Tanker og Refleksjoner « Bitre Blomster

Arkiv for kategorien 'Tanker og Refleksjoner'

It’s an ache I still remember.

Publisert 6. mars 2012 Dagbok: Innlagt , Tanker og Refleksjoner 13 Comments

Forsøk nummer tretusenogførtisju på å skrive noe, ca. Det er litt sånn det føles. Jeg tror jeg har noe å si, jeg skriver og skriver og når jeg leser gjennom ser jeg bare at hvert eneste ord jeg skriver er forurenset av sykdom og sykdomstanker. Etter innlegget jeg skrev igår (gjett hvor det havnet? Kladd) så følte jeg at jeg hadde mistet hodet mitt. Fornuften. Som om jeg har mistet en bit av meg selv ett eller annet sted underveis. Ett eller annet sted.

Jeg føler meg egentlig ganske dum. Ynkelig, ydmyket, korttentkt, naiv, sneversynt, nærsynt, lurt. Sult livnærer spiseforstyrrelsen, syke tanker vokser som ugress mens det som burde være blomster visner fordi det ikke er plass til dem lenger. På tide å luke? Eller noe.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet? I mitt stille sinn så jeg for meg at å legge meg inn ville tilsvare at jeg lot noen passe på at jeg ikke døde – satt på spissen. That’s it. Ingenting mer. Jeg så liksom ikke for meg at noen skulle gjøre noe og jeg så hvertfall ikke for meg at jeg skulle gjøre noe. Bare puste, det går nok over? Yeah right, særlig. Les avsnittet over en gang til, hodeløst.

Vel. Igår stirret jeg på et ark i a5 format, fylt med bokstaver skrevet med blå penn, tre delestreker, to utropstegn, en linje skrevet med blokkbokstaver og seks punkter. Nederst står det “Lykke til!” understreket med smilefjes helt på slutten.

De siste to årene når jeg har vært innom her har jeg egentlig surret som jeg selv måtte føle for, gjort det jeg måtte føle for, fulgt standardreglementet men ikke noe særlig mer. Mest bare oppbevaring, symptomdempere eller brannslukking som også brukes for å beskrive. Med andre ord hadde jeg ikke forventet eller sett for meg noe annet heller. ~~“Chronic case”, hvem gidder vel å ta tak i det?~~ Når jeg skriver surre som jeg selv vil mener jeg; jeg kunne spise når jeg ville, spy når jeg ville, komme og gå som jeg selv ville, var jeg borte / hjemme i åtte timer, så var jeg det. Om jeg ikke ville spise – nei vel, da ville jeg ikke spise.

Men frk.psykolog gidder♡

“~~If you expect nothing from no one you’ll never be disappointed~~“. En sånn setning som får meg til å føle meg klok av skade. Been there, done that. Det gjør så jævlig vondt å håpe, jeg kan nesten ikke fordra å håpe fordi det er så sårt. Så skjørt og det gjør så vanvittig vondt om det ikke blir sånn jeg hadde sett for meg eller håpet på. Ord som mislykket, håpløs, hjelpeløs, innestengt og naiv går igjen i hodet mitt igjen og igjen. Likegyldigheten kommer krypende, det er så mye enklere og mindre smertefullt. Bivirkningen av likegyldighet er for meg; bitterhet.

Jeg blir frustrert fordi ting er som de er, jeg blir sint men jeg aner ikke hva eller hvem jeg skal bli eller være sint på, til slutt tar jeg det ut på meg selv. Om jeg ikke kan skylde på noen eller finne en logisk grunn – det handler ikke om å klandre noen – det handler for meg om å rasjonalisere hvorfor eller hva som skjer i en gitt situasjon som ikke blir slik jeg hadde planlagt.

Et helt banalt eksempel (jeg vet det er sykt): jeg håper det blir fint vær imorgen fordi jeg liker sol. Istedenfor henger skyene tykke mens verden virker grå og fargeløs, livløs. “Nei vel, da fortjener jeg ikke sol da!” tenker jeg.

I forrige uke skulle jeg hente en pakke på posten. Det viste seg at pakken ikke hadde kommet enda og jeg ble så vanvittig sint “jeg håper å ha flaks i to sekunder men det er tydeligvis mer enn jeg fortjener.” Det var liksom ikke posten sin skyld, eller de som hadde sendt meg melding om at pakken hadde kommet når det viste seg at det var en feilaktig opplysning – det var min skyld fordi “jeg fortjener ikke bedre.”

Jeg velger ikke bevisst å tenke disse tankene, de dukker opp automatisk og følelsene henger seg på og bølger i takt med tankene som bryter mot skjær og kvasse klipper.

Du tenker kanskje “herregud, det er jo bare en pakke!” og ja. For andre er det kanskje det, men for noen som mangler innhold i hverdagen og desperat forsøker å finne noe å klore seg fast i for å ikke falle av… Småting blir store ting. Bagateller blåses ut av proporsjoner og blir til verdensproblemer. Eller i en deprimert tilstand; en grunn til å dø om bagatellene blir mange nok uten lysglimt.

Det er vanskelig nå. “Jeg fortjener det, jeg fortjener ikke bedre.” Når rasjonalisering og fornuft ikke strekker til leter jeg etter en forklaring som ikke finnes og klandrer meg selv istedenfor.

Now and then I think of all the times you screwed me over
But had me believing it was always something that I’d done
But I don’t wanna live that way
Reading into every word you say
You said that you could let it go.
[Gotye ft. Kimbra ~ Somebody that I used to know
Eventuelt "Walk off the earth" sin versjon]

Men tilbake til arket med blå bokstaver. Lykke til du liksom. Jeg vet ikke hva jeg tror. Er mitt beste godt nok? Går det om jeg går inn for det? Klarer jeg mer enn jeg tror om jeg tør å tro på noe annet enn mine egne følelser? Kan jeg stole på de som sier at jeg kan? De som mener jeg er god nok som jeg er? Lyver de? Er de sikre på det, og i så tilfelle, hvorfor?

Arket er vel en slags behandlingsplan. Det blir med andre ord ikke mye tid til å flyte rundt i gangene å ikke ta seg til noe som helst. Kanskje jeg trenger det mer enn jeg aner. Kanskje det gir meg en tro på noe annet enn det jeg hører i mitt eget hode? Det står liksom ikke “du skal fortsette å puste” på det arket, det inneholder meget spesifiserte punkter med alternativer for å tette igjen smutthull som lager mindre plass til løgner. Jeg produserer ikke løgner på løpende bånd lenger, det er mer det at jeg holder igjen sannheten med mindre en konfrontasjon finner sted.

Uten forventninger eller forhåpninger til meg selv eller noe rundt meg, blir jeg nummen og følelsesløs, jeg driter i det som skjer, gir en lang faen i konsekvensene av det jeg utsetter meg selv for – i mitt hode; “what difference does it make?”. Når jeg ikke har bestemt meg for å telle dager uten oppkast blir jeg heller ikke skuffet når jeg ikke får det til – jeg prøvde ikke. Det var ikke et mål jeg strakk meg etter, ergo betyr det ingenting når jeg ikke nådde opp – jeg prøvde ikke.

Let me crash and burn. “Bare kom med det for faen, alt er ødelagt uansett så hvilken rolle spiller det?!”

Men når alt kommer til alt er det en håpløs forsvarsmekanisme som blir til for å beskytte meg selv fra nederlagene jeg ikke takler. Jeg skrur tvert av forventningene for å unngå skuffelse.

Helt ærlig? Jeg hadde steilet om jeg på forhånd visste at det kom til å bli press på kaloriene.

Anyway. Arket, for tredje gang.

x kalorier/næringsdrikker. Unnasluntring fører til null/begrenst utgag. Og om jeg drar ut/hjem, at jeg ikke burde være borte i mer enn to timer. (For å unngå at jeg drar hjem for å spise og spy when the going gets tough.) Og turer ut (gåturer) er også tidsbegrenset.
Ikke utsette næringsdrikker. Har tendenser til å utsette helt til jeg hopper over måltider. Nå blir jeg i det minste minnet på/oppfordret. Det er enklere å bøye hodet og si “okei” enn å kave i mitt eget hode uten å finne riktig svar – til slutt blir jeg handlingslammet og gjør hverken det ene eller det andre mens klokka tikker fra meg.
Delta på morgenmøte (agorafobien, ubehag ved å oppholde meg i samme rom som mange andre)
Delta sosialt i fellesmiljø 2x 20-30 min (dagskift og kveldsskift)
Deretter er det meninga at jeg skal skrive en beskrivelse (en slags søknad) til noe.
Og…. Når x kalorier er nådd… å bytte ut én næringsdrikk med noe som skal tygges før det svelges.

DET GRUES. Idag er vel “dag 1″ når det kommer til disse punktene. Hittil ligger jeg i rute på næringsinntak (har allerede vært en tur ute med pers. Måtte hjem å hente en pakke -kommer tilbake til den senere i kveld/imorgen-, og siden jeg allerede har vært ute blir/føles det som en forpliktelse å innta det jeg skal (maksimum/minimum) = motivasjon.

LOOK WHAT THEY MADE ME DO, hahah. Kreativgruppa. “Fokuser på egget, fokuser på egget, fokuser på egget, drit i at det er fem mennesker i rommet, se på egget.” Jeg har seriøst ikke malt egg siden jeg gikk i barnehagen. Jeg knuste ingen.

Maybe this is a second chance. Use it wisely. Jeg er fortsatt likegyldig og tenker “whatever happens, happens” men om jeg ikke bryr meg har jeg ingenting å tape på og prøve. Om jeg ikke tror på noe heller, kanskje det ligger mer mestring i å lykkes enn jeg ser for meg. Jeg vet ikke? Uansett

Jeg har forresten nådd et mål. Først skulle håret nå navelen, deretter var det stjerna and here I am. Er det noe jeg hører hver gang jeg treffer mennesker er det “så langt hår du har fått!” Men det er greit for jeg har aldri hatt komplekser eller mislikt håret mitt. Men nå må jeg stusse det da. (sykehusbad er stygge så jeg tok meg friheten til å sensurere det.)

Trening uten mening.

Publisert 19. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 32 Comments

Dette innlegget har surret i bakhodet noen dager nå, men jeg har ikke riktig visst hvordan jeg skal sette ord på det, formulere det eller dele det. Om trening, trening med mening og trening uten mening eller mitt forhold til trening generelt. Les med respekt.

Det hender jeg får mail fra dere lesere og noen spør om mye rart. Når det er sagt kan jeg legge til at ingen spørsmål er dumme spørsmå så spør om dere lurer, i kommentarfelt eller mail, men det er stadig fire ting som går igjen.

Kan du fortelle meg hvordan du gjør det når du spyr? Hva bruker du, hvordan får du det opp og hvordan føles det?
-Nei, jeg svarer ikke på den typen spørsmål og har understreket det flere ganger.
Hva er den bakenforliggende årsaken til hvorfor du er syk som du er?
-Jeg vet ikke. Med mange nok dråper renner glasset over, ergo er det komplisert og noe jeg egentlig aldri har satt meg ned og forklart grundig på en blogg, kjenner ikke behovet. Har riktignok fortalt deler tidligere.
Trener du? Hva trener du? Hvor lenge trener du? Hvor ofte og hvor mye trener du?
-Nei, jeg svarer ikke på det heller.
Kan du fortelle meg hva jeg burde spise og hva jeg burde trene?
-Nei, det kan jeg ikke. Jeg har null peiling. Selv om jeg i teorien vet hva som er sunt, ritkig og normalt, så kunne det aldri falle meg inn å fortelle det til andre som et generelt råd.

Men det jeg vil utdype nå er dette med trening, for jeg har fått noen mailer om det i det siste. Jeg nevner sjelden eller aldri at jeg trener i bloggen. Av en eller annen grunn synes jeg det er fryktelig privat og det er litt rart med tanke på at jeg lett kan brette ut om bulimiske tendenser og enorme etegilder, følelser og tanker rundt dette.

Mitt forhold til trening?

Jeg har alltid vært aktiv. Når jeg var tre år gammel begynte jeg på barnedans. Pappa er alltid skrekkelig glad i å fortelle mennesker hvordan jeg var som barn, aktiv, glad, lykkelig, klatret i trær, syklet, spesielt liker han å inkludere det faktum at jeg aldri har syklet med støttehjul mens alle de andre barna i fugleveien og svaleveien gjorde det.
Når jeg var fire og fem år gikk jeg på turning. Når jeg var seks år begynte jeg å danse mer og flere typer. Når jeg var sju år var jeg med i min første store forestilling som gikk over to dager hvor nærmere 2000 mennesker møtte opp for å se dansekarusellen i Tromsø. Det var bare første gang og senere har det blitt mange forestillinger.

I tillegg kan det inkluderes at jeg likte å sykle og syklet ofte til og fra skolen, i friminuttene var det alltid aktivitet, gymtimene var de beste timene i uka, alle syntes det. Om sommeren elsket jeg å bade i Grunnvannet sammen med venner selv om det nå ikke kunne falle meg inn lenger. Men det var ofte, til og med daglig eller annenhver dag gjennom en hel sommerferie. Badeland var også noe av det morsomste jeg visste om. I 2004 åpnet Grottebadet i Harstad og jeg og flere venner hadde månedskort og kunne lett være der fra det åpnet klokka ti, til det stengte rundt seks – hver dag.

Jeg har alltid vært naturlig “tynn/slank” og er atletisk bygget, muskler er ikke noe jeg må slite meg til og leger sier ofte at om det ikke hadde vært for at jeg i utgangspunktet var og er sterk fysisk, så hadde kroppen min streiket alvorlig for lenge siden når det kommer til spiseforstyrrelsen.

Jeg har vokst opp med aktive foreldre som ofte har slept meg med ut på både fjelltopper, hytteturer, campingturer, teltturer, skiturer, sykkelturer og rideferier. Det var ikke alltid like gøy å bli slept med ut i regnet når jeg ikke ville, men.

Likevel har det ikke vært trening for meg. Det har vært en del av en aktiv hverdag. Fra jeg var tolv år danset jeg to, tre, fire timer i uka alt etter som, en liten periode drev jeg med friidrett fordi jeg kunne løpe fort og hadde god spenst, en liten periode var jeg keeper for et fotballag, men det varte bare en sommer eller noe sånn. Men det var ikke trening. Når jeg danset var det øving og terping, det handler om koordinasjon, prestasjon, eleganse, kontroll og å skape et bilde, portrettere et utrykk. Det handlet om å bli god, det handlet om teknikk, det handlet om lidenskap, det handlet om ambisjoner.

En dag når jeg var tretten år gammel og var på butikken sammen med pappa, jeg husker ikke sammenhengen eller hva, hvorfor han kommenterte det, han kommenterte en matvare og sa informativt nok “kalorier. Husk det ordet, alle jenter teller det før eller siden“. Inni hodet mitt tenkte jeg “du skulle bare visst hvor lenge jeg allerede har talt kalorier” men i virkeligheten latet jeg som om jeg var interessert og lærte noe nytt. På dette tidspunktet ble det også enda mer gøy eller spennende å danse fordi jeg nå hadde begynt å bli skrekkelig klar over at jeg forbrente kalorier. Dobbelt rush.

I tillegg kunne jeg sykle over alt mens jeg tenkte intenst på at jeg gjorde det for å forbrenne kalorier, men det var det ingen som visste på den tiden. Det var ingen hjemme som stilte spørsmålstegn til at jeg ville ut å sykle, hjemmefra var all trening god trening, all bevegelse var sunt. Nå kan det jo også sies at jeg har en mor som underviser på idrettslinja, elsker fjellturer, jakt og harhunder som ikke akkurat ligger på latsiden selv. For henne er aktiviteten selve livet, noe som gir henne mest glede og lenge forsto hun ikke hvorfor jeg ble sur eller irritert når hun oppfordret meg til å trene selv etter at hun fikk vite om spiseforstyrrelsen.

Når jeg var liten handlet det om å gå i spagat, stå på hodet eller hender, slå så mange hjul på rad jeg kunne – fordi det var gøy.

Når jeg var femten år begynte jeg på danselinja. Jeg flyttet hjemmefra og inn på egen hybel i Tromsø. De to første månedene gikk det veldig bra fordi jeg på det tidspunktet hadde forsøkt å legge spiseforstyrrelsen på hylla, noe som raste fra hverandre 22. oktober 2006. Den dagen kjøpte jeg en vekt, gråt i timesvis, skadet meg selv – fordi jeg var for tung. For feit. Fordi jeg hadde gått opp masse i vekt (etter min mening) og fordi jeg ikke ville veie “så mye” lenger.

Etter det ble treningen mindre preget av glede og kalorier var det som lå lengst fremme. Kalorier, kalorier, kalorier.

Det gikk i to måneder. I ukedagene var matinntaket ekstremt lavt mens jeg i helgene lot det skli ut og spiste og spydde. Særlig når jeg var hjemme hos mamma, for hun måtte jo ikke vite at jeg var “på kjøret” igjen, selv om hun kunne påpeke at jeg hadde blitt tynnere. “Mye stress på skolen…”. En søndag i Januar når jeg kom hjem til hybelen fra en helg hos mamma fant jeg ikke tilbake til den anorektiske kontrollen og bulimien eskalerte til det punktet hvor jeg kunne droppe skolen for å gjøre det, eller kaste opp hvor som helst og når som helst. På fire måneder til sammen hadde jeg kjørt meg selv i grøfta, var åtte kilo lettere og hundre emosjonelle kilo tyngre og ville bare dø. Så jeg prøvde å dø. Og feilet, droppet ut av skolen, flyttet hjem og dedikerte livet mitt til spising og spying. Ikke tok jeg dansetimer, ikke hadde jeg noe å gjøre på dagen lenger, vennene mine gikk på videregående ,og jeg? Jeg ville stort sett bare dø eller spise og spy, eller skade meg selv, spise tabletter eller “om å gjøre og ikke spise på så lenge som mulig”.

Trening var ikke gøy lenger. Å løpe rundt i skogen på natta med tårer som trillet ga meg ingen glede, snarere tvert i mot. Det var straff, handlet om kalorier og selvpåført smerte.

Etter det var jeg inn og ut av psykiatrisk, flyttet fra Harstad til Tromsø på ungdomspsykiatrisk, deretter til pappa i Bergen og var der noen måneder før jeg flyttet tilbake til mamma for noen måneder før jeg tilbragte et halvt år til på ungdomspsykiatrisk i Tromsø. Etter det var det voksenpsykiatrisk, først Åsgård men deretter åpen avdeling i Harstad, som ikke lenger var så åpen så lenge jeg var pasient der.

På ungdomspsykiatrisk var jeg innlagt for å fikse opp i spiseproblematikken. Til å begynne med lå jeg på aktivitetsnivå to, hakket over sengeliggende og fikk lov til å bevege meg i ti minutter om dagen. Jeg fikk ikke bake, jeg fikk ikke ut, ikke kino, ingen av aktivitetstilbudene på avdelinga – ikke før jeg gikk opp i vekt. Lenge lå jeg på nivå tre hvor jeg fikk en halvtime til sammen, fikk lov til å dra på kino, klatre til topps i klatrehallen to ganger (femten meter), gå korte turer og that’s it.

Aktivitetsnivå fem het så fint “full aktivitet”. Jeg tok det opp i behandling og vi ble enige om at det skulle hete “normal aktivitet” istedenfor, fordi “full” virket for meg som “kjør på”.

Men etter at jeg havnet i voksenpsykiatrien var det bare meg og bulimien, jeg trengte ikke å trene for å gå ned i vekt. Jeg orket ikke å trene eller bevege med, det tilhørte sjeldenhetene.

Jeg skrev meg ut i Januar 2010, ble så underernært innen Mars på grunn av bulimien at jeg endte opp med sonde, fikk lyst til å leve og skulle klare å fikse dette selv. Jeg dro hjem, tilførte kroppen mer energi og begynte å trene. Dette var min fysisk sunneste periode etter at jeg ble syk. Fra å være for svak til alt til å kunne gå tur, etterhvert løpe – lenger og lenger. Når tilbakefallet til det bulimiske kom 30. juni 2010 ble det mindre trening og mer oppkast. I august begynte jeg på skolen og hadde ikke tid til å trene annet enn å gå til og fra, noe jeg prøvde å gjøre ofte men ble ofte kjørt fordi noen insisterte. Dessuten var det lurere å komme på skolen opplagt og ikke utslitt etter å ha gått.

Jeg husker ikke helt om det var Februar eller Mars i fjor at jeg bestemte meg for å begynne å trene igjen. Snøen smeltet og nesten hver natt løp jeg gatelangs for å fobrenne kalorier mens jeg var mindre og mindre på skolen. Særlig etter at panikkangsten slo til med full styrke i April, i Mai var det løping som sto i hodet på meg.

Jeg kan ikke trene. Jeg vet ikke hvordan – jeg vet at det jeg gjør er feil. Jeg vet ikke hva normale mengder er – eller jo, men jeg får det ikke til i praksis. I hodet mitt er det “kjør på” og jeg gjør det, til jeg er utslitt og utbrent, har opphold på treninga før det er påan igjen. Jeg husker ikke når jeg fikk beskjed om at det var nok for meg og helsa mi å gå en tur i 30 minutter om dagen. Hørte jeg etter? Nei. Hører jeg etter nå? Nei. Er det så lurt? Nei.

I sommer var jeg innlagt og fikk streng beskjed om å forholde meg til 30 minutter, siden jeg måtte ha følge ble det 30 minutter gåtur hver dag – på minuttet. Jeg kunne selvsagt trene i skjul men det var ikke så mye jeg orket.

I august derimot – begynte jeg å løpe gatelangs på natta igjen. Av og til føles det herlig, når jeg utfordret meg selv i forhold til angsten og hvor langt unna hjemme jeg turte å bevege meg. Det var med andre ord positivt selv om intensjonen med kalorier og forbrenning alltid lå i bakhodet.

Etter Oktober har det tatt seg opp igjen. Ja, jeg trener hver dag men det er ikke hensiktsmessig å legge ut om hva eller hvor mye eller hvor lenge. Jeg nevner det ikke på bloggen, ser ikke vitsen i det. Hva er vitsen? Ja, jeg trener – punktum.

Og nei. Jeg vil ikke gi andre råd eller tips hverken om kosthold eller trening fordi jeg har ikke peiling. Eller jo, jeg kan teorien men det kunne aldri falle meg inn å anbefale noen jeg ikke kjenner om noe som helst på den fronten. Jeg er ikke et sunt forbilde, jeg har ikke rett til å gi noen andre råd som jeg selv ikke følger for fem flate øre. Og jeg er absolutt ikke interessert i at noen skal lese bloggen min og tenke “~~aha, hun trener det og det, sånn og slik – jeg skal også~~“. Og om du lurer på hvorfor jeg da kan fortelle om spising og spying så er det fordi jeg personlig synes terskelen er annerledes. Det krever ikke så mye å skulle løpe en tur eller annet, men å skulle sette seg inn i hvordan man kaster opp? I sammenligning er bulimien en hel vitenskap i en egen klasse, det er ikke det samme som å a på seg løpesko og presse seg ut døra.

Jeg vet med sikkerhet at det finnes de der ute som leser bloggen min av gale intensjoner. De som vil “gjøre som meg”, noe jeg finner UTROLIG trist fordi jeg ikke kan fatte og begripe hvordan noen som helst kan ønske seg å leve på lignende vis som meg.

Hadde jeg spist skikkelig og trent sunt og hatt gode rutiner – da hadde det vært annerledes. Men om du leter etter trening eller kostholdstips, så finnes det SÅ UTROLIG mange GODE blogger der ute med riktig fokus, tips og triks. Å oppsøke en spiseforstyrret blogg på let etter det samme er helt bak mål. Det finnes så mange gode forbilder der ute som man kan se opp til eller lære noe av, bare ikke se hit. Ikke se på meg, jeg er ikke et godt eksempel.

Jeg skriver aldri detaljert i mengder hva jeg spiser eller har spist iløpet av en dag – selv om jeg kan nevne at jeg har spist noe. Jeg skriver aldri hva eller hvordan jeg kaster opp selv om jeg kan si at jeg har gjort det. Jeg kan nevne at jeg har løpt en sjelden gang, men aldri hvor fort eller hvor mye eller hyppigheten.

Så ja. Jeg trener hver dag med unntak av meget sjeldne ganger. Om det er et problem jeg sliter med? Ja, det er trening uten mening for min del. Jeg kompenserer, styrer og baler, teller og regner og bruker mye tid inni hodet mitt på ting som ikke er bra. Så ikke se på meg for inspirasjon til å endre livsstil, kosthold eller treningsprogram. Det finnes så mange gode blogger der ute som handler om sunnhet og velvære, skrevet av mennesker som er gode og sunne eksempel.

Må innrømme at det var godt å få det ut. Håper dere forstår mitt perspektiv.

Juni 2010, rett før tilbakefallet. Sunneste vekt noensinne kombinert med sunneste kosthold på årevis, pluss friskere treningsvaner og fokus.

Medias framstilling av selvskading er utilstrekkelig.

Publisert 16. november 2011 5 PSYKISK HELSE , selvskading , Tanker og Refleksjoner 61 Comments

I det siste har det vært slått opp saker i både VG og Dagbladet som handler om selvskading. Idag tidlig fikk jeg en kommentar som lurte på om jeg hadde en kommentar til artikkelen VG publiserte idag. Jeg klikket meg videre til linken og så filmen om Ida; “300 sekunder – Blodet ble mine tårer“.

