4 SPISEFORSTYRRELSER « Bitre Blomster

Arkiv for kategorien '4 SPISEFORSTYRRELSER'

The worst is over now?

Publisert 22. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , 6 FYSISK HELSE , Emosjonelt Ustabil , selvskading 15 Comments

Hovedgrunnen til at jeg ikke har skrevet noe de siste ca. to ukene er fordi jeg ikke ønsker å bekymre familien min, mine nærmeste. Jeg liker ikke at de finner ut sannheten ved å lese en blogg, helst burde det vært sånn at jeg kunne fortalt dem det på forhånd, men av og til har jeg ikke guts eller lyst til å sette ord på noe som helst.

Orker ikke “det går bra til slutt” eller “du klarer dette” eller det absolutt verste jeg hører “kan du ikke bare…” Nei, jeg kan ikke bare. Om jeg bare hadde kunnet så hadde det i utgangspunktet ikke vært noe problem, og denne “kan du ikke bare…” har jeg garantert tenkt på selv og irritert meg grenseløst over at det ikke er så skrekkelig enkelt som “å bare kunne”.

Du vet når glasset er fullt? Da skal det bare en siste liten dråpe til før det renner over, selv om denne lille dråpen kanskje i det store perspektivet er en filleting.

Den søndagen hvor jeg kastet opp med uhell ødela veldig mye. I to dager kvernet hodet på nettopp denne hendelsen og til slutt var “fuck it all” det eneste som sto i hodet på meg. Kaster meg utenfor en klippe uten at jeg er sikker på om jeg greier å svømme når jeg treffer vannet, gir en god lang faen i å tenke over det i det store og hele og noe mørkt inni meg fryder seg over skadene jeg påfører meg selv, både innvendig og utvendig.

Jeg har skrevet mye om motløshet, meningsløshet og håpløshet før. Nummen, som om ingenting betyr noe. Alt som liksom skal motivere betyr ikke en dritt fordi jeg ikke lenger tror på det. Hvorfor tro at jeg kan kjøre opp å få sertifikatet når jeg aldri kommer til å slippe unna “tenk om” tanken fordi den er realistisk. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å forsone meg med “whatever happens, happens”. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å akseptere at jeg gjør det beste jeg kan og bruker de redskapene jeg kan, tar de forhåndsreglene jeg kan ta – det er alt jeg kan gjøre. Resten er opp til noe annet, som jeg ikke kan kontrollere eller styre, uansett hvor inderlig jeg skulle ønske at jeg kunne være på den sikre siden. Usikkerheten dominerer.

En flukt fra meg selv og den virkelige verden jeg ikke har ønsket, eller alltid ønsker å forholde meg til. Fordyper meg i noe annet utenfor meg selv. Lever meg inn i noe helt annet. Eksempelvis tv-serien Dr.Who. Jeg har sett alle episodene fra før, men likevel satte jeg den på en gang til. Det var fint å kunne delta i noe helt annet men hver gang jeg pauset kommer virkeligheten likevel krypende. You can run but you can’t hide.

Jeg skrev forsåvidt ett innlegg på lørdag som jeg tror jeg skal publisere (selv om jeg har trukket fram noe av det samme i dette, men lørdagens innlegg er enda mer ærlig og brutalt), det føles litt greiere å skulle publisere det nå som jeg ikke står midt oppi det. To skritt tilbake, trekk pusten.

Det verste eller vanskeligste er tanken på hva jeg fortjener. Jeg fortjener ingenting og tror oppriktig på det. Jeg fortjener den smerten jeg påfører meg selv, det er tross alt min egen feil. Mine egne handlinger og avgjørelser, det er jeg som gjør det jeg gjør. Når jeg ikke klarer å skille sider, Karianne fra sykdom, når alt bare blir meg og min feil. Det spiller ingen rolle der og da, for alt er min feil. Når det blir sånn blir det tusen ganger vanskeligere å si “se meg, hjelp meg” og det skal utrolig mye til før jeg kryper til korset og sier noe som helst, til noen. Jeg vet ikke en gang hva jeg skal be om hjelp til. Litt som i 2009, når jeg følte at jeg ikke hadde ord til å uttrykke meg, når jeg lot blodet bli det tause språket og sårene fortalte historier som bare jeg selv kunne forstå.

Ensomheten. Når man føler seg helt alene i hele verden fordi man er overbevist om at det ikke finnes noen andre der ute som vet hva du mener. Når du føler at egne tanker og følelser er pur galskap, at du ikke tør å åpen munnen fordi du er redd for granskende blikk, andres meninger eller konklusjoner. “Herregud, hva tror de om meg, jeg har mistet forstanden!”. Det var noe så enkelt som “kan du ikke bare” som fikk meg til å finne fram barberblader i utgangspunktet. Jeg har forklart og fortalt det tusen ganger før, hvorfor jeg ikke “bare kan” selv om jeg inderlig, av hele mitt hjerte skulle ønske at jeg turte, eller kunne. Den evige “mine ord har ingen verdi, jeg snakker ord som ingen forstår eller har evne til å sette seg inn i”. Det jeg egentlig vil høre er “jeg forstår deg”.

“Kan du ikke bare…”, i samme sekund eksploderer det inni meg. Jeg får lyst til å hyle og lirer av meg en rekke med rasende ord, beskyldninger og påstander. Wow. Fy faen, “det har jeg jo aldri tenkt på før, jævla geni, hva faen skulle jeg gjort uten deg?!” før jeg deretter lar det gå ut over meg selv, banalt nok “bare fordi den jeg er”.

Imidlertid retter jeg fokuset ut. Gjør det jeg kan for å maskere sprekkene i fasaden, gjør det jeg kan for å framstå som normal eller ingen når jeg går ut døra hjemme. Om du ser bort fra blemmene på leppa eller sprekkene som jeg kan skylde på munnsår og kulde – gjetter du det da? Neppe.

You tread water, fighting for the air in your lungs.
Move, move closer, maybe you can right all your wrongs.

But you let go cos your hope is gone
And every answer fades away

It’s a shame you don’t know what you’re running from,
would your bones have to break and your lights turn off?
Would it take the end of time to hear your hearts false start?
Ellie Goulding ~ Your biggest mistake.

Ser du hevelsen som returnerer når og mens jeg tøyer grensene? Neppe, du vet ikke hva du ser etter.

Det er min feil, jeg lot eller lar de bestemme, uten at det er noe nytt. Tallene dømmer og jeg hører etter. Følelsen det gir meg gjør at jeg får lyst til å krype ut av min egen hud fordi jeg ikke hører til eller hører hjemme noen steder som helst. Jeg straffer meg selv og lykkes. Noe inni meg sier “HA! Du fortjener det!” og fryder seg over en fysisk smerte jeg ikke lenger kontrollerer.

Et kutt er et kutt, konkret og forståelig. Cause and effect. Årsak og forklaring, alt i ett. Sårene på innsiden derimot – de er usynlige. Men tro meg når jeg skriver at jeg kjenner det, hvordan det svir eller stikker, ubehaget som er tilstede uansett hvordan jeg vrir eller vender på meg mens jeg irriterer meg over den ukontrollerbare smerten. Når den type smerte melder seg blir det vanskelig å putte noe som helst i munnen, uavhengig av om det er spiselig, væske eller bare tyggis. Hodepine, svimling, kuldetokter, frysninger.

Du fortjener det. Det er din egen feil. Du gjorde dette, du skapte dette. Dette er ditt eget rot, ditt eget kaos, din selvpåførte smerte, ditt ansvar og din lidelse. Så jeg biter meg i leppa og tenker at det tidsnok går over.

Jeg prøver å passe på at det du ser ikke er sannheten jeg forsøker å skjule. Skammen som pulserer i blodårene, sårene som skriker om mislykkethet eller hevelsen i ansiktet som jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å lyve om. Før jeg tar telefonen må jeg snakke to setninger høyt for meg selv, bare for å være sikker på at stemmen er klar og at den ikke røper mer enn jeg tør fortelle. Paranoid fordi jeg ikke vet hva andre ser, hører, tenker eller tror.

I want to crawl out of my own skin.
Ordene jeg sa høyt var “jeg er ikke suicidal, det hadde bare ikke gjort noe om jeg døde“. Eller “om dette er livet har jeg fått min porsjon, jeg er mettet.“

Det føles litt akkurat som dette. Om du ikke har sett Dr.Who, episodene som heter Blink, The time of Angels & Flesh and Stone har du neppe forutsetninger for å forstå hva jeg mener. Jeg siterer istedenfor; “Don’t turn your back, don’t look away and don’t blink. Blink and you’re dead.” Akkurat det, akkurat sånn.

Det føles som om jeg kommer til å eksplodere. Det koker inni meg, jeg vet hverken opp eller ned eller hva godt jeg kan gjøre for å slippe unna, for å styre unna, styre i riktig retning eller bytte fil, bytte sti, gjøre helomvending. Jeg tøyer grensene på let etter noe. Det slår meg underveis at jeg leter etter skrekk og redsel, noe som kan ile gjennom nervesystemet som elektrisitet eller sjokk, noe som kan åpne øynene mine og tydelig indikerer at nok er nok. Det holder nå, the damage has been done. Men hvordan skremme noen som har utsatt seg selv for det samme før, hvor går grensene da? Forbi de forrige? Forbi de gamle? Må skrekken være større og i så tilfelle, rasjonelt eller ikke; hva er du villig til å ofre for å komme dit? Hvordan takler du det når støvet har lagt seg og det eneste du har rundt deg er ruinene av det du destruerte og pulverisertet på din ville ferd, din søken etter begynnelsen på slutten?

Hva gjør du da når du sitter igjen med blanke øyne, vantro, fylt til randen av skyld og skam mens du ser nedover kroppen og venter på at sårene skal gro, både innvendig og utvendig?

Batteri. Mennesker fungerer som batterier. Man trenger påfyll for å lade opp. Man trenger noe som gir mening, noe som betyr noe. Man trenger et smil, en god stund, vakre øyeblikk eller å tro på seg selv. Jeg ladet opp i romjula og sakte men sikkert forsvinner strømmen og gnisten i det hele. Sakte men sikkert tappes kreftene, linjene viskes ut og blir diffuse, det betyr ingenting lenger. Hendelser eller øyeblikk mister sin verdi når man ikke lenger klarer å absorbere eller føle, være tilstede fullt og helt.

“Hvordan går det?” – nei. tja. tjo. Det går greit, klarer meg vel alltids! “Hva gjør du for tiden da?”, jeg biter i meg ordet “overlever” og forsøker å pynte på fasaden med en halv sannhet om sånn eller slik. “Jeg tror på deg” sier noen, og jeg biter i meg ordene “det hjelper ikke når jeg ikke tror på meg selv“, istedenfor forsøker jeg å trekke på smilebåndet og si takk, få det til å høres ut som om jeg oppriktig mener det.

Med tanken som sier “du forjener”, med den fysiske smerten, den psykiske smerten, med blodet, oppkast, barberblader og den konstante tanken på “hvorfor ta to paracet når du kan ta ti” og kampen som kjempes i stillhet fordi jeg aldri sa ordene høyt.

Jeg vet ikke. “Det er nok nå” sa jeg til frk.fastlege på torsdag når jeg fikk en resept for sårene i magen, etter å ha surret rundt og vært våken i nærmere trettisju timer. Søvn er ingen selvfølge når man føler eller tro at man ikke fortjener. Men jeg tror det synker inn nå. Sakte men sikkert. At det er nok. At det ikke lenger er poeng eller hensiktsmessig, ikke det at det noensinne var det i utgangspunktet. Men når du føler deg slått, som om du har tapt, som om du fikk en skikkelig knock out midt i fleisen, vel. Man ser stjerner, planeter og sorte prikker, vet hverken opp eller ned fordi smerten iler gjennom kroppen.

Men akkurat nå går det greit. Kanskje er det verste nå men jeg vet ikke om jeg tør å håpe. Day by day.

Så hva gjør jeg for tiden? Jeg er travelt opptatt med å overleve. Opptatt med å redusere oppkast litt for litt, opptatt med å la barberblader få være barberblader i fred, opptatt med å la tabletter få være tabletter, opptatt med å få timene til å gå uten og utsette meg selv for det som er mindre hensiktsmessig, eller ikke har poeng i det hele tatt. Opptatt med å vri døgnet tilbake steg for steg, opptatt med å finne noe å holde fast i når alt jeg stryker over eller kommer borti er såpeglatt og umulig å klamre seg fast i. Opptatt med å ta time for time, komme meg gjennom nå, idag, imorgen.

40 days and one long night.

Publisert 5. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , motivasjon , Sykdomstanker Legg igjen en kommentar

I natt møtte jeg på komplikasjoner og vanskeligheter i større grad enn jeg tidligere har måttet forholde meg til iløpet av mine nå 40 døgn uten spising og spying.

Det som skjedde i natt… Jeg stresset. Stresset meg opp og viklet meg inn i spiseforstyrrede tanker, følelser – til det punktet hvor jeg kastet opp. Jeg kastet opp. Oppkast, spy – hva skjer så?

Jeg fikk store problemer med å rasjonalisere og å se situasjonen i et større perspektiv enn det jeg så og følte akkurat der og da, i øyeblikket. Hadde jeg nå tapt alt fordi jeg hadde kastet opp? Hvor går grensene? Hvor er logikken og hvordan plassere, prosessere og forsone seg med det som skjedde?

Min første reaksjon var; fuck it, mislykket, ser du – du kan ingenting, du er ikke verdt noe, nå kan du bare gi opp, nå kan du bare gå på kjøkkenet og spise det lille du har som er spiselig i hus og spy mer på trass – du har allerede tapt, hvorfor gidder du å holde igjen nå? Du har ødelagt alt, du er ubrukelig, verdiløs og svak.

Det føles litt som å skulle etterforske en sak, på lik linje med det du ser på tv når noen skal oppklare et drap. De små detaljene og bevisene som til slutt gir det hele bildet. Jeg må gå meg selv i sømmene og finne ut hva det egentlig var som skjedde. Hva som egentlig utløste oppkastet. Og jeg må sammenligne basert på en annen erfaring, selvskadinga.

Min definisjon på selvskading for meg er når intensjonen bak handlingen er å påføre seg selv en synlig skade eller utsette seg selv for unødvendig smerte på grunn av en følelsesmessig utløsende årsak. Det vil med andre ord si at man ikke har skadet seg selv om man har vært uheldig med en kjøkkenkniv og skjært seg i fingeren. Jeg har gjort det og, vært uheldig med en kjøkkenkniv og tenkt “that’s it, nå har du ødelagt alt”, også på grunn av at såret ble en trigger i seg selv.

Så hvordan definere oppkast som bulimisk? Hvor går grensene i forhold til det? Om du drikker deg kanon og kaster opp i fylla er det ikke bulimisk – med mindre du med viten og vilje har spist en hel masse mat fordi du vet at du kommer til å kaste opp. Om du får omgangssyken og kaster opp – det sier seg selv at det er helt ufrivillig og noe man ikke kan klandre seg selv for.

Ting som for meg i natt talte IMOT en bulimisk handling; oppkast var ikke planlagt. Det var ufrivillig og en reaksjon på intense følelser. Jeg hadde ikke overspist på forhånd. Viktigst av alt og det som betyr mest for meg er at det ikke var planlagt.

Ting som talte FOR en bulimisk handling: Oppkast er oppkast, spy er spy.

Den problematiske og kaotiske situasjonen jeg befant meg i gikk ut på at jeg ikke klarte å velge mellom for og imot. Noe inni meg som sterkt ønsker å gi faen og noe annet som prøver å rasjonalisere og oppmuntre meg selv til å heve hodet og fortsette som om det ikke har skjedd. Det verste er tanken som sier “skaden har allerede skjedd. Det er for sent, du kan like godt bare spise og spy mens du først var igang”.

Tankekverna var i gang og timene sneglet seg forbi. Klokka ble fire, fem, seks, sju, åtte, ni. Natta var i ferd med å takke for seg mens en skyfri himmel ble lysere og lysere i blått. En intens hodepine hadde satt seg i topplokket samtidig som jeg kjente trøttheten og utmattelsen i hele kroppen. Jeg hadde på dette tidspunktet greid å skille mellom hva Karianne ville og hva spiseforstyrrelsen ville, spiseforstyrrelsen ville gi faen mens Karianne ikke ville gi opp eller gi slipp på dag 40! Jeg kom omsider dit at jeg bestemte meg for å få meg noen timers søvn, jeg ble definitivt ikke klokere på å tenke intenst på for eller imot i time inn og ut. Etter at jeg hadde lagt meg slo det meg plutselig, det jeg skrev her om dagen om bekreftelse.

“Herregud, du trenger en bekreftelse fra noen som kan se situasjonen objektivt, noen du stoler på og tror på. Du trenger at noen rydder i kaoset du nå kjenner på, sammen med deg.”

Noe så simpelt. Å spørre en troverdig kilde utenfor meg selv. Så jeg sendte en sms til frk.psykolog, sa hva jeg trengte; bekreftelse eller avkreftelse og forklarte kort hva situasjonen var.

Etter det sovnet jeg og når jeg våknet igjen langt utpå ettermiddagen hadde jeg fått svar. Om at det ikke var min feil og at intensjonen ikke var bulimisk. Om at jeg med trygghet kunne holde fast i dag førti og fortsette som om det ikke hadde skjedd. Jeg skal ikke si at dagen har vært ukomplisert med tanke på trangen til å gi faen og higet etter “en siste gang, så kan du fortsette”, men jeg vil heller fortsette på førtiEN enn på dag én.

The worst is over now. Etter at klokka ble 2100 har roen senket seg litt fordi vissheten om at butikker er stengte gir en lettelse – da blir det ingenting impulsivt. Da er jeg trygg ut kvelden. Nå kan jeg legge meg rundt midnatt og ta medisiner som jeg skal og stå opp i morgen til riktig tid og kjenne på ny uke, nye muligheter og forhåpentligvis se seier i dagen idag.

Takk til frk.psykolog for bekreftelse. Det reddet meg fra voldsom nedtur og holdt meg stødig nok til å se det hele bildet og forbi det følelsesmessige kaoset. ♥

Januar og om bekreftelse.

Publisert 1. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , Sykdomstanker , Veien mot Friskhet 31 Comments

Januar har bestått av en slitsom syklus på fem. Fem dager som har reptert seg hver femte dag. Om og om igjen. Jeg får det ikke til og jeg prøver igjen og igjen og igjen og mislykkes og mislykkes og mislykkes, gang på gang på gang på gang. Følelsen av å mislykkes eller det å føle seg mislykket i det man gjør, prøver eller holder på med – for meg er det en trigger. En trigger som får meg til å se rødt, rødt blod og det gjør så vondt. Nå har jeg ikke skadet meg men det føles mer smertefullt. Å skulle tenke på det i time inn og time ut, men ikke gjøre det. Hadde jeg gjort det hadde jeg sluppet å føle noe som helst for en liten stund. En liten stund, helt til virkeligheten av nok et nederlag hadde innhentet meg og forsterket den samme følelsen som utløser skadetrangen – rett inn i ond sirkel. Men det gjør vondt å føle det, tenke på det, drømme om det, fantasere om det, lengte etter det, – men nei. Tiden går så langsomt når man bare klarer å tenke på en ting til tross for iherdige forsøk på distraksjon.

“Which came first? The addict or the drug?

You can’t have an addiction unless there is something to crave; by the same token, a drug is nothing but a plant or a drink or a powder until someone wants it badly. The truth is, the addict and the drug came together.

When you want something desperately you shake with the need of it. You tell yourself you don’t need more than one sip, because it’s just the taste you crave, and once it’s on your tongue you will be able to make it last a lifetime. You dream of it at night. You see a thousand mile-high obstacles between where you stand and what you want, and you convince yourself you have the power to hurdle them. You tell yourself this even when, leaping the first block, you wind up bruised and bloodied and flattened.”
Jodi Picoult – fra boka “Vanishing Acts”

Dette sitatet sier alt perfekt. Akkurat sånn er det jeg føler om oppkast, overspisning og selvskading, akkurat sånn føles det og jeg får lyst til å sette to streker under svaret. Mine avhengigheter, akkurat sånn!

Men idag har jeg fått bekreftelse. Noen fortalte meg en gang at jeg måtte slutte å søke bekreftelse, at jeg måtte stole mer på meg selv og ikke spørre alle andre. Jeg må ha bekreftelse. På at det jeg gjør eller prøver å gjøre er riktig fordi jeg tviler på meg selv og av og til viskes grensene mellom sykdommene og meg selv ut og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det jeg gjør er riktig på vegne av Karianne eller om det jeg gjør er noe jeg gjør for å tilfredsstille en syk tanke. Jeg trenger bekreftelse eller avkreftelse, jeg trenger at noen tegner de strekene for meg, hvor grensene går.

Alle trenger bekreftelse. Absolutt alle. Helt fra vi er barn har vi trengt bekreftelse. På at vi er flinke, får til og at vi gjør riktig eller i det minste at vi prøver. Når du lærer deg å knytte skolisser, når du begynner på skolen, når du får karakterer, når du får tilbakemelding i arbeidslivet, lista fortsetter i det uendelige. På facebook for eksempel, når noen skriver som status at de har vasket klær eller tatt oppvasken, når noen liker statusen fungerer det som bekreftelse. “Well done, good work, keep going.”

Uten bekreftelse vil jeg visne bort og dø fordi alt til slutt føles meningsløst eller for kaotisk til at det er mulig å forholde seg til.

Et personlig eksempel; forrige tirsdag. Fire uker spyfri og jeg følte ingenting. I teorien vet jeg at det skal være en bra ting, at jeg har gjort noe bra og riktig – men jeg følte det ikke for fem flate øre og usikkerheten kom krypende. Hvis det ikke føles riktig eller gir meg noe tilbake, hva kjemper jeg for da? Usikkerhet. Tvil. Vingling. Ambivalens. Omsider kom jeg dit at jeg skrev en status på facebook “4 uker spyfri : )”, tenkte at det i det minste kunne stå på tidslinja om ikke annet for meg selv. 106 stykker likte den statusen og det var bekreftelse nok i massevis til at jeg følte meg overlykkelig og til og med stolt fordi jeg tross alt hadde gjort noe riktig selv om det ikke føltes givende i det hele tatt.

Terapi og behandling for meg fungerer mye som bekreftelse. Ikke nødvendigvis i positiv forstand, jeg trenger bare desperat at noen organiserer rotet sammen med meg. “Er det en syk eller frisk tanke? Er det en syk eller frisk handling? Var det en positiv reaksjon, en negativ reaksjon eller et godt forsøk?” Det som slår meg gjentatte ganger er at jeg oftest sitter på svarene selv.

“Hjelp meg, hva gjør jeg, jeg får ikke til og dette fungerer ikke” sa jeg til frk.fastlege idag. “Jeg tror det hadde utgjort en forskjell og skapt en annen balanse om jeg hadde justert tallene slik, men jeg får det ikke til i praksis fordi det føles feil og uutholdelig“. To ord er nok til å gi meg lettelse. “Du må”. “Jamenforpokker, hvordan?!” og svaret? “Det du sa.” Jamendaså. Okei. Greit. Takk.

Jeg trenger bekreftelse fordi jeg lærer, prøver i alle fall å lære. Jeg trenger bekreftelse fra noen jeg stoler nok på til å vite at de gir ærlige og riktige svar – til å tørre å gjøre kunnskap jeg egentlig allerede har, om til en konkret handling. Alle i teamet mitt har hver sin funksjon og frk.fastlege er den som bekrefter og avkrefter i forhold til spiseforstyrrelsen. Jeg stoler blindt på henne selv om jeg, eller sykdommen ikke alltid er enig. Når alt kommer til alt vet jeg at det hun sier er riktig.

Se for deg at du vil bygge et hus. Du har aldri bygget hus før og aner ikke helt hvordan du skal få til å balansere og stable planker sammen til solide vegger og kanskje til og med to etasjer, for ikke å snakke om taket. Du har en visjon om hvordan huset skal bli og du har fortsått at du trenger hammer, planker, spiker og sag for å få det til. Men du trenger bekreftelse og du trenger å lære. Lære hvordan.

Jeg har et kjemisett. Formelen jeg skal få til er “å holde meg selv i live” og jeg har alle redskapene jeg trenger for å få det til foran meg – men jeg aner ikke hvordan jeg gjør det. Ja, jeg hadde naturfag og matematikk på skolen men jeg har selvfølgelig glemt alt. Så jeg trenger bekreftelse. På at det jeg gjør er riktig. Eller jeg trenger en tilbakemelding om at hvis du blander sånn med slik kommer hele greia til å eksplodere og gå opp i røyk.

Ja, jeg lærte å spise og livnære meg som barn men jeg har glemt noe så essensielt som hvordan, hvordan var det nå det fungerer i praksis igjen? Næring pluss tilberedning etterfulgt av tygg, svelg og la det være i fred. Bekreftelse på at følelsene jeg helst ikke vil forholde meg til fordi de er vonde – de er riktige selv om det oppleves som helt feil. Jeg trenger at noen bekrefter at det er riktig når alt føles feil. Det høres kanskje helt banalt ut, at noe sånt burde være enkelt å gå på automatikken men du aner ikke hvor vanskelig det faktisk er. Som om jeg skal bygge det huset men jeg har ikke nok muskler i armene til å løfte en hammer en gang.

Jeg trenger bekreftelse for å ikke gi opp.

Eller som Dr. Who sier det, “The good things don’t always soften the bad things but vice versa; the bad things don’t necessarily spoil the good things or make them unimportant.”

Farvel Januar, hallo Februar. En ny balanse skal skapes, klarer jeg det? Jeg vil helst ikke ha en reprise av Januar med tanke på syklusen på fem og trengte derfor bekreftelse til at balansen jeg så for meg i hodet som besto av et nytt kompromiss – også godkjent i mitt eget hode som noe som kan fungere i praksis, jeg trengte bare at noen tror på det sammen med meg, and here I am.

Kroppen og spiseforstyrrelsen.

Publisert 29. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Sykdomstanker 71 Comments

Dette innlegget er ekstremt vanskelig for meg å skrive. Vanskelig fordi jeg må skille mellom de syke tankene, rasjonelle og irrasjonelle følelser, samt objektivt og subjektivt, sett utenifra og sett innenfra, fra mitt perspektiv. Vil bare skrive et forklarende innlegg om kroppen min, utseende og fasong. Jeg fikk denne kommentaren i kommentarfeltet igår, og det fikk meg til å reagere og det er det dette blogginnlegget handler om.

“Gud, jeg misunner deg den kroppen du har.. Du er så vakker, både utseende og personlighet”

Jeg vet at dette er et kompliment, men det som er så trist er den første setninga. “Jeg misunner deg den kroppen du har“. Jeg vet at det er godt ment, men det er noe jeg føler for å si her. Det går ikke til vedkommende som la igjen kommentaren, da hadde jeg bare svart i kommentarfeltet istedenfor.

Nå vet jeg ikke hvor mange det ute som leser bloggen min og synes jeg “ser bra ut” eller tenker at “Karianne har en fin kropp”, eller om det i det hele tatt er noen som ser meg og tenker “skulle ønske jeg så sånn ut.” Av og til får jeg kommentarer som “du ser godt ut”, eller “du ser bra ut”, og når jeg får de kommentarene prøver jeg å tenke at det i mitt hode kan oversettes til “du ser ok ut, de mener ikke at du er feit, det der er et kompliment, smile and say thanks!”

Dette handler ikke om tallene på vekta. Dette handler om det overfladiske. Det øyet ser og det mange kanskje ikke ser.

Dette er til de som måtte tenke at jeg har en “fin figur”.

Det er ikke sant og jeg vet det. Jeg er 21 år gammel, teknisk sett en kvinne og… for å sitere det mamma sa i forrige uke “du ser mye yngre ut. Du ser ikke ut som en normal 21 åring, man forventer at de skal se annerledes ut, med litt mer former, litt mer pupper og lår som møtes”.

Hvis kroppen min fikk bestemme selv hvordan den så ut ville jeg ikke sett ut slik jeg ser ut nå. Kroppen min trives bedre på flere kilo, kroppen min er ikke bygget eller skapt for å se ut slik den gjør nå. Jeg har det vanskelig hver dag på grunn av spiseforstyrrede tanker som mener jeg er; “for tung, for bred, for mye fett her, for mye fett der, kan strammes opp her, litt strammere der hadde ikke gjort noe” og så videre. Skal ikke utbrodere i evigheten selv om jeg kunne skrevet mye mer, det har ingen hensikt for å få poenget fram.

Så jeg lurer, ser jeg fortsatt bra ut? Ser jeg fortsatt “fin ut”? Har jeg fortsatt en “fin kropp”? Hvordan kan noen ønske seg denne kroppen jeg har? Det blir som å fortelle en normalvektig kreftpasient at “hey, du ser bra ut”, når kiloene forsvinner etterhvert som cellegiften drypper inn gjennom årene deres.

Jeg fryser. Håret mitt faller av. Menstruasjon? En sjelden gang “nå og da”. Skjelettet mitt, jeg har beinskjørhet. Jeg er svimmel og jeg er sulten. BMIen min faller under den anorektiske BMI grensa. Kroppen min er syk. Pulsen min er enten for høy eller på grensa til alt for lav. Blodtrykket er lavt noe som er grunnen til både følelsen av å være svimmel og at jeg fryser. Hjertet pumper saktere fordi kroppen fokuserer på å holde meg i live, ikke for å slite seg ut når den ikke har eller får mer energi enn det den trenger for å holde meg i live.

Om jeg trener trener jeg ikke for å “se bra ut” eller vedlikeholde den kroppen jeg har. Jeg trener fordi anoreksien driver meg videre, fordi jeg blir påvirket av alle de spiseforstyrrede tankene jeg hører, alle de negative bemerkningene hjernen min forteller meg er sant. Jeg trener ikke fordi jeg selv synes jeg ser “ok” ut som jeg er, jeg trener fordi spiseforstyrrelsen vil at jeg skal veie mindre, spiseforstyrrelsen min vil at kroppen min skal være sykere, tynnere, svakere og at beina skal stikke mer ut. Jeg trener ikke for å vedlikeholde noe som helst, jeg trener for å tilfredsstille anoreksien, for å få en pause i tankekjøret som står på hver dag. Jeg trener fordi jeg etter en stund, om jeg har “spist lite nok” og “trent det jeg skal” (ifølge spiseforstyrrelsen!) får “ros” istedenfor “kritikk” fra spiseforstyrrelsen i seg selv. Jo mer jeg hører på spiseforstyrrelsen og gjør som den vil, jo mer “ros” og pause fra kritikken får jeg.

Jeg skal ikke passe bukser kjøpt på barneavdelinga. Jeg skal ikke passe inn i størrelser som xs eller xxs. Noen få er kanskje født med en kropp som gjør at de kan være 21 år gamle og ha den figuren jeg har fra naturens side – men min kropp er ikke bygget for å se ut som jeg gjør nå. Min kropp er hva spiseforstyrrelsen har gjort den til, min kropp lider på innsiden på grunn av hva jeg – påvirket av spiseforstyrrelsen – har utsatt meg selv for. Hvis min kropp fikk velge selv hvor den ville være for å trives hadde jeg veid åtte kilo til og kanskje ti, eller tolv kilo mer. Det vet jeg ikke fordi jeg har aldri turt å la kroppen få prøve selv. Når jeg veier mer enn det jeg gjør nå blir hverdagen et helvete, et inferno av selvhat, destruksjon, tvangstanker, rigide rammer og rutiner, liste opp og liste ned, regnestykker og kalorier inn og ut. Når jeg tenker meg om er det sånn det er hver eneste dag, uavhengig av tallet på vekta.Jeg balanserer på en knivsegg hver eneste dag.

Hvis jeg hadde stolt på kroppen min hadde jeg veid mer, hatt en annen fasong enn det jeg har nå, en større silhuett, jeg hadde hatt bredere hofter og lår som møtes.

Hver eneste gang jeg skal kjøpe snus eller alkohol på butikken, jeg blir konsekvent spurt om legitimasjon. De eneste gangene jeg slipper å vise legitimasjon er når mannen eller dama i kassa husker at de har spurt etter og sett legitimasjonen min før. Jeg vil ikke påstå at det er fordi ansiktet mitt er spesielt barnslig eller at jeg kler meg i “barnslige” klær, det handler mer om at jeg er “lita og sped” (i andres øyne vel og merke – jeg hverken ser eller føler det selv), jeg ser ikke voksen ut.

Jeg får vondt i meg når jeg hører at noen skulle ønske de så ut som meg, fra halsen og ned. Vet de hva de ønsker seg? Vet de hva det koster? Vet de hvor syk kroppen min er på innsiden? Hva hadde de tenkt om jeg dro opp genseren til under ribbeina? Vet de at det er en krig mellom fornuft og følelser, spiseforstyrrelsen vs. Karianne? Vet de at det har vært sånn i flere år og ikke minst; vet de hva jeg ofrer og har tapt fordi jeg har lyttet og fortsatt lytter til det spiseforstyrrelsen sier?

Om du blir mobbet på skolen og får høre fra andre at du er stygg, feit, jævlig, har mange kviser, ikke er god nok, ikke strekker til, ikke er fin eller flink nok, om du får høre disse kommentarene hver eneste dag du går på skolen – klart man får dårlig selvtillit! Klart man begynner å tvile på hva man synes om seg selv i utgangspunktet, klart det går inn på en selv om man biter tennene sammen og forsøker å overbevise seg om at man er god nok som man er. Klart selvtilliten blir brutt ned gradvis, klart selvfølelsen synker.

Nå blir jeg ikke mobbet på den måten, jeg er mitt eget mobbeoffer. Spiseforstyrrelsen mobber meg, jeg er den som tar det til meg, jeg er den som ser det spiseforstyrrelsen vil jeg skal se, jeg er den som hører etter når spiseforstyrrelsen brøler ut ei rekke av skjellsord og bemerkninger. Hvorfor jeg hører etter? Fordi jeg aldri har fått fred, fordi jeg aldri har hørt noe annet. Fordi jeg ikke tør å stå opp for meg selv og fortelle spiseforstyrrelsen at jeg er bra nok som jeg er. Fordi jeg tviler på meg selv etter så mange år med stygge ord angående mitt eget utseende.

Juli 2010, den friskeste versjonen av kroppen min, nitten kilo tyngre enn tre måneder tidligere.

Bilde og redigering; slutten av juni 2010.

Jeg har store vanskeligheter med å anslå objektivt hva andre ser gjennom sine øyne og tenker når de ser kroppen min – jeg har ikke peiling og jeg kan ikke stole på det jeg selv tror fordi jeg vet at jeg ser meg selv og min egen refleksjon gjennom spiseforstyrrede øyne. Om folk tenker “tynn”, “normal” eller “veier for mye” aner jeg ikke og det blir helt feil av meg å skulle anta eller gjette hva andre ser. Dessverre er det også slik at jeg ikke tror på det jeg hører eller får fortalt. Når frk.fastlege sier “opp åtte kilo” lurer jeg på om hun er sprø basert på hva jeg ser gjennom mine øyne og slik jeg oppfatter kroppen min – med spiseforstyrrede briller på.

21. Januar 2012.
Det jeg derimot vet basert på det jeg får høre av pålitelige kilder, les frk. fastlege / teamet mitt generelt, mamma, stemor og pappa, er at kroppen min ikke skal se ut slik den ser ut på dette bildet, nå. Rasjonelt sett vet jeg det – men det er ikke det jeg føler.

Det jeg vil fram til er at det er ingenting å misunne eller trakte etter. Det jeg vil fram til er at det ikke er verdt det. Det jeg vil fram til er at kroppen min nå er unaturlig. Kroppen min ser ut som den gjør fordi jeg er syk. Kroppen min ser ut som den gjør fordi kroppen er syk. Jeg er psykisk syk og kroppen er fysisk syk.

Lavt blodtrykk, svingende puls, sliten, trøtt, for lite energi til å gjøre det jeg vil når jeg vil. Å kjempe og streve med mat, næringsdrikker og kalorier, inntak og trening. Regnestykker og vekt, gram, karbohydrater, fett og proteiner, mareritt om mat. Lav selvfølelse, manglende selvtillit, beinskjørhet, magesmerter, hender som skjelver, svimmelhet, kuldetokter. Bein som sovner om jeg legger dem i kors, dårlig blodsirkulasjon, “dunpels” (lanugo) på huden spesielt i ansiktet. Lysten til å overspise, overspise og kaste opp, sulten som gnager i magen, refleksjonen og speilbildet. Selvhatet og usikkerheten i forhold til hvordan jeg ser meg selv gjennom sykdommens øyne, aldri god nok, aldri tynn nok, kan alltids gå ned noen flere kilo til. Smerter i kjeven, vondt i tenner, nedsatt konsentrasjonsevne, syreskader på tennene, biter av tenner som knakk og falt ut. Fungerer for dårlig til å ta del i en mer normal hverdag og en stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke er god nok, aldri.

Fortsatt misunnelig?

Hva med alt jeg har mistet gjennom årene? Hvordan jeg ligger etter på skolefronten, hvordan jeg mistet kontakt med menneskene jeg en gang hadde som var friske venner, år tilbrakt på institusjon bak lukkede og låste dører. Medisiner og flere komplikasjoner som blødende magesår, å kaste opp blod, lav kalium, sondeernæring, epilepsianfall, kjøreforbud, begrensninger i forhold til hvordan jeg kan leve livet mitt og ikke, meningsløsheten som til stadighet svever rundt meg, tungsinn og depressive tanker, en kropp fylt av arr, ustabilitet i forhold til følelser og destruktive impulshandlinger, panikkangst og agorafobi.

Er det fortsatt verdt det?

Hvis jeg hadde visst hva jeg hadde i vente når jeg var femten år hadde jeg kjempet hardere for å få hjelp tidligere, for å få kontroll på livet på en friskere måte før jeg mistet det jeg per dags dato har mistet og gått glipp av. Hadde jeg visst hvordan det kom til å bli hadde jeg kjempet hardere for å holde fast i den verdigheten og det livet jeg hadde. Det er mye jeg savner og mye som gjør meg trist den dag idag om jeg ser tilbake. Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes om jeg fikk sjansen til å ta valgene en gang til.

Hver dag er en kamp. Hver dag kjemper jeg mot meg selv og mot spiseforstyrrelsen. Hver eneste dag uten unntak.

En smalere midje og en tynnere linje er ikke verdt å dø for, eller ofre så mye for.

Trening uten mening.

Publisert 19. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 32 Comments

Dette innlegget har surret i bakhodet noen dager nå, men jeg har ikke riktig visst hvordan jeg skal sette ord på det, formulere det eller dele det. Om trening, trening med mening og trening uten mening eller mitt forhold til trening generelt. Les med respekt.

Det hender jeg får mail fra dere lesere og noen spør om mye rart. Når det er sagt kan jeg legge til at ingen spørsmål er dumme spørsmå så spør om dere lurer, i kommentarfelt eller mail, men det er stadig fire ting som går igjen.

Kan du fortelle meg hvordan du gjør det når du spyr? Hva bruker du, hvordan får du det opp og hvordan føles det?
-Nei, jeg svarer ikke på den typen spørsmål og har understreket det flere ganger.
Hva er den bakenforliggende årsaken til hvorfor du er syk som du er?
-Jeg vet ikke. Med mange nok dråper renner glasset over, ergo er det komplisert og noe jeg egentlig aldri har satt meg ned og forklart grundig på en blogg, kjenner ikke behovet. Har riktignok fortalt deler tidligere.
Trener du? Hva trener du? Hvor lenge trener du? Hvor ofte og hvor mye trener du?
-Nei, jeg svarer ikke på det heller.
Kan du fortelle meg hva jeg burde spise og hva jeg burde trene?
-Nei, det kan jeg ikke. Jeg har null peiling. Selv om jeg i teorien vet hva som er sunt, ritkig og normalt, så kunne det aldri falle meg inn å fortelle det til andre som et generelt råd.

Men det jeg vil utdype nå er dette med trening, for jeg har fått noen mailer om det i det siste. Jeg nevner sjelden eller aldri at jeg trener i bloggen. Av en eller annen grunn synes jeg det er fryktelig privat og det er litt rart med tanke på at jeg lett kan brette ut om bulimiske tendenser og enorme etegilder, følelser og tanker rundt dette.

Mitt forhold til trening?

Jeg har alltid vært aktiv. Når jeg var tre år gammel begynte jeg på barnedans. Pappa er alltid skrekkelig glad i å fortelle mennesker hvordan jeg var som barn, aktiv, glad, lykkelig, klatret i trær, syklet, spesielt liker han å inkludere det faktum at jeg aldri har syklet med støttehjul mens alle de andre barna i fugleveien og svaleveien gjorde det.
Når jeg var fire og fem år gikk jeg på turning. Når jeg var seks år begynte jeg å danse mer og flere typer. Når jeg var sju år var jeg med i min første store forestilling som gikk over to dager hvor nærmere 2000 mennesker møtte opp for å se dansekarusellen i Tromsø. Det var bare første gang og senere har det blitt mange forestillinger.

I tillegg kan det inkluderes at jeg likte å sykle og syklet ofte til og fra skolen, i friminuttene var det alltid aktivitet, gymtimene var de beste timene i uka, alle syntes det. Om sommeren elsket jeg å bade i Grunnvannet sammen med venner selv om det nå ikke kunne falle meg inn lenger. Men det var ofte, til og med daglig eller annenhver dag gjennom en hel sommerferie. Badeland var også noe av det morsomste jeg visste om. I 2004 åpnet Grottebadet i Harstad og jeg og flere venner hadde månedskort og kunne lett være der fra det åpnet klokka ti, til det stengte rundt seks – hver dag.

Jeg har alltid vært naturlig “tynn/slank” og er atletisk bygget, muskler er ikke noe jeg må slite meg til og leger sier ofte at om det ikke hadde vært for at jeg i utgangspunktet var og er sterk fysisk, så hadde kroppen min streiket alvorlig for lenge siden når det kommer til spiseforstyrrelsen.

Jeg har vokst opp med aktive foreldre som ofte har slept meg med ut på både fjelltopper, hytteturer, campingturer, teltturer, skiturer, sykkelturer og rideferier. Det var ikke alltid like gøy å bli slept med ut i regnet når jeg ikke ville, men.

Likevel har det ikke vært trening for meg. Det har vært en del av en aktiv hverdag. Fra jeg var tolv år danset jeg to, tre, fire timer i uka alt etter som, en liten periode drev jeg med friidrett fordi jeg kunne løpe fort og hadde god spenst, en liten periode var jeg keeper for et fotballag, men det varte bare en sommer eller noe sånn. Men det var ikke trening. Når jeg danset var det øving og terping, det handler om koordinasjon, prestasjon, eleganse, kontroll og å skape et bilde, portrettere et utrykk. Det handlet om å bli god, det handlet om teknikk, det handlet om lidenskap, det handlet om ambisjoner.

En dag når jeg var tretten år gammel og var på butikken sammen med pappa, jeg husker ikke sammenhengen eller hva, hvorfor han kommenterte det, han kommenterte en matvare og sa informativt nok “kalorier. Husk det ordet, alle jenter teller det før eller siden“. Inni hodet mitt tenkte jeg “du skulle bare visst hvor lenge jeg allerede har talt kalorier” men i virkeligheten latet jeg som om jeg var interessert og lærte noe nytt. På dette tidspunktet ble det også enda mer gøy eller spennende å danse fordi jeg nå hadde begynt å bli skrekkelig klar over at jeg forbrente kalorier. Dobbelt rush.

I tillegg kunne jeg sykle over alt mens jeg tenkte intenst på at jeg gjorde det for å forbrenne kalorier, men det var det ingen som visste på den tiden. Det var ingen hjemme som stilte spørsmålstegn til at jeg ville ut å sykle, hjemmefra var all trening god trening, all bevegelse var sunt. Nå kan det jo også sies at jeg har en mor som underviser på idrettslinja, elsker fjellturer, jakt og harhunder som ikke akkurat ligger på latsiden selv. For henne er aktiviteten selve livet, noe som gir henne mest glede og lenge forsto hun ikke hvorfor jeg ble sur eller irritert når hun oppfordret meg til å trene selv etter at hun fikk vite om spiseforstyrrelsen.

Når jeg var liten handlet det om å gå i spagat, stå på hodet eller hender, slå så mange hjul på rad jeg kunne – fordi det var gøy.

Når jeg var femten år begynte jeg på danselinja. Jeg flyttet hjemmefra og inn på egen hybel i Tromsø. De to første månedene gikk det veldig bra fordi jeg på det tidspunktet hadde forsøkt å legge spiseforstyrrelsen på hylla, noe som raste fra hverandre 22. oktober 2006. Den dagen kjøpte jeg en vekt, gråt i timesvis, skadet meg selv – fordi jeg var for tung. For feit. Fordi jeg hadde gått opp masse i vekt (etter min mening) og fordi jeg ikke ville veie “så mye” lenger.

Etter det ble treningen mindre preget av glede og kalorier var det som lå lengst fremme. Kalorier, kalorier, kalorier.

Det gikk i to måneder. I ukedagene var matinntaket ekstremt lavt mens jeg i helgene lot det skli ut og spiste og spydde. Særlig når jeg var hjemme hos mamma, for hun måtte jo ikke vite at jeg var “på kjøret” igjen, selv om hun kunne påpeke at jeg hadde blitt tynnere. “Mye stress på skolen…”. En søndag i Januar når jeg kom hjem til hybelen fra en helg hos mamma fant jeg ikke tilbake til den anorektiske kontrollen og bulimien eskalerte til det punktet hvor jeg kunne droppe skolen for å gjøre det, eller kaste opp hvor som helst og når som helst. På fire måneder til sammen hadde jeg kjørt meg selv i grøfta, var åtte kilo lettere og hundre emosjonelle kilo tyngre og ville bare dø. Så jeg prøvde å dø. Og feilet, droppet ut av skolen, flyttet hjem og dedikerte livet mitt til spising og spying. Ikke tok jeg dansetimer, ikke hadde jeg noe å gjøre på dagen lenger, vennene mine gikk på videregående ,og jeg? Jeg ville stort sett bare dø eller spise og spy, eller skade meg selv, spise tabletter eller “om å gjøre og ikke spise på så lenge som mulig”.

Trening var ikke gøy lenger. Å løpe rundt i skogen på natta med tårer som trillet ga meg ingen glede, snarere tvert i mot. Det var straff, handlet om kalorier og selvpåført smerte.

Etter det var jeg inn og ut av psykiatrisk, flyttet fra Harstad til Tromsø på ungdomspsykiatrisk, deretter til pappa i Bergen og var der noen måneder før jeg flyttet tilbake til mamma for noen måneder før jeg tilbragte et halvt år til på ungdomspsykiatrisk i Tromsø. Etter det var det voksenpsykiatrisk, først Åsgård men deretter åpen avdeling i Harstad, som ikke lenger var så åpen så lenge jeg var pasient der.

På ungdomspsykiatrisk var jeg innlagt for å fikse opp i spiseproblematikken. Til å begynne med lå jeg på aktivitetsnivå to, hakket over sengeliggende og fikk lov til å bevege meg i ti minutter om dagen. Jeg fikk ikke bake, jeg fikk ikke ut, ikke kino, ingen av aktivitetstilbudene på avdelinga – ikke før jeg gikk opp i vekt. Lenge lå jeg på nivå tre hvor jeg fikk en halvtime til sammen, fikk lov til å dra på kino, klatre til topps i klatrehallen to ganger (femten meter), gå korte turer og that’s it.

Aktivitetsnivå fem het så fint “full aktivitet”. Jeg tok det opp i behandling og vi ble enige om at det skulle hete “normal aktivitet” istedenfor, fordi “full” virket for meg som “kjør på”.

Men etter at jeg havnet i voksenpsykiatrien var det bare meg og bulimien, jeg trengte ikke å trene for å gå ned i vekt. Jeg orket ikke å trene eller bevege med, det tilhørte sjeldenhetene.

Jeg skrev meg ut i Januar 2010, ble så underernært innen Mars på grunn av bulimien at jeg endte opp med sonde, fikk lyst til å leve og skulle klare å fikse dette selv. Jeg dro hjem, tilførte kroppen mer energi og begynte å trene. Dette var min fysisk sunneste periode etter at jeg ble syk. Fra å være for svak til alt til å kunne gå tur, etterhvert løpe – lenger og lenger. Når tilbakefallet til det bulimiske kom 30. juni 2010 ble det mindre trening og mer oppkast. I august begynte jeg på skolen og hadde ikke tid til å trene annet enn å gå til og fra, noe jeg prøvde å gjøre ofte men ble ofte kjørt fordi noen insisterte. Dessuten var det lurere å komme på skolen opplagt og ikke utslitt etter å ha gått.

Jeg husker ikke helt om det var Februar eller Mars i fjor at jeg bestemte meg for å begynne å trene igjen. Snøen smeltet og nesten hver natt løp jeg gatelangs for å fobrenne kalorier mens jeg var mindre og mindre på skolen. Særlig etter at panikkangsten slo til med full styrke i April, i Mai var det løping som sto i hodet på meg.

Jeg kan ikke trene. Jeg vet ikke hvordan – jeg vet at det jeg gjør er feil. Jeg vet ikke hva normale mengder er – eller jo, men jeg får det ikke til i praksis. I hodet mitt er det “kjør på” og jeg gjør det, til jeg er utslitt og utbrent, har opphold på treninga før det er påan igjen. Jeg husker ikke når jeg fikk beskjed om at det var nok for meg og helsa mi å gå en tur i 30 minutter om dagen. Hørte jeg etter? Nei. Hører jeg etter nå? Nei. Er det så lurt? Nei.

I sommer var jeg innlagt og fikk streng beskjed om å forholde meg til 30 minutter, siden jeg måtte ha følge ble det 30 minutter gåtur hver dag – på minuttet. Jeg kunne selvsagt trene i skjul men det var ikke så mye jeg orket.

I august derimot – begynte jeg å løpe gatelangs på natta igjen. Av og til føles det herlig, når jeg utfordret meg selv i forhold til angsten og hvor langt unna hjemme jeg turte å bevege meg. Det var med andre ord positivt selv om intensjonen med kalorier og forbrenning alltid lå i bakhodet.

Etter Oktober har det tatt seg opp igjen. Ja, jeg trener hver dag men det er ikke hensiktsmessig å legge ut om hva eller hvor mye eller hvor lenge. Jeg nevner det ikke på bloggen, ser ikke vitsen i det. Hva er vitsen? Ja, jeg trener – punktum.

Og nei. Jeg vil ikke gi andre råd eller tips hverken om kosthold eller trening fordi jeg har ikke peiling. Eller jo, jeg kan teorien men det kunne aldri falle meg inn å anbefale noen jeg ikke kjenner om noe som helst på den fronten. Jeg er ikke et sunt forbilde, jeg har ikke rett til å gi noen andre råd som jeg selv ikke følger for fem flate øre. Og jeg er absolutt ikke interessert i at noen skal lese bloggen min og tenke “~~aha, hun trener det og det, sånn og slik – jeg skal også~~“. Og om du lurer på hvorfor jeg da kan fortelle om spising og spying så er det fordi jeg personlig synes terskelen er annerledes. Det krever ikke så mye å skulle løpe en tur eller annet, men å skulle sette seg inn i hvordan man kaster opp? I sammenligning er bulimien en hel vitenskap i en egen klasse, det er ikke det samme som å a på seg løpesko og presse seg ut døra.

Jeg vet med sikkerhet at det finnes de der ute som leser bloggen min av gale intensjoner. De som vil “gjøre som meg”, noe jeg finner UTROLIG trist fordi jeg ikke kan fatte og begripe hvordan noen som helst kan ønske seg å leve på lignende vis som meg.

Hadde jeg spist skikkelig og trent sunt og hatt gode rutiner – da hadde det vært annerledes. Men om du leter etter trening eller kostholdstips, så finnes det SÅ UTROLIG mange GODE blogger der ute med riktig fokus, tips og triks. Å oppsøke en spiseforstyrret blogg på let etter det samme er helt bak mål. Det finnes så mange gode forbilder der ute som man kan se opp til eller lære noe av, bare ikke se hit. Ikke se på meg, jeg er ikke et godt eksempel.

Jeg skriver aldri detaljert i mengder hva jeg spiser eller har spist iløpet av en dag – selv om jeg kan nevne at jeg har spist noe. Jeg skriver aldri hva eller hvordan jeg kaster opp selv om jeg kan si at jeg har gjort det. Jeg kan nevne at jeg har løpt en sjelden gang, men aldri hvor fort eller hvor mye eller hyppigheten.

Så ja. Jeg trener hver dag med unntak av meget sjeldne ganger. Om det er et problem jeg sliter med? Ja, det er trening uten mening for min del. Jeg kompenserer, styrer og baler, teller og regner og bruker mye tid inni hodet mitt på ting som ikke er bra. Så ikke se på meg for inspirasjon til å endre livsstil, kosthold eller treningsprogram. Det finnes så mange gode blogger der ute som handler om sunnhet og velvære, skrevet av mennesker som er gode og sunne eksempel.

Må innrømme at det var godt å få det ut. Håper dere forstår mitt perspektiv.

Juni 2010, rett før tilbakefallet. Sunneste vekt noensinne kombinert med sunneste kosthold på årevis, pluss friskere treningsvaner og fokus.

Never have I ever…

Publisert 18. januar 2012 Fotografi , motivasjon 26 Comments

Stått opp så tidlig frivillig før på lange tider, vært ute av huset på fem minutter med bare de to viktigste tingene med meg. Zahra og Nikon. Ingen frokost, ingen medisiner, ingenting, det handlet bare om øyeblikket. Det eneste som sto i hodet på meg var lys. Ut, lys, bilde, vakkert. Tror ikke det finnes bedre måter å starte en dag på. Hadde ikke tid til å gå glipp av øyeblikket.

De tre første ukene er tilbakelagt kapittel. Det sies at det tar 21 dager å bryte ned en avhengighet eller vane og skape en ny rutine. De korteste rehab programmene varer i 21 dager. At jeg er ferdig med dem gir meg bittelitt mer håp om at det kanskje er mulig å holde ut og å komme enda lenger. Skal ikke legge skjul på at de siste dagene var vært kompliserte å manøvrere seg helskinnet gjennom når noe inni meg brenner for å gi faen. Det som er verst og vanskeligst er stemmen som sier “én siste gang. Bare én gang til og aldri mer“. Hvor mange ganger har jeg ikke kastet meg i armene som er strekt ut mot meg og funnet trøst i det? Hvor mange ganger har jeg ikke sagt “greit” og gjort det, gått i den samme fella gang på gang på jævla gang? Eller “idag er en fin dato å telle fra, idag er en fin dag å ta farvel“.

Note to self; [se gjennom bildene] Tenk deg godt om. Virkelig? Fortsatt? Fremdeles? Vil du holde fast i dem? Se på dem da! Scroll gjennom to ganger. Tenk. Husk. Føl. Husker du? Hvordan det føltes? Hvor jævlig det er og hvor langt det går? Husker du årene du har tilbragt på denne måten? Seriøst? Nei, nettopp.

Jeg vil ikke:

Lide meg gjennom 21 dager en gang til
Lide meg gjennom en runde til med skrekk og panikk og redsel for konsekvenser
Kaste vekk enda flere penger jeg kan bruke på sertifikatet og bil istedenfor
Repetere dette flere ganger
Oppleve det flere ganger
Henge over doskåla med vilje flere ganger
Vaske hele badet flere ganger
Vaske bulimien ut av hus
Angre
Kjenne på nederlaget og håpløsheten av å ikke komme noen vei
Føle meg fastlåst og fanget i en sirkel jeg ikke klarer å bryte
Ha en ny dato å forholde meg til, 27. desember 2011 burde være godt nok, fin nok. Klokka 19:27.

Jeg lurer på hvor mange innlegg jeg må skrive som egenmotivasjon eller som påminner til meg selv. Det får så være om jeg må bruke time opp og time ned på dette, finnes ingen vei utenom om jeg likevel må jobbe meg gjennom for å komme noen vei. Her og nå får resten av problemene være resten av problemene fordi det krever alt å ha fullt fokus på dette. Det funker ikke for meg å skulle gjøre litt riktig på den fronten, bittelitt riktig der, feile her, tape der, det gir meg ingen mestringsfølelse og jeg kan ikke selv se at det går framover på noe som helst vis. Men å telle dag for dag, omså time for time om alt blir forjævlig, hvert minutt teller. Hver gang jeg opplever en følelsesmessig krise eller reaksjon, det er da det gjelder mest. Å ha hundre prosent fokus på riktig front. Det gikk med selvskadingen fordi jeg ga alt for å greie det. Derfor ser jeg ikke hvordan dette skal være noe annerledes, jeg pleier å få til deg jeg vil så lenge jeg vil det nok.

Rock bottom became the solid foundation on which I rebuilt my life
~ J.K Rowling

Nå skal jeg snart surre meg en tur på butikken med mamma før jeg skal til frk.fastlege klokka halv tre. Alltid sist på dagen for å unngå “neste pasient” stress. Regner med jeg får en grundig tilbakemelding på pillefronten. Krysser fingrene for at jeg slipper å veie meg, har ikke gjort det på to dager og håper jeg greier å holde meg unna vekta en stund. Bortsett fra det burde jeg støvsuge og gjøre noe kreativt, lese en bok og ikke sove på dagen. Spørs hvordan det går med tanke på at jeg sto opp tidlig. Når jeg tenker meg om så må jeg lage kort idag, motivasjonskort, fordi jeg kan laminere det/dem med Therese imorgen. Og jeg skal godkjenne og svare på kommentarer.

♥Håper dere har en fin dag♥

So she ran away in her sleep.

Publisert 15. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Sykdomstanker 12 Comments

Det har vært vanskelig igjen siden torsdag, men maten altså. Det å ikke skulle spy. Jeg gjorde megatabben; sovne på sofaen om ettermiddagen. Du lurer kanskje på hvorfor det er katastrofe? Jeg pleier ikke å drømme så mye på natta, i alle fall ikke noe jeg husker spesielt dagen etterpå. Men på dagen derimot? Per min definisjon er det mareritt.

Jeg drømmer at jeg spiser. Og det som gjør det så ille er hvor ekte det føles. Jeg kan fysisk smake det jeg drømmer at jeg spiser og ambivalensen i drømmen. Om det er min indre stemme eller noen andres stemme som sier “ikke spis det, du kommer til å spy” hvor min respons alltid vil være “neida, dette går bra” selv om det ikke er sant fordi panikken for kalorier og overspisning er enorm. Deretter vil min indre stemme fortsette å repetere “ikke spis det, ikke spis det, du kommer til å legge på deg, du må spy, du kommer til å spy, slutt å spise”, men det hjelper ikke fordi jeg fortsetter å spise. Alltid.

Helt til jeg våkner med et rykk, søvntung men panisk. Jeg kan fortsatt smake det jeg har spist i drømmen, noe som gjør det så virkelig at jeg får problemer med å skille drøm fra virkelighet. Følelsen av å ha stått opp og stilt seg foran kjøleskapdøra, øynene lukket mens jeg ber en stille bønn om at det ikke er sant. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde brunost i kjøleskapet. Av alle ting? Brunost? Kjøleskapet inneholdt akkurat det samme det hadde gjort tidligere på dagen og det sto ingen brunost på øverste hylle, selv om jeg tok meg selv i å blunke flere ganger fordi jeg ikke lenger visste hva jeg skulle tro.

Innen da var det for sent. Jeg vet ikke om det er skuffelsen som er det verste, den bulimiske skuffelsen fordi bulimien så sitt snitt til å la alt fare på havet? Jeg takler ikke skuffelse. Det må være en av de verste følelsene jeg vet, for skuffelsen i seg selv utløser andre følelser som sinne, raseri, oppgitthet, irritasjon, verdiløshet og en intens trang til å ødelegge meg selv. Selvskading eller oppkast, sabotere for meg selv – og det er vanskelig å skulle takle det.

Resten av dagen fantaserte jeg om mat uansett hva jeg gjorde for å avlede meg selv, lengtet etter mat, skrev imaginære handlelister i mitt eget hode og tenkte på alt jeg hadde lyst på der og da.

Følelsen hang igjen når jeg våknet på fredag, ikke ble det bedre når jeg var tom for pepsi max og måtte på butikken. Kortet besto den første testen men følelsen forsvant ikke selv når jeg kom hjem. En merkelig lengsel, lengtet etter å svelge noe. Noe annet enn det som er flytende, svelge noe med konsistens. Noe man må tygge først. Ikke tyggis, næringsdrikker, vann, te, kaffe, pepsi max. Alle tenker sikkert at jeg burde tillate meg selv å spise noe siden kroppen åpenbart vil svelge noe annet, men jeg tør ikke. Det går ikke. Takler det ikke når det er gjort, følelsen av å ha noe med konsistens i magen. Det trigger det faktum at jeg vil ha det ut og når alt kommer til alt blir det bare verre å skulle kjempe for å holde noe nede når jeg angrer voldsomt i etterkant.

Forbannade dritt. Jeg har så mange fordommer mot og illusjoner om mat at jeg holder på å bli sprø. Kjenner ikke at jeg orker å sette ord på det eller beskrive det fordi jeg egentlig, egentlig vet at alt ikke stemmer overens med den virkelige virkeligheten, det passer bare ikke inn i min virkelighet her og nå.

Men jeg vil ikke ta i det med ildtang en gang. Når noen i teamet mitt sier “snart må vi ta det opp” eller gjøre noe med det eller lignende, svaret mitt består alltid av tre bokstaver. Nei. Istedenfor får det bare være det det er. Jeg har så vanvittig mange unnskyldninger på lager, så mange fluktruter fra å forholde meg til det at jeg ikke er klar over det før jeg må svare konkret på spørsmål, så mange forsvarende setninger til hvorfor nei, hvorfor ikke, hvorfor ikke prøve, nei, nei og atter nei. “Jeg skulle ønske du kunne spise noe!” og jeg sier “ja, men……….”

Men jeg har da i det minste ikke kastet opp? Det må da telle for noe? I det minste gjør jeg noe fornuftig og noe riktig? Det nittende døgnet er snart i boks, til tross for to levende mareritt om bulimiske handlinger, tanker og fantasier. Steg for steg? Og her og nå. Steg for steg og presens. Dag for dag, eventuelt time for time fordi dette er vanskelig. Å ikke skulle gi etter selv når jeg vil.

Igår sov jeg bort hele dagen. Det vil si at jeg gikk tur med Zahra i ti minutter, tilbragte noen få timer online, så en og en halv episode American Horror Story og leste noen sider i en bok. Når klokka tippet midnatt tok jeg medisiner og sov i ytterlige elleve timer. Sliten? I guess. I dag har jeg bare sovet bort halve dagen og har fortsatt seks timer igjen hvor jeg kan gjøre noe fornuftig. Har en bra idé til neste kort! Pluss at jeg burde ta oppvasken fordi jeg er i ferd med å gå tom for glass og kopper. Og andre kjedelige aktiviteter som å brette klær.

Trangen til å gi faen har ikke vært ekstrem idag og jeg håper at det føles bedre imorgen. På tirsdag er det tre uker. Egentlig skulle jeg tatt et nytt bilde for sammenligning igjen igår, dag atten, siden det er seks dager mellom på alle de andre bildene, men bestemte meg istedenfor å vente til tirsdag, hvis ikke kunne det blitt en unnskyldning for å gi faen etter å ha tatt bildet. Det vil si at jeg må presse meg selv til å holde ut til tirsdag, deretter må jeg finne på noe nytt og holde fast i det.

Utfordring etter utfordring og good news.

Publisert 11. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , Angst , Høydepunkter 22 Comments

Klokka er bare tre og jeg er allerede helt ferdig. Sto opp klokka ti, uthvilt og alt, hadde god tid fordi jeg ikke skulle være hos legen før klokka tolv. Jeg pleier å sitte i bilen og så ringer hun når hun er klar sånn at jeg slipper å sitte på venterommet fordi det er utrolig vanskelig for meg å skulle sette seg ned i en sånn situasjon, da kommer virkelig redselen krypende mens verden forvrenges til kaoset inni kroppen som virker mer og mer uoversiktlig jo mer jeg fokuserer på det. Å vende fokus utover i akkurat den situasjonen er også vanskelig fordi det ikke er noe jeg vil “ta inn”, om det er forståelig.

Uansett. Venta i bilen, gikk inn, satte meg ned hos legen, forklarte noe småting angående denne bekymringen min, deretter var det rett ned for å ta blodprøver. Her kom den første utfordringen. Det var ingen som satt og ventet der nede, så det skulle jo være greit? Tror det er første gang jeg har satt meg ned og ventet på veldig lenge. Selvfølgelig ble det vanskelig og jeg vurderte flere ganger å bare gå opp igjen fordi det ble så slitsomt å sitte der. Vel, jeg ble sittende til det var min tur og håpet at selve blodprøvene skulle gå fort! Det gjorde det ikke fordi damen som skulle stikke meg måtte sjekke opp hvilket glass hun skulle bruke til en viss prøve, noe som tok sin tid. Igjen vurderte jeg å gå, ville helst bare trekke meg mens panikken bygger seg opp på innsiden. Å skulle bli sittende i en sånn situasjon koster vanvittig, når jeg helst vil kapitulere og nesten gjøre hva som helst for å slippe unna alt kaoset på innsiden.

Igjen ble jeg sittende. “Det går fint å ta blodprøver?”, jeg “mhm-et” uentusiastisk og håpet dette skulle gå fortere. Det gjorde det selvsagt ikke fordi glass på glass på glass på glass skulle fylles opp, etter glass nummer to fikk jeg en voldsom “jeg kommer til å gå rett i gulvet” følelse. Jeg er utrolig dårlig på å kommunisere med fremmede når det blir vanskelig. Jeg får meg ikke til å si “jeg har utrolig mye angst” eller lignende. Det blir så… inni hodet mitt blir det som å innrømme en svakhet jeg skulle ønske jeg var foruten. Den forbannade fasaden igjen. Rent, pent, ryddig, ordentlig utad, ingen skal se hva som foregår innvendig med mindre jeg åpner opp for mennesker jeg stoler på. Endte opp med å bite meg til blods inni kinnet for å fokusere på den smerten istedenfor blodet som gikk ut av kroppen, eller situasjonen forøvrig.

Når det omsider var over kunne jeg ikke komme meg ut derifra fort nok. Ut, opp trappa, inn gjennom venterommet, korridoren og inn til frk.fastlege igjen. Tok sin tid før jeg følte meg som nogen lunde “normal” igjen, at jeg hadde kontroll på kaoset og greide å holde ut.

GOOD NEWS! Etter nitten, snart tjue måneder med desperate forsøk på å vise at jeg kan stoles på i forhold til medisiner fikk jeg idag, ENDELIG ansvaret selv. Senere får jeg alt selv, alle resepter og alle piller som ligger hos psykiatritjenesten! Det er ganske stort for meg fordi jeg aldri tidligere har fått ansvar for medisiner. Det vil si, helt siden September 2007 hvor jeg spiste min første antidepressiva. Jeg kan selvsagt forstå at en seksten år gammel versjon av meg selv ikke fikk ha det ansvaret selv, særlig med tanke på overdoseproblematikk. Jeg har gått på noen få smeller siden da, men det er straks tjue måneder siden sist. At jeg IDAG får ansvar for alt selv – det er stort for meg. For meg blir det bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig, fått til noe og oppnådd noe.

Lettelse. Det har vært mye surr med medisiner og psykiatritjenesten – ekstra stress og mer irritasjon i hverdagen hver gang noe ble feil eller mindre riktig. Eksempelvis at jeg har fått medisiner dagen etter at jeg trenger dem, eller enda verre; at medisiner jeg hadde sluttet på dukket opp i dosetten likevel. Eller den gangen jeg fant medisinene mine i postkassen. Det var ikke greit i det hele tatt, selv om jeg ikke delte postkasse med noen. Eller de gangene jeg har manglet de viktigste medisinene (sovemedisiner/epilepsimedisiner) og påpekt dette i samme sekund som øynene mine scannet gjennom innholdet i dosetten, som jeg alltid gjør før jeg tar i mot den – og deretter fått beskjed om å vente til imorgen fordi ingen kan gjøre noe med det nå. Jeg klarer meg greit så lenge jeg får nok søvn, men når det dukker opp søvnløse netter på den måten kjenner jeg irritasjonen blir stor. Ikke bare irriterer jeg meg over feilen, jeg ligger gjerne våken hele natta og irriterer meg over at jeg ikke får sove heller.

Endelig er den tid forbi! Jeg vil mye heller bli irritert på meg selv om jeg har glemt å hente ut medisiner enn å holde inne på irritasjon og frustrasjon over noe som ikke er min feil men som jeg heller ikke kan rette opp i. Man skulle trodd at medisinsystemet skulle ha fungert på en bedre måte. Jeg forventer at det går knirkefritt og at jeg får det jeg skal ha, i riktige doser, når jeg skal ha dem. Om jeg høres storforlangende ut; nei. Det er krise om det ikke blir riktig, særlig i forhold til epilepsimedisiner. Å risikere å få epileptisk anfall for at noen har gjort en feil i systemet? Nok ett år med kjøreforbud? Om så hadde skjedd vet jeg ikke hvor jeg skulle ha plassert den reaksjonen men jeg vet at den hadde vært eksplosiv og rasende. Jeg HATER å klandre andre for deres feil. Jeg vil heller tryne på isen fordi det er glatt ute enn fordi noen har tømt vann foran inngangsdøra mi for å lage is og ekstra komplikasjoner, sabotasje.

Men det er over nå. Endelig. Kan nesten ikke beskrive hvor lettet jeg er. Også slipper jeg å forholde meg til det apoteket lenger, de gjør også feil med regninger og frikort, jeg skal gladelig hente ut medisiner på samme apotek som jeg henter næringsdrikker fra. Jeg føler meg ikke impulsiv, jeg er ikke bekymret eller redd for at dette skal gå galt. Jeg har lenge ønsket meg dette ansvaret og er praktisk talt desperat etter å bevise at jeg hadde rett, at jeg kan, at jeg klarer. Og OM det skulle bli skummelt eller ubehagelig finnes det mange jeg kan ringe, lege, psykolog, Therese, psykiatritjenesten eller Mamma. “Kom og hent, takler ikke”, fem ord jeg vet jeg vil være i stand til å si. H-u-r-r-a og endelig!

Bortsett fra det håper jeg blodprøvene er i orden og regner nesten med det, måtte veie meg (sukk), blodtrykk (uendret) og puls. Ble veldig overrasket over pulsen og sammenligningen mellom bulimisk og anorektisk. Når jeg spiser og spyr får jeg veldig høy puls, også hvilepuls. Det er ikke lett å skulle sove om kvelden når du kan telle til hundre hvert minutt og føler at hele kroppen er i beredskap. Sist den ble målt (rett før jul og veldig bulimisk) var den mellom 80-90 etter å ha sittet stille på en stol en halvtimes tid. Idag derimot; 60! For en forskjell! Fint med en bekymring mindre. Slipper den klamme redselen når hjertet bare hamrer og hamrer avsted selv om jeg forsøker så godt jeg kan å roe ned og slappe av.

Når jeg omsider var ferdig hos frk.fastlege kom jeg på at det er Januar. Januar betyr at frikortet ikke er på plass, ergo må jeg betale for timen – noe som ikke er et problem. Problemet er at jeg må stå i kø på smekkfullt venterom og håndtere angsten samtidig som jeg står der. Hadde helt glemt det og måtte derfor hoppe rett ut i det. Det var ett menneske foran meg i køa, og hadde jo trodd det skulle gå fort? Nåneidu. Det tok sikkert fem minutter før noen ekspederte, deretter tok det minst fem minutter til, om ikke sju, ti, før det ble min tur. Mennsker på venterommet, mennesker som gikk inn og ut av korridoren, mennesker som kom borti meg – skrekksituasjon. Kunne ikke kommet meg ut derifra fort nok, men fikk gjort det jeg skulle etter mye om og men – ingen panikkanfall, bare ekstremt ubehagelig angst.

All good til slutt. Senere kommer psyk.tj med medisiner og resepter, deretter skal jeg traske ned på sykehuset så Therese kan laminere kortet, frk.fastlege synes i alle fall det var fint.

What is Normal Eating?

Publisert 10. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER 8 Comments

Mer egenmotivasjon.

Publisert 9. januar 2012 3 BILDER , Barndom , motivasjon 22 Comments

Tretten døgn er overstått og det har vært “enkelt” siden fredag. Når jeg først kom meg gjennom det ble det litt mindre problematisk, ergo er dette dag fjorten. Fornøyd med det, kommet meg gjennom utfordringer som dukker opp uten å tryne, så. All good I guess. “Feel free til å klare alle” står det på lappen fra frk.psykolog. Den er grei, fredag it is. Tenker ikke at det er uoverkommelig i det hele tatt, det er veldig mulig og oppnåelig.

Til onsdag har jeg fått beskjed om å skrive ned den lista jeg skrev på fredag, egenmotivasjon, for å laminere den! Skrive den på størrelsen med kredittkort sånn at den alltid havner i pengeboka eller kortmappa. For å aldri glemme det selv i svake stunder, eksempelvis i/på butikker.

Just for fun og mer egenmotivasjon;

Føler at jeg har kontroll på motivasjonen for tiden! Når jeg ser på disse bildene forstår jeg lett hvorfor jeg følte meg ekstra stygg og ugjenkjennelig gjennom mine egne øyne når jeg spiste og spydde. Lurer på om det fortsatt er forskjell på dag atten? I så tilfelle blir jeg sjokkert. Trodde ikke det var forskjell igår og så egentlig ikke vits i å ta bilde, men gjorde det likevel. Hvor lang tid tar det egentlig før kroppen kommer ordentlig i balanse igjen? Før vannet forsvinner helt og før hevelsen går ned? Mannen i gata ser kanskje ikke forskjell, men jeg ser forskjellen i speilet og det påvirker selvfølelsen min. Å gå rundt og ikke føle meg som “meg selv” er en utrygg følelse. Bildene er selvsagt tatt med samme kamera.

Bortsett fra det har jeg forsøkt å snu døgnrytmen litt mer riktig vei. Våknet halv elleve idag, av meg selv. Det var så nesten sol idag, bare noen dager til før den kommer over horisonten. Gleder meg!

Lillefrøken har fått hals, for å ikke fryse i halsen. Egentlig er det en leggvarmer jeg fant i skapet, siden jeg ikke har brukt det etter at jeg sluttet å danse. Haha, da har hun to om jeg roter bort en. Jeg har endelig kjøpt ny vinterjakke og gleder meg vilt til å slippe å fryse framover. Tretten dager spyfri kvalifiserer for ny jakke; )

Akkurat nå befinner lillefrøken seg her… Øret til venstre og hodet under, det som stikker opp er kneet. Pledd har jeg nok av, hun tar jo alle uansett. Fikk nytt pledd i julegave (siden jeg bare hadde fem fra før…) og det har selvsagt Zahra lagt sin elsk på. Det er det pleddet hun ligger oppå, med to andre pledd rundt seg…

Også fikk jeg tilsendt noen bilder på mail idag.

Lik meg selv? Aner ikke hvor gammel jeg er her. Fem år kanskje? Maks seks. Når bildet ble tatt bodde jeg i Drøbak og snakket bokmål. Slo ikke om dialekt før jeg var sju år gammel. Har litt problemer med å se for meg meg selv som østlending.

Nå må jeg nesten avrunde for nå ryker batteriet på maccen straks. Tar det som et tegn på at jeg burde gjøre noe annet!

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster