Emosjonelt Ustabil « Bitre Blomster

Arkiv for kategorien 'Emosjonelt Ustabil'

The worst is over now?

Publisert 22. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , 6 FYSISK HELSE , Emosjonelt Ustabil , selvskading 15 Comments

Hovedgrunnen til at jeg ikke har skrevet noe de siste ca. to ukene er fordi jeg ikke ønsker å bekymre familien min, mine nærmeste. Jeg liker ikke at de finner ut sannheten ved å lese en blogg, helst burde det vært sånn at jeg kunne fortalt dem det på forhånd, men av og til har jeg ikke guts eller lyst til å sette ord på noe som helst.

Orker ikke “det går bra til slutt” eller “du klarer dette” eller det absolutt verste jeg hører “kan du ikke bare…” Nei, jeg kan ikke bare. Om jeg bare hadde kunnet så hadde det i utgangspunktet ikke vært noe problem, og denne “kan du ikke bare…” har jeg garantert tenkt på selv og irritert meg grenseløst over at det ikke er så skrekkelig enkelt som “å bare kunne”.

Du vet når glasset er fullt? Da skal det bare en siste liten dråpe til før det renner over, selv om denne lille dråpen kanskje i det store perspektivet er en filleting.

Den søndagen hvor jeg kastet opp med uhell ødela veldig mye. I to dager kvernet hodet på nettopp denne hendelsen og til slutt var “fuck it all” det eneste som sto i hodet på meg. Kaster meg utenfor en klippe uten at jeg er sikker på om jeg greier å svømme når jeg treffer vannet, gir en god lang faen i å tenke over det i det store og hele og noe mørkt inni meg fryder seg over skadene jeg påfører meg selv, både innvendig og utvendig.

Jeg har skrevet mye om motløshet, meningsløshet og håpløshet før. Nummen, som om ingenting betyr noe. Alt som liksom skal motivere betyr ikke en dritt fordi jeg ikke lenger tror på det. Hvorfor tro at jeg kan kjøre opp å få sertifikatet når jeg aldri kommer til å slippe unna “tenk om” tanken fordi den er realistisk. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å forsone meg med “whatever happens, happens”. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å akseptere at jeg gjør det beste jeg kan og bruker de redskapene jeg kan, tar de forhåndsreglene jeg kan ta – det er alt jeg kan gjøre. Resten er opp til noe annet, som jeg ikke kan kontrollere eller styre, uansett hvor inderlig jeg skulle ønske at jeg kunne være på den sikre siden. Usikkerheten dominerer.

En flukt fra meg selv og den virkelige verden jeg ikke har ønsket, eller alltid ønsker å forholde meg til. Fordyper meg i noe annet utenfor meg selv. Lever meg inn i noe helt annet. Eksempelvis tv-serien Dr.Who. Jeg har sett alle episodene fra før, men likevel satte jeg den på en gang til. Det var fint å kunne delta i noe helt annet men hver gang jeg pauset kommer virkeligheten likevel krypende. You can run but you can’t hide.

Jeg skrev forsåvidt ett innlegg på lørdag som jeg tror jeg skal publisere (selv om jeg har trukket fram noe av det samme i dette, men lørdagens innlegg er enda mer ærlig og brutalt), det føles litt greiere å skulle publisere det nå som jeg ikke står midt oppi det. To skritt tilbake, trekk pusten.

Det verste eller vanskeligste er tanken på hva jeg fortjener. Jeg fortjener ingenting og tror oppriktig på det. Jeg fortjener den smerten jeg påfører meg selv, det er tross alt min egen feil. Mine egne handlinger og avgjørelser, det er jeg som gjør det jeg gjør. Når jeg ikke klarer å skille sider, Karianne fra sykdom, når alt bare blir meg og min feil. Det spiller ingen rolle der og da, for alt er min feil. Når det blir sånn blir det tusen ganger vanskeligere å si “se meg, hjelp meg” og det skal utrolig mye til før jeg kryper til korset og sier noe som helst, til noen. Jeg vet ikke en gang hva jeg skal be om hjelp til. Litt som i 2009, når jeg følte at jeg ikke hadde ord til å uttrykke meg, når jeg lot blodet bli det tause språket og sårene fortalte historier som bare jeg selv kunne forstå.

Ensomheten. Når man føler seg helt alene i hele verden fordi man er overbevist om at det ikke finnes noen andre der ute som vet hva du mener. Når du føler at egne tanker og følelser er pur galskap, at du ikke tør å åpen munnen fordi du er redd for granskende blikk, andres meninger eller konklusjoner. “Herregud, hva tror de om meg, jeg har mistet forstanden!”. Det var noe så enkelt som “kan du ikke bare” som fikk meg til å finne fram barberblader i utgangspunktet. Jeg har forklart og fortalt det tusen ganger før, hvorfor jeg ikke “bare kan” selv om jeg inderlig, av hele mitt hjerte skulle ønske at jeg turte, eller kunne. Den evige “mine ord har ingen verdi, jeg snakker ord som ingen forstår eller har evne til å sette seg inn i”. Det jeg egentlig vil høre er “jeg forstår deg”.

“Kan du ikke bare…”, i samme sekund eksploderer det inni meg. Jeg får lyst til å hyle og lirer av meg en rekke med rasende ord, beskyldninger og påstander. Wow. Fy faen, “det har jeg jo aldri tenkt på før, jævla geni, hva faen skulle jeg gjort uten deg?!” før jeg deretter lar det gå ut over meg selv, banalt nok “bare fordi den jeg er”.

Imidlertid retter jeg fokuset ut. Gjør det jeg kan for å maskere sprekkene i fasaden, gjør det jeg kan for å framstå som normal eller ingen når jeg går ut døra hjemme. Om du ser bort fra blemmene på leppa eller sprekkene som jeg kan skylde på munnsår og kulde – gjetter du det da? Neppe.

You tread water, fighting for the air in your lungs.
Move, move closer, maybe you can right all your wrongs.

But you let go cos your hope is gone
And every answer fades away

It’s a shame you don’t know what you’re running from,
would your bones have to break and your lights turn off?
Would it take the end of time to hear your hearts false start?
Ellie Goulding ~ Your biggest mistake.

Ser du hevelsen som returnerer når og mens jeg tøyer grensene? Neppe, du vet ikke hva du ser etter.

Det er min feil, jeg lot eller lar de bestemme, uten at det er noe nytt. Tallene dømmer og jeg hører etter. Følelsen det gir meg gjør at jeg får lyst til å krype ut av min egen hud fordi jeg ikke hører til eller hører hjemme noen steder som helst. Jeg straffer meg selv og lykkes. Noe inni meg sier “HA! Du fortjener det!” og fryder seg over en fysisk smerte jeg ikke lenger kontrollerer.

Et kutt er et kutt, konkret og forståelig. Cause and effect. Årsak og forklaring, alt i ett. Sårene på innsiden derimot – de er usynlige. Men tro meg når jeg skriver at jeg kjenner det, hvordan det svir eller stikker, ubehaget som er tilstede uansett hvordan jeg vrir eller vender på meg mens jeg irriterer meg over den ukontrollerbare smerten. Når den type smerte melder seg blir det vanskelig å putte noe som helst i munnen, uavhengig av om det er spiselig, væske eller bare tyggis. Hodepine, svimling, kuldetokter, frysninger.

Du fortjener det. Det er din egen feil. Du gjorde dette, du skapte dette. Dette er ditt eget rot, ditt eget kaos, din selvpåførte smerte, ditt ansvar og din lidelse. Så jeg biter meg i leppa og tenker at det tidsnok går over.

Jeg prøver å passe på at det du ser ikke er sannheten jeg forsøker å skjule. Skammen som pulserer i blodårene, sårene som skriker om mislykkethet eller hevelsen i ansiktet som jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å lyve om. Før jeg tar telefonen må jeg snakke to setninger høyt for meg selv, bare for å være sikker på at stemmen er klar og at den ikke røper mer enn jeg tør fortelle. Paranoid fordi jeg ikke vet hva andre ser, hører, tenker eller tror.

I want to crawl out of my own skin.
Ordene jeg sa høyt var “jeg er ikke suicidal, det hadde bare ikke gjort noe om jeg døde“. Eller “om dette er livet har jeg fått min porsjon, jeg er mettet.“

Det føles litt akkurat som dette. Om du ikke har sett Dr.Who, episodene som heter Blink, The time of Angels & Flesh and Stone har du neppe forutsetninger for å forstå hva jeg mener. Jeg siterer istedenfor; “Don’t turn your back, don’t look away and don’t blink. Blink and you’re dead.” Akkurat det, akkurat sånn.

Det føles som om jeg kommer til å eksplodere. Det koker inni meg, jeg vet hverken opp eller ned eller hva godt jeg kan gjøre for å slippe unna, for å styre unna, styre i riktig retning eller bytte fil, bytte sti, gjøre helomvending. Jeg tøyer grensene på let etter noe. Det slår meg underveis at jeg leter etter skrekk og redsel, noe som kan ile gjennom nervesystemet som elektrisitet eller sjokk, noe som kan åpne øynene mine og tydelig indikerer at nok er nok. Det holder nå, the damage has been done. Men hvordan skremme noen som har utsatt seg selv for det samme før, hvor går grensene da? Forbi de forrige? Forbi de gamle? Må skrekken være større og i så tilfelle, rasjonelt eller ikke; hva er du villig til å ofre for å komme dit? Hvordan takler du det når støvet har lagt seg og det eneste du har rundt deg er ruinene av det du destruerte og pulverisertet på din ville ferd, din søken etter begynnelsen på slutten?

Hva gjør du da når du sitter igjen med blanke øyne, vantro, fylt til randen av skyld og skam mens du ser nedover kroppen og venter på at sårene skal gro, både innvendig og utvendig?

Batteri. Mennesker fungerer som batterier. Man trenger påfyll for å lade opp. Man trenger noe som gir mening, noe som betyr noe. Man trenger et smil, en god stund, vakre øyeblikk eller å tro på seg selv. Jeg ladet opp i romjula og sakte men sikkert forsvinner strømmen og gnisten i det hele. Sakte men sikkert tappes kreftene, linjene viskes ut og blir diffuse, det betyr ingenting lenger. Hendelser eller øyeblikk mister sin verdi når man ikke lenger klarer å absorbere eller føle, være tilstede fullt og helt.

“Hvordan går det?” – nei. tja. tjo. Det går greit, klarer meg vel alltids! “Hva gjør du for tiden da?”, jeg biter i meg ordet “overlever” og forsøker å pynte på fasaden med en halv sannhet om sånn eller slik. “Jeg tror på deg” sier noen, og jeg biter i meg ordene “det hjelper ikke når jeg ikke tror på meg selv“, istedenfor forsøker jeg å trekke på smilebåndet og si takk, få det til å høres ut som om jeg oppriktig mener det.

Med tanken som sier “du forjener”, med den fysiske smerten, den psykiske smerten, med blodet, oppkast, barberblader og den konstante tanken på “hvorfor ta to paracet når du kan ta ti” og kampen som kjempes i stillhet fordi jeg aldri sa ordene høyt.

Jeg vet ikke. “Det er nok nå” sa jeg til frk.fastlege på torsdag når jeg fikk en resept for sårene i magen, etter å ha surret rundt og vært våken i nærmere trettisju timer. Søvn er ingen selvfølge når man føler eller tro at man ikke fortjener. Men jeg tror det synker inn nå. Sakte men sikkert. At det er nok. At det ikke lenger er poeng eller hensiktsmessig, ikke det at det noensinne var det i utgangspunktet. Men når du føler deg slått, som om du har tapt, som om du fikk en skikkelig knock out midt i fleisen, vel. Man ser stjerner, planeter og sorte prikker, vet hverken opp eller ned fordi smerten iler gjennom kroppen.

Men akkurat nå går det greit. Kanskje er det verste nå men jeg vet ikke om jeg tør å håpe. Day by day.

Så hva gjør jeg for tiden? Jeg er travelt opptatt med å overleve. Opptatt med å redusere oppkast litt for litt, opptatt med å la barberblader få være barberblader i fred, opptatt med å la tabletter få være tabletter, opptatt med å få timene til å gå uten og utsette meg selv for det som er mindre hensiktsmessig, eller ikke har poeng i det hele tatt. Opptatt med å vri døgnet tilbake steg for steg, opptatt med å finne noe å holde fast i når alt jeg stryker over eller kommer borti er såpeglatt og umulig å klamre seg fast i. Opptatt med å ta time for time, komme meg gjennom nå, idag, imorgen.

Turn your face towards the sun…

Publisert 21. januar 2012 3 BILDER , Emosjonelt Ustabil 20 Comments

…and the shadows will fall behind you.

Lørdag! Disse dagene går i surr for meg, igår var det i mitt hode “mandag” og jeg tenkte “oi, så fort dagene går”, helt til jeg lurte på om det egentlig var torsdag eller fredag. Siden forrige helg har ikke døgnrytmen vært optimal, til tross for at jeg har prøvd å snu det rundt ved å legge meg tidligere og stå opp tidligere. Problemet er bare at jeg sovner midt på dagen!

Uansett. Fortsatt spyfri! Men det krever. På grunn av drømmene, marerittene om mat. Igår når jeg våknet hadde jeg drømt om mat, bare det gjorde dagen litt mer miserabel. Og så skjedde det noe som sikkert er hverdagslig for mange, det er sånt som skjer og forsåvidt skal skje, men jeg derimot? Jeg går av hengslene og drukner i selvhat og raseri, har lyst til å påføre meg selv alskens typer smerte for å straffe meg selv, i mitt hode er det “feil” og min feil. Idag kan jeg nesten le av det fordi det er latterlig men igår derimot. J æ v l i g. Å ikke skulle kutte seg eller spise og spy når det skjer er vanskelig. Ingen skade skjedd. Frk.psykolog blir sikkert fornøyd når hun leser dette, hun mener alltid at jeg må kjenne på følelsene mine. Føle følelsene mine. Akseptere følelsene mine.

Men jeg greier ikke å akseptere følelser jeg mener er feil. Men så kommer “ingen følelser er feil”. Men så mener jeg at jeg reagerer feil på trivielle følelser. At jeg overreagerer, gråter når jeg egentlig burde le, ler når jeg egentlig burde ha en alvorlig mine, eller lignende. Kjenner jeg blir irritert av å skrive dette, blir liksom “gaaaaahhh!!” inni meg, at det skal være så komplisert?! Og det er vel det som strengt tatt er målet, å endre hvordan jeg reagerer når jeg tenker at jeg reagerer feil.

Om jeg skal analysere igår, så gjorde jeg ingenting feil, og det som skjedde var ikke min feil, og jeg handlet ikke på noe av det selvdestruktive, hvilket tilsvarer at alt jeg gjorde var riktig. Problemet er bare de jævlige timene hvor jeg kvernet og kvernet og alle følelsene jeg måtte forholde meg til som jeg ikke syens noe om. Poenget er da å få et annet syn på nettopp det -den utløsende årsaken, hva jeg nå synes – om noe som er hverdagslig og trivielt og skjer med folk flest som man ikke kan noe for men som bare skjer – som likevel får meg til å bli så sint at noen kan skrape restene av meg ut av grillen på en trailer.

Av og til spør mennesker “hva gjør du for å komme deg gjennom en sånn dag?” og svaret mitt er alltid det samme. Jeg lider meg gjennom. Når ingenting annet fungerer, når tv-serier og filmer svikter, når gåturer og trening svikter, når jeg ikke skal ty til hverken det ene eller det andre – det gjør vondt, emosjonelt, fysisk, i kropp og sjel, innvendig og utvendig, hvert atom i kroppen – jeg lider. Det hadde vært tusen ganger enklere å kutte det bort eller spy det bort. Lettvintløsninga lenge leve.

En ekstrem reaksjon på en filleting. Om jeg skal oppsummere alt jeg føler og alt jeg tenker i én sang må det være Muse ~ Space Dementia. Både i forhold til teksten, melodien, borderline og spiseforstyrrelsen. Makes perfect sense to me. Om jeg skrur på visualizer kan jeg se følesene mine også.

Men idag er det lørdag. Jeg har vært ute med Elin, sett sola ordentlig, tatt bilde av meg selv i et støvete speil fordi jeg liker hvordan håret mitt ser ut idag, selv om det kommer til å bli jævlig å dra en børste gjennom. Jeg har sovet på sofaen, slapp ikke unna marerittet om mat, om å spise “forbudt” mat og ikke kaste opp – men i tillegg kunne jeg fly. Det er de fineste drømmene, når jeg kan fly.

En ærlig forklaring om her og nå.

Publisert 12. november 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , Ambivalens , Angst , Emosjonelt Ustabil , motivasjon , selvskading , Sykdomstanker , Tanker og Refleksjoner , Veien mot Friskhet 25 Comments

Jeg har lenge villet skrive noe om dette men det er vanskelig fordi jeg samtidig er redd for å trigge andre. Jeg har mange lesere, mange er yngre og jeg får ofte mail eller tilbakemelding om hvor mye ordene mine har betydd for dem. Den følelsen er fantastisk, tenk at noe sånt som mine ord kan nå ut til andre, hjelpe dem? Det får meg til å føle at jeg gjør noe bra.

Dessverre har dette også hatt en litt negativ effek for meg selv og mine egne skriverier om mine daglige kamper, tanker og følelser. Jeg har ofte tvunget meg selv til å få slutten til et inlegg til å høres litt lysbetont ut selv om jeg ikke har vært like positiv i mitt eget hode eller vær enig i dert jeg skrev med tanke på mine egne følelser.

Basert på kommentarer og tilbakemeldinger sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er en smule falsk fordi det får meg til å framstå som mye sterkere enn jeg egentlig er, komplimenter jeg ikke føler meg fortjent til. Gjennom hele oktober har det vært vanskelig å skrive åpent om det jeg har gått gjennom fordi jeg er redd for å trigge andre negativt, at andre skal tenke “ja, men da er det jo greit”.

Men det er likevel min blogg kom jeg på. Jeg skriver denne bloggen, jeg begynte å skrive denne bloggen, som en dagbok for meg selv og mine tanker. Det er en blogg som handler om meg og mitt liv, om hvordan jeg har det. Med tid og stunder kan det virke som om jeg har glemt den egentlige grunnen til hvorfor jeg egentlig blogger, at det har utviklet seg til noe annet. Intensjonen var aldri å hjelpe andre eller inspirere noen, jeg ønsket bare å fortelle hvordan det er å være meg.

Jeg savner å kunne skrive tanker og følelser rett fram og rett ut uten å tenke etter både en og fire ganger før jeg publiserer noe. Jeg savner at hodet mitt åpner seg mens fingrene løper over tastaturet, en tankeløs tilstand hvor jeg ikke tenker, jeg bare føler og formidler, skriver. Jeg savne de øyeblikkene hvor jeg kan lese gjennom etterpå og det gir meg en god følelse av det jeg har skrevet. For min del, for min skyld, ikke for alle andre, ikke for leserne. Å slå to fluer i en smekk har vært fantastisk, men av og til kan jeg ikke være sterk for andre eller gi så mye, formidle så mye positivitet til andre.

“Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.” Står det til venstre i kolonnen. Den originale tanken.

Når nedturene kommer er det ofte vanskelig å finne ord fra et rasjonelt ståsted. Mennesker sier jeg har selvinnsikt, kanskje har jeg evne til å tenke både kognitivt og rasjonelt men det er ikke alltid at disse tankene betyr noe i praksis, at jeg føler det eller endrer noe. Det blir som en slags viten som ligger i bakhodet, men det er ikke det jeg føler eller kjenner meg igjen i. Spesielt vanskelig er det i denne perioden hvor jeg er nå. Hva er dette og hvor er hodet mitt, hvor ligger mitt personlige fokus? Jeg har fundert på dette i ukesvis, hva vil jeg? Og da tenker jeg ikke på det rasjonelle, jeg tenker på følelsene, hva sier følelsene? Og likevel, uansett hvilken side jeg lytter til er følelsene motstridene og forvirringen oppstår. Kanskje er ordet ambivalens, kanskje fordi jeg er uenig med meg selv, kanskje derfor.

Jeg var klar over hva jeg kjempet for. Alle vet at livet svinger, mitt også. Av og til har jeg en plan mens av og til virker det ikke som om noe som helst spiller en rolle. Til å begynne med var jeg i en tilstand hvor jeg kjempet, ikke kjempet, kjempet, ikke orket, bare svevde i en slags boble, levende men likevel ikke. Det er lettere å skrive når jeg husker hva målet er. Når jeg endelig fikk tak i hva jeg ville var det selvskadingen som sto på agendaen. Den skulle reises langt vekk, og deretter var det bulimien jeg ville rydde av veien – den riktige veien mot det egentlige målet. “det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet“, igjen utdrag fra kolonnen til venstre.

Tankene om både selvskading og bulimi er fortsatt tilstede og kan påvirke følelsene mine i hverdagen negativt, gjøre det vanskeligere å holde ut, men hverdagen min består ikke lenger av disse grusomme handlingene. Jeg er ikke avhengig av barberblader for å føle smerte eller distansere meg selv, jeg er ikke lenger avhengig av sukker-rus eller blodsukkerfall for å komme meg gjennom dagene. På en eller annen måte har jeg jobbet meg gjennom det verste av disse – handlingene som regjerte. Tankene er der, ubehagelig; ja, men ikke farlig.

Herved kan jeg stryke disse to av prioriteringslista og fokusere på de momentene som fortsatt er en kamp i hverdagen. Selvskading, angst med agorafobi, anoreksi med bulimiske tendenser og borderline (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Stryker du selvskading og bulimi gjenstår angsten, anoreksien og borderline.

Jeg har aldri vært så sint på psykiske problemer som jeg er på angsten. Jeg har nevnt det før og sier det igjen; jeg har ikke tenkt til å gi opp eller la angsten gjøre hverdagen enda vanskeligere enn det den er. Jeg jobber med saken, virkelig. Eksponerer meg for det som er vanskelig, prøver, feiler av og til men vinner oftere enn før.

Dialektisk adferdsterapi (DBT) for borderline er noe nytt jeg har begynt med hver uke sammen med frk.psykolog fra og med 21. oktober 2011. Hittil har jeg vært der fire ganger. Jeg jobber med angsten og jeg jobber med borderline.

Men nå kommer den vanskelige delen og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få sagt det foruten å skrive sannheten rett fram, fra hjerterota, direkte og ærlig. Jeg lyver aldri når jeg blogger, men det hender jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg selv. Anoreksi med bulimiske tendenser. Jeg har allerede strøket bulimien bort men anoreksien gjenstår fortsatt. Anoreksien.

Dette er vanskelig å skrive, vanskelig å beskrive, er redd det er umulig for andre enn de som er/har vært der selv å forstå. Det er ikke så nøye, noen har ikke kapasitet til å forstå – det er helt i orden, jeg forstår de som ikke forstår men jeg skriver dette for meg og for å vite at jeg har sagt det.

For meg henger anoreksi og borderline sammen. Så lenge jeg vet at borderline ligger i skyggene klamrer jeg meg fast i anoreksien som om det skulle vært en reddende engel. Vær så snil å ikke tolk det som om jeg glamoriserer anoreksien, men om jeg står ovenfor to helveter, enten eller – vil jeg lett velge – velger anoreksien framfor borderline som for meg er synonymt med smerte. Men det er mer komplisert enn som så.

Jeg har valgt å jobbe med borderline, kanskje vil det en dag føre til at jeg tør å ta mot til meg å bekjempe anoreksien – en dag i framtiden.

Det er her jeg får problemer med hva jeg deler på bloggen. Jeg kjemper ikke i mot anoreksien. Jeg aksepterer den og lever med den. Du tenker kanskje at det er feil og at jeg ikke burde. Tankene rundt anoreksien er så forvridde, anoreksien hjernevasker og får meg til å tro på ting som rasjonelt ikke stemmer – bortsett fra at rasjonelt bare er rasjonelt – ikke noe som utgjør en forskjell for tanker, følelser eller handlinger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive om min hverdag med anoreksien. Av og til er vi venner i den forstand at vi ikke er uenige mens av og til vil Karianne én ting mens anoreksien mener jeg burde prioritere annerledes. Av og til er vi enige om å drikke næringsdrikk klokka 1300 mens andre ganger er vi slettes ikke enige, noe som gjør det vanskelig å utføre handlinger i praksis, handlingslammet.

I kommentarfeltet på forrige innlegg var det noen som lurte på om jeg kunne skrive hva jeg gjør hver dag, fra jeg står opp og hvilke valg jeg tar. Det er vanskelig, men jeg kan fortelle det som det er. Vekta er en dommer, dagens start. Den betyr ikke alt og gjør meg ikke umiddelbart deprimert eller overlykkelig, det er bare en “obligatorisk” del. Jeg må spise på faste klokkeslett hver dag hvis ikke kan jeg nesten bare drite i å spise. Jeg må trene så og så mye og jeg regner kalorier som en helt. Skriver tall på lapper, ark, armer om jeg ikke finner noe bedre. Før jeg kan legge meg må alle regnestykkene i hodet mitt gå opp, pluss, delt på og minus, når alt er trukket fra og lagt til skal tallet være x, da først er dagen over.

Det som gjør det vanskelig å blogge er at jeg aksepterer det. Akkurat her og nå er det helt greit at dagene mine er sånn og består av dette. Det er okei, det er mye bedre enn andre alternativer jeg har slitt med tidligere selv om dette ikke er greit – rasjonelt sett. Hat og raseri er det som får meg til å jobbe i mot noe jeg vil endre på. Raseriet mot selvskadingen som ødela huden min, raseriet mot bulimien som ikke bare har tatt fra meg førerkortet for to år, skapt komplikasjoner på alle plan, også påvirket økonomien min ekstremt negativt, ødelagt magesekken min med mer.

Jeg vet rasjonelt sett at det er feil å akseptere anoreksien, men stryker jeg rasjonelt kan jeg skrive hva jeg egentlig føler. Anoreksien føles som en reddende engel som endelig har hjulpet meg ut av situasjoner som etterhvert ble uutholdelige. Jeg vil mye heller følge anoreksiens regler, rutiner og regimer enn å spise og spy eller blø. Jeg vil mye heller trene så mye som jeg får beskjed om og forholde meg til tall i grenser, kalorier inn og ut, netto og vekta. Det er enkelt i forhold. Om jeg løfter blikket og forsøker å se framover til et lengre perspektiv er det helt klart ikke holdbart i evigheten – det vet og føler jeg også rasjonelt, men jeg lever her og nå. Fra dag til dag, balanserer forferdelig. Selv om jeg ikke har kastet opp på 45 døgn, dette er dag 46, så er den kampen likevel ikke over. Det virker ikke sånn, for triggere kan til stadighet dukke opp. Se litt framover; jul. Hvordan blir det? Jeg orker ikke å ta sorger og smerte, kaos og usikkerhet på forskudd og velger å forholde meg til det jeg har akkurat her og akkurat nå.

Av og til spør folk hva jeg synes er verst, anoreksien eller bulimien, definitivt bulimien, den er i en helt annen dimensjon – fra mitt ståsted, fra mitt synspunkt. Hva andre mener er verst vet jeg ikke, men dette er hva jeg føler og synes, hva jeg baserer på den erfaringa jeg har.

Egentlig vet jeg ikke hva som må til. Må jeg bli dritlei av anoreksien for å finne vilje til å gjøre noe med det? Skal aksepten vare dit, og i så tilfelle går det an å anslå hva det vil si, måle det i uker eller måneder? Må jeg nesten dø igjen før jeg ser galskapen eller finner nok styrke til å ta riktige avgjørelser? Må jeg stirre døden i hvitøyet nok en gang for deretter å få panikk og tenke “du er alt for ung til å dø!!”? Holder det ikke med en gang? Selv om jeg kan se for meg at anoreksien er en langsom prosess kan man likevel aldri vite – kanskje sier kroppen stopp imorgen eller neste uke? Er ikke det da en risikosport å akseptere at det er sånn det er akkurat nå?

Jeg kan selvfølgelig også si at jeg ikke er klar til å gjøre noe med det nå. Andre kommer garantert til å si “du blir aldri klar til å gjøre noe du gruer deg til”. Noen blir kanskje ikke det men jeg har da følt meg klar minst to ganger før – uten at jeg skråsikkert kan forutse noe som helst.

Jeg forventer ikke at noen skal forstå noe som helst av dette – men nå har jeg endelig fått formulert og sagt hva jeg tenker og føler per nå. I min historie er dette en bit av veien mot målet, en bit uten bevegelse, kanskje et veikryss eller kanskje er det nettopp det jeg føler det er; forvirring og villrede.

Insecurity

Publisert 14. oktober 2011 Angst , Emosjonelt Ustabil 12 Comments

Litt for mange ord, litt for mange tanker, litt for mye tvil og litt for mye usikkerhet og litt for liten tro på meg selv. Dette er meg i ett nøtteskall om dagen. Skriver og skriver, blir aldri fornøyd, det blir for tungt, trist, mørkt, filosoferende uten konklusjoner, plutselig blir det for nært, for privat, for teit, for useriøst og innleggene lagres som kladd gang på gang.

Begynner å skrive om noe men ender opp med å tenke “who cares”? Hvem bryr seg om edderkoppen på veggen, hvem bryr seg om ditten og datten, det blir irrelevant og urbukelig. Tanker. Hvorfor blogger jeg? Hvorfor begynte jeg å blogge i utgangspunktet? For meg selv. Bloggen var for meg. Underveis har jeg blitt en informasjon og inspirasjon for noen og en stor del av meg ønsker å formidle noe konkret og korrekt og ikke drukne det i alt mulig annet. Tvil, blogge eller ikke blogge? Tanken på sletting og nedleggelse dukker opp med jevne mellomrom men jeg har mennesker i ryggen som klapper meg på skulderen og forsikrer meg om at jeg trenger bloggen. Det er sant, jeg får mye ut av å blogge og jeg tar avstand når jeg ønsker det. Jeg føler meg ikke presset til å legge ut innlegg hver dag “bare for å gjøre det”. I enkelte perioder er det selvsagt ikke noe problem, men når jeg er usikker på meg selv, egne tanker og egne handlinger, når jeg ikke vet hva jeg holder på med er det ofte ikke noe jeg tør å dele umiddelbart fordi jeg ofte ikke vil ha innspill eller andres meninger når jeg føler at det dreier seg om noe jeg må finne ut selv. Eller når jeg føler meg sårbar eller tar ting feil, når jeg blir trist av kommentarer som er skrevet i beste mening, da. Da får jeg la være.

Spiseforstyrrelsen er svært trigget og følsom i disse dager. Jeg prøver å trøste meg med at det er en overgang. Jeg skrev i forrige uke at jeg er ferdig med bulimien for godt og holder meg til det. Dag femten, snart femten døgn, jeg tenker nesten ikke over det. Men den anorektiske delen derimot, den blomstrer. Det er en reprise av noe jeg har følt før, det er skremmende men velkjent for hvordan kan jeg noensinne glemme? Fjernt men aldri glemt.

Eksempelvis kan jeg nevne bildeinnlegget fra helga. Ble hysterisk av alle kommentarene og innlegget forsvant i flere timer før jeg omsider fikk hodet på plass og postet det på nytt. Anoreksien vil slettes ikke høre at jeg ser bra ut og noe inni meg brøler “herregud, de skulle sett meg i undertøy og trukket ordene tilbake”. Fettbrillene ramlet ned på nesa og når jeg gransket bildene ble jeg forbanna på kjolen fordi den hadde lagt seg sånn og slik og armen min herreguuud. Det er viktig for anoreksien, den er irritert og trigget. Det er trist at jeg ikke klarer å ta til meg komplimenter eller føle meg bra med meg selv når jeg vet innerst inne at jeg burde.

Jeg kan nevne at Modum Bad ringte her om dagen. Jeg fikk vill panikk når jeg hørte hva damen hadde å si. Hun lurte på om jeg kom den 31. og jeg døde inni meg. Jeg har slettes ikke fått innkalling, beskjed eller brev eller noe som helst. Svaret ble nok en gang nei, det passer slettes ikke. Nå tenker dere sikkert “herregud, hvorfor hopper du ikke bare i det”. Damen spurte om Februar passet bedre og jeg sa faktisk “kanskje”. Kanskje er det riktig da, kanskje hjelper det med fire måneders betenkningstid, kanskje skjer det noe underveis på fire måneder som har noe å si, kanskje. Jeg sa i hvertfall ikke nei….

Bortsett fra det har jeg ei lita frøken som er forbanna innpåsliten om dagen. Herregudihimmelen det er jo ikke fred å få. Hun har løpetid og får et enormt behov for nærhet. Det er greit, det er fint, men oppi tastaturet til enhver tid – slitsomt. Om kabalen går opp denne gang vet jeg ikke. Jeg forsøker iherdig å finne en riktig mann og få dette til å fungere, men jeg har null forhåpninger. Klok av skade vet jeg at det er smertefullt å glede seg til noe man drømmer om eller håper for deretter å sitte igjen med knuste drømmer, blødende hjerte og striper på kinnene og en følelse av at livet aldri går min vei. Ingen gleder på forskudd, en forsvarsmekanisme fra min side fordi jeg ikke alltid tåler brutale møter med realitet og virkelighet.

For noen uker siden ble jeg og frk.fastlege enige om å droppe vekta. Neste gang det var veiing måtte hun nesten være bekymret, det var avtalen. Vel, den bekymringen dukket opp på tirsdag og jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor. Etter å ha fått det forklart virker det rettferdig at de har behov for å vite hva jeg veier fordi de ikke vet hvordan kroppen min reagerer når det bare er anoreksien som regjerer. Jeg hadde visstnok blitt så tynn i ansiktet og halsen og jeg begynte å le fordi det er en lettelse og kan forklares med at den konstante hevelsen som har preget ansiktet mitt i lange tider endelig har sunket tilbake og sluppet taket.

Helt til sist kan jeg nevne at det var ansvarsgruppemøte idag. Forbanna for at det tok så lang tid men glad det er over. Jeg hadde en grusom kveld igår preget av fysisk panikkangst som veltet seg i magen min og fikk blikket mitt til å spinne i sirkler. Redd for møtet idag, redd for å få fnatt og miste fatningen på møtet, redd for å få panikk der.
Når jeg ble oppringt av psykiatritjenesten idag og fikk beskjed om at koordinatoren min var syk så jeg svart i lange tider og fikk vill panikk og avlyste i hytt og pine via sms og skrev at det aa-aldri kom til å gå bra. Til slutt fikk jeg skrevet noe så fornuftig som “møt meg i svingen”. Jeg takler ikke å gå inn på sykehuset alene, takler det ikke. Trenger å møtes utenfor for å følges inn, sånn er det. I tillegg driver de og graver og styrer noe voldsomt utenfor den psykiatriske delen av sykehuset noe som fører til enten en enorm omvei rundt hele greia eller en evig lang pinefull tur gjennom korridorer og trappeoppganger gjennom den somatiske delen av sykehuset.
Jeg ble møtt i svingen og ble beroliget underveis. “Du er sammen med en sykepleier, en psykolog og en lege – what can possibly go wrong?”. Det jeg er redd for er at angsten skal være synlig på utsiden. Det er vondt og ydmykende å bryte sammen, grine eller løpe eller hva som helst i all offentlighet. Det får meg til å føle meg liten, flau og usikker. Det tar motet fra meg og jeg vandrer i korridorene med bøyd hode.

Det kom faktisk noe fornuftig ut av møtet. Ny psykolog er tildelt, hun kommer herved til å refereres til som frk.psykolog for å følge min egen trend samtidig som hennes anonymitet blir bevart. Og her kommer den delen som gir meg snev av håp, eller. Jeg er ikke i det forventningsfulle hjørnet for tiden (som tidligere nevnt lenger oppi her), men jeg er i alle fall ikke negativ. Fra og med neste fredag begynner jeg i DBT behandling rettet mot Borderline. Det gir meg litt håp at noen er villig til å prøve ut noe nytt som jeg ikke har feilet på tidligere. Det blir faste, ukentlige avtalter hver eneste fredag og bare dét lyser stabilitet i lange veier for meg. Det er konkret, fastsatt og virker lovende.

Igjen ba jeg om å få lov til å administrere medisinene mine selv og nok en gang fikk jeg avslag. Frustrerende fordi jeg ønsker å bære det ansvaret selv, men forklaringen er også forståelig og logisk. “Jeg stoler på deg, men slettes ikke på sykdommen og impulsene dine. Det er det jeg er redd for”. Dermed blir det logisk for meg å forstå at frk.fastlege ikke orker å sitte med ansvaret hvis-om-at og dersom-at. Jeg får i alle fall administrere én type medisin selv, den med lavest dose.

Og angående de bulimiske tendensene og dagene uten og den store finalen, så tenker jeg at det fortjener et innlegg ene og alene og kommer mest sannsynlig når jeg måtte føle meg inspirert til å sette ord på det.

Jeg er litt uinspirert, litt umotivert, litt lite håpefull, litt trist og skrekkelig usikker. På alt.

Ps. Bildene er lånt fra diverse sider på tumblr og en aldri så liten pps: bloggen min er ikke en reklameplakat for alt mulig annet! To ganger iløpet av den siste uka har det dukket opp kommentarer som “sjekk dette ut” eller “denne fortjener å bli sjekket ut”, særlig den siste fikk meg til å føle at jeg var et dårlig menneske som ikke postet den! Det som gjør meg forbanna angående dette er MIN jobb! Det tar lett en til to timer å skrive innlegg som er personlig, privat og som inneholder mine tanker og mine følelser, da blir jeg faktisk fornærmet når noen kommer med noe som faen ikke henger på greip i situasjonen for fem flate øre! Slike kommentarer går rett i søppeldunken for min del, bare for å ha det sagt!

Borderline Hopeful?

Publisert 29. september 2011 Emosjonelt Ustabil 11 Comments

Siden forrige mandag har jeg vært ganske sint på teamet mitt på grunn av det jeg skrev om her.

Jeg blir vanskelig å få tak i, avvisende og jeg avlyser avtaler på trass. Jeg vet at det bare er meg selv det går utover når jeg sier nei eller nekter å møte opp, men om å droppe ett par timer er det verste jeg gjør når jeg er sint, så er det ikke så gale. Sammenlignet med før; “okei, I’ll just cut a little deeper”… Av og til må jeg bare få lov til å være sint. Det går som regel over og én eller annen dag sier jeg ja likevel, til å møte opp. Det er bedre å droppe ett par avtaler enn å sy nye sting. Jeg får på en måte understreket at jeg er sint eller misfornøyd mens jeg samtidig forholder meg passiv. Jeg får “vist” og “understreket” at jeg er sint og de skjønner tegninga.

Uansett. Idag sa jeg omsider ja til å treffe Therese. Siden jeg har flyttet tar det nå omtrentlig fire minutter å gå til sykehuset. Jeg er enda redd for å gå alene i dagslys (angsten), så hun gikk i møte med meg.

Jeg fikk forståelsen jeg trengte innerst inne og det føltes som en lettelse når noen sier “jeg forstår hvorfor”. Samtidig snakket vi litt om videre behandling, hvem, hva, hvordan – men jeg har neppe en konkret plan før etter ansvarsgruppemøtet som nå er satt til 14. oktober…. Det ser ut til at det kommer en ny behandler inn i bildet og jeg er egentlig veldig positiv til dette. En psykolog. Det er noe annerledes med å snakke med psykologer. Jeg merket det veldig godt når jeg snakket med psykolog på Silsand. Første gang jeg snakket med psykolog siden 2009. I tillegg er det snakk om behandling spesialtilpasset borderlinediagnosen.

Borderline = Emosjonelt ustabil Personlighetsforstyrrelse, jeg har Borderline type.

Dét gjør meg litt håpefull. Endelig noen som ønsker å ta tak i symptomene til borderline framfor all symptombehandlinga (plaster på sår, akutte innleggelser på grunn av mulig destruktive/fatale impulser). Hver gang jeg sier “nei” til behandling rettet mot spiseforstyrrelsen har det mye vært basert på at jeg er redd for borderline. Når tankene mine dreier seg om mat, kropp, vekt, kalorier og trening, har jeg ikke så mye til overs for borderline. Det er noe som “dukker opp” innimellom fordi jeg begraver symptomene med spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen blir min måte å håndtere borderline på.

Borderline for meg er monsteret. Jeg liker ikke hva Borderline gjør med Karianne. Hvordan borderline forvandler humøret hennes fra glad til trist og tristere, hvordan borderline får Karianne til å miste kontroll over seg selv og egne handlinger og egen oppførsel. Jeg skammer meg over Kariannes oppførsel i forhold til andre mennesker når hun blir preget av borderlinesymptomene. Jeg blir det jeg selv betegner som “heartless bitch”. Jeg blir direkte slem og ufyselig. Ondskapsfull. Stygge ord, sagt med intensjon om å såre andre mennesker. Jeg vet at jeg blir slem og det ender opp med at jeg isolerer meg selv fordi jeg ikke vil “ødelegge andres liv” eller “ødelegge andres hverdager”. Lunta blir forferdelig kort og det skal så utrolig lite til før jeg forvandles til monster. JEG liker ikke meg selv når jeg er preget av borderline og jeg tror ikke andre liker meg spesielt godt heller når jeg blir sånn.

Derfor er det lett for meg å bruke spiseforstyrrelsen istedenfor. Spiseforstyrrede Karianne er grei nok hun, hun smiler, ler, virker glad, blir ikke sint eller utilregnelig uten grunn eller slem. JEG liker spiseforstyrrede Karianne bedre, det er noe jeg kan kontrollere, det er forutsigbart. Det er en annerledes type trygghet. Spiseforstyrrelsen gjør meg til stabilt ustabil mens borderline etterlater meg med “ustabil” og “imuplsiv”, spesielt “selvdestruktivt impulsiv”.

Jeg forventer ikke at dere som leser skal forstå dette fordi jeg synes det er vanskelig å forklare og jeg vil tro det er ubegripelig og uforståelig for utenforstående. Mine ord, min oppfatning, mine tanker og opplevelser omkring meg selv, min sykdom og mine diagnoser.

Tegnet en ~~helt vanvittig fin~~ illustrasjon, hvorfan det føles for meg.

Til venstre; kontroll på spiseforstyrrelsen. Legger lokk over borderlinesymptomene.
Til høyre; null kontroll på hverken borderline eller spiseforstyrrelse; Krise = en lek med liv død, blod, impulser, mat, trening, oppkast, intox.

Derfor “Hopeful Borderline?”, for om noen kan hjelpe meg å lage borderline mer forutsigbart, kanskje vil det være mindre smertefullt å gjøre noe med spiseforstyrrelsen. Om bordeline kan bli forutsigbart og til å leve med, kanskje vil jeg ikke føle at spiseforstyrrelsen er livsnødvendig for å ka kontroll på hverdagen. Noen lurer kanskje på hvor den normale streken ligger oppi alt dette og sannheten er at jeg ikke vet. Jeg vet ikke hva min normal er fordi min hverdag er underliggende alltid preget av symptomene.

Det er disse to bildene jeg har innsikt i. Til venstre er hverdagen slik jeg opplever den og bildet til høyre er erfaringer jeg har gjort meg når jeg har jobbet hardt mot spiseforstyrrelsen. Det vil si under behandling eller innlagt. Bildet til høyre er helvete på jord og null kontroll, jeg kan ikke leve slik. Jeg orker det ikke, takler det ikke, det får meg til å ville dø fordi alt er så kaotisk at jeg ikke finner håp eller lysglimt i noe som helst. Det er uutholdelig.

Jeg er redd for å dø, det er ingen hemmelighet. Bildet til høyre er for meg en lek med døden og jeg vet ikke hvor grensene går. Livet er ufattelig skjørt og én dårlig impuls kan bli til endelig punktum før jeg vet ordet av det.

Derfor takket jeg nei til Modum Bad. Jeg er ikke klar for å jobbe med spiseforstyrrelsen når det ligger noe annet under som kommer til overflaten uten at jeg har kontroll.

At noen vil ta tak i borderline annet enn symptombehandling er “halleluja” for min del. ENDELIG. Kanskje kan det være begynnelsen på den ordentlige veien i riktig retning – helhetlig sett.

You drove me off the road.

Publisert 5. august 2011 Dagbok , Emosjonelt Ustabil 4 Comments

Jeg skulle egentlig skrive noe fornuftig igår, men så kom jeg ikke så langt likevel for jeg ble så opptatt med å ligge i senga og høre på TV-en nede hvor fire overlevende fra Utøya fortalte sin historie.

Jeg la meg igår kveld med en dårlig følelse. Våknet idag når telefonen vibrerte til den samme dårlige følelsen. Jeg er så lei av ordkrigen og beskyldningene som hagler begge veier. It takes two to tango, men nå er jeg møkkalei av dette surret her, og til slutt ble jeg så forbanna at jeg repliserte av vi måtte ordne opp i det NÅ – eller aldri. “Skriv en liste over alt du mener jeg har gjort galt – jeg gjør det samme. Så møtes vi, snakker om det og finner ut hvordan vi kan kompromisse“, svaret jeg fikk var “deal”. Og nå gruer jeg meg bare fordi it’s gonna hurt like hell. No pain, no gain.

Men det er ikke derfor jeg er på halv åtte idag. Dette er dag tre uten oppkast. Etter at jeg forlot psyk er dette det lengste jeg har greid å få til på egenhånd. Problemet med å avstå fra maten jeg bruker for å ruse meg bort fra alle følelsene er at jeg istedenfor blir tvunget til å føle på det jeg føler og her blir jeg skjør. Jeg blir forferdelig sårbar og det skal ingen verdens ting til for å vippe meg fullstendig ned i grøfta.

Til det punktet hvor jeg sitter i bilen og gråter mens jeg roper at jeg skal hoppe i havet fordi “livet hater meg” og “jeg har ingenting og en hund”, “jeg har ingenting å leve for”, “jeg hører ikke hjemme noen steder”, “jeg har ingen steder å dra”, “jeg passer ikke inn”, “jeg er i veien”, “jeg er overflødig”, “jeg tar plass”, “jeg hater meg selv” og lignende fraser.

På radioen synger Queen “I want to break free”, og jeg tenker at det hadde vært fint å rive seg løs fra livet. Jeg innser at nøklene står i med tanke på at radioen står på og jeg blir sittende å stirre på nøklene samtidig som det gir grobunn for enda flere negative følelser. “Du får ikke kjøre bil, du har ikke lappen, du er en fare for deg selv og andre i trafikken”…. Om jeg lukker øynene kan jeg se meg selv kjøre bil, nærmeste stup blir… hvor?

Til slutt måtte jeg ta meg kraftig sammen, tørke tårene og si “det går bra” i en tone slik at jeg nesten trodde på det selv. Innser at det jeg egentlig skulle skrive her blir nok til å lage et eget innlegg, så da blir det nytt – mer fornuftig innlegg snart.

Words about Why.

Publisert 19. juli 2011 5 PSYKISK HELSE , Angst , Dagbok: Innlagt , Emosjonelt Ustabil , selvskading , Senter for Psykisk Helse 28 Comments

Så. Silsand stenger idag. Jeg ble overført til DPS Harstad igår. Jeg hadde en veldig fin kjøretur med herlige Lillemi som kjørte tre timer bare for å hente meg og kjøre tilbake til Harstad. Evig takknemlig.

Hvorfor jeg dro hit aner jeg ikke. Jeg hadde kanskje trodd at det fantes håp? At det fantes noe? At når det sto ord som “panikkangst” og “agorafobi” i epikrisen fra Silsand, at noen hadde giddet å ta det seriøst? At noen hadde orket å bygge videre på begynnelsen jeg jobbet for å få til på Silsand?

Ja, naivt nok – så trodde jeg faktisk det. Så feil kan man altså ta. For så håpløst er det faktisk.

Jeg hadde en kort samtale med min gamle psykolog idag. Jeg har ikke snakket med henne siden november 2009. Ingen kjemi, dårlig forståelse, all that jazz. Hun sa “ja, du ble overført fra Silsand til hit fordi vi skal skrive deg ut“, og jeg spurte når, og hun sa “imorgen“.

Og jeg sa “great, men da drar jeg bare idag“, og hun sa “nei, du skal ikke føle det som om du blir kastet ut“. Og jeg sa “right, for det er sikkert så jævlig mye bedre imorgen!“

Jeg knakk. Knuste i tusen biter. “Dere tar meg aldri seriøst, dere ser meg ikke i det hele tatt. På Silsand fikk jeg faktisk hjelp.” De spurte når jeg ble innlagt på Silsand, og jeg sa 23. juni, husker datoen fordi det var St.hansaften. De virket nesten sjokkerte. Jeg leste reaksjonen deres slik; “wow, har du vært der SÅ lenge, men det er ikke hensiktsmessig“.

Hun sa “du trenger å dra hjem å leve det normale livet“, og jeg fikk hikstet fram “HVILKET NORMALE LIV? Hvilket normale liv er det du snakker om? Det der jeg er redd for å gå ut fordi jeg er redd for at noe skal skje? Det livet der jeg spiser og spyr for å få tiden til å gå? DET LIVET?“, og hun sa “du har så mange problemer, du har best utbytte av å gå poliklinisk”.

Også sa hun “men det er sånn din sykdom er. At du reagerer så sterkt på hva andre måtte tro om deg, som om du tar alt i verden så uendelig personlig og reagerer veldig lett”.

“Så, da tar vi en utskrivningssamtale imorgen klokken ti” sa hun, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du har poliklinisk samtale med T på mandag“, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du kan ringe i helga om du føler for det” og jeg sa “det kommer ikke til å skje“, deretter gikk jeg.

Rakk akkurat å smelle igjen døra til rom nummer åtte før jeg ble rammet av en reaksjon som er så voldsom at sorgen ingen ende ville ta. Jeg har ikke hatt en slik reaksjon på lenge. En sånn reaksjon hvor man stuper ned i håpløsheten, kroppen som ikke får nok luft, alt blir bare en salig, kvelende suppe hvor jeg ble liggende å hyperventilere i førtifem minutter fordi det faen ikke finnes snev av håp for noe som helst i hele jævla verden. Jeg hyperventilerer aldri. Jeg finner ikke ord for å beskrive hvor jævlig det er når kroppen gisper etter luft, så fort, hardt, heftig mye at du svimler i topplokket og tror du skal svime av fordi livet gjør for vondt.

Kontakten min kom inn, forsøkte å sette seg. Hun hadde jo tross alt vært med på samtalen, og jeg greide knapt å formulere “GÅ UT” og deretter “IKKE” når hun spurte om hun skulle komme tilbake.

“Takk for at dere drar ned rullegardina, takk for at dere tar fra meg håpet, takk for at dere tror meg, ser meg og gir meg en sjanse til å leve. Jeg har strevd meg gjennom et helt skoleår og såvidt bestått og kommet inn på neste, tror dere jeg tilbringer sommeren min, ferien min på psykiatrisk fordi jeg synes det er så jævla morsomt?“.

“Så alle de obligatoriske spørsmålene som – har du planer eller tanker om å ta ditt eget liv -, det er ikke så nøye for dere å stille, sant? For om jeg hadde svart ja, så hadde dere bare tentk -hun sier det bare fordi hun ønsker å være innlagt-, sant? Så om jeg har en krise, da blir jeg liksom sendt til Tromsø?” og hun sa “ja, da blir det den samme sløyfa” Jeg sa det før jeg gikk. Før krampen av håpløshet rev fra meg alt i hele verden.

De vil at jeg skal bli til imorgen, men jeg ser ikke vitsen i det hele tatt. Hva er poenget med det? HVA? ”Kanskje det er litt bedre da” sa kontakten min, og jeg sa at det neppe kom til å spille noen rolle fra eller til. Og hun sa at T som egentlig er min behandler jobber nattevakt, og at jeg kunne snakke noen ord med henne. Om hva? For hva?

Så nå tenker jeg å putte ting i kofferten for siste gang, hente nøkler hos bestemor og barrikadere meg i mammas hus siden hun er på ferie i 8 dager til. Jeg er så redd for hva håpløsheten gjør med hodet mitt. Jeg er så redd for at bulimiske tendenser lett skal bli en strategi for å få tiden til å gå. Jeg har holdt meg i 26 dager. 26 dager uten spising og spying. Jeg er så redd for å ~~glippe~~ med selvskadingen. Jeg er så redd for impulser som “~~hm, la oss spise alle pillene som fins~~“.

But nobody cares anyway, right?

Jeg er trist og lei fordi Zahra er sammen med mamma, så jeg kommer til å være ensom attpåtil. Livet gjør så uendelig vondt å leve. Jeg har ikke ord nok til å beskrive håpløsheten. Tanker som “det ordner seg aldri“. Følelsen av å være usynlig, mindreverdig, verdiløs. Som om alle ordene jeg hyler ut, roper og formulerer egentlig bare er stumme ord fortalt til døve ører. Som ikke hører. Øyne som ikke ser. Jeg bare mimer for mennesker som ikke bryr meg eller er villig til å gi meg en sjanse. Følelsen av å ikke bli tatt seriøst trigger alle “nå skal jeg faen meg vise dem hva jeg mener” tanker som fins.

Så nå skal jeg hjem med den tyngste bør å bære av dem alle. Oppgaven som går ut på å holde seg i live, selv når alt taler i mot.

“På grunn av sommerbemanning tar vi bare vare på akuttpasienter”. Jeg er ikke en akuttpasient. Jeg er en tjueåring med oppmerksomhetsbehov som foretrekker å bo på psykiatrisk kontra hjemme i egen leilighet. Jeg er tjueåringen som roper ulv ulv over spilt melk og ingenting annet. Liksom. ~~I don’t know how to fix this.~~

EDIT: De baserer forresten alle sine avgjørelser og utsagn på “tidligere erfaringer”. Jeg spør hvorfor det er lov å sammenligne på den måten. Er ikke alle mennesker unike? At man har like diagnoser betyr ikke at det føles likt i praksis, eller at man trenger de samme tingene for å bli friske. Noen klarer seg tålelig med poliklinisk behandling for spiseforstyrrelsen, noen greier det med kortere innleggelser – og noen trenger LANG, lang tid innlagt med intensiv behandling.

Jeg er ikke mennesket bak, jeg er bare én diagnose blandt alle de andre, og basert på tidligere erfaringer, så er det “gunstig” å jobbe poliklinisk. Jeg er drittlei.

At noen forteller meg “du kommer ikke til å dø om du går på butikken”, hjelper ikke en DRITT når det kommer til stykket. Det er bare ORD, uten verdi, tyngde. Det er bare en PÅSTAND, som jeg liksom skal teste ut i praksis? Fordi det er “gunstig” for alle med denne typen problematikk?

Derfor blir jeg ikke frisk.

Publisert 14. juli 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , Emosjonelt Ustabil , selvskading 41 Comments

Nå har jeg konkludert etter alle tankene jeg ikke fikk tak i igår. Jeg har forstått noe viktig og essensielt, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre av den grunn.

Som om jeg forstår meg selv bedre. Fordi. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Hvor enn jeg har vært i behandling, så føler jeg ikke at hele meg har blitt behandlet. Ett eller annet symptom har blitt behandlet, men ikke alle. Jeg er og har flere symptomer. Jeg har flere knuste vindu som må byttes ut og repareres. Å forsøke å skifte ut ett vindu vil ikke bedre den iskalde temperaturen og stormen innvendig.

Jeg har tårer i øynene mens jeg skriver dette, fordi det føles som om noe vondt inni meg er i ferd med å eksplodere. Revne. Som om alle ordene jeg aldri turte å si høyt vil ut. Som om alle sekundene jeg har fortrengt vil fram i lyset, men jeg nekter. Jeg nekter. Det hender noen sier ordet. Setter ord på det for meg, hever øynenbrynene for å se om de har truffet spikeren på hodet og venter på min respons. Fasaden er på plass, pokerfjeset godt innøvd. Jeg foretrekker ikke en mine, alle musklene i ansiktet er helt avslappet. Min beste forestilling som skuespiller. Ordene henger i luften, jeg bare venter. På at vedkommende som sa ordene skal gå lei av å vente på min respons og deretter gå videre på samtalelista.

Det virker. For jeg snakker aldri. Selv ikke med overlegen jeg hater, som foreldrene mine elsker av samme grunn, som kom løpende etter meg; “INNRØM DET! DET ER SÅNN DET ER! INNRØM DET! DET ER DERFOR DU ER SOM DU ER”. Jeg hylte, ropte, NEI. Det er jeg ikke, sånn er det med den saken, ferdig med det. Det hender noen tråkker nært den grensa og ser på meg med undrende øyne, det føles som om jeg kan lese tankene deres. De tenker at jeg må KNEKKE snart. “Snart knekker hun sammen. Bare vent, snart kommer ordene hun aldri sa. Bare litt til, så åpner hun seg nok”.

Før kunne jeg ikke snakke. Om noe som helst. Absolutt ingenting. Da jeg innså at det ikke hjalp lærte jeg det. Men jeg lærte det feil. Jeg lærte meg å snakke om alt mulig annet. Jeg lærte meg å vri samtalene i nittigradersvinkler og fikk det til å dreie seg om noe annet.

Det er derfor jeg er flere symptomer. Jeg er ikke bare spiseforstyrrelsen. Jeg er også selvskaderen. Jeg er også borderline. Jeg er impulsivt gjennomtenkt på en destruktiv måte. Jeg er satt sammen på flere måter. Se på Rubiks Kube. Det beskriver det så fint. Når jeg var liten fikk jeg aldri til. Jeg fokuserte bare på én og én side. Det løser ikke problemet. Jeg husker at bestefar hadde to sånne kuber. Det hendte jeg fikk nesten den ene siden grønn, men resten, alle de andre sidene var rotete, flerfargede firkanter jeg aldri fikk til å vri riktig.
Til slutt ble jeg så oppgitt at jeg brukte en brevåpner og brakk løs en kant slik at alle firkantene falt fra hverandre. Derfra kunne jeg bygge kuben, løse gåten og få like farger på alle sidene.

Til sammen har jeg vært innlagt i omtrentlig to år. På ungdomspsykiatrisk, på gastro, på medisinsk, på medisinsk intensiv, på kirurgisk. på døgn i Harstad, på BUPA i Bergen, på Silsand og på Åsgård.

Ingen av disse stene kan løse min Rubiks kube. Alle disse stedene tar meg imot meg én ting i sikte. Ett symptom av gangen. Enten er det maten som skal forsøkes å endres på. Eller så er det selvskadingen. Eller impulsiviteten som lett kan bli fatal.

Men gjett hva som skjer når noen forsøker å få den ene siden grønn? Rotet på de andre sidene av kuben vil forverres. I praksis betyr det at når noen av mine symtpomer bedres, så blir de andre symptomene verre. Det hadde ingen ventet seg. Det var det ingen som så komme. Og når alt kommer til alt, så var det heller ingen som håndterte det.

Hver eneste gang jeg har spist og gått opp i vekt, hva skjer da? Selvskading eskalerer. Emosjonelt ustabil eskalerer. Borderline. Det føles som om jeg blir Borderline, med alle sidene jeg hater. Det mørkeste jeg har inni meg kommer ut og fram – jeg blir grusom. Jeg HATER meg selv som borderline, det er ULIDELIG å være Borderline Karianne, for henne vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere. Jeg har ikke lært meg å eksistere som Borderline. Jeg takler ikke de symtpomene.

Spiseforstyrrede Karianne, hun er i alle fall en jente man kan like. Det er det folk flest sier. De sier det selvsagt ikke på den måten, de sier “Du er ei fin jente Karianne”. Men som borderline er det ingen som liker meg. Det vet jeg. Når jeg krangler med alle, skjeller ut selv mine nærmeste. Jeg har ikke kontroll som borderline.

Ingen har hjulpet den delen av meg. Borderline. For det ligger under. Borderline ligger under spiseforstyrrelsen som glinser i overflaten. Det er DEN folk ser. Det er DEN folk vil behandle. Det er DEN folk tror de kan håndtere eller hjelpe meg med. Jeg har hørt det før “Den der Borderlinediagnosen, den ser vi INGENTING til”.

Og når jeg har motatt behandling for spiseforstyrrelsen og Borderline bryter overflatespenningen… Ingen hadde vel ventet seg det? Som om jeg skremmer vettet av alle som ikke lenger vet hva godt de kan gjøre. “Iiiip, vi har ikke kontrooollllll, åååsgåååård nesteee”.

Skjønner de ikke hvilken erfaring jeg sitter igjen med? Tydeligvis ikke, så la meg fortelle.

Borderline er for meg; helvete på jord. Når JEG er borderline, da kan ikke Karianne leve lenger. Karianne kan ikke leve med seg selv, hvordan hun oppfører seg mot andre, hun kan ikke leve med at alt hun gjør blir feil, hun kveles i blodet som tappes, hun drukner i tårene som gråtes i stillhet over egen skam og manglende kontroll. Manglende impulskontroll. Jeg kan ikke kontrollere Borderline. Jeg vet ikke hvordan, ingen har lært meg hvordan. Ingen har behandlet Borderline som problem, istedenfor har jeg fått plaster på sårene, noen uker på lukket avdeling med tvangsparagrafer tredd over hodet.
Jeg beundrer de som klarer å “leve med” sin borderline. For meg er det synonymt med døden, Karianne vil ikke dø.

Hver eneste gang jeg har kriseuker blir jeg mer og mer sikker på én ting. At jeg må holde fast i spiseforstyrrelsen, for enhver pris. Den kjenner jeg, den kan jeg kontrollere. Da kan Karianne også leve. Akseptere seg selv på en måte som gjør at livet går videre om enn på en annen destruktiv måte.

Behandlere har selvsagt lest papirer og referater og vet at det står:

Hoveddiagnose: F50.1 (atypisk) Anorexia Nervosa med bulimi
Bidiagnoser: F60.3 Emosjonelt ustabilt Personlighetsforstyrrelse & G40.9 Uspesifisert Epilepsi.

De ser at det står der, bare ikke i praksis.

For meg betyr det at om jeg slipper spiseforstyrrelsen, så kommer Borderline til å drepe meg. Om spiseforstyrrelsen er min livbøye og havet er Borderline, selvsagt kommer jeg til å drukne om jeg slipper taket i livbøya uten hjelp i sikte.

Når jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk i Tromsø i 2008 og mottok behandling for spiseforstyrrelsen sa jeg det. Det gikk mot jul, jeg hadde gått opp sju kilo. Selvdestruktiviteten hadde vendt tilbake. Jeg gikk over snøen med pappa når jeg fortalte han at jeg trodde jeg var Borderline. Pappa visste selvsagt ikke hva han skulle si; men jeg tok det opp med psykologen min. Hun sukket og sa “Det kan så være, men du er for UNG til å få den diagnosen. Borderline symptomer er noe som skal ha vært tilstede over flere ÅR, og du kan uansett ikke få diagnosen hos oss”.

SOM OM JEG ØNSKET MEG DEN? Jeg ba om hjelp. Jeg ba om å bli sett.

Neivel, så ingen så det komme. Neivel, så ble jeg ikke tatt seriøst da jeg fortalte den samme psykologen at jeg kom til å ta overdose når jeg reiste hjem på perm den helga i Januar. Hun sa “Det sier du bare fordi du synes det er enklere å være her på avdelinga”. Neivel, så fikk det bare bli sånn da. Jeg ble tvunget opp igjen, men paragrafen ble fjernet neste dag og jeg ble satt på frivillig. Jeg forsto ikke hvorfor. “Vi fortsetter å jobbe med spiseforstyrrelsen”. Det hjalp IKKE. Til slutt resulterte det i at jeg ble kastet rett inn på Åsgård. Det sto at jeg var “MODERAT DEPRIMERT” i papirene, og SUICIDALE TENDENSER.

Borderlinedianosen ble ikke satt på papir før jeg nesten hadde fylt nitten år. Det var i 2009 når selvskadinga sto på som verst. Det var plaster på sårene, sting i armene og det ble banket inn i hodet på meg at jeg måtte be om hjelp FØR jeg skadet meg.

Ingen har spurt meg HVORFOR jeg er borderline. INGEN. Ingen har noensinne spurt. “Det kan være arvelig, noen er bare født som mer emosjonelle”. Det blir som å si “du bare er sånn” og det stemmer ikke. Jeg var frisk når jeg var født. Jeg var normal som barn. FRISK FOR FAEN. Ingen av mine foreldre har noensinne fortalt under anamnese at jeg var spesielt sårbar eller skjør som barn. Snarere tvert i mot. JEG VAR FRISK, ingen i hele verden kommer til å si noe annet. Bortsett fra den gangen jeg fikk fjernet en falsk polypp i halsen.

Hva kom først? Borderline eller spiseforstyrrelsen? Borderline. Men jeg likte ikke Borderline, på den tiden visste jeg ikke hva det var heller. Det gjorde tydeligvis alle andre rundt meg. “PUBERTEEEET” ropte de, og sa at det kom til å gå over. Jeg bedøvde Borderline med spiseforstyrrelsen. Det er det jeg fortsatt gjør.

Det er derfor jeg holder fast i spiseforstyrrelsen. For Borderline er håpløsheten som ikke kan repareres, borderline er ønsker om endelig død, borderline er det siste jeg vil være. Da vil jeg mye heller være spiseforstyrret. Det er forferdelig mye enklere å la spiseforstyrrelsen sno seg rundt hjernen min å infisere sinnet mitt med tynne tanker, gnagende sult og evig oppkast. Spiseforstyrrelsen blir så omfattende at jeg ikke rekker å tenke på noe annet. Heller det enn døden. Karianne vil ikke dø, det er det borderline som vil. Den ekstremt følsomme Borderline som ikke tåler eller takler livet.

Skal jeg fortelle dere hvorfor jeg ikke dro til Modum? Derfor. Jeg VET hva jeg blir når spiseforstyrrelsen blir forsøkt tatt fra meg. Jeg vet og hater hva jeg blir og jeg vet inderlig godt hva jeg er i stand til som Borderline. Jeg vet ikke hva jeg IKKE er i stand til som borderline.

Derfor blir jeg ikke frisk. For ingen ser de andre siden av Rubiks kube annet enn den grønne de forsøker å vri på plass. Uten å ta hensyn til de andre sidene med alt kaoset.

Om å ta gleder og sorger på forskudd.

Publisert 4. juli 2011 Emosjonelt Ustabil , Zahra & Hunderelatert Legg igjen en kommentar

Idag tidlig ble jeg glad når jeg våknet. Ingen hangover, kontra hangover from hell igår.

Sol ute. Turvær?

Definitivt bedre humør idag enn igår. Trenger definitivt stativ, speilbilder er kjedelig.

Romvask – Sengeskift? Boring, men det må til. (Navn på team 1, 2 & 3 er fjernet)

Flink – liksom. Fortsatt like kjedelig.

Men så gikk jeg ut i sola, snakket med kontakten min, noe som var veldig hyggelig.

Men så kom nedtur.

Det er så typisk meg å lete etter noe fint å holde fast i. Man trenger det. Alle trenger det. Ett eller annet. Når det liksom ikke finnes noe som er verdt det, også greier jeg likevel å finne omså bare én ting som gjør meg lykkelig, én ting å se fram til, én ting som jeg tenker på, gleder meg til og kanskje, om jeg er heldig – drømmer om om natta. Bare én ting. Dette som kanskje er uvesentlig for andre, men som likevel blir en stor greie for meg.

Idag tidlig våknet jeg opp til en tekstmelding fra mamma. Jeg har svevd i hele jævla dag på grunn av den meldinga. Jeg har tatt meg selv i å smile ut i lufta bare fordi den tanken, den vissheten gjorde meg så glad innvendig. En melding om at hun skulle til dyrlegen med Zahra, for å ta ultralyd eller røntgen. For å få svar, for å se om det fantes noe i den lille magen, for å se om det var liv. For å se om det var noe.

Etterpå ringte mamma og sa at de hadde vært på ultralyd. Men de fant ikke noe spesielt. De så liksom ingenting ekstraordinært. Det så bare vanlig ut. Som om ingenting fantes – selv om dyrlegen ikke ville avskrive det fullstendig. Så Zahra har fått en ny time neste mandag. Ny ultralyd, eventuelt røntgen.

Parring var vellykket. Ganger tre, dag tolv og tretten.

Selvfølgelig, borderlinesvingninger. Det er sort – eller hvitt. Det var hvitt, nå er det ingenting. Ingen glede. Hvorfor glede seg over noe i én uke til, når det kanskje blir knust likevel? Hvorfor la det knuse meg dobbelt, om jeg ikke tar sorgene på forskudd? Som om jeg ikke kan styre det velger tanker og følelser å ta nedtur på forskudd, kutte ut og av gleden, for å heller få en opptur, hvis-om-at, dersom-at.

Deretter gråt jeg bitre tårer, alla “livet hater meg”. Sort.

Noen sa “Men du har jo fortsatt Zahra uansett”. Ja, det er selvfølgelig sant, men jeg hadde uansett gledet meg enormt til ny valp. En ny liten kropp, en ny liten sjel å oppdra, overøse med kjærlighet, pakke inn i genseren, en ny liten kropp som trenger nærhet og uendelige mengder med kjærlighet. Jeg vil at noen skal være avhengig av meg. Jeg vil at noen skal trenge meg, sette pris på meg og verdsette meg. Jeg vil at noen skal elske meg for den jeg er, ta meg for den jeg er, trenge meg. Jeg vil føle meg nyttig. Som om noe jeg gjør her i verden er meningsfylt. Jeg vil gi noe til noen som gir tilbake.

Igår fant jeg til og med navn. Akkurat som da Zahra skulle få navn, det ramlet bare inn i hodet mitt én dag, og jeg visste at det var perfekt og holdt fast i det. Akkurat på samme vis dukket dette lille navnet opp igår. Finnes hun ikke likevel?

Noen vil garantert påstå at det kommer nye sjanser og flere løpetider. Ja, det gjør sikkert det. Men hva med NÅ? Inntil da? Denne gleden lå tre uker unna, og nå? Bare “kanskje”, dog ett negativt ladd “kanskje”. Hva NÅ? Hva skal jeg glede meg til NÅ?

Jeg tør vanligvis ikke å ta gleder på forskudd. For eksempel tør jeg ikke å glede meg til høsten og skolestart. Jeg vet at sjansen likegodt kan vært umulig å gjennomføre, jeg tør ikke å glede meg fordi jeg uansett kommer til å kjenne nederlaget altfor godt -kanskje. Jeg gjorde ikke det i fjor heller. Jeg takket ja til plassen umiddelbart, men jeg tok ikke valget før tidligst ei uke før skolestart.

Det er sjelden jeg tør å ta gleder på forskudd – jeg er altfor redd nederlag som dette jeg føler akkurat nå. Jeg er altfor redd for å rammes av dette tungsinnet som skygger for sola, som skygger for livet, som gjør tilværelsen grå og meningsløst. Borderlinefølelser er ofte slik. Man føler ENORMT, om det er glede, sorg eller likegyldighet. Det blir så overveldende at jeg ikke håndterer det. Jeg vet ikke hvordan.

Og når det beste svaret jeg kommer opp med er “ingenting”, vel, da er det bare dette siste halmstrået jeg alltid klamrer meg fast i. Dette siste lille som ingen kan ta ifra meg, dette siste lille som jeg kjenner så altfor godt. Når alle mine svar blir ingenting, så er det alt jeg står igjen med. Det som gjør meg nummen og hard. Det som forhindrer meg fra å ta alle følelser så sterkt innover meg. Det som bygger en mur rundt meg, det som gir meg en trygghetssone hvor jeg slipper unna gleder og sorger. Selvmedisinering. Hva da? Sulten. Anoreksi, bulimi. Gjør meg nummen, gjør meg følelsesløs. Gjør meg svevende, gjør meg likegyldig, la meg flyte. Gi meg en pause, la meg bare kjenne på ingenting.

“Karianne er en veldig følsom jente” var det en familieterapeut som fortalte foreldrene mine i 2008. Jeg skulle ønske jeg var bedre rustet til å takle ting rasjonelt, ta det som en voksen, se på det med hevet hode, kontra å slippe alt inn som om jeg var ett lite barn som også gråter og blir lei seg når ting ikke går slik de vil. Jeg skulle ønske jeg kunne se den store sammenhengen istedenfor å slippe all verdens smerte rett inn i sjela, som om håpet dør gang på gang.

Janteloven synger for full hals inni hodet mitt. “Du skal ikke tro at du er noen. Du skal ikke tro at du fortjener noe”.

Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne håndtere det som er emosjonelt ustabilt inni meg. Jeg skulle ønske jeg visste om bedre løsninger og alternativer enn noe som gjør tilværelsen mer uutholdelig i det lange løp. Jeg skulle ønske jeg visste om en bedre måte å takle ting på enn å legge alt det som er vanskelig i maten. I sult eller oppkast. Jeg skulle ønske det fantes andre løsninger enn å spy opp all smerte, svimle vekk alle nederlag.

Noen tenker kanskje “kognitiv adferdsterapi” når jeg skriver dette. Jeg kjenner KAT og har jobbet med det i flere år. Jeg KAN snu på tankene og se det fra andre perspektiver – problemet er bare at jeg ikke FØLER det for det om.

Og hva da? Ei uke i uvissheten? Supert. Just great. Jeg som ikke en gang vet hva som skjer på noen andre aspekter her i verden heller. Ut på torsdag? Lengre opphold? Trappe opp medisiner enda mer? Og OM ut på torsdag; hvilke løsninger da? Kontakten min i PT drar på ferie på fredag – gudene vet hvor lenge. Frk.Fastlege er på ferie denne uka og neste, har ikke time før 20. juli. Jeg har forsåvidt ny psykolog – men jeg kjenner henne ikke etter knappe tre samtaler med henne. Er det nok? Legge alt på henne?

Jeg vet ingenting. Og akkurat nå kjenner jeg at det gjør meg rasende. Hodet spinner på repeat, “hvorfor, hvorfor, hvorfor”. Jeg er sliten. Jeg vil sove. Sove vekk og bort.

I hate you, don’t leave me!

Publisert 28. mai 2011 Emosjonelt Ustabil 1 kommentar

if you would tell me that I was someone
then for a second I would think
just like I would try to consider
how it would feel to know

I have to get on with this
it’s a decision for tonight
out to look for chances
it is murder of my mind

once I was someone new
I was chosen for a while
then with time I am changing
at least that is what they say

what is worth with being here
I pray so often for a change

[bilder : google]
[lyrics: katatonia - i am nothing]

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster