3 BILDER « Bitre Blomster

Arkiv for kategorien '3 BILDER'

Almanakk!

Publisert 25. desember 2011 3 BILDER , Fotografi 40 Comments

Jeg elsker årsplanleggere eller notatbøker generelt og de tre siste årene har jeg hatt Paulo Coelho sine årsplanleggere. I år derimot har jeg designet min egen HER. Fikk den i posten her om dagen og er skrekkelig fornøyd. Siden jeg ikke har så mye bedre å ta meg til akkurat nå tenkte jeg å dele hvordan den ble.

Forsiden.

Uten plastsiden. Har selvfølgelig tatt bildet selv og siden det skulle være forsiden på en bok redigerte jeg bildet noen hakk mer lilla, siden lilla er den fineste fargen etter min mening.

Baksiden. Også et bilde jeg har tatt selv og redigert. Ser du flua på blomsten? Haha.

Til venstre er det en plastlomme som kommer med boka, veldig kjekt å legge huskelapper, lapper om legetimer eller avtaler og lignende inni der! Til høyre kunne jeg skrive hva jeg selv ville og brukte en liten stund til å tenke ut hva jeg ville ha der, som tross alt skal stå der ett helt år.

Den begynner imorgen! Rosa og lilla, selvfølgelig. Kremt… Man kan selv velge farger og om man vil ha dagene stående eller liggende, med klokkeslett eller ikke. Nederst kan man også velge ulike bokser av hva man vil ha, linjer, ukens idé, liste eller bare blankt.

Jeg gikk for en liten versjon av dagens trening (tid/aktivitet) på hver dag, deretter for ukens liste pluss ukens idé, på høyre siden (ikke på bildet) har jeg bare vanlige linjer for små notater.

På de bakerste sidene har jeg noen sider med bare linjer og gikk deretter for tegnebok på de ti siste sidene. Sånn som barn har, hvor man skal fargelegge. Fint med noe annet enn bare “kjedelige” linjer over alt. Valgte forresten medium størrelse, 14cm x 16cm eller noe sånt pluss at man kan legge til “personlige datoer”, men det orket jeg ikke å gjøre.

Bortsett fra det har jeg kjørt tur med pappa idag og det er omtrentlig også alt. Fint å ha en dag uten de store begivenhetene eller masse stress. Og, etter å ha tenkt på det i flere måneder har jeg endelig kommet så langt som å lage eget vannmerke sånn at jeg kan sette det på bildene jeg tar – just in case. Burde sikkert gjort det for lenge siden, bedre sent enn aldri. Spyfri tjuefemte desember, first ever? Jeg kan i alle fall ikke huske en tjuefemte desember etter at jeg ble syk, som ikke har vært preget av spising og spying.

Julaften 2011

Publisert 25. desember 2011 3 BILDER , Fotografi 24 Comments

Det gikk forsåvidt greit nok. Ikke hverken spesielt det ene eller det andre, bare “ok” på en måte. Hadde ikke tid til å tenke så altfor mye, for det var liksom så mye som skulle ordnes i siste liten. En hel haug med utfordringer jeg måtte ta på strak arm selv om jeg hadde lyst til å protestere høylydt. For eksempel når jeg ut av det blå, uten å ane det, ble nødt til å lage en bløtkake.

Det ble pysj. Riktig nok ikke når jeg måtte være med pappa for å kjøpe en gave i siste liten, men deretter ble det pysj. Vi var på to kirkegårder og satte ned lys til Bestefar og Bestemor. Har tidligere skrevet at hun døde i 1997, og vel. Det stemmer ikke helt. 1999 er vel mer korrekt ifølge gravsteinen, skjønner ikke helt hvordan jeg har greid å glemme det.

Etter det måtte jeg bake bløtkake, eller lage bløtkake og jeg husker at jeg tenkte “hvordan endte jeg opp her, hvorfor lager jeg kake?”, men jeg kunne ikke annet enn å gjøre det beste ut av det.

Deretter middag, oppkast for min del før vi alle sluknet og sov en stund. Etter det igjen puslet vi opp det bittelille juletreet til bestemor som de ikke hadde greid å sette opp før fordi det var noe som manglet, så vi måtte finne det som manglet. Innen den tid var jeg begynt å bli dritlei og sliten og alt det der. Til slutt åpnet vi pakker og jeg fikk faktisk noe fint, til tross for at jeg ikke har greid å ønske meg noe som helst konkret.

Etter runde nummer to med oppkast var det bare meg og angsten igjen. Grøss.

Når jeg kom tilbake til avdelinga var jeg så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg og fikk liksom ikke til å slappe av heller, men når jeg omsider sovnet sov jeg i tolv og en halv time eller noe sånt.

Er veldig glad for at det “verste” er over nå, og at jeg kan trekke meg og si nei til alt av middagsinvitasjoner fordi jeg ikke orker mer spising og spying. Lettelseeee.

Men jeg tok bilder. I did. Here we go:

Juletreet i gangen på sykehuset, ikke det inne på avdelinga.

Holdt nesten på å begynne å gråte når jeg så kirkegårdene fordi de var fulle av levende lys og jeg synes det er utrolig vakkert. Lys hos bestefar.

Lys hos bestemor.

Gjett om det ble tigging igår? Hun var rimelig fornøyd når hun fikk bittelitt julemat hun og.

P-y-s-j.

Dritlei.no : )))

It makes me feel like I’ll never get well, MEN.

Publisert 17. desember 2011 3 BILDER 28 Comments

Om noen spør meg hva jeg har gjort den siste uka får jeg nesten forklaringsproblemer. Jeg husker at jeg var hos legen på mandag og at jeg brukte både mandag og tirsdag til å spise og spy, men etter det har jeg ikke gjort det, altså de fire siste døgnene, og da glir alt over i hverandre. Dag, natt, klokkeslett, datoer. Alt virker som det samme fordi det er så lite som skiller dagene. Som deprimert i tillegg, hvor alt jeg foretar meg føles fullstendig bortkastet eller meningsløst, da er det liksom ingenting å huske heller.

