Bitre Blomster

Har ikke så veldig mye spennende å meddele. Er veldig glad for at helga endelig tok slutt, den var ikke noe særlig å komme seg igjennom. Gårdagen var “helt grei”, hverken det ene eller det andre men bedre enn lørdag og søndag i alle fall.

Prøver å snu døgnrytmen dit den skal være. Tror det går ganske greit så langt. Steg for steg eller noe. Målet er å ikke sove på dagen. Blir så vanvittig trøtt etter å ha spist/inntatt frokost at jeg føler for å sove mer. Igår sov jeg ingenting på dagen etter klokka to, og idag har jeg ikke sovet på dagen etter klokka … husker ikke. Poenget er å være sliten/trøtt når jeg skal legge meg (rundt midnatt, helst). Også har jeg lagd noen regler som “ikke ta med maccen på soverommet” og “ikke ta med medisinene inn på soverommet, ta dem på kjøkkenet”, fordi om jeg tar de med inn på soverommet blir de liggende og liggende og liggende før jeg tar dem fordi “skal bare” syndromet mitt kicker inn når jeg har lagt meg. “Skal bare skrive litt, skal bare lese litt bok, skal bare”.

Sol inn vinduet, bilde tatt i stua ♥ Elsker å bo her jeg bor.

4 uker spyfri idag. Føler meg helt flat, så akkurat idag er det ingen big deal selv om jeg vet jeg burde følt noe mer, litt glede, litt håp, litt mestring kanskje, men akkurat nå er det flatt. Well done I guess. Men fire uker er fire uker. Enda ikke kastet opp i 2012? Litt skremmende å tenke på, for om jeg tryner nå blir fallhøyden enda større siden jeg ikke kan telle fra 2011 lenger. Men jeg skal jo ikke det, teoretisk sett i alle fall. På fredag er det 1 måned, håper jeg føler noe mer da!

Bortsett fra det har jeg tatt veldig uklare bildet av vagt og uklart nordlys, eller så var det himmelen som ikke var klar, pluss at jeg ikke skal skryte på meg at jeg er stødig på hånda med lang lukkertid heller, så det er mest bare grønt.. De hvite prikkene er forresten stjerner. (Føler meg som om jeg har malt et bilde med fingermaling og sier “tada!!”)

Karlsvogna, beviser i alle fall at de hvite prikkene er stjerner. Jeg trodde det var støv først, helt til jeg så dette bildet.

That’s it.

Legge seg tidlig? Nope. Stå opp tidlig? Check. Ikke sove på dagen? Check. Legge seg tidlig? Forhåpentligvis.

Idag har jeg greid å underholde meg selv hele dagen, uten at jeg har kjedet meg eller sett på klokka førti ganger! Føles bra og langt ifra meningsløst. Dagen har til og med vært fin! Overrasket.

Praktisk talt det første jeg gjør hver morgen. En kald start på dagen er en dårlig start på dagen.

Om jeg legger godviljen til kan jeg late som om det er milkshake.

Breakfast for champions? Call me weird men det er ingen hemmelighet at jeg har forstyrrede spisevaner, men frokost fåregår alltid på gulvet foran ovnen for at flammene ikke skal dø ut. Gjerne med en skriveblokk hvor jeg skriver ned hva jeg kan fylle dagen med, eller jeg sjekker “siste nytt” på facebook, twitter etcetera etcetera.

Lillefrøken venter.

Utålmodig…

På breakfast for Iggy’s (Iggy’s = Italian Greyhounds). Gud jeg hadde blitt sint om noen hadde tatt bilde av meg mens jeg spiste. Fint at hun ikke la merke til det i sin egen glupskhet. Hun raper alltid etterpå, useless information? Oh yes. Det er ikke spesielt sjarmerende haha.

Deretter tok vi turen ut. Ingen aaangst. En av challenges’ene til fredag er å gå tur med Zahra på dagtid og ikke nødvendigvis langt på natt. Når jeg kom hjem igjen hadde jeg fått pakke i posten igjen! Heldig, heldig.

Har hatt sykt lyst til å lese den siden jeg så Portia de Rossi på Ellen DeGeneres show hvor hun fortalte om boka og om spiseforstyrrelsen sin. Hjertelig takk til Judy som sendte den helt fra USA, evig takknemlig ♥

Etter det ringte Psyk.tj for å sjekke noen detaljer i forhold til medisin, det vil si når jeg ble tom og trengte påfyll, som jeg ikke trenger før imorgen. Og siden jeg egentlig har tilbud på tirsdager sa jeg for en gangs skyld ja, nok en challenge, “ikke avlyse avtaler”. Så da gikk jeg en ny tur med G2. Tror nesten bare jeg må kalle henne G2 siden primæren min allerede er G.

Etter det surret jeg bort en god del tid på fotobloggen min. Det er en bildeblogg bare, hvor jeg laster opp bilder. De fleste har jeg kanskje lastet opp her fra før. At the moment er det en god del rot der inne, men kan godt legge ut link her når jeg føler at det er litt mer i orden. Fint tidsfordriv er det i alle fall.

Til slutt ble jeg mentalt sliten og hadde vanvittig lyst til å sove, så jeg gikk og la meg, bare for å komme på at jeg har sykelig lyst til å lese Unberable Lightness, så jeg måtte nesten begynne på den. For å være ærlig har jeg en stabel med bøker jeg burde lese. Fikk fire i bursdagsgave (serie) og tre til i julegave (triologi) og nå denne, pluss at jeg er midt i en eBook på iPaden óg har intensjoner om å lese en bok frk.psykolog lånte meg. Har så sykt dårlig konsentrasjon så det jeg leser må nesten være vanvittig interessant, ellers har jeg glemt alt til dagen etterpå og da er det ikke veldig kjekt å skulle lese videre.

Deretter mer næring, mer fyr i peisen og litt American Horror Story. Særeste serien jeg har sett noensinne og vet ikke helt hva jeg synes om den enda? Midt i en episode kom jeg på dette kortet jeg skulle lage til imorgen, som Therese skal laminere.

Deretter brukte jeg en hel time på å klippe, kladde og skrive. Kortet er det som ligger oppå den grønne boka, før jeg skrev noe på det. Fikk det jo plutselig for meg at det skal være motiverende, inspirerende og helst også fint å se på siden jeg mest sannsynlig kommer til å trenge det, så jeg måtte legge sjela i det. Heh.

Skrev ordene i stikkord på den ene siden av kortet (rosene er identiske på begge sider); vann i kroppen, hovent ansikt, null selvfølelse, økonomi, epilepsi, anger, skam, raseri, skuffelse, skadetrang, selvskading, stress, kaos, demotiverende & redsel.

Deretter kom jeg på at “ordentlige” kort har to sider, så jeg måtte lage en forside. Endte opp med å skrive “motivasjonskort”, neste linje “think twice” og siste linje “alis volat propriis” hvor det siste er latin for “she flies with her own wings” som også er teksten jeg har tatovert på leggen. Fornøyd! Legger ut bilde imorgen når det er laminert. Håper det går bra og at det blir fint.

Skal til frk.fastlege imorgen og gruer meg vanvittig. Har en katastrofetanke som har hjemsøkt meg de siste ukene og det må testes og sjekkes ut, krysser fingrene for at det er ingenting. It probably is, og om ikke vet jeg ikke hva godt jeg kan gjøre her i verden for å rette opp i alle tabbene som har ført meg hit jeg er idag. MEN. Jeg tror jeg får ansvar for medisinene mine imorgen?! “Alt eller ingenting” sa hun, og jeg er klar for å si “ALT” imorgen og er spent på hva som kommer ut av det.

Anyway. Prøver å ikke tenke på det. Store planer om å gå en liten tur med Zahra, se mer American Horror Story, lese mer Unberable Lightness (som er utrolig bra hittil, etter 4 chapters) óg legge meg tidlig.

På skalaen av “ha en bra dag i sitt eget selskap” tror jeg at dette er as good as it gets.

Idag har det vært enkelt i forhold til igår og dagen før det. Det var ikke det første jeg tenkte på når jeg sto opp og det har heller ikke vært en tanke som har gått gjennom hodet mitt igjen og igjen og igjen. Den har dukket opp selvsagt, men ikke intenst. Ikke til det punktet hvor jeg vil ligge i fosterstilling i senga og grine fordi livet er vanskelig eller fordi det er vanskelig å stå imot.

Det hjalp vanvittig å skrive det innlegget jeg skrev igår. Etter det var det som en lettelse, det ble bare til “nei” istedenfor ja, nei, kanskje, helst. Jeg har altfor mye å miste som jeg ikke vil miste, men av og til er det vanskelig å holde fast i det, for når trangen er som verst er det ingen verdens ting annet som betyr noe som helst enn akkurat det. Ellevte døgn i boks, going on day twelve.

Bortsett fra det har jeg lite å meddele. Har gjort kjedelige ting som å pakke ut, rydde, vaske klær, legge ting i skapet og lignende. Og gått tur med Zahra. Følte meg en smule dust når jeg ble stående i et veikryss å argumentere med meg selv, om jeg skulle gå rett tilbake dit jeg kom fra og hjem, eller om jeg skulle ta nedoverbakken som blir til oppoverbakke i en rundt før jeg var hjemme. Anxiety, don’t you dare! Så jeg tok den lengste veien likevel.
Sett ferdig alle episodene av Private Practice som har kommet ut til nå og begynt på American Horror Story men har ikke bestemt meg for om jeg liker det enda, eller om det bare er for… rotete? Makes no sense to me, i alle fall ikke etter to episoder. Og lakket negler. Boring day med andre ord, men heller det enn katoiske dager på innsiden som torsdag og fredag.

Har i alle fall en sosial plan for imorgen og deretter er det ny uke med nok en haug med avtaler, as usual. Når jeg tenker meg om er det helt okei å ha en dag som idag etter alt stresset som har vært de to siste ukene! Positivt stress vel og merke, men det tar på det og.

De siste bildene jeg og pappa tok ble praktisk talt trash, med unntak av tre, men det hadde blitt mye kulere å poste dem som en GIF, jeg må bare friske opp hvordan man lagde det igjen. Har funnet fram noen bilder fra i sommer i det minste. Savner sommer, savner sol, fregner, varme og blå himmel og lys hele døgnet. Jeg elsker lys. Gleder meg til den dagen sola titter over horisonten her oppe, en uke til pluss kanskje noen dager. Dét blir fint.

Morgentåke. Tatt i femtiden en eller annen dag i slutten av Juli.

Originalbildet til forsiden av årsplanleggeren min. Du kan se den [her]

Rainbows & Unicorns.

Til tross for at det ikke ble noen bilder av fyrverkeri igår fikk jeg likevel tatt noen bilder sammen med pappa. Det var vanvittig vakkert. Vi kjørte tur når motivet mitt plutselig dukker opp rundt en sving og langs en godt bortgjemt veistripe.

En iskald fornøyelse, men verdt det, absolutt.

Jeg har ledd så vanvittig mye idag! Holder bokstavelig talt på å le meg ihjel av den minste lille ting. Triggeren var når pappa skled på isen, han datt jo ikke men jeg er av typen som ler hysterisk av sånn, så lenge ingen blir skadd vel å merke. Deretter knakk jeg samme på apoteket av alle steder, fordi pappa begynte å le. En sånn håpløs latter, når han innså hvor mange næringsdrikker vi egentlig skulle hente. 30. Desember vet dere, frikortet rekker jo ikke lenger enn til imorgen, så jeg tenkte som så at det sikkert var lurt å hamstre litt, sånn at jeg har en stund. JODA. Jeg bestilte 120 næringsdrikker. Høres det mye ut? Vel. La meg bare si det sånn at de ga meg 324 stykker. Jeg skjønner ikk hvor de tar tallene fra, hvordan blir hundreogtjue til trehundredeogtjuefire? Men det var bare å takke og bukke og slepe alt med seg i bilen, noe som også selvsagt var hysterisk morsomt?? Og masse intern humor og mer spøking.

Ble så vanvittig skuffet når vi kjørte gjennom byen fordi det ikke var lys i tv-tårnet lenger! Trodde jeg hadde mistet sjansen til å knipse bilder. Når vi senere kjørte forbi en annen vei og lysene var på igjen var entusiasmen min så voldsom at pappa tråkket på bremsene fordi han trodde kanskje jeg hadde “sett en elg”. Halvannen kilometer videre var det virkelig å tråkke på bremsene som var tingen, når det kom 8-10 hester løpende mitt på hovedveien. De snudde kjapt da, og løp inn i stallen igjen, heldigvis. “Hovedveien” liksom (på landet…)

Anyway. Til slutt måtte vi jo opp til tårnet da, og knipse noen bilder. I samme slengen var det nordlys på himmelen, så det måtte jo også knipses etter beste evne. De bildene har jeg ikke rukket å gjøre noe med enda, bare ett bilde tatt idag, men jeg legger ut de jeg redigerte tidligere idag.

(Huff, hater å skrive innlegg om ting jeg finner hysterisk morsomt fordi det garantert neppe er like morsomt, eller morsomt i det hele tatt, for andre. Jeg glemmer i det minste ikke dagen idag, arkiveres blandt fine ting å se tilbake på når følelsene er på den nedre delen av skalaen.)

Robin Hobb // Assassin’s Apprentice

Driving through a blizzard.

Imorgen skal jeg vaske badet. Det vil si… Jeg skal vaske vekk mine egne blodflekker. Blodflekkene mine, fra 2009. Det er både ekkelt og skremmende at de har greid å snike seg under en kant på vasken og fortsatt forteller en historie jeg helst vil glemme. Jeg vet at de var der i April 2010, men nå? I’ll do it myself. De har vært der lenge nok. Usynlig for de som ikke vet hva de skal se etter eller hvor de skal se, men det er nok nå. Det var det hun alltid sa. “Det er nok nå Karianne, det er nok”. Jeg kommer aldri til å glemme de ordene. Det er nok, nå.

Jeg var den første pasienten som sov i denne senga. Useless fact. Til tross for minner som sitter i vegger, tak og gulv, så liker jeg rom nummer ni best. Det er liksom “mitt”, selv om jeg er glad jeg ikke bor her permanent.

Tabeller, stikkordsnotater dag for dag. Inntak, overspisning/oppkast, trening, stress (i forhold til spiseforstyrrelsen), sosial, angst og dagsform. I stikkord og tall, konkret men dokumentert sånn at frk.fastlege kan skumme igjennom notater og få en rask oversikt over alle dagene jeg aldri husker når hun spør meg hva jeg har gjort – fordi alt glir over i hverandre og virker like meningsløst.

En bitteliten bit av leiligheta mi. Må bytte objektiv for å kunne knipse ordentlige bilder, men har ikke kommet så langt enda.

Julegave x2.

Noen dager før julaften fikk jeg blomster på døra, de var egentlig til tante, men hun er ikke hjemme, så da ble det blomster til meg fordi det ble for trist å kaste de av den grunn.

Dagens.

Jeg vil meget gjerne ha flere dager som idag, men dagene er bokstavelig talte. Orker ikke å tenke på det en gang, nyter det så lenge det varer. Dessuten er det noe annet også, som tynger. Men jeg kan ikke sette ord på det nå, likevel føles det som om det bare er et tidsspørsmål igjen før jeg må. Jeg håper det blir lenge til den dagen, men det virker ikke sånn nå. Jeg hater å være tilskuer, hva godt kan jeg gjøre?

Chin up. Ingen sorger på forskudd!