motivasjon « Bitre Blomster

Arkiv for kategorien 'motivasjon'

And my question now is why?

Publisert 26. september 2011 motivasjon , Skole , Tanker og Refleksjoner 9 Comments

Helga har vært en flukt mer enn noe annet. En helg fylt med smerte, tårer, mat, blod og oppkast. Flukten fra dette.

Det er én uke siden jeg trakk streker mellom prikkene som har forstyrret meg de siste månedene, noe som til gjengjeld har utløst et skred av reaksjoner, følelser og tanker. Negativt. Sviktet, alene, dolket i ryggen, lurt, narret, forlatt. Sviktet.

“Nå går jeg” sa jeg på mandag.
“Det passer ikke, jeg er ikke hjemme, nei, jeg har ikke tid”, løy jeg på tirsdag.
Jeg orker ikke å snakke om det, sant? It hurts too much.

På fredag derimot hadde jeg bestemt meg for å sette ord på hva jeg føler, hva som er galt og hvorfor jeg føler slik jeg gjør. Jeg har vært usikker på hva jeg skulle skrive, om jeg i det hele tatt skulle skrive noe? I så tilfelle, hva skulle jeg skrive da? Jeg skriver alltid sannheten, enten direkte eller indirekte. Dette er direkte og konkret. Sannheten.

Sviktet. Av teamet mitt. De menneskene som egentlig prøver å hjelpe meg. Eller?

For 68 dager siden ble jeg lovet alternativer og ansvarsgruppemøte. Jeg ble lovet alternativer til hva jeg kunne fylle hverdagen min med siden det ble sagt at jeg ikke fikk lov til å gå på skolen. 68 dager senere sitter jeg fortsatt uten alternativer og møtet er avlyst nok en gang. Tredje gang, fjerde gang?

I august ble det sagt 14. september og jeg brast ut med “tre uker? Hva i helvete skal jeg ta meg til i tre uker til? Aner du hvor mange timer det er?” Fjortende september kom og gikk. Ny møtedato er ikke fastsatt, tre-fire uker fram i tid “kanskje, om det passer?”

“Det går bra” sa jeg første gang. Andre gang. Tredje gang. Jeg begynner å bli lei av den løgnen, for det går ikke bra. Den siste uka har jeg gjort det klinkende klart at det hverken er okei, akseptabelt eller greit på noe slags vis. Det er mitt liv som snegler forbi mens jeg sitter med hodet i hendene og lurer på hva det skal bli av meg.

Jeg er så utrolig sint. Forbanna. På dem og meg selv. Jeg er sint på meg selv for at jeg aksepterte “du kan ikke gå på skolen”. Der ga jeg opp den drømmen, når jeg fikke høre disse ordene. Jeg sluttet å kjempe for det, selv om nettopp dette var grunnen til at jeg la meg inn på sykehus for å få hjelp med angsten. “Jeg trenger hjelp nå, jeg skal begynne på skolen i august, det må skje nå!” Ingen hørte meg eller tok det seriøst. Ingen. Jeg er sint på meg selv fordi jeg godtok det. Og nå i ettertid, når alt kommer til alt, savner jeg noe essensielt. Det var ingen som sa “dette greier du”. Det var ingen som sa “dette greier vi”. Det var ingen som sa “dette skal vi hjelpe deg med” og sist men ikke minst, det var ingen som sa “dette kan vi tilrettelegge”.

**Ingen trodde på meg. Ingen.**

Plutselig identifiserte jeg tristheten til tapet av noe jeg elsket å gjøre. Jeg tenker ett år tilbake i tid, til når jeg begynte på skolen. Hvor jævlig det var og hvor bestemt jeg var på at jeg ikke skulle gi opp. Jeg husker den første karakteren jeg fikk. Hvordan den bekreftet “gratulerer Karianne, du er god for utrolig mye mer enn bare sykdom, her har du fakta sort på hvitt“. Jeg husker jaget etter karakterene, ønsket om å prestere når det kom til noe konstruktivt. Jeg elsket å være flink i den forstand som er riktig kontra flink som i lavere tall på badevekta. Og det beste av alt? Når mennesker spurte meg “hva gjør du for tiden da” og jeg kunne svare “jeg går på skole!” og glise fra øre til øre fordi jeg ikke lenger følte meg som en byrde for samfunnet som bare sitter stille og ikke bidrar. Jeg følte at jeg fant min plass, jeg følte at jeg også hørte hjemme noen steder.
Iløpet av 2011 mistet jeg denne gløden fordi det var så mye annet som skjedde, men likevel var det noe inni meg som ønsket å gjøre comeback, komme tilbake på en bane hvor jeg vet at jeg er god for noe. Mestring, konstruktivt. Oppbyggende, positivt.

Jeg leser bloggene til de jeg gikk i klasse med og ser hva de holder på med, leser oppdateringer på facebook og veksler noen ord med dem nå og da. “Animasjon”. Hjertet mitt brister for her sitter jeg når jeg egentlig skulle vært der, jeg og. Jeg skulle også ha lært om animasjon og knotet med en begynnelse, lært om noe nytt og ukjent som faktisk interesserer meg.

Derfor er jeg sint på meg selv fordi jeg godtok “dette er du for syk til å gjennomføre”. Guess what? Jeg var for syk i fjor og men jeg overrasket alle, for ingen hadde riktig trodd det skulle gå så bra som det gjorde. Den følelsen, når du kommer hjem og har fått 6 på noe du virkelig har jobbet med. Akkurat den følelsen er min motvekt til lavere tall på badevekta. Den følelsen er så lik men tusen ganger bedre enn å svinne bort. Den følelsen var min erstatning, den følelsen dro meg i riktig retning. Den følelsen bygde meg opp. Jeg turte å tro på meg selv, jeg turte å ta i mot ros, jeg turte å smile og jeg hadde selvtillitt nok til å vite at jeg var god nok. Gjett om Karianne var stolt av snittet på 5.4 etter første termin? Er det noe som ikke kommer gratis, så er det karakterer og prestasjoner i skolesammenheng. Jeg var så usikker at jeg var nødt til å spørre om nettopp dette helt konkret. “Jeg blir vurdert på likt grunnlag som alle andre, sant? Ikke noe særbehandling eller andre regler?”

Av og til trenger jeg bare at noen tror på meg når jeg ikke tror på meg selv. Når jeg står i butikken mens angsten treffer meg som en tsunami, av og til er alt jeg trenger å høre “det går bra”.

Og når jeg sa konkret at dette var noe som plaget meg, når jeg fortalte det så konkret fikk jeg til svar “~~men du kan jo begynne nå? Det er ikke for sent!~~” og akkurat her roper alt inni meg at det er “too little, too late”. OM jeg hadde blitt hørt i sommer når jeg ba om hjelp til angsten – kanskje hadde jeg vært der idag at jeg kunne sagt “flott” og hoppet i det jeg også. Tro meg på dette; det er ingenting jeg heller vil! Men jeg ser ikke hvordan det er mulig i praksis når det mangler 68 dager med konkrete behandlingsplaner. Bittert går jeg med på å forsøke å møtes på halvveien, ett fag. Kanskje. Med kun ett fag å konsentrere meg om, kanskje kan jeg vært god nok og best for meg selv igjen og få det bekreftet av andre. Du er bra Karianne. Se her, du er bra, ikke glem det.

Så om jeg sluttet å jage den konstruktive drømmen, hva sitter jeg igjen med da? Jeg mener her og nå. Fraser som “tenk på neste år, da kommer du langt da!” får meg til å se rødt. Neste år? Hva faen, hva med her og nå? Akkurat her og nå, idag, imorgen, hva i pokker skal jeg ta meg til da? Hva med akkurat nå? Det er nettopp akkurat nå jeg trenger noe og det er akkurat her og nå jeg sitter igjen med ingenting.

Ingen konkrete behandlingsplaner, ingen konkrete kommende avtaler, ingen konkrete arbeidsmål, ingen konkrete små mål underveis, ingen konkrete ingenting.

Etter en times gåtur med en stemme som skalv hele veien og tårer i øyenkroken jeg blunket bort gjentatte ganger ble det kastet ut “trenger du en innleggelse?”. Igjen, hva faen? Jeg trenger for helvete ingen jævla innleggelse fordi noen plutselig anser meg som “ustabil i øyeblikket”! Jeg trenger at noen tror på MEG. Jeg trenger at noen forteller meg at jeg er god nok og jeg trenger at noen tror på meg. Jeg trenger at noen bekrefter det fordi jeg ikke er sterk nok til å tro på meg selv alltid!

Om jeg trenger en innleggelse? Ja, for 68 dager siden hadde det passet ypperlig. Om jeg trenger en innleggelse nå, fordi jeg kan se ustabil ut gjennom andres øyne, når stemmen min skjelver og jeg blunker bort tårer samtidig som jeg setter ord på noe viktig? Hva faen er det forslags tilbud? Akkurat det gjorde jeg også klinkende klart at jeg ikke skulle ha noe av. “Det skjer ikke frivillig og dere har ingenting å ta meg på“.

Jeg ba om hjelp til å håndtere angsten fordi målet mitt var å begynne på skolen. Er det så vanskelig å forstå? Er det for mye å be om?

Det fikk jeg ikke og den drømmen ble gjort uoppnåelig fordi jeg ikke fikk det jeg trengte og ba om. Ingen hørte etter.

Så jeg bare spør; hva i helvete er vitsen? Hva faen skal jeg med ord når det ikke betyr noe som helst? Er jeg nødt til å veie førti kilo, være på randen av sammenbrudd eller ha gapende, synlige sår som skriker etter hjelp? I fire år har jeg fått beskjed om at jeg må fortelle sannheten med ord. At jeg må sette ord på hva jeg føler og hva jeg trenger. Det tok tre og et halvt år å komme dit at jeg begynte å ta ordene i bruk, og hittil kan jeg ikke akkurat skryte av erfaringa jeg har gjort meg. Ord er lik null. Samme som meg, jeg fortjener dette. Fortjener å ha det jævlig, fortjener å sitte her uten noe, fortjener å ha vondt i hjertet mitt, fortjener å kjenne på dette. Det er dette jeg tenker og det er dette jeg føler nå.

Hvorfor blir jeg bare sett når symptomene mine er synlige? Hva med å bli sett og hørt når jeg uttrykker klare ønsker om å oppnå noe som er viktig for meg, for at jeg skal føle at jeg er bra jeg og, for at jeg skal føle at jeg får til noe konstruktivt? Er ikke meninga med behandling at jeg skal komme meg videre og oppnå, oppfylle mine drømmer for meg og ingen andre? Hvis ikke dette er meninga, hva er vel vitsen da?

“Du trenger å leve det normale livet. Du kan ikke få alt du ønsker deg“. Det var det hun sa. 19. Juli.

Takk for ingenting.

Fornuftig for en gangs skyld.

Publisert 17. september 2011 motivasjon , Tilfeldigheter 26 Comments

Det er fint å føle at jeg gjør noe fornuftig, noe som gir mening. Idag kjøpte jeg og mamma maling og etterpå var det bare å gå i gang. Mamma er malemester, men jeg vil gjøre det selv. Mine møbler, min maling, min jobb.

Pink Panther for the win ;)

Endte opp med fargen “vanilje” etter mye om og men. Egetntlig ville jeg ha lys kaffelatte, men jeg ble redd det skulle bli for stor kontrast til resten av rommet. Fikk en bit av parketten min og brukte lang tid på å sammenligne. Dun (den jeg ville ha) ble utelukket og jeg sto igjen med lys toscana og vanilje. Vanilje it is.

Har forresten tatt ordentlig bilder av det, men jeg har lagt igjen kameraet i garasjen. Er ikke ferdig men det ble så kaldt at jeg måtte ha en kunstpause.

Hadde noen dager i forrige uke som jeg klusset til, men back on track igjen nå. 14/17 dager uten oppkast (september)

How? Har jeg knekt koden nå? Jeg vet ikke, men tiden vil vise. Det jeg synes hjelper mest er å fokusere på akkurat her og nå. Jeg tenker ikke på hvordan morgendagen kommer til å bli, jeg tenker på dagen idag. Om trangen eller suget melder seg er jeg nødt til å deale med følelsene her og nå. Bit for bit, om enn så sakte det virker som det går. På sett og vis var det slik jeg omsider ble skadefri.

Bit for bit, måltid for måltid. Svake øyeblikk etter svake øyeblikk. Langsommelig går det i alle fall framover. Tanken på “du har kommet for langt til å ødelegge dette nå, idag” har også begynt å melde seg, noe som hjelper. “Er det virkelig verdt det? En runde over doskåla mot en uke spyfri? Spyr du nå ødelegger du alt, er det virkelig verdt det?” Nei, det er ikke verdt det.

Skal heller ikke stikke under en stol at leiligheta er en enorm motivasjonsfaktor. So excited. Tror sluttresultatet kommer til å bli virkelig bra selv om det sikkert kommer til å ta litt tid å komme i orden. Tenker møbel for møbel foruten om det jeg har. Kan flytte inn ting allerede i neste uke. Ergo blir seng første på lista for da kan jeg flytte dit med en gang omtrentlig! Seng pluss internett er en god start, haha. Badet er ferdig, parketten er klikket på plass, da er det bare listene igjen. Kjøkkenet er ferdig men ting skjer fortsatt i stua. Ovn og fliser skal på plass. Det gledes.

Gleder meg vantivvit til å tømme kofferten, lukke den for godt og stue den langt vekk sånn at jeg slipper å se den.

Velge valget hver dag og konstant flukt.

Publisert 14. september 2011 motivasjon , Veien mot Friskhet 6 Comments

Jeg må velge den langsomme smerten. Mange ganger for dagen er jeg nødt til å velge seigpiningen. To valg, hoppe utenfor stupet, overleve en kjapp nedtur eller velge denne langsomme smerten. Hvilken smerte? Valget mellom oppkast og overspising eller å la være. Uten spising og spying går tiden ulidelig sakte og tankene mine sirkler rundt den kjappe smerten. Det gjør vondt på to forskjellige måter og uansett hva jeg velger skulle jeg ønske jeg valgte den andre likevel. Innerst inne vet jeg at seigpiningen er riktig på lang sikt, samme hvor smertefullt og langsomt alt føles akkurat nå.

Som selvskader valgte jeg smerten hver dag. Den kjappeste løsninga, det enkleste. Der og da var det følelsesløst og befriende, smerten kom ikke krypende før dagen etterpå. “Selvgjort er velgjort” tenkte jeg bittert i mitt stille sinn og holdt pent kjeft. “Gjør det ikke vondt?”, jeg ristet på hodet. Løy. Ikke fanden om jeg skulle innrømme at jeg som alle andre har menneskelige svakheter og reagerer på smerte som andre.

To forskjellige avhengigheter. Elleve av fjorten dager står oppført uten oppkast. Må minne meg selv på målet så utrolig mange ganger. Møbler som varer i flere år eller sukkerrus som varer i noen få små timer? Tanker om frysebokser, kjøleskap og kjøkkenskap, kreativiteten lenge leve.

Jeg kommer ikke utenom å måtte velge uansett hvordan jeg vrir på det. Jeg må velge den langsomme veien, den smertefulle veien. Det er tøft. Måltid for måltid. Etter endt måltid, kroppen som vil ha mer, mer, mer. Jeg tenker ikke på imorgen, jeg tenker på akkurat her og nå, akkurat i nuet.

At least I’m going somewhere. Om enn forbanna sakte. Jeg trodde aldri jeg skulle komme noen som helst vei på egenhånd. Slutten av juli, sviket og håpløsheten. August som gikk nittisju prosent til helvete, så ikke mer enn min egen smerte og håpløshet. Jeg hadde lyst til å dø annenhver dag fordi alt var så mørkt. Jeg så bare alt jeg ikke fikk til.

[Superchick - Crawl]

Det er tungt å skulle se fra måltid til måltid. Aller helst har jeg lyst til å spise alle dagens kalorier på én gang og være ferdig med det. Det blir lettere å stå imot når jeg vet jeg har nådd kalorigrensa, dagens kalorimål. Men selv om jeg kommer gjennom måltidene dukker det plutselig opp triggere. Av og til blir jeg så redd for å sprekke at jeg ikke tør å bevege meg ned trappa før det er høyst nødvendig.

Det blir kanskje lettere etterhvert? Det ble det med selvskadinga. Det ble lettere men ikke borte. Tankene er enda ikke borte, de samme følelsene dukker opp innimellom, men handlinga er annerledes. Passiv. I’m doing the best I can with whatever I have.

September har endret seg til det bedre. Det tok ikke mange dagene før September triumferte over hele August. Leiligheta er en enorm motivasjonsfaktor. Jeg skal dit med blanke ark, jeg skal dit og kjempe min kamp. Jeg skal bygge opp min egen trygghet kontra denne stadige flukten. Alltid på flyttefot. Én, to, fem ganger om jeg teller med sykehusopphold i 2010. Fra psyk til leilighet, til medisinsk, leilighet, lukket avdeling og hjem til mamma og hennes eks. 2011 har vært enda verre. Tre ganger bare i Januar alene. Februar, fem ganger i juni og en gang i juli. Ti, elleve om jeg teller overføring fra psykiatrisk til annen avdeling. Sykehus, mamma, bestemor, psykiatrisk, annen avdeling, fram og tilbake.

Føler meg rotløs og uten noe eget sted å kalle hjem. Det finnes ikke snev av trygghet slik som det har vært hittil. Konstant på rømmen, enten fra meg selv eller fra problemer. Flykter fra min egen utrygghet eller manglende evne til å stole på andre. Vikler meg inn i nye problemer underveis og ender opp med en koffert som ligger åpen på gulvet og klær strødd her og der. Plutselig dukker det opp en akutt vond følese og det tar ikke lang tid før jeg har kastet ting i en koffert og flyktet. Én skjev setning i August og jeg satt på gulvet og gråt mens jeg pakket kofferten. “Nå drar jeg, jeg skal til Bestemor tenk”. (jeg dro ikke.)

Mine møbler står i den garasjen og den garasjen mens noe står inne og tingene mine ligger i pappesker eller søppelsekker, også stuet vekk og bort.

I leiligheta kan jeg bo i minst ett år, kanskje to. Det blir stabilitet. Psykiatrisk i denne byen skal jeg aldri tilbake til, ~~så i så tilfelle får det være tvang og lukket avdeling eller medisinsk avdeling~~ – men ingen av disse alternativer er alternativer.

Endelig noe eget, et sted jeg vet jeg kommer til å trives. Jeg kan nesten ikke sette ord på hvor takknemlig jeg er for at jeg får muligheten og akkurat nå mens jeg skriver triller det noen tårer fordi jeg er så letta. Jeg er ikke trist, jeg er glad, kanskje til og med et snev av lykkelig. Det ordner seg til slutt, selv for de som ikke tør å tro på håpet eller ser veien videre.

16 dager er alt som er igjen og i mellomtiden forsøker jeg å forberede meg som best jeg kan. Skriver lister over hva jeg vil bytte ut av møbler, hva jeg mangler av småting, setter opp budsjett og skriver tall og forsøker å kalkulere meg fram til hvordan alt skal gå i orden. Forhandler med foreldrene mine om lån og betalingsordninger og bursdagspenger på forskudd.

Det kommer ikke til å bli lett, men med en enorm bekymring lettere står jeg friere til å ta tak i noe annet istedenfor bare å holde hodet over vannet med ønsker om å drukne uten land i sikte.

Vanligvis blir jeg trist når det går mot høst og vinter fordi det blir sort og mørkt inni meg, men nå gleder jeg meg til å krype sammen i min egen sofa, under mitt eget tak, fyre i min egen peis, og vite at jeg hører til noen steder, jeg også.

Her og nå?

Publisert 6. september 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon , Veien mot Friskhet 12 Comments

Tirsdag. Nok en dag, nok en utfordring. Flere poeng som skal samles, og av en eller annen grunn er jeg mye mer opptatt av poengene i listene enn hvor mange dager det går sammenhengende uten at jeg kaster opp. Annenhver time ringer alarmen på telefonen. Annenhver time følger jeg lister omtrentlig slavisk. Annenhver time må jeg skyve vekk tankene som svirrer under topplokket og la handlinger gå på ny automatikk. Kjøkkenvekta blir trygghet med sine gram og mine nøyaktige kalkulasjoner. Ingen feilmarginer skal få stoppe dette.

Det å telle poeng er veldig mye mer effektivt enn å fortelle meg selv at jeg skal greie så og så mange dager uten oppkast. Så og så mange dager blir som noe endeløst og uoppnåelige mens poengene får meg til å fokusere på her og nå. Akkurat idag, akkurat dette måltidet, akkurat neste, akkurat nå, presens, dagens totale score. I’ve got my head in the game.

Når jeg tenker meg om og sammenligner med selvskading og det å skulle slutte; jeg måtte ha fokus her og nå. Jeg måtte ha fokus på skadetrangen som kom og finne ut hvordan jeg skulle overvinne den uten å tenke så forferdelig mange dager framover og ta sorgen på forskudd.

Selv om panikken av og til rammer når alarmen går av, selv om det av og til virker uendelig vanskelig og selv om jeg ikke alltid ser vitsen i “~~hvorfor skal jeg spise nå? Jeg spiste jo nesten nettopp~~” <— vekk med tanken. Om jeg lar den vinne betaler jeg dobbelt og dyrt innen neste alarm minner meg på nok et måltid. Tar det aldri slutt?

Det er nytt, rart og skremmende. Spise, så ofte? Tilføre næring blir kanskje en mer riktig formulering da alt ikke er voldsomt spiselig men mer som medisin jeg vet kroppen trenger.

Bonus; jeg føler ikke at kroppen er full av vann. Jeg bruker ikke mange timer på å lure på når det passer seg å innta flere kalorier, om det noensinne kommer en riktig tid. Jeg er ikke sulten ergo har jeg ikke lyst på noe spesielt. Jeg har ingen umiddelbare lyster som må etterkommes umiddelbart. Jeg har ikke en gang noe inni hodet som jeg drømmer om. Det er ingenting jeg savner, hvorfor savne noe når jeg ikke er sulten?

Av og til blir jeg til og med lettere småkvalm, men det går på sett og vis greit når jeg ikke har spist noe som gjør at jeg føler meg ukomfortabel eller at jeg bare må kaste opp. I går og idag har jeg hatt problemer med å nå kalorimålet fordi det er vanskelig å rasjonalisere at kroppen trenger og har godt av kaloriene når jeg i utgangspunktet ikke er sulten. Men det er bedre med nesten enn å gi opp eller la det glippe av den grunn.

Så, hvor mange dager har det gått? Seks. Hvor mange dager har ikke gått bra? Null. Hvor mange dager har jeg kastet opp? Null. Hvor mange ganger har jeg kastet opp? Null. Hva morgendagen bringer gir jeg en lang faen i, så lenge her og nå, så lenge jeg har kontroll på nettopp det. Her og nå. Kanskje ligger det noe essensielt i det å fokusere på nettopp her og nå, disse minuttene, denne timen – framfor alle disse uoppnåelige perspektivene som gir meg en følelse av å drukne.

Å tenke langt framover, la oss si én uke, betyr i praksis at jeg ikke kan / greier å sette pris på hvert måltid, hver dag i seg selv. Om jeg setter målet på ei uke vil det bety det samme som at alt under en uke er mislykket, uansett hvor mange dager jeg egentlig greier.

Veien blir til mens man går, så lenge man ikke går i sirkler.

♥ Leiligheta & Second Chances ♥

Publisert 5. september 2011 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon , Veien mot Friskhet 21 Comments

Jeg skal fortelle dere noe fint. I alle fall noe som har gjort meg veldig glad og løftet humøret mitt mange hakk siden torsdag. Jeg ble så utrolig glad når jeg fikk beskjeden og delte det både på twitter og facebook.

Jeg har fått ny leilighet! Jeg fikk akkurat den jeg ville ha og jeg er så spent, det skal bli så bra!

Dere som har lest bloggen min lenge kjenner kanskje historien fra 2010 når jeg skrev meg ut fra psykiatrisk og flyttet inn i egen leilighet? Det var dit jeg flyttet med dårlige intensjoner, jeg skulle forsvinne i fred, uten innblanding fra andre.

[Februar / Mars 2010]

Senere, etterhvert som jeg ble bedre i formen etter sondeernæring og en helomvendig og med mere livslyst innabords forlot jeg leiligheta som bare minnet meg på de grusomme dagene og månedene jeg ikke hadde bedrevet med stort annet enn spising og spying, veiing og handling. Jeg forlot min første leilighet med lettet hjerte og bedre intensjoner.

Det var en helt grei leilighet og for å være ærlig likte jeg den godt. Den var stor nok for meg og Zahra i massevis med sine seksti kvadrat, soverom, bad, stue, kjøkken, korridor og egen inngang. Min første leilighet.

Jeg har fått den tilbake! Det høres kanskje rart ut at jeg vil flytte tilbake til noe som tidligere bare minnet meg på negative ting, men dette blir blanke ark. Leiligheta er nemlig nyoppusset! Nytt bad og nytt kjøkken! Jeg har bare sett badet og det var dødsfint! Flislagt i sort og hvitt, badekaret kastet ut, nytt alt! Jeg har ikke sett kjøkkenet men jeg er imponert over badet i massevis og gleder meg veldig til å se den ferdig!

I all hovedsak er det nettopp badet og kjøkkenet som minnet meg på det negative. Nå som det er nytt er jeg villig til å gi det en ny sjanse. Jeg vet ikke hva som skjer med stua, men har fått noen stikkord!? For å være ærlig vet jeg ikke all verdens, men jeg kan visstnok flytte inn i slutten av denne måneden eller i begynnelsen av neste!

Jeg VIL gi det en ny sjanse! Faktisk synes jeg det er viktig for meg å vende tilbake – face your fear. Jeg skal faen ikke tilbake dit jeg var, til slik jenta på bildet ser ut. Jenta på bildet som står utenfor sin egen inngang med skriveblokk og lister i hånda. Et tomt skall av ingen verdens ting. En hul sjel med falskt smil.

For å være sikker på blanke ark har jeg også planer om å eliminere andre ting som kanskje kan virke negativt. Noen av mine gamle møbler skal byttes ut og andre skal males. Sofaen for eksempel, den har jeg dårlig forhold til! Det var der jeg lå når jeg var sliten og hadde blodsukkerfall, det var der jeg stirret besatt på tv-serier mens jeg tvangsmessig dyttet i meg mer og mer og mer mat. Det var den sofaen jeg til stadighet støvsugde for smuler med jevne mellomrom.

Gamle minner jeg aldri i verden vil ha tilbake. Gamle minner jeg vet jeg må jobbe meg bort fra, gamle minner som ikke skal få ødelegge en ny sjanse. Gamle minner som knapt nok hører til i glemmeboka.

Dessuten er beliggenheten perfekt! Fem minutter i gangavstand til sykehuset, femten til sentrum, tjue til legen. Det vil gi meg selvstendighet tilbake, jeg vil være mindre avhengig av noen med bil for å komme meg fra a til b. Forhåpentligvis kan dette også dempe litt av irritasjonen over at jeg fortsatt har kjøreforbud til og med April 2012.

Mamma spurte meg senest i dag “hvordan skal dette gå bra? Er du klar for dette?“, og jeg må si jeg ble litt satt ut. Jeg har jo bodd i en annen leilighet tidligere i år og sa den opp av to grunner uten at jeg orker å utdype dette og jeg havnet hos mamma fordi ting ikke gikk etter planen i forhold til en av grunnene til at jeg flyttet ut.

Bli-frisk eller bedre er uansett noe jeg må gjøre på egenhånd. Jeg skjønner ikke hvorfor familien min tror det er så mye bedre for meg å ikke bo alene? Det er VERRE. Det er mye vanskeligere å bo sammen med familie. Jeg har problemer med å forholde meg til kjøleskap og skap som er fylt til randen av triggere, jeg har problemer med lukten av middagsmat. Jeg liker følelsen av selvstendighet. Eneste plusspoenget til å bo hjemme er at jeg ikke betaler husleie og har mere penger.

Men igjen gir det motivasjon. Når familien min ikke tror på meg eller betviler hvordan dette skal gå; det gjør meg sint som faen og jeg tenker “nå skal jeg faen meg vise dem! Vise dem at jeg er ansvarlig nok til å ta vare på meg selv, klare meg selv i en egen hverdag! MIN hverdag.” Jeg vil ikke at hverken mamma eller pappa skal sy puter under armene mine og holde meg hjemme som om jeg var mye yngre enn min egentlige alder, jeg vil ikke at de skal ta vare på meg og passe på meg eller gjøre det trygt og godt. Trygt og godt for meg å opprettholde spiseforstyrrelsen, trygt og godt for meg å holde fast i den siden jeg likevel da ikke vil trenge å anstrenge meg for noe som helst.

Jeg vil at foreldrene mine skal dytte meg varsomt ut i verden og hjelpe meg der jeg trenger det – når jeg ber om det. Jeg er gammel nok til å forlate redet i massevis. Jeg vet jeg kan og jeg er ikke så naiv at jeg tror det kommer til å bli lett med tanke på sykdom, men jeg vet også at det bare er jeg som kan hjelpe meg selv.

Når hjertet mitt forteller jeg at jeg trenger å gi nye sjanser velger jeg å lytte. Når hjertet mitt forteller meg at jeg er klar for å møte frykten, når hjertet mitt forteller meg at jeg er sterk nok til å stå i vanskeligheter som måtte komme, jeg lytter. Jeg er klar.

1. September.

Publisert 1. september 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon 7 Comments

På mandag ble jeg enig med meg selv om dette nye. Jeg ble enig med meg selv i å forsøke å legge om rutiner og vaner, prøve å strekke meg noe bedre som kanskje kan fungere annerledes siden det jeg har gjort tydeligvis var håpløshetsprosjekter uten endestykke.

Når jeg la meg på mandag tenkte jeg også at jeg skulle kjøre på fra tirsdag. Tirsdag var Sverigetur og underveis rakk jeg å tenke at det ikke klaffet, det passet ikke å skulle leve i nuet samtidig som jeg skulle fokusere hundre prosent på dette nye. Så jeg bestemte meg for å se det an å se hvordan jeg lå an poengmessig uten å gjøre endringer fordi jeg fikk det for meg at det ville bli som å observere og se hva og hvor jeg sliter mest og samtidig innstille meg på at det er der jeg må være ekstra obs og trå varsomt. Selv om jeg ofte har gode intensjoner er spiseforstyrrelsen svært impulsiv. Å kaste ett blikk inn i kjøleskapet kan raskt utløse en kjedereaksjon av sykdomshandlinger og jeg oppdager det ikke før det er for sent å snu. Bare å legge merke til melk i kjøleskapet blir fort til risgrøt og pannekaker, gjerne begge deler samtidig fordi bulimiske Karianne er en jævel på multitasking. Steke pannekaker mens man rører i grøten samtidig som jeg allerede spiser på ett eller annet, gjerne ser jeg også på tven rett fram og priser meg lykkelig over innredninga.

Så jeg bestemte meg for torsdag, bestemte meg for idag. Noterte og la merke til at gammel innsats fører til 40-50% poeng og registrerte samtidig hvor triggermomentene ligger. Nyttig erfaring og jeg er glad for at jeg tillot meg selv å se det sånn istedenfor å forbanne hele greia fra første stund.

Våknet idag tidlig, lett og alvorlig på samme tid. Jeg ble liggende i senga mens jeg aktiverte seks alarmer på telefonen, en for hver andre time for å huske, passe på når det var spisetid, for å ikke la klokka gå fra meg for deretter å utløse en situasjon hvor jeg glipper.

Vel. Dagen har gått slag i slag. Det føles nesten som om jeg har inntatt næring i hele dag også. Det minner veldig om ungdomspsykiatrisk og jeg tror ikke jeg har fått i meg seks måltider per dag uten oppkast siden 2008. Jeg trøster meg med at det er jeg som bestemmer nå, at jeg kan bruke så lang eller kort tid jeg vil, at det bare dreier seg om seks måltider og ikke ni timer alene med matfokus slik på ungdomspsykiatrisk.

Jeg hadde nemlig kostliste med seks måltider, halv ni, halv tolv, to, fire, halv sju og halv ni. 2300 kalorier skulle konsumeres iløpet av en halvtime på hvert måltid, noe jeg gjerne tøyde i langdrag fordi jeg fant det vanskelig å spise. Attpåtil hadde jeg fotfølging én time etter hvert måltid hvilket ble ni timer med matfokus daglig. Twentyfourseven, uke etter uke, måned etter måned etter måned.

Hodet mitt spinner hele tiden på kaloriene fordi bulimiske tendenser forsøker å overbevise meg om at jeg har spist for mye, at det er nødvendig å kaste opp.

Men jeg har fulgt lista. Til punkt og prikke, til grammet på kjøkkenvekta. Jeg har ett siste måltid igjen før jeg kan si meg ferdig med dagens spising. Dette er uvandt men på den andre siden er jeg veldig glad for at jeg slipper å se på klokka og tenke hardt og lenge på når jeg burde spise, om jeg burde spise eller om jeg bare skal gi faen.

To timer er ikke lange intervaller og det går nesten slag i slag med kaffedrikking, boklesing, nytt måltid, to episoder tv-serie, nytt måltid, nettsurfing og hele pakka. Når alarmene på telefonen ringer tar jeg meg selv i å tenke “allerede?!” samtidig som jeg skyver vekk tankene og unngår å tenke på det fordi det ikke fører med seg annet enn tvil fordi dette er ukjent, istedenfor lar jeg tankene flyte over i noe annet mens jeg gjør det jeg må og har blitt enig med meg selv om å gjøre.

Og BONUS!! Jeg føler ikke at alt jeg drikker forblir i kroppen, snarere tvert i mot! Halleluja jeg har ikke ord for hvor inspirerende akkurat det er! Herregud for en lettelse, så slipper jeg å bekymre meg for det – i alle fall idag. Erfaringsmessig er dag to og dag fire verre, men jeg minner meg selv på at jeg ikke teller dager.

Og jeg er ikke sulten. Og jeg har ikke cravings eller trang til å spise alt mulig annet jeg sikkert kunne funnet spiselig i desperasjonens øyeblikk. Det føles trygt, fjernt og ukjent på samme tid. Nytt! Jeg prøver å stelle fint med kroppen min idag, jeg tror den trenger en pause. Igår hadde jeg feber fordi jeg har betennelse i et munnsår (inni munnen) som også har fått en lymfekjertel til å bli klinkekulestor. Jeg føler meg bedre idag og vet av erfaring at lymfen vil bli borte når såret får gro – hadde samme greia i april.

Pappa kjørte meg hjem igår da han og Daniel tok pysjflyet hjem idag tidlig. Bestemor virket litt skuffet over at jeg ikke hadde tenkt til å bli værende, men spiseforstyrrelsen er for sterk når jeg er der. Jeg vil spise for å glede henne uavhengig av hva jeg selv føler eller vet jeg burde og hva jeg ikke burde. Mamma er ikke hjemme og jeg er alene til søndag, med tid til å fokusere og finne rytmen, tilpasse for å få det til.

Egentlig skulle både jeg, mamma og pappa vært på multifamilegruppe idag og imorgen men det klaffet ikke denne gang. Det får bli neste gang istedenfor. Mens jeg husker det kan jeg også nevne at jeg har tenkt til å skrive et innlegg om hvordan jeg synes multifamiliegruppa har påvirket “lille familien oss” som pappa så fint sa når det bare var oss tre for mange år siden.

Jeg er i alle fall veldig fornøyd med dagens innsats og lettet fordi jeg har klart det.

Great sacrifice and new thinking!!

Publisert 30. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , motivasjon , Veien mot Friskhet 9 Comments

I gang, på vei, noe. Det jeg gjør funker ikke og det er ganske åpenbart, ergo er jeg nødt til å ofre noe og være villig til å teste ut noe jeg frykter. Det finnes ikke annet – jeg har prøvd hundre ganger på samme viset (åttien for å være presis) så nå er jeg nødt til å gi slipp og å gjøre endringer.

Great Sacrifice

Jeg gremmes nesten av å skrive dette fordi jeg ser at det kommer til å bli vanskelig i morgen. Jeg har gitt slipp på mine fire, faste måltider og gått med på seks istedenfor. For å få dette til å gå uten å kutte kalorier eller komplisere ytterligere betyr dette at jeg er nødt til å akseptere at flere kalorier skal og må inn i kroppen og bli der.

Inni hodet mitt vet jeg klart og tydelig at jeg sprekker og tryner gang på gang fordi jeg ikke tilfører kroppen nok kalorier – men jeg er så lite villig til å fire på kravene og bite i det sure eplet og faktisk få det i meg istedenfor. Det blir som om jeg skal knyte to tau sammen og holder en ende i hver hånd. Tauene er begge for korte og gang på gang legger jeg alle krefter til får å få endene til å møtes – noe som er umulig når tauene er for korte i utgangspunktet.

Noen lurer heeeelt sikkert på hvorfor jeg ikke har gjort noe med dette siden jeg vet det inni hodet mitt – men det er dessverre en del av den spiseforstyrrede logikken blandet med frustrasjon FORDI jeg har økt kaloriinntaket BETRAKTELIG iløpet av 2011. Med “kalorier beholdt” refererer jeg til de kaloriene jeg VET jeg beholder, altså måltider uten oppkast (for det meste næringsdrikker). Jeg har ikke tenkt til å legge ut detaljert hvor mange kalorier det er snakk om, men jeg kan fortelle at jeg har firedoblet antallet kalorier jeg kan tillate meg å beholde uten å måtte kaste opp.

Og nå er jeg nødt til å akseptere å tilføre kroppen ytterligere to måltider til. Jeg har fremdeles et stykke å gå til frk.fastleges første delmål. Første målet etter delmålet er normalen. Og aller helst ser frk.fastlege det som nødvendig at jeg hever meg minst femhundrede hakk (kalorier) over normalen om ikke enda mer for at kroppen skal få det bedre, at jeg skal få energi til å leve og ha det bra.

Om jeg henger med på dette? I teorien er jeg med – i praksis… not so much. Det må skje langsomt og på mine prinsipper. Det må økes sakte men sikkert og jeg er nødt til å være villig til å gjøre det. Husk at det er kun meg selv jeg har å forholde meg til når jeg er på kjøkkenet, det er ingen som passer på hva jeg spiser eller hvor mye, om jeg kaster opp eller beholder dette etterpå, derfor må det skje i mitt tempo, på mine premisser – jeg må bestemme.

Endring må være mitt valg. Jeg kan loses i riktig retning, men jeg må selv være villig til å gå – ingen kan bære eller tvinge meg til å gjøre noe som helst.

Disse to måltiende som nå har blitt lagt til den midlertidige kostplanen består av mat. Som i normal mat, spiselig mat og ikke flere næringsdrikker. Å svelge noe med konsistens gir meg en annen følelse av konseptet “mat og spising” enn det å helle i seg næringsdrikker som teknisk sett kun er “medisin og ernæring” og ikke handler om “å spise” i det hele tatt.

Dette tilsvarer at jeg skal tilføre kroppen min næring og kalorier annenhver time. Her hvor jeg er nå – i min sykdom og mitt liv - er det viktig at klokkeslettene blir overholdt. En halvtime fra eller til, ti minutter fra eller til kan ende i sult eller overspisning, hvorav ingen av disse er gunstige, altså tap – tap. Sett at jeg sover over ett klokkeslett så kan det bety at innen neste måltid kommer blir det ubalanse i “dagens kalorimål” og “måltidets kalorimål”, disse to vil dermed kræsje og i forsøk på å nå dagens kalorimål dobler jeg måltidets kalorimål for å nå opp – noe som resulterer i panikk og oppkast, gjerne med overspisning før jeg kaster opp.

Og annenhver time for meg er viktig for å unngå å kjenne på sultfølelse eller sug etter mat, for å holde kroppen mett nok til å bevare kontroll og fortsette å fokusere på målet.

New thinking

Daglig fyller jeg ut fargeskjemaer for å registrere hvordan jeg har det iløpet av dagen, hva jeg mestrer og ikke mestrer osv. Jeg er også skrekkelig glad i å regne gjennomsnitt og sette tall opp mot hverandre. Det triste med mine gjennomsnitt er at de generelt sett er triste. Istedenfor å se 17 spyfrie dager ser jeg “gjennomsnittlig oppkast 1,9 per dag iløpet av 42 dager er lik 81 episoder med overspisning og påfølgende oppkast”.

Belønningslistene mine har også vært basert på “sammenhengdende dager uten oppkast”. Gjett hva? Jeg teller til to, kanskje til tre, begynner på nytt, blir radig forbanna, frustrert og oppgitt fordi jeg ikke får til å telle lenger!!

Derfor har jeg bladd tilbake og bestemt meg for å børste støv av poengsystemene mine. Istedenfor å henge meg opp i “sammenhengende” og “på rad” skal jeg heller forsøke å legge sammen poeng.

Jeg har skrevet ei liste i den nye notatboka som også skal være med på å holde friskt fokus over hva som gir poeng. Lista mi inneholder 10 punkter hvorav hvert punkt gir 10 poeng. Det vil si at jeg totalt kan oppnå 100 poeng per dag. Punktet “spyfri” tilsvarer også 10 poeng noe som vil bety at om jeg feiler på dette punktet kan jeg fortsatt oppnå 90 poeng. Ergo må fokuset flyttes til de 9 punktene på lista jeg faktisk oppnådde – for de kommer ikke gratis de heller!

Belønningslista er også justert i forhold til poeng. Eksempelvis kan jeg belønne meg selv med den jakken jeg vil ha når jeg oppnår 3000 poeng (30 feilfrie dager), og jeg forventer ikke at jeg skal oppnå ny jakke på 30 dager – men uansett vil jeg stadig ha progresjon mot målet sakte men sikkert – selv om jeg skulle snuble her og der. Ergo blir det forhåpentligvis jakke i år og ikke til neste år eller om to år eller når jeg nå en dag måtte være så frisk og sterk at jeg greier 30 dager uten oppkast på strak arm uten at jeg ofrer det så mye tid, krefter og energi.

Nå har jeg virkelig VRIDD hjernen min i hele dag og gått en hel haug med runder med meg selv. Jeg har tenkt, tenkt igjen, kladdet, revet ut sider, finskrevet og tenkt, skrevet mer og mer og prøvd å gjøre regimet mitt mer levelig og jeg har forsøkt å legge inn ROM FOR FEIL! Det er latterlig at jeg er klar for å dø hver gang jeg sprekker (jeg mener dø, som i dø – ikke som i metaforen), at jeg blir så trist og lei at livet ikke lenger er verdt å leve fordi “jeg får ingenting til!”. Det er uutholdelig og jeg orker ikke å drømme om død og fordervelse annenhver dag!

For å være ærlig synes jeg det ser ut som en god plan når jeg har skrevet dette, jeg finner tidsnok ut om det blir titanic eller om denne skuta er flyte og framgangsdyktig. Jeg satser på det siste – for det har krevd mye å bli enig om dette kompromisset- både ofrene jeg gjør og har gjort i samarbeid med frk.fastlege og dette siste med poeng som er min egen idé, som jeg selvsagt også har tenkt til å dobbelgodkjenne – for jeg liker å få bekreftelse på at det jeg gjør er riktig i frisk forstand og ikke sykdommen som forsøker å lure meg.

Kaotisk, opp ned, rett fram – videre?

Publisert 29. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon 6 Comments

Det føles alltid og heldigvis litt lettere om morgenen igjen. Og det føles fint å sette ord på kaoset og å styre unna det som tenkes av destruktive handlinger. Jeg var usikker på om jeg turte å publisere gårdagens siste innlegg, men idag er jeg glad for at jeg gjorde det fordi spennet mellom “okei” og “ikke okei” blir så enormt og fordi jeg er ganke sikker på at jeg ikke er den eneste i verden som kjenner på disse følelsene eller tenker lignende tanker når man opplever å ikke mestre det man hadde håpet man skulle klare – selv om man var innstilt og klar for å prøve.

En ting om gangen.

Igår fikk jeg også nok et møte med andres sorg. Fordi jeg fikk det for meg at jeg like godt kunne feile én gang til. Det er sant at mye er basert på valg men i noen situasjoner kan jeg lett se at jeg velger klart og tydelig mens jeg andre ganger ikke opplever at jeg har noe valg i det hele tatt. At det bare “skjer” og er “utenfor min kontroll”.

Uansett hadde jeg tuslet ned på kjøkkenet, lysene avskrudd, bestemor som lå og sov, trodde pappa også sov, men det viste seg at han var ute en tur og kom inn omtrentlig midt i situasjonen. Jeg kjenner at ansiktet mitt lyser av tre-års-trass blandet med ydmykelse og sorg. Jeg får lyst til å gråte men jeg vil ikke. “Hva gjør du?” spør pappa, og jeg sier at jeg skal spise og spy. Ordene mine mot hans kan sammenlignes med hvordan helten blir skutt i en hollywoodproduksjon og hvordan helten prøver å ta dette med fatning og ikke rope ut i smerte når skuddet smeller. De få små sekundene hvor jeg kan se hvordan lyset speiler seg i de blanke øynene hans, hvordan hans smerte blir så uendelig tydelig. Skyldfølelsen.

Jeg forteller om kake og muffins og vafler og han sier at han ikke ante at det kom til å skje.

Jeg er ikke like negativ nå som jeg var igår men forhåpningene er justert noen hakk ned. Jeg prøver nok en gang å tenke gjennom hva det er jeg ønsker å oppnå og å fortsette med å gjøre det som kanskje blir riktig. Den eneste veien ut er igjennom og akkurat det er jeg ganske sikker på at stemmer.

I det siste har jeg tenkt mye på dette med selvskading og hvordan det også begynte med et ønske om endring. Det var jævlig på sin måte men det ordnet seg til slutt på et vis likevel? På en måte føler jeg at jeg har lagt mye av selvskadingen, trangen og triggerne over i maten og tar det ut på den måten istedenfor.

Senere skal jeg lese gjennom innlegg jeg selv har skrevet om hvordan jeg kom videre, kanskje finner jeg noe nyttig i gamle linjer som kan være nyttig også på dette området.

Ønsker alle sammen som tenker “ny uke, nye muligheter” masse lykke til, samt en god uke til alle andre som måtte lese.

Jeg vil også si tusen takk til dere som fortsatt tror på meg når jeg ikke tror på meg selv. ♥

Krevende.

Publisert 27. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Angst , Epilepsi , motivasjon 7 Comments

Dagen idag har virkelig vært krevende. Klokka har såvidt passert tjueto tretti og jeg kjenner at jeg er rimelig klar for å kvelde ganske snart. Energinivåene er utladet og hodet er slitent.

Jeg våknet tre minutter før alarmen min skulle ringe klokken tolv idag. Av en eller annen grunn i en sløvhet som enda hang igjen i kroppen etter medisinene jeg tar før jeg sovner fikk jeg for meg at kokka var 1600. Jeg praktisk talt spratt opp og stresset vilt til jeg la merke til at klokka på komfyren bare var 1204.

Deretter brukte jeg en time på å rydde vekk gårdagens rot, sette på oppvaskmaskinen, en maskin med klær og etter det igjen måtte jeg sove litt til for å sove vekk sløvheten som enda ikke hadde sluppet taket. Når jeg våknet igjen var det pakking og etterhvert kom pappa og henta meg.

Jeg har kanskje skrevet det før, men jeg blir lett veldig engstelig når jeg er sammen med barn, hjernen min begynner å spinne vilt på “tenk om, tenk om, tenk om det skjer noe“. Pappa og bestemor dro ganske snart på butikken ergo var det bare meg, lillebror og Zahra igjen. Daniel satt klistra til skjermen til nrk super begynte å sende kjedelige programmer og krevde etterhvert litt underholdning fra min side. Det var vel her jeg begynte å kjenne på at jeg egentlig var ufattelig sliten – allerede.

Jeg synes også det er ekstremt vanskelig å oppholde meg så nært mat. Så nært kjøleskapet med noen som krever at jeg smører brødskiver og lignende. Det går bare ikke an å unngå det og det krever mye å holde en stø kurs og styre unna for min egen del – det går bare ikke bra, noe jeg har erfart hundrevis av ganger før. Mens jeg sto der og smurte en brødskive med skinkeost kom angsten også krypende. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg kollapser eller får epilepsianfall, hva skjer da med en treåring? Hodet begynner å snurre på hvor uansvarlig det er av meg, at jeg tar gale avgjørelser når jeg sier at det går bra å passe han alene.

Til slutt måtte jeg gå tre runder med meg selv og utelukke alle grunner til at noe galt skulle skje, selv om jeg kjente de fysiske symptomene angsten produserer for å lure meg og skremme meg ytterligere. “NÅ må du skjerpe deg. Du har ikke angst, du er ikke redd og du har ingenting å frykte – skjerp deg. Du har ikke lavt blodsukker, du har tatt medisiner, du har sovet nok – skjerp deg“. Uroen ville likevel ikke gi seg og jeg kjenner kvalmen som brer seg og en falsk svimmelhet som forsøker å snurre hodet mitt til å tro at noe fryktelig er i ferd med å skje samtidig som jeg sitter på bestemors parkettgulv og leker med biler. Akkurat i det jeg begynte å bli så urolig at jeg skulle til å strekke meg etter telefonen for å ringe pappa og si at han måtte forte seg hjem – kom de hjem.

Vips forsvant alle symptomer bortsett fra slitenheten jeg hadde kjent på i utgangspunktet men angsten og uroen justerte seg ned noen hakk.

Bestemor mener jeg burde bake eplekake og jeg kjenner at det gjør vondt i sjela fordi jeg slettes ikke har lyst til å bake eplekake overhodet. Eplekake slik jeg lager den er en enorm trigger, for ikke å snakke om glasskårene som skjærer i magesekken ved synet av andre som kan spise “forbudt” eller “farlig” mat uten at det hefter dem overhodet. Sjalusi, lengsel, misunnelse, trigger.

Det første døgnet er i boks og jeg kjenner jeg er lei av å stirre inn i kjøleskapet allerede. Ikke lenge etter at pappa hadde kommet hjem og Daniel var ferdig med sin andre omgang mat dro han igjen fordi han skulle på mc-klubbens høstfest og jeg kjenner igjen på panikken som presser på fordi jeg er livende redd for å ikke strekke til eller at noe skal gå galt.

Det blir meg mot angsten som må bekjempes for enhver pris. Det blir meg mot tankene om at noe fryktelig skal skje, det blir jeg som må bruke hodet for alt det er verdt til å rasjonalisere alt sammen og samtidig fokusere hundre prosent på en treåring som helst vil at pappa som allerede har dratt skal legge han. Det krever alt å småprate om trivielle ting som også skal avlede hans konsentrasjon samtidig som jeg går i gang med kvelds og leggerutiner. Etterhvert ble uroen mindre fordi jeg ikke hadde plass til uroen sammenlignet med konsentrasjonen jeg var nødt til å legge ned i oppgaven og fokusere på målet. Én stykk treåring som gråter og savner pappa som skal i pyjamas, tenner som skal pusses, tannbørste som ikke fantes (noe som til slutt ble til en spennende jakt når han fikk en lommelykt fordi vi måtte lete gjennom både hans og pappas koffert), hender som skulle vaskes, ansikt og igjen; tenner som til slutt ble pusset.

Deretter var det senga neste, to episoder Elias, ett glass vann som ble til to, og til slutt satt jeg på gulvet utenfor rommet i gangen for å høre om han ikke hadde tenkt til å sovne snart – noe han til slutt gjorde omtrentlig en time senere når jeg hadde gitt opp å sitte i gangen lenger.

Deretter neste steg; flere ord og snakk om eplekake og deretter enda mer småprat med bestemor. Jeg kjenner veldig godt at jeg er altfor vandt til å sitte stille i mitt eget selskap og foreta meg særdeles lite. Derfor skal jeg også ta medisiner skrekkelig tidlig sammenlignet med vanlig fordi jeg frykter en redusert pappa og en treåring som mest sannsynlig har tenkt til å stå opp gruelig tidlig.

Jeg forutser at det blir powernapping iløpet av morgendagen, jeg frykter jeg blir nødt til å holde pusten mens jeg konstruerer en ordentlig eplekake, jeg ser for meg at det kommer til å kreve hvert minste lille atom med styrke å komme helskinnet gjennom kaffeselskap med en, to, tre voksne, like mange barn på tre, fem og sju år samt meg selv. Tre små, en kusine, en gudsønn og en lillebror som alle vil ha oppmerksomhet på sitt vis og lukten av nystekt eplekake som bare får meg til å huske alle de andre gangene jeg har bakt eplekaker og hvor lite vellykket det har vært på mine vegne. Jeg kan huske ÉN episode hvor jeg har bakt den kaka og det gikk bra, når jeg bakte den til mamma når hun fylte femtien og jeg overleverte kaka og flyktet fra åstedet i en forrykende fart.

Jeg MÅ fokusere, jeg må konse, jeg må gi alt for å greie dette, selv om oddsene slettes ikke er på min side, snarere i mot meg på alle områder. G r ø s s.

Reach for the stars.

Publisert 27. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Angst , motivasjon , Sykdomstanker 14 Comments

Jeg befinner meg ikke der jeg burde vært akkurat nå og kan strengt tatt ikke gjøre annet enn å takke sykdom for det. Takke blir forresten feil. Jeg skylder ikke sykdom takk for alt den forsøker å forhindre meg i å gjøre og tildels også lykkes med.

Dagen er så delt. Delt fordi det finnes fine ting men det vonde har vært en av de verre på lenge. Delt og doblet, vet ikke hvor jeg skal skille for å få skrevet en beskrivende skildring.

Jeg har gått en tur med Therese. Jeg var innom byens minste butikk. Etterpå var jeg innom Clas Ohlson med mamma, og en tur innom Staples. Som om det ikke var nok, så måtte vi innom posten også. Kjenner det har vært mye eksponering men jeg var ikke livredd. Jeg måtte kjøpe ny notatbok og jeg måtte kjøpe nye tusjer. Jeg kan ikke fordra å skrive med penner, jeg skriver alltid med tusjer fordi det blir farger på sidene og ikke bare kruseduller. Ny notatbok fordi jeg vil ha en som er spyfri. Det funket sist jeg kjøpte ny bok (det handler selvsagt ikke om boka, jeg bare liker detaljer). Og i perioden i mellom spyfri og per nå har jeg nesten ikke skrevet noe som helst. Jeg håper dagboksnotater kan bidra til å holde fokus. Jeg har nesten glemt at skriving blir en distraksjon fra bulimiske episoder, men det gjelder kun på papir med mine egne tanker og ingen hemninger eller press på fine formuleringer eller noe som helst. For mine øyne alene, for mitt hode og min skyld, ene og alene.

Jeg fikk en hentelapp viftet i ansiktet når jeg skulle spise frokost idag tidlig og kunne ikke riktig forstå hvor jeg fikk pakke fra nå, jeg har fått alt jeg har bestilt. Det ble en gledelig overraskelse og jeg ble utrolig glad!

Veggdekor! Tusen takk for påminnelse og motivasjon Kristel! Kommer ikke til å glemme å glemme det så lett nå nei! ♥

Og her kommer den mindre fine delen. Jeg tror jeg twitret at jeg er mer motivert nå enn hva jeg har vært på lenge. Det er bare så ironisk og typisk fra spiseforstyrrelsens side å reagere på den måten den gjør og jeg lar meg rive med. Kjærlighet og hat. I hate you, don’t leave me. “Bare en siste gang. Bare ta av én siste gang, bare idag! Så skal jeg la deg slippe, bare hør på meg nå, hører du? Jeg lover, dette blir siste… Du må ofre dagen idag hvis ikke kommer jeg til å plage deg imorgen også. ” Jeg kan ikke beskrive det med ord og få andre til å føle hvordan det kjennes ut, men lengselen blomstrer og jeg lengter allerede før jeg begynner. Allerede før jeg bøyer hodet og går i gang med noe som føles som plikter. Pliktskyldigst gjør jeg alt slik spieforstyrrelsen vil ha det. Fint skal det være, akkurat slik spiseforstyrrelsen skal ha det til. Nøyaktig sånn.

Jeg adlød. Men så… her kommer nok en følelse jeg ikke kan sette ord på. Panikk og paranoia i en salig blanding hvor pulsen tipper tohundrede og svetten siler mens man panisk forsøker å skjule. Panikken var ubegrunnet og jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på dette fordi det er flaut og ydmykende. Men jeg prøver å sette ord på, selv om det er uforståelig for de som ikke selv har kjent på følelsen, og det er sykt for utenforstående. Med objektive briller på må jeg nesten le av meg selv, selv om jeg aller helst skulle sunket ned i jorda der og da. I etterkant kan jeg le av det fordi det er vanvittig teit, men der og da…

Uansett. Timene flyr. Det gjør vondt og godt på samme tid men mest vondt. Vondt når jeg føler at jeg gjør det som plikt og ikke fordi jeg har lyst eller cravings eller mister kontrollen. Det gjør vondt når det blir til noe man må og ikke noe man vil. På sett og vis føler jeg meg så tvunget i en slik situasjon, som om jeg ikke kan velge å la være å adlyde, som om det ikke spiller noen rolle hva jeg vil.

Depresjonen kræsjer alltid hardt etterpå. Sammen med all verdens merkelige smerter. Etterhvert blandet tungsinnet seg med likegyldighet og en slags euforisk følelse pluss ett snev av filosofi og apati. Og her sitter jeg nå og prøver å finne ut hvordan jeg skal formulere meg selv men synes ikke jeg kommer noen vei i det hele tatt.

Alt jeg vet er at jeg er ferdig og har holdt min del av avtalen med sykdommen og jeg vet at imorgen blir det ikke tid eller rom for feil samme faen. Jeg skal stå opp, vaske ned dagens rot, pakke mine egne ting, hentes, til bestemor og der går det sikkert i hundreogførti med lillebror uansett, og når kvelden kommer skal jeg sitte barnevakt ERGO finnes det ikke rom for feilsteg, i alle fall ikke imorgen. Pluss at jeg legger meg motivert, om enn med magesmerter og tunge tanker.

Sliten, hovent ansikt og påtvunget smil – men korketrekkerne er ekte! De er søte når de dukker opp! For å være ærlig er jeg lettet også, fordi dagen er over og jeg vet at morgendagen kommer til å bli annerledes og mye bedre.

This time I’m gonna get it right. Og jeg smiler fordi det gjør godt å føle seg motivert og klar for utfordringene som kommer de neste dagene. Koste hva det koste må.

« Forrige side — Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster