Når selvskadingen dukket opp hos oss var min første reaksjon en enorm redsel. Redselen kom og bokstavelig talt slo meg i mellomgulvet, og der satte den seg. Jeg forsto at det var mange ting som jenta mi hadde holdt skjult for meg. Jeg forsto at dette handlet om noe som var alvorlig galt. Jeg forsto at det måtte ha pågått i en ganske lang tidsperiode hvor ting hadde fått utvikle seg i det skjulte. Og redselen for at dette var svært alvorlig, gjorde at jeg nesten ikke klarte å fatte det med en gang. Nesten paralyserte meg. Selv ettersom tiden gikk og det ble klarere for meg, svingte tankene mine mellom fullstendig desperasjon til et håp om at den jenta som jeg kjenner med alle sine ressurser kommer tilbake til “livet”. Dette er bare en periode, kanskje bare et tenåringsopprør før hun finner sin plattform. Det er så ufattelig, at man klarer bare å ta det inn over seg i små mengder. Tankene spinner lett rundt krise og kaos, og ingen svar gjør at frykten får næring. “Tenk om hun dør!” Det var en frykt som plutselig ble helt reell!
Samtidig så jeg at selvskadingen bekreftet noe jeg hadde hatt mistanker om. Jeg forsto nå at dette var en av grunnene til at hun hadde forandret seg. Hun var blitt så sint på meg, så avvisende, som om hun ikke hadde noen gode følelser for meg. Jeg nådde ikke inn til henne, fikk ikke snakket med henne for hun ville ikke. Jeg fikk bare sinne, og det jeg selv oppfattet som et slags hat. Det gjorde så sinnsykt vondt. Som mamma er det eneste du vil gjøre å hjelpe din datter. Og når du ikke får det, fordi datteren din ikke vil det, hva skal du gjøre da? Da kommer frustrasjonen så sterk at du nærmest ikke klarer å holde den ut, og etterpå kommer en enorm sorg fordi jeg hadde “mistet” datteren min. Dette var så komplisert og vanskelig å forholde seg til at det helt klart gikk ut over forholdet vårt. Det var ikke noe vanlig mor-datter forhold. Det var ikke slik mine kjenninger hadde det med sine tenåringer. Men det var ingen der som kunne veilede meg i hvordan dette skulle takles. Det var ingen der som kunne støtte meg eller trøste meg eller gi meg håp, det var bare en alltid gnagende smerte.
Jeg knakk sammen, men måtte komme meg videre. Svaret ble å gjøre de daglige gjøremål, tenke logisk og rasjonelt. Koble ut følelsene, prøve å legge lokk på de. Jeg var ganske alene om dette, og alene var det utrolig vanskelig å stå i dette vanvittig vonde. Jeg søkte informasjon og prøvde å få mer forståelse rundt selvskadingen.
Jeg så henne for meg som en fremmed som levde i sin egen verden som jeg ikke hverken kjente eller forsto. Hennes verden var svart, der var ikke mat, det var svart tung musikk, der var ingen glede over livet, der var ikke latter, hun levde som en zombie, sov om dagen og var våken om natta. Og det var mye mer. Denne verden var så fjernt fra alt jeg sto for, og aldri hadde det slått meg at min elskede datter skulle bli fortapt i en sånn verden. Jeg så at hun gikk fra å være funksjonsfrisk til å bli funksjonshemmet. Ordtaket sier at eplet faller ikke så langt fra stammen. I vårt tilfelle – hvis jeg var epletreet så hadde eplet svevd ut i “det sorte hullet” millioner av lysår unna. Avstanden mellom oss spriket.
For meg som mamma var det så ufattelig trist å tenke på hvordan selvskadingen ødela jenta mi. De fine armene, den vakre kroppen hennes, den vakreste i hele verden! Plutselig en ødelagt kropp, et ødelagt liv – i stedet for en tenårings glede over sine muligheter. Jeg tenker ofte på ungdommen som en blomst som åpner seg mot sola, struttende i all sin prakt og blendende vakker. Den beste tiden i livet, man har enda ikke forpliktelser, masse nytt man skal oppleve og snart være voksen til å feste og knytte nye relasjoner. For min datter var livet bare svart, og denne svartheten bar jeg også. Det var så trist, sårt og vondt å oppleve.
Bekymringene og redselen forsvant ikke, så overskyggende til stede hele døgnet. Om natten når jeg skulle sove ble jeg liggende våken, svett og urolig under dyna. Angsten krøp inn i kroppen, angsten for at hun kom til å dø. Ett kutt kunne være nok. Det kunne skje når som helst. De blodige klærne jeg fant fikk meg til å gråte.
Etter hvert når det ikke var noen hemmelighet lenger at hun kuttet seg, hendte det at jeg så de nederste kuttene under genserarmen. Jeg stivnet og kjente redselen i magen. Desperasjon og dyp fortvilelse over at: ”Jo det er sant, hun kutter seg virkelig” – til en slags fornektelse som håper at det ikke er sant :”Men det gror jo, og da er de ikke der lenger”.
Som mamma var det ingen jeg kunne snakke med dette om. Ingen venninne ville ha forutsetning til å forstå. Skulle jeg involvere noen i det måtte jeg også stå for å gi de nok kunnskap så de ikke trakk seg unna. Ovenfor resten av familien måtte jeg være sterk, og på en rasjonell og forståelig måte forklare om selvskading. Deretter måtte jeg trøste dem og støtte dem når de reagerte med sine følelser.
Jeg prøvde helsesøster, lege, jeg ville prøve en “leser” eller “helbreder”, jeg ville prøve en prest, hva som helst. Jeg var ensom i kampen. Fienden jeg kjempet mot var det ingen andre som forsto. Redsel og frykt setter seg i kroppen, og man får fysiske symptomer. Jeg slet med vond nakke, vonde skuldre og vond rygg.
Sykdommen har røvet fra meg datteren min gjennom hele tenåringstiden og årene fram til i dag. Skal jeg kort oppsummere er det rett å si at jeg og datteren min mistet verdifull tid vi kunne hatt sammen fra hun ble syk og fram til i dag. Jeg tenker ofte på hvor mange fantastiske opplevelser vi kunne hatt sammen. Sykdommen lot meg ikke få være mamma.
Heldigvis er situasjonen mye bedre i dag. Det har skjedd mye positivt på veien. Karianne er friskemeldt for kuttingen. Vi har fått et mye bedre forhold, og det er jeg bare så utrolig glad for. Det finnes stjerner på himmelen, og Karianne er en av dem. Hun skinner for mange. Jeg er stolt over at hun har tatt de rette beslutningenepå veien mot frisk, og at hun kan være så åpen om dette temaet.
