du er frustrert. Kanskje det kan hjelpe å snakke om det?

    Jeg har ihvertfall skjønt at for min del gjelder det å stå på kravene og holde på det jeg mener er rett for meg. Vanskelig? Ja, ihvertfall når halve meg skriker innvendig og sier at “du fortjener ikke hjelp, du blir bare avvist uansett, du er ikke verdt tiden og pengene det koster å hjelpe deg”. Men min erfaring er ihvertfall at om jeg ber om mer hjelp, tar initativ, viser motivasjon og argumenterer godt – så får jeg mer hjelp. Kanskje dere kan snakke om hvorfor det er viktig for deg at det blir minst 21 dager? Kan jo hende de forstår?

    Uansett, ikke gi opp Karianne!

    xxx

    ps. MASSE lykke til med å finne en hann til Zahra! Håper det klaffer denne gangen!

    • 9 arikanne 10. March 2012 at 15:01

      Håper du får det bedre snart : )
      Skjønner hva du mener med å stå på krava men det skal liksom litt guts til for å tørre å snakke ordene høyt, i alle fall opplever jeg det litt sånn. Men det er bra at folk ser deg når du snakker i klare setninger.
      Vi får se hva som skjer ; )
      Klem til deg.

  6. 10 Runa 10. March 2012 at 14:57

    Heia!
    Synd du ikke får lengre innleggelse, er enig med deg i at det tar litt tid å endre ting!! De som eier Sortland hunde og kattepensjonat, som også driver Johansens zoo på Sortland og Stokmarknes har en Italiensk mynde hann. Faren til min Italiener:) Problemet er vel kanskje det at han er for stor for standarden,men han er utrolig flott, i fargen blå slik min er. Er jo ikke så langt unna Harstad heller. Kan jo være en ide:) Han er nydelig, slik italieneren jo er. Jeg har også en nakenhund, men hun er med pels.

  7. 12 ida 10. March 2012 at 15:45

    Så kjekt med et sånt “motivasjons deksel” ^^ Mobilen har en jo stort sett med seg overalt.
    Jeg kjenner igjen den følelsen når personale behandler deg også som medmenneske og ikke bare en pasient! Skulle gjerne hatt flere slike opplevelser…

  8. 13 Nor 10. March 2012 at 15:59

    Oi… Følte meg veldig misforstått nå, mulig jeg har formulert meg utydelig. Det var overhode ikke meningen å tro eller tenke noe om situasjonen din ut over det du selv skriver. Kommentaren min var basert på innlegg du har skrevet siste tiden om behandlingoppholdet du er i. Det er en selvfølge for meg at du selv velger hva du vil ta til deg av det som andre skriver. Men hvis det er sånn at du bare ønsker visse type kommentarer mens andre er uvelkomne, så syns jeg du bør opplyse om dette slik at folk som leser bloggen din vet hvor grensa di går. Det er ubehagelig å få en tilbakemelding formulert slik som din, når man bare prøver å hjelpe.

    • 14 arikanne 10. March 2012 at 20:13

      Takk for oppklaringen : )
      Jeg ønsker ingen spesiell type tilbakemelding på bloggen min, reagerte bare på tonen jeg oppfattet. Men then again I could be wrong, det er ikke alltid like lett å kommunisere med bokstaver og formuleringer, uten ansiktsuttrykk eller kroppsspråk.

      Dette går ikke til deg, det gjelder generelt for alle situasjoner jeg er i, om det er noe som virkelig provoserer eller gjør meg forbanna ( dette går ikke til deg, virkelig ikke), men så er det en tone jeg oppfatter som “bedrevitende” når det kommer til meg og mitt. Når noen tror eller oppfører seg som om de har bedre peiling på hva jeg burde gjøre, tenke, blah blah, får det til å høres enkelt ut / jeg føler meg dum eller som om jeg ikke prøver eller ikke kjemper.
      Én ting er når jeg spør om råd, da er jeg åpen for å lytte og å høre andres meninger / erfaringer, men den der “herregud kan du ikke bare spise en brødskive” tonen… That’s what frustrates me.

      Men takk for oppklaringen. Beklager at du synes tilbakemeldingen var ubehagelig men jeg greide ikke å bare la den kommentaren sile gjennom når jeg kjente det begynte å koke inni meg.

  9. 15 Nor 10. March 2012 at 16:08

    Men ser at jeg har formulert meg på en måte som kan misforstås. Beklager.

  10. 17 laipai 10. March 2012 at 18:40

    Say a what? Aldri hørt at det er mindre bra for folk med EUPF å være innlagt….wtf liksom? Veldig fint at det har gått så bra så langt, og at du har folk på jobb der i helga, som kjenner deg. Det blir litt enklere da. Håper helgen blir god videre også.

    <3 you LT

    • 18 arikanne 10. March 2012 at 20:02

      Har du ikke? Really? Så mange stempel som følger med den diagnosen. “Overdramatisk, manipulativ, lurer eller lyver for å få det slik han/hun vil, uærlig, oppmerksomhetssyk, trives i rollen hor man får -omsorg- fra andre…” For starters liksom.

      • 19 laipai 10. March 2012 at 20:05

        Joda, de stemplene har jeg fått med meg, men ikke at folk med den diagnosen har mindre godt, enn andre diagnoser, av innleggelser…alle kan jo trives i rollen som pasient, hvor man blir sett og hørt mener jeg…jeje…

      • 20 arikanne 10. March 2012 at 20:19

        Kanskje det bare er her de er sneversynte?
        Eller. Complicated story. Mange her kjenner emosjonelt ustabile Karianne fra 2009. Mange ser en positiv forandring/utvikling og er veldig fornøyd med det mens andre er skeptiske og ikke tror på “denne versjonen” av meg selv, som om jeg løy eller spilte skuespill på en måte? Komplisert.

      • 21 laipai 10. March 2012 at 21:35

        I see…men jah…for dårlig anyway…

        <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 23 år.

"She flies with her own wings" handler om min hverdag med anoreksi og agorafobi på vei mot det jeg ser på som "frihet" og noe bedre.
Jeg har tidligere slitt veldig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster
Populære blogger


Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 249 other followers

%d bloggers like this: