Dagbok « Bitre Blomster

Arkiv for kategorien 'Dagbok'

Emosjonell og trist.

Publisert 30. november 2011 Dagbok 12 Comments

Jeg liker ikke alt stresset denne årstiden fører med seg, kjenner følelser blusser opp som jeg helst ikke vil kjenne på i det hele tatt. Ting bygger seg opp til enorme tårn som truer med å rase sammen fordi de er bygget skjevt i utgangspunktet, da blir det problemer av alt. Da blir alt problematisk og vanskelig og alt som ikke går min vei; livet vil meg vondt, livet hater meg.

Onsdag. Irritert. Faen så irritert. Vært sur siden jeg sto opp trøtt. Gråt meg gjennom en legetime, hater å gråte sånn. Trøtt og sliten og enda mer irritert da jeg kom hjem. Tenkte at litt søvn ikke kunne skade, så jeg sov en time eller to, eller hva det nå var. Når jeg sto opp 1927 følte jeg meg fullstendig forjævlig. Etter en stund kom jeg på at jeg ikke hadde drukket noe siden frokost, skjønner ikke hvordan det går an å glemme å drikke?

Mamma har forsøkt å ordne julestjerneproblemet mitt, men det virket ikke, noe som selvsagt førte til enda mer irritasjon og frustrasjon. “SER DU, verden vil meg vondt, det er ikke meninga at den skal fungere, livet hater meg” sa jeg irritert i telefonen.

Irritert når jeg sjekker saldoen på kontoen. For femten dager siden fikk jeg brev som sa at jeg skulle få giro i posten. Det passet meg helt ypperlig, da ville jeg ha penger når husleia gikk ut. Særlig at det skjedde, husleia gikk ut den, giroen dukket ikke opp, kontoen min inneholder tikommanoen kroner og det irriterer meg grenseløst. Av og til er jeg heldig og får penger på onsdag etter klokka tre, men ikke idag. Bare ikke akkurat idag når det kanskje hadde lettet litt av humøret. Gud FORBY at noe skal gå min vei når jeg har en dårlig dag.

Istedenfor var jeg rasende og ønsket med tonnevis med mat. Bare la meg spise vekk alt sammen, bare la det bli borte, forsvinne, orker ikke å forholde meg til, det er så nok. “NEI-modus” er på plass, alt er bare nei.

Får så dårlig samvittighet når jeg blir så vanskelig å ha med å gjøre, jeg mister liksom kontrollen og irritasjonen min blir tydelig for andre og jeg har mest lyst til å være alene, eller som jeg til slutt sa til mamma “ikke snakk om noen ting”. Hun prøvde forgjeves å starte en samtale om jula som jeg avbrøt når de første tårene trillet – “ikke få meg til å gråte før legetimen, please.” Deretter endret hun temaet til dette med julestjerna og da var jeg selvfølgelig sint og klandret både henne og hennes eks for at den ledninga er borte, kanskje aller mest han.

Forgive and forget, la fortid være fortid. Det er ikke så lett alltid, selv om jeg prøver.

Deretter forsøkte mamma å snakke om Zahra, og det skulle jeg hvertfall ikke ha noe av. “Vi må jo kontakte henne med hannen sånn at vi kan planlegge neste løpetid.” Min respons? “Hva faen er vitsen med det? Det kommer aldri til å bli noe av det i det hele tatt. Klok av skade vet jeg bedre enn å glede meg til noe som bare kommer til å knuse både hjertet og håpet en gang til, bare gleeeeem det, skjer ikke”. Til slutt var det eneste jeg kunne gjøre å skru opp radioen, radio norge som bare spiller reprise på reprise av alle sangene man har hørt tusen ganger før. Jeg forsøkte forsåvidt både p4 og p3, men de to sekundene med julesanger som strømmet ut av høytalerne var nok til å gå tilbake til “Shine on you crazy diamond” og “someone like you”.

Legetimen var nei fra begynnelse til slutt og jeg tror jeg sa “nå går jeg” ti ganger underveis. Nå går jeg, nå går jeg, nå går jeg virkelig, nå går jeg, okei? Akkurat i det jeg har klart å samle meg nok til å ikke gråte mer, vel da endres temaet selvsagt til noe annet som bare får meg til å grine enda mer. “Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke dette”. Deretter forslag “hva med sånn”, og jeg sa? NEI. Ikke sånn, ikke sånn, hvertfall ikke sånn, nevnte jeg nei, hørte du når jeg sa nei? Altså, nei, tre bokstaver n-e-i. “Men hva vil du da?” – NEI.

Herregud jeg skjemmes.

Imorgen er det første desember og jeg har begynt å bekymre meg for at mennesker skal si god jul. På butikken, “god jul” liksom. Det er jo hyggelig men jeg vil heller høre “ha en fin dag”, den målsetningen er mye mer trivelig enn “ha en god måned”. Jeg gruer meg fordi jeg MÅ på apoteket imorgen fordi jeg har nutridrink-krise (mangel), tenk om de sier god jul? Har lyst til å skrive det i panna “ikke si god jul”. Klart mennesker kommer til å si jul og det er naturligvis også sånn at jeg må smile pent og forsøke å si “god jul” tilbake så lystig som jeg overhode kan. Og om ikke det er nok å driste seg på apoteket imorgen så må jeg jammen meg utsette meg for apoteket på fredag også, for å hente mine hundreogtjue nutridrinker – sånn at jeg SLIPPER å gå på apoteket før 2012 : ))))

Hvis noen så mye som våger å ta med seg en pepperkake over dørstokken min, my god.

I’m having a really shitty day og tror jeg burde sette punktum her.

Please teach me gently how to breathe.

Publisert 25. november 2011 Dagbok , Screenshots 11 Comments

Denne uka, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne? Det har vært så mye. Sverigeturen på mandag var fin, men resten av mandag var ene og alene ubegripelig, jeg kunne ikke forstå fakta selv om jeg leste artiklene både hos VG, DB, Harstad Tidende og Clark Fork Valley Press. Kjære Elisabeth, sov godt ♥

Deretter har uka bare vært komplisert. Det er meg mot meg selv, trasker i ringer, gamle mønster. Velkjent men ukjent, ordene som bygger seg opp men som jeg ikke kan si. Hysj, om jeg ikke sier det til noen, kan jeg ikke da i det minste late som om det ikke er sant? Om jeg ikke sier det til noen, kan jeg da late som om det aldri har skjedd, bare glemme, gå videre? Selvinstruksjonene forteller meg at jeg for guds skyld ikke må henge meg opp i det, det blir det samme som å grave min egen grav allerede nå og jeg forsøker inderlig å holde ut. Hver dag tenker jeg “herregud, er ikke denne jævla dagen over snart?”, også kommer imorgen og den dagen er akkurat lik.

Selvinstruksjonene gir klare rettningslinjer om at jeg ikke må stoppe opp å føle, det går bare ikke. Jeg må få tiden til å gå og tyr til min vanlige play, stopp, pause – TV-serier. Det handler igjen om å få tiden til å gå smertefritt, i det minste så problemfritt som mulig.

Fra Dr. Who sesong 6, episode 7; “a good man goes to war”. Skjermdump, tekst og redigering har jeg selv gjort.

Til min store entusiasme gikk det opp for meg at Greys Anatomy har kommet ut med ni episoder jeg enda ikke har sett og det passer meg absolutt ypperlig å pløye meg gjennom dem i helga, siden målet likevel er å tenke og føle minimalt.

For hver dag som går kommer det nærmere og nærmere og jeg kjenner det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde meg til den virkelige verden gjennom denne tiden. Jeg har ikke taklet det spesielt bra de siste årene og noe inni meg forteller meg at i år muligens kommer til å bli enda vanskeligere, verre og mer komplisert. Jeg gruer meg og klarer ikke å ta opp temaet, hver gang mamma forsøker å spørre “hva ønsker du å gjøre? Hvordan kan det bli best for deg? Hva kan vi gjøre?” er svaret mitt noe tragisk og usammenhengende om døden. Jeg har enorme problemer med å forholde meg til det faktum at det snart er jul. Jeg har ikke en gang ord til å begynne å forklare hvor problematisk det er, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne selv om jeg har kladdet noen forsøk for meg selv. Jeg har kladdet om fortid, nåtid, juleminner og hva jeg husker.

Jul for meg er spiseforstyrrelsens høytid. Jul for meg er fråtsing, jula forvandler meg til noe grusomt, et monster jeg ikke kan fordra, noe jeg selv hater. Selvhatet blir så enormt at jeg ønsker meg selv død og begravet, jeg ønsker å utslette meg selv for å skjerme alle andre fra min, eller sykdommens grusomheter. Jeg vil spare dem fordi jeg vet jeg ødelegger, selv så hardt jeg kanskje måtte prøve å få det til å fungere. Det fungerer ikke. År etter år er det konklusjonen jeg trekker. Jeg kommer meg igjennom om jeg gir opp kampen og lar det som skjer skje. Jeg spiser og spyr meg gjennom juletragedien år etter år, jeg overlever og lista over julemareritt blir lenger og lenger, men hva med nå? Akkurat nå, i år? Hva skjer nå? Hva gjør jeg uten bulimien? Hva gjør jeg med anoreksien? Hvordan forholde seg til en måned med fritt gilde når jeg knapt nok greier å forholde meg til mitt eget to timer lange bursdagsselskap meg nærmeste familie? P a n i c.

Fra Harry Potter and the deathly hallows pt. 2

God helg!

Publisert 18. november 2011 3 BILDER , Dagbok 42 Comments

Kjenner jeg er lei av å skrive om sykdom for tiden eller forklare. Det krever så ufattelig mye å skulle formulere seg selv, innlegget om selvskading og media for eksempel; jeg tror jeg brukte seks timer på å skrive det og å lese korrektur. Seks timer på å forsøke å få det til å bli så lite triggende som mulig. Det er nesten sånn at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere noe lenger fordi jeg er redd jeg kommer til å trigge en eller annen uansett hvor mye jeg ikke ønsker å gjøre det. Vit at jeg aldri skriver eller blogger for å trigge andre.

Hadde jeg ikke visst at jeg hadde mennesker i ryggen som støtter meg 110% hadde jeg nok gitt opp bloggingen for lenge siden. Av og til kjenner jeg ikke helt gleden av å skrive fordi det er så mye å tenke over før man trykke på “publiser”. Vit at jeg forsøker å gjøre mitt beste.

Egentlig ønsker jeg bare å si takk for tilbakemeldinger på de siste innleggene og å ønske dere som leser en riktig god helg! Det betyr så mye! Jeg har ingen spesielle planer for helga men det blir kanskje feiring av bursdagen min på søndag. Jeg er mindre stresset nå og tror jeg kommer til å overleve, håper det kan bli hyggeligere enn jeg ser for meg når katastrofetankene setter inn. På mandag blir det roadtrip til Sverige og jeg gleder meg til å gjøre noe annet! Leve litt.

Jeg har forresten re-publisert siden “Karianne” hvor det er mulig å lese mer om meg og sykdomshistorie i korte trekk, med mer!

