Bitre Blomster

Oppturer og nedturer slik jeg vanligvis skriver, velger jeg å klippe bort denne måneden og oppsummerer heller under generelt, lenger ned.

Nye ting: Leilighet.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Frk.Vikarlege, Bestemor, Onkel J & Therese.
Irritasjonsmoment: Hele JANUAR har vært et irritasjonsmoment!
Mest brukte ord: Hysj og “hold kjeft for faen”.
Fysisk Form: Full av vann i hele kroppen – oh the joy.
Psykisk Form: NEDBRUTT og sliten, med god grunn.. Men likevel finnes det kanskje snev av positivitet og håp likevel. Jeg KJENNER det ikke så godt inni meg, men om jeg ser på gårdagen eller dagen før – så beveger jeg meg i alle fall BORT fra det vanskelige, til tross for at nye vanskeligheter til stadighet dukker opp.
Ting jeg har lært: At livet ikke nødvendigvis er over, selv om alt ligger i ruiner.

Vekt: Helt feil.
Maten / næring: Mer ned, mindre i retur.
“Trening”: Turer for Zahras skyld.
Jeg gleder meg til: Å overleve.
Jeg skal også: Puste.

Mat: …
Drikke: Fun light, artic blueberry eller hva den nå heter! 
Tv-Serie: Prison Break!
Sang/Musikk: Alt som bråker og overdøver tankesurr. Nightwish, Rammstein, Distillers, Evanescense and so on.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppsummere Januar. Det har vært en av de vanskeligste månedene i mitt liv, definitivt den med mest forandring. Jeg som hater forandring, jeg som liker og verdsetter trygghet og rutiner. Jeg som liker å vite hva jeg går til, og hva som venter meg i morgen.

Plutselig visste jeg ingenting. Og noe av det som plager meg mest; jeg så det IKKE komme. Jeg hadde ingen anelse, jeg var slettes ikke forberedt, ulykken rammet rått, brått og brutalt. Jeg har lyst til å skrive POOF, KRASJ eller BANG, et eller annet onomatopoetikon, sånn som alltid står i tegneserier.

Jeg får nesten dårlig samvittighet av å skrive det; men jeg ble kastet ut. Kort og godt – uenkelt og ugreit. Jeg gråt i timesvis før jeg omsider kom meg ut, dro til Elins kjæreste sammen med henne, satt oppe hele natta og så prison break, hadde det levelig fordi jeg slapp å tenke.
Neste morgen sto jeg opp, dusjet, dro til legen, dro tilbake for å se mer prison break, dro “hjem”, til det jeg kanskje TRODDE var hjem, gråt litt mer og sovnet. Sto opp på krisedag nummer to, dro til samtale på psykiatrisk og returnerte ikke. Jeg ble bare værende der.

Håpløsheten lå tung i dagesvis, kanskje uker. Det tok i alle fall lang, lang tid å finne ut HVA jeg skulle gjøre. Å velge å høre på ordene som ble sagt rundt meg, velge å ta i mot rådene jeg fikk.
Det var ren, skjær IMPULS at jeg bladde gjennom en dager gammel avis og fant en annonse på ei leilighet. Det var etter oppmuntringsboost at jeg klarte å ta en telefon til et vilt fremmed menneske, for å høre om leiligheten fortsatt var ledig, og om det var mulig å komme på visning. Det var vanskelig, kanskje fordi jeg aldri har gjort det før, eller fordi jeg ikke visste hva som ventet.

Selv etter at jeg sa JA til leiligeta, tok det meg dagesvis å svare da jeg fikk beskjed om at jeg fikk den om jeg ville ha den. Jeg var så USIKKER, jeg visste vel ikke om det jeg gjorde var rett, riktig eller rimelig?

Dagen jeg ble skrevet ut  fra psyk var vanskelig. Jeg husker jeg prøvde å fortelle legen hvor vanskelig jeg synes alt var. Jeg gråt ustoppelig, og han sa jeg kunne komme tilbake om det ikke gikk, eller dra på krisesenter. KRISESENTER liksom, det ordet har brent seg fast. Krise-senter.
Egentlig skulle jeg “bo” hos mamma, men det gikk langt fra bra. Jeg endte opp hos bestemor, etter noe som kunne ha blitt en større krise på vei dit.

Hos bestemor var det mer krise. Hos meg var det krise. Bestemor var ubrukelig etter å ha falt dagen før, og jeg tok vare på henne i fire døgn før noen gadd å ta røntgen av henne, og da hadde hun allerede vært på akutten og på legekonsultasjon, hvor legen hadde diagnostisert henne med “kraftig forslått”.  Det er en stor underdrivelse, når den egentlige diagnosen var brudd på to ryggvirvler og komprimering i ryggen.
DA var jeg forbanna da, der jeg satt på legekontoret med bestemor, etter at vi hadde ankommet i ambulanse, og legen hadde sagt “kraftig forslått” for andre gang, og var i ferd med å sende oss hjem.
“Det kan du faktisk ikke gjøre” sa jeg, og legen sa “hva behager?”.  Jeg måtte nesten gråte, men strevde med å holde meg saklig og samlet. Krevde mer hjelp, sa klart i fra om at det ikke gikk an at JEG skulle ta vare på bestemor, helt alene, når hun var i så elendig form! Legen, ja, han mente det at: “det er jo nesten ingen vits i å sende henne på sykehus, hun kommer inn i dag og blir skrevet ut i morgen”. “Ja vel” sa jeg, “men da gjør du det!”.
Jeg fylte ut en haug med søknader om hjemmetjeneste, jeg kjørte ambulanse to ganger, jeg var med i røntgen og satt en EVIGHET på sykehuset og ventet på akutten. DA først var det noen som gadd å ta røntgen, DA FØRST, på dag torsdag, fire dager etter søndagens fall!

De fem dagene bestemor lå på sykehus returnerte jeg hjem til henne, med min egen krise hengende over hodet på meg. Bulimikrise også, for den saks skyld.

Januar. Herregud. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Alt har vært feil, ting er under endring – kanskje til det bedre. Kanskje, om jeg velger å tro det.

Spiseforstyrrelsen har vært et helvete. Den har murret i bakgrunnen hele, hele tiden, konstant gnagende, skrikende, oppmerksomhetskrevende. Selv om det ikke er det som har vært MEST FEIL denne måneden, så er det likevel noe som har vært skrekkelig feil på sitt eget vis. Det er LENGE siden det har vært så intenst med spis&spy som det har vært denne måneden – men det har vært “nødvendig” – for å overleve, selv om det motsier seg selv. Jeg har valgt, både bevisst og ubevisst, å spise i meg mine egne følelser, for deretter å kunne kvitte meg med dem etterpå. Av og til har det gått på automatikken, og innimellom var det bevisste valg, barberblad eller toalettskål?

Til syvende og sist, med livet i behold – er kroppen nå så skakkjørt at jeg blør neseblod hver dag, og drasser rundt på en hel masse vann som kroppen ikke vil gi slipp på. Det irriterer meg og bekymerer meg, og jeg forbanner meg selv fordi det er som det er.

Krise. Hjemløs. Psykiatrisk. Skadetrang. Varsellamper. BMIfeil. Pengesløsing. To millioner tårer. Håpløshet.

Mot jeg ikke visste jeg hadde, evne til å utføre impulser jeg bare drømte om, guts til å hoppe ut i det ukjente – selv om jeg ikke vet hva jeg går til, om det er trygt, om det er bra, om det ordner seg eller ikke. Evne til å reise meg, se videre, slutte å straffe andre ved å straffe meg selv – heller straffe ved å motbevise det umulige – selvstendighet. Jeg vil for alt i verden, faen ta, hadde jeg ikke vært så sta – så hadde jeg ikke kommet noen vei! Jeg vil for alt i verden bevise for alle og en-jævla-hver, at jeg KAN stå på egne bein, jeg KAN klare meg selv, jeg GREIER meg selv – OM JEG FÅR SJANSEN.

Jeg har grått og hylt, skreket og ropt, spist og spydd i en måned fra ende til annen for å få det som JEG ville ha det – en sjanse. For å få en sjanse til å bevise at Karianne er Karianne og ingen andre. Selvstendig til tross.

Når alt kommer til alt, har jeg fått det som jeg vil. Fått min sjanse, i en egen leilighet. Så her sitter jeg nå, i det ukjente, i det nye. Januar gikk i historieboka for tre minutter siden, AMEN.

Jeg aner ikke hva morgendagen bringer, men jeg vet at jeg er ferdig med Januar og at det ikke kan bli verre enn det var.

The Blog-Health-o-Meter™ reads Wow.

Crunchy numbers

The Louvre Museum has 8.5 million visitors per year. This blog was viewed about 342 796 times in 2010. If it were an exhibit at The Louvre Museum, it would take 14 days for that many people to see it.

In 2010, there were 450 new posts, growing the total archive of this blog to 635 posts. There were 45 pictures uploaded, taking up a total of 11mb. That’s about 4 pictures per month.

The busiest day of the year was September 1st with 2679 views. The most popular post that day was Mine Bulimiske Glansbilder..

Where did they come from?

The top referring sites in 2010 were bloglovin.com, blogger.com, cajjolinee.blogspot.com, networkedblogs.com, and liseliten.com.

Some visitors came searching, mostly for bitre blomster, arikanne, bitre blomster blogg, arikanne.com, and selvskading.

Attractions in 2010

These are the posts and pages that got the most views in 2010.

Mine Bulimiske Glansbilder. August 2010
87 comments

Linker February 2010
4 comments

Tankevekkere February 2010
2 comments

Karianne November 2009
22 comments

Arr er ingen skam! June 2010
43 comments

Først må jeg skrive Godt Nyttår, bare for å ha det gjort.

Jeg er ikke blandt dem som lager meg nyttårsforsett som skal gjelde for hele året, følges slavisk og ende med skuffelse ved hvert minste avvik. Likevel har jeg lagd meg noen små planer, men jeg vil heller kalle det for Nyttårshåp. Eller Nyttårsmål. Ting jeg ØNSKER å gjøre iløpet av 2011, ting jeg HÅPER jeg får gjort. Ting jeg DRØMMER om å få gjort iløpet av det kommende året som såvidt har begynt.

Ting som hadde vært fint å få til, ting jeg ønsker å jobbe for å oppnå og gjennomføre.

Håp og Drømmer for 2011

• Modum Bad. Jeg har allerede takket JA til plassen, og jeg håper for alt i verden jeg ikke feiger ut. Sykdommens ambivalens kan være stor, men jeg vet at jeg har mennesker rundt meg, som kommer til å sende meg avgårde til tross for mulige protester? Jeg ser for meg at det skal være vanskelig å komme i gang med intensiv behandling i Vikersund, men jeg vet at jeg må. Derfor målet; å dra til Modum Bad og ta i mot behandling.
• Fullføre 1.året på vidregående skole. Et mål fordi det alltid er på nyåret jeg “gir opp” eller blir for syk til å fullføre. Men målet er at i år, jeg skal komme meg gjennom med BESTÅTT i papirene og gledesfølelse i magen. Mestring til tusen. Jeg jobber for det, vil, skal, må.
• Etter 26. Mars er det forhåpentligvis mulig (kryss fingrene for meg!) å kjøre opp til sertifikatet! Det hadde vært noe det, å endelig kunne krysse det av på lista over ting jeg har lyst til å gjøre her i livet!
• Hundekennel. Drømmer om at det skal gå bra, at det blir fine valper jeg får solgt!
• Ny valp! Gleder meg utrolig til å beholde én miniZahra! Håper bare alt går som planlagt!
• Ansvarlig og konsekvent! Med dette mener jeg at jeg skal bli flinkere til å gjøre ting jeg misliker med én gang, framfor å utsette det i evigheten og til slutt la det gå i glemmeboka. For eksempel om jeg har en ubehagelig telefonsamtale i vente; for eksempel til mobiltelefonselskapet som sender meg feil regninger, eller NAV som gjør feil her og der. Målet er å få det GJORT, selv om jeg misliker det. Få det unnagjort og ut av verden så fort som mulig. ‘
• STRESS NED. Alt ordner seg, alltid.
• 12 måneder. Jeg er redd jeg kanskje sikter vel hardt og langt om jeg skriver dette sort på hvitt, men jeg velger likevel å hoppe i det å gjøre det. 12 måneder skadefri. 25. Mai 2011. I can do it? Jeg håper det.

Bortsett fra det kan jeg sikkert tilføye; ting tar tid, hold ut, det ordner seg, bladida, selv om det ikke er lett der og da. Samme regla, kjenner den så godt. Skrevet det en haug med ganger før, og det står like sterkt den dag i dag, selv om det av og til blir usynlig eller ikke kommer fram under alt det andre. La oss bare håpe at det ligger godt i grunnfundamentet.

Godt Nyttår!

Jeg har store planer om å dra en oppsummering av 2010 etterhvert som året nærmer seg sin slutt. Tenker dog jeg skal vente litt for å få med flere detaljer fra desember. I fjor, når det var på tide med slike oppsummeringer – gadd jeg ikke. Jeg orka ikke. Jeg hadde ikke energi i det hele og det store, og jeg kunne ikke brydd meg mindre heller. Jeg husker at jeg satt oppe i skinnsofaen til mamma (som hun nå har tatt med seg siden hun flytta – men det gjør ikke noe, for stefaren min kjøpte lik), og kikka ut vinduet, på det berømte tv-tårnet. Macen i fanget, tanker i løse lufta, hvilende fingre på tastaturet ingen verdens ting å skrive.

Jeg skrev:
“Anyway. I fjor postet jeg ett såkalt “året som gikk” innlegg. Det har jeg IKKE tenkt til å gjøre i år. 2009 har vært det desidert dårligste året i mitt hittil nitten år gamle liv, og jeg synes ikke det er nevneverdig å rippe opp i sårene som tiden har skapt, som kanskje er i ferd meg å gro (?). Arrene, etterlatt tidens tann kan ingen ta i fra meg, men de vil kanskje blekne med tiden.

I sommer en gang slettet jeg dessuten alle innleggene i bloggen, så lenger tilbake enn det er det ikke mulig å lese seg.

Jeg er egentlig GLAD for at 2009 er over om i underkant av ti timer, for en liten del av meg forteller meg at 2010 umulig kan bli så kvalitetsfattig som 2009 har vært. Det har vært en smertefull reise, men jeg puster fremdeles. Det viktigste jeg har lært iløpet av 2009 er at TIDEN JOBBER FOR MEG OGSÅ. Når livet er vondt og så uutholdelig at man ikke bryr seg om man lever eller dør, så er det en kunst i seg selv å lære seg å få tiden til å gå. Dette er noe jeg prøver å mestre, for tiden jobber for meg også. Rome wasn’t built in a day, og mirakler skjer ikke over natten. Ting tar TID og av og til jævlig lang tid.”

Things change. Men likevel ikke.

Men årets nedtur, 2010′s største nedtur MÅ være kjøreforbudet. Det er så kjipt at jeg ikke får satt ord på det. Mange tenker at det kanskje “bare” er lappen, men der og da, når jeg gikk i gang med jeg-skal-ha-lappen prosjektet, så var det det eneste jeg følte at jeg mestra! Det ENESTE. Mat gikk til helvete, vekt, penger, selvskading – men kjøre bil, det kunne jeg. Det var jeg flink til, det greide jeg, det gikk bra.

Så jeg satt i mammas skinnsofa og funderte på hva jeg skulle formidle i bloggen. Jeg finner ingen synlige beviser på at jeg har skrevet det, men jeg husker at jeg tenkte det. Jeg tenkte for det første at jeg kom til å dø iløpet av 2010, nei, jeg sier det ikke for å være dramtatisk, jeg så verden gjennom håpløse linser, jeg så ikke håp eller lys eller mening med noe som helst. Så det eneste jeg tenkte jeg skulle strekke meg mot, som kanskje kunne gi meg mestring av noe slag – det var sertifikatet.

For meg sto det likestilt med frihet. Til å kjøre dit jeg ville, når jeg ville, i min egen bil. Gjøre ærender når det passa meg, dra på besøk når det passa meg, kjøre turer når hodet var fullt, kjøre til en øde parkeringsplass og skru musikken på full guffe for å overdøve tankene mine. DET så jeg for meg, og DET skulle bli fint. DET så jeg fram til, det kom til å bli bra.

Så at jeg da i April 2010 fikk brev hos fylkesmannen som har vedtatt kjøreforbud fram til 26. mars 2011, var et hardt slag i ansiktet. Noen tenker kanskje “jaja, men da får du bare vente da”, men ETT år å vente er mye, altfor lenge å vente i hodet til ei jente som hadde det som eneste oppnåelige mål på det tidspunktet. Jeg hadde ingen ambisjoner om skole, jeg hadde ingen friske mennesker i min omgangskrets (ikke det at det er noe galt i det!), men det var meg. Syk jente i sykt miljø, uten ambisjoner eller håp eller peiling eller hva som helst.

Jeg for ofte høre det “WHAT HAR DU KJØREFORBUD; HVA POKKER HAR DU GJORT?!”, og det er like morsomt hver gang. Den der “jeg har epilepsi jeg, kjempekjekt”, det er liksom en samtalebrems uten like. Epilepsi liksom. Kjøreforbud og epilepsi. Og det “beste” må vel være at det muligens var utløst på grunn av bulimien? Er ikke det tidenes advarsel, så vet ikke jeg.

Akkurat den biten der er veldig sår for meg. All den der “men nå er det ikke så lenge igjen da”, får meg ikke i nevneverdig bedre humør da det kun koster fylkesmannen et nytt pennestrøk om kroppen min skulle føle for å få spasmer igjen. Det virker liksom så umulig plutselig. Greit, jeg mestrer jo mye annet NÅ, men det hadde vært fint å kunne kjøre også! Til og med de i klassen min øvelseskjører! Suuuurtsurt, sjalu som jeg er.

Det har kosta meg mye irritasjon, særlig nå i høst med alt annet som har vært, så har jeg vært avhengig av transport hit eller dit for å få gjort ting. Det er utrolig flaut, å være 20, og fremdeles mase på mine nærmeste som om jeg var 15, “kan vi dra på butikken, værsåsnill?”, men i høst har det mest vært “JEG KJØRER” avbrutt av “NEI, jeg kjører” og “jeg spurte først!”. Det er slitsomt, skulle ønske jeg hadde egen bil og slapp at mamma og stefaren min skal “krangle” via meg om hvem som skal kjøre meg hvor, hvem som skal kjøre meg til flyplassen eller skolen.

Dette er kanskje et SURT og SURKETE innlegg, men det er for meg ÅRETS NEDTUR. Negativ som jeg er tør jeg ikke engang å tenke på hvor “lang” eller “kort” tid det er til Mars, da jeg er kjemperedd for at kroppen min skal finne på tull og ødelegge det også. Ikke kan jeg bli pilot heller, selv om det egentlig ikke har vært en ambisjon.

Oppturer:

• Kortklipperiet førte til bedre økonomistyring!
• Flere gode karakterer.
• Endelig levert inn filmoppgaven, med en god magefølelse.
• 6 måneder skadefri.
• Zahra hjem igjen!

Nedturer:

• Mørketid! Sola er nå offisielt borte, og jeg merker det godt.
• Julenervøsitet
• Relasjoner, vennskap og skuffelser.
• Ensomhet.
• Negative følelser, sinne og sjalusi.
• Symptomer og konsekvenser. (les: hårtap)
• Stygg i speilet
• Spiseforstyrrelsen lyver
• Karianne DramaQueen.

Nye ting: Forrige måned skrev jeg visst “tatovering” på dette punktet – men det stemmer ikke. Det er noe jeg SKAL ta, må bare presisere det. Nye ting i november.. Sko kanskje. Og noe klær.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Stefaren min.
Irritasjonsmoment: Mat, kostlister, vekt, sykdom. <— Akkurat det samme som forrige måned. Pluss at jeg irriterer meg over skolearbeidmengden, som bare vokser og vokser.
Mest brukte ord: Ahaha, I begynnelsen av måneden presterte jeg å si “crap on shit” i en eller annen teit sammenheng, når jeg tapte i Icy Tower faktisk. Så det har blitt litt det, om noe som er teit, superteit. Og “you don’t get it”.
Fysisk Form: Trøtt og sliten, som vanlig plutselig?
Psykisk Form: Vinterdeprimert og ellers ganske drittlei det meste.
Ting jeg har lært: Når du har brekt begge beina, må du ikke tro at du kan gå selv om det ene bruddet ser ut til å leges litt.

Vekt: jæjæ. sikker det altså.
Maten / næring: Ikke LØP på julesmellen?
“Trening”: Turer for Zahras skyld.
Jeg gleder meg til: JULEFERIE OG BERGEN OG PAPPATID!
Jeg skal også: Put on a happy face, fake it to make it, ikke spre negative tanker om jula, forsøke å spre litt juleglede, kanskje det smitter?

Mat: Boller med nugatti <— Det er ikke Kariannes oppriktige mening.
Drikke: Sukkerfri Monster.
Tv-Serie: Greys Anatomy! “Ferdig med sesong 2, straks ferdig med 3.”<— Forrige måned. Nå har jeg fullført sesong 3, 4, 5, 6 og holder på med nummer 7. Braliv! Har også begynt å se Sueprnatural og nærmer meg slutten på sesong 1. Og begynt på Doctor Who sesong 5, endelig! (lite å gjøre sa du?)
Sang: Null oversikt. Altfor mange? Kanskje Dancing with tears in my eyes med Ke$ha.
Band: Aner ikke?

Kort oppsummert: November har vært dritt på flere områder. Alt går liksom til helvete, jeg ble plutselig akutt supernegativ til alt, så alt er jo strålende, supert, flott, fint, fantastisk. (oh the irony).

Thank God it’s over.

Oppturer:

• Flere gode karakterer
• Bedre oppfølging fra teamet
• Endelig 20 år.
• Spontantur til Narvik med Elin
• Tonje kom fra Hønefoss til Harstad for å feire bursdag sammen med meg!
• Bursdagsfeiring
• Bursdagsgaver
• Spontantur til Sverige med pappa
• Pappa som kom fra Bergen for å feire bursdagen min!
• 5mnd skadefri.
• Knust badevektene med hammer.
• Ny valp i hus, Kompis.

Nedturer:

• Medisintull med PT.
• Emosjonelt Ustabile episoder.
• Mye fravær fra skolen
• Epilepsi
• UFRIVILLIG vektnedgang
• Altfor mye bulimiske tendenser.
• SINNSYK skadetrang.

Nye ting: Ny vinterjakke, nye sko. Tetris til DS. Greys Anatomy sesong 2. Litt klær. Puss bursdagsgaver. Nikon D3100, nytt objektiv, penger, bøker, og tattoo!
Menneskene jeg har satt mest pris på: Mange? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hvem jeg skal nevne – men de som holder ut med meg på godt og vondt.
Irritasjonsmoment: Mat, kostlister, vekt, sykdom.
Mest brukte ord: “Fudge”, igjen. Og “krise” og “I’m dying”.
Fysisk Form: Sliten.
Psykisk Form: Opp og ned, tynnslitt innimellom. Men likevel bra, til tross.
Ting jeg har lært: Ingen kan føle min smerte slik jeg føler den selv, selv om jeg skulle ønske jeg kunne låne den bort for forståelsens skyld.

Vekt: Stabil hadde vært fint.
Maten / næring: Flere bulimifri dager enn bulimiske. Prøve å greie kostlista, selv om tanken skremmer vettet av meg.
“Trening”: …
Jeg gleder meg til: Ingenting? Eller jo. Gleder meg til å bli flinkere å bruke kameraet. Kunne ta ordentlige bilder.
Jeg skal også: Ingenting. Eller jo, skoleting. Prosjekter og innleveringer og sånn. Og jeg skal til nevrolog når jeg tenker meg om.

Mat: Jadaneida.
Drikke: Coffee in the morning. Rosa Fun Light saft.
Tv-Serie: Greys Anatomy! Ferdig med sesong 2, straks ferdig med 3. Samt Dexter sesong 5.
Sang: “My skin” av Nathalie Merchant + “protége moi” og “english summer rain” med Placebo. Og Infra-Red.
Band: PLACEBO!

Livet går opp og ned, ofte med ekstreme svingninger. Oktober har egentlig vært en vond måned med mer vanskeligheter enn positive inputs, men det har likevel bedret seg betraktelig de siste dagene. Sikkert fordi jeg har hatt bursdag, sikkert sikkert – men likevel.
Jeg har også hatt flere, mange flere bulimiske dager enn ikke-bulimiske dager, noe som gjør meg frustrert og trist da dette ikke er slik jeg ønsker å ha det.
Oktober startet jo ekstremt dårlig med samlivsbrudd og usikkerhet i forhold til dette. Det er også rart at mamma har flytta ut og er på vei inn i nytt hus, mens jeg velger å bli boende hos stefaren min inntil videre. Jeg har enda ikke møtt mammas nye mann – det blir for meg for mye for fort. ALT trenger ikke å skje på en gang, i alle fall ikke ting som jeg kan regulere selv.

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Flest besøkende: 26. Oktober med 1914 besøkende.
Mest kommenterte innlegg: Idag fyller jeg 20 år med 42 gratulasjoner.
Innleggene jeg ble mest fornøyd med:

• Jeg forstår
• 5 måneder skadefri
• Kjære dagbok
• Sykdommen har et annet språk
• KILL YOUR DARLINGS

Oppturer:

Nedturer:

• Fremdeles bulimiske tilbakefall.
• Å ikke komme lenger enn 36 timer med timetellinga.
• Vanskeligheter de første dagene på skolen ved “å passe inn” og ikke være så ensom.
• Økonomi og bulimi – jævlig dårlig kombinasjon!!
• Overtrukket mastercardet – baksmell.
• At jeg gikk glipp av noe stort som jeg hadde gleda meg helt sinnsykt til (orker ikke å skrive konkret hvem,hva,hvorfor), men jeg har i alle fall vært rimelig sur i to uker på grunn av dette. TIME TO MOVE ON.

Nye ting: Skoleklær og skoleting.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Fastlegen som har ordna og styra i forhold til skolen og stilt opp på møter i siste liten. Elin for skyss og moralsk støtte i kaotiske stunder. Nye lærere som viser stor forståelse for min situasjon, virker støttende og positive i forhold til videre skolegang.
Irritasjonsmoment: BULIMI!!! Og at skoledagen begynner klokken 0810, noe som igjen betyr at jeg må stå opp klokken 0630 for å rekke alt av morgenritualer, rutiner, spising, hundelufting and so on.
Mest brukte ord: Excuse me while I’m laughing, loooord, fettsjuk, askefnatt, spunk, panic. Ich habe angst.
Fysisk Form: Varierende. Opp og ned, men grei nok!
Psykisk Form: BRA men likevel ikke? MOTIVERT er kanskje mer dekkende. og POSITIV.
Ting jeg har lært: Ting tar fremdeles tid. Ting tar alltid tid. Men om man velger å tro og holder fast i det positive, så kommer man mest sannsynlig noen vei likevel, så lenge man velger å HOLDE UT. Everything is possible – if you just believe.

Vekt: Lurer på om jeg bare skal stryke vektmål av månedsoppdateringene? Eller kanskje jeg skal skrive at det hadde vært okei å ligge stabilt. Men er det ikke alltid det?
Maten / næring: Mindre oppkast, mer nutridrink.
“Trening”: Lurer veldig på hva jeg skal gjøre nå som det går mot høst og mest sannsynlig blir for kaldt til å jogge. Vurderer å melde meg inn i studio, men da kan det fort gå tvang i treninga siden man på sett og vis “forplikter” seg til å trene med mindre man ønsker å være støttemedlem.
Jeg gleder meg til: Høstferie?
Jeg skal også: Telle minst ti døgn (240) timer uten bulimi. Runde 100 døgn uten selvskading. Slå min egen rekord.

Mat: Taco kanskje? Eller hva som helst. Hvilken rolle spiller det vel egentlig, august har vært bulimisk. Alt og ingenting er godt.
Drikke: Pepsi max og MORGENkaffe.
Tv-Serie: DEXTER!! Har sett sesong 1 og 2. Og SYTYCD (so you think you can dance) sesong 7.
Sang: Can you see me now med TATU og GLOW med madcon som har blitt avspilt hele 70 ganger på en uke. Repeat much? Og Not afraid med Eminem.
Band: Madcon
Bøker: Breaking Dawn av Stephanie Meyer  & The Island av Victoria Hislop

Det er sinnsykt, utrolig mye som har skjedd iløpet av August! Fra verdens fineste ferie rett hjem til skoleusikkerheten og valget som skulle taes. Skulle jeg begynne, eller skulle jeg ikke? Skulle jeg våge, tørre og satse, eller bare la det fare, flyte, forsvinne – uten en gang å orke å prøve? Valget ble tatt. Satset. Gjennomført. STOLT AV MEG SELV FOR Å HA GJORT NOE RIKTIG OG VIKTIG.
Vanskeligheter på skolen i forhold til “å være eldst” og spørsmålet jeg fikk tusen ganger “hva har du gjort siden du var ferdig på ungdomsskolen da?”. Svarer ærlig og står for det jeg sier.
Er en smule imponert over meg selv, fordi jeg fortsetter å prøve, kommer meg på skolen, blir værende i timene, deltar etter beste evne og følger med. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig, turte aldri å tenke så langt fram, klarte ikke en gang å drømme om det. MEN DET GÅR. Det går hvis man tror, hvis man vil, hvis man virkelig brenner for det.
Utfordret meg selv på tusen nye måter.
Maten og bulimien har selvfølgelig vært ett kapittel for seg selv, men jeg anser meg ikke som knekt – ikke enda. Vet og forstår at bulimi og skole ikke er forenelig. Vet at tiden vil komme for å måtte velge, tiden for forandring. Vet at jeg da må ta farvel med enten eller. Tviholder på skolen, vet at bulimien må krympe og forsvinne – men alt tar tid. Ting også.

Oppturer:

Nedturer:

• Mitt bulimiske tilbakefall og alt det førte med seg. Tar så mye tid, stjeler så mye tid, energi og glede.
• Penger – økonomi – mer bulimi, håpløshetsfølelsen.

Nye ting: Samsonite Koffert!
Menneskene jeg har satt mest pris på: Elin, fastlegen og Mamma.
Irritasjonsmoment: BULIMI!!!
Mest brukte ord: Tidenes, herreguuuuud og “skyt mæ i ryggen”.
Fysisk Form: Grei? Har jo fremdeles energi, selv om bulimien stjeler sitt.
Psykisk Form: Litt motløs kanskje.
Ting jeg har lært: What comes around – goes around.

Vekt: Ahaha. Morsomt.
Maten / næring: …
“Trening”: Trening er lyspunkt!  Godt å kjenne at jeg fremdeles KAN. Bedre å løpe enn å være bulimisk. Bedre å løpe enn å være destruktiv. Løping er lifesaver.
Jeg gleder meg til:SYDEN!!!
Jeg skal også: Ta en viktig avgjørelse, eget innlegg om dette kommer…..

Mat: Lasagne…
Drikke: Pepsi max
Tv-Serie: Sett ferdig Torchwood igjen ;)
Sang: ALEJANDRO med Lady Gaga! Gode minner!
Band: Ingen spesielle, går mye i topplista på spotify.

Mye av Juli ble negativt preget på grunn av mitt bulimiske tilbakefall. Eller tull med maten på generelt grunnlag. Mistet liksom litt motivasjonen til å begynne å telle dager igjen? Det ble liksom “mindre viktig” og stadig vekk nedprioritert.
Blir en kort oppsummering i og med at jeg ligger litt på etterskudd, husker liksom ikke ALT.
Må liksom komme med en oppsummering likevel, for å ikke ha hull i oppsummeringene :)

Oppturer:

Nedturer:

• Vannet jeg hadde i kroppen som aldri så ut til å forsvinne. Det ble bedre etterhvert, men kjenner fremdeles at det kommer og går.
• Positive kommentarer som jeg ikke klarer å ta til meg, som heller blir vridd og vendt på som skaper psykisk smerte og stress i forhold til kroppen. Kan også leses om i dette innlegget HER.
• Vekta jeg ikke greier å forholde meg til.
• Spiseforstyrrelsen generelt.

Nye ting: Vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Pulsklokke, sko, sandaler, to bikinier (til syden), skjorte, bukse(r?), thights, undertøy, ny mobiltelefon, gensre, kjoler, the list goes on and on. Følte kanskje at jeg fortjente og trengte litt nytt. Pulsklokke og Mobiltelefon var dog meget IMPULSIVE kjøp – men jeg er storfornøyd likevel! Kommer også på: topper, og enda mer treningstøy. Ikke det at jeg har voldsomt med penger, men jeg må si jeg merker tiden uten bulimi godt i pengeboka!
Menneskene jeg har satt mest pris på: Pappa og stemoren min – fordi de er fantastiske. Bestemor fordi hun er UTROLIG tålmodig med meg og prøver så godt hun kan å forstå hvordan det er å være psykisk syk for meg, til tross for at hun er snart 84 år gammel!
Irritasjonsmoment: VEKTA og VANNET. Og manglende privaliv innimellom – uten at jeg trenger å utdype dette.
Mest brukte ord: Pocoloco, What & “jei dævver”.
Fysisk Form: Varierende. Sliter en del med allergi. Fant også ut at jeg ikke bare reagerer på gress slik jeg tidligere trodde, men også bjørkepollen, som igjen fører til kryssallergier med både epler, pærer, kiwi og hasselnøtter med mer. Reagerer ikke på alt, kan også spise noe av dette uten å reagere veldig – heldigvis.
Psykisk Form: God egentlig, men merker jeg begynner å bli litt sliten og litt motløs.
Ting jeg har lært: Det finnes lyspunkter selv i det som er vondt og vanskelig. Ting tar fremdeles tid.

Vekt: BLÆ. Styk vekta.
Maten / næring: Ikke sprekke med bulimiske epioser.
“Trening”: Jeg siterer pulsklokka mi “IMPROVE FITNESS”.
Jeg gleder meg til: Rolige dager, flytte inn i kjellerleiligheta – kanskje litt sol og sommerfølelse her i Nord også? Sydentur sånn helt på tampen, og kanskje litt spontanferier her og der. Gleder meg også til Elin får bilen SIN på veien – da blir det mer morro og farting på oss to kan jeg tenke meg.
Jeg skal også: Ha mine to siste samtaler på psyk før de tar sommerferie. Til fastlegen for første gang på 4 uker (på grunn av ferie hos meg, deretter hennes ferie), må si jeg gruer meg litt til det!

Mat: Må nesten si WOK og salat.
Drikke:  Sukkerfri Redbull og kaffe.
Tv-Serie: Har ikke hatt tid til å se noen! Jo, Dr.Who faktisk, må nesten si det – igjen!
Sang: Airplanes – BoB ft. Hayley Williams & Stronger – Kanye West
Band: Er det noen som blir overrasket om jeg skriver RAMMSTEIN med store bokstaver her? HAHA.

Juni har vært en herlig måned. På godt og vondt! Har fått gjort masse som jeg definerer som “levd livet”. Har vært herlig med ferie, shopping, sol og sommer i Bergen, bilturer og alt sammen.
Sliter litt med maten igjen, men ikke voldsomme greier.
Ny rekord uten bulimiske episoder – still going strong. Føler liksom at hvis jeg ikke har sprukket til nå – så er det faen ikke verdt det.
Har også gjort så mye at jeg er litt stressa og siten – har planer om å ta det litt rolig framover for å hente meg litt inn igjen.

Tenker også at jeg skal bli flinkere til å svare og kommentere deres kommentarer! Er generelt sett altfor dårlig til det, vanskelig å vite hva jeg skal si når jeg aller helst bare ønsker å skrive “takk”. Ordene dere legger igjen betyr så mye, jeg er takknemlig for hver mail jeg får – dere får meg til å føle meg betydningsfull, og dere oppmuntrer og motiverer til å kjempe på selv når jeg bare har lyst til å legge meg ned å gi opp.
TAKK FOR AT DERE LESER!
Det betyr mer enn dere aner.
♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Flest besøkende: 20. Juni med 1422 besøkende.
Mest kommenterte innlegg: Arr er ingen skam! med 38 kommentarer.
Innleggene jeg ble mest fornøyd med: