Tanker og Refleksjoner « Bitre Blomster

Arkiv for kategorien 'Tanker og Refleksjoner'

Regrets and mistakes.

Publisert 19. september 2011 Tanker og Refleksjoner 5 Comments

Har du noen gang hatt en følelse du ikke helt har greid å identifisere? At du har følt noe du ikke har forstått? Du føler på noe, men du vet ikke riktig hva? Kanskje greier du å identifisere følelsene av tomhet, sorg, bitterhet men du forstår ikke hvorfor? Du forstår at noe mangler, men du greier ikke å tegne streker mellom prikkene for å se det store bildet?

Jeg har gått rundt med en følelse av at noe mangler. Det er noe jeg mangler, men jeg vet ikke hva. Mangelen og tomheten gjør meg trist, men jeg forsto ikke hva problemet egentlig var. Hva er årsaken til dette? Hva skjuler seg bak tristheten og tomheten?

Idag tegnet jeg streker mellom prikkene og så hele bildet. Jeg fikk tak i årsaken til tristheten og tomheten. Det gir meg egentlig bare sinne og raseri på toppen. Når jeg identifiserer hva som gikk feil og når det gikk feil, når jeg kan peke i klare retninger å tenke at den og den gjorde sånn og slik feil som bidro til det jeg føler nå. Dårlig samvittighet melder seg umiddelbart, jeg kan jo ikke klandre andre? Så jeg vender det innover istedenfor og først av alt klandrer jeg meg selv. For at jeg ikke gjorde mer, for at jeg ikke ropte høyere, klandrer meg selv fordi jeg godtok noe jeg ikke burde godtatt. Dermed sitter jeg igjen med lengsel og sårbarhet og ønsker om at jeg var det jeg skulle være, ville være, burde vært.

De lovet meg alternativer og jeg var naiv nok til å tro at det kom til å skje.

Jeg ser hva som gikk galt. Jeg nådde ikke målet. Men det var ingen som fortalte meg at jeg kunne oppnå det likevel. Ingen sa “vi skal hjelpe deg”, ingen sa”dette greier du” eller “dette greier vi”, ingen sa “vi tilrettelegger”. Konkret “dette er du for syk til å gjennomføre”. Og jeg klandrer meg selv for at jeg var dum nok til å godta det. Hvorfor i helvete godtok jeg det? Hvorfor understreket jeg ikke hva jeg sa når det var viktig, kanskje hadde jeg da nådd målet likevel? Og det fyller meg med en bunnløs sorg. Lengsel etter det som skulle ha vært, burde ha vært, målet mitt.

Hva nå?

Om å akseptere egne begrensninger.

Publisert 10. august 2011 Tanker og Refleksjoner , Veien mot Friskhet 22 Comments

Jeg er veldig lei av ting som går på automatikk som jeg helst skulle klart meg uten. Timetelling for eksempel. Det sliter meg ut å telle alle disse timene som jeg føler at jeg ikke kommer noen vei med. Skuffelsen som brer seg i hele kroppen og gjennomsyrer tankene mine og vrir dem om til noe negativt.

Jeg fikk en kommentar her om dagen som gikk på dette med aksept. At man må akseptere sine egne begrensninger, senke skuldrene og la det være. Det slo meg at jeg aldri har tenkt på det på den måten. Og når jeg kjente etter; har jeg noensinne egentlig akseptert at jeg er syk? Jeg har ikke det. Jeg har aldri tenkt at det var okei. Jeg har aldri latt meg selv være i fred og godtatt det. Jeg har alltid rakket ned på meg selv fordi jeg ikke er frisk, jeg har alltid tenkt negative ting om meg selv når jeg ikke føler at jeg strekker til eller oppnår normalen eller at jeg er annerledes. At jeg alltid legger lista for høyt til at jeg greier å hoppe over. Jeg legger lista like høyt hver gang og river gang på gang.

Jeg lurer på om det hjelper å prøve å vri det dit. Akseptere at jeg per nå ikke greier å hoppe to meter, at jeg kanskje burde senke til halvannen meter, lykkes i å hoppe over og legge lista høyere ettsom spensten trenes opp.

Om jeg spiser og spyr, sprekker annenhver dag – jeg ser ikke de dagene annenhver dag hvor jeg lyktes, jeg ser bare alle begynnelsene som jeg aldri kom noen vei med. Alle skuffelsene når gode intensjoner ikke var nok. Nederlagsfølelsen. Automatikken som med en gang pirker på de negative sidene.

Det får meg til å tenke på den første innleveringsoppgaven jeg hadde på skolen i fjor. Det var en foto oppgave og jeg mener å huske at karakteren jeg fikk var 5/4. Samtidig fikk jeg beskjed om at det var det nest beste resultatet i klassen. Der og da stakk det å høre ordene “nest best“. Mens jeg gikk hjem fra skolen den dagen tenkte jeg hardt på dette. Jeg veide mine forutsetninger opp mot meg selv og tidligere historie, jeg bestemte meg der og da for at det var dårlig gjort ovenfor meg selv å skulle sammenligne med de andre i klassen som ikke har de samme forutsetningene som jeg har. Jeg måtte spørre meg selv om jeg hadde klart det samme året før. Det hadde jeg absolutt ikke klart, jeg var innlagt og kjempet min egen kamp mot selvskadingen som tappet meg for livsvilje. Innen jeg kom inn døra hjemme var jeg fornøyd med egen prestasjon, kjente til og med på et snev av stolthet over egen framgang. Jeg måtte også spørre meg selv hva jeg trodde var en realistisk forventning og forsto etterhvert at det var urealistisk å skulle møte opp på skolen for første gang på to år og forvente at jeg skulle nå til topps allerede da. Toppkarakterene kom etterhvert som jeg lærte og tok til meg lærdom og fulgte med på undervisningen.

Jeg har også vært utrolig skuffet fordi karakterene mine til sommeren var veldig mye dårligere enn de til jul. Jeg hadde andre forutsetninger før jul enn hva jeg hadde etter jul – og jeg ser det nå. Idag ser jeg det. Selv om jeg føler at jeg såvidt krøp over målstreken – jeg kom i mål jeg også. Å ha kommet inn på andreåret understreker at også jeg kom i mål til slutt, om enn haltende på grunn av skadene jeg pådro meg underveis fordi jeg snublet og gikk skikkelig på trynet.

Samtidig som jeg blir glad når jeg leser bloggene til jenter som sliter med spiseproblematikk blir jeg ofte veldig trist på egne vegne fordi jeg føler at jeg selv står og stanger hodet i veggen på de samme tingene. Gang på gang spør jeg meg selv hva det er jeg gjør feil siden jeg ikke føler at jeg kommer noen vei. Å ha samme diagnose betyr ikke at man har de samme forutsetningene eller like.
“Du har kommet kjempelangt Karianne! Den siste uka har du virkelig jobbet hardt!” sa frk.fastlege idag. Hva jeg sa? “Nei, det har jeg ikke – jeg står enda og stanger hodet i veggen. Jeg er håpløs, jeg er -too far gone-, jeg kommer ingen vei!”

Kjære Karianne. Dette er ikke et kappløp hvor det handler om å komme først i mål eller fullføre på kortest mulig tid. Jeg ser nå, når jeg setter ting i perspektiv – at det for min del handler om å være på vei ett sted med forhåpninger om å komme i mål én dag. Det er urealistisk og urettferdig ovenfor meg selv å forsøke å sette deadlines jeg skal forholde meg til når det kommer til min sykdom og forutsetninger.

Selv om jeg greide ett år skadefri er det dårlig gjort ovenfor meg selv å forvente at resten av livet dermed skal forbli skadefritt. Eller trettiførste juli når jeg naivt nok tenkte før jeg sovnet; at august skulle være spyfri. Det tok omtrentlig tre dager før jeg følte at jeg hadde ødelagt absolutt hele august. De fem dagene av de ti som har gått burde være godt nok for noe. Det er meg selv jeg skal være god nok for – ikke for alle andre.

you’ve been through worse in the past, and you got up there.

Til deg jeg klandrer.

Publisert 3. august 2011 Tanker og Refleksjoner 16 Comments

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere raseriet jeg brenner inne med. Jeg vet ikke hvor jeg skal rette det og jeg vet ikke hvem jeg skal hyle det til. De jeg klandrer? Egentlig er jeg sint på andre. Jeg er sint på de jeg føler har gjort meg vondt, jeg er forbanna på de jeg mener fortjener en porsjon skyld for det jeg gjennomgår nå. Jeg har lyst til å hyle det opp i ansiktene deres; “du gjorde dette mot meg, dere gjorde dette! Det er din feil, hvordan kunne du? Hvordan kunne du?“

Speil! Jeg vender det innover og tar det ut på meg selv. Jeg klandrer meg selv for at jeg klandrer andre. Jeg klandrer meg selv fordi jeg tenker så stygge tanker om andre. Jeg krysstenker for å finne ut om det jeg tenker er “lovlige” tanker. Har jeg lov til å klandre noen andre enn meg selv? Er det egentlig min feil, er alt selvforskyldt og min egen feil – eller er det fair å porsjonere ut skyld til de jeg mener burde få høre hvilken urett jeg føler at de har påført meg?

Jeg er rasende på de som sparket meg mens jeg lå nede. Jeg er rasende på de som dyttet meg overende mens jeg enda svaiet og lette etter min egen balanse, min indre balanse. Jeg har lyst til å såre tilbake, jeg har lyst til at de skal lide under sin egen samvittighet om de bare hadde visst eller forstått hva jeg føler de har påført meg.

Det gjør meg uvel å skrive dette fordi jeg frykter at minst én av de jeg klandrer leser bloggen min på daglig basis. Jeg lurer på hva dette mennesket tenker? Jeg lurer på hva han tenker i sitt stille sinn. Føler han skyld eller hører jeg fortiden til? Er han så hjerteløs som jeg oppfatter at han er? Tenker han på meg? Leser han fordi han angrer eller fordi han fryder seg over min ulykke?

Jeg vender blikket bort når han kjører forbi meg på gata. Jeg ser en annen vei, svelger kvalmen, tårene jeg har lyst til å gråte og håper han ser meg og tror at jeg ikke ser han. At jeg ikke merker det selv om det brenner i sjela mi. Jeg tenker på det hver dag. Hver eneste dag føler jeg på den uendelige bitterheten som sitter i hjertet mitt. Dette handler ikke om kjærlighet, det handler om tillit. Det handler om at jeg var dum nok til å stole på mennesket.

Jeg håper nesten du leser. Vit at jeg klandrer deg for 2011. Jeg er kanskje hjerteløs som våger å skrive det – men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Jeg holder ikke ut det jeg ser i speilet. Det handler ikke om refleksjonen, om at jeg har langt hår og grønnbrune øyne. Det handler ikke om hvordan omrisset av kroppen min er. Det handler om alt det andre jeg ser inni meg. Alt det vonde.

Noe som kanskje var fort gjort og en enkel sak å rydde opp i for deg og ditt vel har ført til at 2011 har vært en kjedereaksjon av uheldige hendelser for meg. En kjedereaksjon av voksende selvhat. En kjedereaksjon, et jævla skred av alt jeg holdt på å rydde opp i og som jeg nå føler at jeg drukner i. Jeg rettet alt sammen inn mot meg selv fordi jeg var for opptatt med å holde tilbake tårene når jeg så deg, istedenfor å konfrontere deg.

Jeg tenker på skoleåret jeg såvidt besto – jeg klandrer deg. Hver gang jeg kaster opp fordi jeg ønsker å føle meg nummen, for å slippe unna alt jeg tenker om meg selv – jeg tenker på deg. Barberbladet jeg dro over armen etter seksti uker som skadefri. Hvordan våger du å vinne selv om jeg ikke har sett deg siden april foruten den gangen du kjørte forbi meg i mai?

Jeg gråter mens jeg skriver dette fordi jeg er så sint at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. For første gang på 8 år hadde jeg endelig kjempet meg mot noe som var verdt noe. Jeg kjempet mot normaliteten jeg så inderlig ønsker å ta del i. Jeg vil bare være ingen i mengden – akkurat som alle andre. Jeg vil være like normal og kjedelig som alle andre og unik på min egen måte – akkurat som alle andre.

Jeg klandrer deg for en handling som for deg var unnagjort på to dager. Det tok deg to dager å bli kvitt meg, det tok deg to minutter å ruinere min verden. Jeg klandrer deg fordi du utløste den første reaksjonen. Det var du som fikk meg til å falle slik at jeg ikke greide noe annet enn å krype sammen i en seng på psykiatrisk fordi jeg var så knust. Jeg husker at du sa at det var bra. At jeg dro dit.

Mens jeg forsøkte å fordøye sjokket og vantroen jeg opplevde gikk det normale livet jeg forsøkte å ta del i videre. Livet går alltid videre, med eller uten. Jeg hadde aldri trodd det om deg, og for å være ærlig hadde ikke andre trodd det heller. De som enda bryr seg om meg er like sjokkert som jeg er over det du gjorde.

Avstanden til normaliteten ble til slutt så stor at jeg ikke greide å løpe fortere for å ta den igjen. Og her vendes raseriet innover. Det er jeg som er svak fordi jeg gav opp, det er jeg som er svak fordi jeg lot det glippe. Det er jeg som er svak som brukte spising og spying for å ruse meg bort fra alt du påførte meg. Det er jeg som var svak siden jeg ikke var sterk nok til å kjempe hardere for det jeg ønsket å ta del i.

Det går i sirkler inni hodet mitt. Jeg vet at du innerst inne klandrer noen andre for det du ble utsatt for, men jeg kan ikke forstå hvorfor dere begge fikk det til å eksplodere i mitt ansikt. Jeg har klandret dere begge og forsøker å ordne opp i det jeg føler med min mor. Det er hun du klandrer, er det ikke?

Og vet du hvorfor jeg er så sint? Fordi dere lever videre. Dere lever videre og jeg sitter fortsatt fast og lider over nøyaktig det samme som jeg har følt på siden 4. januar.

Og vet du hva mer du ødela? Min evne til å stole på andre mennesker. Jeg skyver unna selv mine nærmeste. Vet du hva det gjør med meg? Det gjør meg ensom. Jeg har én igjen som jeg ikke har skjøvet bort. Det gjør meg hjerteløs og iskald, det får meg til å hate meg selv så inderlig at jeg skulle ønske jeg kvaltes i mitt eget oppkast eller glapp det barberbladet når jeg først skulle sprekke.

Og nå skriver jeg dette. Fordi jeg ikke lenger makter å brenne inne med disse tankene. Jeg har ikke satt ord på det før, hverken for meg selv eller andre. Jeg håper du leser dette for nå skriver jeg de siste linjene. Disse ordene er min avskjed til deg, for jeg går videre nå. Jeg har grått mange nok tårer for din tankeløshet og egoisme. Du lurte meg med din falkshet og selv etterpå påsto du at du brydde deg.

Jeg har sluttet å gråte nå, etter å ha grått meg gjennom dette innlegget. Samtidig som jeg trykker på publiser skal jeg også glemme alle tingene jeg fortsatt mangler og har savnet. Hver gang jeg har kommet på at jeg savner disse tingene har jeg gang på gang blitt minnet på hvor vondt og bittert jeg har det inni meg på grunn av kjedereaksjonen du utløste.

Du har ødelagt nok nå og jeg håper inderlig du kan slette bloggen min fra bokmerkene dine og leve livet ditt slik du vil det. Visste du at jeg har klandret meg selv fordi jeg er min mors datter? Jeg har innsett at det ikke er min feil og jeg synes det er både du og mamma som har oppført dere latterlig når dere gjorde meg til en brikke i deres samlivsbrudd.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg hater deg. Jeg skriver dette for å vite at jeg har sagt det til deg, om enn gjennom skjermen og publisert for flere tusen andre som måtte lese det i tiden som kommer. Men det er min måte å sette punktum for jeg vil ei lenger lide for deres feil. Mine ord kan nok aldri få deg til å brenne slik jeg har brent inne med alt dette i sju måneder, men jeg skal sette punktum nå.

Blodet jeg mistet med deg i tankene mine fikk meg til å innse at det har gått for langt. Skjønner du? Når jeg etter seksti uker mistet selv vitsen i den misjonen forsto jeg at du har tatt for mye, selv om du neppe er klar over hva du utløste og hva jeg har følt i etterkant. Vet du hva? Blodet var verdt det, fordi det fikk meg til å innse at hemmeligheten jeg brant inne med til slutt tok for stor plass.

Jeg vil deg ikke vondt, men jeg skriver dette for å fortelle at jeg går videre nå. Imorgen er det sju måneder siden jeg falt inn i min egen krisetilstand. Men nå gir jeg slipp på bitterheten og neste gang du krysser tankene mine skal jeg ikke ta det ut på meg selv. Jeg skal trekke på skuldrene for nå går også jeg videre, selv om du kanskje aldri visste at jeg fremdeles satt fast i 4. januar.

Let the past make you better – not bitter.

936.

Publisert 27. juli 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , Tanker og Refleksjoner 8 Comments

Dette er innlegg nummer 936. Jeg har 931 innlegg liggende som kladd.
Over 60 av disse har aldri blitt publisert.

Jeg har problemer med å finne ord, for jeg vet ikke riktig hva jeg skal formulere. Alt føles egoistisk i den store sammenheng. En personlig sorg over noe som aldri har vært virker patetisk sammenlignet med en nasjonal sorg. Den nasjonale sorgen er vakker men vemodig. Min personlige sorg virker ynkelig og patetisk.

Ord som svir.

Jeg skjønner meg ikke på deg lenger.
Hva er så jævlig spesielt med deg? Hvorfor kan du ikke ta det du får?
Hvorfor er du ikke der du burde være?
Vi hører deg, men du kan ikke alltid få det du vil ha.
Hvorfor har du bestemt deg for at akkurat dét er en mirakelkur?

Unnskyld, for jeg vet ikke hva jeg skal si.
Kjære deg, jeg orker ikke å snakke mer om det.
Kjære deg, det er ikke din sak. Kjære deg, det er faktisk ikke ditt problem.
Kjære deg, du har misforstått.

Jeg er rasende på mennesket som kom med frasen “det normale livet”.
La meg vise dere det normale livet.

Gult for godt jobbet. Rosalilla for personlige nederlag. Blått for hakket under og grønt for akseptabelt. Sladdet kaloriinntak for det har ingen noe med. O/O tilsvarer Overspisning og Oppkast. Tall for x antall runder. Hvert tall tilsvarer minst én klokketime.

“Den Normale Hverdagen”
Jo takk, bare bra. Kjempefint. Strålende. Fantastisk.

24 delt på 5.
Det er forferdelig mange nederlag etter mange dager i riktig spor.
Jeg kan ikke noe for det; men jeg bannlyser meg selv fordi jeg ikke greier å skjerpe meg eller ta meg sammen.

Jeg har problemer med å akseptere ordene.
De henger sammen med ordet “institusjonalisering.”
Misforståelsen gjør meg sint.
Tror de at jeg trives bedre innenfor?
Tror de ikke jeg setter pris på livet når det smiler til meg også?
Om bare livet hadde smilt, så hadde det ikke vært noe problem, hadde det vel?

Faktafaen.

Kjempe?
For?
Hva?

Beklager, men jeg finner ingen gyldige grunner.
Jeg finner ikke noe som gir meg glede.
Jeg greier ikke å se noe annet enn det som ikke ble slik det var tenkt.

“Let the past make you better
not bitter.”

I eat Me.

Publisert 4. juli 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , Fotografi , Sykdomstanker , Tanker og Refleksjoner 20 Comments

Jeg leter etter svar. Humøret er null å skryte av, finner ikke det jeg leter etter. Jeg graver gjennom gamle digitale dagbøker, leser gjennom hemmelige blogger med passordbeskyttelse, graver meg gjennom bilder av blod, sår, kutting og ødeleggelse. Jeg leser lapper om døden, jeg leser om hvor vondt jeg hadde det. Hvor jævlig spiseforstyrrelsen behandlet meg. Leser om min egen sorg, leser om de store spørsmålene, “tar det aldri slutt?“.

Jeg får vondt i meg. Vondt av meg selv. To år senere, fortsatt det samme? Jeg leter noe som kan få meg til å ta bunntenning, noe som kan få meg til å eksplodere i raseri rettet mot spiseforstyrrelsen. Jeg leter etter motivasjon, noe å kjempe for. Noe som kan gi meg guts til å kjempe imot. Jeg finner ikke noe konkret. Jeg får bare vondt i meg av å vite at det fortsatt er så nært, så likt, så smertelig realistisk? Jeg finner ikke guts, selv om jeg kjenner at jeg blir sint.

Jeg er oppgitt. Fordi jeg ikke kjemper. Hvorfor kjemper jeg ikke imot? Hvorfor kjemper jeg ikke for livet? Hvorfor er det så jævlig lett å bare lene seg tilbake og la spiseforstyrrelsen herje videre? Hvorfor sitte musestille med hodet bøyd og ta imot slag etter slag?

Tirsdag 17. November 2009.

Jada, jeg tenkte kanskje det passet seg med en liten tur hjem, uavhengig av hva jeg liksom tilbringer tiden min med der. Så jeg kom hjem og gjorde i stand til en runde, det ble faktisk to. Jeg gjorde mitt, spydde, svelgte noen sovetabletter jeg fant og la meg ned på sofaen for å sove ett par timer.

Det gikk sånn halvveis. Helt til jeg bråvåknet og ikke fikk puste. Det prikket i hele kroppen, jeg trodde jeg skulle besvime, jeg ble varm og kald om hverandre, kvalmen grep meg som en kvalm hånd. Jeg lå der og hev etter pusten og skjønte ikke hvor dette hadde kommet fra, skjønte ikke hva det ville med meg, hvorfor vil denne sykdommen aldri la meg være i fred? Hvorfor vil den meg så vondt? Først fikk jeg full panikk og lurte på om jeg hadde blacket ut eller dissosiert og tatt den helvetes overdosen som har ropt på meg de siste dagene, jeg var redd for at jeg skulle ha funnet tabletter likevel og stappet dem i meg. Og nå ville kroppen vekke meg til live igjen for å gjennomgå ett siste smertehelvete før døden endelig hadde besluttet å omfavne meg.

Jeg forsøkte å konsentrere meg om å puste, men det var skrekkelig vanskelig. Jeg ble så redd – “nå dør jeg, tenkte jeg. This is it, min tid er omme nå.” Jeg tenkte at det var da forferdelig trist å skulle dø ensom, nitten år gammel, på en sofa med søppel og bevismateriale som tydelig forteller den tragiske historien. This is it, nå ender alt sammen.
Jeg lurte til og med på om jeg skulle ringe noen. For at de skulle finne meg og hjelpe meg. Men skammen var for stor. Dette er ikke slik jeg ser for meg døden. Jeg vil ikke dø blandt mitt eget rot, mitt eget matsøppel. Jeg ville ikke dø der, blandt skitne tallerkener, tomme poser og rot på kjøkkenet. Jeg brukte alle mine krefter på å sette meg opp å begynte å drikke det første og nærmeste. Pepsi max. Sju slurker pluss sju slurker til. I all hast konkluderte jeg med at jeg trengte en blodsukkersvingning for å stå i stormen. Jeg fant sukker, i form av puvlerpadder og begynte febrilsk å trykke de i meg. Deretter spiste jeg opp knekkebrødene med nugatti eller hva pokker first price sitt sjokoladepålegg egentlig heter. Og for det om jeg var nesten like dårlig, så klarte jeg å buksere meg ut på badet, kvitte meg med all min synd til jeg harket opp gul, illesmakende magesyre, og jeg skjønte at det var over.

Deretter skalv jeg meg gjennom den verste rydderunden noensinne. Jeg vasker kopper og kjeler og fat og bestikk, tørket kjøkkenbenk og komfyr, mobiliserte alt søppelet som lå her og der og puttet i søpla, og deretter sank jeg ned på gulvet å ble liggende å skjelve. Tankene som kverner under topplokket. “Hvorfor gjør du dette her? Hvorfor holder du ut? Hvorfor gidder du å leve i dette helevetet her? Kommer det noensinne til å ta slutt? Kanskje jeg bare burde akseptere døden som en lettelse, en befrielse?

Det eneste lille jeg klarte å se klart, som også ble min trøst, der jeg lå strødd utover stuegulvet – fullt påkledd til å gå de fem minuttene ned på avdelinga, var tallene. Tallene. Morgendagens tall. Jeg kan ikke DØ i dag fordi jeg MÅ se hva tallene viser i morgen. Jeg lovte meg selv at hvis tallene var feil, så kunne jeg dø. Men jeg er skrekkelig redd for at tallene skal vise akkurat det jeg håper på, noe som innebærer at jeg fortsetter å holde ut. Fordi jeg holder fast i tallene, den eneste konstante faktoren i hverdagen, det eneste som kommer som lyn fra skyfri himmel, det eneste som er sannhet – det eneste som er ekte. Min trygghet.

Også tok jeg mot til meg, stablet kroppen på beina og sjanglet fra min ryddige, fine leilighet som ikke bar spor etter bulimiens strabasiøse kamp i dag heller. Jeg sjanglet ned til avdelina med besvimelsen surrende rundt hodet mitt. Jeg gråt av smerte mens jeg gikk, gråt fordi livet gjør så vondt å leve. Og mens jeg gikk der og stirret på den svarte nattehimmelen, falt en ensom stjerne nedover og skapte en lang glitrende hale av lys – ett lite sekund som var over. Det føltes som om det var mitt liv som slukket. At stjerna døde for meg. Men mens jeg sto der og gråt og kjente den iskalde vinden i ansiktet innså jeg at jeg fremdeles lever. Det er lett å dø, men smertelig grusomt å leve.

Per dags dato tenker jeg enda akkurat de samme tankene, forholder meg nøyaktig like passiv ovenfor sykdommen og lar den herje på sin grådige måte. Tenker akkurat de samme magiske tankene om dette jævla tallet. Jeg har lyst til å slå meg selv hardt i hodet når jeg enda tilber badevekta som en eller annen gud jeg forventer skal tilgi alle mine synder, gjøre samvittigheten min ren og overrekke meg en ny sjanse til å leve.

Hvorfor er jeg passiv? HVORFOR? Hva venter jeg på? Jo lenger jeg venter, jo verre blir livet per dags dato. Jo lenger jeg venter, jo verre vil sykdommen bli å kjempe i mot. Jo lenger jeg venter, jo mer kritisk blir det. Jo mer jeg venter, jo mer vil jeg dø. Lenger kommer, går, fortsetter. Sykdommen vil feste seg hardere og hardere for hvert kilo jeg taper.

Hva i helvete er det jeg venter på? Har jeg bare akseptert at “det er sånn det er”? Men hvordan kan jeg det? Jeg sier jeg vil leve, sier jeg vil være spontan, oppleve ting, le, ha det gøy, være impulsiv på en konstruktiv måte, jeg sier jeg har lyst til å bli noe, noen, sier jeg vil bli frisk, at livet er verdt å leve når man lever det, men… Jeg finner ikke svar eller forklaringer. Jeg forstår ikke meg selv, jeg henger ikke med på den spiseforstyrrede logikken. Dette er vanvittig.

Tanken som teller, eller?

Publisert 13. mai 2011 Sykdomstanker , Tanker og Refleksjoner 7 Comments

Den enorme dragningen mellom to ytterpunkter er så enorm at jeg blir fullstendig amøbe av mindre. La oss si at jeg tenker én hvit tanke, sekunder senere vil det dukke opp én sort også. Motsetninger. Derfra spinner det. Tankene spinner videre, alltid med to alternativer; enten eller. Skal, skal ikke. Burde, må. Vil, vil ikke. Vet, men vil ikke. Akkurat nå spiser det opp hele hjernekapasiteten min. Rubbel og bit, får ikke gjort noe som helst fornuftig her i verden, jeg bare tenker og tenker, kverner og kverner. På alt jeg må, burde, skal, men kan gjøre sånn eller slik eller annerledes, eller forsøke på den måten eller denne, eller kanskje bare noe helt, helt annerledes?

Jeg synker ned i tankemyra mens grensene mellom virkelighet og uvirkelighet viskes vekk. Jeg vet ikke riktig hva som er på ekte og hva som er reelt. Som en eller annen grønnsak, litt sånn som Zahra når hun går seg vill i dynetrekket og ikke finner veien ut. Dette irriterte meg grenseløst når jeg våknet klokken halv fire i natt, at hun ikke kan forstå at man skal ligge under dyna, og ikke inni trekket? Synes jeg knepper det trekket hver jævla dag, og likevel må jeg inn der på en eller annen redningsekspedisjon for å hente henne fram i dagen igjen. Hun har åpenbart ikke kunnskaper til å forstå logikken med hvorfor man har trekk på dyna i utgangspunktet!

Så drukner jeg hen i eget tankelandskap og begynner å fundere. Tråkler videre på en eller annen tankerekke. Om jeg skal på skolen – nei det skal du ikke, men jo- det må du, men nei – menjomenneimenjomennei. Omsider har jeg i alle fall dusjet. Og kledd på meg. Og – nei. Tilbake på NEI. Men jo?

Dermed uteblir konklusjonen mens tiden tikker fra meg, så der sitter jeg, i sofaen, skoleklar, klokka seks om morningen og tenker. Kjenner jeg er kokt i hodet innen halv sju, kommer likevel ingen vei videre. Klokka blir halv åtte, på tide å gå? Enda sitter jeg fast i hva jeg skal og ikke skal, hva som kan betegnes som frokost, om jeg skal innta frokost, og etterpå – om jeg skal kaste opp igjen fordi det ikke føltes riktig likevel?

Dette store intet som spiser meg opp. Om det er slutten? Eller begynnelsen på slutten? Nå, er dette begynnelsen på slutten med en ny begynnelse? Eller er det pausestopp på veien videre, i samme sporet? Eller nytt spor? Og hva skjer etterpå? Hvem i svarte satan er jeg da? Er jeg der da? Henger jeg med enda? Henger jeg sammen på en annen måte? Mister jeg meg selv? Kommer jeg til å finne en bedre variant underveis?

Jeg kommer ingen verdens vei. Jeg har hangup på dette store intet og bruker store deler av tid og tankekapasitet jeg helst skulle brukt på noe fornuftig i NÅTIDEN. Paralysert, nummen og lammet av enorme eksistensielle spørsmål med tusen millioner utfall. Og selvsagt prøver jeg å se for meg alle sammen. Leter og graver i mine små grå, setter sammen brudd og stykker, bruddstykker og fragmenter. Tar meg selv i å drømme litt, håpe, kanskje til og med fly litt – men rekker ikke helt å lette før realiteten drar meg ned, pirker meg på skulderen og minner meg på alt jeg burde ha gjort – men ikke har rukket å gjøre. Tilbake til dagens utfordringer. Trosse tvangen eller utføre? Spise? Beholde? Bevege seg ut døra kanskje?

I tillegg er jeg følelsesløs. Ingenting er VIKTIG, ingenting spiller en rolle – selv om noe inni meg forteller meg at det gjør det, så greier jeg ikke å kjenne eller føle det. Det driver meg ikke framover – for jeg sitter enda pent og pyntelig i sofaen med knærne under haka og stirrer tomt ut i lufta.

Tiden tikker fra meg. All tid i hele verden svinner ned i ett stort tomt intet, og jeg tar meg selv i å lure på om jeg noensinne har stått så på kanten til å stupe ned i en eller annen tidløs boble, hvor jeg bare kan klamre meg fast i alt jeg kjenner så godt akkurat her, akkurat nå. Tiden snegler seg avsted samtidig som den raser. Jeg har regnet ut hvor mange timer det er igjen. Minutter. Det tikker. Hele tiden. Når jeg sover. Når jeg tenker. Når tvangen tar meg. Det hjelper ikke å kjempe imot, tiden vil uansett renne ut. Også for meg, også for dette, helt ned til alt og ingenting.

Innen klokka er 0834 begynner telefonen min å vibrere. Som om den minner meg på virkeligheten, og er det ikke da ett gigantisk sammentreff at det er fornuften som ringer? Teknisk sett er det ikke fornuften i seg selv som ringer, men det er ett menneske i den andre enden som får meg til å tro på fornuften jeg har inni meg selv men ikke alltid finner fram til. Noen jeg tør å stole på, som ikke lurer, narrer eller lyver. Frk. fastlege ringer.

Vi hadde nemlig en ringeavtale som hadde druknet og forsvunnet i mitt store tankesurr, men jeg tok telefonen. Og svarte “jeg vet ikke” på en haug med spørsmål, og deretter “ja, nei, jeg vet ikke, kanskje?”. Hun minner meg på her og nå, at det som kommer vil komme, når det kommer – for det gjør det, garantert.

Som en slags impuls gikk jeg rett inn i robotmodus. En sånn “jeg gjør hva som helst, bare fortell meg nøyaktig det er jeg må gjøre” tilstand. Igjen; her og nå. Hva jeg må gjøre her og nå. Idag, imorgen, i nuet, presens. Jeg måtte dytte vekk tvangstankemonsteret som var meget opprørt over at jeg ikke hørte etter, og velge å tro blindt på det frk.fastlege sa.

“Kan du halvere?” spør hun, og jeg kjenner tvilen og panikken som brer seg. Halvere? Herregud, kutte 1080 tvangstankebokser ned til 540 tvangstankebokser? “Si at jeg må det”, sier robotstemmen min, og hun sier “fram til onsdag”, og jeg sier “vent, jeg må finne en penn”, og deretter skribler jeg ned det hun sier, det fornuften min inni meg forteller – men som jeg ikke greier å bruke i praksis.

Etter endt samtale og en gjensidig “god helg”, måtte jeg rive ned mine 1080 tvangstankebokser fra veggen, finne fram tusjer, linjal og blanke ark, for å tegne nye bokser. Halverte bokser. Kalkulert med kalkulator og streket opp med linjal – fordi alt skal være så forbanna riktig og korrekt.

Hjelpes. Bortsett fra det har jeg gjort forbanna lite fornuftig, rett og slett ingen verdens ting å meddele. Prøver å forberede meg mentalt på halvering? Fra og med imorgen. Jeg har null planer for helga, ser for meg at jeg skal tenke? Eller?

Angstknusing.

Publisert 27. april 2011 6 FYSISK HELSE , Angst , Epilepsi , Tanker og Refleksjoner 6 Comments

I dag har jeg hatt min første time hos frk.FASTlege siden August.

I går kveld, dagen i seg selv var ikke spesielt god. Angsten som vokser ut av realistiske proporsjoner, strekker seg hinsides inn i andre dimensjoner, alt blir farlig, alt blir triggere, alt blir skummelt, alt var galt. Lyset i lampene ble for sterkt, TV kunne jeg ikke se på, det flimret for mye. Skjermen på dataen måtte dimmes helt, helt ned, orket ikke det sterkeste lyset. Lyden av musikken ble for høy, hver minste lille detalj ble kraftig forsterket av forstyrrede sanser. Det blir liksom for mye å ta innover seg, angsten paralyserer og hemmer, lammer, man blir nummen selv om man er alert.

Når jeg reiser meg opp slår angsten ned i magen som ett bombenedslag, blir skjelven ved tanken og følelsen. Likevel tenkte jeg så fint at jeg før eller siden var nødt til å bevege meg ut, ikke falle i isoleringsfella, ikke la meg styres og tøyles av tanker, selv om jeg også reagerer fysisk. Jeg dro på butikken. Prøvde i alle fall. Bare det å ta stegene til inngangen var skummelt. Selv om selvinstruksjonene surret og gikk ble det ubetydelig og druknet i angsthavet.
Det endte med at jeg gikk tomhendt ut derfra. Skuffelsen og nederlaget var stort, følelsen av hjelpesløshet og panikken over å ikke klare meg selv var stor, stygg, humørdrepende og overveldende.

Gruet meg masse til legetimen idag, så ikke for meg at jeg skulle greie å bli sittende på venterommet. Alle disse “tenk om” tankene som spinner, katastrofetankene. Kom opp med en slags nødløsning. Jeg ringte frk.fastlege på forhånd og ba henne ringe meg når hun var ferdig med pasientene sine, sånn at jeg kunne vente i bilen i et tryggere / roligere miljø.

Turen opp trappene til tredje etasje var tung. Kroppen blir så tung, protesterer. Bruker så mye energi på å presse meg selv, angsten blomstret, verden spinner. Kom heldigvis opp og fram.

Etter den timen var jeg så letta at ord ikke kan beskrive det. Jeg følte meg nesten svevende på veien ut igjen fordi børen hadde blitt løftet av skuldrene mine, i alle fall store deler av den. Det er psykisk. Angsten er psykisk, manipulerer meg og sansene mine til å lete etter symptomer på epilepsianfall. Tull, bullshit, tankeforstyrrelser. Jeg har jo egentlig visst det, men å høre det fra en pålitelig kilde, en lege som har peiling, en lege jeg tror på, som hører og ser meg – var akkurat det jeg trengte. Jeg trengte en forsikring, trengte at noen hjalp meg å sette streker, tegne opp strekene mellom fysisk og psykisk, angst og virkelighet, rimelighet og urimelighet.

Det hjelper. For meg er det hjelpsomt å kunne tømme hodet, tanker og tårer ut til hjelperne mine. Rettledning og veiledning gjennom eget tankevirrvarr og tankekaos.

Fikk tilbake litt av troen på meg selv. Litt mer egenvilje, litt mer kognitiv refleksjon. Istedenfor å høre mine egne selvinstruksjoner høres jeg frk.fastleges instruksjoner. Hun sier akkurat det samme som mine egne instruksjoner, men det har mer tyngde å høre det når det kommer utenfra.

Så jeg tok steget. Valgte å teste ut dette nye motet, se om magien var der. Kvinnet meg opp til å dra på apoteket. Trengte flere nutridrinker. Ubehaget var tilstede, men langt fra sterkt nok til å skremme meg på dørterskelen. Første apotek hadde ikke riktig smak, deretter var det bare å sette kursen mot neste. 3-2 til MEG. Faen ta angsten. Det er mine tanker, jeg er nødt til å tro mer på meg selv og min egen evne til å tenke riktig. Eller snarere; tro på mine riktige tanker.

Bortsett fra det kan jeg legge til at jeg får super oppfølging og har ny time allerede nå på fredag. Kjenner at jeg gruer meg med tanke på at det blir veiedag og at det nå er noen uker siden sist. Tall er tall, ubetydelige men likevel skremmende.

Dag 5!

Publisert 17. april 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , motivasjon , Tanker og Refleksjoner , Veien mot Friskhet 11 Comments

Rekord for 2011 med andre ord. Usikker opp om det er noe å skryte av, men det er i det minste en slags begynnelse.

Jeg har skrevet det en god del ganger før, og teorien slår aldri feil. Alt dette med mat i magen, at det tar så lang tid, at det er vanskelig å akseptere at magen ikke er så flat man skulle ønske, at kroppen reagerer på så mange ubehagelige måter, som å holde på mer vann og i det hele tatt.

Den eneste veien ut er igjennom.

Det verste er å holde ut. Skuffelsen over å ha greid en dag til, også merker man ingen forandring i stabiliserende retning. Snarere tvert i mot, at angsten øker samtidig som selvfølelsen stuper til bunns fordi skuffelsen får en til å tro at det er det motsatte som skjer, at det bare blir verre, at det kommer mer vann og at ubalansen blir enda større.

Å holde ut blir og er det vanskeligste, det verste. Vente på at alt skal stabilisere seg. Å skulle forsøke å akseptere at kroppen trenger mer tid og alt det der.

Logikken slites mellom følelser og spiseforstyrrede tanker. Jeg vet at det er riktig, men det føles så forbanna jævlig. Vil greie flere dager, men det føles litt som å tro på eventyr.

For ikke å glemme svingningen mellom bulimi og anoreksi. På den bulimiske siden kan jeg gi faen og spise bort det som er vondt av tanker og følelser i forhold til kropp og selvhat, men når jeg ikke lenger sløser bort de timene med mat som selvmedisinering blir jeg til sett og vis min egen verste fiende fordi alt blir så forsterket og intenst.

Se på det som avrusing. Maten som rus. Abstinenser, savn, kroppen som reagerer på andre mønster og rutiner, mangelen på det den er vant til.

Stå i mot. Vente. Holde ut. Akseptere at det er sånn det er, at ting tar tid. Det er så jævlig, men det finnes ingen vei utenom. Finnes ingen snarveier eller lettvinte løsninger.

Bulimien eller anoreksien. Vet at jeg ikke greier å tøyler dem begge, i såfall hadde jeg ikke sittet her og vært syk i utgangspunktet.

Leter etter motivasjon. Rent økonomisk sett er det en kjempebonus. Når vannet slipper taket og magen lærer seg å fordøye litt blir en bonus. Tatoveringer blir en bonus. De er forresten plassert på magen, ved hoftene. Skal legge ut ordentlige bilder når skorpa faller av.
Telefon er bonus. At ansiktet er mindre hovent er bonus. Det er vel så og si den eneste bonusen jeg greier å se i speilet og verdsette. Mindre mandler, tydeligere trekk og linjer. Mindre spyttkjertler.

Veien ut er igjennom.

Eksponering, liksom.

Publisert 7. april 2011 5 PSYKISK HELSE , 6 FYSISK HELSE , Angst , Epilepsi , Tanker og Refleksjoner 7 Comments

Idag når jeg sto opp tenkte jeg at det kanskje var viktig å komme seg utenfor døra, ut til den virkelige vanlige verden igjen. Eksponere meg selv for alt som har blitt voldsomt superskummelt iløpet av de siste dagene etter dette med anfallet.

Resultatet er frustrerende. Jeg vet ikke hva jeg forventer, men jeg vet at jeg er ei ekstremt utålmodig sjel, og logikken i hvordan det kan ta to minutter å knekke noe, også tar det ubestemt lang tid før det blir bra igjen – frustrerer meg. Om dette hadde vært et beinbrudd, så hadde man i alle fall fått tidsanslag. “Gipsen må sitte på i 6-8 uker”.

Men ingen kan fortelle meg hvor lenge angsten skal henge ved meg. Det eneste som sto i hodet på meg idag var at jeg ikke måtte la den få grobunn, måtte ikke la angsten feste seg. Så jeg dro med meg kontakten min på butikken. Det var ubehagelig og flashbackene plaget meg. Fysisk; så som så. Er så usikker på om det er faktiske symptomer eller om det er angsten som får meg til å føle som jeg gjør.

Det gikk med andre ord tålelig første gang. Jeg vet ikke riktig om jeg vil gå så langt som å si at det gikk bra. Men andre gang derimot… Utålmodig sjel -” alt skal bli bra nå – helst igår…”

Jeg skal bare ha sigaretter. Butikken er en bitteliten Joker rett i nærheten av sykehuset. Det kan ikke være stort mer enn hundre meter å gå fra utgangen av sykehuset til inngangen på Joker. Så der står jeg, må ha sigaretter. Jeg er så usikker på hvordan jeg skal skildre angsten, det blir vel individuelt i forhold til hva man synes er ekkelt eller ubehagelig. Men mark. Som kravler. Over hele kroppen, inni kroppen. Jeg svimler, det går rundt inni hodet på meg. Jeg har problemer med å formulere hva det er jeg egentlig vil ha hos mannen i kassa, og når han spurte meg om legitimasjon kjente jeg musklene stramme seg på samme ubehagelige måte som rett før jeg får anfall. Jeg svaier selv om jeg egentlig står ganske stødig. Men det er ikke godt nok – alt er så varmt. Lufta er så varm, jeg har en følelse av at jeg smelter samtidig som jeg ikke får puste.

Jeg vet ikke hva som er verst. Oksygenmangel, svimlende hode, redselen for å treffe bakken med ett brak, flashbacks, kriblinga i musklene eller, eller, eller. Det blir for mye, for fort.

Og det sitter i! Det sitter i så jævlig lenge! Den der svimlende følelsen og kriblinga i musklene, det tok nærmere to timer før det begynte å gi seg! I TO TIMER svimla jeg gjennom korridorene så nært veggen som mulig.

Jeg – utålmodigheten selv – rekker ikke riktig å se de små tingene før jeg kikker i retrospekt. Akkurat nå kan jeg teknisk sett skrive at jeg er flink som faktisk TURTE å gå på butikken, ikke bare én, men TO ganger, men…. Skuffelsen er for stor til å se det som en seier at jeg prøvde. Det føles så fattig. Kanskje urealistisk å forvente at det ikke skal sette sine spor – men…
Det jeg ser derimot er mer angst i vente. “Jeg skal aldri mer handle igjen”. Men det er ikke bare butikken som plutselig ble skummel og faretruende, det er også offentlige steder, hvor det er mennesker generelt. Det er ikke like skummelt hvis jeg ikke er alene, men… Så mange ting å forklare! Jeg er ikke redd for å være alene på rommet eller for meg selv, jeg er ikke redd for å få anfall når jeg er helt alene. Det jeg er redd for er å få anfall når jeg er alene blant andre. Om jeg hadde vært sammen med noen og fått anfall blant andre, hadde det vært mindre skummelt fordi jeg ikke hadde vært ensomalene.

Jeg er så stressa! Skolestress, flystress, reisestress, stressstress, multifamiliestress, feriestress, lillebrorstress.

P U S T.

Klisjé / ikkeklisjéen.

Publisert 1. april 2011 Tanker og Refleksjoner 2 Comments

Jeg klarer ikke riktig å sette ord på avstanden mellom ordene. Det er noe med tankene, det er noe med tankegangen.

Når man prøver å gjøre noe man føler man har gjort tusen ganger tidligere og feilet like mange ganger i forsøket, da skriver man det inn i rekka som klisjé. Men å definere nye forsøk som en ny klisjé, da har man jo allerede gått i gang med noe som ikke skal lykkes. klisjéer er ikke alltid fairytale ending, men man vet alltid hvordan klisjéen ender likevel, ellers hadde det ikke vært en klisjé i utgangspunktet. Disse selvoppfyllende profetiene som blir sånn fordi du allerede er innstilt på det, bevisst eller ubevisst.

Jeg bare tenker, og deler det jeg tenker.

Men når jeg ‘begynner på nytt’ etter bulimiske sprekker, jeg har alltid tenkt på det som en klisjé, fordi jeg vet alltid hvordan forsøkene ender, det er bare innholdet mellom begynnelsen og den kommende klisjéen som er annerledes.

“Insanity, doing the same thing over and over, expecting different results”.

Hva om jeg legger bort ordet klisjé, hva om jeg kan klassifisere nye forsøk på en annen måte? En klisjé. Ofte en kort greie. Noen lever selvsagt livene sine som klisjéer, men det vil likevel aldri bare være en, men mange klisjéer som utgjør den store klisjéen.

Men når jeg klassifiserer nye forsøk som nye klisjéer, da har jeg jo ubevisst allerede bestemt meg for at det kommer til å bli en kort smertefull greie uten nevneverdige steg framover.

Og frykten. Jeg ser klart at redsel, frykt og angst holder meg igjen fra å kaste meg ut i det som ikke skal være klisjéen. “Ikkeklisjeen”. Jeg kjenner klisjéene mine ut og inn, vet hvor vonde de er og hvordan det føles og hvordan de ender.
Men jeg vet ikke hvordan Ikkeklisjéen er, og jeg har aldri tidligere tenkt på at det kanskje er redselen som holder meg tilbake fordi utfallet ikke er forutsigbart.

Spiseforstyrrelsen elsker trygge rammer hvor den kan boltre seg fritt som den vil. Spiseforstyrrelsens revir og territorium, spiseforstyrrelsens hjemmebane. Men dette er ikke hjemmebane. Ikke for noen av oss. Dette er timeout, dette er sidelinja. Dette er tidspunktet for nye instrukser og om å glemme klisjéen eller i det minste se den fra ett annet perspektiv. Dette er ikke klisjéen. Dette er ikkeklisjéen. klisjéen er herved brutt. Igår var kanskje en klisjé. Og alle gangene før der, for jeg har alltid tenkt at det kom til å bli det. Forhåndsbestemt og ubevisst. Dette er ikkeklisjéen. Og nei, jeg har ikke ett bedre ord å bruke, for jeg vet ikke hva jeg definerer. Vet ikke hva jeg går til, men jeg vet hva jeg prøver å oppnå. Ikkeklisjéen er ett brudd i rekka av klisjéer.

« Forrige side — Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster