Bitre Blomster

18. mars 2010, skrevet fra medisinsk avdeling, to dager etter at sonden ble lagt ned.

Jeg registrerer at det er voldsomt mange av dere som leser som kjenner dere igjen i tingene jeg skriver. Og det er vondt å vite at det er så mange som ikke har det bra, ikke får den hjelpen de trenger og lider alene.

Som dere sikkert har sett på innleggene mine iløpet av de siste dagene, så har jeg mye å skrive, mye som må ut, mye jeg vil si og formidle. Det er skummelt å se hvor mange som klikker seg innom om dagen, men utrolig godt å se at det er så mange som tenker på meg, sender meg meldinger og ♥ Jeg føler meg mindre alene og jeg prøver av hele mitt hjerte å ta til meg de gode ordene deres. Dere er en støtte i min hverdag.

Siden jeg holder på å bli tullerusk i hodet er jeg nødt til å GJØRE noe. For å slippe å tenke, slippe å fokusere, slippe å føle. Så jeg “graver meg ned i dritten”, misforstå meg rett. Jeg prøver å fokusere på nøyaktig hvor JÆVLIG situasjonen er akkurat nå, ønsker meg langt vekk fra dagens ståsted og ber stille bønner om at jeg ALDRI, aldri skal gå igjennom dette igjen. Det er ett helvete på jord, en situasjon og tilstand jeg ikke synes noen andre fortjener.

Jeg prøver å håpe. Samtidig som jeg fokuserer på min indre smerte. Spiseforstyrrelsens råskap. Jeg ser på konsekvensene, alt jeg har mistet. Alt jeg håper å kunne bygge opp igjen. Alle tingene som hører med til ett LIV. Det er dette jeg ønsker meg, ett liv som normal og levende. Alle tingene man tar for gitt og aldri tenker på. Det å kunne “sløse” energi på noe så trivielt som å tøyse og tulle. Eller finne på ekstra sprell, være impulsiv og spontan.

Og det finnes kanskje noen av dere (for alt jeg vet) som sitter hjemme og ønsker seg tynnheten. Og hvis du føler deg truffet, please keep reading. Tynnhet finnes ikke. Tynnhet kan ikke måles i gram eller kilo, tynnhet er ett adjektiv, og i det virkelige liv betyr det fint og ingenting – for det om spiseforstyrrelsen hjernevasker deg til å tro at det er ALT. Det er slettes ikke alt i det hele tatt.

“Tynn og perfekt” er det mange som tenker. Men vet dere hva? Jeg er sikkert på at om jeg hadde DØDD av “tynnhet”, så er jeg sikker på at selv knoklene mine ikke hadde fått ligge i fred i grava, sikker på at spiseforstyrrelsen hadde ligget vedsiden av i kista og fortalt meg nøyaktig hvor tung beinbygning jeg har, at beinstrukturen er for bred – jeg hadde aldri funnet fred. Og jeg vet med meg selv, jeg har lært på den harde måten at det ENESTE man kan gjøre er å rive seg løs.
Men man må velge det selv. Til syvende og sist er det du som må ta valget om å redde deg selv. Kanskje er det paragrafer som “redder” deg, men det er bare midlertidig. Før eller siden må du stå på egne ben, før eller siden må du smøre din egen mat, fotfølge deg selv etter måltider, strukturere deg selv for å mestre en normal hverdag.

Men tilbake til “tynn og perfekt” – there is no such thing. Spiseforstyrrelsen gjør deg miserabel. Tynnhet er ingen evig lykkerus. Gleden over lavere tall på vekta varer i to sekunder, og deretter dreier det seg om å slå ihjel ett helt døgn til for muligens å kunne ruse seg på disse to sekundene atter en gang. Det er en nedoverspiral, en ond sirkel.

(…)

Skrevet 23. November 2009. Pasient ved åpen avdeling siden Mars samme år.

Jeg har ikke skrevet på noen dager nå, og det er rett og slett fordi internett har hatt en midlertidig pause eller noe i den duren.

I dag var det veiing, blodprøver og samtale som sto på agendaen min. 3/4 i teamet mitt var på jobb, og det ble snakket om diverse greier. Deriblandt endringer. Det skal ikke skje før på onsdag – visstnok. Men det forundrer meg hvor stor deres mangel på kompetanse er. Jeg ler inni meg og klarer ikke å få meg til å fortelle dem hvilken stor feil de er i ferd med å begå. Det har seg nemlig slik at nå om dagen putter jeg i meg omtrentlig 1000 kalorier. 900 av disse kommer fra næringsdrikk, og det er greit for det om det ikke er okei. Det er smertefullt å gjennomføre disse TRE måltidene jeg har nå, og det er enda verre å ikke seile på ett skjær og treffe MIA med en gang sjansen byr seg.
Greia er at denne endringen de mener jeg kommer til å ha så godt av er som følger; de vil at jeg skal DROPPE 1 stykk nutridrink og spise 2 stykk knekkebrød istedenfor! Det vil si, droppe TREHUNDRE kalorier og ERSTATTE DE MED HUNDRE. Altså, deres store plan om endring og framgang består av å kutte næringsinntaket mitt med tohundre kalorier? Spiseforstyrrelsen hån-ler av meg og jeg vet ikke riktig hvor jeg skal snu meg, og hva jeg skal si.
Jeg hadde jo ærlig talt fryktet at de skulle ØKE kostplanen og alt det der, jeg trodde poenget var å få i meg nok næring i første omgang, ikke hva jeg puttet i meg? Spiseforstyrrelsen er selvfølgelig forferdelig i mot at jeg skal SPISE fordi det virker uendelig mye lettere å DRIKKE, men når alternativet er å spare meg for TOHUNDRE kalorier, så kanskje det ikke er så ille å spise likevel?Jeg er forferdelig, helt skrekkelig – AMBIVALENT. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Én del av meg jubler fordi det innebærer færre kalorier og en mulig vektnedgang mens resten forvirres over deres såkalte FRAMGANGSMÅTE, smatidig som en annen del av meg vil nekte å spise fordi det plutselig er en prinsippsak, mens en fjerde del av meg mener jeg burde si “hei, hallo, hva holder dere på med, stopp”, mens jeg på den andre siden føler at det IKKE ER MIN JOBB Å BELÆRE DEM OM HVORDAN DE SKAL BEHANDLE SPISEFORSTYRRELSEN MIN?!
Jeg har akkurat presentert FEM mulige alternativer, og DER begynte varsellampene og blinke og KAPOFF, der tok hjernen min kveld og bestemte seg for at dette er nok en sjanse til å NEKTE NOE SOM HELST, nettopp fordi jeg blir så forvirret at jeg ikke har kapasitet til å ta stilling til problemt.
Det er tre fra teamet mot meg. Likevel er det JEG som sitter med erfaringa og kunnskapen. Herregud, jeg kan se at de PRØVER, men kompetansen GLIMRER med sitt fravær gitt.