Dokumenterer i bilder og ord; min vei mot ett friskere liv uten spiseforstyrrelsen.
if you would tell me that I was someone
then for a second I would think
just like I would try to consider
how it would feel to know
I have to get on with this
it’s a decision for tonight
out to look for chances
it is murder of my mind
once I was someone new
I was chosen for a while
then with time I am changing
at least that is what they say
what is worth with being here
I pray so often for a change
[bilder : google]
[lyrics: katatonia - i am nothing]
Det slo meg tidligere idag, etter en og en halv time med oppbygging, hvor ufattelig skjørt alt sammen er. Hvordan noe som bare skulle være en bekreftelse på ett enkelt dilemma endte opp i en total pulverisering av alt som finnes av lysglimt, små gleder i hverdagen og håp. Raseriet som danser grenseløst mens rasende ord runger mellom husene i gata og egentlig inn i telefonen, mens jeg trasker bortover asfalten. Bilene kjører forbi som langt borte i ei tåke, jeg biter meg i leppa – men det er allerede for sent å stoppe tårene. Jeg gir en god lang faen i at menneskene jeg passerer på min vei stirrer undrende, hva vet vel de?
Straff. Det føles som om jeg blir straffet for ett valg jeg har tatt men ikke satt ut i livet enda, det føles som om det som hadde vært gevinst snarere blir enda mer seigpining. Mitt sneversynte perspektiv ser ikke dagene som kommer. Jeg er her: pre-dato. Og jeg ser post-dato, punktum, ikke dagene som kommer etter, eller livet alle påstår finnes og vil komme. Jeg vet ikke hvem jeg er eller hva som skal foregå mellom datoene, og jeg aner ikke hvem jeg er etter post-dato, om det finnes noe som helst, om alt sammen er verdt det? Eksistensielle spørsmål og identitetsforstyrrelser.
Pre-Dato er straff, tvang og usikkerhet. Kniven på strupen og panikk, skremselspropaganda og ønsker om forsvinningsnummer. Grenser og verdier viskes vekk og flyter ut, noe inni meg kunne ikke ha brydd seg mindre om trehundredeogsekstisju, femtien (ikke tolk kilo!), vitnemål. Som om det som var holdbart,kontrollerbart og forutsigbart er som isbiter i helvete, smeltende i rekordfart.
Jeg var usigelig trøtt idag tidlig når jeg drev meg selv ut av senga, ut døra, uten stell annet enn tvangskompenserende treningsuniform. Løp gatelangs mens samvittigheten gnagde, absorberte smerten i siden mens jeg løp, tok til meg nervesignalene som skjøt opp til hjernen for hver gang mine overbelastede knær ba en bønn om roligere tempo, ignoranse. Straff. Og angst. Dusjing og rene klær, overveldende fedmefølelse, som om kroppen min mister sin masse og flyter utover til noe som kan minne om gelé. Falt innover i meg selv, ned i angsten igjen. Har du noen gang drømt at du faller? Faller, faller og faller? Suget i magen og følelsen av å være låst inne i ett vondt mareritt som kanskje heldigvis er over så snart du treffer bakken? Når du bråvåkner i samme sekund som kroppen knuses og takker høyere makter for at det bare var en drøm? Sånn føles angsten ut, for meg. Faller og faller, innover og ned i magen, faller hinsides grenser og omriss, gjennom meg selv og gjennom gulvet, pulsen og panikken som øker i takt med fallet som aldri stopper opp, nervesignaler som farer gjennom hele kroppen, ilinger og prikking oppover langs ryggraden, opp i hodet mens synet svartner, kvalmen som brer seg fordi angsten tar for stor plass i magen, i kroppen, i hele meg, fastlåst.
Deretter dro jeg til frk.fastlege, druknet igjen i venteromsangsten før jeg deretter forsøkte å formidle den dårlige samvittigheten, bekymringene som tårner seg opp. Tårer som triller, bein som ikke vil sitte stille. Ord jeg ikke riktig finner, istedenfor skribler jeg bokstaver som jeg forstår i mitt hode, fordi jeg ser ordene bak forkortelsene, mens jeg i praksis bare bruker det som memo, for å huske hva jeg har å si. “KFB – EPI”, “IDAA-MB”, “MFG-FLY”, “BTM-K” og “NEV-K”. Hvorfor så komplisert? I frykt for at lappens budskap skal kunne tolkes eller forstås av noen andre enn meg og mottager.
Frk.fastlege er den dame som gjerne deler sitt perspektiv, ommøblerer mine bokser og tegner andre grenser der jeg selv har gjort det for trangt til at jeg rekker å trekke pusten. Jeg er forferdelig heldig som treffer mennesker som ser meg, tar seg tid, lytter og som faktisk gidder å ommøblere i kaoset jeg selv har kreert.
“Er du ikke stolt?” spør hun, og jeg ser ned i fanget i mangel på bedre steder å feste blikket. “Nei… fordi… fordi dette er noe alle andre klarer, og jeg klarer såvidt dét”. Føler at jeg tar for stor plass, krever for mye tid, av alt rundt meg, dårlig samvittighet for hver minste lille ting jeg kommer på, noe som også faller inn under den udefinerbare kategorien; “alt”.
Også kom hun med ei setning, bare én enkel sammenligning som rettet opp i forvridde perspektiver. Det handler om forutsetninger jeg ikke selv greier å ta med i mine betraktninger når jeg sammenligner meg selv med alle andre. Det er fire år siden jeg falt UT av skolen, og likevel kan jeg banke meg selv helseløs for at ikke jeg også er i ferd med å avslutte andreåret på medisinstudiet, istedenfor å oppmuntre meg selv til å krype over målstreken for å motta ett bevis på at jeg i det minste har, snart, kommet gjennom førsteåret på videregående. Istedenfor å se verdien i “godt jobba!”, ser jeg skammen i å ikke ha kommet like langt, “som alle andre”.
Jeg trenger realistiske perspektiver, jeg kan se det for alle andre tatt i betraktning hvilke forutsetninger de i utgangspunktet har, men jeg feiler i å ta med mine egne forutsetninger i egne kalkulasjoner om hvorvidt hva som er oppnåelig for meg.
Ei setning og en sammenligning av hjertepasienten som klatret Mount Everest satte egne forutsetninger i mer riktig perspektiv.
TAKK til legen, håper du leser.
Og deretter kommer første avsnitt, og forklaringa på alt som er skjørt; oppbygning og nedbrytning, personlig vekst og ytre destruksjon.
“Det blir ikke valper”, sier mamma. Det passer visstnok ikke likevel. Istedenfor aksept og evne til å tenke framover, at nye løpetider vil komme og at det vil komme flere muligheter for valper, istedenfor å forstå logikken i noe som egentlig høres så simpelt ut, om du bare isolerer setninga i seg selv; er det noe inni meg som vrenger virkeligheten ut i uvirkeligheten, som ett hardt støt, midt i hjertet.
Vær så snill; les med respekt og ikke hopp av uten å lese slutten.
Akkurat nå er jeg mest bare forbanna. Klokka er langt på natt og jeg skulle sikkert ha vært i seng og hele den pakka der. Har deppa som bare juling idag. Eller, aller mest i kveld. Det var i utgangspunktet en fin kveld, men plutselig var det noe som bare ble så sårt at tårene sildret i strie strømmer fordi jeg føler meg så misforstått og forbanna ensom selv om jeg teknisk sett ikke var alene en gang.
Til slutt var jeg også fysisk alene og satt igjen med salte striper på kinnene. Hei hvor det svinger her i verden. Det er lenge siden jeg har vært der at jeg har tenkt på tabletter og barberblader, ødeleggelse. På sett og vis trigger jeg meg selv. En slags negativ spontanitet, en sånn en, en sånn som jeg har jobbet med å kontrollere i elleve måneder. Det er lang, lang tid og mange, mange uker, for ikke å snakke om dager.
BORDERLINE:
Natten endte tragisk. Frihet fratatt og to døgn på medisinsk avdeling uten hverken ord eller muligheter til å bestemme selv. Fortsettelsen var en festlig 17. mai i ett kvelende rom på sykehuset. Alle togene samles på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Strålende utsikt og hundrevis av feirende mennesker. Jeg feiret ikke. Jeg gjennomgikk en suicidvurdering og tapte med glans. Dagen derpå kom politiet og hentet meg, kjørte meg til lukket avdeling og lot tunge dører låses bak meg.
Jeg har lært forferdelig mye på den harde måten. Underveis og etterhvert har jeg også lært, erfart og kjent at livet er fint å leve når man tør å gjøre det. Når man velger å tørre å prøve. Angstfylt eller med skadetrang, matforstyrrelser eller hva det enn måtte være. Følelsene er kanskje de samme som jeg tidligere ikke har turt å kjenne på uten å ty til selvdestruktiviteten, men jeg har lært. Og jeg vet bedre enn å la destruktiv spontanitet bli til negativ handling.Dette innlegget er skrevet Torsdag 24. Februar 2011.
Endelig kom jeg på hva jeg egentlig skulle skrive om i går! Snakk om å være kort i hodet av og til!
Jeg hadde som vanlig (hver onsdag altså) besøk hos kontakten min i psykiatritjenesten. Akkurat i det vi skulle kjøre en tur ut for å gjøre noe praktisk fikk jeg en SPONTAN idé for meg. En sånn “herregudjegkommertilåangre, men jeg vet at dette er lurest”. Så jeg gjorde noe uventet. Noe lurt, smart og realistisk.
Inn i hemmeligskuffa, og ut dro jeg pilleboksen. Jeg har samlte piller siden Mai fordi det er en stygg tvangstanke jeg har. Delvis fordi jeg de siste årene har samlet piller for å ta overdoser, men denne gang har jeg samlet piller på trass. Etter siste intox natt til 16. mai 2010, ble mye av pilleansvaret jeg hadde jobbet med å bygge opp – tatt fra meg. Naturligvis. Pillegale, selvdestruktive jenter burde ikke gis piller det er usikkert om de kan kontrollere!
Men. Jeg er sta. SATAN så sta jeg er innimellom. Så når alt av rettigheter forsvant og jeg var nødt til å innfinne meg med å møte folka fra psykiatritjenesten hver dag for å få medisiner, begynte jeg å samle. Samlet piller for å bevise at jeg kunne håndtere å ha piller i nærheten uten at noen visste om det. Samlet ikke med mål og mening, men samlet for å bevise at jeg kan mestre det jeg vil. Samlet for å bevise ovenfor meg selv at jeg kan ha piller i skuffa uten å fråtse dem i meg på en selvdestruktiv impuls.
Samlet piller for å bevise ovenfor meg selv at jeg HAR kontroll. Selv om hele verden ikke tror det. Nå har det gått 9 måneder og teamet mitt lurer fortsatt på om de TØR å gi meg noe av kontrollen tilbake. Jeg fikk heldigvis lov til å administrere ukesdosetter etter Juli 2010.
Så igår bestemte jeg meg for å bevise at jeg kan ta kontroll. Jeg KAN takle piller, jeg kan håndtere medisin, jeg kan ha medisiner liggende – uten at det er fare for liv å helse. Herved dro jeg fram pilleboksen og leverte dem i trygge hender. Ikke fordi jeg var redd jeg skulle komme til å finne på noe med pillene, ikke fordi jeg har hatt intensjoner eller planer om å gjøre noe destruktivt, men nettopp for å bevise “her er pillene jeg har samlet siden mai, for å bevise at jeg kan håndtere mer enn dere tror”.
Derfor frivillig levering av piller. Jeg håper konsekvensen av min velvillighet og evne til å samarbeide vil gagne med positivt. Jeg håper så inderlig jeg kan få dosetter for TO uker av gangen snart!
På en måte var det trygt og godt å ha pillene i hus, hvor jeg vet at de er og den der “jeg kan hvis jeg vil”. Men det som veier tyngst er “jeg vil være voksen og ansvarlig, jeg vil bli trodd på, jeg vil vise meg verdig deres tillhet, jeg ønsker å mestre dette selv”.
I dag fikk jeg ros per sms. “Dette var veldig, veldig mange farlige piller Karianne”.
Jeg VET at jeg har gjort det riktige, og uansett hvilke intensjoner jeg hadde med pillesamlinga, som jeg nettopp har forklart, så er det likevel ikke bra å samle piller, uansett grunn.
Men nå er det over. Forhåpentligvis fikk jeg fram poenget mitt ovenfor team og behandlere, forhåpentligvis vil jeg få mer ansvar etterhvert! Jeg håper, for jeg vil, ønsker så sårt å få det til! Jeg VET at jeg mestrer det, jeg venter bare på at teamet skal finne ut om jeg fortjener en sjanse eller ikke! Kryss fingrene! I CAN DO IT!
Skikkelig sinting, det er det jeg er. Fatter ikke hvordan det går an å bli så eksepsjonelt forbanna at tårene nesten spruter ut av øynene på meg, for noe så lite som egentlig burde være ingenting? Snakker vi overreaksjoner eller? Snakker vi fintfølende og emosjonelt ustabilt? Faen, jeg skammer meg over oppførselen min, selv om jeg er forseglet og isolert for meg selv hvor ingen kan se meg. Skammer meg fordi jeg griner over gårdagens tragedie – enda!
Jeg hadde ordna meg en avtale med lærer slik at jeg slapp å dra på skolen før kvart over elleve i dag, noe som praktisk talt er luksus og virkelig kan bidra til at jeg faktisk kommer meg på skolen. Det første som skjedde når jeg våknet derimot, var at gårdagens raseribølge tok meg med storm, og helvete var løs.
“Hvorfor gidde å dra på skolen, hvorfor gidde noe som helst, hvorfor gidde å holde ut – livet går ikke framover, hvordan kan andre være så jævlige, hvordan kan noen gjøre dette mot meg – og være så dum at de selv ikke forstår eller ser hva de faktisk gjør, hvorfor er det mulig, hvorfor gidder jeg, hva er poenget, hva er vitsen, herregud, fuckmylife, it’s fucking over”.
Selv om jeg var rasende sto jeg opp, og får å gjøre dagen enda mer sitronsur, så hadde jeg en krangel med kameraet, kunne ikke fatte eller begripe hva i guds navn det ikke var jeg fikk til. Rasende ringte jeg til pappa og GRÅT i telefonen fordi jeg er så dum “pappa, hele verden hater meg, livet er ikke vits!”. Kameraet dreide seg om én eneste liten knapp jeg ikke hadde stilt inn riktig. Én KNAPP!
Det fikset jeg heldigvis i full fart, men følelsen av å være talentløs og dum var stadig tilstede. Jeg plugget pappa på handsfree og lot raseriet flyte fritt mens jeg ropte ordene helt ned til Bergen. Ropte ut alt som var galt i takt med maskarabørstens harde strøk, måtte jo gjøre noe fornuftig samtidig som jeg forsøkte å gjøre riktig. For et dilemma, for en situasjon. Pappaen min er en helt, som overlever, lytter og gidder å holde ut.
Pass dere, sinte-Karianne på frifot. Til tross for raseriet, til tross for sinte krokodilletårer, til tross for at klokka hadde løpt i fra meg, til tross for at jeg hadde mest lyst til å legge meg i senga, trekke dyna over hodet og aldri stå opp igjen noen sinne, til tross – jeg er på skolen. Jeg kom meg på skolen. Greide det. Vet at jeg hadde krepert av dårlig samvittighet om jeg ikke hadde møtt opp idag heller. Målet er liksom at jeg skal komme meg på skolen ALLE dagene denne uka, det blir litt kjipt å gi opp kampen allerede på dag 2 av 5.
Men nå skal jeg gjøre noe fornuftig. Siden jeg og kameraet er venner igjen, kanskje får jeg tatt noen bilder. Kanskje kan jeg bruke mer tid på foto og redigering og mindre tid på mat og den type dritt. Kanskje. Om jeg bare prøver hardt nok.
Og forresten; når jeg er på skolen legger jeg fra meg sykdom hjemme. På skolen er jeg IKKE emosjonelt ustabil, jeg er ikke spiseforstyrra eller selvskader. Selvsagt i kulissene, men det er ikke det jeg lar meg selv være. Jeg er hun som ler av teite ting, ikke hun som syter fordi alt er fælt. Det er jo sånn bloggen er til? Haha, nei det er det ikke. Men på bloggen kan jeg ordlegge meg skriftlig og gi de som ønsker å lese, en sjanse til å lese, helt frivillig. I tillegg blir jeg LETTA av å skrive det ut. Det gjør emosjonelt ustabil mindre ekstremt.
Akkurat nå føles det som om jeg puster litt lettere.
Jeg vet ikke om jeg skal skrive hvem sin feil det var – det har ingen hensikt, men jeg har i alle fall en knagg å henge det på, som virker harmonisk nok i mitt syn.
Det er ufattelig mye jeg ikke kan publisere på en åpen blogg som denne, med det lesertallet jeg har! Respekten ovenfor andre må få være der, dette er ikke et sted hvor jeg ønsker å henge ut noen, eller at andre skal bli “enige” med meg, i at det er greit. For det er ikke greit. Derfor må jeg skrive det om. Skrive det kryptisk, omformulere det, gjøre vedkommende ugjenkjennelig. Selv om jeg vet at han eller hun vet UTMERKET godt at innlegget handler om henne eller han.
Jeg gjorde en menneskelig feil. En liten glipp, en sånn en, som alle gjør. Konklusjoner og påstander om meg som ikke var sanne ble trukket, og jeg kjente raseriet koke når jeg fikk visshet i hva som ble sagt og spekulert i. Jeg ble kjempesint og reagerte ved å kaste telefonen, og alt annet jeg fant – i veggen mens jeg gråt av bitterhet, sinne og raseri.
Jeg er tjue år og blir behandlet som om jeg er et lite barn som ikke vet bedre, som ikke har vett til å ta vare på seg selv, som ikke vet hvordan hun skal gjøre det eller gidder å prøve. Er det rart jeg blir rasende? Her prøver jeg, jeg gjør faen meg ingenting annet enn å prøve mitt aller beste for å bevise at jeg er så gammel som alderen min tilsier, i det minste mentalt (fysisk er en annen sak), men likevel kommer jeg INGEN vei. Jeg har vært myndig i TO ÅR, jeg kommer ingen vei. Som om det er en jævlig stor konspirasjon som går ut på at jeg ikke en gang skal få lov til å ytre mine egne ord.
Jeg tvinges til å forholde meg til alt jeg hater, jeg opplever at ordene blir lagt i munnen på meg og at jeg blir tvunget til å si dem høyt. Jeg vil rive meg løs, jeg vil være fri, jeg vil puste, jeg vil slippe denne bekymringa, jeg vil SLIPPE. La meg slippe! Slipp meg løs for faen!
ALLE forventer at det ORDNER seg. Kjenner jeg blir kvalm når folk som ikke vet en dritt om hverken meg, vedkommende eller årene som har gått, i det hele tatt VÅGER å uttale seg selv om saken. Fy faen, spis grus, hold for faen kjeften forsegla!
Jeg kjenner at trykkehastigheten min er drevet av sterkt sinne og raseri, men jeg er sint, jeg er rasende. Akkurat nå skriver jeg i et terapeutisk øyeblikk i håp om at jeg IKKE kommer til å bruke opp en hel haug penger jeg ikke burde bruke, på mat jeg ikke burde spise, som jeg ikke har intensjoner om å beholde. Skaden har allerede skjedd, jeg kom meg aldri forbi 1 døgn og 45 timr. 2 døgn virker fortsatt uoppnåelig. Blindet av sinnet og raseriet spiller det heller ingen rolle hvor tung prisbyrden blir å bære. Gi-faen-modus.
Jeg hadde mine vanskeligheter og har hatt det i hele dag. Små faktorer som gnager og gnager i samvittigheten, som krever tid, energi og konsentrasjon. For eksempel kan jeg atter en gang nevne vannet som kroppen min tviholder på når jeg begynner å la næring forbli i magesekken. Det gjør VONDT og ødelegger kvaliteten på dagene mine de dagene jeg opplever at jeg sliter med det. Hvorfor? La meg forklare. Sett at du er forkjøla, ingen liker å være det! Man føler seg litt uggen, litt utilpass, svekket, redusert, man føler seg ikke akkurat fresh og flott. Man holder ut fordi det ikke finnes en vei utenom, man holder ut med forkjølelsen fordi man VET det blir bedre om man gir det noen dager, eventuelt uker.
Men i mitt tilfelle er forkjølelse erstattet med følelsen / faktum å ha vann i kroppen. Forskjellen er at jeg ikke trenger å holde ut – jeg kan også gi opp, unngå problemet, unnvike, utsette. Orker ikke å forholde meg til det, nettopp fordi jeg ikke vet om forkjølelsen varer fire dager eller fjorten.
I tillegg er det TO små filleting som har irritert meg voldsomt, men det er så små ting at det ville blitt latterlig å skrive det. Det er SUMMEN av filleting som feller det store treet, ikke “omg jeg brakk en negl, jeg må totally spy opp alt jeg har spist i dag”, det er ikke sånn det fungerer. Om jeg knakk en negl, så hadde det kanskje vært en tiendedel av det som blir den fellende dommen i det totale bildet.
Jeg var på skolen hele dagen og ga virkelig ALT for å levere inn en plan jeg skulle levere. Var så jævlig KJØRT da jeg gikk hjem fra skolen at handleturen var KREVENDE, men det gikk BRA. Jeg kom hjem, spiste noe og gikk for å legge meg. Jeg skulle sove 1 time og stå opp igjen, men jeg våknet ikke før etter 3 timer og 40 minutter. Sliten? Ja, veldig.
“Den som sover synder ikke”, det gjelder bare ikke for meg.
Jeg skulle aldri ha våknet igjen, eller stått opp igjen. Jeg skulle bare ha tatt medisin og sovet til i morgen tidlig! Skaden har som sagt allerede skjedd matmessig, men skadetrangen er utløst, og trangen til å gjøre ting som er enda verre. Problemet er bare at jeg VET at det kommer til å gå ut over nettopp maten, for at jeg kun skal ødelegge for meg selv på ett område, og ikke alle andre.
Som en drittunge. Så sint at jeg gladelig hadde hoppet i døden for å understreke poenget.
La meg være i fred – jeg bare ber. Leave me be. (til deg, og ikke alle andre som måtte lese)
Fredag. Først og fremst en tung dag, som lysnet opp utover kvelden. Jeg skrev et mestringsinnlegg, et gledesinnlegg, hvor jeg forsøkte å sette ord på noe jeg selv mente var normalt og bra, noe jeg hadde mestret og greid, for første gang på evig, evig lenge. Kanskje noensinne?
Jeg postet. Publiserte. La bort maccen når nettet forsvant, stakkars mac – lever såvidt enda. Heldigvis, for jeg glemte laderen til skoledataen på skolen når jeg var der på onsdag. Kjipt, for da får jeg ikke redigert bilder eller noe, jeg som for en gangs skyld føler på fotokreativitet jeg har lyst til å dele.
Men. Jeg la bort maccen og glodde heller på Private Practice en stund. Til det banket på døren. Uvanlig, for det pleier ikke å dukke opp folk som bare banker på døra mi, uten forvarsel eller anrop. Jeg åpnet døra for min nå, eksstefar, som holdt fram to brev til meg, som hadde dukket opp på min gamle adresse. Jeg blir surrete i hodet. Jeg får post til bestemor, til mamma, til min gamle adresse, og en meget sjelden gang til leiligheta jeg flytta ut av i Juni.
Brev. Post. Papir. Saklig. Formelt. De siste dagene har jeg trippet i spenning ved postkassen fordi jeg venter på frikortet, som aldri kommer. Post, på en fredagskveld. Klok av skade burde jeg teknisk sett ikke åpne post på kvelden, i alle fall ikke fra formelle steder som sykehus, nav, kommunen eller banken.
Men jeg tenkte ikke. Tenkte ikke så langt da jeg gled ned langs veggen og satte meg på parkettgulvet. Ett brev fra sykehuset, og ett brev fra Lindorff. Tok det fra Lindorff først, skjønte jo tegninga… Selvfølgelig purring på ei regning som utgikk for fire dager siden, ei regning jeg med viten og vilje ikke hadde betalt fordi jeg skulle stryke den med frikortmakten så snart jeg fikk. Eller, så snart jeg får det.
Brevet fra sykehuset derimot, var tykt. Men jeg åpnet det også, uten riktig å gjøre koblinga om at det var utskrivningsnotat fra sykehuset, epikrise etter Januars korte opphold på psykiatrisk. Jeg kikket på første side, leste side nummer to. Bladde om til side nummer tre, og det er vel akkurat HER at meninga med livet ble borte.
Brevet inneholdt et ord jeg satte i vranghalsen, ett ord som fikk verden til å gå i grus, falle fra hverandre. Rullegardina ned, finnes ikke håp. Finnes ikke håp for meg. Det kommer til å være sånn for alltid, jeg kommer alltid til å ha problemer, alltid til å slite, kommer aldri til å få det bedre. Jeg er forhåndsdømt til å aldri kunne oppnå noe friskhet, mål eller drømmer.
Kronisk.
kronisk
adj. kronisk ( a2) ['kɾuːnɪsk]
1 uhelbredelig, varig, mots. akutt
kroniske sykdommer
2 til stadighet, uforbederlig
være kronisk syk
(kilde)
Det eneste jeg greide å tenke var at livet ikke hadde noen mening lenger. At dette livet jeg lever nå ikke er livet jeg ønsker å leve, og om det virkelig står svart på hvitt at det aldri kommer til å bli bedre – hva i helvete er da vitsen? Nekter å leve i helvete om det er meninga det skal være sånn for alltid. Står det virkelig her, at livet ikke er verdt å leve? Står det virkelig her, at det ikke finnes håp for meg? Står det virkelig her, bestemt, fastsatt, ordrett, konkret – at jeg er dømt til å leve sånn her – for alltid? Resten av livet? Og hvor lenge blir det – om denne tilstanden er kronisk? KRONISK? Står det at jeg er uhelbredelig, at tilstanden er varig og uforbederlig?
Kronisk Suicidal.
Jeg må nesten LE. Hvis jeg var interessert i å dø, gjøre slutt på alt, gi opp, så hadde jeg vel for pokker meg gjort det og fått det overstått. Om jeg ikke hadde ønsket å leve, hvorfor gidder jeg da i det hele tatt å prøve? Om jeg virkelig ønsker å dø, hadde jeg da sittet her og blogget? Eller skrevet planer, funnet strategier for å komme meg helskinnet gjennom morgendagen? Over 38 uker SKADEFRI, også sier de at jeg er kronisk?
Greit. Jeg har hatt mine perioder, jeg har hatt mine selvmordstanker. Jeg har hatt mine suicidforsøk, jeg har hatt mine sting, jeg har fått magesekken min skyllet og pumpet, jeg har fått min motgift, jeg har hatt mine tvangsinnleggelser, mer enn bare en gang. Jeg har hatt mine episoder som AKUTT SUICIDAL, men kronisk? Uhelbredelig?
“En kronisk sykdom er en sykdom som utvikles langsomt, er langvarig eller tilbakevendende. [1] Motstykket til kronisk er akutt. Eksempel på kroniske sykdommer er diabetes, hiv, astma, revmatisme, Postpoliosyndrom (PPS) og Alzheimers sykdom.” (kilde)
Men likevel. Med brevet i hånda leste jeg ordene igjen og igjen, mens jeg forsøkte å tvinge hjernen til å tenke fornuftige tanker. Hvis friskhet er et utelukket alternativ, underskrevet av psykiater, hva skal da være vitsen med noe som helst? Vitsen med å kjempe? Leve? Motbevise KRONISK?
Jeg plukket opp telefonen og ringte noen som kanskje sitter på bedre forklaringer, noen som har mer konkrete svar og løsninger enn jeg selv greide å tenke. Ringte til pappa, som ga telefonen videre til stemoren min. En utdannet tenker, filosof av yrke. HUN hadde svar. Hun hadde forklaringer og betryggende setninger å komme med. Hun hadde teorier som støtter oppunder wikipedias teori. Om at det er symptomer som har vært tilstede over lengre tid og kanskje til stadighet vender tilbake. Det var med andre ord ikke et brev som inneholdt den dødsdommen jeg først så.
“BETYR DET AT JEG KOMMER TIL Å VÆRE KRONISK SYK SÅ LENGE JEG LEVER?”
“Bare MÅTEN du sier det på tilsier jo at du har tenkt til å leve lenger enn neste uke! Bare måten du sier det på MOTBEVISER kronisk”.
Medisin er ingen eksakt vitenskap. Før i tiden sto homofili på diagnoselista, diagnosene er i endring. Det diskuteres om psykopati er en diagnose lenger, diagnosene endrer navn og karakter. Ingenting er for sikkert, og kronisk er i alle fall feilaktig. Kronisk som i “langvarig og tilbakevennende”, kanskje korrekt. Men kronisk som i “for alltid – til jeg dør”, ukorrekt. I mitt tilfelle – ikke på generelt grunnlag.
Jeg går ikke rundt med tanker om å avslutte mitt eget liv. Jeg går ikke rundt og samler piller fordi jeg har dystre, mørke, skumle, suicidale tanker. Jeg går ikke rundt med seriøse dødsønsker. Det finnes selvsagt dager hvor alt er så håpløst og mørkt at jeg kan tenke tanken, men tanker er ikke farlige. Planer på dette området er skumle, handlinger er farlige.
Men det betyr ikke at jeg vil dø. I så tilfelle hadde jeg ikke sittet her og skrevet nettopp dette.
Jeg håper at jeg en vakker dag skal slippe å bekymre meg for brev fra nav eller sykehuset. En vakker dag skal jeg ha rene journaler uten diagnoser som anorektiker, kronisk suicidpasient, selvskader, bulimiker, borderliner eller deprimert.
JEG ER MER ENN BARE DIAGNOSENE PÅ PAPIRET.
Jeg burde strengt tatt kanskje ha skrevet noe fornuftig, men jeg vet ikke hva fornuftig jeg skal si. Jeg er ganske fortvila for min situasjon akkurat nå, og jeg er til tider sint på meg selv fordi jeg ikke greier å håndtere det på en annen måte.
Dette er tredje dagen på rad hvor jeg ikke dukker opp på skolen, og jeg er sint på meg selv fordi det føles grunnløst å skulle være hjemme når jeg ikke har fysiske begrensninger. Jeg er ikke forkjøla, jeg har ikke omgangssyken, jeg har ikke influensa. Jeg har tankesperrer, følelsessperrer og hodet mitt setter begrensninger for hva jeg kan og ikke kan gjøre.
Mens jeg var borte iløpet av Januar har det også skjedd forandringer på skolen. Medieklassene holder på å flytte inn i splitter nye lokaler, noe som selvsagt er veldig positivt, men det gjør det vanskeligere for meg. Én ting er å vende tilbake til gamle rutiner, men å skulle vende tilbake med nye rutiner dobbelt opp, gjør det vanskelig. Jeg har mine nye rutiner med å bo for meg selv og å få hverdagen til å gå rundt, samtidig må jeg komme inn i de nye skolerutinene. I tillegg er det noen av forandringene jeg mistrives voldsomt med. For eksempel er det sitteordningene. Hva skjedde med standardoppsettet, bord bakover i klasserommet hvor alle er vendt mot tavla? Nåneidu, her er alle bordene vendt mot veggen, og i midten av klasserommet står det gruppebord, hvor vi liksom skal vende oss innover om vi jobber i grupper. Jeg for min del, sitter helt på enden, hvilket vil si at jeg sitter 50cm unna tavla, som er meninga vi skal snu oss mot når det er tavleundervisning, får ikke med meg en dritt, pluss at læreren alltid står “oppå” meg, i alle fall alt for nært. Jeg får kvelningsfornemmelser og gleder meg til neste friminutt konstant. Spinner bare rundt og rundt og rundt på disse jævla kontorstolene.
Vi har flyttet til nytt klasserom, men dette er også midlertidig, for min klasse får det største klasserommet fordi vi har en gutt i klassen med særskilte behov som han trenger tilrettelegging for. Jeg håper at et større klasserom kommer til å gjøre det enklere eller bedre, men akkurat nå føler jeg ikke at jeg får med meg noe som helst.
Jeg er tilstede og trøster meg selv med at jeg i det minste ikke får fravær for de dagene jeg er der, men bortsett fra det, så virker det så ufattelig meningsløst. At jeg bruker så mye energi og konsentrasjon på å komme meg avgårde til noe som liksom skal være bra, også føles hver dag som en skuffelse hvor jeg sitter igjen med en bitter følelse av at all energien jeg la i å klare det, ikke var verdt det eller godt for noe likevel.
I tillegg føler jeg skyld fordi jeg synes synd i de som kommer på gruppe med meg, som dukker opp nå og da, og som slettes ikke gjør sin (altså min) del av jobben. Akkurat nå har vi et prosjekt hvor vi jobber to og to, det skal leveres på tirsdag, jeg har bidratt særdeles lite og kommer sikkert til å stryke – nok et nederlag. Dessuten er det dårlig gjort ovenfor partneren min!
Jeg er ikke motivert. Hva skjedde med motivasjonen? Hva skjedde med skolegleden? Hva skjedde med hungeren etter å oppnå gode karakterer og vie seg fullstendig til skolen for å slippe unna sykdom og egne problemer?
Jeg føler meg så uendlig tom. Som om alt jeg gjør eller prøver å gjøre, ikke er verdt noe som helst. Som om jeg, tjue år gammel, fortsatt står på stedet hvil og prøver fortsatt å klatre over en tjue meter høy murvegg jeg ikke kommer over. Alt jeg gjør føles uendelig meningsløst og jeg tar meg selv i å ønske å gi opp. Slutte. Med alt. Legge meg ned. La mat være mat, la vanskeligheter forbli vanskeligheter, la skolen rulle videre, sende Zahra til noen hvor hun har det bedre?
Jeg graver meg ned i vanskeligheter og bekymringer. Angående økonomi og husleie, angående skole og karakterer, angående kroppen min og hvordan jeg ser ut, angående hva jeg skal spise og beholde. Jeg kikker i postkassen to ganger for dag og håper at frikortet snart skal lande. Jeg bekymrer meg for andelen av nutridrinker i kjøleskapet som til stadighet minker og jeg kjenner på angsten av å kanskje skulle måtte tvinges til å forholde meg til normal mat inntil jeg får frikortet. Jeg kjenner panikken bre seg når jeg ser vannet som skvulper rundt i kroppen, kroppen som reagerer på sin måte på hva jeg enn måtte gjøre. Om jeg kaster opp for mye blir det vann. Om jeg spiser MAT blir det vann, kroppen får jo sjokk når den skal fordøye og prosessere vanlig, fast føde.
Likevel, like forbannade vel sitter jeg her, skriver timeplaner til meg selv, forsøker å finne noe å holde fast i, noe jeg kan stole på, omså bare et ark med tall og klokkeslett. Skriver ned nårtid jeg skal stå opp, når jeg skal ta medisiner, når jeg skal legge meg, når og hva jeg skal spise. Skriver opp når jeg har behandlingsavtaler, når jeg burde gjøre skolearbeid, når jeg har såkalt “fritid” og forslag til hva jeg kan fylle den tiden med – som ikke innebærer spising og spying.
Det høres kanskje teit ut, men uten konkrete planer får alt flyte fritt. Da får jeg ikke gjort noe, for om jeg ikke har en plan, hva er da vitsen med å stå opp? Foruten å lufte Zahra og gi henne mat? Det er så kaldt ute at der er kjipt å være Zahra. Det er kjipt å være Karianne og, fordi det er nytteløst å legge i vei på lengre turer med grader langt under frysepunktet, kraftig vind fra alle kanter. Man kan alltids kle seg godt, men det hjelper ikke likevel.
Alt er vanskelig. Sur, negativ, sint på meg selv. Nå er det helg, og jeg kommer sikkert til å bruke helga til å motivere meg selv til mandag. Deretter, går jeg på skolen på mandag, blir skuffa og forstår ikke vitsen. Ufortjent helg. Jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene helg, og det hjelper virkelig ikke at jeg gnager på denne dårlige samvittigheten. Det gjør heller ikke saken bedre.
Egoistisk og selvsentrert. That’s me.
Jeg kom meg aldri på skolen.
Det i seg selv utløste en tankerekke som omhandlet hvor meningsløst alt er.
Orker ikke å utdype, orker ikke skildre, definere eller forklare.
Klokka halv to dukket primæren min fra PT opp, selv om vi ikke har avtaler på torsdager, og egentlig var hun her i går. Jeg gråt i en og en halv time, og når hun gikk sovnet jeg på sofaen.
Deretter forbannet jeg meg selv, for at jeg ikke en gang greier å gå to døgn uten å kaste opp. Blir så frustrert, fatter ikke at det skal være så komplisert? Her sender man raketter til månen, og jeg? Jeg geier ikke å sende næring ned i magesekken en gang. I tillegg sutrer jeg på nett om det, FML!
Egentlig skulle jeg ha postet flere svar til spørsmålsrunden for å avlede svartmalte tanker, men jeg glemte laderen til dataen min på skolen i går, og svarene har jeg skrevet i word på skoledataen. Igjen, FML.
Nå skal jeg på butikken (FML!!), deretter skal jeg drukne meg selv i Private Practice som lilleTonje lånte meg to sesonger av i går! Snilleste.
Svingningene er ekstreme. Akkurat nå er jeg “hahaha, fml”, istad var jeg “omg, jeg dør” og ellers “life goes on”, det er så SLITSOMT. Blir SPRØ av sånne dager, det er ikke godt for noe som helst. Jeg har lyst til å dunke hodet hardt i veggen, meeeen… klok av skade… (hahaha, tok dere den?), så lar jeg være.
Så poster jeg innlegg bare for å poste? Meningsløst. Skrev egentlig et innlegg i natt, takk gud for at jeg ikke postet det.
Det har ikke blitt så mange hverdagslige innlegg de siste dagene, på grunn av spørsmålsrunden og sånn. Tenkte likevel jeg skulle presse inn ett innlegg nå, om jeg rekker det. Tekninsk sett skal jeg på skolen, teknisk sett skal jeg gå hjemmefra om under tjue minutter, og problemet er at jeg synes det er vanskelig.
Jeg vånet klokken 0800 i dag tidig, forkastet idéen om å gå ut og skaffe seg ett liv, besluttet å bli værende, bli liggende i senga – dagen både kommer og går, om jeg gjør noe for å delta eller ei. Etter 8 evig lange minutter med heftige diskusjoner mellom mine to sider, fornuft og sykdom, kom jeg meg endelig på beina om ikke annet, og fortsatte diskusjonen på det viset. Fornuften hadde vunnet og fått klarsignal for å kunne diskutere videre MENS jeg gjør rutiner.
Jeg finner fram de mest kreative fordelene ved å komme meg ut av huset, hvor godt det kommer til å føles etterpå, at jeg trenger å lære noe, at jeg ikke nødvendigvis trenger å prestere supert på skolen – at det kan være okei bare det å ha kommet seg dit noen dager. Jeg tenker så positivt at det er kvalmende, lover meg selv at om jeg virkelig vil ligge på sofaen hele dagen, så kan jeg gjøre det etter skolen, for det vil være nok av timer å slå ihjel senere utover dagen. Jeg lover meg selv følelsen av at jeg kommer til å mestre, oppnå noe, at jeg kan lukke øynene, smile og senke skuldrene og tenke “jeg greide det til tross” kommer til å være verdt det.
Til tross for hva da? Til tross for sykdommen, som ikke vil at jeg skal finne på noe som helst av mening. Til tross for sykdommen som prøver å draaaa meg ned, uansett hvilke angrepstaktikker jeg måtte stille opp med.
Jeg hater disse dagene, der jeg ikke har lyst til å gjøre alt jeg egentlig vil, eller de dagene hvor sykdommen prøver å sette en stopper for alt sammen. Jeg hater at kampen er så usynlig de dagene jeg ikke kommer meg på skolen. Hvordan jeg kan forestille meg at de som har med meg å gjøre kun ser “nok en dag med fravær”, og ikke energien og kampen jeg kjempet i dag tidlig. Karianne som står opp, drikker nutridrink, går tur med hunden. Karianne som dusjer, kler på seg rene klær, pakker skolesekken. Karianne som blander saft, setter hunden i buret, Karianne som går ut i yttergangen, kler på seg sko og jakke.
Så kommer jeg ikke lenger. Selv om jeg har god tid, stresser jeg med kvalm. Stresser meg så kvalm at frokost kommer ufrivillig i retur, og akkurat i det øyeblikket føles det ut som om alt jeg gjør er forgjeves likevel. DET setter en stopper for alt av framtidsutsikter, det føles som om verden stoppet der og da, mens bølgen av tungsinn og håpløshet skyller over meg og gjør de neste minuttene, timene uutholdelige.
I og med at jeg sitter her og skriver nettopp disse ordene, til meg selv, for min egen del, det gir meg en slags vilje til å greie det likevel. I alle fall i dag. I alle fall nå som dagen i går ikke ble noe av. I alle fall i dag som jeg har kort dag og alt. I alle fall i dag, fordi jeg trenger å bevise at jeg kan. Egentlig. Om jeg bare vil det nok.
Nå går jeg.
Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.
Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.
Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.
Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.
Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!
Kontakt:
kariannemartine@gmail.com
