Konsekvensenes ringvirkninger ble noe større enn jeg hadde regnet med. Jeg er usikker på hvor åpen jeg skal være om dette eller hvor mye jeg skal skrive konkret, men jeg ønsker ikke å få det til å høres ut som om jeg “skryter” av hvor “syk” jeg er, om dere skjønner hva jeg mener.
Det eneste jeg vet for sikkert er at jeg minst kommer til å få to sure telefoner om hvor ukritisk jeg er, som bretter ut om min egen sykdom på nett. Men greia er at det er jo dette jeg blogger om. Livet som psykisk syk. Veien videre, opp og fram, framsteg, tilbakesteg, tilbakefall. Oppturer, nedturer.
Jeg må jo kunne skrive sannheten – for det om den er stygg (akkurat nå). Det er jo ikke akkurat som om Dagsrevyen sensurerer seg når tsunamien rammer og hundretusen dør. Det er jo ingen sensur for det om naturkatastrofene rammer hardt og terroren ekspanderer.
Dette er jo mitt liv. Min historie. Min hverdag – hvor jeg lever. Verden sett gjennom mine øyne, skildret med mine beskrivende setninger krydret med tenkte tanker og følte følelser.
Jeg ØNSKER å fortelle. Ønsker å dele. Skrive sannheten. Det er ikke alltid man ser håpet like klart, eller tar de lureste avgjørelser for seg selv – men det er jo en del av det store bildet.
Sykdom er jo ikke HELE Karianne, bare en del som dominerer litt mer enn ønskelig for tiden.
QUESTIONS
- Skal jeg sensurere det “kjipeste” for å verne om meg selv?
- For å ikke påvirke andre negativt?
- Blir inntrykket dere har av meg forandret hvis jeg skriver ærligere for det om jeg skriver om nye vanskeligheter?
- Tror dere det kommer til å skade meg på sikt med tanke på jobb / framtid fordi jeg har en forhistorie (når hvis jeg en gang blir frisk) som psykisk syk?
Jeg trenger deres meninger. Jeg ønsker å skrive hva som har skjedd. Jeg ønsker å skrive hvor jeg er og hva som skjer videre. Jeg føler at det blir feil av meg å holde kjeft, bare for det om livet er ekstra tøft, tungt og vanskelig – akkurat nå.
