Skole « Bitre Blomster

Arkiv for kategorien 'Skole'

And my question now is why?

Publisert 26. september 2011 motivasjon , Skole , Tanker og Refleksjoner 9 Comments

Helga har vært en flukt mer enn noe annet. En helg fylt med smerte, tårer, mat, blod og oppkast. Flukten fra dette.

Det er én uke siden jeg trakk streker mellom prikkene som har forstyrret meg de siste månedene, noe som til gjengjeld har utløst et skred av reaksjoner, følelser og tanker. Negativt. Sviktet, alene, dolket i ryggen, lurt, narret, forlatt. Sviktet.

“Nå går jeg” sa jeg på mandag.
“Det passer ikke, jeg er ikke hjemme, nei, jeg har ikke tid”, løy jeg på tirsdag.
Jeg orker ikke å snakke om det, sant? It hurts too much.

På fredag derimot hadde jeg bestemt meg for å sette ord på hva jeg føler, hva som er galt og hvorfor jeg føler slik jeg gjør. Jeg har vært usikker på hva jeg skulle skrive, om jeg i det hele tatt skulle skrive noe? I så tilfelle, hva skulle jeg skrive da? Jeg skriver alltid sannheten, enten direkte eller indirekte. Dette er direkte og konkret. Sannheten.

Sviktet. Av teamet mitt. De menneskene som egentlig prøver å hjelpe meg. Eller?

For 68 dager siden ble jeg lovet alternativer og ansvarsgruppemøte. Jeg ble lovet alternativer til hva jeg kunne fylle hverdagen min med siden det ble sagt at jeg ikke fikk lov til å gå på skolen. 68 dager senere sitter jeg fortsatt uten alternativer og møtet er avlyst nok en gang. Tredje gang, fjerde gang?

I august ble det sagt 14. september og jeg brast ut med “tre uker? Hva i helvete skal jeg ta meg til i tre uker til? Aner du hvor mange timer det er?” Fjortende september kom og gikk. Ny møtedato er ikke fastsatt, tre-fire uker fram i tid “kanskje, om det passer?”

“Det går bra” sa jeg første gang. Andre gang. Tredje gang. Jeg begynner å bli lei av den løgnen, for det går ikke bra. Den siste uka har jeg gjort det klinkende klart at det hverken er okei, akseptabelt eller greit på noe slags vis. Det er mitt liv som snegler forbi mens jeg sitter med hodet i hendene og lurer på hva det skal bli av meg.

Jeg er så utrolig sint. Forbanna. På dem og meg selv. Jeg er sint på meg selv for at jeg aksepterte “du kan ikke gå på skolen”. Der ga jeg opp den drømmen, når jeg fikke høre disse ordene. Jeg sluttet å kjempe for det, selv om nettopp dette var grunnen til at jeg la meg inn på sykehus for å få hjelp med angsten. “Jeg trenger hjelp nå, jeg skal begynne på skolen i august, det må skje nå!” Ingen hørte meg eller tok det seriøst. Ingen. Jeg er sint på meg selv fordi jeg godtok det. Og nå i ettertid, når alt kommer til alt, savner jeg noe essensielt. Det var ingen som sa “dette greier du”. Det var ingen som sa “dette greier vi”. Det var ingen som sa “dette skal vi hjelpe deg med” og sist men ikke minst, det var ingen som sa “dette kan vi tilrettelegge”.

**Ingen trodde på meg. Ingen.**

Plutselig identifiserte jeg tristheten til tapet av noe jeg elsket å gjøre. Jeg tenker ett år tilbake i tid, til når jeg begynte på skolen. Hvor jævlig det var og hvor bestemt jeg var på at jeg ikke skulle gi opp. Jeg husker den første karakteren jeg fikk. Hvordan den bekreftet “gratulerer Karianne, du er god for utrolig mye mer enn bare sykdom, her har du fakta sort på hvitt“. Jeg husker jaget etter karakterene, ønsket om å prestere når det kom til noe konstruktivt. Jeg elsket å være flink i den forstand som er riktig kontra flink som i lavere tall på badevekta. Og det beste av alt? Når mennesker spurte meg “hva gjør du for tiden da” og jeg kunne svare “jeg går på skole!” og glise fra øre til øre fordi jeg ikke lenger følte meg som en byrde for samfunnet som bare sitter stille og ikke bidrar. Jeg følte at jeg fant min plass, jeg følte at jeg også hørte hjemme noen steder.
Iløpet av 2011 mistet jeg denne gløden fordi det var så mye annet som skjedde, men likevel var det noe inni meg som ønsket å gjøre comeback, komme tilbake på en bane hvor jeg vet at jeg er god for noe. Mestring, konstruktivt. Oppbyggende, positivt.

Jeg leser bloggene til de jeg gikk i klasse med og ser hva de holder på med, leser oppdateringer på facebook og veksler noen ord med dem nå og da. “Animasjon”. Hjertet mitt brister for her sitter jeg når jeg egentlig skulle vært der, jeg og. Jeg skulle også ha lært om animasjon og knotet med en begynnelse, lært om noe nytt og ukjent som faktisk interesserer meg.

Derfor er jeg sint på meg selv fordi jeg godtok “dette er du for syk til å gjennomføre”. Guess what? Jeg var for syk i fjor og men jeg overrasket alle, for ingen hadde riktig trodd det skulle gå så bra som det gjorde. Den følelsen, når du kommer hjem og har fått 6 på noe du virkelig har jobbet med. Akkurat den følelsen er min motvekt til lavere tall på badevekta. Den følelsen er så lik men tusen ganger bedre enn å svinne bort. Den følelsen var min erstatning, den følelsen dro meg i riktig retning. Den følelsen bygde meg opp. Jeg turte å tro på meg selv, jeg turte å ta i mot ros, jeg turte å smile og jeg hadde selvtillitt nok til å vite at jeg var god nok. Gjett om Karianne var stolt av snittet på 5.4 etter første termin? Er det noe som ikke kommer gratis, så er det karakterer og prestasjoner i skolesammenheng. Jeg var så usikker at jeg var nødt til å spørre om nettopp dette helt konkret. “Jeg blir vurdert på likt grunnlag som alle andre, sant? Ikke noe særbehandling eller andre regler?”

Av og til trenger jeg bare at noen tror på meg når jeg ikke tror på meg selv. Når jeg står i butikken mens angsten treffer meg som en tsunami, av og til er alt jeg trenger å høre “det går bra”.

Og når jeg sa konkret at dette var noe som plaget meg, når jeg fortalte det så konkret fikk jeg til svar “~~men du kan jo begynne nå? Det er ikke for sent!~~” og akkurat her roper alt inni meg at det er “too little, too late”. OM jeg hadde blitt hørt i sommer når jeg ba om hjelp til angsten – kanskje hadde jeg vært der idag at jeg kunne sagt “flott” og hoppet i det jeg også. Tro meg på dette; det er ingenting jeg heller vil! Men jeg ser ikke hvordan det er mulig i praksis når det mangler 68 dager med konkrete behandlingsplaner. Bittert går jeg med på å forsøke å møtes på halvveien, ett fag. Kanskje. Med kun ett fag å konsentrere meg om, kanskje kan jeg vært god nok og best for meg selv igjen og få det bekreftet av andre. Du er bra Karianne. Se her, du er bra, ikke glem det.

Så om jeg sluttet å jage den konstruktive drømmen, hva sitter jeg igjen med da? Jeg mener her og nå. Fraser som “tenk på neste år, da kommer du langt da!” får meg til å se rødt. Neste år? Hva faen, hva med her og nå? Akkurat her og nå, idag, imorgen, hva i pokker skal jeg ta meg til da? Hva med akkurat nå? Det er nettopp akkurat nå jeg trenger noe og det er akkurat her og nå jeg sitter igjen med ingenting.

Ingen konkrete behandlingsplaner, ingen konkrete kommende avtaler, ingen konkrete arbeidsmål, ingen konkrete små mål underveis, ingen konkrete ingenting.

Etter en times gåtur med en stemme som skalv hele veien og tårer i øyenkroken jeg blunket bort gjentatte ganger ble det kastet ut “trenger du en innleggelse?”. Igjen, hva faen? Jeg trenger for helvete ingen jævla innleggelse fordi noen plutselig anser meg som “ustabil i øyeblikket”! Jeg trenger at noen tror på MEG. Jeg trenger at noen forteller meg at jeg er god nok og jeg trenger at noen tror på meg. Jeg trenger at noen bekrefter det fordi jeg ikke er sterk nok til å tro på meg selv alltid!

Om jeg trenger en innleggelse? Ja, for 68 dager siden hadde det passet ypperlig. Om jeg trenger en innleggelse nå, fordi jeg kan se ustabil ut gjennom andres øyne, når stemmen min skjelver og jeg blunker bort tårer samtidig som jeg setter ord på noe viktig? Hva faen er det forslags tilbud? Akkurat det gjorde jeg også klinkende klart at jeg ikke skulle ha noe av. “Det skjer ikke frivillig og dere har ingenting å ta meg på“.

Jeg ba om hjelp til å håndtere angsten fordi målet mitt var å begynne på skolen. Er det så vanskelig å forstå? Er det for mye å be om?

Det fikk jeg ikke og den drømmen ble gjort uoppnåelig fordi jeg ikke fikk det jeg trengte og ba om. Ingen hørte etter.

Så jeg bare spør; hva i helvete er vitsen? Hva faen skal jeg med ord når det ikke betyr noe som helst? Er jeg nødt til å veie førti kilo, være på randen av sammenbrudd eller ha gapende, synlige sår som skriker etter hjelp? I fire år har jeg fått beskjed om at jeg må fortelle sannheten med ord. At jeg må sette ord på hva jeg føler og hva jeg trenger. Det tok tre og et halvt år å komme dit at jeg begynte å ta ordene i bruk, og hittil kan jeg ikke akkurat skryte av erfaringa jeg har gjort meg. Ord er lik null. Samme som meg, jeg fortjener dette. Fortjener å ha det jævlig, fortjener å sitte her uten noe, fortjener å ha vondt i hjertet mitt, fortjener å kjenne på dette. Det er dette jeg tenker og det er dette jeg føler nå.

Hvorfor blir jeg bare sett når symptomene mine er synlige? Hva med å bli sett og hørt når jeg uttrykker klare ønsker om å oppnå noe som er viktig for meg, for at jeg skal føle at jeg er bra jeg og, for at jeg skal føle at jeg får til noe konstruktivt? Er ikke meninga med behandling at jeg skal komme meg videre og oppnå, oppfylle mine drømmer for meg og ingen andre? Hvis ikke dette er meninga, hva er vel vitsen da?

“Du trenger å leve det normale livet. Du kan ikke få alt du ønsker deg“. Det var det hun sa. 19. Juli.

Takk for ingenting.

Akkurat nå.

Publisert 10. mai 2011 Dagbok , Skole 14 Comments

Er humøret veldig bra. Jeg kom meg på skolen, var der i tre klokketimer. Ikke hele dagen, men var i alle fall innom, fikk gjort noe fornuftig og henger sånn passelig med, tror jeg.

(mobilbilde)
For første gang på veldig, forferdelig lenge, føler jeg at jeg ser Karianne i speilet kontra bulimi. Mitt ansikt, ikke preget av oppkast dag inn og dag ut. Jeg glipper nå og da, men det står ikke lenger skrevet i trynet på meg – og akkurat det gjør meg veldig glad. Og endelig etter forferdelig mange år føler jeg meg komfortabel med å sette håret opp i hestehale, at jeg slipper å ha det ned helehele tiden fordi jeg skjemmes over kinn, hals og mandler!

Nå skal jeg snart til Elin og Kristoffer for årets første grilling :D

Høyspenning; livsfare.

Publisert 10. mai 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Angst , Skole 5 Comments

Bare sekunder etter at valget er tatt, kjenner jeg hjerterytmen øke. Jeg går inn i en isende kald tilstand av konsentrasjon, hvor jeg er nødt til å bruke alt jeg har for å holde fast i valget når det føles som om det er i ferd med å slites ut av hendene på meg.

Igår dro jeg på butikken. Fordi jeg hadde lyst på noe spiselig og akseptbelt, som kan beholdes med intakte intensjoner, kontra bulimiske intensjoner. Inne bilen til Elin sto parkert utenfor butikken ble vi sittende, jeg konsentrerer meg om handlelista, ingenting kommer til å gå bra om jeg først spaserer inn i kaoshelvetet uten en konkret plan på hva som er målet.

Det er som å gå inn i ei boble hvor alle sanseinntrykkene blir forsterkede. Alt sammen, hele kroppen, hodet, musklene, alt blir haywire. Høyspent, livsfare. Jeg beveger meg ufattelig sakte med blikket senket mot gulvet. Lyset er uendelig sterkt, lydene mange. Om jeg løfter synet vil jeg drukne i farger, reoler, repetisjoner og overveldes, ut av egen kontroll. Synet er det verste å kontrollere, uten å se kommer jeg ingen vei, og om jeg først ser, så begynner verden og snurre. Snurrer verden hardt nok kommer prikkinga og ilingene som vipper meg fullstendig ut av balanse.

Langsommelig beveger jeg meg til de riktige områdene i butikken for å finne det som står på lista. Elin leser lista, for å konsentrere seg om bokstaver på ett papir ødelegger også synet, konsentrasjonen som skal til for å greie det alene har jeg ikke på plass, og om jeg skulle lest lista selv ville jeg vel også ha gitt opp. Uten resultater.

Konsentrerer meg om én ting om gangen. Først epler. Deretter tomater. Når neste punkt var isbergsalat fikk jeg nesten panikk fordi fruktens farger var i ferd med å blinde meg fullstendig kombinert med lyssettingen. Jeg får panikk når jeg må lete etter noe, når jeg ikke finner det med én gang, for det var også det samme jeg gjorde første gang jeg fikk anfall på butikken. Jeg forsøkte uendelig hardt å finne ut hva som var hva av to ting, men epilepsianfallet som da bare var minutter unna å inntreffe uten at jeg visste noe som helst, samtidig som jeg forsøkte å lese noe. Bokstaver og leting, mestrer ikke.

Jeg beveger meg forferdelig langsomt, har ikke råd til å bli mer svimmel enn jeg allerede er. Butikken er relativt ukjent. Jeg er ikke spesielt kjent i hyllene deres, har bare vært innom noen få små ganger før. Grunnen til å velge akkurat den butikken? Det er en butikk jeg ikke forbinder med bulimi eller epilepsi. Alt er planlagt ned i minste detalj. Ett fattig, minimalt substitutt og forsøk på å kontrollere det som kan kontrolleres.

Jeg tar meg selv i å lure på hvordan jeg ser ut utenfra. Jeg har tatt tak i kragen på jakka, krampetak. Som om jeg forsøker å holde meg selv oppe eller sammen, holde fast for å unngå å gå i oppløsning.

Det gikk igår. Det gikk til slutt. Greide å betale. Ikke trykke feil pinkode. Greide til og med å finne fram medlemskortet fra coop, selv om jeg ikke hadde sjans i havet til å løfte blikket og se på kassadamen.

Jeg er forferdelig frustrert fordi jeg ikke greier å riste av meg angsten helt uten videre. Igår, mandag, ny uke, nye muligheter. Jeg sto opp 0615, gjorde alt jeg skulle for å komme meg til skolen. Når klokka var 0730 begynte jeg til og med å gå. Jeg hadde ikke riktig kommet halvveis en gang før sansene gikk haywire igjen, og jeg måtte stoppe opp, akkurat der jeg var. For mange inntrykk, for mange biler, for mange hus, for mange mennesker som gikk samme vei. For mye av alt, ubegripelig, uhåndgripelig, uutholdelig, uholdbart, ukontrollerbart.
Jeg kom ikke lenger enn som så, selv om jeg ble stående i veldig mange minutter for å overbevise meg selv om at det kom til å gå fint. Hjemturen faller inn under kategorien “Walk of shame”. Selvsagt ble ikke bilene, menneskene eller husene borte selv om jeg vendte nesa hjemover, og det å gå i feil retning i forhold til hvor alle andre skulle ble også ett skammelig nederlag. Det føltes i alle fall sånn.

I dag har jeg forsovet meg. Sov over den første alarmen og våknet ikke før alarmen som minner meg på at jeg skal begynne å gå, ringte.

Nå er det en og en halv time siden og jeg sitter fortsatt her og surrer med å finne mot nok til å ta meg sammen. At jeg kommer for sent er absolutt den minste bekymringen. Om jeg bare hadde greid å møte opp og holde ut en stund, så vil det ikke forventes så mye mer – så lenge lærerne mine ser at jeg gjør noe og at jeg forsøker.

Frk.Fastlege ringte også. Det er en lettelse å snakke med mennesker som forstår, og som i tillegg greier å se feil jeg gjør på andre områder som gjør det nødvendige vanskeligere. At jeg mangler kontroll på spiseforstyrrede tvangstanker og handlinger, at jeg svir av energien jeg burde bruke på noe konstruktivt på å løpe gatelangs midt på natta. Alt blir borte om jeg løper, akkurat som når jeg kaster opp. Så det blir enten eller. Oppkast eller usunn trening.

OM jeg må snu, så skal jeg i alle fall gå lenger enn igår.

Working girl.

Publisert 5. mai 2011 3 BILDER , Fotografi , Skole 28 Comments

Egentlig hadde jeg planer om å skrive senere, men så kom jeg på hvordan det pleier å være når jeg er sliten. Jeg tenker tusen brilliante tanker mens jeg sovner av utmattelse, og når jeg deretter tenker at jeg skal formulere det senere – borte. Eller. Ingenting blir like genuint som i presens. Akkurat her, akkurat nå.

I dag har jeg vært på skolen. For første gang siden slutten av Mars. Jeg har enorme mengder med fravær, men jeg har for pokker ikke tenkt til å krype sammen rett før målstreken! Herregud – uhørt. Ikke snakk om, om jeg så skal krype over, om jeg så består med 2 i alle fag. Nekter å anse meg selv som slått, og idag fikk jeg bekreftet at jeg fortsatt hadde sjansen.

Jeg trasket ikke til skolen uten nervøsitet, men jeg var langt fra så ille berørt som jeg hadde sett for meg. Istedenfor å surre gjennom milelange korridorer valgte jeg heller å traske langs utsiden og inn en annen dør som ligger nærmere klasserommet. Droppet skolesekken utenfor klasserommet og vandret usikkert inn i vrimlehallen som det så fint heter.

Det gikk overraskende bra. Lettelse. Det gikk okei når timen begynte også. Det var ikke før 1010 at jeg begynte å føle fysisk ubehag, da var begge medieklassene som går førsteåret samlet på medieauditoriet. Da måtte jeg ta meg en aldri så liten timeout og trekke litt frisk luft, selv om jeg kjente at jeg hadde dødd for en sigarett akkurat der og da. Satt vel ute i ti, femten minutter før jeg fant tak i nytt mot til å bevege meg inn igjen. INN igjen. Selv om jeg nettopp hadde flyktet. Stresset veldig innen jeg hadde satt meg ned igjen, men jeg greide å holde angsten i sjakk mens jeg tvang meg selv til å bli sittende – holde ut.

(29. oktober 2010, tjue år)

1045. Lunsj. Ble sittende å prate med Benedikte, og 1115 trasket jeg opp på kontoret til lærerne mine og snakket med kontaktlærer pluss hun vi har flest timer sammen med i uka. Vi satte oss ned og så på kompetansemålene for året, krysset ut de jeg har fullført og satte ringer rundt det som enda mangler for at jeg skal klare å krype i mål. Fikk også vekslet ett par ord med norsk/engelsk læreren, og hun lovte meg at jeg ikke kom til å stryke i de fagene. Herregud for en lettelse. Å vite at det som virker umulig faktisk er mulig om jeg vil det nok og jobber hardt nok for det, gjør det verdt å kjempe for.

Det lille skåret jeg har i gleden har jeg fått streng beskjed om å legge hylla. Det lille skåret som går ut på at jeg vet at snittkarakteren min kommer til å synke. Til jul hadde jeg en snittkarakter på 5.4. Det er sårt å vite at det ikke kommer til å se like strålende ut akkurat nå, men heldigvis forsterker det vissheten om at jeg VET og har BEVIST hva jeg EGENTLIG er god for, under bedre omstendigheter.

Kommer også til å få litt undervisning alene for å tette igjen noen hull jeg har gått glipp av. Samt små innleveringsoppgaver som skal være overkommelige men likevel bevise at jeg har gjort det jeg skal, prøvd og gjennomført.

Jeg kjenner at det kommer til å bli ekstremt tungt å skulle presse seg igjennom det som gjenstår, men det er ikke nok til å ta motet fra meg. Å trosse angsten er det vanskeligste punktet som står i veien for meg, men jeg håper at angstnivået kommer til å synke etterhvert som jeg fortsetter å eksponere meg for det som virker “farlig”.

Men fypokkersatan. Det er så jævlig uaktuelt å gi seg nå.

Akkurat nå er jeg jævlig sliten. Fire og en halv klokketime med eksponering senere. Etter at klokka hadde passert 1130 begynte bokstavene som forklarte kompetansemålene å svømme foran øynene mine.

Jeg greide angstmålene mine for igår. Jeg har greid angstmålet mitt for idag. Det jeg presterte igår virker idag som bagateller tatt i betraktning og sammenligning.

Men jeg nekter å gi meg nå. Koste hva pokker det vil. Forsikringen av å vite at det er mulig og oppnåelig gir meg motivasjon til å fortsette. Å vite at noen tror på meg, selv når jeg tvilte på meg selv.

(November 2010)

Skole. Liksom.

Publisert 5. mai 2011 motivasjon , Skole 11 Comments

God morgen! Kan ikke huske sist jeg satt oppe før sju og faktisk skrev ett innlegg. Vel, jeg har ikke tenkt til å skrive så forferdelig mye. Jeg kan dog meddele at jeg er våken, har kledd på meg, holder på med nutridrink og kaffe (herregud, kjempeinteressant!) og at det aller første jeg gjorde idag tidlig, skvatt så av alarmen, var å knuse ett glass.

Igår var ikke wordpress så samarbeidsvillig, men idag! Prøv å tro på filmen.

Men gud. Jeg har strengt tatt viktigere ting å bedrive den neste halvtimen med. Skoleting, pakking, hundelufting for eksempel. Prøver å bare gjøre, framfor å tenke / fundere for mye. Ønsker dere som leser en riktig fin torsdag! ♥

Part 1 – success.

Publisert 4. mai 2011 6 FYSISK HELSE , Angst , Skole 9 Comments

Det første av mine små mål gikk BRA. Kom meg opp trappa, ikke så svimmel som før. Selvinstruksjoner “du er ikke redd, du er ikke redd, du er ikke redd, du har ingenting å frykte, du er ikke redd”. Kom meg inn døra i tredje etasje uten galopperende hjerte. Surra meg innover i retning hvor jeg alltid setter, fant meg en ledig blå stol og satte meg ned. Kikket frenetisk på klokka. 1229. Time 1230. Jeg holdt ut. Til 1241. Det var tungt å sitte der. Prøvde å feste blikket på flisegulvet, men ble urolig av det. Fordi det er grå fliser, og blå fliser. Men det finnes ikke symmetri i det hele tatt, har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å finne mønster i den sammensetningen, men det finnes ikke. Blå fliser klasket på plass der noen har følt for å plassere blå fliser. Når flisene fløt ut i hverandre måtte jeg bare lukke øynene, senke skuldrene og trekke pusten. Jeg er ikke redd.

Det gikk bra. Følte en viss mestring (endelig greier jeg å kjenne på det, i alle fall litt) når jeg kom ut derfra. Hadde ingen mål eller mening når jeg var ferdig med legen, så jeg ble gående og surre litt. Gatelangs i kjente trakter. Egentlig er det også eksponering, det å være alene og ute og surre på den måten har også gjort meg engstelig de siste dagene. Men ikke idag!

Legetimen i seg selv… Tja. Vet ikke riktig. Har ett stort irritasjonsmoment. NOE er galt, men jeg aner ikke hva denne NOE er for noe. Må med andre ord passe på dette NOE, håper bare NOE gir seg og går over av seg selv. Bortsett fra det var det meste sånn høvelig i orden.

(tilfeldig bilde av morgengry etter en nattlig spasertur her om natten)

Nå står punkt to og punkt tre på lista. Apoteket stenger jo klokka åtte, men mamma skal være med. Gruer meg aller mest til butikkturen fordi jeg ikke er hundre prosent sikker på nøyaktig hva jeg skal kjøpe. Og surre rundt meg usikkerhet rundt mat – FAIL. Jeg har liksom… lyst til å spise NOE, kontra 100% nutridrink. Men det er så farlig å kjøpe mengder med mat. En pakke knekkebrød for eksempel; spiller ingen rolle om man har pålegg når ulykken først er ute. Eller havregrøt; umulig å kjøpe de store pakkene. Eller porsjonspakninger; det blir mengder det også, når man først er i gang.

Pluss at bulimisuget er like kvelende, påtrengende og overveldende som igår. Give me strength!

BORTSETT FRA DET SKAL JEG FAEN MEG PÅ SKOLEN IMORGEN. Face your fear. Er så ~~sint på meg selv~~ for at jeg ikke har kommet meg avgårde enda. Sint på meg selv? Ikke riktig. Sint på angstfaen som kan reise en lang tur til helvete og forbli der.

Og bortsett fra det (mange digresjoner), så var jeg halvveis i humør for å lage en video senere??? La meg bare knuse angstfaen ferdig for idag, så kanskje, om jeg flyr høyt nok på mestringsfølelsen.

Butikk og apotek neste. Jeg er IKKE redd. Nekter å være redd!

Skrekkblandet stress og løsninger.

Publisert 30. april 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Modum Bad , motivasjon , Skole , Veien mot Friskhet 10 Comments

Det er 30. April idag. Hvilket vil si at jeg straks er i ferd med å sette meg ned å forfatte en skriftlig oppsigelse av leiligheten min. Planen er at jeg skal pakke med ut og ned iløpet av mai. Jeg har trukket en vanntett konklusjon om at det er null poeng i å betale dyre dommer i leie hver måned når jeg uansett har tenkt til å være pasient ved Modum Bad. Post-Modum (etter altså), håper jeg på en ny start, og om det blir i Harstad (virket er ganske sannsynlig – egentlig), så kan jeg i det minste finne meg en ny leilighet og starte helt nytt.

Jeg har snudd en destruktiv trend. Synes det er veldig skummelt å sette ord på det, selv om trenden er i mer positiv variant nå, muligens fordi sykdommens intensjoner er dårlige, selv om det jeg gjør er i positiv forstand. Høres det innviklet ut? Korrekt, for det er det.

Både Januar, Februar og Mars har vært tre måneder meget preget av oppkast. Spising og spying for å komme meg gjennom hverdagene, noe som i bunn og grunn fører til at jeg har ødelagt en hel masse for meg selv. For å være ærlig har jeg ikke visst om noen andre, bedre måter å takle alt på, og med alt mener jeg; utkastelse, skjæringer i forhold som var “familie”, ny leilighet, skolegang, akutte innleggelser på psykiatrisk, skadetrang og destruktiv trang på generell basis. Skjæringer i andre relasjoner i forhold til mennesker har heller ikke bidratt i positiv retning.

April derimot… Jeg har selvsagt tenkt til å følge min egen trend med oppsummering av April. April har vært noe av det jævligste jeg har vært med på, men likevel slår de fine tingene ned alt som har vært vondt, og jeg flyter enda rundt i en salig følelse av at livet er godt å leve til tross for motgang. Jeg har ikke ord for hvilke underverker påskeferien virkelig har gjort meg, det å komme seg bort har vært ubeskrivelig godt. Jeg føler at jeg har LEVD. Gjort ting, opplevd masse, sett livet og sola, kjent sommer og vår.

Men det jeg egentlig skulle skrive om er maten. Jeg har gradvis, om enn sakte, trappet opp kaloriinntaket som jeg faktisk beholder. Jeg har gradvis, om enn sakte, blitt mer og mer trygg på at jeg ikke eser ut av å tilføre kroppen min litt næring. Så sakte at jeg knapt merker bedringen selv uten å snu meg å se tilbake, for når jeg glipper føles det likevel som om jorda er i ferd med å gå under.

Når April begynte ønsket jeg å slå den midlertidige årsrekorden på 4 dager uten oppkast. Resultatet er at jeg har doblet rekorden. Jeg begynte med to dager, sprekker i to, prøver på ny, tyner meg til tre, sprekker en dag, tyner meg til to, sprekker igjen, kanskje i enda flere dager, kjører på med full smell fordi det er frustrerende å føle at jeg ikke kommer videre. Jeg tilbragte nesten to uker på psyk. Målet var å kaste opp mindre. Jeg ble skrevet ut en fredag og tilbragte de neste fire dagene i dyp frustrasjon over å bli skrevet ut rett før ei helg – jeg følte meg dømt til å feile. Så jeg lot det skje. Mye, ille, voldsomt, brutalt.

Men så fant jeg en løsning. Snarere en tanke. Jeg har tenkt tanken tusen millioner ganger før, men jeg har aldri turt å tro på tanken. “Dette er mulig”, men jeg trodde aldri på det. Våget aldri å tro fordi det virket som ett skudd langt ut i blinde. Men så greide jeg det, 8 dager. Med næring beholdt. Jeg skal ikke legge ut om de eksakte tallene om kalorier, men for meg er det framgang.

Greit at jeg lot det skli ut i påsken, jeg hadde egentlig ikke ventet noe annet. Jeg kom hjem på tirsdag, etterfulgt av to dager spyfri. Jeg satset på en femstjerners dag på torsdag, men det gikk ikke så bra når jeg dro til Bestemor og lagde middag. Selv om det var en glipp, så var det bare 1. Én glipp. Ikke ti glipper på én kveld. Skuffelsen var likevel stor da jeg ødela dag nummer tre i rekka. Men vet dere hva? Jeg dro hjem og drakk den siste næringsdrikken det står at jeg skal drikke til kvelds på kostlista og tvang meg selv til å holde på den, så selv om jeg glippet, så beholdt jeg akkurat det spiselista forteller meg at jeg med trygghet kan beholde. Akkurat den lista jeg har forsøkt å strekke meg etter siden Januar.

Igår var det fredag. En liten detalj var faktum at jeg hadde levd 20.5 år av livet mitt. Jeg bestemte meg imidlertid for å gå for gull. Femstjerners dag. For å forklare hva det innebærer kan jeg legge ut bilder senere. Men kort forklart driver jeg fortsatt og krysser ut disse skjemaene som jeg har begynt å tegne opp med teamet mitt, disse der jeg skal krysse av for frokost, lunsj, middag, kvelds og økonomi som siste punkt. Jeg fyller skjemaene med kryss, streker, stjerner og sirkler. Spyfrie dager markeres i gult.

Jeg greide det. For første gang siden Mai 2010 har jeg greid å følge ei spiseliste til punkt og prikke, om enn bare for én dag, likevel femstjerners.

Skåret i tilfriskningsgleden er likevel det faktum at jeg ikke greier å venne meg til tanken på å gå opp i vekt. I teorien er kaloriinntaket ikke der at jeg skal legge på meg, snarere bli hvor jeg er. Sykdommen ønsker seg ned en halv haug med kilo når innleggelsesdatoen til Modum bad stadig rykker nærmere. For hver dag blir sykdommen litt mer stresset. Litt styggere og grovere. Det krever mer og mer å vedvare fatning og kontroll. Det krever mer og mer å overbevise meg selv om at nutridrinkene er trygge.

Sykdommen er rasende fordi jeg tok frk.fastlege i hånda på at jeg ikke skulle gå ned i vekt. I alle fall ikke med vilje.

Også er det en ting til. Skole. Jeg har ikke vært på skolen siden midten av Mars. Til slutt ble det for mye, og når jeg endelig var klar til å snu meg rundt og komme meg tilbake kom epilepsianfallet som ett hardt slag mitt i fjeset. Det satte en stopper for det aller meste etterhvert som angsten for situasjoner med mange mennesker vokste seg hinsides.

Men frk.fastlege… Av og til skulle man ønske at behandlere og hjelpere kunne trylle. Det føles litt som om hun har gjort nettopp dette, for nå har vi funnet en løsning jeg tror jeg kan leve med, en løsning som virker oppnåelig, en konkret løsning som kanskje kan hjelpe meg i mål. En løsning som kan sikre at skoleåret går i boks, om enn bare med ståkarakterer. Jeg vet med sikkerhet at jeg står i fire fag. De fire fagene jeg fikk seks i til jul. Da gjenstår det bare tre, og jeg vil for alt i verden i mål jeg også.

Spiseforstyrrelsen vil helst at jeg skal gå både til og fra skolen. Til sammen utgjør dette fire kilometer, og for en kropp som ikke får korrekt antall kalorier tilført, så tærer det i lengden. Både på fysikken, humøret og motivasjonen. Selv om det er surt å akseptere at jeg ikke får lov til å gå den strekningen lenger, så kan jeg, fornuftig sett, gå med på å ta taxi til og fra. Selv om jeg synes det er nederlag.

I tillegg har vi lagt inn faste fridager på onsdag. Det virker mer overkommelig å greie mandag og tirsdag, puste i bakken og samle seg på onsdag og deretter ta torsdag og fredag.

Jeg skal i mål. Jeg skal ha flere femstjerners dager. Jeg skal fullføre skoleåret. Jeg skal flytte. Jeg skal til Modum Bad.

Valgets kval, veien videre og livet etter.

Publisert 19. april 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , Modum Bad , motivasjon , Skole , Veien mot Friskhet 14 Comments

Ett tenkende spørrende innlegg om valg og avgjørelser, Modum Bad, Veien mot frisket og livet videre.

Hodet mitt! Stappfullt av ting og tang, surrer og spinner dagen lang. Det er fryktelig mye som foregår under topplokket akkurat nå, vingling og usikkerhet til alle kanter. Ikke bare fra ett spiseforstyrret perspektiv, men livet på generelt grunnlag, hva skal jeg gjøre med det? Jeg ser, kjenner og vet at endringer er på gang – noe kommer til å skje. Endring skal komme, og jeg kjenner at uvitenheten og usikkerheten av å ikke ha en konkret plan skremmer meg.

Modum Bad. Helt siden timen hos frk.vikarlege forrige tirsdag har det surret og gått. Litt etter litt kommer det detaljer som jeg forstår er realistiske ovenfor valg jeg er nødt til å ta. For eksempel dette med at jeg er nødt til å velge å dra. Ikke for deg, ikke for mamma, pappa, familie. Ikke for dere som leser, ikke fordi legen eller behandlerne mine vil det – men for at JEG skal kunne ha nytte av det, ønsket om endring, eller snarere dette med å tørre å la tanke bli til handling – det er min avgjørelse. Mitt valg. Som jeg må ta, basert på hva fornuften vet, kontra hva sykdommen ønsker.

For det første er det ambivalensen ovenfor valget i seg selv. Dra eller ikke dra, banalt bunnivå. Ja eller nei? Skal, skal ikke? Tør jeg, eller jeg for feig? Hva vil jeg egentlig? Hysj spiseforstyrrelse, jeg prøver å finne ut hva Karianne vil! Drar jeg for meg selv, eller fordi jeg kjenner på forventningspresset?

Fornuften: Idiot! Nå har du stått på venteliste siden… tja? Januar, februar eller mars 2010! Det er LENGE! Du valgte å dra på vurderingsoppholdet i juni 2010, du ble godkjent, du fikk tilbud om IP (individual programmet) behandlingsopplegg, det mest omfattende av dem alle! Du slapp gjennom nåløyet – det fins mange som ikke er like heldige! Og siden da, helt siden da har du latt det dure og gå, og når noen har spurt eller påpekt noe ubehagelig i forhold til spiseforstyrrelsen har du alltid trukket det kortet, det der “Ja, men jeg skal til Modum Bad jeg”, som om det unnskylder alle uvettig sykdomstvangshandlinger. OG; hva finnes det å tape? Om det ikke er noe for deg, så kan du alltids dra hjem igjen og slanke deg hinsides ned i ei lita dyp grav om så skulle være ønskelig!

Jeg skal dra. For Kariannes del, ingen andres. Jeg har bestemt meg i tråd med fornuftens regler og overbevisninger. Jeg skal dra til Vikersund, jeg skal skrive meg inn som pasient, jeg skal trosse sykdomstanker og gjøre handling utav fornuften. Jeg skal, jeg må, for meg selv, for livet.

Men det er flere valg å ta. Avgjørelsene står i kø. Den neste konklusjonen jeg har trukket, er at jeg er nødt til å si opp leiliheta, og det må gjøres innen slutten av April. Null poeng i å betale ei dyr husleie for å la møblene står inn under tak, mamma har tross alt en garasje som står relativt tom. Og deretter; når jeg er ferdig med 12 uker på Modum, hva gjør jeg da? Hvor skal jeg egentlig dra? Og hvor blir det realistisk å gjøre av seg?

Jeg hater Harstad. Har aldri likt meg der eller følt noen slags form for trivsel. Sykdommen har grodd seg fast i byen. I ulike hus, i ulike leiligheter, i ulike deler av byen, på sykehuset, over alt. Likevel tviholder jeg på byen, aller mest på grunn av behandlingspersonene jeg har der. Fordi jeg har vært forbanna heldig med Therese, frk.vikarlege, frk.fastlege og IP koordinator G. Det er hardt å skulle bestemme seg for om man ønsker å avslutte der, for dermed å begynne på nytt, med blanke ark ett annet sted. Dessuten liker jeg skolen min. Jeg synes det er ett veldig okei sted å være, klassen min er fantastisk! Hadde det ikke vært for klassen og miljøet innad i den lille gruppa vi er i 1MKA, så hadde jeg sikkert droppet ut for hundretusende gang.
Det er liksom de to tingene, med behandling og skole som holder meg igjen fra å virkelig løsrive meg. Men hallo? Det finnes jo flere fisk i havet! Det finnes skoler over hele jævla landet som underviser i media og kommunikasjon! Det finnes sikkert flere fine mennesker og behandlingspersoner også. Men det er så jævlig sårt. Jeg kommer ikke videre i Harstad. Spiseforstyrrelsesballongen er der fortsatt. Ballong spør du? Om spiseforstyrrelsen er en ballong, som ei boble man må poppe, så driver jeg egentlig bare å klemmer litt her og litt der, slik at spiseforstyrrelsen tilpasser seg andre regler og rutiner. Den er der likevel, i sin helhet, selv om mitt sykdomsbilde kan gå fra bulimisk til anorektisk eller vice versa.
Jeg har hele tiden sagt at jeg skal gå 2 år på videregående i Harstad før jeg flytter. Hvorfor har jeg egentlig bestemt meg for det? Jeg husker ikke. Og hvorfor dra tilbake dit når byen i seg selv aldri har gjort meg godt? Selv om det bare er “ett år til”, så kan det jo ødelegge alt jeg i teorien skal ha jobbet med på Modum Bad. Så hvorfor Harstad?

Og om ikke Harstad, hvor da? Som ett skudd i blinde. Som å kaste dartpil på Norgeskartet, bare være sikker på at den ikke havner nord for Trondheim. Jeg har ingenting å gjøre lenger nord eller i mørketidsland som bare gjør meg vinterdeprimert og uendelig ensom.
Blinde og blinde. Nuvel.

På Mutlifamiliegruppa var vi delt inn i familiegruppene. Altså jeg, mamma og pappa. OSTen ble bragt på bane. Omsorg, støtte og tilhørighet. Kort forklart, omsorgen fysisk, støtten psykisk og tilhørigheten jordnær. Hvor hører man egentlig til? Behandleren spurte meg “Hvor hører du til Karianne? Hvor føler du tilhørighet?”, og jeg visste ikke. Ikke i Harstad. Ikke hos mamma (unnskyld), fysisk hos pappa, men?

Bergen virker jo sentralt nok som alternativ. Stor by, mange mennesker. Mange muligheter. En nærmere tilhørighet hit enn til Harstad.

Spiseforstyrrelsen har vært hverdag i nesten ni år. Ni år er lang tid når man i utgangspunktet ikke selv har rukket å fylle tjueen. Kanskje er det ikke nok å endre tankemønster og endre livsstilen til sunnere mer normale rutiner. Kanskje trenger man å gå til så drastiske alternativer som å rive seg løs fra ett helt miljø, en hel by, legge det aller meste av alt gammelt bak seg, for å starte helt, helt på nytt?

Tankene må modnes. Tenkeprosessen er lang, men jeg har likevel ikke all verdens av tid. Jeg blir svimmel av å tenke på det. Forandring gjør meg svimmel. Avgjørelser gjør mer nervøse. Nå er det påske. Inntil videre skal jeg senke hodet, feste blikket på skotuppene, konsentrere meg om her og nu, ferie og fri, og etterpå, etter påske, da kan jeg løfte blikket og møte svimlende avgjørelser og gjøre fornuftige valg.

Fredagstull.

Publisert 25. februar 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Skole 4 Comments

Sitter på skolen i skrivende stund. Pause, men egentlig startet timen for tre minutter siden. Norsk, orker ikke gidder ikke, blabla. To timer med engelsk er overstått, bare FEM timer igjen. Wehey, eller ikke. Aller mest har jeg lyst til å pakke sekken, subbe meg hjemover og sove. Sove bort, sove over, sove gjennom.

Dag tre. Kanskje blir det lettere om jeg holder ut? Kanskje blir det enklere i morgen, eller når jeg vet at jeg har begynt på dag fire? Eller kanskje ikke. Kanskje det blir like vanskelig uansett. Men hallo, teknisk sett vet jeg at jeg greier tolv døgn til, minst, om jeg bare… holder ut. For alt det er verdt.

Status vann er en smule bedre. Denne gangen passet jeg på å ta bilder av hendene mine, tenker å legge de ut når jeg føler at fingrene mine er nærmere normalen, sånn at jeg kan vise hvordan jeg ser at kroppen samler vann. Leste gjennom noen innlegg tidligere, kom på noe jeg hadde glemt! Jeg har en hormonfeil som gjør at vannbalansen er ekstra skjør! Hvordan kunne jeg glemme det? Skal til legen på onsdag, vil da prøve å få klarhet i hva denne hormonfeilen er for noe, og om det eventuelt finnes tilskudd jeg kan ta for å stabilisere tinger og tanger.

Jeg postet ett innlegg om piller i går, så det kom opp på bloglovin og facebook! Måtte fjerne det igjen fordi jeg brøt mitt løfte til meg selv om at jeg ikke skulle blogge etter å ha tatt sovemedisin. Må lese gjennom det senere for å se at jeg formulerte meg slik poenget var, bare for å være på den sikre siden. Men det skal med andre ord republiseres.

Og: irritasjonsmoment. I går kveld tok telefonen min kveld. Det vil da si at jeg i skrivende stund har 2% strøm igjen. Telefonen min vil nemlig ikke lade lenger, så jeg må sikkert levere den inn til reparasjon senere i dag. Crap. Så inntil da er jeg uten kontakt med omverdenen, i det minste til jeg får lånetelefon, eller finner en gammel? Har ikke akkurat penger til å kjøpe ny akkurat nå heller…

Men, nå fikk vi lærer. På tide å bite tennene sammen og holde ut de resterende fem timene, sånn at jeg vet med sikkerhet at jeg kan ta helg med god samvittighet!

Motivasjonslykke.

Publisert 23. februar 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon , Skole 6 Comments

Jeg holder på å bli sprø på grunn av svingningene, men i dag er en dag hvor jeg er på toppen og jeg vet så altfor godt at det gjelder å nyte utsikten mens man først er her oppe!

I dag tidlig når jeg våknet hadde jeg GOD tid. Humøret var nøytralt, ingenting var dømt til å gå hverken den ene eller den andre veien. Første glede kom da jeg merket at jeg har blitt kvitt litt av vannet i kroppen! Fingrene mine ser bittelitt bedre ut, og det er nok for meg, til å øke selvfølelsen noen hakk! Skammen er så forbannade stor at det påvirker til og med måten jeg kler meg! Før hadde jeg én standard joggebuksedag i uka, og i det siste har det bare vært joggebukser all the way. DRITTLEI, jeg vil kle på meg dongeribukser og tights og føle meg BRA!

Det gir med andre ord motivasjon til å holde oppkast på en armlengdes avstand. Ingen grunn til å fucke opp noe som ser ut til å gå i riktig retning!

Kom meg på skolen. Hadde sykt god tid, null stress. Skolen derimot var en smule stress, ENDELIG fikk vi bytta over til det store klasseromemt! Endelig fikk jeg en sitteplass jeg føler meg komfortabel med, herregud så deilig det var å faktisk kunne PUSTE og ha avstand rundt seg (selv om det fortsatt er tett).

Kort skoledag. På vei hjem plinget telefonen min, og jeg så jeg hadde fått mail. Usikker på om jeg gadd å lese den, men jeg valgte å lese den selv om jeg holdt på å fryse av meg fingrene mine i den iskalde vinterlufta. Så jeg surra meg bortover fortauet og prøvde å lese mail.

Resten av hjemveien er jeg ikke sikker på om jeg gikk eller fløy. Det var med andre ord en dritbra mail. En grunn til å holde seg fast, en jævlig god grunn til å kjempe. En jævlig god grunn til å ikke kaste opp, til å holde fast i alt jeg vet er fornuft, for alt det er verdt. Sinnsykt spennende, helt ufattelig bra!

Jeg har slumret en times tid på sofaen med Zahra og blir overlykkelig over noe så teit som “jeg må tisse”. Det er tusen ganger bedre, enn å skulle gå rundt å engste seg for om man virkelig kan drikke et glass vann eller ei.

2 timer til døgn én er vel bestått, håper.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster