Arkiv for kategorien 'Fotografi'



Fredagsfølelse?

Beklager dårlige oppdateringer i det siste, men det som sirkulerer i hodet mitt egner seg ikke riktig på trykk. Jeg har ett innlegg jeg har forferdelig lyst til å sette ord på, men jeg får meg liksom ikke til å gjøre det likevel, har i alle fall ikke kommet noen vei enda.

Fredag. For første gang på gudene vet hvor lenge; har jeg faktisk fredagsfølelse, en TGIF, thank god it’s friday. Her om dagen hadde jeg en sånn idé før jeg sovnet (hvorfor får man alltid de beste idéene da?) om at jeg skulle skrive noe om behandling og behandlingsopplegg per her og nå.

Jeg kan med hånda på hjertet erklære at idag; fredag, er jeg faktisk sliten. Behandling mandag, tirsdag, onsdag og fredag – det blir mye behandling til sammen og ja, det tar faktisk på. Det er i alle fall en kontinuitet i det, and who knows, kanskje gjør det meg godt? På mandag gikk jeg tur i halvannen time med Therese, og hun kom med et tilbud jeg ble veldig overrasket over og jeg må svare innen 4. januar. Hjelpes, kjenner at jeg ikke orker å tenke på det nå, det er sikkert.

På tirsdag, kort møte med G fra psykiatritjenesten. Kjenner at den kontakten er vanskelig. De er jo av den typen som kommer på hjemmebesøk og jeg tror knapt jeg har sluppet G innom bare for å titte! Har liksom ikke vært noe problem før, men etter at jeg flyttet hit har jeg blitt utrolig vaktsom på å dra drama med meg over dørstokken. Ikke faen om noen skal få komme hit og snakke med meg om vanskelige følelser for deretter å dra etter en time og etterlate meg her som det skal være – er trygt, her som jeg skal føle – føler meg trygg. Pluss at jeg blir paranoid på hva som kan havne i journaler etter slike tilfeller. Det finnes så mye irrelevant å skrive i en journal om man ikke kommer på noe fornufig å tilføye, type hvordan jeg har det hjemme, om det er ryddig eller rotete, rent eller skittent – that’s my business og jeg har ikke en diagnose som tilsier at noen trenger å holde øye med disse tingene heller.

Så. Onsdag; legetime. Ja, nei? Ikke så mye å si om det. “Kanskje vi skal…?” – Nei, det skal vi ikke. Vi diskuterte forresten en feilaktig epikrise. Vi var begge enige om at den ikke stemte og jeg ble egentlig litt overrasket over detaljene som sto der – det hadde i alle fall ikke jeg hørt noe om før, og det hadde ikke frk.fastlege heller.
-Kilde: Wikipedia, mitt bilde.

Fri på torsdag. F-r-i. Sløvt. Fint med fri. For en gangs skyld føles det som fri og ikke bare “nok en jævla torsdag å tilføye i rekka”. Fredag, DBT. Det går greit I guess, har ikke rukket å få noen sterke hverken motfølelser, positivt altså.

Så går man hjem og griner fordi man er så sulten men man kan ikke spise, for deretter å sove litt hvor jeg naturligvis drømte at jeg overspiste og kastet opp og våknet deretter opp kaldsvett og lurte på om det var illusjon eller fakta. Illusjon selvfølgelig. Så, emosjonell og sulten som man er, da kommer fortiden og slår meg i trynet. Den der “hvorfor har du ikke bil og lappen for helvete?”, også blir det nok en bu-hu selv om jeg sikkert har hatt hundre bu-hu for det tidligere. Deretter tenker jeg litt på bilen min, pappa har forsåvidt nevnt at jeg kan få den and I do want a car. Så enkelt.  Tom for både brus og snus og mamma hadde drukket øl og kunne ikke kjøre, det var jo nesten rene apokalypsen her jeg satt og sutret over disse små manglene.

Deretter redigerte jeg noen bilder fra Juli som jeg ikke var… i modus for å laste opp da.

Jeg har forsåvidt nevnt at jeg føler meg litt uinspirert for tiden. Følelseslivet mitt var mye mer turbulent som bulimiker mens følelsene bare flater ut når man går i kaloriunderskudd, ergo har jeg ikke vanvittig mye å beskrive eller sette ord på. Det slo meg at jeg kunne spørre dere som leser om dere har noen ønsker eller forslag til noe jeg kan skrive om? Noe dere ønsker å lese, vil jeg skal fortelle om eller lignende? Spørsmål? Men ikke som en spørsmålsrunde.

Av og til er det enklere å svare på noe konkret, da slipper jeg å drukne i “hmm, sette ord på sånn eller slik, det eller det?” for deretter å ikke bli enig med meg selv i det hele tatt.

Lille Vilde

Idag tidlig kom mamma bærende på dette lille knøttet. Hjertet mitt smelter umiddelbart i slike situasjoner, når du plutselig får en bitteliten myk, varm klump i armene. Etter å ha stablet nurket på beina i yttergangen rakk jeg akkurat å raske til meg kameraet fra kjøkkenbenken og knipse bilder av det aller første møtet.

And you might be? 

I dag heter hun hvertfall Vilde. Muligens Alvilde på papiret. Muligens noe helt annet. Time will show.

Onsdag, so far.

Jeg sto opp gruelig tidlig (i forhold til hva jeg pleier) og det føltes på sett og vis som om jeg nesten ikke hadde sovet i det hele tatt. Jeg hater hvordan jeg får tusen gode idéer akkurat når jeg har lagt meg i senga og skal finne roen. Er ikke så mye annet å gjøre enn å vri om lysbryteren og skrible slørete bokstaver fordi jeg vet jeg ikke vil huske det når jeg våkner hvis ikke.

Det verste med å stå opp er at jeg alltid er iskald. Lag på lag med klær må på, vannkokeren må på, jeg var så kald at jeg måtte ta oppvasken med én eneste gang bare for å ha en fornuftig unnskyldning til å la hendene synke ned i varmt vann. Etter en kopp te og en næringsdrikk ble det bare s t r e s s.

Jeg skulle gå en runde med Zahra og jeg skulle dusje. I dag er en sånn dag hvor verden er liten, når man klarer å gå på noen man kjenner som man ikke har sett på lenge og attpåtil finner ut at andre bloggere bor rett i nabolaget. Tiden løp nesten fra meg og jeg sto fortsatt i yttergangen 0950 når jeg skulle vært nede i svingen og møtt Therese.

Frk. Distré-deluxe hadde mistet brevet med informasjon og visste praktisk talt bare klokkeslett, ikke hvor vi egentlig skulle. Surrhurrdurr og vandring i korridorene. Igjen går jeg på mennesker jeg kjenner, rekker såvidt å hilse i alt stresset. Etter korridorvandring endte vi opp der vi skulle og ventetiden var på omtrentlig to minutter.

Apropos Distré-Deluxe, jeg har nettopp oppdaget gleden av å ha eget kjøleskap igjen og innser at det er nettopp dit viktige ting må ende opp.

Undersøkelsen var grei nok den. Mens jeg lå der var alt jeg tenkte “jeg hater sykehus”. I really do. Hater disse korridorene jeg har tråklet opp og ned i mente, for å tilfredsstille bulimien, for å forbrenne kalorier, jeg kjenner bildene på veggene, jeg har en egen favoritt i en av trappeoppgangene. Jeg vet at minst ett av bildene henger to steder på samme tid. Jeg har lest bokstavene på bildene, jeg har tråklet disse korridorene og disse trappene. Jeg pleide å låse meg inne på et toalett som aldri var i bruk, sitte der i fred og spise, kaste opp og sjangle tilbake hvor jeg enn hørte til der og da.

Resultatet av undersøkelsen forblir ukjent en liten stund til. Jeg sa jeg ville vite, helst fort, sånn at jeg slipper å kverne mer på det jeg skrev igår.

Dessuten er jeg trist. En backup av bloggen ser ut til å ha forduftet i en kræsj. Jeg har alle innleggene jeg har skrevet fra Oktober 2006 – Juni 2008. Innleggene fra Juni 2008 – Juli 2009 er de jeg savner og mangler. Samt innleggene på lukket blogg. Jeg hadde lagret de på maccen til pappa fordi min mac akkurat da ikke ville ut på internett. Jeg har ett bittelite håp om at jeg kanskje, kanskje er heldig og finner det jeg savner på en eller annen minnepenn om jeg bare leter.

På to år inneholder denne bloggen 902 innlegg med dette. Tenk på hvor mange innlegg og ord jeg ikke finner! Til dels kan jeg skylde på år med likegyldighet, men jeg er også litt sur for at pappa ikke hadde backup av sin egen mac.

Jeg er så og si ferdig å pakke ut og har bare noen små detaljer igjen å eliminere før jeg kan si meg selv ordentlig ferdig. Merker jeg synes det er en smule tomt i stua enn så lenge, når alle eskene er borte, når malte møbler er flyttet på plass, når pappen på gulvet er kastet, når småtingene er stuet i skap og bøker bak skapdører.

Ja, håndtak mangler.

I made this ♥

Og, oh my god. Har glemt å fortelle det, eller, jeg visste det ikke hundre prosent før igår!

Nummer fem fra høyre, Frøkna som er sort i halve ansiktet med brunt øyebryn. I papirene heter hun “Black Eye” av åpenbare grunner men jeg er usikker på hva mamma har endt opp med av egentlig navn. Freya, Frøya, eller Vilja. Uansett, hun hentes i dag! Jeg får se henne imorgen!

Bildet er lånt hos Vargneset.

Zahra Lea Dina Odin Black Eye
Hundene i mitt liv.

Cæsar Argos Cleopatra Abbe Balder Caica
De som har vært innom men ikke finnes mer.

Helga, tanker og planer.

Det ble en liten tur ut og altfor mange timer klistret til skjermen og Dr.Who sesong 5. Fortsatt skeptisk til 11th Doctor. 10th Doctor i mitt hjerte, forever and always (David Tennant).

Mobbebilde, jeg har lilla på skolissene – liksom. Big deal.

Svært glad i denne, Polar FT60. “Fitness improving” ;)

Helt om dagen, skutt om natta.

Elin hadde prestert og kjøpe… flere hundre piercinger? Minst hundre, sikkert hundreogfemti. (For 2dollar på eBay)

Elin liker ikke glitter, but I do. Så jeg fikk ti. Glitter + Karianne = ♥ Jeg ble nesten mobbet på skolen fordi jeg foretrakk å ta notater med glitterpenner.

Fin helg. Alene hjemme, surrer med mitt. Nothing special.

Angsten er bedre? Jeg er flinkere til å prøve før jeg sier nei. Om enn med vanskeligheter går det bedre enn før. På fredag overlevde jeg en tur på remabutikken jeg er så redd for. Panikk i bølger men like hel ut igjen. Flinkere til å prøve før jeg sier nei? Stryk det, jeg har sluttet å si nei. Jeg kommer meg mye mer ut av huset enn før. Jeg har skrevet at angsten har frarøvet meg en hel masse livskvalitet men ser nå at det er min jobb å ta tilbake det jeg har krav på. Angsten kommer aldri til å gi det tilbake, jeg må ta det tilbake.

Unless you’re going to puke, faint or die – keep going” – Jillian Michales.

Jeg har dessuten brukt flere timer på å google epilepsi. Tenkte som så at det er bedre med kalde, harde fakta enn alskens bullshit angsten kaster i fjeset på meg. Know your enemies. Jeg vil heller vite konkret hva jeg eventuelt burde være redd for enn å dikte opp hundre grunner som jeg ikke egentlig trenger å frykte. Jeg har lært en hel masse nyttig og er egentlig ganske oppgitt når jeg ser hvor mye informasjon jeg egentlig har manglet. Hvorfor har ingen gitt meg det før? Jeg liker fakta. Fakta hjelper meg å revurdere, skille virkelighet fra fantasi, mareritt og redsler.

Dessuten sa Laila noe på msn her om dagen. Egentlig noe helt trivielt, men det fikk meg likevel til å tenke. Hva er målet? Å slutte å kaste opp. Laila spurte “klarer du det da?” og uten å tenke svarte jeg “hell yes, I can do anything I put my mind into“. Okei, den kom spontant og på refleks. Om jeg kan det og om underbevisstheten min vet og tror på det, kanskje jeg burde stryke bekymringene og tro på meg selv?

Elin presterte uansett å dra meg med på kid interiør idag. Nå sitter jeg egentlig bare her og har lyst på nye gardiner og lurer på hvor mange det egentlig er jeg trenger. Jeg innreder leiligheta inni hodet mitt igjen og igjen. Ser for meg hvordan det kan bli, hvor sånn og slik burde stå, hva som matcher hvordan og hvilken sofa jeg egentlig vil ha. Det er i alle fall konstruktivt og veldig motiverende. Drømmeleiligheta skal ikke være preget av sykdom og symptomer slik den en gang var. Det skal være konstruktivt og oppbyggende, trygt, motiverende og inspirerende.

Jeg prøver å finne ut hva jeg vil og hvordan jeg skal få det til. Jeg prøver å legge en plan med realistiske punkter. Forsøker å finne ut om jeg lyver for meg selv og hva som eventuelt er sant. Apropos planer, jeg skrev i en kommentar at jeg skal legge ut hvordan disse skjemaene / poenglistene mine ser ut, jeg har ikke glemt det.

Mokkaruter.

Because sometimes I did fail although I tried to try

What will happen when I die?
Will I pay for all my crimes?
Because sometimes I did fail, although I tried to try

Will You remember me this way,
or will the picture change?
It’s too late to go back; it’s much too late
when I was young I didn’t care, I was busy crawling down the stairs

With the voice I thought was mine 
I didn’t sing, I mime two words that almost rhyme
well, those where confusing times

Please don’t forget me when I’m gone, ’cause my life must have some work
And please forgive me if im wrong 
’cause I didn’t mean to be: all wrong

[Weeping Willows // Stairs]

Enhjørningen og regnbuen.

Av én eller annen grunn, på én eller annen impuls, klistret jeg enhjørningen i venstre hjørne av korktavla på rom nummer åtte. Når jeg dager senere pakket sakene mine sammen for å dra hjem når avdelinga sommerstengte, lot jeg enhjørningen forbli der den var. På korktavla.

På mandag var den der igjen. På rom nummer åtte. Det fikk meg til å smile, at ingen hadde plukket den vekk og kastet den i søpla.

Tirsdagen endte ulykkelig. Etter tre timer med ustoppelige tårer og doser med hyperventilering som var så store at jeg trodde jeg skulle kollapse, orket jeg ikke mer. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor tappet man blir, hvordan det svir og svir i øynene selv når du blunker dobbelt. Har ikke ord for å beskrive den lette prikkingen bak øynene, i panna. Aller helst ville jeg bare legge meg ned, sove. Sove det vekk, få det til å forsvinne.

Det ble verre. Og verre. Følelsen du sitter på når alt inni deg skriker at du er i ferd med å dø og noen ser deg med andre øyne. Sine øyne. Noen ser deg, fysisk, og likevel følte jeg meg uendelig usynlig. “Vi hører deg, men du kan ikke alltid få det slik du vil ha det.” Hva var saken? En fireåring som ba om en ny is, eller tjueåringen som ba om hjelp?

Ordene dunket i hodet, men jeg fikk ikke til å si noe. Hva med skolen. Hva med, hva med, hva med, alt jeg kanskje skulle ønske at jeg også kunen ha gjort.

Du har godt av den normale hverdagen“. Tårer. Normal hverdag? Hvilken normale hverdag er det egentlig snakk om? Den normale hverdagen psykologen kanskje har, med familie, handleturer, jobb, døgnrytme, vennetid og fritid? Eller minnormale hverdag” som består av paralyserende angst som forhindrer meg fra å gjøre selv de mest “normale” ting? Min “normale hverdag” som handler om kokosboller, blodsukkerets berg og dalbaneturer, den “normale hverdagen” jeg tilbringer fortapt blandt mat, søppel og rot, på badet med sviende smerter i magesåret jeg terger gang på gang? Den “normale hverdagen”?

Har jeg godt av det? Og ble jeg egentlig hørt? Så hun ikke hvordan jeg lå i senga og kjempet for å få puste? Så hun ikke at den “normale hverdagen” jeg visste jeg hadde i vente allerde var i ferd med å kvale meg, allerede da?

Den ildrøde sirkelen på den høyre hånda, følelsesløs og sammenbitt. Mine egne tenner tegnet perfekte omriss av djevelsk frustrasjon og en smerte som var langt større enn den som oppstod når sirkelen ble tegnet.

Kaoset som drev meg videre selv om jeg helst skulle falt sammen og aldri beveget meg igjen. Jeg hadde lyst til å falle om, hjelpesløs, drukne i håpløsheten som hang i hele kroppen, i hvert minste fiber. Jeg visste ikke hvilke vegger jeg skulle slå eller hvor jeg skulle hyle, jeg visste ikke hvor jeg skulle trekke pusten eller roe ned.

Utskrivningssamtale imorgen klokken ti, du skal ikke føle det som om du blir kastet ut“. Timer fra eller til, hvilken rolle kommer det til å spille når alt allerede virker tapt? Det eneste jeg så var at jeg ikke orket å forbli på rom nummer åtte, jeg orket ikke å være der i tjue timer til for å få høre ordene igjen. “Den normale hverdagen. Lykke til. Ta vare på deg selv.”

Jeg klappet sammen kofferten selv om jeg ikke orket. Jeg grep en blå kulepenn og klusset over navnet mitt til det var umulig å ane hva som egentlig hadde stått der. Til slutt banket jeg på døra til vaktrommet og sa “nå går jeg”, jeg snudde meg før ord som “lykke til” hang seigt og tykt igjen i mellomrommet mellom oss som vokste jo lenger nedover korridoren jeg beveget meg.

Jeg hadde plassert solbrillene på nesa og dro til bestemor. Ikke for å være der, jeg vil ikke tynge henne med byrden av min sykdom. Jeg dro til bestemor for å finne nøklene mine. Angsten som spredde seg fra skulderbladene og nedover armene og ut i fingertuppene. Desperasjonen jeg følte etterhvert som jeg endevendte alt jeg hadde av ting der. Ingen nøkler å finne, ingen tid til å kollapse, ingen tid å miste, ingen tid til noe som helst. Til slutt var jeg der at jeg overveide å ringe Securitas for å få dem til å bryte seg inn i mammas hus.

På tredje gjennomgang fant jeg endelig nøkkelringen med hjertet, noen blå perler og alarmdingsen på.

Tjueseks dager rett i dass. Boblende beruselse og fremmedfølelse i egen kropp. En lattermild tilstand der du ikke vet annet eller bedre enn å le av alt fordi det føles lettere å flyte videre og le, enn å falle sammen fordi alt har oversteget “nok”.

Regnet traff meg i hodet når jeg satt på takverandaen. Når regnbuen dukket opp fisket jeg opp kameraet for å fotografere. Jeg siktet meg inn på regnbuen i søkeren og knipset avgårde noen bilder. Når jeg holdt kameraet ned for å se bildet av regnbuen skvatt jeg ved synet av enhjørningen, som jeg på ett eller annet tidspunkt, timer tidligere på dagen hadde revet av korktavla og plassert akkurat der, mitt på skjermen til kameraet.

Today I smiled,

Fordi:

Noen,

Gav meg armbånd.
Med fine farger.

♥ Hjertelig takk ♥

Fordi jeg teller 58 uker, 411 dager.
Fordi jeg har fregner på nesa.
Fordi det finnes fine mennesker.

Fordi jeg har en fin lillebror.

(desember 2010)

Jeg sier ikke at idag er en fin dag.
Jeg sier at jeg har smilt av ting som gjør meg glad.
Som betyr noe.

Innlegget jeg skrev tidligere idag derimot,
gjør meg bare trist.
Fyller meg til randen med grenseløs samvittighet,
selvforakt, anger, mislykkethet og triste tanker.
Jeg blir ikke enig med meg selv i om jeg tør å fortelle sannheten
på den brutale måten.
Bak en fasade ingen kanskje aner fins.
Fordi det ser så “fint” ut, fra utsiden.

Sorthvitt.

Det finnes millioner av gråsoner

« Forrige sideNeste side »


Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 468 andre følgere