Onsdag kommer jeg nok aldri til å glemme, men av feile grunner. Torsdag og fredag gikk med til å være emosjonelt ustabil. Det vil si å knekke sammen eller gråte. For eksempel når jeg går tur med Zahra og griner fordi livet er for kjipt eller fordi noe er galt. Det er slitsomt.

Hvis du spør meg når jeg sist traff en venn, så husker jeg ikke det heller. Men det er ikke det som er det verste, det verste er når man skyver vekk de nærmeste. Jeg føler meg som “verdens verste menneske” og vil derfor skyve vekk de jeg liker best for å skjerme dem fra meg selv “fordi jeg er forferdelig”. Det handler om en spiral av negative tanker om meg selv og hvem jeg er, hvor alt jeg gjør er feil eller negativt, eller meningsløst.

21. desember. JEG LENGTER. Herregud kan tiden gå fortere, pretty please? Fire dager til årets mørkeste dag, så snur det. Da blir det lysere og jeg lengter etter lyset og lysere dager. Selv om jeg den siste uka har forsøkt å stå opp såpass at jeg får med meg det lille lyset som er, så er det ikke nok. To timer med blått lys? Are you fucking kidding me? Jeg vil ha solksinn og midnattsol og dagslys tjuefire timer i døgnet! Alt blir lettere når det er lyst. Nå er det vel ikke mangelen på lys som gjør at jeg er skrekkelig deprimert for tiden, men det bidrar i alle fall ikke til bedring.

Så. Jeg kan bekrefte at livet per akkurat nå er dritt, ene og alene og uten lyspunkter. Selvfølgelig har jeg Zahra og det må være det eneste lille som er verdt å holde fast i og jeg kan gladelig skrive under på at jeg sikkert hadde dødd uten. Det er ingen overdrivelse, for hun er som en jording. Selv om det føles meningsløst å være hundeeier og å ta vare på henne, så er det ikke det. Det er en følelse, en kamuflasje. Sannheten er jo at det er meningsfylt å gi henne det hun trenger, for henne betyr det alt. Jeg bare føler meg ikke meningsfull for tiden selv om dette er det. Poenget er i alle fall at hun er en jording, til virkeligheten. Uten henne hadde jeg ikke orket å gjøre noe for å holde fast i døgnrytme eller noe som helst. Uten henne hadde jeg ikke hatt én eneste grunn til å stå opp, uten henne hadde jeg ikke trukket på smilebåndet i det hele tatt. Hun får meg til å le, når hun er teit eller søt, jeg føler noe, noe annet enn negativitet.

Siden det er vinter tenkte jeg så fint at hun gjerne, med glede kan få legge på seg en halv kilo – sjuhundre gram, bare for polstringa sin skyld, så mamma mente jeg kunne doble matinntaket. Resultatet? She shits twice as much og har gått ned enda mer. Kjære Zahra, kan vi bytte forbrenning? Mamma lurte på om vi hadde vært i mer aktivitet. Vi bruker begge vanvittige mengder energi siden vi er så ekstreme på sofasliting, tv-serier og soving!! Okei, så går vi kanskje tur en halvtime for dagen, men det er da ikke logisk likevel, så nå skal vi bytte fôr så hun kan bli litt mindre skranglete. Nå ligger hun til og med under utstillingsformen. Zahras perfekte vekt er 4.7kg, nå er hun bare 4.5kg og kan godt være minst 5.2kg på vinterstid.

Det er ikke så mye annet å gjøre med depresjon enn å holde ut, prøve å gjøre noe selv om det føles like forbaskade meningsløst hele tiden, det er bare vanvittig tungt å skulle stå i det. Jeg skulle ønske jeg kunne tenke litt mindre og skru av følelsene sånn at jeg slipper å bli så voldsomt emosjonell og å knekke sammen i tide og utide. Enten føler jeg ingenting og er deprimert, eller så er det svingninger mellom deprimert og nedbrutt. Tap – tap.

Men, the thing is; jeg har noe å holde ut for. Nå har jeg det og det er en LETTELSE. Om noen dager kommer alt dette til å være annerledes og jeg gleder meg oppriktig talt. Det blir bedre, nå er det bare noen dager igjen. Bare én meningsløs søndag igjen, så blir det bedre. På mandag. For det første er jeg vanvittig spent på sesongavslutninga på Dexter, “venter i spenning” er en underdrivelse. Holder nesten på å dø fordi jeg måå vite hva som skjer. For det andre så skal gjennomføre en avtale jeg har utsatt i tre uker eller noe, må bare ta meg sammen først.

Men så. Pappa kommmer! Halleluja for min del. Han kommer ikke til å la meg sitte her alene og sture samme hvor mye jeg kanskje tror at jeg vil det og jeg gleder meg til det. Han skal kjøre bil fra Bergen og kommer før jul! Jeg, han og bestemor skal være sammen på julaften og noen dager etter det skal vi kjøre Norge på langs og tvers, Oslo – Bergen med andre ord. JEG GLEDER MEG MASSE! Jeg ELSKER å kjøre bil. Elsker det, utrolig hvor lykkelig jeg kan bli bare av å sitte i en bil. Når jeg var liten synes jeg det var dritkjedelig å kjøre Norge på langs, men det er mye morsommere nå. At jeg ELSKER (med store bokstaver) å kjøre bil er også grunnen til at jeg synes det er dødskjipt med dette kjøreforbudet. April, alt jeg kan gjøre er å krysse fingrene for at jeg snart skal kunne sette meg bak rattet med mitt eget sertifikat, i min EGEN bil. Pappa sa han har en bil han tenkte jeg kunn få, ergo synes jeg han burde fikse den and it’s going to be G R E A T!

Om jeg tror livet blir bedre når jeg får sertifikatet og bilen min? Ja, oppriktig talt vet jeg at noe kommer til å bli bedre for dette med bil og lappen har TRYKKET MEG NED i nitten måneder. Det har irritert meg i nitten måneder. Jeg har ikke tall på hvor mange tårer jeg har grått for sertifikatet og epilepsien, angsten eller hvor urettferdig jeg synes det er. Jeg tror ikke jeg blir lykkelig, men jeg tror for det første at jeg blir gladere og lettere av å føle meg mindre avhengig av andre. Sertifikatet har vært en drøm lenge, klart det blir bedre når jeg når målet. Ikke alle problemene mine, men noe blir definitivt bedre.

Plaster på såret er absolutt roadtrippin’. Særlig med pappa. Så mange fine minner, må nesten smile når jeg tenker på det. Heldigvis skal vi kjøre Lancia, når vi kjørte Land Rover… my god. Husker ikke om vi måtte ha NAF veihjelp to eller tre ganger… Til slutt endte vi opp med leiebil, da var Daniel også med.

Så jeg gleder meg vanvittig mye til han kommer. Gleder meg så mye at det som er bekymringer bare får være bekymringer, fuck it. Orker ikke å tenke på matvansker eller hvordan jeg skal løse det, alt jeg tenker på er at jeg bare kan sette meg i en bil og reise vekk fra alt dette jævla mørket. Litt lenger sør skinner sola, og jeg vet at det kommer til å gjøre meg to gram lykkeligere. Og jeg gleder meg til å stoppe på Råholt hos tante og jeg gleder meg til Bergen.

Gi meg ferie NÅÅ. Ferie fra meg selv, ferie fra mørketiden, ferie fra depresjonen. Kanskje det letter litt, jeg tror og håper det for jeg er JÆVLIG lei av her og nå, å skulle slå ihjel timer så effektivt som mulig. Dritkjedelig, dritkjipt og jævlig meningsløst.

Gleder meg til å se lillebror.

Jeg er glad jeg har dette, at det er en løsning å se i fram til. I alle fall en pause. Fra her og nå. Ett par uker i Bergen blir sikkert fint. Jeg liker Bergen. Jeg gleder meg så mye at angst får være angst, spiseforstyrrelsen får være spiseforstyrret – I couldn’t care less. Ingen sorger på forskudd. Vet at det kommer til å bli vanskelig, men dét skal jeg takle.

Mr. Spider.

Publisert 17. desember 2011 3 BILDER 16 Comments

Idag fikk jeg besøk. Igjen. Og om det er noe jeg hater, så må det være besøk som dukker opp uten invitasjon eller at jeg vet om det på forhånd. Det spiller ikke ingen rolle om det er mennesker eller noe annet for den saks skyld. Kids som banker på og skal selge… kjeks? Guuud bedre jeg føler da inderlig med dem, been there done that, heldigvis fikk jeg en tur til Berlin igjen for det, så da går det liksom greit. Skal ikke akkurat skryte på meg at jeg sitter hjemme og ser bra ut, fresh ut med sminke i fjeset og anstendige klær når jeg er så utrolig opptatt med å gjøre enten ingenting eller se tv-serier. Ser for å si det rett ut; stygg ut, og hater, hater å åpne døra. Ikke liker jeg FaceTime-telefonen heller, jeg har bare to kontakter men når den ringer og jeg sitter her, grå i fjeset og ja. Nei. Hater å ikke føle meg “fresh nok til å møte verden”, om det er forståelig, men når jeg ikke har konkrete planer orker jeg liksom ikke ta meg bryet heller.

Men. Idag. Besøk. Siden jeg har så skrekkelig mye fornuftig å dele med verden til enhver tid (…), så kan jeg like godt skrive dette også. Tenkte egentlig å skrive det første gang det skjedde fordi det er rett og slett patetisk, men så kom jeg på at ingen sikkert bryr seg, og deretter gadd jeg ikke, men akkurat nå kjeder jeg meg, så da spiller det ingen rolle om noen bryr seg eller ikke.

Første gang skvatt jeg når jeg oppdaget det men var opptatt med noe helt annet og glemte det, bare for å komme på det senere og da fikk jeg helt fullstendig noia fordi jeg ikke visste hvor det ble av han. Hvem han? Edderkoppen. Han sto liksom midt på veggen en dag og jeg har hvite vegger. Men han ble borte nemlig, og når jeg da ikke visste hvor han ble av, vel ????

Det er vel egentlig ikke en fobi, jeg bare liker ikke edderkopper så godt. Egentlig var jeg dritredd når jeg var yngre, type hyling og hele den pakka der, men jeg forsøkte å ta et oppgjør med dette tullet og kurerte det vel i en slags grad. Det kan vel ikke bli stort verre enn dette?

Okei, så hadde det kanskje vært verre om jeg hadde tatt av meg genseren… Dette er, eller var i alle fall; Arakne. En ganske hyggelig sak, men ekkel. Det verste var å holde henne i hånda mens hun gikk sånn at jeg måtte snu hånda, fordi de holder seg fast, føles som sugekopper, og det kiler. Etter at bildet ble tatt når hun synes det virket som en god idé å traske oppover mot skuldra, da. Da måtte jeg nesten be om nåde. (2006 forresten, om noen lurte)

Digresjoner, digresjoner.

Tilbake til første gang, denne saken som kom på besøk ble i alle fall borte og det er ikke noe særlig å sitte i en svart sofa å lure på hvor den ble av. Jeg greide på sett og vis å fortrenge det helt til ett par dager senere når jeg satt på gulvet og surfet sammen med varmeovnen, når han kommer mot meg i vilt tempo, ut av ingensteds. Det er sånn at jeg har lyst til å kaste fra meg alt å løpe i to sekunder, men kan ikke akkurat slenge maccen veggimellom når det kommer en sak på maks to gram traskende over stuegulvet.

What a to do?

Han måtte stoppes men jeg ville liksom ikke… smøre han utover parketten heller. Jeg fant en telysholder i glass og satte opp ned over han, så fikk han stå der, midt på gulvet for seg selv. Visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre med han og lot han forsåvidt bare stå der inntil videre, holdt nesten på å snuble over han ett par ganger når jeg måtte ha noe å drikke på kjøkkenet. Tenkte liksom ikke så langt, men tante, hun som bor oppe; hun liker edderkopper. I alle fall nok til å mene at man ikke skal drepe dem. Fant ut at jeg kunne vente til hun kom hjem fra jobb og få henne til å “ordne opp” i rotet. Når jeg hørte bilen sto jeg praktisk talt utenfor og snakket om kriser, hun så ut som om hun trodde jeg var i ferd med å dø og begynte derfor å le når jeg fikk forklart problemet. Hun kastet han i alle fall ut og that was the end of it.

Andre gang ble jeg mektig irritert men også fascinert når han (sikkert også en han) ble stående på gulvet og spise (hold dere fast) ett flak sjokolade. Nå hadde jeg jo også lært at hemmeligheten er å stikke ett ark inn under telysholderen sånn at han blir sittende inni der, for deretter å løfte han ut, ut ut, som i ute og bli kvitt dem.

Jeg skjønner ikke hvor de kommer ifra. Hvordan kommer de seg INN?

Men han som kom idag var stor. Helt jævlig svær, er sikker på at han var fem centimeter i diameter om jeg hadde strukket ut beina hans og målt, noe jeg ikke akkurat tok meg bryet med. Men han sto der, midt på stuegulvet og han sto i ro. Jeg liker ikke når de står i ro fordi jeg greier ikke å bli enig med meg selv om hvor raske de er, om de virker spenstige eller ei, selv om det ikke er rasjonelt å tenke at de kommer til å hoppe halvannen meter rett i fleisen på meg, bare liker det ikke generelt.

Hvordan edderkopp? En sånn stankelbeinting. Noen påstår at det ikke er edderkopper, men så lenge han har åtte bein, så er det per min definisjon; en edderkopp.

Føler meg så dust når jeg står der, meg vs. noe så lite, utrustet med en telysholder og det er jo ikke skrekkelig vanskelig å bøye seg ned og slippe den over han, men gaaawd. Han sto liksom enda i ro, så det ble jo skrekkelig vanskelig å beregne, men det gikk da fint når jeg endelig hadde fanget han. Deretter måtte jeg finne ett ark og det nærmeste jeg fant var en brosjyre.

Men siden jeg på dette tidspunktet hadde tatt meg bryet med å finne fram mobiltelefonen for å dokumentere noe helt meningsløst, utrolig kjedelig, så kunne jeg like godt ta noen bilder til. Og bare fordi det der bedre ut på bilder, så måtte jeg nesten kvinne meg opp til å ta vekk telysholderen igjen også.

Overeksponert til de grader, men måtte framheve hvor ekkel jeg synes han er. Brosjyren er i a5 format, ergo er det ingen overdrivelse å anslå at han er fem centimeter i diameter.

Mens han allerede var der;

Tenkte jeg at han kunne flytte inn liksom. Før jeg kastet han ut til en minusgrad. Aner ikke om han dør nå som han er der ute, men hva skulle jeg gjøre? Han hadde neppe delt husleie med meg, han var en ubuden gjest ergo har jeg rett til å kaste han ut, dessuten tror jeg ikke naboene hadde sagt “velkommen” om jeg spurte om han kunne få bo der.
Laila; du får hilse om du ser han, kanskje han teleporterte.

Blue Snow.

Publisert 12. desember 2011 Fotografi 30 Comments

For første gang på to måneder føltes det ikke like meningsløst å ta med kameraet på en liten tur.

Før jeg la meg igår var jeg en smule motivert for å klare dagen idag uten overspisning/oppkast. Håper jeg holder fast i den tanken resten av dagen selv om jeg allerede nå kjenner at det kommer til å bli vanskelig.

Nå har jeg snart legetime. Gruer meg til somatisk sjekk. Én ting er å snakke om problemet, men det er noe annet å bli tatt på, undersøkt og klemt på, ikke minst veid.

Hit, men ikke lenger.

Publisert 4. desember 2011 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon , Screenshots 20 Comments

Om å gå på trynet, veldig. Hardt og brutalt, stygt. Det er veldig lett for meg å identifisere den utløsende årsaken, kanskje kan jeg skylde litt på at livet ikke er rettferdig, ikke på mine vegne, men så grusomt urettferdig på andre sine vegne at jeg personlig får så vondt i sjela at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med meg selv.

Jeg er ikke spesielt glad i å skrive om krise når det skjer, av og til er jeg nødt til å la det gå litt tid, sånn at jeg vet eller har funnet ut av hva jeg skal, kan skrive og har lyst til å sette ord på.

Forrige mandag, altså for tretten dager siden, det var vel der jeg snublet. Jeg var allerede fysisk kvalm etter å ha befunnet meg i en bil med defekt varmeapparat i nærmere sju timer. Men, å kombinere småkvalm med en beskjed om at noen som var så levende, at en bekjent venn ble brått revet bort i en ulykke – det ble for mye. Det ble for uvirkelig, ubegripelig, ufattelig, uhåndterlig. Jeg husker ikke om jeg nevnte det på bloggen en gang fordi jeg kladder så mange innlegg som jeg ikke får meg selv til å publisere. Jeg tror jeg nevnte det. Det fikk meg til å tenke på hvor skjørt livet egentlig er, når noen som bare rakk å fylle sytten år, som attpåvil var i gang med å leve ut hennes største drøm – just like that – ikke var mer.

Vondt i meg for klassen min, for klassen hennes, for foreldre, slekt, venner, pårørende og kjæresten. Jeg så minnevideoene på facebook, jeg gråt når jeg så gjennom videoene hennes på facebook eller når jeg leste gjennom bloggen hennes som jeg har fulgt.

Det er lett for meg å sprekke. Kunsten og trikset forsvinner visstnok ikke og hver gang det skjer, fortid, er det like lett og jeg blir alltid like overrasket, nesten. Smerten av å spise og spy, noe konkret og enkelt, noe som tar bort alt annet, noe som sluker timer og fjerner meg, distanserer meg fra resten av verden, en slags pauseknapp selv om det er midlertidig – i alle fall burde det være midlertidig.

Fem dager i strekk gikk med til gamle mønster.

Frustrerte fruer, sesong åtte, episode ni. Jeg har blitt veldig glad i disse print screen bildene mine. Når jeg hører magiske linjer som treffer meg i hjertet, jeg bare må stoppe, pause, print screen, spille scenen om og om igjen til jeg får teksten riktig, redigere bildet og voilá.

Og akkurat her er jeg tvunget til å skrive “shit happens“. Jeg får meg ikke til å skrive noe annet, kan ikke gruble mer på det, gi slipp, gå videre. Jeg kan ikke henge meg opp i at jeg snublet eller at jeg har kastet opp i leiligheta som jeg virkelig ikke ønsket, jeg kan ikke henge meg opp i alle disse nederlags følelsene. Det er menneskelig å feile, gå på trynet, selv om jeg skulle ønske det var så enkelt at jeg slapp. Fem dager down the drain etterfulgt av fire dager med kontroll før en viss krise traff meg midt i ansiktet og det ble igjen nødvendig med en pause hvor jeg slapp å tenke.

Men så fant jeg løsningen på krisen som oppsto, men problemet med å falle, hvordan finne styrke til å reise seg igjen. I tre dager lovet jeg meg selv “aldri mer” men likevel. Trangen, behovet, avhengigheten, tryggheten. Behovet. Behovet for smerte, hvorfor er det der? Jeg burde ha behov for å ta en dusj eller treffe en venn, behov for næring eller å være varm nok eller å behøve en kopp kaffe. Men nei, behovet for smerte, lidelse, noe?

Intensiteten. Herregud intensiteten. Man glemmer og fortrenger det som er jævlig når man forsøker å gå videre og gjett, lett at jeg glemte og fortrengte intensiteten som bulimien fører med seg. På fredag, aldri mer tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg dro kortet og ga en lang faen i pengene som forsvant selv om jeg visste at jeg burde brydd meg mer om det. Når kvelden var over og kroppen hadde fått nok for lenge siden kom det noe nytt og vanskelig. Rester. Mat. Jeg hater å kaste mat, av en eller annen grunn er det mye bedre å spise det og kaste det opp, i det minste har det en oppgave, men? Jeg vet og jeg visste at jeg kom til å få problemer med å kaste det, men jeg visste også hvordan lørdag ville se ut om jeg ikke kastet.

Jeg tvang meg selv til å kaste. Først i søpla og deretter ut med søpla, for at det ikke lenger skulle være en mulighet. Det første jeg tenkte når jeg våknet igår var “helvete heller, hvorfor kastet du? Hvorfor?!”. Dagen gikk sakte og behovet for mer smerte, mer pause og mer lindring ville ikke gi seg. Jeg forsto ikke hvor ekstremt det føles og er før tankene mine spant voldsomt rundt dette med å spise mat fra søpla. Jeg har gjort det før, men fra søpla inne. Der har du bulimien som ikke lar seg stoppe, bulimien som har kontoll, bulimien som overstyrer realismen og alt annet man burde ta i betraktning.

Syke satan, uansett hvor mange logiske tanker jeg forsøkte å tenke om hvor ekkelt, hvor grusomt det er å spise mat fra søpla, bakterier og ekkelt, det ville ikke smake godt en gang men jeg greide likevel ikke å bry meg fordi behovet likevel var overskyggende.

I 2008 hadde jeg en periode hvor jeg kastet opp i isbokser for å slippe unna, for å lure mamma til å tro at jeg kastet opp mye mindre. Istedenfor å gå på badet etter å ha spist gikk jeg heller på rommet og kastet opp i isbokser, eller poser om jeg ikke hadde flere bokser. Flere problemer og flere løgner, hvordan kvitte seg med blytunge isbokser fulle av oppkast? Eirin sa “herregud småen, om du må spy kan du likegodt spy i do“, rett fram og direkte.

Igår tenkte jeg på hva hun ville sagt om hun hadde visst at jeg vurderte å spise mat fra søpla. Hun hadde sagt “herregud småen, da får du heller kjøpe ny mat enn å fråtse i baktereier og gudene vet hva“. Ergo endte jeg opp med å kjøpe enda mer mat for å drukne atter en kveld med alt annet. Kvalme, sukker, smerte. Men at det i det hele tatt var en reell trussel – spise frossen mat fra søpla ute – det er skremmende. Så intenst hadde jeg glemt at det var.

Idag er det søndag og jeg vet jeg må skjerpe meg nå. Atter en gang kastet jeg mat ut i søpla ute og det er null alternativ å feile idag. Jeg vet at det blir for mye med bulimien, den tapper mer og mer og jeg vet at jeg aldri i verden vil greie å sjonglere mellom fire timer behandling i uka og bulimien. Det går ikke. Jeg kommer til å tape utolig mye mer enn det er verdt, angsten for eksempel. Epilepsien for eksempel. Magesmerter for eksempel. Økonomien for eksempel. Jula for eksempel. Mange grunner, gode, logiske grunner til hvorfor det er nok nå.

Atter en gang må jeg, jeg er nødt til å trekke en ny strek, hit men ikke lenger. Jeg har skrevet en lang liste over ting jeg burde ta meg til idag istedenfor å ryke rett utpå. Jeg vet ikke hvor mange dager det egentlig ble. Etter å ha sjekket ble det 53. Jeg legger ikke lista på 53, jeg legger lista dag for dag. Jeg må, fordi jeg ikke vil tilbake. Aldri i verden om jeg har tenkt til å gi opp her, bare fordi jeg snublet. Om ikke annet er det en viktig påminnelse. “Glem aldri grunnen til hvorfor du ikke er villig til å gi opp, ja og shit happens.“

God helg!

Publisert 18. november 2011 3 BILDER , Dagbok 42 Comments

Kjenner jeg er lei av å skrive om sykdom for tiden eller forklare. Det krever så ufattelig mye å skulle formulere seg selv, innlegget om selvskading og media for eksempel; jeg tror jeg brukte seks timer på å skrive det og å lese korrektur. Seks timer på å forsøke å få det til å bli så lite triggende som mulig. Det er nesten sånn at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere noe lenger fordi jeg er redd jeg kommer til å trigge en eller annen uansett hvor mye jeg ikke ønsker å gjøre det. Vit at jeg aldri skriver eller blogger for å trigge andre.

Hadde jeg ikke visst at jeg hadde mennesker i ryggen som støtter meg 110% hadde jeg nok gitt opp bloggingen for lenge siden. Av og til kjenner jeg ikke helt gleden av å skrive fordi det er så mye å tenke over før man trykke på “publiser”. Vit at jeg forsøker å gjøre mitt beste.

Egentlig ønsker jeg bare å si takk for tilbakemeldinger på de siste innleggene og å ønske dere som leser en riktig god helg! Det betyr så mye! Jeg har ingen spesielle planer for helga men det blir kanskje feiring av bursdagen min på søndag. Jeg er mindre stresset nå og tror jeg kommer til å overleve, håper det kan bli hyggeligere enn jeg ser for meg når katastrofetankene setter inn. På mandag blir det roadtrip til Sverige og jeg gleder meg til å gjøre noe annet! Leve litt.

Jeg har forresten re-publisert siden “Karianne” hvor det er mulig å lese mer om meg og sykdomshistorie i korte trekk, med mer!

Etter flere år med sparing har jeg endelig oppnådd den lengden jeg har drømt om å ha på håret mitt! Det er kanskje uvesentlig for dere men det gjørmeg likevel glad.

Det er mulig å følge bloggen min på facebook her, da får du oppdateringer om nye innlegg og statuser på veggen din om du ønsker.

♥

Utdrag fra en bulimikers dagbok.

Publisert 16. november 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Illustrasjoner , motivasjon , Sykdomstanker , Veien mot Friskhet 10 Comments

Jeg skrev mitt første dagboknotat i september 2004. Før det har jeg aldri hatt noe regelmessig kontroll på skrivinga – jeg visste ikke en gang at jeg likte å skrive. Gjennom flere år har det blitt noen bøker til sammen og det er sånn som står innerst i skapene, alltid. Funny thing is; jeg har aldri lest gjennom dagbøkene mine i etterkant. Aldri. Noe i meg tør ikke å lese gjennom fordi jeg er redd for hva jeg skal huske som jeg har glemt eller fortrengt eller jeg er redd for å huske at detaljer som ikke burde være i noens liv strekker seg lenger tilbake enn det jeg egentlig erindret.

Men idag leste jeg gjennom noen sider. Det var veldig tilfeldig, men jeg krøller alltid sammen ark (når jeg er tom for aviser) for å fyre i peisen. Gamle notatbøker fra skolen, brenner det som er irrelevant eller ikke har betydning. Men så var det en bok der da, og jeg kan såvidt huske å ha sett den, gjerne fordi den bare inneholder notater for én måned, november 2010.

Så jeg begynte å lese. Halvsjokkert over egne ord, jeg virker så sint i retrospekt. Så sint, sjalu, narret, lurt og løyet til. Paranoid er det riktige ordet. “Hvordan våger….” eller “jeg skulle ønske noen så meg sånn” eller “de ordene er bare tull, de prøver å lure meg alle sammen“. Ett år senere vet jeg jo fortsettelsen til historien og den passer ikke inn med mine skarpe forutanelser.

Men det som gjorde mest inntrykk var bulimien. Hvordan jeg skrev om den daglige smerten og nederlaget, annenhver dag var nytt nederlag, like enormt som det forrige, på nytt og på nytt sprakk jeg, på nytt og på nytt befant jeg meg i ydmykende situasjoner som gjorde at jeg hadde lyst til å synke gjennom gulvet. For eksempel når man er alene hjemme og tror man har noen timer på seg og at man selvfølgelig rekker å bake kake og late som man aldri har gjort det, også kommer det noen hjem likevel, og der står jeg. Tatt på fersk gjerning og skammen. Jeg har skrevet side opp og side ned om skammen sammenlagt men det kan ikke beskrives likevel.

“1 november 2010. “
Først et kort notat om hva jeg ikke har kastet opp med en påfølgende liste over alt jeg har tygd meg igjennom og presset i retur. Nederst står det ALLTID “ferdig, dato, klokkeslett – aldri mer”.
Neste notat starter slik: “sprakk på 25 timer“, så og så mange avføringspiller som straff. Deretter står det side opp og side ned om hva jeg skal endre på og hvordan jeg skal spise x kalorier uten å kaste opp og en hel haug med ting for å klare dette.

“2. november”
“Beholdt: Ingenting.” Deretter en lang liste delt opp i runde 1 og runde 2. Listene skremmer meg. Mengdene. Når jeg leser gjennom den første lista kan jeg se at det var gode intensjoner som jeg mistet taket på, liste nummer to derimot, den er rasende og selvpåført straff. Mislykket fortjener mer mislykket, smerte fortjener mer smerte, en ond sirkel.
“Runde to; 350g rullekake, 400g lasagne, 400g pytt i panne, 2 piano duo, 550g lakriskonfekt, 1 bueno“. Det er to kilo mat. På én gang. På én runde, uten spying i mellom. Brus kommer i tillegg, standard pleide å ligge på halvannen liter. Trekommafemkilo. Regner med det tok en times tid, kanskje halvannen å trykke i seg det. Ett til to minutt senere er jeg like tom og enda tommere enn jeg var i utgangspunktet og det er lett å se i retrospekt at det ikke er rart man hovner opp i ansiktet når halvannen time med fråtsing skal gjøres om på på ett minutt.
“Gode intensjoner gikk virkelig ikke nevneveridg bra… Greide ikke å bestmme meg for om jeg ville ha knekkebrød eller havregrøt – deretter gikk alt til helvete.“

3. og 4. november inneholder bare lange lister og faenskap på slutten. “Crap on things, faen satans jævla dritt“

“5. November
Beholder x kalorier og holder meg i 25 timer før bulimien kommer. Handler. Klipper bankkort og mastercard. GOODBYE. Må slutte å bruke penger nå“. Desperasjon. Håpløshet. Aner ikke hva godt jeg skal gjøre for meg selv eller hva som kan hjelpe på, å klippe kortene virker som den eneste løsninga.

Den 6. november er jeg sabla motivert for at dette skal gå bra, “motivert til tusen, dette kommer til å ordne seg“. Dagen etterpå ryker hele greia på 26 timer. 13. november kan jeg telle tjuesju timer. Innen 15. november har jeg selvsagt sprukket men begynt på nytt og er oppe i 50 timer. 20. november har jeg ikke beholdt noe som helst. Innen 25. november greier jeg 60 timer før det ryker nok en gang.

~~~~~

Alle disse årene. Alle disse sidene. Å leve med konstant skuffelse nesten hvert døgn, å bygge noe bittelite som man ønsker skal bli større bare for å få det revet vekk gang på gang på gang. Hvordan alt dette gikk på automatikken, hvordan det bare “skjedde”, og hvordan jeg alltid straffet på en eller annen måte. Mer oppkast eller avføringspiller eller trening siden jeg 25. november også skriver “6 måneder skadefri, det er litt sykt å tenke på. 6 måneder siden sist, det er utrolig godt gjort egentlig!“

Det er ikke så lenge siden livet mitt var akkruat sånn. Timer, dager, klokkeslett, telle, telle, telle, null, på nytt, repeter, begynn forfra, rykk tilbake til start, som et jævla brettspill, stigespillet bortsett fra at det umulig kan ha dreid seg om flaks, jeg tapte alltid.

Det er straks 48 døgn siden sist. I en normal persons tidsregning er 48 dager ingen verdens ting. Jeg hører til stadighet “tiden går så fort”, jeg kjenner meg ikke igjen. Tiden har slettes ikke gått fort, den har gått skrekkelig sakte. Sneglet seg avgårde. Når jeg ser tilbake på 48 dager virker det som om det er MILEVIS unna. Dritlenge siden. 48 dager ganger tjuefire timer minus to er lik 1150 timer. Det pleide å være 1440 minutter, tjuefire timer.

Det føles så fjernt. Denne tilværelsen her er selvsagt ikke optimal på lang sikt men uansett så føler jeg meg tusen tonn lettere (metaforisk sett) fordi hverdagen min ikke er så BRUTAL lenger. Jeg tror det er mye av det som gjør at jeg finner det helt i orden å være her jeg er nå fordi jeg slipper det. Jeg slipper å gå fra hundre prosent motivasjon til “~~fuck my life, piller, barberblader, skadetrang herregud jeg vil dø~~“. Svingningen mellom to ytterpunkter er ENORM. Påkjenningen både fysisk og psykisk, fra å gå til og være ved godt mot til å grave sin egen grav.

Som tidligere nevnt; her jeg er nå, å slite med inntak og treningsmengder er ikke optimalt det heller, men det er stabilt. Jeg våkner hver morgen, jeg tenker ikke på at jeg vil hoppe i grava tre ganger iløpet av dagen, jeg er ikke flying high above, og jeg har ikke enorme nedturer i sammenligning. Fortsatt en bølge men ikke en uendelig tsunami som aldri tar slutt.

I mange dager har jeg lurt på hvorfor jeg blogger, jeg har liksom ingenting å meddele? Det slår meg mens jeg skriver dette at det er fordi følelsene mine ikke er en evig svingning. Følelser utløser tanker, assosiasjoner, refleksjoner, noe jeg vil sette ord på og beskrive. Det slår meg mens jeg skriver dette at her og nå, som bare er en bølge i forhold, ikke utløser de samme følelsesmessige ytterpunktene og ikke gir meg de samme inntrykkene lenger. For første gang på flere år har jeg funnet en slags stabilitet. Jeg står opp om morgenen, gjør det samme gjennom dagen med noen få avvik fra sosialt til behandling til handling, og følelsesmessig? Klart jeg er trøtt og sliten, glad, trist, energisk eller likegyldig som alle andre kan være men intensiteten er i balanse.

Husk at jeg illustrerer kun fra mitt eget perspektiv og utifra hva jeg ser/føler/oppfatter! Var usikker på tidsrom når jeg tegnet denne, men la oss si tre dager. Den grønne, bulimien, svinger mellom dødstanker og evig mot, en følelse av å være flying high og uovervinnelig. Når jeg spyr/spydde går det nedover og det er mens jeg spiser jeg føler at neste gang- da går det fordi da lover jeg dyrt og hellig at dette er siste gangen – jeg må bare spy først, og når så er gjort, vel. Streken sier sitt. Den blå, normalen – jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet hvordan den ser ut for jeg vet virkelig ikke – men det er sånn jeg forestiller meg at den er. Ups and downs, life goes on. Og den lilla, her og nå, anoreksien, den er og ups and downs og life goes on. Den ligger under normalen og har enda færre svingninger fordi life goes on men jeg føler ikke at jeg virkelig lever eller nyter livet eller opplever noe, får masse inntrykk og stråler av glede. Den ligger også under, bittelitt på grunn av vekta fordi jeg vet at den og må opp for å treffe en normal, men mest fordi sparebluss for meg også er lik halv maskin, at man er halvveis i det man gjør og føler. Men, det jeg nyter derimot er STABILITETEN.

Herregud for en lettelse. Bare å lukke den dagboka jeg åpnet idag og å vite at det ikke gjelder lenger her og nå, det er utrolig befriende og godt. Og de/dere som tolket innlegget om her og nå dit at jeg synes at dette er en bedre løsning “forever”, jeg håper bildet forklarer noe. Anoreksi er ikke herlig, men den lilla streken er en veldig fin bølge å være med på i forhold til den grønne tsunamien. Det var det jeg mente når jeg sa at det føles helt greit å være her jeg er nå en stund. Mye heller lilla enn grønn.

Husk også at perspektivet er tre dager. På lang sikt kommer nok den lilla streken til å helle mer mot svart, jeg vet det. Men her og nå er jeg egentlig bare mer lettet enn jeg har ord til å beskrive.

Fredagsfølelse?

Publisert 12. november 2011 Ambivalens , Dagbok , Fotografi 11 Comments

Beklager dårlige oppdateringer i det siste, men det som sirkulerer i hodet mitt egner seg ikke riktig på trykk. Jeg har ett innlegg jeg har forferdelig lyst til å sette ord på, men jeg får meg liksom ikke til å gjøre det likevel, har i alle fall ikke kommet noen vei enda.

Fredag. For første gang på gudene vet hvor lenge; har jeg faktisk fredagsfølelse, en TGIF, thank god it’s friday. Her om dagen hadde jeg en sånn idé før jeg sovnet (hvorfor får man alltid de beste idéene da?) om at jeg skulle skrive noe om behandling og behandlingsopplegg per her og nå.

Jeg kan med hånda på hjertet erklære at idag; fredag, er jeg faktisk sliten. Behandling mandag, tirsdag, onsdag og fredag – det blir mye behandling til sammen og ja, det tar faktisk på. Det er i alle fall en kontinuitet i det, and who knows, kanskje gjør det meg godt? På mandag gikk jeg tur i halvannen time med Therese, og hun kom med et tilbud jeg ble veldig overrasket over og jeg må svare innen 4. januar. Hjelpes, kjenner at jeg ikke orker å tenke på det nå, det er sikkert.

På tirsdag, kort møte med G fra psykiatritjenesten. Kjenner at den kontakten er vanskelig. De er jo av den typen som kommer på hjemmebesøk og jeg tror knapt jeg har sluppet G innom bare for å titte! Har liksom ikke vært noe problem før, men etter at jeg flyttet hit har jeg blitt utrolig vaktsom på å dra drama med meg over dørstokken. Ikke faen om noen skal få komme hit og snakke med meg om vanskelige følelser for deretter å dra etter en time og etterlate meg her som det skal være – er trygt, her som jeg skal føle – føler meg trygg. Pluss at jeg blir paranoid på hva som kan havne i journaler etter slike tilfeller. Det finnes så mye irrelevant å skrive i en journal om man ikke kommer på noe fornufig å tilføye, type hvordan jeg har det hjemme, om det er ryddig eller rotete, rent eller skittent – that’s my business og jeg har ikke en diagnose som tilsier at noen trenger å holde øye med disse tingene heller.

Så. Onsdag; legetime. Ja, nei? Ikke så mye å si om det. “Kanskje vi skal…?” – Nei, det skal vi ikke. Vi diskuterte forresten en feilaktig epikrise. Vi var begge enige om at den ikke stemte og jeg ble egentlig litt overrasket over detaljene som sto der – det hadde i alle fall ikke jeg hørt noe om før, og det hadde ikke frk.fastlege heller.
-Kilde: Wikipedia, mitt bilde.

Fri på torsdag. F-r-i. Sløvt. Fint med fri. For en gangs skyld føles det som fri og ikke bare “nok en jævla torsdag å tilføye i rekka”. Fredag, DBT. Det går greit I guess, har ikke rukket å få noen sterke hverken motfølelser, positivt altså.

Så går man hjem og griner fordi man er så sulten men man kan ikke spise, for deretter å sove litt hvor jeg naturligvis drømte at jeg overspiste og kastet opp og våknet deretter opp kaldsvett og lurte på om det var illusjon eller fakta. Illusjon selvfølgelig. Så, emosjonell og sulten som man er, da kommer fortiden og slår meg i trynet. Den der “hvorfor har du ikke bil og lappen for helvete?”, også blir det nok en bu-hu selv om jeg sikkert har hatt hundre bu-hu for det tidligere. Deretter tenker jeg litt på bilen min, pappa har forsåvidt nevnt at jeg kan få den and I do want a car. Så enkelt. Tom for både brus og snus og mamma hadde drukket øl og kunne ikke kjøre, det var jo nesten rene apokalypsen her jeg satt og sutret over disse små manglene.

Deretter redigerte jeg noen bilder fra Juli som jeg ikke var… i modus for å laste opp da.

Jeg har forsåvidt nevnt at jeg føler meg litt uinspirert for tiden. Følelseslivet mitt var mye mer turbulent som bulimiker mens følelsene bare flater ut når man går i kaloriunderskudd, ergo har jeg ikke vanvittig mye å beskrive eller sette ord på. Det slo meg at jeg kunne spørre dere som leser om dere har noen ønsker eller forslag til noe jeg kan skrive om? Noe dere ønsker å lese, vil jeg skal fortelle om eller lignende? Spørsmål? Men ikke som en spørsmålsrunde.

Av og til er det enklere å svare på noe konkret, da slipper jeg å drukne i “hmm, sette ord på sånn eller slik, det eller det?” for deretter å ikke bli enig med meg selv i det hele tatt.

She flies with her own wings.

Publisert 3. november 2011 3 BILDER 37 Comments

Helt fersk. Vet ikke om jeg trenger å si så veldig mye mer? Det røde er… gjett hva? Og de hvite flekkene er blekk som ligger oppå. Gleder meg til den gror. Sitat; e.e cummings. Høyre legg, utsiden. Tatt av Kenneth Nilsen på Bodø Ink.

« Forrige side — Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster