Jeg synes at Mars, måneden i seg selv er en vanskelig tid. Sykdomsvanskelig. Det er så mye sykdomsvondt som har forekommet i Mars.
Jeg må hele tiden tvinge meg selv til å se det positive framfor å henge med opp i alt jeg selv definerer som traumatisk. Det er vanskelig å skulle se at det har kommet noe godt ut av det vonde, jeg lever tross alt fortsatt. Tross alt. Til syvende og sist, fortsatt levende. Jeg liket uttrykket “never look back”. Men man må det likevel, kunsten er bare å vende blikket framover igjen også. Men jeg må likevel se tilbake for å forstå sammenhengen, konseptet og helheten. Detaljene.
Mars 2007. Mitt aller første ønske om å gjøre slutt på alt. Det var ikke en plan, det var impulsivt. Men jeg ringte ingen. Sa ikke i fra til noen. Ingen rop om hjelp, ingeningenting. Tok altfor mange tabletter, men jeg visste jo ikke da at det ikke var nok.
Mars 2008 er vel der jeg virkelig vet at jeg metodisk sett overspiste med vilje, handlet fordi jeg visste jeg skulle kaste opp og ikke bare fordi jeg følte jeg hadde spist for mye. Det var her overspisingsepisodene begynte. Lillebror ble også født dette året.
Mars 2009. Jeg hadde liksom akkurat sluppet unna tvangsparagrafen og gått med på frivillig innleggelse på ei åpen avdeling når jeg følte at håpet sviktet likevel. Jeg fikk beskjed om at dette stedet ikke kunne hjelpe meg, og jeg måtte sendes ei uke i retur til lukket avdeling – selv om jeg ikke hadde “funnet på noen sprell”. Det var nederlag å miste et skjørt håp og føle at det aldri kom til å bli bedre, selv om jeg forsøkte å være velvillig.
Mars 2010. Det er lett å bla tilbake til blogginnleggene fra den tiden. Det gjør vondt å lese og å se bildene. Det gjør vondt å huske, vondt og vite. At det virkelig er sånn det var. Likevel er 2010 vendepunktet. Det VIRKELIGE vendepunktet med helhjertede forsøk og handlinger framfor kun tanker.
Ett grand mal krampeanfall førte til 1 års kjøreforbud, ny diagnose – epilepsi og nye medisiner.
2011. Det er sårt å se at jeg ikke er FRISK og at sykdommen fortsatt sitter så hardt som den gjør. Ambivalensen er så enormt stor! Jeg vil, men jeg vil ikke. Eller snarere; Karianne vil, men spiseforstyrrelsen nekter. Det føles litt som om jeg kjemper en usynlig kamp, ofte føles det som om ingenting er bedre i det hele og det store og det er her jeg må se tilbake for å sette ting i perspektiv.
Hva hadde jeg egentlig i 2010? En enorm vilje til å bli så tynn som overhodet mulig. En stahet jeg var villig til å gå i døden for å understreke. Null dager uten oppkast, null mat beholdt i den store sammenheng. Null niks nada ønske om noe som helst, så lenge jeg ble tynn nok – så kunne verden bare gå sin gang for alle andre. Tynnhet, for enhver pris.
Hva HAR jeg i 2011?
- Jeg har dager uten oppkast her og der. Ikke så mange jeg skulle ønske på rekke og rad, men alle monner drar! Spiseskjemaene jeg fyller ut viser at 6/21 dager er UTEN oppkast. Det er nesten en tredjedel. Selv om den friske delen i meg er skuffet over at jeg ikke har kommet lenger eller greier meg bedre – så er det likevel bedre enn 2010.
- Jeg har SKOLEN. Jeg går på skole! Tenk at jeg har funnet ut at jeg VIL noe mer, noe annet enn å gå i døden for tynnheten!
- Om 13 dager kan jeg sette meg bak rattet og i det minste øvelseskjøre etter 365 dager med kjøreforbud.
- På tirsdag er jeg 42 uker skadefri. 292 dager i skrivende stund.
- Mer ansvar for eget liv. Jeg balanserer ikke på grenser der jeg vurderes av leger eller psykologer som kan avgjøre livet mitt med få pennestrøk.
- Evne til å se litt lenger fram enn kun dagen imorgen.
- Mer fornuft!
Jeg hadde ingen av disse tingene for ett år siden. Det i seg selv definerer en framgang, selv om jeg ikke greier å se den i hverdagen før jeg setter meg ned og ser tilbake. Reflekterer og prøver å hente fram fornuftige tanker.
Det som gjør vondt, skåret i gleden, er vissheten om hvor SKJØRT dette er. Hvor viktig det er å holde fast og hvor jævlig vanskelig det er å faktisk forsøke å gjøre det i praksis. Motivasjon er mangelvare for tiden og den spiseforstyrrede delen er veldig, veldig hemmende i hverdagen. Spiseforstyrrelsen setter mange begrensninger, har trukket opp altfor mange streker og grenser rundt meg som jeg ikke riktig greier å krysse. Tanken om å gi opp alt sammen streifer meg oftere enn jeg liker, det som holde meg gående er punktene ovenfor og vissheten om at jeg har ALT å miste om jeg feiger ut nå.
Jeg vet hva som står på spill og jeg kjenner at jeg BRYR meg. Jeg vil ikke miste alt jeg har brukt ett helt år på å oppnå for noe så latterlig som lavere tall på vekta! Jeg har alt å miste, and that’s what keeps me going.
