4 SPISEFORSTYRRELSER « Bitre Blomster

Arkiv for kategorien '4 SPISEFORSTYRRELSER'

For og imot, egenmotivasjon og komplikasjoner.

Publisert 6. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon , Sykdomstanker 16 Comments

Her i huset er det ikke akkurat TGIF for å si det på den måten (thank god it’s friday).

Dagens første tanke var nøyaktig den samme slitsomme suppa som igår. Irritasjonsmoment. Skulle legge meg tidlig igår, det ble det hvertfall ikke noe av for å si det på den måten. Fikk jo sovet sju timer likevel, så det er da noe. Men IMORGEN, da skal jeg sove lenge. Ingen møter eller annet som tilsier at jeg MÅ stå opp.

Kjenner at jeg har glemt en del av rutinene mine på fjortden dager. Nesten så jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, og når jeg trodde jeg lå godt an kom jeg på “åh, men jeg har jo HUND for svarte”, så da var det bare å kle på seg alt man har, samt polstre lillefrøkna for å møte minus sju grader i trøtt-trøttere tilstand.

Men så lå jeg i rute, helt til to minutter før jeg skulle gå ned til frk.psykolog på sykehuset. Jeg var nittisju prosent klar innen jeg fikk en hårføner mitt i fleisen. Dét er sånne ting jeg får raserianfall av og måtte telle til ti (fakta) for å ikke knuse den hårføneren i tusen biter. Fikk selvfølgelig et flott merke i panna, formet som en halvmåne. Lykkedag.

I virkeligheten er det rødt og fint, selv om det ikke akkurat synes så godt på bildet. Photobooth, gotta love it.

Deretter tilbragte jeg den neste timen med frk.psykolog.

Challenges. Hittil har jeg hatt tretten eller fjorten stykker, og jeg har greid alle. Igår var det meninga jeg skulle være spyfri til idag og det gikk med et smerteskrik sånn akkurat såvidt etter mye om og men. Har naturligvis fått nye challenges siden det ser ut til å ha en god effekt. Jeg hater å tape. Ikke i spill, tar det med et smil (med mindre det er busstur / alkoholrelatert), men å tape mot meg selv… det synes jeg ikke noe om i det hele tatt.

Jeg har forresten kommet på noe nytt. To ting faktisk. Siden det er nytt år vil det si at dagene kan nulles ut, idag er dag seks. Istedenfor å telle dager uten oppkast i strekk kan jeg sette det opp annerledes når/om/hvis/dersomat (føles uunngåelig..) jeg sprekker, så kan jeg sette det opp som x/antall dager i 2012. Eksempelvis er jeg idag på 6/6, seks av seks dager uten oppkast, om jeg teller fra første Januar. Men OM jeg sprekker imorgen eller i kveld vil det likevel være 6/7, og å fortsette å telle videre og holde fokus på tallet til venstre framfor å henge meg opp i “i strekk”. Kanskje et tips til dere som sliter med å telle i strekk? ♥ Fokuser på det dere greier framfor de gangene dere taper, selv om det er vanskelig.

Men en av challenges’ene er å ikke hoppe på den idag, det vil være det samme som å tillate meg selv å sprekke idag. For idag er dag ti og innen jeg er ferdig med dette innlegget har jeg holdt ut i ti døgn. Så jeg kan ikke sette opp tallene slik som jeg forsøkte å forklare ovenfor før/hvisomatdersomat jeg sprekker.

Det andre er: jeg har skrevet innlegg opp og innlegg ned om hvor mye jeg hater angsten og vil reise den til helvete ved å gjøre det motsatte av det angsten prøver å overbevise meg om er riktig. Så hvorfor har jeg aldri tenkt det samme om de bulimiske tendensene? Jeg har bestemt meg for at angsten er en skikkelse – som jeg vil vondt. Jeg tror derfor at jeg må gjøre det samme med de bulimiske tendensene, personifisere. Straffe bulimiske tendenser ved å ikke gjøre det de har lyst til. Kom på det i natt og kan ikke forstå at jeg ikke har tenkt på det før?! Jeg vil ta igjen, jeg vil hevne meg og ønsker dypt og inderlig at skikkelsene skal lide like mye som de har fått meg til å gjøre. Revansj.

Jeg har så vanvittig lyst til å spise og spy akkurat nå, idag og igår har vært grusomme på det området fordi det kverner gjennom hodet mitt til enhver tid og gjennomsyrer alt annet jeg prøver å gjøre. Jeg føler meg halvveis i alt jeg gjør fordi konsentrasjonen min sirkler rundt trangen til å spise og spy. Jeg ser ikke for meg at jeg skal overleve kvelden uten i det hele tatt. Det tiende døgnet er i boks om noen usle minutter, men neste…

Jeg har selvfølgelig kommet opp med hundre grunner til hvorfor jeg må spise og spy idag. Hvorfor det er “riktig” eller “viktig”. Selvsagt er det bare unnskyldninger, men det er så vanskelig! Når det står på som verst danker det ut alle grunnene jeg har til å IKKE spise og spy.

Jeg har noen få ting å holde fast i for å kanskje klare kvelden. Det første er at det er 10 dager siden sist, ergo kommer jeg til å bli grisedårlig. Sist jeg kastet opp, altså for ti dager siden, hadde jeg en skrekkopplevelse hvor jeg var skråsikker på at jeg kom til å få epilepsianfall selv om jeg prøvde intenst å kompensere med å drikke næringsdrikk rett etterpå. Hjalp det? NEI. Etter å ha helt i meg hele 800 kalorier var det bare nok til at angsten roet seg noen hakk, men den fysiske formen ble ikke bedre. Skjelvinger, voldsomt med svimling, prikker foran øynene, iskald. Det var ikke bedre før jeg våknet dagen etterpå. Jeg var så sikker på at alt håp om sertifikat var ute!

Vil jeg ha en reprise eller en enda verre opplevelse, til og med kanskje miste muligheten til å ta sertifikatet i år? NEI. Hell no, så hvorfor kan jeg ikke innstille hodet mitt og trangen etter det?

Egentlig har jeg en lang liste med argumenter i mot også, men det er så slitsomt å skulle kverne på for og i mot hele jævla dagen, blandet med lyst på det og det, hvordan ordne det, timing og alt det der.

Dessuten gjorde jeg noe… ekkelt, sist jeg kastet opp. Egenskremselspropaganda. Jeg filmet at jeg kastet opp. Det høres sykt ut, jeg vet det og det er sykt. Tanken bak er at jeg kan se filmen når trangen blir for ille og huske hvor JÆVLIG det føles, for å minne meg selv på å se til å styre unna, NÅ.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt dette innlegget i evigheten med for og imot, men jeg skal sette punktum her. Får ta det som det kommer men gjøre mitt beste? Frk.psykolog sa “det er viktigst å holde ut de verste dagene”. Men det kjipe er at jeg ikke rakk å sette pris på at jeg overlevde dagen igår fordi jeg var nødt til å gå rett videre på dagen idag. Innen nå har jeg greid ti døgn og er dermed på dag elleve.

slfkpiwekjfnclWKERNFLQWNRFLKGNq : )))) gi meg styrke…

Hadde egentlig tenkt til å publisere innlegget etter forrige linje, men nei! Om jeg så må legge meg ned å gråte meg gjennom kvelden fordi denne følelsen er jævlig, så skal jeg ikke sprekke nå.

Egenmotivasjon, Om jeg sprekker så…

Jeg kommer til å få vann i kroppen
Jeg kommer til å bli hoven i ansiktet igjen
Jeg kommer til å føle meg stygg og jævlig av den grunn
Jeg kommer til å slite for å få Januar til å gå opp økonomisk
Om jeg får epilepsianfall ryker sertifikatet (for faen!)
Jeg kommer til å bli skuffet!
Jeg kommer til å angre.
Jeg kommer til å bli sint på meg selv.
Av den grunn kommer skadetrangen snikende, snikende er forresten feil ord fordi det kommer til å eksplodere i hodet mitt med voldsom kraft og om jeg ikke allerede har det vanskelig blir det hvertfall ikke bedre når hodet fylles opp med enda mer dritt.
Om jeg skader meg… let’s not even go there.
Jeg kommer til å drukne i skam.
Jeg må vaske leiligheta igjen (vaske bulimien ut av hus), unødvendig når det allerede er rent her.
Det kommer om mulig til å bli enda vanskeligere å ta seg sammen imorgen, det er OM jeg er motivert nok, noe jeg neppe er fordi det vil føles som om jeg har tapt allerede.
Jeg kommer til å bli redd når pulsen skyter til himmels etter oppkast.

Jeg har ett måltid igjen og kan gjøre dette til en STJERNEBRA dag. Alt står og faller på dette lille valget, på tide å velge riktig! Om jeg velger riktig vil ingen av punktene jeg har nevnt ovenfor skje, det er vanvittig at jeg i det hele tatt har lyst til å lukke øynene og ignorere det. OG HER, AKKURAT HER; istedenfor å bli sint på meg selv som jeg kjenner at jeg allerede er, skal jeg prøve å vri det til å være sint på bulimien. Skille den fra Karianne.

Jeg skal ikke sprekke idag!! Det koster mer å holde ut enn å gi opp. Greit, det får koste hva det koste vil, jeg skal ikke sprekke nå.

Ni og spiseforstyrrelsen.

Publisert 5. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , motivasjon , Veien mot Friskhet 26 Comments

Torsdag. Sto opp, pakket, slumret (sjokk), utskrivningssamtale og innen klokka tolv var jeg ute. Svippet innom bestemor for å hente Zahra, deretter kjøpe pepsi max, deretter hjem for å sove fordi jeg var så sinnssykt trøtt fordi jeg fikk langt fra nok søvn i natt. Gleder meg litt til å sove ut imorgen, tenker å ta kveld om ikke så lenge, avslutte denne dagen så fort som overhodet mulig.

Dagen har gått med til å ha lyst til å spise og spy, tenke på mat, fantasere om mat, lure på hvordan jeg skulle få kabalen til å gå opp, veie for og imot og hele den pakka der. Regnet det økonomiske regnestykket for Januar som mildt sagt er en kjip måned økonomisk med tanke på frikortet spesielt. Regner med å ha nådd frikortgrensa om to og en halv uke, kanskje tre.

Av en eller annen grunn har det vært mye angst idag, noe jeg ikke helt forstår. Var med Elin på butikken for å pante flasker og det var utrolig stressende å ikke skulle handle selv. Splittet, ville helst bare fucke det opp og handle masse mat. Vanligvis har jeg en klinkende klar plan på hvor jeg skal, sånn og slik og det går fort og jeg har hodet i gamet, mens dette var mest surring. Intens trang til å sette meg i bilen og når Elin gikk gjennom akkurat den reolen hvor jeg lå på gulvet for første gang for 21 måneder siden fikk jeg helt hetta og klarte ikke å gå. Jeg ble likevel værende i butikken, så det er da noe. I guess?

Ni døgn er i alle fall i boks, going on ten. På dager som idag hvor motivasjonen er delt i biter er det vanskelig å forstå hvordan i all verden jeg gikk 56 dager i strekk med stålkontroll. Jeg husker at jeg blogget om at det virket fjernt å skulle spise og spy og at jeg ikke savnet det i det hele tatt, at tanken knapt nok streifet meg, men den var lett å ignorere. I det minste vet jeg at det er mulig å komme dit og håper at det ikke er så langt dit? Om jeg holder ut selvfølgelig. Håper inderlig jeg føler meg bedre og mer motivert for ny dag imorgen.

Må nok ty til noen to-do lister for å aktivisere meg selv, helst til den grad at dagene forsvinner fort.

Dessuten må jeg ta meg sammen og nå opp til kalorimålet. Min maksgrense og frk.fastleges minimum. Har knapt touchet den de siste ni dagene, det er kanskje derfor jeg føler meg frynsete idag? Jeg hater å vite noe konkret men så er det vanskelig i praksis likevel.

Hah, jeg har i alle fall nok næringsdrikker for lange tider. Måtte jo rydde litt når jeg kom hjem, dumpet jo bare 324 nutridrinker her og der når jeg henta dem i forrige uke. Siden jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til endte jeg opp med å telle opp de jeg hadde fra før og plusse på de jeg henta for å slå ihjel litt tid og fordi jeg var en smule nysgjerrig. Resultatet? 477 stykker.

Etterpå innså jeg at jeg ikke kunne stable det der akkurat. Tror jeg hadde blitt sprø av å måtte se den stabelen der x antall ganger om dagen. De endte opp under den samme benkeplata hvor en oppvaskmaskin kunne stått / skal stå.

Latterlig. Det der er “bare” de jeg ikke hadde stablet i kjøleskapet allerede. Holdbart til Oktober så det er jo ikke noe problem på nåværende stadium hvor inntaket består av 90% dette og en sjelden gang (på en god dag!) noe annet, noe spiselig.

Gleder meg til den dagen jeg kan fylle kjøleskapet mitt med normal mat. Vanlig mat, ikke spiseforstyrra mat etter en rigid liste av hva som er “tillatt” å spise. Ikke næringsdrikker og ikke noe som kun blir liggende i noen usle timer før det havner et annet sted. Kommer den dagen? Kan jo ikke tro på noe annet, nekter å tro at dette er “for alltid” eller resten av livet. Veien virker skremmende lang, heldigvis finnes det flotte mennesker som forteller sine historier på egne blogger, som gir håp om at det finnes normalitet ett eller annet sted. Men det er skremmende om jeg stopper opp for å tenke. Om jeg spør meg selv “~~hvordan endte du egentlig opp her? Hvordan greide du det?~~“

Dét er en håpløs tanke å skulle grave meg gjennom ni år med sykdomstanker for å finne svar uten å komme fram til noe konkret. Det som hjelper litt er å snu det på den andre måten og sammenligne med hvor jeg har vært.

Sykdommen tok ikke ordentlig av før i 2008 hvor det ble veldig synlig at jeg var syk. Jeg gikk fra å være brått motivert gjennom en innleggelse på spiseavdeling i seks måneder til å ønske meg selv død og begravet fordi jeg ikke taklet vektoppgangen selv om det ikke var snakk om mer enn sju kilo. Perioden hvor sykdommen var usynlig om du kastet et blikk på kroppen varte i nesten sju måneder før det virkelig tok av. Bulimien, fra den tiden det sto som eneste diagnose. Men den gang da var målet å slanke meg til døde. Jeg skulle dø, det var målet. Jeg skulle bli så syk, så tynn og skral at det skulle ta livet av meg. “Hva er målet?” spurte mange; “jeg skal dø” var svaret de fikk.

Jeg måtte “bare” nesten stryke med før jeg innså at jeg ikke hadde levd og at det ble for tragisk å avslutte et liv som bare hadde vart i nitten år på den måten. Men jeg tok meg vann over hodet, jeg ser det i etterkant. “Klare selv” du liksom. Det gikk ikke så bra. Jeg skulle visstnok egentlig (har jeg lest i papirer i etterkant) legges inn på spiseavdelinga i Bodø, men jeg husker at jeg sa at jeg ikke ville dit. Skulle klare det selv? Men jeg trodde det skulle gå, lenge. Problemet ble en litt for kjapp vektoppgang hvor hodet ikke klarte å holde følge med hvordan kroppen fylte seg ut og hvordan beina som tidligere stakk ut ble usynlige under en normal kroppsfasong.

Men nitten kilo fra slutten av mars til slutten av juni, altså tre måneder, det ble for voldsomt. Det gikk så fort at jeg aldri så for meg at utviklingen skulle stoppe opp. Når jeg leser gamle dagbøker (ikke papir, men på data) kan jeg i 2007 lese om hvordan jeg allerede da ønsket meg en spyfri tilværelse.

Siden April 2011 har jeg jobbet for det men endringen skjedde vel ikke ordentlig før i September. Jeg har måttet redusere oppkast samtidig øke antall kalorier jeg har klart å holde nede, noe som har vært en kjempeskummel overgang fordi jeg er livende redd for å rase opp i vekt. Det tok meg lang tid å stole på at kaloriene skulle inntas uten at vekta raste til himmels.

Men nå derimot, nå er jeg oppe i et antall kalorier jeg greier å akseptere (maksimum/minimum) og å slutte å kaste opp er hovedprioritet. Selv om ting skjer skrekkelig langsomt, så har det likevel skjedd noe. Rart hvordan jeg ikke ser det selv før jeg tar meg tid til å skrive disse ordene. Menneskene i teamet mitt ser det uten problemer, men jeg ser det ikke helt før nå (?)

Neste steg er jeg mer usikker på. Her og nå; redusere oppkast til null. Deretter, øke antall kalorier jeg greier å forholde meg til i næringsdrikker, eller først introdusere ett og ett måltid mer normal mat og deretter øke kalorier? Satan så komplisert dette er. Hodet mitt skriker sykdomstanker om lavere tall på vekta og alt det der, all the time. Og hvor i pokker har jeg tenkt til å legge inn vektoppgang? Aner ikke.

Har ærlig talt ikke peiling i det hele tatt men før, i 2010 kom jeg til et punkt en dag hvor jeg var drittlei av næringsdrikker og hadde lyst til å spise normal mat. Perspektivet mitt rekker ikke så utrolig langt, det koster mer enn nok å være her og nå, skulle holde ut dager som idag hvor trangen til å fylle opp og tømme ut er intens. Jeg pusler i alle fall med NOE, selv om det for utenforstående kan virke som om jeg ikke gjør noe som helst.

2012 er “do or die”. Jeg er lei av at dette er livet. Jeg vil fylle det med utrolig mye mer, eller så vil jeg ikke ha det. Om noen hadde fortalt meg at det aldri kom til å bli bedre hadde jeg gladelig hoppet på havet. Heldigvis er det ingen som forteller meg at bedring er umulig og siden jeg ikke har lyst til å dø blir det logisk å tenke at 2012 er “do” framfor “die”.

Gruer meg til helg, håper jeg greier å finne på noe å gjøre sånn at det ikke blir seigpining.

More Challenges & Motivasjon

Publisert 2. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon 24 Comments

De verste dagene av å skape en spyfri tilværelse er over. Dag en, to og tre er kanskje de aller verste fordi man har “kommet så kort at det ikke gjør noe om man sprekker”, if that makes sense. Vet ikke om ansiktet mitt er back to normal, men jeg føler at jeg ser mer “meg” ut allerde. At det ikke står skrevet i ansiktet mitt at jeg spiser og spyr, holder en hemmelighet og lever livet i skam og bøyd over doskåla.

Det er vanskelig å skulle si NEI. Når jeg må si nei til å møte opp i triggende situasjoner fordi jeg kanskje sårer andre. Når jeg ikke har greid å dra til bestemor fordi hun har masse mat jeg kan spise og spy og fordi det er så lett å miste kontrollen der. “Hvorfor kan vi ikke dra en tur til bestemor?”, det gjør vondt å si nei og innrømme hvor lite impulskontroll jeg egentlig har. Det jeg synes er verst er når negative følelser kommer krypende, skuffelse eller nederlag – når jeg ikke kan ty til maten for å slippe unna. “Alt jeg kan gjøre nå er å føle det”. Når jeg må sitte der, kjenne frustrasjonen mens følelsene bygger seg opp til det renner over, hvor tårer blander seg med raseri og smerte. Selvskading og spising og spying har liksom vært mine to flukter. Fluktveier fra følelsene som jeg ikke orker å føle eller forholde meg til. Bulimien eskalerte voldsomt mot slutten av 2009 når jeg begynte på veien mot skadefri. Når jeg i Mars 2010 begynte på veien mot helt frisk fikk jeg en voldsom smell av tilbakefall hvor jeg ikke hadde kontroll på hverken oppkast, barberblader eller piller, noe som endte med selvmordsforsøk, politieskorte og lukket avdeling på tvang. Alt for å slippe å føle. Måtte ta oppgjøret med meg selv og fortsette på veien mot skadefri men det ble for tungt å skulle tøyle spiseforstyrrelsen i samme slengen. Siden da har jeg mer eller mindre konsentrert meg om den ene biten, selvskadinga, og heller tydd til bulimien når følelser og tanker ble for vanskelig.

Helt siden April 2011 har jeg ønsket meg en spyfri tilværelse og jobbet hardt for å komme videre, både som mer eller mindre skadefri og uten oppkast. Det har gått framover selv om det smeller nå og da likevel. 26 dager spyfri var mer enn jeg kunne drømme om, 56 dager spyfri er også en voldsom forbedring sammenlignet med februar/mars 2010 hvor jeg ikke gjorde annet enn tygge, svelge og tvinge alt i retur, mange mange ganger for dag.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder denne gang, men jeg håper at det blir lenger og jeg håper at jeg blir mer motivert. Akkurat nå har jeg en ENORM motivasjonsfaktor. Det er bare tre måneder og én dag til jeg kan fortsette på sertifikatet, så fremt jeg ikke har flere epileptiske anfall, som igjen trigges og utløses av bulimien. 27. desember var jeg skremmende nær å ødelegge det hele. Sertifikatet betyr nesten latterlig mye for meg, men så lenge man har noe som personlig spiller en stor rolle for motivasjonen kan det være nesten hva som helst. Jeg måtte spørre meg selv om jeg ville ha sertifikatet i 2013 eller om jeg vil ha det i år, kanskje til sommeren?

Holdt 56 dager fra September til November, deretter etterfulgt av fem uker med av og på. Det har vært vanskelig å skulle ta seg sammen, naturlig nok fordi jula var rett rundt hjørnet og en utfordring jeg anså som for stor. Nå som jula er over derimot er jeg tom for unnskyldninger og igjen, med sertifikatet SÅ NÆRT – jeg vil virkelig ikke ødelegge denne sjansen. Epilepsianfall kan jeg ikke forutse men jeg kan ta mine forhåndsregler og redusere de triggerne jeg VET jeg kan unngå. Å sove nok, ta medisinene mine to ganger daglig og å ikke kaste opp kan være akkurat det som fører meg i mål til det rosa plastkortet. Nevrologen min mener at epilepsien min er ene og alene bulimien sin skyld. Om så er tilfelle vil jeg kanskje kunne leve anfallsfritt OG angstfritt siden epilepsianfall er triggeren til angsten jeg opplever samt angstanfallene jeg opplever nå og da, mye sjeldnere enn i sommer for eksempel.

Om jeg bare greier dette, jeg vinner så utrolig mye og jeg vet det. Jeg vinner stabilitet, jeg vil få mer og mer kontroll på angsten, jeg kan leve anfallsfritt (forhåpentligvis), jeg kan kjøre opp og få sertifikatet og bli mer selvstendig og mindre avhengig av andre. Oppkast er det eneste som står i veien for meg.

Motivert? OH YES. Jeg vil ha en bil. Bonusen av alle pengene jeg sparer ved å leve uten spising og spying kan fort bli til en bil. Om jeg GJENNOMSNITTLIG svir av 300 kroner for dag på spising og spying (rekorden er 1700 kroner rett i dass på én dag) multiplisert med 90 dager ? 27 000 kroner. Om jeg kutter det daglige beløpet ned til 185 kroner vil jeg fortsatt spare 16 500 kroner. Summene blir skremmende store, men der og da – i bulimitåka, da spiller det ingen rolle om man bruker alle pengene sine på rusen man føler i øyeblikket.

Jeg har alt å tape på å ikke prøve.

Helt til til slutt kan jeg meddele at jeg har greid alle utfordringene fra fredag og. Ta en telefon jeg gruet meg til, ikke kaste opp og til og med en tur på kino. I 2 timer og 35 minutter omtrentlig. En runde med panikk, men jeg greide å overvinne angsten og å ta tilbake kontrollen uten å forlate kinosalen. Win.

Jeg får litt mer tro på meg selv når jeg kan se med egne øyne at jeg kan om jeg går inn for noe. Egentlig vet jeg at jeg kan, jeg bare glemmer å tro på det veldig ofte.

Gruer meg til imorgen, da drar pappa og jeg må FØLE det. Uten å ty til hverken den ene eller den andre flukten.

Hit, men ikke lenger.

Publisert 4. desember 2011 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon , Screenshots 20 Comments

Om å gå på trynet, veldig. Hardt og brutalt, stygt. Det er veldig lett for meg å identifisere den utløsende årsaken, kanskje kan jeg skylde litt på at livet ikke er rettferdig, ikke på mine vegne, men så grusomt urettferdig på andre sine vegne at jeg personlig får så vondt i sjela at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med meg selv.

Jeg er ikke spesielt glad i å skrive om krise når det skjer, av og til er jeg nødt til å la det gå litt tid, sånn at jeg vet eller har funnet ut av hva jeg skal, kan skrive og har lyst til å sette ord på.

Forrige mandag, altså for tretten dager siden, det var vel der jeg snublet. Jeg var allerede fysisk kvalm etter å ha befunnet meg i en bil med defekt varmeapparat i nærmere sju timer. Men, å kombinere småkvalm med en beskjed om at noen som var så levende, at en bekjent venn ble brått revet bort i en ulykke – det ble for mye. Det ble for uvirkelig, ubegripelig, ufattelig, uhåndterlig. Jeg husker ikke om jeg nevnte det på bloggen en gang fordi jeg kladder så mange innlegg som jeg ikke får meg selv til å publisere. Jeg tror jeg nevnte det. Det fikk meg til å tenke på hvor skjørt livet egentlig er, når noen som bare rakk å fylle sytten år, som attpåvil var i gang med å leve ut hennes største drøm – just like that – ikke var mer.

Vondt i meg for klassen min, for klassen hennes, for foreldre, slekt, venner, pårørende og kjæresten. Jeg så minnevideoene på facebook, jeg gråt når jeg så gjennom videoene hennes på facebook eller når jeg leste gjennom bloggen hennes som jeg har fulgt.

Det er lett for meg å sprekke. Kunsten og trikset forsvinner visstnok ikke og hver gang det skjer, fortid, er det like lett og jeg blir alltid like overrasket, nesten. Smerten av å spise og spy, noe konkret og enkelt, noe som tar bort alt annet, noe som sluker timer og fjerner meg, distanserer meg fra resten av verden, en slags pauseknapp selv om det er midlertidig – i alle fall burde det være midlertidig.

Fem dager i strekk gikk med til gamle mønster.

Frustrerte fruer, sesong åtte, episode ni. Jeg har blitt veldig glad i disse print screen bildene mine. Når jeg hører magiske linjer som treffer meg i hjertet, jeg bare må stoppe, pause, print screen, spille scenen om og om igjen til jeg får teksten riktig, redigere bildet og voilá.

Og akkurat her er jeg tvunget til å skrive “shit happens“. Jeg får meg ikke til å skrive noe annet, kan ikke gruble mer på det, gi slipp, gå videre. Jeg kan ikke henge meg opp i at jeg snublet eller at jeg har kastet opp i leiligheta som jeg virkelig ikke ønsket, jeg kan ikke henge meg opp i alle disse nederlags følelsene. Det er menneskelig å feile, gå på trynet, selv om jeg skulle ønske det var så enkelt at jeg slapp. Fem dager down the drain etterfulgt av fire dager med kontroll før en viss krise traff meg midt i ansiktet og det ble igjen nødvendig med en pause hvor jeg slapp å tenke.

Men så fant jeg løsningen på krisen som oppsto, men problemet med å falle, hvordan finne styrke til å reise seg igjen. I tre dager lovet jeg meg selv “aldri mer” men likevel. Trangen, behovet, avhengigheten, tryggheten. Behovet. Behovet for smerte, hvorfor er det der? Jeg burde ha behov for å ta en dusj eller treffe en venn, behov for næring eller å være varm nok eller å behøve en kopp kaffe. Men nei, behovet for smerte, lidelse, noe?

Intensiteten. Herregud intensiteten. Man glemmer og fortrenger det som er jævlig når man forsøker å gå videre og gjett, lett at jeg glemte og fortrengte intensiteten som bulimien fører med seg. På fredag, aldri mer tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg dro kortet og ga en lang faen i pengene som forsvant selv om jeg visste at jeg burde brydd meg mer om det. Når kvelden var over og kroppen hadde fått nok for lenge siden kom det noe nytt og vanskelig. Rester. Mat. Jeg hater å kaste mat, av en eller annen grunn er det mye bedre å spise det og kaste det opp, i det minste har det en oppgave, men? Jeg vet og jeg visste at jeg kom til å få problemer med å kaste det, men jeg visste også hvordan lørdag ville se ut om jeg ikke kastet.

Jeg tvang meg selv til å kaste. Først i søpla og deretter ut med søpla, for at det ikke lenger skulle være en mulighet. Det første jeg tenkte når jeg våknet igår var “helvete heller, hvorfor kastet du? Hvorfor?!”. Dagen gikk sakte og behovet for mer smerte, mer pause og mer lindring ville ikke gi seg. Jeg forsto ikke hvor ekstremt det føles og er før tankene mine spant voldsomt rundt dette med å spise mat fra søpla. Jeg har gjort det før, men fra søpla inne. Der har du bulimien som ikke lar seg stoppe, bulimien som har kontoll, bulimien som overstyrer realismen og alt annet man burde ta i betraktning.

Syke satan, uansett hvor mange logiske tanker jeg forsøkte å tenke om hvor ekkelt, hvor grusomt det er å spise mat fra søpla, bakterier og ekkelt, det ville ikke smake godt en gang men jeg greide likevel ikke å bry meg fordi behovet likevel var overskyggende.

I 2008 hadde jeg en periode hvor jeg kastet opp i isbokser for å slippe unna, for å lure mamma til å tro at jeg kastet opp mye mindre. Istedenfor å gå på badet etter å ha spist gikk jeg heller på rommet og kastet opp i isbokser, eller poser om jeg ikke hadde flere bokser. Flere problemer og flere løgner, hvordan kvitte seg med blytunge isbokser fulle av oppkast? Eirin sa “herregud småen, om du må spy kan du likegodt spy i do“, rett fram og direkte.

Igår tenkte jeg på hva hun ville sagt om hun hadde visst at jeg vurderte å spise mat fra søpla. Hun hadde sagt “herregud småen, da får du heller kjøpe ny mat enn å fråtse i baktereier og gudene vet hva“. Ergo endte jeg opp med å kjøpe enda mer mat for å drukne atter en kveld med alt annet. Kvalme, sukker, smerte. Men at det i det hele tatt var en reell trussel – spise frossen mat fra søpla ute – det er skremmende. Så intenst hadde jeg glemt at det var.

Idag er det søndag og jeg vet jeg må skjerpe meg nå. Atter en gang kastet jeg mat ut i søpla ute og det er null alternativ å feile idag. Jeg vet at det blir for mye med bulimien, den tapper mer og mer og jeg vet at jeg aldri i verden vil greie å sjonglere mellom fire timer behandling i uka og bulimien. Det går ikke. Jeg kommer til å tape utolig mye mer enn det er verdt, angsten for eksempel. Epilepsien for eksempel. Magesmerter for eksempel. Økonomien for eksempel. Jula for eksempel. Mange grunner, gode, logiske grunner til hvorfor det er nok nå.

Atter en gang må jeg, jeg er nødt til å trekke en ny strek, hit men ikke lenger. Jeg har skrevet en lang liste over ting jeg burde ta meg til idag istedenfor å ryke rett utpå. Jeg vet ikke hvor mange dager det egentlig ble. Etter å ha sjekket ble det 53. Jeg legger ikke lista på 53, jeg legger lista dag for dag. Jeg må, fordi jeg ikke vil tilbake. Aldri i verden om jeg har tenkt til å gi opp her, bare fordi jeg snublet. Om ikke annet er det en viktig påminnelse. “Glem aldri grunnen til hvorfor du ikke er villig til å gi opp, ja og shit happens.“

Utdrag fra en bulimikers dagbok.

Publisert 16. november 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Illustrasjoner , motivasjon , Sykdomstanker , Veien mot Friskhet 10 Comments

Jeg skrev mitt første dagboknotat i september 2004. Før det har jeg aldri hatt noe regelmessig kontroll på skrivinga – jeg visste ikke en gang at jeg likte å skrive. Gjennom flere år har det blitt noen bøker til sammen og det er sånn som står innerst i skapene, alltid. Funny thing is; jeg har aldri lest gjennom dagbøkene mine i etterkant. Aldri. Noe i meg tør ikke å lese gjennom fordi jeg er redd for hva jeg skal huske som jeg har glemt eller fortrengt eller jeg er redd for å huske at detaljer som ikke burde være i noens liv strekker seg lenger tilbake enn det jeg egentlig erindret.

Men idag leste jeg gjennom noen sider. Det var veldig tilfeldig, men jeg krøller alltid sammen ark (når jeg er tom for aviser) for å fyre i peisen. Gamle notatbøker fra skolen, brenner det som er irrelevant eller ikke har betydning. Men så var det en bok der da, og jeg kan såvidt huske å ha sett den, gjerne fordi den bare inneholder notater for én måned, november 2010.

Så jeg begynte å lese. Halvsjokkert over egne ord, jeg virker så sint i retrospekt. Så sint, sjalu, narret, lurt og løyet til. Paranoid er det riktige ordet. “Hvordan våger….” eller “jeg skulle ønske noen så meg sånn” eller “de ordene er bare tull, de prøver å lure meg alle sammen“. Ett år senere vet jeg jo fortsettelsen til historien og den passer ikke inn med mine skarpe forutanelser.

Men det som gjorde mest inntrykk var bulimien. Hvordan jeg skrev om den daglige smerten og nederlaget, annenhver dag var nytt nederlag, like enormt som det forrige, på nytt og på nytt sprakk jeg, på nytt og på nytt befant jeg meg i ydmykende situasjoner som gjorde at jeg hadde lyst til å synke gjennom gulvet. For eksempel når man er alene hjemme og tror man har noen timer på seg og at man selvfølgelig rekker å bake kake og late som man aldri har gjort det, også kommer det noen hjem likevel, og der står jeg. Tatt på fersk gjerning og skammen. Jeg har skrevet side opp og side ned om skammen sammenlagt men det kan ikke beskrives likevel.

“1 november 2010. “
Først et kort notat om hva jeg ikke har kastet opp med en påfølgende liste over alt jeg har tygd meg igjennom og presset i retur. Nederst står det ALLTID “ferdig, dato, klokkeslett – aldri mer”.
Neste notat starter slik: “sprakk på 25 timer“, så og så mange avføringspiller som straff. Deretter står det side opp og side ned om hva jeg skal endre på og hvordan jeg skal spise x kalorier uten å kaste opp og en hel haug med ting for å klare dette.

“2. november”
“Beholdt: Ingenting.” Deretter en lang liste delt opp i runde 1 og runde 2. Listene skremmer meg. Mengdene. Når jeg leser gjennom den første lista kan jeg se at det var gode intensjoner som jeg mistet taket på, liste nummer to derimot, den er rasende og selvpåført straff. Mislykket fortjener mer mislykket, smerte fortjener mer smerte, en ond sirkel.
“Runde to; 350g rullekake, 400g lasagne, 400g pytt i panne, 2 piano duo, 550g lakriskonfekt, 1 bueno“. Det er to kilo mat. På én gang. På én runde, uten spying i mellom. Brus kommer i tillegg, standard pleide å ligge på halvannen liter. Trekommafemkilo. Regner med det tok en times tid, kanskje halvannen å trykke i seg det. Ett til to minutt senere er jeg like tom og enda tommere enn jeg var i utgangspunktet og det er lett å se i retrospekt at det ikke er rart man hovner opp i ansiktet når halvannen time med fråtsing skal gjøres om på på ett minutt.
“Gode intensjoner gikk virkelig ikke nevneveridg bra… Greide ikke å bestmme meg for om jeg ville ha knekkebrød eller havregrøt – deretter gikk alt til helvete.“

3. og 4. november inneholder bare lange lister og faenskap på slutten. “Crap on things, faen satans jævla dritt“

“5. November
Beholder x kalorier og holder meg i 25 timer før bulimien kommer. Handler. Klipper bankkort og mastercard. GOODBYE. Må slutte å bruke penger nå“. Desperasjon. Håpløshet. Aner ikke hva godt jeg skal gjøre for meg selv eller hva som kan hjelpe på, å klippe kortene virker som den eneste løsninga.

Den 6. november er jeg sabla motivert for at dette skal gå bra, “motivert til tusen, dette kommer til å ordne seg“. Dagen etterpå ryker hele greia på 26 timer. 13. november kan jeg telle tjuesju timer. Innen 15. november har jeg selvsagt sprukket men begynt på nytt og er oppe i 50 timer. 20. november har jeg ikke beholdt noe som helst. Innen 25. november greier jeg 60 timer før det ryker nok en gang.

~~~~~

Alle disse årene. Alle disse sidene. Å leve med konstant skuffelse nesten hvert døgn, å bygge noe bittelite som man ønsker skal bli større bare for å få det revet vekk gang på gang på gang. Hvordan alt dette gikk på automatikken, hvordan det bare “skjedde”, og hvordan jeg alltid straffet på en eller annen måte. Mer oppkast eller avføringspiller eller trening siden jeg 25. november også skriver “6 måneder skadefri, det er litt sykt å tenke på. 6 måneder siden sist, det er utrolig godt gjort egentlig!“

Det er ikke så lenge siden livet mitt var akkruat sånn. Timer, dager, klokkeslett, telle, telle, telle, null, på nytt, repeter, begynn forfra, rykk tilbake til start, som et jævla brettspill, stigespillet bortsett fra at det umulig kan ha dreid seg om flaks, jeg tapte alltid.

Det er straks 48 døgn siden sist. I en normal persons tidsregning er 48 dager ingen verdens ting. Jeg hører til stadighet “tiden går så fort”, jeg kjenner meg ikke igjen. Tiden har slettes ikke gått fort, den har gått skrekkelig sakte. Sneglet seg avgårde. Når jeg ser tilbake på 48 dager virker det som om det er MILEVIS unna. Dritlenge siden. 48 dager ganger tjuefire timer minus to er lik 1150 timer. Det pleide å være 1440 minutter, tjuefire timer.

Det føles så fjernt. Denne tilværelsen her er selvsagt ikke optimal på lang sikt men uansett så føler jeg meg tusen tonn lettere (metaforisk sett) fordi hverdagen min ikke er så BRUTAL lenger. Jeg tror det er mye av det som gjør at jeg finner det helt i orden å være her jeg er nå fordi jeg slipper det. Jeg slipper å gå fra hundre prosent motivasjon til “~~fuck my life, piller, barberblader, skadetrang herregud jeg vil dø~~“. Svingningen mellom to ytterpunkter er ENORM. Påkjenningen både fysisk og psykisk, fra å gå til og være ved godt mot til å grave sin egen grav.

Som tidligere nevnt; her jeg er nå, å slite med inntak og treningsmengder er ikke optimalt det heller, men det er stabilt. Jeg våkner hver morgen, jeg tenker ikke på at jeg vil hoppe i grava tre ganger iløpet av dagen, jeg er ikke flying high above, og jeg har ikke enorme nedturer i sammenligning. Fortsatt en bølge men ikke en uendelig tsunami som aldri tar slutt.

I mange dager har jeg lurt på hvorfor jeg blogger, jeg har liksom ingenting å meddele? Det slår meg mens jeg skriver dette at det er fordi følelsene mine ikke er en evig svingning. Følelser utløser tanker, assosiasjoner, refleksjoner, noe jeg vil sette ord på og beskrive. Det slår meg mens jeg skriver dette at her og nå, som bare er en bølge i forhold, ikke utløser de samme følelsesmessige ytterpunktene og ikke gir meg de samme inntrykkene lenger. For første gang på flere år har jeg funnet en slags stabilitet. Jeg står opp om morgenen, gjør det samme gjennom dagen med noen få avvik fra sosialt til behandling til handling, og følelsesmessig? Klart jeg er trøtt og sliten, glad, trist, energisk eller likegyldig som alle andre kan være men intensiteten er i balanse.

Husk at jeg illustrerer kun fra mitt eget perspektiv og utifra hva jeg ser/føler/oppfatter! Var usikker på tidsrom når jeg tegnet denne, men la oss si tre dager. Den grønne, bulimien, svinger mellom dødstanker og evig mot, en følelse av å være flying high og uovervinnelig. Når jeg spyr/spydde går det nedover og det er mens jeg spiser jeg føler at neste gang- da går det fordi da lover jeg dyrt og hellig at dette er siste gangen – jeg må bare spy først, og når så er gjort, vel. Streken sier sitt. Den blå, normalen – jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet hvordan den ser ut for jeg vet virkelig ikke – men det er sånn jeg forestiller meg at den er. Ups and downs, life goes on. Og den lilla, her og nå, anoreksien, den er og ups and downs og life goes on. Den ligger under normalen og har enda færre svingninger fordi life goes on men jeg føler ikke at jeg virkelig lever eller nyter livet eller opplever noe, får masse inntrykk og stråler av glede. Den ligger også under, bittelitt på grunn av vekta fordi jeg vet at den og må opp for å treffe en normal, men mest fordi sparebluss for meg også er lik halv maskin, at man er halvveis i det man gjør og føler. Men, det jeg nyter derimot er STABILITETEN.

Herregud for en lettelse. Bare å lukke den dagboka jeg åpnet idag og å vite at det ikke gjelder lenger her og nå, det er utrolig befriende og godt. Og de/dere som tolket innlegget om her og nå dit at jeg synes at dette er en bedre løsning “forever”, jeg håper bildet forklarer noe. Anoreksi er ikke herlig, men den lilla streken er en veldig fin bølge å være med på i forhold til den grønne tsunamien. Det var det jeg mente når jeg sa at det føles helt greit å være her jeg er nå en stund. Mye heller lilla enn grønn.

Husk også at perspektivet er tre dager. På lang sikt kommer nok den lilla streken til å helle mer mot svart, jeg vet det. Men her og nå er jeg egentlig bare mer lettet enn jeg har ord til å beskrive.

Avgjørelser og Ambivalens.

Publisert 13. november 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 6 Comments

To ting som ikke passer sammen overhodet.

Det er lenge siden mamma inviterte meg til innflytningsfest i huset deres, selv om de flyttet dit for ett år siden. Om ikke jeg kunne komme fordi det hadde vært så hyggelig om jeg hadde møtt alle menneskene hun forteller om, som hun møter gjennom hunder, kurs, turer og friluftsliv. Hun blogger forresten her, om livet med hund, jakt, fiske og friluftsliv.

En invitasjon er alltids hyggelig å få men det skaper forferdelig mange motstridende tanker og følelser og det krever så utrolig mye å trekke en konklusjon, ta en avgjørelse og bestemme seg for hva man skal gjøre. Ett at mine største problem for tiden er mat, å forholde seg til mat. Ikke i min egen leilighet (jeg har ikke triggere her) men å forholde seg til mat i andres hus, for eksempel hjemme hos mamma. Det har ingenting å gjøre med at jeg ikke forstår at andre trenger mat, det handler om at jeg er redd for å miste kontrollen og fordi jeg synes det er vanskelig å holde ut. Trangen til å spise noe, omså bare bittelitt, smake på noe jeg ikke tillater meg til vanlig eller tør å ha i hus. Brunost for eksempel, bare bittelitt brunost? Skal, skal ikke, om ikke går det fint og om jeg smaker bare bittelitt for å tilfredsstille noe inni hodet mitt er det likevel noe jeg kommer til å gnage på følelsesmessig senere. Hvorfor gjorde jeg sånn eller slik? Og jeg er redd for triggerne. Én smule feil kan trigge noe som gjør at jeg mister kontrollen. Ikke det at jeg faktisk mister kontrollen spesielt ofte, men frykten for å gjøre det likevel er intens. Tenk om?

Fest. Ting å tenke på. Agorafobien, maten og ikke minst hva skal jeg kle på meg når jeg føler meg absolutt motbydelig så lenge jeg kler på meg noe normalt? Noe som ikke skjuler kroppen min eller ser en smule anstendig ut. Når jeg har mine polikliniske timer eller skal på butikken er det ikke allverdens av problem, men når jeg skal på fest og møte mennesker jeg ikke kjenner som attpåtil både vet at jeg har problemer med mat og noen har vært innom bloggen også, da blir jeg stressa. Jeg er redd for komplimenter, herregud jeg er livredd for komplimenter. Tro det eller ei gjør det like vondt å høre “du ser bra ut” som det gjør å høre “du ser feit ut”, det er i alle fall det jeg hører inni hodet mitt. Det jeg er mest redd for egentlig, er at andre skal mene noe om meg og min situasjon basert på hvordan omrisset av kroppen min ser ut. “Du ser bra ut” fra mennesker tolkes i mitt hode til “de tror jeg har det bra, faen, de vet ingenting om det!” En spiseforstyrrelse handler ikke om hvordan kroppen ser ut – det er det synlige symptomet. Om det er usynlig eller mindre synlig har ingenting å si for hva jeg føler inni meg.

Og maten? Jeg visste jo at de skulle spise, så hvordan skulle jeg forholde meg til det? Mamma lovet meg at jeg kunne ta med maccen og surfe mens de spiste og hun lovet at ingen kom til å bemerke det – alle vet jo. Men så var det kaker inni bildet også. Help yourself kaker, sånne som blir stående framme. Rullekake og gulrotkake. Dét bekymret meg.

Og alkohol. Jeg har ikke problemer med å drikke alkohol en sjelden gang og er vanligvis happy på fylla, for vanligvis er det ikke mat inne i bildet. Men alkohol pluss triggere kan lett tilvsare kontrolltap, alkoholen i seg selv fører også til svekket evne til å ta riktige avgjørelser som varer lenger enn i nuet. Alkohol pluss en mulighet til å spise kan lett bli til en farlig kombinasjon. Særlig kake. “Sukkerungen” som familien min kalte meg når jeg var liten fordi jeg var ustyrtelig glad i kake. En sånn kombinasjon som fører til at det smeller når kvelden er over, enten i form av oppkast, eller enda verre – selvskading, skylde det på fylla. Ingen av delene er aktuelt, jeg vil ikke risikere noe som helst for å sprekke eller ødelegge for meg selv. Sånn som det er nå er jeg nødt til å være ytterst forsiktig med hva jeg foretar meg og overveie nøye hva jeg velger å gjøre, konsekvensene kommer siden. Tankene vil tidsnok innhente meg og gjøre det vanskelig i etterkant – når jeg er alene og får tid til å tenke.

Men til tross for alt dette, så ville jeg jo egentlig? Leve livet, kom igjen?

Så jeg surret igår. Tante skulle kjøre, jeg skulle dusje og jeg skulle finne noe å ha på meg. Mamma forklarte meg hva hun skulle ha på seg, ergo trengte jeg ikke å finne fram en dritfin kjole men heller kle på meg noe normalt og anstendig med en liten twist av special occasion. Etter mye om og men fant jeg endelig noe jeg kunne kle på meg. Speilbildet mitt slo meg rett i trynet når jeg prøvde klærne på. “Herregud, noen kommer til å si at jeg ser bra ut!”. Ikke det at det er feil å se bra ut men her og nå trigger det anoreksien vanvittig. Anoreksien vil ikke at jeg skal se bra ut, så enkelt er det.

Jeg skulle gjøre alt på en gang. Lakke negler, dusje, kle på meg, samtidig som jeg skulle spise noe fordi alkohol på tom mage er en dårlig slager fordi det går rett til hodet på meg. Samtidig som jeg gjorde alt dette raste tankene. Noe var katastrofetanker mens andre var seriøse konsekvensanalyser. Kaotisk med andre ord, å skille galskap fra aktuelt.

Aller helst ville jeg sette meg ned å tenke i stillhet, ta riktige valg i en rolig situasjon men klokka tikket, prokrastinasjon. Utsatt og utsatt å ta stilling til og å ta et valg. Jeg vet hvor slitsom ambivalensen er.

Å spise riskaker mens man lakker negler og diskuterer situasjonen med seg selv slo ikke an. Til slutt måtte jeg bare ringe mamma og forklare det som det var. Hva jeg var redd for at kom til å skje og hvordan dette kunne komme til å påvirke meg når jeg kom hjem. Kommunikasjon, så uvant? Vanligvis ville jeg sagt nei, punktum, end of story. Men jeg forklarte tanker og følelser og eventuelle konsekvenser. Panisk, på innpust og utpust omtrentlig. Det å bli møtt med forståelse er ganske nytt, dere som har lest noen innlegg vet at vi ikke har hatt noe forhold å skryte av de siste årene. Mamma sa at jeg måtte trekke pusten og heller roe ned – greit, så gikk det ikke denne gang, men det kommer likevel nye sjanser og kanskje bedre tider og bedre kombinasjoner.

Det ble med andre ord en kveld med selskap av Zahra som vanlig, tungsinn fordi det er vanskelig å tenke at man sitter hjemme når man kunne hatt det gøy – men likevel uendelig lettet fordi konsekvensene kunne vært så stygge. Av og til er det trist å velge riktig.

En ærlig forklaring om her og nå.

Publisert 12. november 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , Ambivalens , Angst , Emosjonelt Ustabil , motivasjon , selvskading , Sykdomstanker , Tanker og Refleksjoner , Veien mot Friskhet 25 Comments

Jeg har lenge villet skrive noe om dette men det er vanskelig fordi jeg samtidig er redd for å trigge andre. Jeg har mange lesere, mange er yngre og jeg får ofte mail eller tilbakemelding om hvor mye ordene mine har betydd for dem. Den følelsen er fantastisk, tenk at noe sånt som mine ord kan nå ut til andre, hjelpe dem? Det får meg til å føle at jeg gjør noe bra.

Dessverre har dette også hatt en litt negativ effek for meg selv og mine egne skriverier om mine daglige kamper, tanker og følelser. Jeg har ofte tvunget meg selv til å få slutten til et inlegg til å høres litt lysbetont ut selv om jeg ikke har vært like positiv i mitt eget hode eller vær enig i dert jeg skrev med tanke på mine egne følelser.

Basert på kommentarer og tilbakemeldinger sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er en smule falsk fordi det får meg til å framstå som mye sterkere enn jeg egentlig er, komplimenter jeg ikke føler meg fortjent til. Gjennom hele oktober har det vært vanskelig å skrive åpent om det jeg har gått gjennom fordi jeg er redd for å trigge andre negativt, at andre skal tenke “ja, men da er det jo greit”.

Men det er likevel min blogg kom jeg på. Jeg skriver denne bloggen, jeg begynte å skrive denne bloggen, som en dagbok for meg selv og mine tanker. Det er en blogg som handler om meg og mitt liv, om hvordan jeg har det. Med tid og stunder kan det virke som om jeg har glemt den egentlige grunnen til hvorfor jeg egentlig blogger, at det har utviklet seg til noe annet. Intensjonen var aldri å hjelpe andre eller inspirere noen, jeg ønsket bare å fortelle hvordan det er å være meg.

Jeg savner å kunne skrive tanker og følelser rett fram og rett ut uten å tenke etter både en og fire ganger før jeg publiserer noe. Jeg savner at hodet mitt åpner seg mens fingrene løper over tastaturet, en tankeløs tilstand hvor jeg ikke tenker, jeg bare føler og formidler, skriver. Jeg savne de øyeblikkene hvor jeg kan lese gjennom etterpå og det gir meg en god følelse av det jeg har skrevet. For min del, for min skyld, ikke for alle andre, ikke for leserne. Å slå to fluer i en smekk har vært fantastisk, men av og til kan jeg ikke være sterk for andre eller gi så mye, formidle så mye positivitet til andre.

“Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.” Står det til venstre i kolonnen. Den originale tanken.

Når nedturene kommer er det ofte vanskelig å finne ord fra et rasjonelt ståsted. Mennesker sier jeg har selvinnsikt, kanskje har jeg evne til å tenke både kognitivt og rasjonelt men det er ikke alltid at disse tankene betyr noe i praksis, at jeg føler det eller endrer noe. Det blir som en slags viten som ligger i bakhodet, men det er ikke det jeg føler eller kjenner meg igjen i. Spesielt vanskelig er det i denne perioden hvor jeg er nå. Hva er dette og hvor er hodet mitt, hvor ligger mitt personlige fokus? Jeg har fundert på dette i ukesvis, hva vil jeg? Og da tenker jeg ikke på det rasjonelle, jeg tenker på følelsene, hva sier følelsene? Og likevel, uansett hvilken side jeg lytter til er følelsene motstridene og forvirringen oppstår. Kanskje er ordet ambivalens, kanskje fordi jeg er uenig med meg selv, kanskje derfor.

Jeg var klar over hva jeg kjempet for. Alle vet at livet svinger, mitt også. Av og til har jeg en plan mens av og til virker det ikke som om noe som helst spiller en rolle. Til å begynne med var jeg i en tilstand hvor jeg kjempet, ikke kjempet, kjempet, ikke orket, bare svevde i en slags boble, levende men likevel ikke. Det er lettere å skrive når jeg husker hva målet er. Når jeg endelig fikk tak i hva jeg ville var det selvskadingen som sto på agendaen. Den skulle reises langt vekk, og deretter var det bulimien jeg ville rydde av veien – den riktige veien mot det egentlige målet. “det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet“, igjen utdrag fra kolonnen til venstre.

Tankene om både selvskading og bulimi er fortsatt tilstede og kan påvirke følelsene mine i hverdagen negativt, gjøre det vanskeligere å holde ut, men hverdagen min består ikke lenger av disse grusomme handlingene. Jeg er ikke avhengig av barberblader for å føle smerte eller distansere meg selv, jeg er ikke lenger avhengig av sukker-rus eller blodsukkerfall for å komme meg gjennom dagene. På en eller annen måte har jeg jobbet meg gjennom det verste av disse – handlingene som regjerte. Tankene er der, ubehagelig; ja, men ikke farlig.

Herved kan jeg stryke disse to av prioriteringslista og fokusere på de momentene som fortsatt er en kamp i hverdagen. Selvskading, angst med agorafobi, anoreksi med bulimiske tendenser og borderline (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Stryker du selvskading og bulimi gjenstår angsten, anoreksien og borderline.

Jeg har aldri vært så sint på psykiske problemer som jeg er på angsten. Jeg har nevnt det før og sier det igjen; jeg har ikke tenkt til å gi opp eller la angsten gjøre hverdagen enda vanskeligere enn det den er. Jeg jobber med saken, virkelig. Eksponerer meg for det som er vanskelig, prøver, feiler av og til men vinner oftere enn før.

Dialektisk adferdsterapi (DBT) for borderline er noe nytt jeg har begynt med hver uke sammen med frk.psykolog fra og med 21. oktober 2011. Hittil har jeg vært der fire ganger. Jeg jobber med angsten og jeg jobber med borderline.

Men nå kommer den vanskelige delen og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få sagt det foruten å skrive sannheten rett fram, fra hjerterota, direkte og ærlig. Jeg lyver aldri når jeg blogger, men det hender jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg selv. Anoreksi med bulimiske tendenser. Jeg har allerede strøket bulimien bort men anoreksien gjenstår fortsatt. Anoreksien.

Dette er vanskelig å skrive, vanskelig å beskrive, er redd det er umulig for andre enn de som er/har vært der selv å forstå. Det er ikke så nøye, noen har ikke kapasitet til å forstå – det er helt i orden, jeg forstår de som ikke forstår men jeg skriver dette for meg og for å vite at jeg har sagt det.

For meg henger anoreksi og borderline sammen. Så lenge jeg vet at borderline ligger i skyggene klamrer jeg meg fast i anoreksien som om det skulle vært en reddende engel. Vær så snil å ikke tolk det som om jeg glamoriserer anoreksien, men om jeg står ovenfor to helveter, enten eller – vil jeg lett velge – velger anoreksien framfor borderline som for meg er synonymt med smerte. Men det er mer komplisert enn som så.

Jeg har valgt å jobbe med borderline, kanskje vil det en dag føre til at jeg tør å ta mot til meg å bekjempe anoreksien – en dag i framtiden.

Det er her jeg får problemer med hva jeg deler på bloggen. Jeg kjemper ikke i mot anoreksien. Jeg aksepterer den og lever med den. Du tenker kanskje at det er feil og at jeg ikke burde. Tankene rundt anoreksien er så forvridde, anoreksien hjernevasker og får meg til å tro på ting som rasjonelt ikke stemmer – bortsett fra at rasjonelt bare er rasjonelt – ikke noe som utgjør en forskjell for tanker, følelser eller handlinger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive om min hverdag med anoreksien. Av og til er vi venner i den forstand at vi ikke er uenige mens av og til vil Karianne én ting mens anoreksien mener jeg burde prioritere annerledes. Av og til er vi enige om å drikke næringsdrikk klokka 1300 mens andre ganger er vi slettes ikke enige, noe som gjør det vanskelig å utføre handlinger i praksis, handlingslammet.

I kommentarfeltet på forrige innlegg var det noen som lurte på om jeg kunne skrive hva jeg gjør hver dag, fra jeg står opp og hvilke valg jeg tar. Det er vanskelig, men jeg kan fortelle det som det er. Vekta er en dommer, dagens start. Den betyr ikke alt og gjør meg ikke umiddelbart deprimert eller overlykkelig, det er bare en “obligatorisk” del. Jeg må spise på faste klokkeslett hver dag hvis ikke kan jeg nesten bare drite i å spise. Jeg må trene så og så mye og jeg regner kalorier som en helt. Skriver tall på lapper, ark, armer om jeg ikke finner noe bedre. Før jeg kan legge meg må alle regnestykkene i hodet mitt gå opp, pluss, delt på og minus, når alt er trukket fra og lagt til skal tallet være x, da først er dagen over.

Det som gjør det vanskelig å blogge er at jeg aksepterer det. Akkurat her og nå er det helt greit at dagene mine er sånn og består av dette. Det er okei, det er mye bedre enn andre alternativer jeg har slitt med tidligere selv om dette ikke er greit – rasjonelt sett. Hat og raseri er det som får meg til å jobbe i mot noe jeg vil endre på. Raseriet mot selvskadingen som ødela huden min, raseriet mot bulimien som ikke bare har tatt fra meg førerkortet for to år, skapt komplikasjoner på alle plan, også påvirket økonomien min ekstremt negativt, ødelagt magesekken min med mer.

Jeg vet rasjonelt sett at det er feil å akseptere anoreksien, men stryker jeg rasjonelt kan jeg skrive hva jeg egentlig føler. Anoreksien føles som en reddende engel som endelig har hjulpet meg ut av situasjoner som etterhvert ble uutholdelige. Jeg vil mye heller følge anoreksiens regler, rutiner og regimer enn å spise og spy eller blø. Jeg vil mye heller trene så mye som jeg får beskjed om og forholde meg til tall i grenser, kalorier inn og ut, netto og vekta. Det er enkelt i forhold. Om jeg løfter blikket og forsøker å se framover til et lengre perspektiv er det helt klart ikke holdbart i evigheten – det vet og føler jeg også rasjonelt, men jeg lever her og nå. Fra dag til dag, balanserer forferdelig. Selv om jeg ikke har kastet opp på 45 døgn, dette er dag 46, så er den kampen likevel ikke over. Det virker ikke sånn, for triggere kan til stadighet dukke opp. Se litt framover; jul. Hvordan blir det? Jeg orker ikke å ta sorger og smerte, kaos og usikkerhet på forskudd og velger å forholde meg til det jeg har akkurat her og akkurat nå.

Av og til spør folk hva jeg synes er verst, anoreksien eller bulimien, definitivt bulimien, den er i en helt annen dimensjon – fra mitt ståsted, fra mitt synspunkt. Hva andre mener er verst vet jeg ikke, men dette er hva jeg føler og synes, hva jeg baserer på den erfaringa jeg har.

Egentlig vet jeg ikke hva som må til. Må jeg bli dritlei av anoreksien for å finne vilje til å gjøre noe med det? Skal aksepten vare dit, og i så tilfelle går det an å anslå hva det vil si, måle det i uker eller måneder? Må jeg nesten dø igjen før jeg ser galskapen eller finner nok styrke til å ta riktige avgjørelser? Må jeg stirre døden i hvitøyet nok en gang for deretter å få panikk og tenke “du er alt for ung til å dø!!”? Holder det ikke med en gang? Selv om jeg kan se for meg at anoreksien er en langsom prosess kan man likevel aldri vite – kanskje sier kroppen stopp imorgen eller neste uke? Er ikke det da en risikosport å akseptere at det er sånn det er akkurat nå?

Jeg kan selvfølgelig også si at jeg ikke er klar til å gjøre noe med det nå. Andre kommer garantert til å si “du blir aldri klar til å gjøre noe du gruer deg til”. Noen blir kanskje ikke det men jeg har da følt meg klar minst to ganger før – uten at jeg skråsikkert kan forutse noe som helst.

Jeg forventer ikke at noen skal forstå noe som helst av dette – men nå har jeg endelig fått formulert og sagt hva jeg tenker og føler per nå. I min historie er dette en bit av veien mot målet, en bit uten bevegelse, kanskje et veikryss eller kanskje er det nettopp det jeg føler det er; forvirring og villrede.

Fredagsfølelse?

Publisert 12. november 2011 Ambivalens , Dagbok , Fotografi 11 Comments

Beklager dårlige oppdateringer i det siste, men det som sirkulerer i hodet mitt egner seg ikke riktig på trykk. Jeg har ett innlegg jeg har forferdelig lyst til å sette ord på, men jeg får meg liksom ikke til å gjøre det likevel, har i alle fall ikke kommet noen vei enda.

Fredag. For første gang på gudene vet hvor lenge; har jeg faktisk fredagsfølelse, en TGIF, thank god it’s friday. Her om dagen hadde jeg en sånn idé før jeg sovnet (hvorfor får man alltid de beste idéene da?) om at jeg skulle skrive noe om behandling og behandlingsopplegg per her og nå.

Jeg kan med hånda på hjertet erklære at idag; fredag, er jeg faktisk sliten. Behandling mandag, tirsdag, onsdag og fredag – det blir mye behandling til sammen og ja, det tar faktisk på. Det er i alle fall en kontinuitet i det, and who knows, kanskje gjør det meg godt? På mandag gikk jeg tur i halvannen time med Therese, og hun kom med et tilbud jeg ble veldig overrasket over og jeg må svare innen 4. januar. Hjelpes, kjenner at jeg ikke orker å tenke på det nå, det er sikkert.

På tirsdag, kort møte med G fra psykiatritjenesten. Kjenner at den kontakten er vanskelig. De er jo av den typen som kommer på hjemmebesøk og jeg tror knapt jeg har sluppet G innom bare for å titte! Har liksom ikke vært noe problem før, men etter at jeg flyttet hit har jeg blitt utrolig vaktsom på å dra drama med meg over dørstokken. Ikke faen om noen skal få komme hit og snakke med meg om vanskelige følelser for deretter å dra etter en time og etterlate meg her som det skal være – er trygt, her som jeg skal føle – føler meg trygg. Pluss at jeg blir paranoid på hva som kan havne i journaler etter slike tilfeller. Det finnes så mye irrelevant å skrive i en journal om man ikke kommer på noe fornufig å tilføye, type hvordan jeg har det hjemme, om det er ryddig eller rotete, rent eller skittent – that’s my business og jeg har ikke en diagnose som tilsier at noen trenger å holde øye med disse tingene heller.

Så. Onsdag; legetime. Ja, nei? Ikke så mye å si om det. “Kanskje vi skal…?” – Nei, det skal vi ikke. Vi diskuterte forresten en feilaktig epikrise. Vi var begge enige om at den ikke stemte og jeg ble egentlig litt overrasket over detaljene som sto der – det hadde i alle fall ikke jeg hørt noe om før, og det hadde ikke frk.fastlege heller.
-Kilde: Wikipedia, mitt bilde.

Fri på torsdag. F-r-i. Sløvt. Fint med fri. For en gangs skyld føles det som fri og ikke bare “nok en jævla torsdag å tilføye i rekka”. Fredag, DBT. Det går greit I guess, har ikke rukket å få noen sterke hverken motfølelser, positivt altså.

Så går man hjem og griner fordi man er så sulten men man kan ikke spise, for deretter å sove litt hvor jeg naturligvis drømte at jeg overspiste og kastet opp og våknet deretter opp kaldsvett og lurte på om det var illusjon eller fakta. Illusjon selvfølgelig. Så, emosjonell og sulten som man er, da kommer fortiden og slår meg i trynet. Den der “hvorfor har du ikke bil og lappen for helvete?”, også blir det nok en bu-hu selv om jeg sikkert har hatt hundre bu-hu for det tidligere. Deretter tenker jeg litt på bilen min, pappa har forsåvidt nevnt at jeg kan få den and I do want a car. Så enkelt. Tom for både brus og snus og mamma hadde drukket øl og kunne ikke kjøre, det var jo nesten rene apokalypsen her jeg satt og sutret over disse små manglene.

Deretter redigerte jeg noen bilder fra Juli som jeg ikke var… i modus for å laste opp da.

Jeg har forsåvidt nevnt at jeg føler meg litt uinspirert for tiden. Følelseslivet mitt var mye mer turbulent som bulimiker mens følelsene bare flater ut når man går i kaloriunderskudd, ergo har jeg ikke vanvittig mye å beskrive eller sette ord på. Det slo meg at jeg kunne spørre dere som leser om dere har noen ønsker eller forslag til noe jeg kan skrive om? Noe dere ønsker å lese, vil jeg skal fortelle om eller lignende? Spørsmål? Men ikke som en spørsmålsrunde.

Av og til er det enklere å svare på noe konkret, da slipper jeg å drukne i “hmm, sette ord på sånn eller slik, det eller det?” for deretter å ikke bli enig med meg selv i det hele tatt.

Helga.

Publisert 6. november 2011 Sykdomstanker , Veien mot Friskhet 18 Comments

Jeg tror jeg sov fjorten timer fra fredag til lørdag. Grusomt hvor sliten man kan bli av “det normale livet”, ikke det at det er normalt å delta ti og en halv time på multifamiliegruppe, jeg tenker mer på at tiden går fortere, at pulsen øker såpass at man rekker å føle seg levende for en liten stund enn at man ikke gjør noe og blir sittende stille å tenke, fundere, undre på det ene og det andre.

Sykt så forbanna jeg var på fredag for dette med laderen. Noe så lite var nok til å tippe begeret fullstendig over, gud bedre. “Du kommer sikkert ikke til å dø” sa mamma. Og jeg sa… “jeg kan ta livet mitt når som helst”. Skjemmes over at det blir så intenst, så intenst. Man vet ikke hva man har før man ikke har det lenger eller før man står i fare for å miste det. Jeg høres sikkert ekstremt materialistisk ut når jeg freaker ut og praktisk talt tror døden banker på når jeg ikke har lader til maccen. Sannheten er at jeg ikke vet hvor jeg hadde vært uten maccen. Mitt sosiale liv er ikke ekstremt å skryte av men jeg nyter de stundene hvor jeg ikke er alene, hvor jeg kan prate og le. Jeg har ikke tv, jeg har ikke radio. Når livet blir for kjipt er det maccen og meg, synker sammen i sofaen og surfer. Enten så surfer vi, eller så ser vi serier eller filmer – ALT for å avlede tanker og destruktivitet. Fikk rett og slett fullstendig panikk og det havet av tid i hverdagen som jeg enda ikke har greid å lære meg å fylle nå som jeg fortsatt holder meg spyfri ble plutselig mangedoblet. Om havet er enormt er maccen en livbøye det går an å klamre seg fast i slik at man ikke drukner når det stormer som verst.

På lørdag ringte mamma og vekket meg med både ny lader og Zahra (som har vært hos bestemor siden onsdag), ergo kunne jeg trekke pusten og tenke “herregud – RELAX”. Én ting er å være psykisk sliten men når det kombineres med fysisk sliten – tappet til det ikke er noe som helst igjen da blir det smerten og panikken. Selvpåført skade på nytt kreativt vis? Midlertidig og slett ikke så skadelig som alt mulig annet. Det har vært sånn de siste to ukene, denne nye selvpåførte smerten og det tok meg to uker å innse at det var det det var – selvpåført smerte. Det irriterer meg hvordan destruktivitet har en tendens til å snike seg innpå meg uten at jeg riktig innser hva det er. Nuvel. Ingen skade skjedd, bare en fysisk flukt, fysisk smerte for å slippe unna det psykiske kaoset. Det tar liksom oppmerksomheten unna og det er derfor det kommer snikende.

Uansett. Stemoren min mener jeg trenger en hodeferie og har derfor gitt meg fire bøker i bursdagsgave. Pappa hadde funnet en bok om fotografi til meg, i håp om at jeg skal bli mer inspirert. Kameraet og jeg har vært uvenner gjennom oktober, det har bidratt til å gjøre meg ytterligere usikker på situasjonen. Ansiktet mitt. Jeg kan se at jeg ikke lenger er hoven og oppblåst når jeg ser i speilet, jeg rekker til og med å glede meg over det, men når jeg trekker fram kameraet og skal ta bilde av nettopp dette – noe der og da gledelig – forbannade vidvinkelsatan. Det har gjort meg usikker på hvordan jeg egentlig ser ut, sånn eller slik og det har (dessverre) mye å si for hvordan jeg føler meg og hvor sterk jeg blir. Om min egen selvfølelse er lav vil det påvirke og gjennomsyre alt jeg foretar meg, det bidrar til å gjøre meg usikker og ukomfortabel.

Uansett. Pappa har i alle fall greid å ta noen bilder hvor jeg ser ut i ansiktet som jeg ser ut i speilet, noe som bidrar til å gjøre meg mer sikker på hvordan jeg ser ut og mindre usikker i den store sammenheng.

Ja, jeg vet at disse tankene er forferdelig latterlige og at det er… teit at jeg henger meg opp i nettopp dette.

Jeg har i alle fall trukket en konklusjon om å begynne å skrive to-do-lists igjen. For imorgen, hver kveld, for da har jeg i alle fall snev av peiling på hva jeg kan gjøre for å få tiden til å gå. Listene får en effekt som “selvinstruksjoner”. Jeg er ganske god på beskjeder, om jeg får beskjed om sånn eller slik prøver jeg å få det til, ergo kan det hjelpe å lese en egen setning selv om den kanskje bare sier “les en bok”. Kanskje rekker jeg å tenke at siden jeg ikke har så mye annet å ta meg til, kanskje kan jeg plukke opp en bok og få tiden til å gå.

Den siste uka har jeg hatt en intens trang til å skade meg selv. Kutting og barberblader. Jeg hater disse periodene hvor selvskadingen pirker meg på skulderen og forsøker å få meg til å gi opp, bare én gang. 17 måneder og to uker siden siste farvel. Jeg teller ikke med mine tre mikroskopiske episoder denne sommeren – det er naturlig for meg å se hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde situasjonen tatt i betraktning. For å understreke det har jeg tatt meg bryet ved å gjøre regnestykket, for å understreke realiteten. 75 uker og fem dager. 75 x 7 = 525 + 5 = 530 dager siden siste farvel minus tre små episoder i sommer tilsvarer fortsatt 527 dager skadefri. Dét teller for mer enn tre mikroskopiske glipper og når det har gått så lang tid er det ikke akkurat aktuelt å begynne å telle på nytt for å si det på den måten.

Det er tungt når trangen og tankene vender tilbake men jeg har likevel lovet meg selv at jeg aldri vil tilbake dit jeg var. Klok av skade vil jeg tørre å påstå at jeg vet bedre til tross for at man aldri vet hva framtiden bringer. Jeg vet at det aldri kommer til å bli så ille som det en gang har vært men likevel finnes det ingen garantier for sprekker i framtiden. Ingen sorger på forskudd, nok ett løfte til meg selv.

Igjen handler det om å få tiden til å gå skadefritt, smertefritt, spyfritt.

Denne uka blir travel den også, mye behandling som pågår for tiden. På den ene siden er det litt stress og litt uvant med tanke på at jeg tidligere har vært vant til 1-2 timer i uka men jeg vet også at disse timene ikke var tilstrekkelig til å dytte meg videre i riktig retning. Flyting, ikke svømming. Om jeg tar to steg tilbake og ser an situasjonen fra ett lenger perspektiv kan jeg også si at jeg vil mye heller ha fire samtaletimer i uka, med Therese, frk.psykolog, frk.fastlege og G fra psykiatritjenesten. Jeg vil mye, mye heller være hjemme alene i egen leilighet og gjøre mitt beste enn å være noen andre steder til oppbevaring uten at det hjelper i det lange løp det heller. Mandag, tirsdag, onsdag og fredag. Gruer meg litt til onsdag og fredag med tanke på at jeg faktisk har oppgaver jeg må få gjort. Skriv om sånn og slik.

Helt til sist kan jeg dele en aldri så liten “morsomhet” fra torsdag. Når vi var på multifamilie og ordet gikk rundt sirkelen vi sitter i om “hvordan har det gått siden sist?” trodde jeg at angsten skulle slå meg fullstendig ut. Det gikk bra selv om jeg følte meg liten der jeg satt og holdt pappa i begge hendene. Når det ble min tur å fortelle var det siste jeg la til “også har jeg ikke kastet opp på 34 dager”. Deretter sa pappa “det er jo utrolig, det pleide å være 34 minutter”. Ha-ha, not anymore. Ikke kan jeg telle heller for den faktaopplysningen var ikke korrekt når jeg teller etter nok en gang. Idag er det 38 dager.

Trettiåtte. Rekorden min fra sommeren 2010 på 33 dager er herved slått. Fremdeles virker det uaktuelt å glippe. Trettiåtte. Det gikk nettopp opp for meg at trettiåtte dager er ganske lenge, særlig når det henger sammen med å bli kvitt en avhengighet, noe man ikke trodde man kunne leve uten.

Tjernet med isen.

Publisert 31. oktober 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 8 Comments

Skrevet 27. og 31. oktober 2011

Jeg har enda mange spørsmål som melder seg, spørsmål til meg selv som dukker opp hver gang jeg skal skrive noe nå. Hva er det jeg holder på å formidle og hvordan legger jeg det fram? Hvordan framstiller jeg meg selv?

Det handler om sårbarhet. Det handler om at jeg er vanvittig sårbar akkurat her jeg er nå. I dag er det fire uker siden jeg overspiste og kastet opp sist. Fire uker er utrolig lenge i min verden hvor jeg tidligere har prøvd og feilet på dette området i flere år. Disse fire ukene er store spørsmålstegn. Hva er dette? Hva er nå? Hvordan kamp kjemper du nå? Kjemper du i det hele tatt lenger, eller har du bare akseptert at det “er” sånn? Dette er nytt, annerledes og ukjent for meg – anoreksien.

Fire uker har gått forbi og jeg befinner meg enda på ukjent terreng. Hva er dette? Selvsagt kan jeg kjenne igjen symptomer og gamle mønstre, jeg har trossalt vært her før, men likevel ikke akkurat det samme eller identisk. Symptomer og sykdom er også under stadig endring, det forandrer seg etterhvert som tiden går og varierer utifra hvilken fase jeg er i nå og da. Hvor ligger motivasjonen, hva er intensjonen, hva er sykdommens ønsker kontra mine egne, har jeg friskt fokus eller destruktivt fokus er jeg samarbeidsvillig og hemmelighetsfull, lyver jeg – eller gjør jeg mitt beste for å i det minste ikke gjøre ting verre, eller jobber jeg for noe bedre? Mange små faktorer spiller inn og danner det hele bildet. Jeg holder på å bli gal. Skal forsøke å beskrive det billedlig, kanskje blir det mer forståelig.

Ett tjern, ute i skogen – det er vinter og frost. Oppå tjernet ligger det is, den er tykkere enkelte steder og syltynn på andre steder. Bulimien var som å være fanget under isen, nedi vannet. En desperat kamp for å komme seg opp, for å finne luft, panisk for å komme ut av denne situsjonen, kvelningsfornemmelser, får ikke puste, panikk. Under isen, beveger meg i iskaldt vann og leter desperat etter tynnere is som jeg kanskje kan slå gjennom, trenger å fylle lungene med luft fordi der og da føles døden mye mer innbydende. Å bare gi opp, flyte, drukne under isen i de iskalde vannet.

Men jeg druknet ikke, kunne ikke gi opp, hadde bestemt meg for å lykkes. For fire uker siden slo jeg hull på isen, fikk omsider fylt lungene med litt luft, kavet meg opp av vannet og nå hva?

Hva nå? Spørsmålet jeg stiller meg selv. Overgangen, realiteten, hva er dette? Jeg kjenner verdenen som befinner seg under isen, som å være frosset ned fra resten av verden fordi bulimien stjal all tid og oppmerksomhet. Ikke tid til sosialisering, skole, turer ut med mindre det var relatert til å forbrenne kalorier, ikke tid til sånn og slik fordi sykdommen prioriterte sykdommen, iskaldt og uten at min mening ble tatt i betraktning. Akkurat nå er situasjonen annerledes, jeg står oppå isen. Det er nok i seg selv å komme opp av isen etter noe som har kostet vanvittig mange krefter, jeg føler meg forvirret, redd og usikker. Jeg kan fylle lungene med luft men jeg har ingen anelse om hva som følger.

Jeg beveger meg på syltynn is og jeg vet ikke riktig om isen vil holde. Med varsomhet forsøker jeg å finne en vei over, nærmere en kant, er det logisk å tenke at det finnes en kant, at tjernet ikke er endeløst? Uten å falle under igjen? Det er kaldt og jeg fryser. Jeg føler meg ensom og hjelpeløs der jeg står alene og lurer på hva jeg skal gjøre.

Sårbarhet. Hva er dette? Jeg vingler, går noen steg, høres isen som knaker faretruende under meg, hjelp? To steg tilbake, hva gjør jeg nå? Hvor går jeg ? Hva er veien? Hvor er veien og hva er målet?

Akkurat nå vet jeg ikke. Jeg står her, oppå isen, ganske passiv og likegyldig, priser meg selv lykkelig for at jeg ikke ligger under og tror jeg holder på å kveles og akkurat nå er det nok. Akkurat nå er det greit å stå her, alene på isen til tross for kulden og usikkerheten. Akkurat det virker mye mer innbydende enn å vandre rundt på isen og rase borti dødsfeller. Stillstand, stillhet, frost og kulde.

Selvsagt er det en stor følelse av mestring å vite at jeg har unngått overspisning og oppkast men jeg er langt fra i mål og jeg aner ikke hvor jeg er nå. Jeg vet at her og nå er anoreksien og jeg aksepterer det som en fase. Noe jeg må kjenne litt på, ting tar tid. Av og til finner man ut ting når man gir det litt tid, eller man kommer på noe underveis. Men; hvor lenge kan jeg stå her å tenke, surre, vurdere, tenke, resonnere, undres før jeg fryser ihjel? Går jeg mot nord, øst, syd, eller vest, hvilken retning?

Kampen er langt fra vunnet. Noe inni meg er redd for at denne siden ikke skal komme fram eller bli sett. Anoreksien. For den er der og det er her alle spørsmålene dukker opp. Hva gjør jeg nå? Kan jeg bare stå her med anoreksien en stund bare for å slippe bulimien, slippe å falle gjennom isen?

Dette har vært oktober for meg. Spørsmål og usikkerhet, mest i forhold til hvem jeg er nå, uten spising og spying som dominerer hverdagen. All dødtiden jeg står igjen med, alle timene jeg brukte på bulimiske aktiviteter står nå tomme og jeg har enda ikke riktig funnet ut hvordan eller hva jeg skal fylle denne tiden med.

« Forrige side — Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster