Arkiv for kategorien 'Fra Mammas perspektiv'

En selvskaders mor.

Spørsmålet jeg stilte min mor er det samme som jeg skrev i innlegget igår; “Hvordan er det å være mor eller far å vite at tenåringen de har hjemme skader seg selv, hvordan føles og oppleves det?
Her er mammas svar;
Dette er et spørsmål som setter i gang en hel masse tanker og følelser. Det er vanskelige  og vonde følelser. Og det bør skrives med omtanke, for det berører meg og ikke minst min datter å lese. Det berører også andre som leser dette.Man kan si at tiden leger alle sår. Men disse følelsene framkalt av selvskadingen går ikke bort. Det vil de aldri gjøre for meg. De vil være en del av meg. Med tiden vil de nok legge seg litt lenger i bakgrunnen, og forhåpentligvis vil det komme gode og positive tanker og følelser som legger seg nærmest og påvirker hverdagslivet på en god måte. For hverdagslivet med en tenåring som skader seg selv er for meg som mamma bare desperasjon, dyp fortvilelse, enorm frykt og håpløshet. Hva galt har jeg som mor gjort? Hva gikk galt på veien? Hva skulle jeg gjort annerledes. Har jeg sviktet? Har jeg vært for streng, for snill, har jeg oversett noe og latt det skure. Hva er dette for noe, og hvordan i himmelens navn kunne det bli sånn? Gud, la oss begynne på nytt, vær så snill, dette må ikke skje.

Når selvskadingen dukket opp hos oss var min første reaksjon en enorm redsel. Redselen kom og bokstavelig talt slo meg i mellomgulvet, og der satte den seg.  Jeg forsto at det var mange ting som jenta mi hadde holdt skjult for meg. Jeg forsto at dette handlet om noe som var alvorlig galt. Jeg forsto at det måtte ha pågått i en ganske lang tidsperiode hvor ting hadde fått utvikle seg i det skjulte. Og redselen for at dette var svært alvorlig, gjorde at jeg nesten ikke klarte å fatte det med en gang. Nesten paralyserte meg.  Selv ettersom tiden gikk og det ble klarere for meg, svingte tankene mine mellom fullstendig desperasjon til et håp om at den jenta som jeg kjenner med alle sine ressurser kommer tilbake til “livet”. Dette er bare en periode, kanskje bare et tenåringsopprør før hun finner sin plattform. Det er så ufattelig, at man klarer bare å ta det inn over seg i små mengder. Tankene spinner lett rundt krise og kaos, og ingen svar gjør at frykten får næring. “Tenk om hun dør!” Det var en frykt  som plutselig ble helt reell!

Samtidig så jeg at selvskadingen bekreftet noe jeg hadde hatt mistanker om. Jeg forsto nå at dette var en av grunnene til at hun hadde forandret seg. Hun var blitt så sint på meg, så avvisende, som om hun ikke hadde noen gode følelser for meg. Jeg nådde ikke inn til henne, fikk ikke snakket med henne for hun ville ikke. Jeg fikk bare sinne, og det jeg selv oppfattet som et slags hat. Det gjorde så sinnsykt vondt. Som mamma er det eneste du vil gjøre å hjelpe din datter. Og når du ikke får det, fordi datteren din ikke vil det, hva skal du gjøre da? Da kommer frustrasjonen så sterk at du nærmest ikke klarer å holde den ut, og etterpå kommer en enorm sorg fordi jeg hadde “mistet” datteren min. Dette var så komplisert og vanskelig å forholde seg til at det helt klart gikk ut over forholdet vårt. Det var ikke noe vanlig mor-datter forhold. Det var ikke slik mine kjenninger hadde det med sine tenåringer. Men det var ingen der som kunne veilede meg i hvordan dette skulle takles. Det var ingen der som kunne støtte meg eller trøste meg eller gi meg håp, det var bare en alltid gnagende smerte.

Jeg knakk sammen, men måtte komme meg videre. Svaret ble å gjøre de daglige gjøremål, tenke logisk og rasjonelt. Koble ut følelsene, prøve å legge lokk på de. Jeg var ganske alene om dette, og alene var det utrolig vanskelig å stå i dette vanvittig vonde.  Jeg søkte informasjon og prøvde å få mer forståelse rundt selvskadingen.