Jeg kan nevne at jeg bare har sett videoen én gang, det var nok for meg. Dette innlegget handler ikke om Ida eller hennes historie, det handler om hvordan jeg synes media tar opp problematikken.

25. november er det 18 måneder siden jeg hadde min siste alvorlige skadesprekk. Jeg har hatt tre små episoder med tilbakefall men er likevel mer eller mindre skadefri og ble friskmeldt av vikarlegen min når jeg hadde vært fri, eller ren om du vil; i 46 uker. For meg var det en seier. En seier at jeg kan håndtere motgang og problemer jeg møter i hverdagen på en annerledes måte enn nettopp selvskadingen.

Når jeg tenker tilbake til når jeg sto midt oppi selvskadingen er det første jeg husker triggerne. Detaljer som kunne utløse skadetrang eller ønsker om å påføre meg mer skade enn jeg allerede har gjort. Jeg ble trigget, jeg lot meg trigges og jeg kunne oppsøke kilder med skadelig innhold med vilje. Jeg sammenlignet min selvskading med andres selvskading og ble trigget, både bevisst og ubevisst. Om andre jeg kjenner hadde skadet seg selv kunne jeg lett bli trigget å tenke at jeg måtte skade meg selv mer.

Jeg har også sett videoen og lest artikkelen om Anne i Dagbladet, publisert 14. oktober 2011.

Det er greit at media forteller noens historie men det er noe viktig jeg savner. Jeg savner å lese hva som kan være til hjelp for å snu trenden og jeg savner å høre historier fra de som ikke har synlige arr de må bære med seg for resten av livet. Jeg savner å lese om hva og hvordan tenåringer mellom 13-16 år ser på og opplever selvskading. Jeg vil vite hvordan de tenker og ser på det.

I videoen til Ida nevnes det at sist hun skadet seg måtte hun sy 110 sting. Med én gang tenkte jeg at jeg personlig aldri har sydd så mange sting på en gang. Ida trengte også hudtransplantasjon. Det er ille, helt klart alvorlig, men samtidig fikk det meg til å tvile på meg selv, min egen selvskading og mine arr. Er det ikke nok? Er det ikke ille nok? Har jeg ikke gjort en god nok jobb som selvskader?

Jeg mener at media legger alt for mye vekt på de som har synlige symptomer, jo verre selvskadingen blir framstilt – jo mer interresant og sjokkerende vil artikkelen bli, jo mer oppmerksomhet vil temaet få. Det er et viktig tema å belyse og jeg tror det er langt flere som sliter med selvskading enn det man er klar over fordi det er tabubelagt og noe man sliter med i all hemmelighet.

Personlig hadde jeg en tanke om at jeg aldri kunne skade meg selv nok, uansett hvor langt jeg trakk strikken så var det aldri alvorlig nok. Jeg var redd for å ikke bli tatt seriøst eller møte forståelse om jeg fortalte noen om hva jeg slet med. Jeg var redd for at problemet skulle sammenlignes med verre tilfeller og bli bagatellisert. Til en viss grad møtte jeg også triggere på legevakten når jeg møtte opp fordi jeg var nødt til å sy eller få behandling for selvpåførte skader. En turnuslege som sier “jeg har sett mye verre før” og “det er langt mer alvorlig om du kutter sånn og slik” eller “dette var jo ikke så ille“.

Jo, det er ille nok! All selvskading er selvskading, all selvpåført skade med intensjon om å skade er alvorlig. Tanken bak er destruktiv og faretruende. Tanken er det egentlige problemet.

Selvskading er mye mer enn bare symptomet. Når jeg sier symptomet mener jeg det som er synlig, kuttene, arrene, merkene, blåmerkene og flere. Det er tankegangen i seg selv som er farlig, tanken om at man må ødelegge seg selv, straffe seg selv eller at man fortjener smerten – det får for lite fokus i media.

Jeg tenker på de som er yngre og er i startfasen eller på et tidligere stadium i sin selvskading. Media bør belyse hva mennesker i samfunnet kan gjøre rundt en selvskader, for en selvskader – før det går så langt som artiklene beskriver. Jeg savner at noen forteller hva som kan gjøres for å forhindre at unge mennesker må leve med arr og meget sannsynlig en følelse av skam i flere år og kanskje resten av livet. Hva kan gjøres for å stoppe utviklingen? Det fortjener fokus i media.

Når jeg selv opplever at jeg blir trigget når mellomrommet mellom meg og selvskaderen jeg en gang var er så stort som det er, jeg tenker umiddelbart på de andre, de som er yngre, de som har mer skjulte symptomer. Om ikke jeg føler at jeg strekker til som selvskader, hva tenker de? Tenker de at de er nødt til å sy 110 sting i slengen eller få en hudtransplantasjon før de har nådd de destruktive målene som tankegangen til stadighet maser om, eller hjelpen de egentlig trenger?

I 2009 når jeg slet med selvskadingen og var på mitt verste stadium var jeg fullstendig overbevist om at det aldri kunne bli ille nok, det kunne alltids bli verre, jeg kunne alltids legge litt mer hat i handlingene mine og skade meg selv litt verre, litt mer alvorlig. Jeg gjorde det, gang på gang. Tilværelsen min dreide seg utelukkende om selvdestruksjon og smerte.

På denne tiden var jeg innlagt på en åpen psykiatrisk avdeling. Trigging er også ufrivillig, selv om enkelte kan oppsøke triggende utløsere dukker det også opp situasjoner i hverdagen eller lignende som tenner lysten til å selvskade. Selv å lese eller høre om noens historie selv om den har en lykkelig slutt kan ufrivillig bli en trigger. En dag var det to unge damer som holdt foredrag om dialektisk adferdsterapi for personalet på avdelinga jeg var innlagt ved og jeg ble spurt om jeg ville være med for å høre historiene deres, for å høre om deres erfaringer. Tilbudet jeg fikk var ment for å gi meg håp om at ting kunne bli bedre, dessverre var det ikke det inntrykket jeg satt igjen med når foredraget var over. Jeg oppfattet deres historier som mer alvorlig enn min egen og tenkte dermed at jeg var nødt til å gjøre selvskadingen enda verre før det kanskje kunne bli bedre en dag.

Mange selvskadere har håp inni seg om å bli sett, møtt, hørt og tatt både alvorlig og seriøst. De ønsker hjelp men vet ikke hvordan de skal formulere smerten de føler inni seg med ord. De lar selvskadingen bli ordene de aldri fant og alvorlige symptomer oppfattes som en verre problematikk av systemet rundt. Det er klart at symptomene også trenger behandling i form av sårstell, strips, plaster og kanskje suturer, men det er tankene som egentlig trenger behandling. Tankegangen må endres for å snu den negative trenden. Tanken om å selvskade blir ikke bedre eller mindre intens selv om sårene får stell og omsorg.

Tankene må jobbes med. Hvorfor er tankegangen selvdestruktiv, hva er de utløsende faktorene for selvskadingen som fører til handlingen. Hva er årsaken?

Noe inni meg ønsket å gi opp selvskadingen men jeg forsto ikke at jeg måtte endre tankegangen min for å komme noen vei. Det tok meg lang tid å innse at nok var nok, det tok lang tid å innse at jeg kunne ødelegge meg selv så mye jeg klarte men at det likevel aldri ville bli nok. Jeg måtte se og forstå at jeg selv måtte trekke streken for når nok var nok.

Selvskading er så mye mer enn symptomene du kan se med egne øyne.

For å lage en interessant artikkel og for å belyse temaet på en mer hjelpsom måte for å stoppe trenden burde avisene og massemedia lage oppslag som kan utgjøre en forskjell. Hvordan kan voksne, foreldre eller lærere vite og ta tak i unge som sliter selvdestruktivitet? Hvordan kan de møte en selvskader for å snu trenden og stoppe utviklingen før det blir enda verre? Hva kan bidra til å dra unge som sliter tilbake til en bedre levestil? Hva skal til for å hjelpe, hva betyr noe? Hva utgjør en forskjell? Hvilke tilbud finnes for unge selvskadere? Finnes det selvhjelpsgrupper, finnes det kurs man kan delta på, finnes det organisasjoner som jobber aktivt med å spre budskapet om selvskading for å forhindre en økning i utviklingen? Hva kan forhindre at flere og flere får lignende historier å fortelle som Anne og Ida? Hvordan er det å være mor eller far å vite at tenåringen de har hjemme skader seg selv, hvordan føles og oppleves det? Hva gjør man og hva kan man gjøre? Hva er lurt å gjøre, hva er bra?

Hverken Idas eller Annes historie inneholder informasjon om hvordan noe kunne ha vært unngått. Artiklene er en historie, en fortelling, men det er også alt. Dessverre er det fortellinger som etter min mening har blitt framstilt med overdrevent fokus på symptomene, fortellinger som lett kan oppfattes som triggere for andre som sliter i lignende situasjoner.

Selvskading skal ikke behøve å gå så langt at man må leve med synlige arr for resten av livet, en konsekvens man ikke slipper unna. Jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet idag når jeg var mye yngre, jeg skulle ønske jeg visste det da slik at det kunne ha utgjort en forskjell for meg. I min historie er det for sent å endre på noe og jeg lever med det. Det går bra, jeg klarer meg, jeg takler det – men jeg vil for alt i verden ikke at det skal behøve å bli så ille for andre før de får den hjelpen de trenger i sin egen situasjon for å snu om på tankegangen for å unngå og leve resten av livet med arr og merker.

Jeg håper ingen beundrer meg på grunnlag av arrene mine alene. Jeg håper ingen ser på arrene mine og tenker at de vil se sånn ut. Jeg håper ingen tror at det vil hjelpe dem å gjøre selvskadingen verre for å bli sett, hørt eller få tilstrekkelig hjelp.

Den dag i dag kan jeg si at jeg har gått videre men jeg skulle ønske jeg forsto at tankene måtte endres for å oppnå bedring, ikke å gjøre symptomet mer synlig for å bli sett og hørt.

Media må gjøre mer enn å fortelle en historie. Media har makt til å spre det viktige budskapet om hva som kan hjelpe unge og de rundt å snu trenden før de synlige symptomene blir kroniske og noe man ikke slipper unna, noe man må leve med.

Se gjerne videoene hvor jeg snakker om selvskading og svarer på leserspørsmål.
Del 1 // Del 2 // Del 3 // Del 4

Avgjørelser og Ambivalens.

Publisert 13. november 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 6 Comments

To ting som ikke passer sammen overhodet.

Det er lenge siden mamma inviterte meg til innflytningsfest i huset deres, selv om de flyttet dit for ett år siden. Om ikke jeg kunne komme fordi det hadde vært så hyggelig om jeg hadde møtt alle menneskene hun forteller om, som hun møter gjennom hunder, kurs, turer og friluftsliv. Hun blogger forresten her, om livet med hund, jakt, fiske og friluftsliv.

En invitasjon er alltids hyggelig å få men det skaper forferdelig mange motstridende tanker og følelser og det krever så utrolig mye å trekke en konklusjon, ta en avgjørelse og bestemme seg for hva man skal gjøre. Ett at mine største problem for tiden er mat, å forholde seg til mat. Ikke i min egen leilighet (jeg har ikke triggere her) men å forholde seg til mat i andres hus, for eksempel hjemme hos mamma. Det har ingenting å gjøre med at jeg ikke forstår at andre trenger mat, det handler om at jeg er redd for å miste kontrollen og fordi jeg synes det er vanskelig å holde ut. Trangen til å spise noe, omså bare bittelitt, smake på noe jeg ikke tillater meg til vanlig eller tør å ha i hus. Brunost for eksempel, bare bittelitt brunost? Skal, skal ikke, om ikke går det fint og om jeg smaker bare bittelitt for å tilfredsstille noe inni hodet mitt er det likevel noe jeg kommer til å gnage på følelsesmessig senere. Hvorfor gjorde jeg sånn eller slik? Og jeg er redd for triggerne. Én smule feil kan trigge noe som gjør at jeg mister kontrollen. Ikke det at jeg faktisk mister kontrollen spesielt ofte, men frykten for å gjøre det likevel er intens. Tenk om?

Fest. Ting å tenke på. Agorafobien, maten og ikke minst hva skal jeg kle på meg når jeg føler meg absolutt motbydelig så lenge jeg kler på meg noe normalt? Noe som ikke skjuler kroppen min eller ser en smule anstendig ut. Når jeg har mine polikliniske timer eller skal på butikken er det ikke allverdens av problem, men når jeg skal på fest og møte mennesker jeg ikke kjenner som attpåtil både vet at jeg har problemer med mat og noen har vært innom bloggen også, da blir jeg stressa. Jeg er redd for komplimenter, herregud jeg er livredd for komplimenter. Tro det eller ei gjør det like vondt å høre “du ser bra ut” som det gjør å høre “du ser feit ut”, det er i alle fall det jeg hører inni hodet mitt. Det jeg er mest redd for egentlig, er at andre skal mene noe om meg og min situasjon basert på hvordan omrisset av kroppen min ser ut. “Du ser bra ut” fra mennesker tolkes i mitt hode til “de tror jeg har det bra, faen, de vet ingenting om det!” En spiseforstyrrelse handler ikke om hvordan kroppen ser ut – det er det synlige symptomet. Om det er usynlig eller mindre synlig har ingenting å si for hva jeg føler inni meg.

Og maten? Jeg visste jo at de skulle spise, så hvordan skulle jeg forholde meg til det? Mamma lovet meg at jeg kunne ta med maccen og surfe mens de spiste og hun lovet at ingen kom til å bemerke det – alle vet jo. Men så var det kaker inni bildet også. Help yourself kaker, sånne som blir stående framme. Rullekake og gulrotkake. Dét bekymret meg.

Og alkohol. Jeg har ikke problemer med å drikke alkohol en sjelden gang og er vanligvis happy på fylla, for vanligvis er det ikke mat inne i bildet. Men alkohol pluss triggere kan lett tilvsare kontrolltap, alkoholen i seg selv fører også til svekket evne til å ta riktige avgjørelser som varer lenger enn i nuet. Alkohol pluss en mulighet til å spise kan lett bli til en farlig kombinasjon. Særlig kake. “Sukkerungen” som familien min kalte meg når jeg var liten fordi jeg var ustyrtelig glad i kake. En sånn kombinasjon som fører til at det smeller når kvelden er over, enten i form av oppkast, eller enda verre – selvskading, skylde det på fylla. Ingen av delene er aktuelt, jeg vil ikke risikere noe som helst for å sprekke eller ødelegge for meg selv. Sånn som det er nå er jeg nødt til å være ytterst forsiktig med hva jeg foretar meg og overveie nøye hva jeg velger å gjøre, konsekvensene kommer siden. Tankene vil tidsnok innhente meg og gjøre det vanskelig i etterkant – når jeg er alene og får tid til å tenke.

Men til tross for alt dette, så ville jeg jo egentlig? Leve livet, kom igjen?

Så jeg surret igår. Tante skulle kjøre, jeg skulle dusje og jeg skulle finne noe å ha på meg. Mamma forklarte meg hva hun skulle ha på seg, ergo trengte jeg ikke å finne fram en dritfin kjole men heller kle på meg noe normalt og anstendig med en liten twist av special occasion. Etter mye om og men fant jeg endelig noe jeg kunne kle på meg. Speilbildet mitt slo meg rett i trynet når jeg prøvde klærne på. “Herregud, noen kommer til å si at jeg ser bra ut!”. Ikke det at det er feil å se bra ut men her og nå trigger det anoreksien vanvittig. Anoreksien vil ikke at jeg skal se bra ut, så enkelt er det.

Jeg skulle gjøre alt på en gang. Lakke negler, dusje, kle på meg, samtidig som jeg skulle spise noe fordi alkohol på tom mage er en dårlig slager fordi det går rett til hodet på meg. Samtidig som jeg gjorde alt dette raste tankene. Noe var katastrofetanker mens andre var seriøse konsekvensanalyser. Kaotisk med andre ord, å skille galskap fra aktuelt.

Aller helst ville jeg sette meg ned å tenke i stillhet, ta riktige valg i en rolig situasjon men klokka tikket, prokrastinasjon. Utsatt og utsatt å ta stilling til og å ta et valg. Jeg vet hvor slitsom ambivalensen er.

Å spise riskaker mens man lakker negler og diskuterer situasjonen med seg selv slo ikke an. Til slutt måtte jeg bare ringe mamma og forklare det som det var. Hva jeg var redd for at kom til å skje og hvordan dette kunne komme til å påvirke meg når jeg kom hjem. Kommunikasjon, så uvant? Vanligvis ville jeg sagt nei, punktum, end of story. Men jeg forklarte tanker og følelser og eventuelle konsekvenser. Panisk, på innpust og utpust omtrentlig. Det å bli møtt med forståelse er ganske nytt, dere som har lest noen innlegg vet at vi ikke har hatt noe forhold å skryte av de siste årene. Mamma sa at jeg måtte trekke pusten og heller roe ned – greit, så gikk det ikke denne gang, men det kommer likevel nye sjanser og kanskje bedre tider og bedre kombinasjoner.

Det ble med andre ord en kveld med selskap av Zahra som vanlig, tungsinn fordi det er vanskelig å tenke at man sitter hjemme når man kunne hatt det gøy – men likevel uendelig lettet fordi konsekvensene kunne vært så stygge. Av og til er det trist å velge riktig.

En ærlig forklaring om her og nå.

Publisert 12. november 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , Ambivalens , Angst , Emosjonelt Ustabil , motivasjon , selvskading , Sykdomstanker , Tanker og Refleksjoner , Veien mot Friskhet 25 Comments

Jeg har lenge villet skrive noe om dette men det er vanskelig fordi jeg samtidig er redd for å trigge andre. Jeg har mange lesere, mange er yngre og jeg får ofte mail eller tilbakemelding om hvor mye ordene mine har betydd for dem. Den følelsen er fantastisk, tenk at noe sånt som mine ord kan nå ut til andre, hjelpe dem? Det får meg til å føle at jeg gjør noe bra.

Dessverre har dette også hatt en litt negativ effek for meg selv og mine egne skriverier om mine daglige kamper, tanker og følelser. Jeg har ofte tvunget meg selv til å få slutten til et inlegg til å høres litt lysbetont ut selv om jeg ikke har vært like positiv i mitt eget hode eller vær enig i dert jeg skrev med tanke på mine egne følelser.

Basert på kommentarer og tilbakemeldinger sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er en smule falsk fordi det får meg til å framstå som mye sterkere enn jeg egentlig er, komplimenter jeg ikke føler meg fortjent til. Gjennom hele oktober har det vært vanskelig å skrive åpent om det jeg har gått gjennom fordi jeg er redd for å trigge andre negativt, at andre skal tenke “ja, men da er det jo greit”.

Men det er likevel min blogg kom jeg på. Jeg skriver denne bloggen, jeg begynte å skrive denne bloggen, som en dagbok for meg selv og mine tanker. Det er en blogg som handler om meg og mitt liv, om hvordan jeg har det. Med tid og stunder kan det virke som om jeg har glemt den egentlige grunnen til hvorfor jeg egentlig blogger, at det har utviklet seg til noe annet. Intensjonen var aldri å hjelpe andre eller inspirere noen, jeg ønsket bare å fortelle hvordan det er å være meg.

Jeg savner å kunne skrive tanker og følelser rett fram og rett ut uten å tenke etter både en og fire ganger før jeg publiserer noe. Jeg savner at hodet mitt åpner seg mens fingrene løper over tastaturet, en tankeløs tilstand hvor jeg ikke tenker, jeg bare føler og formidler, skriver. Jeg savne de øyeblikkene hvor jeg kan lese gjennom etterpå og det gir meg en god følelse av det jeg har skrevet. For min del, for min skyld, ikke for alle andre, ikke for leserne. Å slå to fluer i en smekk har vært fantastisk, men av og til kan jeg ikke være sterk for andre eller gi så mye, formidle så mye positivitet til andre.

“Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.” Står det til venstre i kolonnen. Den originale tanken.

Når nedturene kommer er det ofte vanskelig å finne ord fra et rasjonelt ståsted. Mennesker sier jeg har selvinnsikt, kanskje har jeg evne til å tenke både kognitivt og rasjonelt men det er ikke alltid at disse tankene betyr noe i praksis, at jeg føler det eller endrer noe. Det blir som en slags viten som ligger i bakhodet, men det er ikke det jeg føler eller kjenner meg igjen i. Spesielt vanskelig er det i denne perioden hvor jeg er nå. Hva er dette og hvor er hodet mitt, hvor ligger mitt personlige fokus? Jeg har fundert på dette i ukesvis, hva vil jeg? Og da tenker jeg ikke på det rasjonelle, jeg tenker på følelsene, hva sier følelsene? Og likevel, uansett hvilken side jeg lytter til er følelsene motstridene og forvirringen oppstår. Kanskje er ordet ambivalens, kanskje fordi jeg er uenig med meg selv, kanskje derfor.

Jeg var klar over hva jeg kjempet for. Alle vet at livet svinger, mitt også. Av og til har jeg en plan mens av og til virker det ikke som om noe som helst spiller en rolle. Til å begynne med var jeg i en tilstand hvor jeg kjempet, ikke kjempet, kjempet, ikke orket, bare svevde i en slags boble, levende men likevel ikke. Det er lettere å skrive når jeg husker hva målet er. Når jeg endelig fikk tak i hva jeg ville var det selvskadingen som sto på agendaen. Den skulle reises langt vekk, og deretter var det bulimien jeg ville rydde av veien – den riktige veien mot det egentlige målet. “det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet“, igjen utdrag fra kolonnen til venstre.

Tankene om både selvskading og bulimi er fortsatt tilstede og kan påvirke følelsene mine i hverdagen negativt, gjøre det vanskeligere å holde ut, men hverdagen min består ikke lenger av disse grusomme handlingene. Jeg er ikke avhengig av barberblader for å føle smerte eller distansere meg selv, jeg er ikke lenger avhengig av sukker-rus eller blodsukkerfall for å komme meg gjennom dagene. På en eller annen måte har jeg jobbet meg gjennom det verste av disse – handlingene som regjerte. Tankene er der, ubehagelig; ja, men ikke farlig.

Herved kan jeg stryke disse to av prioriteringslista og fokusere på de momentene som fortsatt er en kamp i hverdagen. Selvskading, angst med agorafobi, anoreksi med bulimiske tendenser og borderline (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Stryker du selvskading og bulimi gjenstår angsten, anoreksien og borderline.

Jeg har aldri vært så sint på psykiske problemer som jeg er på angsten. Jeg har nevnt det før og sier det igjen; jeg har ikke tenkt til å gi opp eller la angsten gjøre hverdagen enda vanskeligere enn det den er. Jeg jobber med saken, virkelig. Eksponerer meg for det som er vanskelig, prøver, feiler av og til men vinner oftere enn før.

Dialektisk adferdsterapi (DBT) for borderline er noe nytt jeg har begynt med hver uke sammen med frk.psykolog fra og med 21. oktober 2011. Hittil har jeg vært der fire ganger. Jeg jobber med angsten og jeg jobber med borderline.

Men nå kommer den vanskelige delen og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få sagt det foruten å skrive sannheten rett fram, fra hjerterota, direkte og ærlig. Jeg lyver aldri når jeg blogger, men det hender jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg selv. Anoreksi med bulimiske tendenser. Jeg har allerede strøket bulimien bort men anoreksien gjenstår fortsatt. Anoreksien.

Dette er vanskelig å skrive, vanskelig å beskrive, er redd det er umulig for andre enn de som er/har vært der selv å forstå. Det er ikke så nøye, noen har ikke kapasitet til å forstå – det er helt i orden, jeg forstår de som ikke forstår men jeg skriver dette for meg og for å vite at jeg har sagt det.

For meg henger anoreksi og borderline sammen. Så lenge jeg vet at borderline ligger i skyggene klamrer jeg meg fast i anoreksien som om det skulle vært en reddende engel. Vær så snil å ikke tolk det som om jeg glamoriserer anoreksien, men om jeg står ovenfor to helveter, enten eller – vil jeg lett velge – velger anoreksien framfor borderline som for meg er synonymt med smerte. Men det er mer komplisert enn som så.

Jeg har valgt å jobbe med borderline, kanskje vil det en dag føre til at jeg tør å ta mot til meg å bekjempe anoreksien – en dag i framtiden.

Det er her jeg får problemer med hva jeg deler på bloggen. Jeg kjemper ikke i mot anoreksien. Jeg aksepterer den og lever med den. Du tenker kanskje at det er feil og at jeg ikke burde. Tankene rundt anoreksien er så forvridde, anoreksien hjernevasker og får meg til å tro på ting som rasjonelt ikke stemmer – bortsett fra at rasjonelt bare er rasjonelt – ikke noe som utgjør en forskjell for tanker, følelser eller handlinger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive om min hverdag med anoreksien. Av og til er vi venner i den forstand at vi ikke er uenige mens av og til vil Karianne én ting mens anoreksien mener jeg burde prioritere annerledes. Av og til er vi enige om å drikke næringsdrikk klokka 1300 mens andre ganger er vi slettes ikke enige, noe som gjør det vanskelig å utføre handlinger i praksis, handlingslammet.

I kommentarfeltet på forrige innlegg var det noen som lurte på om jeg kunne skrive hva jeg gjør hver dag, fra jeg står opp og hvilke valg jeg tar. Det er vanskelig, men jeg kan fortelle det som det er. Vekta er en dommer, dagens start. Den betyr ikke alt og gjør meg ikke umiddelbart deprimert eller overlykkelig, det er bare en “obligatorisk” del. Jeg må spise på faste klokkeslett hver dag hvis ikke kan jeg nesten bare drite i å spise. Jeg må trene så og så mye og jeg regner kalorier som en helt. Skriver tall på lapper, ark, armer om jeg ikke finner noe bedre. Før jeg kan legge meg må alle regnestykkene i hodet mitt gå opp, pluss, delt på og minus, når alt er trukket fra og lagt til skal tallet være x, da først er dagen over.

Det som gjør det vanskelig å blogge er at jeg aksepterer det. Akkurat her og nå er det helt greit at dagene mine er sånn og består av dette. Det er okei, det er mye bedre enn andre alternativer jeg har slitt med tidligere selv om dette ikke er greit – rasjonelt sett. Hat og raseri er det som får meg til å jobbe i mot noe jeg vil endre på. Raseriet mot selvskadingen som ødela huden min, raseriet mot bulimien som ikke bare har tatt fra meg førerkortet for to år, skapt komplikasjoner på alle plan, også påvirket økonomien min ekstremt negativt, ødelagt magesekken min med mer.

Jeg vet rasjonelt sett at det er feil å akseptere anoreksien, men stryker jeg rasjonelt kan jeg skrive hva jeg egentlig føler. Anoreksien føles som en reddende engel som endelig har hjulpet meg ut av situasjoner som etterhvert ble uutholdelige. Jeg vil mye heller følge anoreksiens regler, rutiner og regimer enn å spise og spy eller blø. Jeg vil mye heller trene så mye som jeg får beskjed om og forholde meg til tall i grenser, kalorier inn og ut, netto og vekta. Det er enkelt i forhold. Om jeg løfter blikket og forsøker å se framover til et lengre perspektiv er det helt klart ikke holdbart i evigheten – det vet og føler jeg også rasjonelt, men jeg lever her og nå. Fra dag til dag, balanserer forferdelig. Selv om jeg ikke har kastet opp på 45 døgn, dette er dag 46, så er den kampen likevel ikke over. Det virker ikke sånn, for triggere kan til stadighet dukke opp. Se litt framover; jul. Hvordan blir det? Jeg orker ikke å ta sorger og smerte, kaos og usikkerhet på forskudd og velger å forholde meg til det jeg har akkurat her og akkurat nå.

Av og til spør folk hva jeg synes er verst, anoreksien eller bulimien, definitivt bulimien, den er i en helt annen dimensjon – fra mitt ståsted, fra mitt synspunkt. Hva andre mener er verst vet jeg ikke, men dette er hva jeg føler og synes, hva jeg baserer på den erfaringa jeg har.

Egentlig vet jeg ikke hva som må til. Må jeg bli dritlei av anoreksien for å finne vilje til å gjøre noe med det? Skal aksepten vare dit, og i så tilfelle går det an å anslå hva det vil si, måle det i uker eller måneder? Må jeg nesten dø igjen før jeg ser galskapen eller finner nok styrke til å ta riktige avgjørelser? Må jeg stirre døden i hvitøyet nok en gang for deretter å få panikk og tenke “du er alt for ung til å dø!!”? Holder det ikke med en gang? Selv om jeg kan se for meg at anoreksien er en langsom prosess kan man likevel aldri vite – kanskje sier kroppen stopp imorgen eller neste uke? Er ikke det da en risikosport å akseptere at det er sånn det er akkurat nå?

Jeg kan selvfølgelig også si at jeg ikke er klar til å gjøre noe med det nå. Andre kommer garantert til å si “du blir aldri klar til å gjøre noe du gruer deg til”. Noen blir kanskje ikke det men jeg har da følt meg klar minst to ganger før – uten at jeg skråsikkert kan forutse noe som helst.

Jeg forventer ikke at noen skal forstå noe som helst av dette – men nå har jeg endelig fått formulert og sagt hva jeg tenker og føler per nå. I min historie er dette en bit av veien mot målet, en bit uten bevegelse, kanskje et veikryss eller kanskje er det nettopp det jeg føler det er; forvirring og villrede.

The flashbacks that follow.

Publisert 1. november 2011 5 PSYKISK HELSE , Tanker og Refleksjoner 5 Comments

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Igår kanskje? Trodde jeg skulle kaste opp når jeg fikk den nest verste sms’en man kan få. Panikk. Tusen følelser som river tak i kroppen, pusteproblemer. Alle tankene som raser gjennom hodet på en gang. Redsel, frykt, smerte. I alle fall vil jeg tro det er det på generelt grunnlag for de aller fleste. Ikke var det noe jeg kunne gjøre med krisen heller, bare puste og ikke banke meg selv opp for at jeg hadde glemt telefonen og inni hodet mitt tenker “du kunne gjort noe”. Kanskje kunne jeg gjort noe og kanskje hadde det ikke spilt en rolle for utfallet uansett.

Denne uka har jeg gode intensjoner om å snu litt på døgnet. Sto opp 1100 igår, 1000 idag, satser på 0900 imorgen med tanke på at jeg må opp senest 0800 på torsdag og fredag for å delta på multifamiliegruppe. En del av planen er derfor å legge seg tidlig sånn at jeg ikke driver rundt i zombiemodus og mister flere kaffekopper utover bord og gulv. I natt derimot fikk jeg ikke sove. Stress, tanker, hva kan jeg gjøre? Hva er min oppgave nå? Hvordan kan jeg stille opp? Hva er det beste jeg kan gjøre nå? Om rollene var byttet, hva skulle jeg ønske noen gjorde for meg? Og jeg fant min løsning og gikk i gang med dette og var ikke ferdig før klokka var 0330.

Opp klokka ti. Grøss. Stresset som bare faen, trodde jeg hadde én avtale idag men jeg hadde visst to. G fra psykiatritjenesten kom innom med medisiner og vi gikk en liten, kort tur med Zahra før jeg såvidt rakk å snu i døra før jeg vandret nedover veien for å møte frk.psykolog for ukens DBT avtale. Rett før ringer frk.fastlege og lurer på hvor jeg er, jeg skjønte ingenting og ble umiddelbart stresset og lurte på om jeg hadde glemt noe, men det ser ut til å være en “teknisk feil”. Timen var en smule vanskelig, skrive kontrakt. Selve signeringen var ikke problemet, problemet og det vanskelige var å skrive ned mine personlige mål, både på kort og lang sikt. Forsiktig kan jeg skrive ned noen små mål, men mine store ambisjoner her i livet har jeg vanskeligheter for å dele med andre. Jeg er livredd for at noen skal fortelle meg “det er umulig” eller “det kommer du aldri til å klare”, med andre ord; ta fra meg håpet og drømmene mine. Det er ikke noe særlig og jeg sitter igjen med vond erfaring og knuste drømmer, håpløsheten og tankene om å gi opp, for hva er vel vitsen om målet og drømmen er uoppnåelig? I sommer; “Jeg må ha hjelp med angsten NÅ, jeg skal begynne på skolen til høsten”. Svaret? “Det greier du ikke, du er for syk”. Den følelsen av å ikke bli trodd eller hørt, den er vond. Frk. psykolog forsikret meg om at hun aldri ville gjøre eller si noe i den retning og at hun trodde på meg.

Jeg sa jeg skulle tenke på dette og tror jeg har blitt enig med meg selv om at jeg kan skrive ned drømmene mine men at jeg ikke vil direkte snakke om dem konkret – ikke enda.

Her kommer det grusomme. Tilbake til igår. Med tanke på situasjonen og andre kan jeg ikke skrive noe konkret om hvemhvahvorhvordanhvorfor, men jeg kan beskrive mine egne følelser.

Lukten av somatisk sykehus. Skittent men rent og desinfisert, desinfeksjon og dysterheten. Sykdommene henger i veggene. Alles smerter. Skikkelsene jeg ser, alvorligheten i ansitktene deres. Det smerter meg å se andre ha det vondt, andres sykdom. Jeg får en alvorlig følelse i magen mens jeg trasker i korridorer jeg dessverre kjenner for godt fra før. Stemningen, suget i magen. Ønsket om at dette ikke skjer, om at dette bare er et mareritt jeg kan våkne opp fra og late som om ingenting av det har skjedd i det hele tatt. Hvitkledde mennesker, grønnkledde mennesker. Tunge dører som åpnes og det å slippes inn – dit. Hvor jeg selv har vært. Hvor jeg selv har ligget og kjent på livet, døden og alt i mellom. Hvor min egen oppgitthet har regjert.

Fortiden hjemsøker tankene mine, glimps av fortiden som dukker opp og trigges av detaljer. Gulvet, veggene, lukten, menneskene, stemningen, alle tingene, tape, nåler, lukten igjen, menneskene, flere mennesker, sengetrekket, dyna, senga i seg selv, vasken, speilet, apparatene, pumpene og den grusomme knirkelyden. Lukten, situasjonen, hjertet som brister i brystkassa mens jeg lover meg selv at jeg ikke skal grine. Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg sitter på stolen i det rommet, tar det inn over meg. Jeg kan ikke noe for det, inntrykkene vil ikke slippe taket eller la meg få puste – lukten. Jeg kan se for meg hvordan lukten sirkulerer i lungene mine og det gir meg en trang til å gispe etter luft, men frisk luft finnes ikke der på det innestengte rommet med låst vindu. Jeg grøsser, blikket mitt flakker rundt i rommet. Detaljene, de små tingene, mine egne tanker og mine egne følelser. De grelle fargene, dystre. Fargene får situasjonen til å virke skitten, mørk og trist. Det finnes liksom ikke noe håp i disse veggene, i disse rommene eller i situasjonen i seg selv. Jeg ber en bønn inni meg om at ingen kjenner meg igjen eller drar kjensel på meg. Kjære gud eller hva som helst, ikke la noen som kjenner meg igjen være på jobb.

Men selvfølgelig var jeg ikke så heldig. Jeg trekker på de riktige musklene men vet at smilet ikke sitter, hvem kan vel egentlig forvente det? Det korte nikket, jeg stirrer ned i gulvet igjen, lukker meg. Vil ikke snakke med vedkommende – bare gå. Det er ikke meg vedkommende ønsker å snakke med uansett. Skam, jeg forsikrer meg om at jeg har dratt genserermene helt ned. Idag er ikke en dag hvor det er greit å brette opp armene og jeg er glad for at arrene på brystet ikke er synlige.

Jeg sitter der og hører en hvitkledd mann snakke, en lege. Munnen hans beveger seg men jeg hører ikke etter. Vi er fire mennesker i rommet og jeg er langt inne i min egen verden. I mine egne minner. Trippin down memory lane er feil, falling er det riktige ordet. Faller nedover i en spiral, alle følelsene som bare river tak i meg, åpner meg fullstendig opp. Føler meg naken og blottet, lurer på om noen kan se på meg at dette har vært min situasjon både en eller flere ganger.

Det stikker inni meg og kvalmen velter seg til stadighet i magesekken. Jeg minner meg selv på å være sterk. Døden dolker meg i ryggen og hvisker over skulderen min “husker du meg?”, det er klart jeg husker for hvordan skal jeg noensinne kunne glemme? Fortidens minner hjemsøker meg ikke daglig på denne måten, men situasjonen får det hele til å føles uvirkelig, som om jeg er der men likevel ikke. Jeg vet ikke om jeg er i fortiden eller nåtiden fordi jeg er dratt i begge retninger. Jeg må være sterk og tilstede i nåtiden.

Følelsene, tankene, konsekvensene. Jeg tenker “herregud, la det aldri være meg mer”. En stor del av meg vil reise meg fra stolen, takke for meg og forsvinne hjem og tilbake til trygt og varmt. Til velkjent og trygt, igjen trygt. Men nei. Jeg sitter der, priser meg lykkelig over at det ikke er meg samtidig som hjertet mitt brister for deg fordi det aldri skal være noen av oss – i denne dystre situasjonen. Lydene, pipene, hjertemonitoren. Aldri. Men det er bare ønsketenkning for vi sitter der. Tenker mest sannsynlig noe av de samme tankene men på helt forskjellige måter.

Tanken på telefonen melder seg. Hadde det utgjort en forskjell om jeg ikke hadde glemt den hjemme? Om jeg hadde ringt opp og reagert der og da, på sekundet og ikke en time etter? Jeg vet med meg selv at jeg hadde ringt opp igjen nettopp på bakgrunn av ordene i meldingen. Jeg sendte svar tilbake en time senere og fikk igjen en melding tilbake – hos noen andre. Hos noen andre. Helt feil, hos noen andre.

En påminnelse. Det er det det er. Det hender at min smerte blir så stor at tankene kretser om døden og akkurat dette, men på en eller annen måte legger jeg meg alltid ned og forholder meg passiv. Bare pust, det går over, ikke gjør noe irrasjonelt, ikke kast deg uti en destruktiv impuls – ikke. La være, bare ikke gjør noe. Aksepterer min egen smerte for det den er og lar den herje uansett hvor vondt det gjør. Jeg vet at det går over og at det ikke – at livet ikke gjør like vondt hele tiden. Men igjen påminnelsen. Noe inni meg hvisker at jeg må huske på konsekvensanalysene. Hit vil du ikke – aldri mer. Dette skal ikke være din rolle – noensinne.

To timer senere trasker jeg oppover veien og tenker på hvor skjørt livet er. Hvordan man aldri vet hva man har før det plutselig er borte. Just like that – man kan aldri vite. Det gnager inni meg hvor skjørt det egentlig er. Denne gang er jeg ikke hovedrolleinnhaver, jeg er publikum. Pårørende. Står på sidelinjen, gjør det jeg kan. Fyller min rolle som best jeg kan. Sier mine på forhånd utvalgte ord. Drar fram galgenhumor for alt det er verdt. Vi ler i surrealismen og oppi alvoret. “Jeg er her” sier jeg. Alltid. Du må aldri glemme det.

Noe inni meg minner meg igjen på at det er sånn det går, slik konsekvensen er. Husk det Karianne, dette er veien feil valg fører til, du har gjort denne feilen før og du kjenner i hele kroppen at du aldri ønsker å gjøre det igjen. Man kan aldri vite, men noe inni meg vet likevel selv om kunnskap ikke alltid holder vann i praksis.

Det er faen så hardt å stå på sidelinja med bristende hjerte men likevel er det min jobb å være der, for noen hadde vært der for meg om rollene var byttet. Det er en slags plikt. What comes around goes around, denne gang er det min tur til å være der som best jeg kan for noen andre.

Kjenner jeg er salig stresset med klesvask og pakking og planlegging, en tur i retur til samme situasjon som beskrevet ovenfor om litt og en smule kreativitet, noe kiler i magen fordi jeg gleder meg til imorgen, mer blekk på kroppen. Jeg og mamma kjører kvart over to og setter nesa mot Bodø, framme rundt sju, time klokken åtte. “Til Karianne, fra Karianne, gratulerer med 21 år”. Pappa kommer rundt ni på kvelden, deretter er det Lille Familien Oss og multifamilie som står på programmet på torsdag og fredag.

Men akkurat nå, idag, tirsdag – er det noe annet som er viktigere og en annen rolle jeg må fylle. Min egen rolle, som Karianne, fri for egne bekymringer for noen timer når noen andre trenger hjelp til å håndtere sine. Situasjonen er grusom og selv om det ikke er min personlige krise er det likevel en krise som lager ringvirkninger rett inn i her og nå – for meg, derfor må det håndteres dobbelt. Om du faller går det greit, jeg står her, støtt og du skal reise deg igjen. Skrubbsår kan vi takle for du er ikke alene. Jeg er her. Akkurat her, nå, når det gjelder.

Tjernet med isen.

Publisert 31. oktober 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 8 Comments

Skrevet 27. og 31. oktober 2011

Jeg har enda mange spørsmål som melder seg, spørsmål til meg selv som dukker opp hver gang jeg skal skrive noe nå. Hva er det jeg holder på å formidle og hvordan legger jeg det fram? Hvordan framstiller jeg meg selv?

Det handler om sårbarhet. Det handler om at jeg er vanvittig sårbar akkurat her jeg er nå. I dag er det fire uker siden jeg overspiste og kastet opp sist. Fire uker er utrolig lenge i min verden hvor jeg tidligere har prøvd og feilet på dette området i flere år. Disse fire ukene er store spørsmålstegn. Hva er dette? Hva er nå? Hvordan kamp kjemper du nå? Kjemper du i det hele tatt lenger, eller har du bare akseptert at det “er” sånn? Dette er nytt, annerledes og ukjent for meg – anoreksien.

Fire uker har gått forbi og jeg befinner meg enda på ukjent terreng. Hva er dette? Selvsagt kan jeg kjenne igjen symptomer og gamle mønstre, jeg har trossalt vært her før, men likevel ikke akkurat det samme eller identisk. Symptomer og sykdom er også under stadig endring, det forandrer seg etterhvert som tiden går og varierer utifra hvilken fase jeg er i nå og da. Hvor ligger motivasjonen, hva er intensjonen, hva er sykdommens ønsker kontra mine egne, har jeg friskt fokus eller destruktivt fokus er jeg samarbeidsvillig og hemmelighetsfull, lyver jeg – eller gjør jeg mitt beste for å i det minste ikke gjøre ting verre, eller jobber jeg for noe bedre? Mange små faktorer spiller inn og danner det hele bildet. Jeg holder på å bli gal. Skal forsøke å beskrive det billedlig, kanskje blir det mer forståelig.

Ett tjern, ute i skogen – det er vinter og frost. Oppå tjernet ligger det is, den er tykkere enkelte steder og syltynn på andre steder. Bulimien var som å være fanget under isen, nedi vannet. En desperat kamp for å komme seg opp, for å finne luft, panisk for å komme ut av denne situsjonen, kvelningsfornemmelser, får ikke puste, panikk. Under isen, beveger meg i iskaldt vann og leter desperat etter tynnere is som jeg kanskje kan slå gjennom, trenger å fylle lungene med luft fordi der og da føles døden mye mer innbydende. Å bare gi opp, flyte, drukne under isen i de iskalde vannet.

Men jeg druknet ikke, kunne ikke gi opp, hadde bestemt meg for å lykkes. For fire uker siden slo jeg hull på isen, fikk omsider fylt lungene med litt luft, kavet meg opp av vannet og nå hva?

Hva nå? Spørsmålet jeg stiller meg selv. Overgangen, realiteten, hva er dette? Jeg kjenner verdenen som befinner seg under isen, som å være frosset ned fra resten av verden fordi bulimien stjal all tid og oppmerksomhet. Ikke tid til sosialisering, skole, turer ut med mindre det var relatert til å forbrenne kalorier, ikke tid til sånn og slik fordi sykdommen prioriterte sykdommen, iskaldt og uten at min mening ble tatt i betraktning. Akkurat nå er situasjonen annerledes, jeg står oppå isen. Det er nok i seg selv å komme opp av isen etter noe som har kostet vanvittig mange krefter, jeg føler meg forvirret, redd og usikker. Jeg kan fylle lungene med luft men jeg har ingen anelse om hva som følger.

Jeg beveger meg på syltynn is og jeg vet ikke riktig om isen vil holde. Med varsomhet forsøker jeg å finne en vei over, nærmere en kant, er det logisk å tenke at det finnes en kant, at tjernet ikke er endeløst? Uten å falle under igjen? Det er kaldt og jeg fryser. Jeg føler meg ensom og hjelpeløs der jeg står alene og lurer på hva jeg skal gjøre.

Sårbarhet. Hva er dette? Jeg vingler, går noen steg, høres isen som knaker faretruende under meg, hjelp? To steg tilbake, hva gjør jeg nå? Hvor går jeg ? Hva er veien? Hvor er veien og hva er målet?

Akkurat nå vet jeg ikke. Jeg står her, oppå isen, ganske passiv og likegyldig, priser meg selv lykkelig for at jeg ikke ligger under og tror jeg holder på å kveles og akkurat nå er det nok. Akkurat nå er det greit å stå her, alene på isen til tross for kulden og usikkerheten. Akkurat det virker mye mer innbydende enn å vandre rundt på isen og rase borti dødsfeller. Stillstand, stillhet, frost og kulde.

Selvsagt er det en stor følelse av mestring å vite at jeg har unngått overspisning og oppkast men jeg er langt fra i mål og jeg aner ikke hvor jeg er nå. Jeg vet at her og nå er anoreksien og jeg aksepterer det som en fase. Noe jeg må kjenne litt på, ting tar tid. Av og til finner man ut ting når man gir det litt tid, eller man kommer på noe underveis. Men; hvor lenge kan jeg stå her å tenke, surre, vurdere, tenke, resonnere, undres før jeg fryser ihjel? Går jeg mot nord, øst, syd, eller vest, hvilken retning?

Kampen er langt fra vunnet. Noe inni meg er redd for at denne siden ikke skal komme fram eller bli sett. Anoreksien. For den er der og det er her alle spørsmålene dukker opp. Hva gjør jeg nå? Kan jeg bare stå her med anoreksien en stund bare for å slippe bulimien, slippe å falle gjennom isen?

Dette har vært oktober for meg. Spørsmål og usikkerhet, mest i forhold til hvem jeg er nå, uten spising og spying som dominerer hverdagen. All dødtiden jeg står igjen med, alle timene jeg brukte på bulimiske aktiviteter står nå tomme og jeg har enda ikke riktig funnet ut hvordan eller hva jeg skal fylle denne tiden med.

Mor og datter.

Publisert 25. oktober 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , Tanker og Refleksjoner 6 Comments

“Skriv tittel her” står det mens musepekeren blinker hvor innlegget skal ta form. Jeg blir sittende med fingrene på tastaturet å glo ut i rommet mens jeg lurer på hvordan jeg skal skrive første setning uten at jeg kommer på noe fornuftig.

Igår trynte jeg i skogen og endte opp med skrubbsår på kneet og kutt på fingrene. Jeg skulle egentlig ikke løpe men det var strengt tatt nødvendig situasjonen tatt i betraktning.

Ikke det at jeg ble hardt skadd, det var heller ankelen som var sur i går kveld.

Etter en times tid på telefonen igår greide jeg endelig å hoste opp forslag til noe jeg ønsker meg i bursdagsgave likevel. Forslaget hørtes ut som en god idée så da får jeg bare vente og se hva det blir til. Regner med å få det/den neste onsdag når jeg skal til Bodø for aller siste gang på aller siste multifamiliegruppe samling. Jeg var ikke der i begynnelsen av September eller når det nå var men synes det passer seg å dukke opp på siste. Håper det går greit med tanke på angsten og kjenner det i magen allerede bare jeg tenker på at jeg kommer til å bli nødt til å snakke høyt. Jeg regner med spørsmål som “synes du dette har hjulpet” eller “hva har du/dere fått ut av dette” eller “sammenlignet med før gruppestart, hva har endret seg?“.

Svaret er “alt”. Alt har endret seg. Jeg har ment å skrive om dette lenge men bare aldri kommet igang.

Gruppa startet opp i Januar og akkurat da skulle jeg hvertfall ikke være med. Det kom ikke på tale, det var fullstendig uaktuelt og jeg nektet. Mamma derimot, hun dro på gruppe uten meg og jeg raste lenge på grunn av dette. I minst seks uker var jeg fly forbanna, nektet å ta telefonen når hun ringe og ville ikke ha noe med henne å gjøre. “Hun har gått bak ryggen min” satt i hodet på meg.

I begynnelsen av Mars derimot endte jeg opp med å dra likevel. Jeg introduserte meg selv på barnslig vis og sa at jeg skulle se hva det var “før jeg reiste det til helvete” og jeg stilte som krav at pappa også skulle være der. Dette var før jeg fikk angst. Jeg husker at jeg og mamma satt på flyplassen og hun hadde kjøpt brus til meg, brus som jeg ikke kunne få meg selv til å drikke fordi jeg var så forbanna og tenkte at om jeg drakk den, så hadde hun “kjøpt” meg, og at jeg dermed kom til å skylde henne noe. At det var noe hun kunne bruke mot meg.
På hotellrommet spiste jeg all sjokoladen jeg fant i minibaren og kastet opp fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med følelsene mine.

Gruppa i midten av april derimot gikk greit, også før jeg ble rammet av voldsom angst, bare halvannen uke eller så etter epilepsianfallet. Samlingene består av den store gruppa hvor alle menneskene er sammen og små grupper som blandes fra gang til gang, gruppa for oss spisesyke mens de andre har fedregruppe, mammagruppe og søskengruppe pluss familiegruppe.

“Lille familien oss” som pappa pleide å si når jeg var liten.

Jeg syns ikke jeg fikk så mye ut av gruppene men bet tennene sammen og jeg tenkte at jeg gjorde dette for mamma. Kanskje ville hun forstå at jeg egentlig er glad i henne innerst inne selv om jeg er svært dårlig til å vise henne at jeg setter pris på henne – i alle fall innimellom. Spiseforstyrrelsen min har nesten etset i stykker hele mor-datter forholdet vårt og på det lengste snakket vi ikke sammen på tre måneder fordi det gjorde meg vanvittig syk. Selvskading og dødsønker, jeg taklet det bare ikke. Jeg husker en gang jeg traff mamma på butikken ved tilfeldighet og vi hilste bare såvidt, ingen kunne vel ane at vi egentlig er mor og datter.

Gruppa i mai derimot er den samlinga hvor alt snudde seg fullstendig rundt for oss. For meg og mamma. Når vi hadde familiegruppe med vår behandler, en psykolog, åpnet helvete seg for alvor og alle ordene trillet ut av meg. Oppgaven vi hadde gikk ut på å plassere playmo-figurer etter hvordan man følte at forholdene innad i familien var i forhold til nærhet, grenser og andre nøkkelpersoner som andre mennesker i familien og dyr.

Jeg og mamma var svært uenige og flyttet voldsomt rundt på disse figurene. Jeg var to figurer. Skjelettet og meg selv, spiseforstyrrelsen og Karianne. Hvor nær sto spiseforstyrrelsen meg i forhold til alle andre relasjoner som til stadighet var i endring. Etter gruppa laget jeg dette innlegget; “I hate you don’t leave me” . “Hvorfor føler du det slik Karianne?“, spurte behandler og ordene bare ramlet ut av meg. Mamma sier og har alltid sagt at hun bryr seg, men ikke vært like flink å vise det. Hun sier ordene men har gjemt følelsene sine inni seg. “Jeg bryr meg” sier hun, og for meg har det bare vært ord. “Jeg gråter om natta på dine vegne” sier hun, og for meg er det bare noe hun sier for å si det. Hun har ikke grått åpenlyst av sorg, har vi grått har det vært rasende tårer, som såre bloddråper fra ordkrigen oss i mellom. Jeg pleier alltid å si “it takes two to tango“, og det er sant. Jeg vet jeg har vært forferdelig, men mamma har også kastet bensin på bålet. Mamma har alltid stilt opp, det er ikke det – det har blitt en teknisk greie. Når jeg ikke har greid selv, så har jeg krøpet til korset og spurt mamma om hun kan hjelpe meg med noe rent teknisk. For meg lå det ingen følelser i det, det var bare et behov jeg trengte hjelp til, eksempelvis handling eller kjøring.

Pappa derimot forholdt seg ganske passiv og var kanskje mest som flua på veggen. Hans relasjon sto oppe i et hjørne på grunn av avstanden, men likevel sto hans relasjon meg nærmere enn min mors relasjon som befant seg helt på andre siden. “Men det var jo sånn Karianne”, sier mamma og jeg eksploderer i at det var det for faen ikke.

“Hvorfor føler du sånn Karianne?” sa behandlerdamen og plutselig ble jeg iskald. Jeg som alltid pleier å bli emosjonell og gråter mye når sånne ting kommer opp ble fullstendig iskald og mimikkløs. Jeg sa bare ordene. “Uansett hvor mye stygt jeg sier til deg kommer det aldri til å gjøre opp for den urett du har påført meg. Uansett hvor mye jeg sårer deg, så kommer du aldri til å få det like vondt som jeg har hatt det“. Alle ordene og flere til bare strømmet ut av munnen min og jeg knakk henne. Jeg knakk min egen mor til hun gråt hjelpeløse tårer og hikstet som om hun ikke skulle få nok luft. Knakk henne. Knuste henne i en hel haug med biter til hun gikk fullstendig i oppløsning.

Etterpå hadde jeg halvdårlig samvittighet og gruet meg ihjel til en sju timer lang biltur med bare henne og meg. Jeg ga henne en klem og sa at jeg er glad i henne.

Dette høres sikkert helt grusomt ut og kanskje var det det, men for meg var det nødvendig. Å se hennes reaksjon fikk meg til å føle at mamma også er menneskelig, at hun egentlig har følelser og egentlig bryr seg selv om hun aldri har vist dem frem på noe som helst måte, jeg har bare sett raseriet hennes og tatt igjen med samme mynt. “Sinne er ikke en følelse, det er en reaksjon som gjemmer andre følelser” sa de på ungdomspsykiatrisk.

I tiden etter dette unngikk jeg mamma som best det lot seg gjøre – som vanlig med andre ord. Jeg var fram og tilbake, ingen Modum, litt psykiatrisk her og litt psykiatrisk der, inntil jeg ble sluppet løs og fikk beskjed om å leve “~~det normale livet jeg har så godt av~~“, hvor jeg knakk i tusen biter og sto helt alene i hele verden uten noe som helst. Jeg søkte tilflukt i mammas tomme hus mens de var på ferie og planla å forflytte meg til bestemor når de kom hjem igjen.

Men så kom mamma hjem fra ferie og alt var annerledes. Alt. Alt var helt annerledes. Jeg satte grenser for meg selv og hun lyttet. Når jeg forsøkte å forklare noe angående mat, hvorfor sånn og slik, nikket hun og godtok det uten å bombardere meg med hundre spørsmål og latterlige forsøk på å få meg til å se annerledes på det, noe som i min verden tilsvarer å kaste bensin på bålet og fikk meg til å eksplodere og gå fra vettet, kave meg opp til det punktet hvor jeg hyler at jeg skal hoppe på havet og dø innen det har gått en time. Så ekstreme er mine følelser, så intenst har det vært, forholdet har vært så destruktivt over så lang tid at jeg bare ville dø hver gang jeg har måttet forholde meg til noe mer enn bare teknisk.

Tanker i mitt hode; herregud hvordan skal jeg forholde meg til mamma for resten av livet? Kan jeg bare kutte henne ut om det gjør det bedre? Hvordan, jeg kommer jo alltid til å dele hennes DNA og ligne på henne. Alle kommer alltid til å si at vi ligner som to dråper vann og at det aldri er tvil om hvem som er mammaen min.

Men jeg bodde hos mamma, hele august og hele september. Én gang gråt jeg og kastet tingene mine i en koffert og sa at jeg skulle dra til bestemor fordi jeg ikke taklet det mer, på grunnlag av én skjev kommentar som traff vanvittig hardt. Én gang kranglet vi om kaloriene i bringebær fordi hun kastet ut en meningsløs kommentar om bringebær i kjøleskapet. Frosne bringebær, om jeg vet jeg skal spise dem legger jeg dem i kjøleskapet slik at de ikke er frosne. “Det er dårligere holdbarhet i kjøleskapet” sa mamma, noe så lite og jeg gikk fullstendig av hengslene.

Etterhvert innså jeg at vi kunne kommunisere i hverdagen. Snakke om trivielle ting og til og med le av ting sammen. Dette var helt nytt for meg og jeg har egentlig ikke ord for det. Vi kunne være enige om ting og snakke om ting. Jeg turte å slippe henne inn og jeg turte å grine når jeg hadde så trang til å overspise at jeg hulket fordi jeg ikke hadde muligheten.

At jeg knakk henne i mai har for meg vært det store gjennombruddet. At jeg knakk henne i mai har gjort oss til de personene vi er nå, for mitt vedkommende føles det som om vi er på bølgelengde. Mor og datter. Det er ikke lenger teknisk, det finnes kjærlighet også. At jeg knakk henne fikk meg til å se at hun er menneskelig og har sine egne følelser. Det fikk meg til å se at hun elsker meg og bryr seg slik hun alltid hevder å ha gjort, men det var noe annet å se det med egne øyne.

Før kunne vi bare kommunisere om Zahra, det var den eneste arenaen vi kunne snakke om “noe”, nesten uten at det gikk galt, men bare nesten. Det gikk også galt med jevne mellomrom, til det punktet jeg hylte at hun vare kunne få hele jævla Zahra fordi hun kunne få det bedre der og at jeg var et forferdelig menneske som ikke fortjente noe.

Nå kan vi snakke om alt og mamma stiller ikke tusen spørsmål til alt jeg føler lenger. Når jeg sier noe om hvordan jeg føler det, så godtar hun det. Hun sier “greit” og viser forståelse på en helt annen måte enn hun noensinne har gjort. Hun har aldri forstått eller greid å sette seg inn i det fordi det er uforståelig for mødre hvordan en sykdom kan ta så stor plass og ødelegge barna deres uten at de kan reddes. Skyldfølelsen hun har bært på; “er dette min feil? Hva har jeg gjort galt? Er jeg en dårlig mor? Hvorfor gjorde jeg ikke noe før? Kunne jeg unngått dette om jeg viste mer oppmerksomhet? Skulle jeg grepet inn tidligere og gjort noe annerledes?” Deretter har hun stilt meg alle spørsmålene og jeg har til gjengjeld følt meg skyldig og uansett hvilke svar jeg ga henne var det aldri mange nok svar fordi hun forsto det ikke uansett. Sånn som fireåringer som gjennomsnittlig spør firehundre spørsmål om dagen og aldri kan suge til seg nok kunnskap.

“Hvorfor står det en traktor på åkeren?”
-Fordi den høster inn avlinger og lager mat til dyrene.
“Hvordan?”
-Det kommer sol på gresset og det vokser og blir næringsrikt for dyrene.
“Hvor kommer sola fra?”
-Den henger på himmelen og gir lys og liv.
“Hvorfor det?”
-Fordi ingenting kunne levd uten sola.
“Hvorfor er sola varm?”
-Fordi sola brenner.
“Men hvorfor er himmelen blå?”

Sånn type ting. For hvert spørsmål hun stiller har hun alltid hatt ti nye noe som for meg har blitt uutholdelig i lengden når alt jeg ønsket meg var forståelse.

“Jeg har en mamma, hun er ganske okei” kan jeg si til mennesker nå. Mennesker i mitt liv sier “herregud, dere er jo helt forandret! Herregud, dere kan jo kommunisere! Herregud, takler dere å være under samme tak?“, og deretter sier de at de er glade på mine vegne og sannheten er at jeg er glad jeg også. Lettet fordi jeg har en mamma, at hun er der hun og. Jeg har vært alene og følt meg ensom i ni år. Jeg har levd ni år uten å ha en mamma annet enn teknisk og via DNA, og det er nesten ubegripelig å vite at det tok så lang tid før det skulle ordne seg mellom oss.

Men det er i orden nå. Og samme faen hvor kjipt jeg synes det har vært å komme meg på samlingene har det vært verdt det. Lenge sa jeg “drar bare for å bo gratis på hotell noen dager, for å treffe pappa når staten betaler”, for jeg trodde ikke at noe skulle ordne seg. Min deltagelse var teknisk fordi jeg følte at jeg skyldte henne det. Vel. Det er det smarteste jeg har gjort i 2011 til sammen og ti måneder senere kan jeg si at jeg har en mamma jeg også. En mamma som er der for meg, som prøver og som tør å vise at hun bryr seg og ikke legger lokk over sine følelser og reagerer med sinne. Det vil også si at jeg heller bryter sammen, gråter og sier hva som plager meg istedenfor å legge lokk på mine følelser og svare med samme mynt.

Av og til tar ting tid, ofte jævlig lang tid, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er veldig glad for at jeg valgte multifamiliegruppe likevel. Det har reddet noe inni meg og jeg føler meg ikke lenger tusen prosent alene.

Kjære mamma, jeg vet at du leser dette og vedder på at du har trukket fram kleenex allerede, jeg er takknemlig for at du er mammaen min og jeg ~~er glad i deg~~ elsker deg.

And my question now is why?

Publisert 26. september 2011 motivasjon , Skole , Tanker og Refleksjoner 9 Comments

Helga har vært en flukt mer enn noe annet. En helg fylt med smerte, tårer, mat, blod og oppkast. Flukten fra dette.

Det er én uke siden jeg trakk streker mellom prikkene som har forstyrret meg de siste månedene, noe som til gjengjeld har utløst et skred av reaksjoner, følelser og tanker. Negativt. Sviktet, alene, dolket i ryggen, lurt, narret, forlatt. Sviktet.

“Nå går jeg” sa jeg på mandag.
“Det passer ikke, jeg er ikke hjemme, nei, jeg har ikke tid”, løy jeg på tirsdag.
Jeg orker ikke å snakke om det, sant? It hurts too much.

På fredag derimot hadde jeg bestemt meg for å sette ord på hva jeg føler, hva som er galt og hvorfor jeg føler slik jeg gjør. Jeg har vært usikker på hva jeg skulle skrive, om jeg i det hele tatt skulle skrive noe? I så tilfelle, hva skulle jeg skrive da? Jeg skriver alltid sannheten, enten direkte eller indirekte. Dette er direkte og konkret. Sannheten.

Sviktet. Av teamet mitt. De menneskene som egentlig prøver å hjelpe meg. Eller?

For 68 dager siden ble jeg lovet alternativer og ansvarsgruppemøte. Jeg ble lovet alternativer til hva jeg kunne fylle hverdagen min med siden det ble sagt at jeg ikke fikk lov til å gå på skolen. 68 dager senere sitter jeg fortsatt uten alternativer og møtet er avlyst nok en gang. Tredje gang, fjerde gang?

I august ble det sagt 14. september og jeg brast ut med “tre uker? Hva i helvete skal jeg ta meg til i tre uker til? Aner du hvor mange timer det er?” Fjortende september kom og gikk. Ny møtedato er ikke fastsatt, tre-fire uker fram i tid “kanskje, om det passer?”

“Det går bra” sa jeg første gang. Andre gang. Tredje gang. Jeg begynner å bli lei av den løgnen, for det går ikke bra. Den siste uka har jeg gjort det klinkende klart at det hverken er okei, akseptabelt eller greit på noe slags vis. Det er mitt liv som snegler forbi mens jeg sitter med hodet i hendene og lurer på hva det skal bli av meg.

Jeg er så utrolig sint. Forbanna. På dem og meg selv. Jeg er sint på meg selv for at jeg aksepterte “du kan ikke gå på skolen”. Der ga jeg opp den drømmen, når jeg fikke høre disse ordene. Jeg sluttet å kjempe for det, selv om nettopp dette var grunnen til at jeg la meg inn på sykehus for å få hjelp med angsten. “Jeg trenger hjelp nå, jeg skal begynne på skolen i august, det må skje nå!” Ingen hørte meg eller tok det seriøst. Ingen. Jeg er sint på meg selv fordi jeg godtok det. Og nå i ettertid, når alt kommer til alt, savner jeg noe essensielt. Det var ingen som sa “dette greier du”. Det var ingen som sa “dette greier vi”. Det var ingen som sa “dette skal vi hjelpe deg med” og sist men ikke minst, det var ingen som sa “dette kan vi tilrettelegge”.

**Ingen trodde på meg. Ingen.**

Plutselig identifiserte jeg tristheten til tapet av noe jeg elsket å gjøre. Jeg tenker ett år tilbake i tid, til når jeg begynte på skolen. Hvor jævlig det var og hvor bestemt jeg var på at jeg ikke skulle gi opp. Jeg husker den første karakteren jeg fikk. Hvordan den bekreftet “gratulerer Karianne, du er god for utrolig mye mer enn bare sykdom, her har du fakta sort på hvitt“. Jeg husker jaget etter karakterene, ønsket om å prestere når det kom til noe konstruktivt. Jeg elsket å være flink i den forstand som er riktig kontra flink som i lavere tall på badevekta. Og det beste av alt? Når mennesker spurte meg “hva gjør du for tiden da” og jeg kunne svare “jeg går på skole!” og glise fra øre til øre fordi jeg ikke lenger følte meg som en byrde for samfunnet som bare sitter stille og ikke bidrar. Jeg følte at jeg fant min plass, jeg følte at jeg også hørte hjemme noen steder.
Iløpet av 2011 mistet jeg denne gløden fordi det var så mye annet som skjedde, men likevel var det noe inni meg som ønsket å gjøre comeback, komme tilbake på en bane hvor jeg vet at jeg er god for noe. Mestring, konstruktivt. Oppbyggende, positivt.

Jeg leser bloggene til de jeg gikk i klasse med og ser hva de holder på med, leser oppdateringer på facebook og veksler noen ord med dem nå og da. “Animasjon”. Hjertet mitt brister for her sitter jeg når jeg egentlig skulle vært der, jeg og. Jeg skulle også ha lært om animasjon og knotet med en begynnelse, lært om noe nytt og ukjent som faktisk interesserer meg.

Derfor er jeg sint på meg selv fordi jeg godtok “dette er du for syk til å gjennomføre”. Guess what? Jeg var for syk i fjor og men jeg overrasket alle, for ingen hadde riktig trodd det skulle gå så bra som det gjorde. Den følelsen, når du kommer hjem og har fått 6 på noe du virkelig har jobbet med. Akkurat den følelsen er min motvekt til lavere tall på badevekta. Den følelsen er så lik men tusen ganger bedre enn å svinne bort. Den følelsen var min erstatning, den følelsen dro meg i riktig retning. Den følelsen bygde meg opp. Jeg turte å tro på meg selv, jeg turte å ta i mot ros, jeg turte å smile og jeg hadde selvtillitt nok til å vite at jeg var god nok. Gjett om Karianne var stolt av snittet på 5.4 etter første termin? Er det noe som ikke kommer gratis, så er det karakterer og prestasjoner i skolesammenheng. Jeg var så usikker at jeg var nødt til å spørre om nettopp dette helt konkret. “Jeg blir vurdert på likt grunnlag som alle andre, sant? Ikke noe særbehandling eller andre regler?”

Av og til trenger jeg bare at noen tror på meg når jeg ikke tror på meg selv. Når jeg står i butikken mens angsten treffer meg som en tsunami, av og til er alt jeg trenger å høre “det går bra”.

Og når jeg sa konkret at dette var noe som plaget meg, når jeg fortalte det så konkret fikk jeg til svar “~~men du kan jo begynne nå? Det er ikke for sent!~~” og akkurat her roper alt inni meg at det er “too little, too late”. OM jeg hadde blitt hørt i sommer når jeg ba om hjelp til angsten – kanskje hadde jeg vært der idag at jeg kunne sagt “flott” og hoppet i det jeg også. Tro meg på dette; det er ingenting jeg heller vil! Men jeg ser ikke hvordan det er mulig i praksis når det mangler 68 dager med konkrete behandlingsplaner. Bittert går jeg med på å forsøke å møtes på halvveien, ett fag. Kanskje. Med kun ett fag å konsentrere meg om, kanskje kan jeg vært god nok og best for meg selv igjen og få det bekreftet av andre. Du er bra Karianne. Se her, du er bra, ikke glem det.

Så om jeg sluttet å jage den konstruktive drømmen, hva sitter jeg igjen med da? Jeg mener her og nå. Fraser som “tenk på neste år, da kommer du langt da!” får meg til å se rødt. Neste år? Hva faen, hva med her og nå? Akkurat her og nå, idag, imorgen, hva i pokker skal jeg ta meg til da? Hva med akkurat nå? Det er nettopp akkurat nå jeg trenger noe og det er akkurat her og nå jeg sitter igjen med ingenting.

Ingen konkrete behandlingsplaner, ingen konkrete kommende avtaler, ingen konkrete arbeidsmål, ingen konkrete små mål underveis, ingen konkrete ingenting.

Etter en times gåtur med en stemme som skalv hele veien og tårer i øyenkroken jeg blunket bort gjentatte ganger ble det kastet ut “trenger du en innleggelse?”. Igjen, hva faen? Jeg trenger for helvete ingen jævla innleggelse fordi noen plutselig anser meg som “ustabil i øyeblikket”! Jeg trenger at noen tror på MEG. Jeg trenger at noen forteller meg at jeg er god nok og jeg trenger at noen tror på meg. Jeg trenger at noen bekrefter det fordi jeg ikke er sterk nok til å tro på meg selv alltid!

Om jeg trenger en innleggelse? Ja, for 68 dager siden hadde det passet ypperlig. Om jeg trenger en innleggelse nå, fordi jeg kan se ustabil ut gjennom andres øyne, når stemmen min skjelver og jeg blunker bort tårer samtidig som jeg setter ord på noe viktig? Hva faen er det forslags tilbud? Akkurat det gjorde jeg også klinkende klart at jeg ikke skulle ha noe av. “Det skjer ikke frivillig og dere har ingenting å ta meg på“.

Jeg ba om hjelp til å håndtere angsten fordi målet mitt var å begynne på skolen. Er det så vanskelig å forstå? Er det for mye å be om?

Det fikk jeg ikke og den drømmen ble gjort uoppnåelig fordi jeg ikke fikk det jeg trengte og ba om. Ingen hørte etter.

Så jeg bare spør; hva i helvete er vitsen? Hva faen skal jeg med ord når det ikke betyr noe som helst? Er jeg nødt til å veie førti kilo, være på randen av sammenbrudd eller ha gapende, synlige sår som skriker etter hjelp? I fire år har jeg fått beskjed om at jeg må fortelle sannheten med ord. At jeg må sette ord på hva jeg føler og hva jeg trenger. Det tok tre og et halvt år å komme dit at jeg begynte å ta ordene i bruk, og hittil kan jeg ikke akkurat skryte av erfaringa jeg har gjort meg. Ord er lik null. Samme som meg, jeg fortjener dette. Fortjener å ha det jævlig, fortjener å sitte her uten noe, fortjener å ha vondt i hjertet mitt, fortjener å kjenne på dette. Det er dette jeg tenker og det er dette jeg føler nå.

Hvorfor blir jeg bare sett når symptomene mine er synlige? Hva med å bli sett og hørt når jeg uttrykker klare ønsker om å oppnå noe som er viktig for meg, for at jeg skal føle at jeg er bra jeg og, for at jeg skal føle at jeg får til noe konstruktivt? Er ikke meninga med behandling at jeg skal komme meg videre og oppnå, oppfylle mine drømmer for meg og ingen andre? Hvis ikke dette er meninga, hva er vel vitsen da?

“Du trenger å leve det normale livet. Du kan ikke få alt du ønsker deg“. Det var det hun sa. 19. Juli.

Takk for ingenting.

When presented with a choice…

Publisert 19. september 2011 Tanker og Refleksjoner 8 Comments

“Ser det ut som jeg er i rette modus til å ta riktige avgjørelser nå?” gråt jeg nærmere halv tolv idag. Til slutt sa jeg “nå går jeg”, noe som er ganske typisk når jeg føler at jeg har sagt mitt, falt i tusen biter og kjenner at jeg har fått nok. Jeg er i villrede. “Tenk på det til imorgen. Du kan!” Jeg kan? Kan jeg? Er det ikke litt for sent å ta igjen noe som er tapt? At jeg plutselig “kan” noe jeg ikke kunne får meg bare til å si “ja, men“. Men det går ikke fordi sånn og slik, men det går ikke på grunn av det, det går ikke på grunn av dette og heller ikke dette, derfor er det nå umulig.

“Det kan ordnes”. Kan det? “Javisst, vi finner en løsning”. Gjør vi det? Alt jeg greier å tenke er en bitter tanke som sier “it’s a bit late for that now”. Konklusjonen er “tenk på det til imorgen, ringer deg da”. Og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn, stilt ovenfor valget som nå plutselig har blitt faretruende stort og skremmende.

Tenk framover. Hvor er jeg om ett år om jeg sier nei til dette? Angrer jeg bittert da? Lever jeg enda? Overlevde jeg? Kommer det til å bli nok ett av disse årene som får meg til å skjære tenner mens jeg gjemmer ansiktet i hendene og forsøker å glemme alle minnene som muligens aldri kommer til å slippe meg fri? Hva sier hjertet og hva sier fornuften? Hva mener realiteten og hvordan blir utfallet? Hvordan tenker jeg tilbake på dette om noen år? “Ja, det var det året jeg sa nei nok en gang, orket ikke å prøve, jeg får uansett aldri ting til” eller “ja, det var det året jeg lærte at det er lov å feile“, eller “ja, det var det året der alt snudde seg å ble så mye bedre enn jeg noensinne kunne ha drømt om!” eller “ja, det var det året jeg lærte at det kommer nye sjanser og at det er lov å si nei“.

Enten er “nei” noe av det lureste jeg kan si, eller “ja” for den saks skyld. Det blir hva jeg gjør det til. Når jeg lukker øynene ser jeg to forskjellige liv. Det ene som gir meg vondt i hjertet bare ved tanken, og det andre som enten kommer til å knuse håpet mitt eller bygge det hundre ganger større og sterkere. Jeg har valgt “ja-et” en gang før og jeg vet hva det gav meg. Det ga meg alt tilbake men jeg var uheldig underveis og mistet både motet og håpet.

Derfor er jeg også skeptisk nå, fordi det er noe som mangler. Et hull som ikke kan tettes eller repareres og det er denne faktoren som er mitt største “ja, men”. Den skaden har nemlig allerede skjedd. Det er det som skremmer meg mest og mens jeg ikke klarer å bestemme meg for hverken det ene eller det andre holder tiden samtidig på å renne ut. Om det liksom er mulig å ordne deler nå, så må det være nå. Og for å være ærlig så passer det ikke.

Ingenting er feil, hverken ja eller nei. Jeg har utrolige problemer med å løfte blikket å se litt framover. Etter at jeg har hatt bursdag, hva kommer så? Resten av året? Begynnelsen på neste? Hvordan blir det? Valget jeg tar her og nå, idag, imorgen, har alt å si. Jeg liker ikke å gjøre ting halvhjertet. Jeg er in-it-to-win-it, eller not-at-all. Stiller skyhøye krav og forventniger til meg selv – eller, så kan det bare reise til helvete “for all I care”. Men problemet er at “I do care”.

Om jeg sier nei kommer bitterheten til å vokse, klok av skade, lang fartstid med bitterhet. Om jeg sier nei, kommer jeg da til å angre på at jeg ikke sa ja? Når noen gir meg muligheten og sier “du kan få det du vil ha” likevel, noe som innen den tid (nå) har blitt noe som i mitt perspektiv virker uoppnåelig?

Hjetet mitt sier ja, men jeg vet ikke om det er nok. Av og til mister man taket i det man elsker og av ogtil må man ofre noe. Hvilken framtid skal jeg gi slipp på? Én kan bli fantastisk mens det andre kan bli helvete, eller omvendt, eller så er begge deler aksepterte alternativer, eller kanskje begge resulterer i to ulike helveter?

Nummer én, jeg må løpe en tur. Når jeg løper gir det meg en følelse av at jeg er ustoppelig, ergo kan det være smart å finne ut hvor motet ligger. Nummer to, jeg må sove på det. Av og til kommer man fram til løsninger rett før man sovner, eller man ser ting annerledes i lyset av en ny dag. Og for det tredje, finnes det kompromisser?

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster