Bitre Blomster

Jeg tenker og tenker for tiden. I dag tidlig våknet jeg skrekkelig tidlig fordi jeg hadde en intens trang til å studere meg selv i speilet. “Må se i speilet NUH, herregud så stor jeg er, må konfrontere meg selv med grusomheten umiddelbart.” Jeg vrir meg i senga, fornuftig sett prøver jeg å utsette morgenkvistens speilrutiner, klokka er ti over halv sju, og jeg kan ikke hverken fatte eller begripe hvorfor jeg ikke kan sove bort dagen, søndagen - til klokka elleve eller noe i den dur hadde passet utmerket.

Jeg har drømt om mat og min egen esende, voksende kropp, i alle fall følelsen av det - reelt eller ei. Jeg  vet ikke hva vekta viser, med andre ord blir speilet en oppslukende faktor som lett spiser mye av tiden. Jeg skal bare tisse og ender opp med å stå der i tjue minutter. Hvordan ser jeg ut sånn her, hva om jeg står slik eller stiller meg opp sånn? Er jeg symmetrisk? Hvor er det speilet buler? Hva er reelt? Er jeg så tykk som om jeg står her, eller er det normalen litt mer midt på speilet, eller lenger mot venstre? (speilene på psykiatrisk er noe ukorrekte i sin refleksjon)

Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ser okei ut, akkurat som igår og dagen før, at jeg neppe har gått opp fem kilo iløpet av natta, at jeg mest sannsynlig bare innbiller meg det ene og det andre. Deretter funderer jeg på dette med endring. Om å være klar for endring og om å ønske endring. Alt er en prosess, og ønsket om endring må komme før klarheten.

Det er her jeg vingler. VingleKarianne. Ønsker endring, men vet ikke om jeg er klar? Men likvel – blir man noensinne klar? Hva vet vel jeg om hvordan det er å leve en normal hverdag når man våkner fordi man er uthvilt og klar for en ny dag, ikke fordi man har en sykelig trang til å måle seg selv opp og ned i speilet, halv sju en søndags morgen?
Det er klart at jeg ikke vil ha det slik, og det vet jeg jo inderlig godt. Men er jeg klar for å endre det? Og eventuelt hvordan og hva?

Så jeg vingler. Motivasjonen går i bølger. Gjerne i annenhverdagperspektivet. At jeg annen hver dag ønsker å gi faen og gi opp, legge meg ned å bare drite i det. Typiske tanker, fra den ene ekstreme kanten til den andre. “Jeg skal aldri spise igjen, nå skal jeg kaste opp alt jeg spiser og drikker, nå skal jeg trene til jeg stuper, jeg skal gi faen i alt som egentlig betyr noe”, og annenhver dag igjen har du motsetningen, “jeg kan om jeg vil, jeg må bare prøve bittelitt til”.

Dette igjen har sammenheng med at jeg personlig synes at dag 1 er enklere enn dag 2 og 3. Hvorfor? Fordi det skjer endringer. Fordi kroppen reagerer annerledes om jeg ikke har kastet opp på to døgn, enn om jeg kaster opp en gang om dagen eller flere. Om jeg kaster opp den ene dagen, vet jeg hvordan kroppen min er – jeg kjenner det så godt. Selv om jeg ikke liker det er det på sett og vis forutsigbart og trygt.
Men jo lenger tid det går mellom hver gang jeg kaster opp, jo skumlere blir det. Jo mer vokser angsten over det ukjente og redselen for det jeg holder på med. Jeg har mine grenser jeg og, og selv om jeg forsøker å strekke dem, skyve dem lenger unna, så feiger jeg ut før eller siden. Derfor er jeg klar for endring – men samtidig ikke. Jeg vil – men tør ikke. Prøver - men feiger ut.

Om man balanserer på ei usikret line over et grunnløst stup, er det ikke da logisk at man blir reddere og reddere jo lenger og lenger man beveger seg ut på den syltynne tråden? I alle fall om målet er å komme seg til den andre siden, som man forresten ikke riktig kan skimte fordi det er så langt unna.
Dessuten er det langt fra vindstille og lina er absolutt ikke spent hardt nok opp.  Der har du det. Noen vaklende skritt utover mot den riktige siden, men likevel skummelt nok til at man nok en gang trekker seg tilbake til den trygge kanten, den nærmeste, feile kanten. Der har du meg. Med penn og papir mens jeg skribler nye strategier. Uten at jeg riktig kommer meg hverken videre eller over uansett.

Utholdenheten min er med andre ord ikke noe å skryte av. Utålmodigheten for stor, og ambivalensen for sterk. Så jeg vingler. Trekker pusten og forsøker å gjøre meg klar nok en gang, men.

Reprise. Repeter. Rundt og rundt. Samme sporet igjen og igjen.

Akkurat nå leter jeg etter noe å erstatte oppkast med. De dagene jeg spiser og spyr bruker jeg utrolig mange timer iløpet av en dag. Vanligvis, gjennomsnittlig omtrentlig seks timer. Jeg aner ikke hva jeg skal fylle den tiden med, men det er uaktuelt å sitte stille i seks timer og kjenne suget vokse minutt etter minutt. Kroppen har så, så, så lyst på mat og pause og sukkerdop. Jeg blir surere og surere, mer og mer irritert, sliter meg selv ut, tankene sliter meg ut. Feil blir det – om jeg skulle erstatte disse timene med trening. Men likevel greier jeg ikke å forholde meg til en stillesittende aktivitet – rastløsheten blir altfor stor. Greier ikke å følge med på filmer eller serier, klarer ikke å konsentrere meg om skolearbeid eller lesestoff generelt, blir lei av rastløs av forsøkt kreativitet - lista er lengre. Så jeg har prøvd å sove det bort – men det hjelper liksom ikke å døse med tanker om mat og sukkertilbud på diverse butikker og diverse fantasidrømmer om hva jeg kunne ha spist.

Jeg mangler konklusjoner på mye av det jeg skriver når jeg er i ulike tankefaser. “Kan du ikke bare forsøke å vri alle tankene dine rundt?” spurte mamma for ei uke siden. Jeg ble så sint at ord ikke kan strekke til, sykdommen trenger gjennom hvert minutt og tankene, handlingene og følelsene – så fastlåste at det ikke finnes noen magisk nøkkel som kan befri meg fra egne lenker. Det kan høres så lett ut for utenforstående. Det frustrerer meg, for det skal altfor lite til å bli kraftig misforstått.