Jeg så henne for meg som en fremmed som levde i sin egen verden som jeg ikke hverken kjente eller forsto. Hennes verden var svart, der var ikke mat, det var svart tung musikk, der var ingen glede over livet, der var ikke latter, hun levde som en zombie, sov om dagen og var våken om natta. Og det var mye mer. Denne verden var så fjernt fra alt jeg sto for, og aldri hadde det slått meg at min elskede datter skulle bli fortapt i en sånn verden. Jeg så at hun gikk fra å være funksjonsfrisk til å bli funksjonshemmet.  Ordtaket sier at eplet faller ikke så langt fra stammen. I vårt tilfelle – hvis jeg var epletreet så hadde eplet svevd ut i “det sorte hullet” millioner av lysår unna. Avstanden mellom oss spriket.

For meg som mamma var det så ufattelig trist å tenke på hvordan selvskadingen ødela jenta mi. De fine armene, den vakre kroppen hennes, den vakreste i hele verden! Plutselig en ødelagt kropp, et ødelagt liv – i stedet for en tenårings glede over  sine muligheter. Jeg tenker ofte på ungdommen som en blomst som åpner seg mot sola, struttende i all sin prakt og blendende vakker. Den beste tiden i livet, man har enda ikke forpliktelser, masse nytt man skal oppleve og snart være voksen til å feste og knytte nye relasjoner. For min datter var livet bare svart, og denne svartheten bar jeg også. Det var så trist, sårt og vondt å oppleve.

Bekymringene og redselen forsvant ikke, så overskyggende til stede hele døgnet. Om natten når jeg skulle sove ble jeg liggende våken, svett og urolig under dyna. Angsten krøp inn i kroppen, angsten for at hun kom til å dø. Ett kutt kunne være nok. Det kunne skje når som helst. De blodige klærne jeg fant fikk meg til å gråte.

Etter hvert når det ikke var noen hemmelighet lenger at hun kuttet seg, hendte det at jeg så de nederste kuttene  under genserarmen. Jeg stivnet og kjente redselen i magen. Desperasjon og dyp fortvilelse over at: ”Jo det er sant, hun kutter seg virkelig” – til en slags fornektelse som håper at det ikke er sant :”Men det gror jo, og da er de ikke der lenger”.

Da jeg en dag så henne med topp uten armer ble jeg lamslått, frykten slo meg i magen, vemmelse og kvalme, tristhet og sorg. Hvordan skal livet hennes bli med sånne armer? Hvilke muligheter har hun? Hun vil aldri bli som andre. Det var tusen tanker og spørsmål inni hodet mitt. I dag kjenner jeg meg stolt over at hun kan gå med bare armer, for jeg vet hva det har kostet. Men det tok meg lang tid å komme dit. Det tar virkelig  tid å akseptere en sånn sykdom.  Det er vanskelig å forstå at noen kan påføre seg selv så mye smerte.Jeg tenkte rundt alle situasjoner i livet, alle arenaer hun forholder seg til i hverdagen. Jeg prøvde å analysere hva det var som kunne ha skjedd. Var det dårlige venners innflytelse, er det internett, media, er dette et problem blant elevene på skolen, hva gjør skolen med problemet, hvorfor vet vi ingenting!?

Som mamma var det ingen jeg kunne snakke med dette om. Ingen venninne ville ha forutsetning til å  forstå. Skulle jeg involvere noen i det måtte jeg også stå for å gi de nok kunnskap så de ikke trakk seg unna. Ovenfor resten av familien måtte jeg være sterk, og på en rasjonell og forståelig måte forklare om selvskading. Deretter måtte jeg trøste dem og støtte dem når de reagerte med sine følelser.

Jeg prøvde helsesøster, lege,  jeg ville prøve en “leser” eller “helbreder”, jeg ville prøve en prest, hva som helst. Jeg var ensom i kampen. Fienden jeg kjempet mot var det ingen andre som forsto. Redsel og frykt setter seg i kroppen, og man får fysiske symptomer. Jeg slet med vond nakke, vonde skuldre og vond rygg.

Sykdommen har røvet fra meg datteren min gjennom hele tenåringstiden og årene fram til i dag. Skal jeg kort oppsummere er det rett å si at jeg og datteren min mistet verdifull tid vi kunne hatt sammen fra hun ble syk og fram til i dag. Jeg tenker ofte på hvor mange fantastiske opplevelser vi kunne hatt sammen.  Sykdommen lot meg ikke få være mamma.

Heldigvis er situasjonen mye bedre i dag. Det har skjedd mye positivt på veien. Karianne er friskemeldt for kuttingen. Vi har fått et mye bedre forhold, og det er jeg bare så utrolig glad for. Det finnes stjerner på himmelen, og Karianne er en av dem. Hun skinner for mange. Jeg er stolt over at hun har tatt de rette beslutningenepå veien mot frisk,  og at hun kan være så åpen om dette temaet.

Kari-Marie

“Fra mammas perspektiv”; fortsettelse følger i kveld.

Mens jeg skrev innlegget jeg publiserte igår ramlet det inn en tanke i hodet mitt. “Mamma burde si noe om dette, mamma burde få lov til å fortelle sin historie om akkurat dette også“.

Jeg sendte henne en SMS med dette utdraget direkte klippet ut av gårdagens innlegg; “ Hvordan er det å være mor eller far å vite at tenåringen de har hjemme skader seg selv, hvordan føles og oppleves det?”

Hun sa ja til å skrive innlegget og jeg ga henne deadline til 2000 i kveld. Regner med å få det ut på nettet rundt 2100, er nødt til å lese det selv først for å fordøye ordene hennes. Det er min blogg og uvant å høre hennes historie også for meg. Dere som leser fast vet at forholdet vårt har manglet mor/datter kvalitet, derfor er noen av skildringene og følelsene hennes også ukjente for meg. Jeg redigerer ingenting på tekstene hun skriver, retter korrektur om jeg skulle finne noe småpirk, men jeg er veldig opptatt av at hun skal få fortalt sin historie riktig, med egne ord, sine ord. Ikke mine. Ikke det jeg vil hun skal skrive. Ikke påvirket av hva jeg synes er greit eller ikke. Hennes ord, hennes realitet og sannhet, hennes følelser.

Kanskje er det flere som er foreldre der ute som trenger å lese om nettopp det den uthevede setningen sier. Hennes eneste tidligere innlegg kan leses her; Fra mammas perspektiv…

Fra mammas perspektiv…

Det er lenge siden jeg spurte mammaen min om hun hadde lyst til å skrive noe om hvordan hun opplever det å være mor til sykt barn. Selv om det er jeg som er syk, angår sykdommen min flere enn meg selv. Jeg vet at det gjør vondt både for mamma og pappa å vite at jeg er syk, men jeg har vanskeligheter med å sette meg inn i hvor vondt det kan føles å være foreldre. Jeg ser bare min egen smerte, jeg klarer ikke å sette meg inn i, eller forstå hvordan det angår dem så sterkt. 

Etterhvert finnes det flere og flere blogger der ute som skildrer sitt liv med sine sykdommer eller psykdommer. Jeg finner lite fra pårørendes perspektiv, og selv om det gjør vondt å skulle publisere ord som mamma har skrevet om meg, så vil jeg likevel gjøre det. Fordi det finnes flere pårørende der ute i samme situasjon, som kanskje sitter alene med sine tanker og følelser.

Karianne har spurt meg om jeg vil skrive om hvordan det er å være mamma til en som er har en alvorlig spiseforstyrrelse. Det syntes jeg var et veldig godt spørsmål å få. Jeg er glad og stolt over at jeg har fått spørsmålet. Jeg vil gjerne skrive om det. Jeg har mye på hjertet.

Men å skulle skrive om mine reaksjoner og tanker er også en stor utfordring. Det er så mye jeg kan skrive, sikkert en hel bok. Her kan jeg bare komme med utsnitt og oppsummeringer. Kortversjonen.  Men jeg vil prøve å fokusere på hvordan en slik alvorlig sykdom påvirker oss som foreldre og meg som mamma. Det vil bli mine personlige erfaringer og opplevelser. Jeg må trå varsomt også, for jeg vil ikke såre.

Begynnelsen på et helvete

Ei nydelig jente. Den vakraste. Sosial, flink og full av ressurser. Glad i livet, glad i aktivitet og opplevelser. Mi datter, mitt eneste barn. Så verdifull og elsket over alt på denne jord. Ho står i starten av de spennende tenårene. En tid da mye skjer i kroppen, hormoner som løper løpsk, grenser som skal sprenges, løsrivelse. Hun skal finne sin egen vei – og langsomt forme sin egen identitet.

Jeg tror vi er godt forberedt. Vi har støttet henne gjennom oppveksten. Gitt henne muligheten til å utforske omverden og seg selv. Bli kjent med sine grenser. Alltid sørget for at hun skulle oppleve mestring og få anerkjennelse. Hun klatret høyest opp i trærne, hun trivdes med livet og latteren  satt løst.  Vi ga henne tillit og stolte på henne. For hun virker trygg og solid.

Noe er i gjæring. Jeg merker det. En brytningstid som begynner å merkes. Men det er noe annet også. Hun slurver med maten. Skal ikke ha frokost før hun går på skolen. Matpakken er ofte ikke spist. Hun sier hun kjøpte seg mat på butikken i storefri. Det blir mye fokus rundt mat hjemme. Hun vil alltid bestemme hva vi skal ha til middag. Matvalget blir snevrere og snevrere. Kun en tre-fire retter er akseptabel mat for henne. Alt hun før likte liker hun ikke nå lenger. Jeg tar opp temaet spiseforstyrrelser med henne. Snakker om hvor viktig det er med sunt kosthold, når man er så aktiv som hun.  Hun blånekter. Det feiler henne ikke noe. En dag kommer hun hjem og sier at nå vil hun bli vegetarianer. Det styrker mine mistanker, uten at jeg avfeier forslaget. Jeg konfronterer henne ikke med sykdommen enda. Sammen snakker vi om det og hun får prøve det ut. Men jeg er mer sikker på at her har vi med spiseforstyrrelser å gjøre enn usikker. Men tenker samtidig at det kan være en fase som går over etter ei tid.

Selv om hun bruker romslige klær, lag på lag, er det ikke noe påfallende å se på kroppen hennes. Hun har alltid har vært slank og sterk, ja nesten tynn. Hun fortsetter å trene ballett som hun har gjort siden hun var 4 år. Trener flere dager i uka. Hun er flink, har ambisjoner. Spiller piano og tar sangtimer. Hun begynner å bli veldig hektisk, det er noe som ikke fungerer. Blir sint og veldig nervøs når hun skal opptre. Aldri fornøyd med sine egne prestasjoner. Hun vil slutte med piano og sang, og etter hvert også dans.

Så, da jeg en dag igjen kommer med mine uttalelser rundt sunn mat og gode måltider, får et høytflerrende og sint svar om at det er jeg som lider av ortoreksi, blir jeg ganske sikker på at her ligger det noe mer alvorlig under.  Humøret hennes er svingende. Hun er mye sur og gretten, og jeg kommer ikke inn på henne. I øynene hennes ser jeg noe mørkt og dystert. Jeg begynner å bli urolig, redd. Vet ikke hvordan jeg skal komme til bunns i dette, men på ett eller annet vis må vi inn på det. Jeg tar det opp og det blir konfrontasjon. Hun nekter plent. Hun trekker seg tilbake. Bomben smeller snart. Fra skolen kommer det en telefon om at hun har innrømmet å ha anoreksi. Sultet seg i mange dager. Underspist. Fra nå av opplever jeg det som det er jeg som er fienden hennes. Måten hun snakker til meg på og hvordan hun svarer meg, gir meg en vond følelse av at hun hater meg. Hun er så lett antennelig. Hun har skiftet personlighet. Fra å være så elskelig og fornuftig  og grei til å bli iskald og avvisende. Jeg får aldri klemmer mer. Avvisningen blir bare verre og verre. Det er nå det virkelig begynner å gjøre vondt å være mamma. I ettertid ble det klart for meg at jeg var i ferd med å “miste” dattera mi da hun gikk i tiende klasse. Bekymringene vokste til enorm redsel. Når du ser at barnet ditt som du elsker over alt i hele verden, glir fra deg og det er ingenting du kan gjøre. Når jeg skjønner at hun ikke  utvikler seg innenfor de bildene jeg som mamma så for meg, ikke innenfor de håp jeg hadde for henne, da vokste frykten. Redselen gror og  vokser seg stor i mørke kroker. Når man ikke får svar. Når man ikke vet. Jeg opplever håpløshet over å stå på utsiden og ikke kunne gjøre noe. Ikke kunne være der for henne. Å ville hjelpe, å ville gi – men bli avvist.  For hun ville ikke slippe meg innenfor sin forsvarsborg. Hun bygde seg en mur rundt seg selv, og der skulle i vert fall ikke jeg komme inn. Jeg var skjøvet ut, min fornuft og min kjærlighet ville hun ikke ha. Jeg strakk ut armen og hun hogde den av. Slik opplevde jeg det. På det tidspunktet hadde ikke jeg lært meg om spiseforstyrrelsens logikk. At det var spiseforstyrrelsen som ikke ville vite av meg, det visste ikke jeg før senere.

Senere skal jeg få oppleve en enorm sorg over at jeg hadde “mistet” dattera mi enda mer.  En sorg over at ei så flott jente med slike enorme ressurser og framtida foran seg, skal måtte kjempe en sånn djevelsk vei. Men også en enorm stolthet over den styrken hun viser mens hun går den tunge veien.  Det kan jeg si mer om i et senere innlegg….

Kari-Marie


Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 468 andre følgere