Etter flere år med sparing har jeg endelig oppnådd den lengden jeg har drømt om å ha på håret mitt! Det er kanskje uvesentlig for dere men det gjørmeg likevel glad.

Det er mulig å følge bloggen min på facebook her, da får du oppdateringer om nye innlegg og statuser på veggen din om du ønsker.

♥

Let it snow.

Publisert 14. november 2011 Dagbok 15 Comments

Skjønner ikke hva som skjer med søvnen for tiden, jeg som vanligvis sover så perfekt det går an våkner etter tre til fire timer for deretter å vri meg like mange før jeg omsider sovner og ja. Min meget gode intensjon om å snu tilbake på det forvridde døgnet mitt nå som mørketiden snart innhenter oss her oppe i nord virker til å være… forgjeves? Før kunne jeg legge meg rundt fire og stå opp tolv timer senere. Nå er jeg i seng innen midnatt og er oppe klokka ett fordi jeg fortsatt ikke får sovet ut! Irriteeeert. Skal prøve å øke dosen i kveld (er bare på 3/5 nå) og håper jeg sover igjennom hele natta!

I natt har det vært sinnsykt kaldt. Og Zahra har vært en pain in the ass og jeg har sovet på sofaen fordi jeg ikke fikk sove i senga. Når jeg omsider tok mot til meg for å stå opp – det var så kaldt! – fikk jeg nesten sjokk når det lå en hvit verden utenfor vinduet mitt. Snø. Første reaksjon var nesten panikk og det neste var at jeg måtte ut med Zahra uten å ha fått varmen i meg.

Nesten så jeg måtte knipse ett aldri så lite bilde av dagens outfit….

Jeg må nesten skryte litt av at det er “the real deal”, en ordentlig islandsgenser strikket av en eller annen… tante? bestemor? Ett eller annet, jeg husker ikke. Dette er seriøst det klesplagget jeg har hatt i skapet lengst av ALLE. Når jeg fikk den gikk den ned til anklene på meg og jeg vil tippe jeg var mellom tre og fire år gammel. “Til å vokse i”. Jo – hjertelig takk, atten år etterpå. Jeg, mamma og pappa fikk en hver hos de som leide hos oss når vi bodde i Drøbak, som var fra Island. Tror nesten jeg må legge den ut på facebook å tagge vedkommende for å se hva som skjer. Kudos, atten år.

Med jakke utenpå og uggs var det bare å traske ut og herregud. Iskaldt. Når det gjør vondt i kroppen fordi det er så kaldt. Det gir meg vonde assosiasjoner til februar 2010 når graderstokken viste minus sytten grader og jeg hadde skrekkelig få kilo på kroppen og var kald gjennom marg og bein selv med dunjakke på og pledd, dyner, lag på lag. GRØSS.

MEN. Sånn blir det ikke i år. Leiligheta kom nemlig med en ovn og gratis ved inkludert i husleia og idag kjenner jeg hvor lykkelig jeg er for det! Halleluja, hverdagsluksus. Og pluss nummer to med snø; nå slipper jeg å dusje Zahra på daglig basis fordi jeg nekter å få sand og skitt i den nye sofaen eller i senga.

Helt utrolig hvor mye lettere jeg blir i humøret når jeg slipper å gå rundt å fryse. Synonymt med; slippe å ha det vondt hvert minutt. Når det endelig ble varmt i stua brukte jeg utrolig lang tid på å surfe rundt på nettet for å finne den perfekte vinterjakken. Noe varmt, med fuskepels på hetta – ikke pels på ordentlig, noe som er langt nok og i riktig fasong og farge – skal ikke være lett! Men jeg fant og venter bare på penger før jeg kan klikke den hjem og senke skuldrene og vite at jeg ikke kommer til å dø av kulde i vinter.

Mandagsavtalen min gikk ut idag på grunn av sykdom men det passet ypperlig fordi døgnet er så på halv åtte. Imorgen er det tirsdag og re-fill av medisiner. Det er nesten atten måneder siden forrige intox og jeg kjenner av og til at jeg er irritert for at jeg enda, atten måneder senere fortsatt får levert medisiner en gang i uka.

Snø er fint. Jeg husker i Januar når jeg var sammen med Ida Aurora også snødde det og noen snøflak la seg på soldekselet (eller hva det nå heter) til nikon, og de var så sinnsykt vakre. Helt magisk, man kunne se alle detaljene og hvordan de alle var unike og hadde egne mønster og former.

Jul derimot er det verre med. Men jeg orker ikke å tenke på jula enda. Den vanskeligste tiden på hele året for min del. Halvannen måned med… vanskeligheter. Jeg begynte å skrive innlegg om det her om dagen, men orket ikke tenke på det enda. Vet det blir tema på onsdag og muligens fredag, spikre sammen en eller annen kriseplan – hvis alt går til helvete; hva skjer da.

Håper snøen blir liggende uten at det trenger å bli ti minusgrader kaldere.

Fredagsfølelse?

Publisert 12. november 2011 Ambivalens , Dagbok , Fotografi 11 Comments

Beklager dårlige oppdateringer i det siste, men det som sirkulerer i hodet mitt egner seg ikke riktig på trykk. Jeg har ett innlegg jeg har forferdelig lyst til å sette ord på, men jeg får meg liksom ikke til å gjøre det likevel, har i alle fall ikke kommet noen vei enda.

Fredag. For første gang på gudene vet hvor lenge; har jeg faktisk fredagsfølelse, en TGIF, thank god it’s friday. Her om dagen hadde jeg en sånn idé før jeg sovnet (hvorfor får man alltid de beste idéene da?) om at jeg skulle skrive noe om behandling og behandlingsopplegg per her og nå.

Jeg kan med hånda på hjertet erklære at idag; fredag, er jeg faktisk sliten. Behandling mandag, tirsdag, onsdag og fredag – det blir mye behandling til sammen og ja, det tar faktisk på. Det er i alle fall en kontinuitet i det, and who knows, kanskje gjør det meg godt? På mandag gikk jeg tur i halvannen time med Therese, og hun kom med et tilbud jeg ble veldig overrasket over og jeg må svare innen 4. januar. Hjelpes, kjenner at jeg ikke orker å tenke på det nå, det er sikkert.

På tirsdag, kort møte med G fra psykiatritjenesten. Kjenner at den kontakten er vanskelig. De er jo av den typen som kommer på hjemmebesøk og jeg tror knapt jeg har sluppet G innom bare for å titte! Har liksom ikke vært noe problem før, men etter at jeg flyttet hit har jeg blitt utrolig vaktsom på å dra drama med meg over dørstokken. Ikke faen om noen skal få komme hit og snakke med meg om vanskelige følelser for deretter å dra etter en time og etterlate meg her som det skal være – er trygt, her som jeg skal føle – føler meg trygg. Pluss at jeg blir paranoid på hva som kan havne i journaler etter slike tilfeller. Det finnes så mye irrelevant å skrive i en journal om man ikke kommer på noe fornufig å tilføye, type hvordan jeg har det hjemme, om det er ryddig eller rotete, rent eller skittent – that’s my business og jeg har ikke en diagnose som tilsier at noen trenger å holde øye med disse tingene heller.

Så. Onsdag; legetime. Ja, nei? Ikke så mye å si om det. “Kanskje vi skal…?” – Nei, det skal vi ikke. Vi diskuterte forresten en feilaktig epikrise. Vi var begge enige om at den ikke stemte og jeg ble egentlig litt overrasket over detaljene som sto der – det hadde i alle fall ikke jeg hørt noe om før, og det hadde ikke frk.fastlege heller.
-Kilde: Wikipedia, mitt bilde.

Fri på torsdag. F-r-i. Sløvt. Fint med fri. For en gangs skyld føles det som fri og ikke bare “nok en jævla torsdag å tilføye i rekka”. Fredag, DBT. Det går greit I guess, har ikke rukket å få noen sterke hverken motfølelser, positivt altså.

Så går man hjem og griner fordi man er så sulten men man kan ikke spise, for deretter å sove litt hvor jeg naturligvis drømte at jeg overspiste og kastet opp og våknet deretter opp kaldsvett og lurte på om det var illusjon eller fakta. Illusjon selvfølgelig. Så, emosjonell og sulten som man er, da kommer fortiden og slår meg i trynet. Den der “hvorfor har du ikke bil og lappen for helvete?”, også blir det nok en bu-hu selv om jeg sikkert har hatt hundre bu-hu for det tidligere. Deretter tenker jeg litt på bilen min, pappa har forsåvidt nevnt at jeg kan få den and I do want a car. Så enkelt. Tom for både brus og snus og mamma hadde drukket øl og kunne ikke kjøre, det var jo nesten rene apokalypsen her jeg satt og sutret over disse små manglene.

Deretter redigerte jeg noen bilder fra Juli som jeg ikke var… i modus for å laste opp da.

Jeg har forsåvidt nevnt at jeg føler meg litt uinspirert for tiden. Følelseslivet mitt var mye mer turbulent som bulimiker mens følelsene bare flater ut når man går i kaloriunderskudd, ergo har jeg ikke vanvittig mye å beskrive eller sette ord på. Det slo meg at jeg kunne spørre dere som leser om dere har noen ønsker eller forslag til noe jeg kan skrive om? Noe dere ønsker å lese, vil jeg skal fortelle om eller lignende? Spørsmål? Men ikke som en spørsmålsrunde.

Av og til er det enklere å svare på noe konkret, da slipper jeg å drukne i “hmm, sette ord på sånn eller slik, det eller det?” for deretter å ikke bli enig med meg selv i det hele tatt.

Onsdag, so far.

Publisert 5. oktober 2011 3 BILDER , Dagbok , Fotografi , Zahra & Hunderelatert 12 Comments

Jeg sto opp gruelig tidlig (i forhold til hva jeg pleier) og det føltes på sett og vis som om jeg nesten ikke hadde sovet i det hele tatt. Jeg hater hvordan jeg får tusen gode idéer akkurat når jeg har lagt meg i senga og skal finne roen. Er ikke så mye annet å gjøre enn å vri om lysbryteren og skrible slørete bokstaver fordi jeg vet jeg ikke vil huske det når jeg våkner hvis ikke.

Det verste med å stå opp er at jeg alltid er iskald. Lag på lag med klær må på, vannkokeren må på, jeg var så kald at jeg måtte ta oppvasken med én eneste gang bare for å ha en fornuftig unnskyldning til å la hendene synke ned i varmt vann. Etter en kopp te og en næringsdrikk ble det bare s t r e s s.

Jeg skulle gå en runde med Zahra og jeg skulle dusje. I dag er en sånn dag hvor verden er liten, når man klarer å gå på noen man kjenner som man ikke har sett på lenge og attpåtil finner ut at andre bloggere bor rett i nabolaget. Tiden løp nesten fra meg og jeg sto fortsatt i yttergangen 0950 når jeg skulle vært nede i svingen og møtt Therese.

Frk. Distré-deluxe hadde mistet brevet med informasjon og visste praktisk talt bare klokkeslett, ikke hvor vi egentlig skulle. Surrhurrdurr og vandring i korridorene. Igjen går jeg på mennesker jeg kjenner, rekker såvidt å hilse i alt stresset. Etter korridorvandring endte vi opp der vi skulle og ventetiden var på omtrentlig to minutter.

Apropos Distré-Deluxe, jeg har nettopp oppdaget gleden av å ha eget kjøleskap igjen og innser at det er nettopp dit viktige ting må ende opp.

Undersøkelsen var grei nok den. Mens jeg lå der var alt jeg tenkte “jeg hater sykehus”. I really do. Hater disse korridorene jeg har tråklet opp og ned i mente, for å tilfredsstille bulimien, for å forbrenne kalorier, jeg kjenner bildene på veggene, jeg har en egen favoritt i en av trappeoppgangene. Jeg vet at minst ett av bildene henger to steder på samme tid. Jeg har lest bokstavene på bildene, jeg har tråklet disse korridorene og disse trappene. Jeg pleide å låse meg inne på et toalett som aldri var i bruk, sitte der i fred og spise, kaste opp og sjangle tilbake hvor jeg enn hørte til der og da.

Resultatet av undersøkelsen forblir ukjent en liten stund til. Jeg sa jeg ville vite, helst fort, sånn at jeg slipper å kverne mer på det jeg skrev igår.

Dessuten er jeg trist. En backup av bloggen ser ut til å ha forduftet i en kræsj. Jeg har alle innleggene jeg har skrevet fra Oktober 2006 – Juni 2008. Innleggene fra Juni 2008 – Juli 2009 er de jeg savner og mangler. Samt innleggene på lukket blogg. Jeg hadde lagret de på maccen til pappa fordi min mac akkurat da ikke ville ut på internett. Jeg har ett bittelite håp om at jeg kanskje, kanskje er heldig og finner det jeg savner på en eller annen minnepenn om jeg bare leter.

På to år inneholder denne bloggen 902 innlegg med dette. Tenk på hvor mange innlegg og ord jeg ikke finner! Til dels kan jeg skylde på år med likegyldighet, men jeg er også litt sur for at pappa ikke hadde backup av sin egen mac.

Jeg er så og si ferdig å pakke ut og har bare noen små detaljer igjen å eliminere før jeg kan si meg selv ordentlig ferdig. Merker jeg synes det er en smule tomt i stua enn så lenge, når alle eskene er borte, når malte møbler er flyttet på plass, når pappen på gulvet er kastet, når småtingene er stuet i skap og bøker bak skapdører.

Ja, håndtak mangler.

I made this ♥

Og, oh my god. Har glemt å fortelle det, eller, jeg visste det ikke hundre prosent før igår!

Nummer fem fra høyre, Frøkna som er sort i halve ansiktet med brunt øyebryn. I papirene heter hun “Black Eye” av åpenbare grunner men jeg er usikker på hva mamma har endt opp med av egentlig navn. Freya, Frøya, eller Vilja. Uansett, hun hentes i dag! Jeg får se henne imorgen!

Bildet er lånt hos Vargneset.

♥ Zahra ♥ Lea ♥ Dina ♥ Odin ♥ Black Eye ♥
Hundene i mitt liv.

♥ Cæsar ♥ Argos ♥ Cleopatra ♥ Abbe ♥ Balder ♥ Caica ♥
De som har vært innom men ikke finnes mer.

Kommer ikke på tittel?

Publisert 28. september 2011 Dagbok 12 Comments

(Jeg har ikke hodet med meg idag /skylder på grunninga – som ikke er jotun sense/ – ikke ta alt så skrekkelig seriøst ) Pass opp for tusen digresjoner, this makes no sense og jeg skriver bare fjas idag.

Det er nesten et mirakel at jeg sto opp klokka ni idag tidlig. Frokost, pakke siste rest, take off and goodbye, på én gang. Nesten. Kjøleskap var neste punkt på lista. Kan ikke fatte og begripe hvordan mamma hadde beregnet at jeg og hun liksom skulle få inn det kjøleskapet på egenhånd. Vel, det gikk fint etter mye om og men. Full høyde, kombiskap, frys og kjøl. “Det veier bare 70kg. Eller 80?” M-hm. Stort minus til elektrikermannen som skulle ordne strøm på kjøkkenet på mandag! Kjøleskap, komfyr, vannkoker og ingenting virker. *sinnarynker* Vannkoker kan jo flyttes, men verre med integrert komfyr og kjøleskap på hundre kilo (nesten).

Så var det meg da. What a to do? Hvor skal man begynne? Den eska eller denne? Eller skal man male først? Eller ta klærne? Eller skulle ikke elektrikermannen ett eller annet inni klesskapet angående vaskemaskin på badet? Kjenner ikke at jeg orker å styre i skapene om jeg må gjøre det dobbelt.

Da ble det malepensel og grunning istedenfor. Grøss, virker som evighetsprosjekter når man setter i gang. But hey, I asked for this – så nå får jeg nesten følge opp og gjøre ferdig det jeg har begynt på. Faktisk kommer jeg ingen vei før jeg har malt. Kan jo ikke begynne å stable ting inn i skap som ikke er ferdig malt, alt blir jo bare dobbelt, dobbeltarbeid altså. Kjøkkentingene er i alle fall i ~~(boks)~~ skap eller skuffer.

Mens jeg var så himla godt i gang med pensel og alt, lurte jeg på hvordan jeg ville sett ut med hvite striper i håret… Eller ikke.
(det er malinga jeg skulle peke på, er bare ikke så koordinert idag) Speilbilder er ikke favoritten min men til mitt forsvar har jeg nytt speil. Just checking.

Ta bilder av leiligheta eller ikke ta bilder av leiligheta? Usikker, som jeg skrev i kommentarfeltet; jeg må kjenne på det. Nå ser det uansett ikke så bra ut (med tanke på rotet), men jeg knipset noen få små bilder likevel. Uten å avsløre too much vel og merke.

Relax, det er bare førstestrøket.

Men denne er ferdig! Bortsett fra at jeg ikke er ferdig å plukke av maskeringstape i vinduene. Men fargen er fantastisk i forhold til rommet forøvrig og parketten. Den skal dog ikke stå der, men oppå forrige bilde. (som forøvrig stå plassert midt på stuegulvet /neste bilde/ og det er hvertfall ikke der den hører til)

En liten bit kjøkken, litt bruksanvisninger og litt hundemat (til høyre på benken). Det er forresten ute det er mørkt og veggen er langt fra blå.

I vinduet.

I taket på soverommet. Kjekt å vite, sant? No, seriously I’m kidding.

Har ikke så voldsomt mye fornuftig å meddele. So far, so good. Bortsett fra det har jeg satt meg en deadline til når jeg skal være ferdig utpakket, ferdig malt, ferdig møblert og alt. Én uke fra og med idag. 5. Oktober. Fordi Tonje kommer da, fordi Bestemor har bursdag 1. oktober, fordi Bestefar har 5. (begge fyller 85, det er forøvrig mammas pappa og pappas mamma /farmor og morfar, men de er gode venner) og for én gangs skyld hadde det vært kjekt å invitere noen hit. Ny sofa, bare rett og rimelig at noen flere får testet den ut? For ikke å snakke om finserviset jeg aldri har hatt en anledning til å bruke. (Som forøvrig er dødsfint, 19års gave fra Tante Rosa)

Jeg tror aldri jeg pakket ordentlig ut i den forrige leiligheta. Dårlig med trivsel… Vil helst få det unnagjort så fort som mulig samtidig som det egentlig er veldig kjekt å ha noe fornuftig å gjøre iløpet av dagen. Eirin sa en gang “ytre struktur – indre struktur”, og det stemmer for min del. Alt føles noen hakk bedre når jeg har det fint rundt meg.

Jeg skal ikke klage i alle fall! Dette blir bra, sikker på det Trenger bare bittelitt tid, malinga trenger å tørke if that makes (jotun) sense. Gud, dårlig humor, unnskyld!! Barbiemalinga, reklamen altså. Gravide Barbie og Ken i dukkehuset? Exactly.

Håper dere som leser dette får en fin kveld! Jeg for min del skal tilbake tilbake til mammas hus sammen med Lillemi fordi mamma har TV. Haha! Jeg er ikke noe glad i å se på TV, jeg pleier alltid å si at jeg er allergisk mot reklame. Nårtid har du noensinne sett en reklamepause som ikke inneholder spiselige fristelser (triggere for min del) (eller jotun sense?)? Apropos Lillemi, det er ikke kallenavn, det er ordentlig navn! Så mange som spør om dette. Det står på sertifikatet og nå har jeg sagt det én gang for alle Greia er at vi har sett oss gjennom alle sesongene Dexter på storskjerm (harddisk + ps3 = ♥), men vi har 6 episoder igjen av sesong 5. Jeg har ventet ett år på at sesong 6 skal komme, den kommer på søndag!

Uansett! Ha en fin kveld ♥

Forandringer.

Publisert 12. august 2011 3 BILDER , Dagbok , motivasjon 13 Comments

De siste dagene har jeg knotet med html (hypertext markup language) og css (cascading stylesheets). Hvorfor? Jeg holder på å lage nytt design til bloggen. Jeg skal gjøre litt om på den slik at jeg kan poste større bilder, og jeg skal forandre på menyene og header slik at jeg får… en ny begynnelse på en måte?

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er flink til å ta bilder eller noe, men jeg kan si så mye som at jeg liker å ta bilder og ønsker å bli bedre. Dessuten er det mer interessant å lese en blogg med bilder, kontra bare tekst, opp og ned i mente. Pluss at bilder og redigering lett blir noe jeg faller inn i og tiden flyr avgårde. Jeg trenger det akkurat nå, distraksjoner fra alt mulig annet som ligger å murrer i hodet.

For tiden er jeg ikke noe glad i å dusje. Det må selvsagt til, men jeg blir like deprimert hver gang. Håret som bare faller av! Nå er jeg ganske heldig som er utstyrt med ganske mye hår i utgangspunktet – mannen i gata kan selvsagt ikke se at det blir tynnere, men jeg merker det utrolig godt når jeg setter det i strikk. Dessuten ser det helt dust ut når hår jeg har mistet for flere måneder siden begynner å vokse ut igjen.

Jeg ler fordi det ser så dust ut. Jeg er veldig glad i hårkliper // sjingelnåler (det er det vi sier her nord??) // fliseklemmer / kryssklemmer eller hva man nå enn måtte kalle det. Bildet er forresten noen uker gammelt. Etter en runde med hårføner er jeg nødt til å plukke opp alt håret som har falt ut for deretter å kaste det. Det er ganske trist hvordan jeg kan dra fingrene gjennom håret og se hvor mye som løsner. Jeg liker ikke å greie håret og gjør det ytterst skjelden. Annenhver uke kanskje, løser det heller opp med fingrene.

Idag er i alle fall en bedre dag enn igår. Det skal ikke så mye til når jeg egentlig hadde mest lyst til å legge meg ned og sove for alltid. Det er lenge siden jeg var så fysisk dårlig etter rundet over doskåla som jeg var igår. Selv om jeg prøver å tenke at gjort er gjort og sånn ble det, så kommer jeg likevel ikke unna min egen skuffelse fordi jeg skulle ønske jeg var bittelitt flinkere til å holde igjen.

Photobooth + kjedsomhet = ♥

Rastløs fordi jeg venter på at bestemor skal ringe, må en tur innom dit for å hente objektivet jeg savner pluss annet.

Jeg har også tenkt ut mål på kort sikt. Mål fram til onsdag. Ni punkter, jeg lover meg selv å være fornøyd om jeg greier fem av dem. Det handler om å distrahere meg selv med noe annet, finne en annen måte å distrahere meg selv fra spising og spying, en annen måte å håndtere vanskelige følelser på. Om det virker har jeg ingen peiling på, men jeg håper det kan ha noe å si. Det handler også om å nå kalorimålet jeg er enig med frk.fastlege om per nå. Ingen vits i å heve den lista når jeg såvidt hopper over uten riv på en god dag. Det handler også om å komme seg ut av huset hver dag, om enn bare for å gå en tur.

Og ett aldri så lite hurra fordi jeg endelig har betalt ned alt jeg var skyldig på mastercardet. Jeg lover meg selv at jeg ikke skal overtrekke det flere ganger på grunn av bulimiske intensjoner. Det er ikke noe særlig å være uten penger med femtusen kroner i minus fordi jeg har spist og spydd vekk pengene.

Midlertidig motivasjon og kunnskap lært på den harde måten; ting blir kanskje ikke lettere før jeg greier 6 døgn uten spising og spying. Det var ikke godt nok å holde ut fem dager for å bli kvitt vannet i kroppen, men kanskje blir det bedre om jeg holder ut til seks dager. Seks dager er herved mål fram til onsdag.

Jeg har forresten glemt å skrive noe jeg synes var gode nyheter. Resultatet av serumspeilet jeg tok for å sjekke hvordan jeg lå an i forholdt til normalen på epilepsimedisiner var lavt, ergo doseøkning, og jeg håper det får meg til å føle meg enda litt tryggere når jeg vet at jeg er bedre rustet. Det er logisk at angsten kanskje blir bedre og jeg håper det virker i praksis.

Fire, fem – påan igjen.

Publisert 9. august 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Angst , Dagbok 12 Comments

Jeg sa jeg skulle skrive om dag 4 og dag 5 uten oppkast. Jeg hadde forventet at det skulle bli bedre og at alt skulle gå lettere på dag 4, men så var det som å gå gjennom dag 2 på reprise. Sinnsykt skuffa og deprimert, vanskelig å holde ut noe man vet er riktig når man føler seg så elendig at ord ikke strekker til. Frustrert pluss skuffa blir ofte til håpløshet.

Derfor gikk ikke dag 5 etter planen. Jeg blir så sint når ting ikke går som planlagt, når jeg ikke oppnår det jeg vil, føler at jeg har kontroll på det som skjer eller lignende. Sint blir til straff, straff blir til spising og spying …

Men, så var det påan igjen, hvilket valg? Det første døgnet gikk tålelig, men jeg tror jeg hadde gitt inn for fristelsen om jeg hadde hatt valget. Det vil si; om det hadde fantes noe spiselig i hus, noe det per nå ikke gjør fordi jeg er alene hjemme. Selv så sterk trangen til å spise og spy blir greier den ikke å trumfe ned den massive angsten for å gå på butikken. Dette resulterer igjen i at jeg blir deprimert fordi jeg føler meg som en fange i min egen kropp, at jeg slaver rundt for tanker jeg ikke greier å få bukt med. Det er så himla vanskelig å skulle stå i vonde følelser når opplevelsen blir fysisk.

Det er kanskje feigt at jeg velger å la være å møte angsten, men jeg orker ikke. For å være helt ærlig, jeg makter det ikke. For hver gang jeg prøver å møte angsten på egenhånd får jeg smake panikken nok en gang, og for hver gang jeg får en ny dårlig opplevelse i en situasjon jeg er redd for – jo mindre vil mestringsfølelsen jeg jobbet med på Silsand bli. Jeg føler at jeg ødelegger mer og mer for meg selv om jeg pusher og pusher – for jeg merker jo veldig godt at jeg ikke kommer noen som helst vei, jeg gjør det bare verre. De vonde opplevelsene danker ut de positive og det positive virker mer og mer fjernt og uoppnåelig.

Se for deg at du går på butikken alene og blir knivstukket. Ville du ikke da blitt redd for å gå tilbake? Sett at du prøvde, også ble du knivstukket én gang til. Ville du da turt å prøve igjen? Sett at du prøvde, og denne gangen kom du unna såvidt fordi du løp fordi redselen drev deg videre. Ville du da dratt igjen? Sånn føles det. Brent barn skyr ilden sies det, det er logisk i mitt hode at jeg ER redd for å gå på butikken.

[tumblr]

Jeg blir også forferdelig deprimert av å kjenne på hjelpeløsheten. Tjue år gammel får ikke til ditten og datten og bladidadida.Dessuten er jeg ufattelig, ubeskrivelig tom og ensom uten at jeg kan sette ord på noe her på bloggen, og ensomheten… jeg har ikke ord for det. Det gjør ingenting bedre for å si det på den måten.

Jeg har passert 2 døgn igjen, men jeg er usikker på om det er fordi jeg “vil” det, eller om det bare er fordi jeg ikke finner noe spiselig jeg har lyst til å spise innenfor rekkevidde, som ikke innebærer turer på butikker som bare gjør vondt verre.

Jeg lurer på hva vitsen er. Med alt. Hva er poenget? Hvorfor holder jeg ut? Hvorfor gidder jeg? Jeg kommer ingen vei og jeg kan ikke se for meg at jeg skulle vært på vei heller. Jeg lurer på hvorfor jeg står opp om dagen, hva er poenget med det? Jo, jeg har Zahra, som selvsagt må ut av hus for å gjøre sitt. For det meste slipper jeg henne ut på baksiden og beordrer henne til å bli innenfor mitt synsfelt fordi jeg ikke vil gå noen steder.

Idag tenkte jeg at det var på tide å mote seg opp til å gå stien langs sjøen rundt nabolaget. Turen tar omtrentlig ti minutter. Først ble jeg redd når jeg så en dame med en dvergschnauzer fordi jeg var redd for at hun ville at hundene skulle hilse og at jeg ble nødt til å konversere høflig – det har jeg ikke kapasitet til i det hele tatt fordi jeg blir livende redd av å stå i ro i sånne situasjoner – uforutsette situasjoner.

Det gikk tålelig greit for dama var ikke noe keen på at bikkjene skulle hilse. Bikkja hennes tok helt av med gneldring og piping og til slutt tok hun den så hardt at den pep i smerte. Kjente jeg ble litt forbanna da! Men jeg trasket uansett videre, kom ned til havet og begynte på runden rundt. So far, so good. Helt til jeg hørte barnestemmer – barn som leker. Jeg var ikke mer enn tre minutter hjemmefra men jeg ble livredd når jeg så at barna lekte i en sklie femti meter foran meg. To jenter. To jenter pluss søte Zahra = “kan vi stryke, hvor gammel, bladida”, lang samtale ogogog! Takk gud for at de sto med ryggen til mens jeg passerte.

Imorgen har jeg time hos frk.fastlege og jeg synes det er utrolig tragisk at det nesten blir ukas høydepunkt. Det er ikke riktig for fem flate øre, livet skal være mer innholdsrikt enn som så, men jeg forstår neimen ikke hvordan. Og jeg gruer meg, fordi jeg blir alltid skrekkelig dårlig på vei opp trappa fordi jeg vet jeg må gjennom venterommet hvor det henger en panikkopplevelse igjen.

Jeg har forferdelig lyst til å spise og spy for å få tiden til å gå, for å få tankene til å forsvinne, for å slippe å forholde meg til meg selv for noen timer, men jeg prøver iherdig å overbevise meg selv om at jeg faktisk klikket hjem noe jeg har på belønningslista igår- ergo burde jeg jobbe for det.

[tumblr]

g-a-h.

Publisert 7. august 2011 Dagbok 4 Comments

Idag er en sånn dag hvor jeg har lyst til å riste meg selv fordi jeg er så uryddig og kaotisk. Fordi jeg så lett lar tanker fly helt andre steder, fordi jeg ikke får gjort det jeg har lyst til på grunn av at jeg utsetter å gjøre én ting.

Idag har jeg forferdelig mange gode idéer, og det blir rett og slett bare stress for jeg aner ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gjøre først! Det slår meg at jeg burde svare på de mailene jeg har fått og lest uten å svare ,( jeg leser de på mobilen når jeg får de og tenker at jeg skal svare på maccen fordi det går fortere å skrive på tastatur), jeg burde bli flinkere til å besvare kommentarer her på bloggen for å vise at jeg faktisk bryr meg om de ordene dere tar dere tid til å skrive! Vit at det er gull verdt, dere er gull verdt.

Jeg har lyst til å legge ut bilder!!! Har jo kameraet fullt av bilder jeg vil dele! Også har jeg lyst til å ta bilder, men jeg er tom for strøm og har enda ikke kommet så langt som å dykke ned i en meget rotete koffert med ting, tang og klær strødd utover gulvet. Men før jeg vil legge ut bilder vil jeg redigere layout / design på bloggen for at jeg skal kunne legge ut bilder i en enda bedre kvalitet (større), men da må jeg lage header og for å få til det burde jeg ideelt sett finne en datamus for jeg frykter at min havnet i feil koffert i juni og ble med pappa til Bergen.
Ikke nok med at jeg er tom for strøm, objektivet jeg vil bruke ligger hos bestemor og dit utsetter jeg å dra fordi vetkta mi er der og jeg er redd for å ta den med meg i retur…

Igår fikk jeg filmet Zahra når hun tok av og løp i sirkler på ei gresslette rett her borte, men så får jeg ikke redigert filmen i iMovie fordi den sikkert er i feil format – g – a- h, mobilkvalitet. Kanskje jeg bare legger den ut, uredigert og ~~jævlig~~.

Og jeg skulle skrive om dag 4 uten oppkast og dag 5 som ikke ble suksess (idag) og hvorfor jeg opplever/føler at det gikk straight to hell. Jeg vurderte nesten å videoblogge det (full av gode idéer), men så var det laderen til kamera…

Og jeg vil lage giffer! Eller, GIF’s som det egentlig heter. Jeg har i alle fall én eller to GIFfer som hadde blitt veldig søte. (Men først må jeg lære meg hvordan)

Akkurat nå føler jeg at jeg har tusen ting å gjøre og burde helst avslutte dette innlegget nuh for å få gjort noe før jeg mister interessen fullstendig. (Hvorfor kunne jeg ikke kommet på alle disse tusen tingene før food and shit went straight to hell?!)

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster