Arkiv for kategorien 'Skole'

« Tidligere Innlegg
Neste innlegg »

Crybaby.

Publisert 22. februar 2011 Emosjonelt Ustabil , Skole 11 Comments

Skikkelig sinting, det er det jeg er. Fatter ikke hvordan det går an å bli så eksepsjonelt forbanna at tårene nesten spruter ut av øynene på meg, for noe så lite som egentlig burde være ingenting? Snakker vi overreaksjoner eller? Snakker vi fintfølende og emosjonelt ustabilt? Faen, jeg skammer meg over oppførselen min, selv om jeg er forseglet og isolert for meg selv hvor ingen kan se meg. Skammer meg fordi jeg griner over gårdagens tragedie – enda!

Jeg hadde ordna meg en avtale med lærer slik at jeg slapp å dra på skolen før kvart over elleve i dag, noe som praktisk talt er luksus og virkelig kan bidra til at jeg faktisk kommer meg på skolen. Det første som skjedde når jeg våknet derimot, var at gårdagens raseribølge tok meg med storm, og helvete var løs.

“Hvorfor gidde å dra på skolen, hvorfor gidde noe som helst, hvorfor gidde å holde ut – livet går ikke framover, hvordan kan andre være så jævlige, hvordan kan noen gjøre dette mot meg – og være så dum at de selv ikke forstår eller ser hva de faktisk gjør, hvorfor er det mulig, hvorfor gidder jeg, hva er poenget, hva er vitsen, herregud, fuckmylife, it’s fucking over”.

Selv om jeg var rasende sto jeg opp, og får å gjøre dagen enda mer sitronsur, så hadde jeg en krangel med kameraet, kunne ikke fatte eller begripe hva i guds navn det ikke var jeg fikk til. Rasende ringte jeg til pappa og GRÅT i telefonen fordi jeg er så dum “pappa, hele verden hater meg, livet er ikke vits!”. Kameraet dreide seg om én eneste liten knapp jeg ikke hadde stilt inn riktig. Én KNAPP!

Det fikset jeg heldigvis i full fart, men følelsen av å være talentløs og dum var stadig tilstede. Jeg plugget pappa på handsfree og lot raseriet flyte fritt mens jeg ropte ordene helt ned til Bergen. Ropte ut alt som var galt i takt med maskarabørstens harde strøk, måtte jo gjøre noe fornuftig samtidig som jeg forsøkte å gjøre riktig. For et dilemma, for en situasjon. Pappaen min er en helt, som overlever, lytter og gidder å holde ut.

Pass dere, sinte-Karianne på frifot. Til tross for raseriet, til tross for sinte krokodilletårer, til tross for at klokka hadde løpt i fra meg, til tross for at jeg hadde mest lyst til å legge meg i senga, trekke dyna over hodet og aldri stå opp igjen noen sinne, til tross – jeg er på skolen. Jeg kom meg på skolen. Greide det. Vet at jeg hadde krepert av dårlig samvittighet om jeg ikke hadde møtt opp idag heller. Målet er liksom at jeg skal komme meg på skolen ALLE dagene denne uka, det blir litt kjipt å gi opp kampen allerede på dag 2 av 5.

Men nå skal jeg gjøre noe fornuftig. Siden jeg og kameraet er venner igjen, kanskje får jeg tatt noen bilder. Kanskje kan jeg bruke mer tid på foto og redigering og mindre tid på mat og den type dritt. Kanskje. Om jeg bare prøver hardt nok.

Og forresten; når jeg er på skolen legger jeg fra meg sykdom hjemme. På skolen er jeg IKKE emosjonelt ustabil, jeg er ikke spiseforstyrra eller selvskader. Selvsagt i kulissene, men det er ikke det jeg lar meg selv være. Jeg er hun som ler av teite ting, ikke hun som syter fordi alt er fælt. Det er jo sånn bloggen er til? Haha, nei det er det ikke. Men på bloggen kan jeg ordlegge meg skriftlig og gi de som ønsker å lese, en sjanse til å lese, helt frivillig. I tillegg blir jeg LETTA av å skrive det ut. Det gjør emosjonelt ustabil mindre ekstremt.

Akkurat nå føles det som om jeg puster litt lettere.

Ny uke!

Publisert 21. februar 2011 Skole , Sykdomstanker 5 Comments

Når klokka ringte 0610 i dag tidlig, var min første tanke “Å NEI”. Men jeg måtte. Vil ikke kaste bort ukesstarten bare fordi jeg kunne ha tenkt meg å sove litt lenger. Vet at jeg uansett hadde dødd av skyldfølelse om jeg ikke møtte opp på skolen, eller enda verre – ikke prøvde.

Siden jeg sto opp tjue minutter tidligere enn vanlig, hadde jeg god tid til å surre rundt i behagelig tempo. Jeg dusjet, ordnet meg, kledde på meg, satte på en maskin klær, ordnet mat til Zahra, gikk tur med Zahra, ordnet skoleLUNSJ (ja, du leste riktig – kjør på – PRØV), drakk en nutridrink, lagde kaffe, drakk kaffe. I tillegg skrev jeg et innlegg på et forum, med andre ord en produktiv morgen.

Når jeg gikk til skolen hadde jeg en god følelse. En sånn “altordnersegomjegbareprøverhardtnok” følelse. Jeg tenker på snittet jeg fikk til jul, tenker at jeg har bevist ovenfor andre og meg selv at jeg kan hvis jeg vil, og jeg må bare ville det hardt nok. Skolen går videre, med eller uten meg – hvorfor ikke klamre seg fast? Fight for it!

Det blir for dumt å skulle gi opp. Det blir for dumt å gi seg hen til sykdom og spiseforstyrrelser. Det blir for dumt å legge seg ned. I alle fall nå, som over halve skoleåret er fullført.

Gode intensjoner i lange baner. Jeg har dagens spiseplaner klare, inklusiv tidspunkt. Dette bare må gå, bare må ordne seg. I tillegg må jeg nok en tur på butikken for å handle inn diverse MAT, som jeg ser for meg at jeg kommer til å trenge i forhold til spiseplaner. Det kommer helt sikkert til å bli en utfordring i seg selv – å skulle holde seg i skinnet, komme ut derfra med gode intensjoner i posene og intet annet.

Akkurat nå har vi Naturfag – heldigvis friminutt akkurat nå. Regner med jeg skal ha elevsamtale straks med naturfaglærer, vet ikke om jeg gleder meg til det. Naturfag er mitt dårligste fag, i tillegg blir jeg alltid spurt om ting tidlig en mandagsmorgen, særlig om det er noe jeg ikke kan. Føler at jeg sitter midt i skuddlinja! I dag spurte han meg spørsmål fra det kapittelet klassen gjennomgikk når jeg var borte i januar. Det synes jeg er dårlig gjort, for det vet han at jeg ikke har hatt om. “Gjett da vel”, kjenner jeg blir SUR. Det er SÅ unødvendig.

Jeg har i alle fall funnet både pennalet mitt, samt laderen til dataen, så nå ser jeg for meg at jeg skal bli flinkere på bildeposten igjen! Så mye mer fargerikt og spennende å lese blogger når man får en bedre balanse enn tekst ene og alene. Det kan fort bli tungt og uinteressant.

Naturfag dere. Wihu. Ikke akkurat den beste starten på dagen, men men.

Alt er vanskelig.

Publisert 18. februar 2011 Emosjonelt Ustabil , motivasjon , Skole 12 Comments

Jeg burde strengt tatt kanskje ha skrevet noe fornuftig, men jeg vet ikke hva fornuftig jeg skal si. Jeg er ganske fortvila for min situasjon akkurat nå, og jeg er til tider sint på meg selv fordi jeg ikke greier å håndtere det på en annen måte.

Dette er tredje dagen på rad hvor jeg ikke dukker opp på skolen, og jeg er sint på meg selv fordi det føles grunnløst å skulle være hjemme når jeg ikke har fysiske begrensninger. Jeg er ikke forkjøla, jeg har ikke omgangssyken, jeg har ikke influensa. Jeg har tankesperrer, følelsessperrer og hodet mitt setter begrensninger for hva jeg kan og ikke kan gjøre.

Mens jeg var borte iløpet av Januar har det også skjedd forandringer på skolen. Medieklassene holder på å flytte inn i splitter nye lokaler, noe som selvsagt er veldig positivt, men det gjør det vanskeligere for meg. Én ting er å vende tilbake til gamle rutiner, men å skulle vende tilbake med nye rutiner dobbelt opp, gjør det vanskelig. Jeg har mine nye rutiner med å bo for meg selv og å få hverdagen til å gå rundt, samtidig må jeg komme inn i de nye skolerutinene. I tillegg er det noen av forandringene jeg mistrives voldsomt med. For eksempel er det sitteordningene. Hva skjedde med standardoppsettet, bord bakover i klasserommet hvor alle er vendt mot tavla? Nåneidu, her er alle bordene vendt mot veggen, og i midten av klasserommet står det gruppebord, hvor vi liksom skal vende oss innover om vi jobber i grupper. Jeg for min del, sitter helt på enden, hvilket vil si at jeg sitter 50cm unna tavla, som er meninga vi skal snu oss mot når det er tavleundervisning, får ikke med meg en dritt, pluss at læreren alltid står “oppå” meg, i alle fall alt for nært. Jeg får kvelningsfornemmelser og gleder meg til neste friminutt konstant. Spinner bare rundt og rundt og rundt på disse jævla kontorstolene.
Vi har flyttet til nytt klasserom, men dette er også midlertidig, for min klasse får det største klasserommet fordi vi har en gutt i klassen med særskilte behov som han trenger tilrettelegging for. Jeg håper at et større klasserom kommer til å gjøre det enklere eller bedre, men akkurat nå føler jeg ikke at jeg får med meg noe som helst.
Jeg er tilstede og trøster meg selv med at jeg i det minste ikke får fravær for de dagene jeg er der, men bortsett fra det, så virker det så ufattelig meningsløst. At jeg bruker så mye energi og konsentrasjon på å komme meg avgårde til noe som liksom skal være bra, også føles hver dag som en skuffelse hvor jeg sitter igjen med en bitter følelse av at all energien jeg la i å klare det, ikke var verdt det eller godt for noe likevel.

I tillegg føler jeg skyld fordi jeg synes synd i de som kommer på gruppe med meg, som dukker opp nå og da, og som slettes ikke gjør sin (altså min) del av jobben. Akkurat nå har vi et prosjekt hvor vi jobber to og to, det skal leveres på tirsdag, jeg har bidratt særdeles lite og kommer sikkert til å stryke – nok et nederlag. Dessuten er det dårlig gjort ovenfor partneren min!

Jeg er ikke motivert. Hva skjedde med motivasjonen? Hva skjedde med skolegleden? Hva skjedde med hungeren etter å oppnå gode karakterer og vie seg fullstendig til skolen for å slippe unna sykdom og egne problemer?

Jeg føler meg så uendlig tom. Som om alt jeg gjør eller prøver å gjøre, ikke er verdt noe som helst. Som om jeg, tjue år gammel, fortsatt står på stedet hvil og prøver fortsatt å klatre over en tjue meter høy murvegg jeg ikke kommer over. Alt jeg gjør føles uendelig meningsløst og jeg tar meg selv i å ønske å gi opp. Slutte. Med alt. Legge meg ned. La mat være mat, la vanskeligheter forbli vanskeligheter, la skolen rulle videre, sende Zahra til noen hvor hun har det bedre?

Jeg graver meg ned i vanskeligheter og bekymringer. Angående økonomi og husleie, angående skole og karakterer, angående kroppen min og hvordan jeg ser ut, angående hva jeg skal spise og beholde. Jeg kikker i postkassen to ganger for dag og håper at frikortet snart skal lande. Jeg bekymrer meg for andelen av nutridrinker i kjøleskapet som til stadighet minker og jeg kjenner på angsten av å kanskje skulle måtte tvinges til å forholde meg til normal mat inntil jeg får frikortet. Jeg kjenner panikken bre seg når jeg ser vannet som skvulper rundt i kroppen, kroppen som reagerer på sin måte på hva jeg enn måtte gjøre. Om jeg kaster opp for mye blir det vann. Om jeg spiser MAT blir det vann, kroppen får jo sjokk når den skal fordøye og prosessere vanlig, fast føde.

Likevel, like forbannade vel sitter jeg her, skriver timeplaner til meg selv, forsøker å finne noe å holde fast i, noe jeg kan stole på, omså bare et ark med tall og klokkeslett. Skriver ned nårtid jeg skal stå opp, når jeg skal ta medisiner, når jeg skal legge meg, når og hva jeg skal spise. Skriver opp når jeg har behandlingsavtaler, når jeg burde gjøre skolearbeid, når jeg har såkalt “fritid” og forslag til hva jeg kan fylle den tiden med – som ikke innebærer spising og spying.
Det høres kanskje teit ut, men uten konkrete planer får alt flyte fritt. Da får jeg ikke gjort noe, for om jeg ikke har en plan, hva er da vitsen med å stå opp? Foruten å lufte Zahra og gi henne mat? Det er så kaldt ute at der er kjipt å være Zahra. Det er kjipt å være Karianne og, fordi det er nytteløst å legge i vei på lengre turer med grader langt under frysepunktet, kraftig vind fra alle kanter. Man kan alltids kle seg godt, men det hjelper ikke likevel.

Alt er vanskelig. Sur, negativ, sint på meg selv. Nå er det helg, og jeg kommer sikkert til å bruke helga til å motivere meg selv til mandag. Deretter, går jeg på skolen på mandag, blir skuffa og forstår ikke vitsen. Ufortjent helg. Jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene helg, og det hjelper virkelig ikke at jeg gnager på denne dårlige samvittigheten. Det gjør heller ikke saken bedre.

Egoistisk og selvsentrert. That’s me.

Tungsinn.

Publisert 16. februar 2011 Emosjonelt Ustabil , Skole 12 Comments

Det har ikke blitt så mange hverdagslige innlegg de siste dagene, på grunn av spørsmålsrunden og sånn. Tenkte likevel jeg skulle presse inn ett innlegg nå, om jeg rekker det. Tekninsk sett skal jeg på skolen, teknisk sett skal jeg gå hjemmefra om under tjue minutter, og problemet er at jeg synes det er vanskelig.

Jeg vånet klokken 0800 i dag tidig, forkastet idéen om å gå ut og skaffe seg ett liv, besluttet å bli værende, bli liggende i senga – dagen både kommer og går, om jeg gjør noe for å delta eller ei. Etter 8 evig lange minutter med heftige diskusjoner mellom mine to sider, fornuft og sykdom, kom jeg meg endelig på beina om ikke annet, og fortsatte diskusjonen på det viset. Fornuften hadde vunnet og fått klarsignal for å kunne diskutere videre MENS jeg gjør rutiner.

Jeg finner fram de mest kreative fordelene ved å komme meg ut av huset, hvor godt det kommer til å føles etterpå, at jeg trenger å lære noe, at jeg ikke nødvendigvis trenger å prestere supert på skolen – at det kan være okei bare det å ha kommet seg dit noen dager. Jeg tenker så positivt at det er kvalmende, lover meg selv at om jeg virkelig vil ligge på sofaen hele dagen, så kan jeg gjøre det etter skolen, for det vil være nok av timer å slå ihjel senere utover dagen. Jeg lover meg selv følelsen av at jeg kommer til å mestre, oppnå noe, at jeg kan lukke øynene, smile og senke skuldrene og tenke “jeg greide det til tross” kommer til å være verdt det.

Til tross for hva da? Til tross for sykdommen, som ikke vil at jeg skal finne på noe som helst av mening. Til tross for sykdommen som prøver å draaaa meg ned, uansett hvilke angrepstaktikker jeg måtte stille opp med.

Jeg hater disse dagene, der jeg ikke har lyst til å gjøre alt jeg egentlig vil, eller de dagene hvor sykdommen prøver å sette en stopper for alt sammen. Jeg hater at kampen er så usynlig de dagene jeg ikke kommer meg på skolen. Hvordan jeg kan forestille meg at de som har med meg å gjøre kun ser “nok en dag med fravær”, og ikke energien og kampen jeg kjempet i dag tidlig. Karianne som står opp, drikker nutridrink, går tur med hunden. Karianne som dusjer, kler på seg rene klær, pakker skolesekken. Karianne som blander saft, setter hunden i buret, Karianne som går ut i yttergangen, kler på seg sko og jakke.

Så kommer jeg ikke lenger. Selv om jeg har god tid, stresser jeg med kvalm. Stresser meg så kvalm at frokost kommer ufrivillig i retur, og akkurat i det øyeblikket føles det ut som om alt jeg gjør er forgjeves likevel. DET setter en stopper for alt av framtidsutsikter, det føles som om verden stoppet der og da, mens bølgen av tungsinn og håpløshet skyller over meg og gjør de neste minuttene, timene uutholdelige.

I og med at jeg sitter her og skriver nettopp disse ordene, til meg selv, for min egen del, det gir meg en slags vilje til å greie det likevel. I alle fall i dag. I alle fall nå som dagen i går ikke ble noe av. I alle fall i dag som jeg har kort dag og alt. I alle fall i dag, fordi jeg trenger å bevise at jeg kan. Egentlig. Om jeg bare vil det nok.

Nå går jeg.

Tirsdag / ang. spørsmålsrunden.

Publisert 8. februar 2011 info , Skole 19 Comments

Akkurat nå sitter jeg på skolen. Kom meg avgårde i går og, hvilket vil si to dager på rad, wehey.

Har litt problemer med å komme i gang for å gjøre noe fornuftig, men det ordner seg sikkert, forhåpentligvis snart. Eventuelt etterpå. Tirsdag er for meg den lengste og tyngste skoledagen hvor skolen begynner 0810 og slutter 1540. Grøss, det er mange timer å skulle konsentrere seg og sosialiseres. I dag derimot, er vi så heldig at vi skal på KINO i skoletiden. Vi skal se Trolljegeren, men først skal vi på workshop. Håper med andre ord at det fører til at dagen går litt mer knirkefritt enn jeg ser for meg.

Angående spørsmålsrunden har jeg funnet ut at dere kan fortsette å spørre spørsmål fram til fredag, også setter jeg strek der, sånn at jeg rekker å svare iløpet av helga. Regner med jeg kommer til å bruke litt tid på det (siden dere er så flinke å spørre altså). Har også planer om å dele opp spørsmålene innenfor tema, for å organisere innholdet på en bedre måte for dere som leser, i tilfelle folk ikke er interessert i å lese en hel avhandling om f.eks hvilken sjampo jeg bruker, og heller hoppe rett til svarene mine rundt temaet selvskading eller neo annet. Eksempelvis altså.

Der det er noen spørsmål angående min konkrete diagnose (med tanke på mat), og om jeg tør, skal jeg videoblogge det for å forklare det bedre. Akkurat den diagnosen er det vanskelig å skulle forklare kun ved hjelp av bokstaver, fordi det er så komplisert. OM noen vil ha videoblogg altså, orker ikke å gjøre det bare for å gjøre der.

Men nå MÅ jeg finne ut hva jeg skal jobbe med i Prosjekt til Fordpyning. Foto er sikkert, men jeg aner ikke riktig hva jeg skal fotografere.

Bare ord, oppsummert.

Publisert 6. februar 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Skole , Tanker og Refleksjoner , Veien mot Friskhet 4 Comments

Det er flere dager siden jeg skrev en oppdatering nå. Det er fordi jeg ikke vet helt hva jeg skal skrive, eller hva jeg tenker, eller. Jeg vet bare ikke? Jeg orker liksom ikke, ser liksom ikke poenget i å skrive ned en hel masse ord, overfladiske ord uten innlevelse eller mening, bare for å “fortelle hvordan det går”. Men jeg tenkte jeg skulle ta en liten oppsummering likevel.

Skole

Jeg kom meg avgårde på onsdag og fredag. Torsdag kommer jeg tilbake til, litt lenger ned i teksten.
Det var greit å komme tilbake. Medelevene mine er kjempegreie, hvis jeg ikke hadde gått i en klasse med bra klassemiljø, hadde jeg sikkert gitt opp å returnere til skolen i det store og det hele. Det er helt okei; de vet, de kan lese bloggen om de vil, så jeg føler ikke at jeg går rundt med tusen hemmeligheter å bære alene.
Lærerne sier “så godt å ha deg tilbake”, og det er jo fint at jeg ikke går rundt å føler meg uønsket, for det gjør jeg ikke. Jeg vet at jeg har en plass der, en viss tilhørighet som jeg kan velge å holde fast i om jeg vil.
Det jeg har gått glipp av iløpet av Januar får gå i glemmeboka. Jeg VET, og tror lærerne også har forstått, at jeg kommer til å d-r-u-k-n-e om jeg skal prøve å ta igjen alt, heller fokus framover.

Leiligheta

Jeg trives. Jeg er egentlig veldig fornøyd, nå som jeg begynner å bli vant med å være her. Nå som jeg begynner å forstå at det er her jeg hører til. Jeg har pakket ut det aller meste, bortsett fra DVDer, TVserier og bøker, for jeg har enda ikke satt opp ei hylle eller en reol. Veggene er litt triste, så jeg må vel få hengt opp noe snart.

Torsdag

Jeg kom meg ikke på skolen på torsdag, og nederlaget virker uoverkommelig. Jeg ble sittende å lure på hva i guds navn som var vitsen med noe som helst. Disse emosjonelt ustabile svingningene svinger fra den ene ytterkanten av skalaen til den andre, noe som er ganske slitsomt å skulle forholde seg til.
Jeg kom fram til at jeg i det minste burde gjøre noe fornuftig, selv om jeg ikke var på skolen. Jeg endte opp med å finne fram penn og papir og begynte å skrible. Jeg skrev ned MÅLET, jeg skrev ned HVA JEG TRENGER for å ha det okei. Trygghet, rutiner, forutsigbarhet og stabilitet. Jeg forsto at dette er noe JEG må få i orden, det er ikke noe noen andre kan gi meg. Deretter gikk jeg løs på HVA JEG MÅ GJØRE for å oppnå det jeg trenger. For å kunne nå MÅLET.
For meg hjelper det, å få tankene ned på papiret, å kunne SE det foran meg, og ikke bare ha tusen tanker som svirrer under topplokket. Det hjelper å kunne se at jeg har SKREVET NED hva målet er, når jeg lurer på hva som er vitsen med noe som helst. At jeg ikke glemmer – hva jeg skal, hvor jeg skal, eller hva jeg drømmer om å oppnå, mestre og prestere.

Rutiner

Rutiner er nok et viktig punkt på lista over hva jeg trenger for å fungere. Rutiner i hverdagen, rutiner i leiligheta, rutiner rundt næringsinntaket, rutiner rundt leggetid og når jeg skal stå opp – for å få nok søvn til å fungere neste dag. Rutiner rundt Zahra, for hun skal jo også ha det bra.
Så jeg skrev meg en timeplan. Detaljert rundt alt av faste rutiner, og med ideer til hva jeg kan gjøre med såkalt “fritid”. Sånn at jeg har noe å gjøre, sånn at jeg ikke skal falle for fristelsen til å fylle tomme timer med tomme kalorier og ringvirkningene det fører med seg.

Selv om jeg har skrevet ned alt, så konkret som mulig, så betyr ikke det at jeg har nye rutiner neste dag, for rutiner er jo noe som må innarbeides. Nok en jobb å gjøre med andre ord.

Næringsinntak

Dette er vel det vanskeligste punktet. Å skulle få i seg nok og riktig, i alle fall “så mye jeg greier”. De dagene jeg var på skolen gikk det greit fram til jeg kom hjem. Det er helt, absolutt sinnsykt å se hvor jævlig mye energi det krever, bare det å skulle være TILSTEDE på skolen. Hjernen bruker virkelig energi, og når jeg kommer hjem etter skolen blir alt forferdelig, forferdelig vanskelig. De dagene jeg ikke er på skolen er “enklere” fordi jeg har lavere energibehov, og det er lettere å skulle få i seg avtalt kaloriinnhold uten å gå i minus eller føle at enden er nær.

Poenget: Jeg får ikke i meg nok energi til å fungere optimalt, noe som gjør dette til det vanskeligste punktet – fordi jeg ikke aner hvordan jeg skal greie å ta tak i det, ordne det eller reparere det. Øke inntaket altså. Eller; jeg vet inderlig godt, jeg kan skrive det ned og se det på papiret også, men all fornuft svikter i praksis når det kommer til akkurat dette.

Konklusjon

Jeg er ufattelig sliten. Akkurat nå er jeg helt, helt flat i humøret, men har likevel en slags plan på hva jeg skal gjøre resten av dagen, og en plan på hva jeg skal gjøre for å komme meg på skolen i morgen. Det er liksom ikke noe gøy å innse at man har en gedigen jobb å gjøre på alle områder for å få alt til å gå rundt, det er ikke noe gøy å innse at dette ikke er noe jeg kan hoppe over. Det er ikke noe gøy å innse at dette er en voldsom startfase og en kjempejobb for å få i gang.

Fortid, erfaringer og framtid?

Publisert 2. februar 2011 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER , Dagbok: Innlagt , Skole , Veien mot Friskhet 15 Comments

Ny leilighet. Ny adresse. Nytt sted å kalle hjem. Det betyr på sett og vis en ny start, blanke ark om du vil. Eller tomme minnekort, for jeg savner å ta bilder. Jeg har ikke skrudd på kameraet en gang, etter at jeg kom hjem fra juleferien. Jeg har tenkt tanken, men likevel kastet den fra meg like fort, fordi det ikke var noe jeg ønsket å fotografere eller dokumentere. Rommet på psykiatrisk avdeling, huset til bestemor eller lignende. Jeg orket ikke, ville ikke.

Likevel. Mobilkamera, for dokumentasjons skyld, selv om det var meningsløst. Rom nummer 10. Rart å være der ordentlig, og ikke bare på “skjerming”. Åpne avdelinger (i alle fall denne), driver ikke med skjerming, bortsett fra den ene gangen de følte for å strippe ut absoultt alt som kunne anses som “farlig”. Tegnestifer, lyspærer, gjenstander generelt. Poenget var at de ikke har lov til å gå gjennom mine ting på tvangsmessig grunnlag, derfor gav de meg bare et nyt rom og beskjed om at jeg ikke fikk med meg noe annet enn mobiltelefon (etter å ha tømt dekselet) og klærne jeg sto og gikk i. Men denne gang hadde jeg ALT. Ingen hevet et øyebryn om jeg tok med meg kaffekoppen på rommet, svaret jeg fikk var “selvfølgelig”, når jeg ba om å få ei lyspære. Til og med barberhøvel kunne jeg ha slengende på badet, uten å bekymre meg ihjel for eventuelle konsekvenser av den grunn.
This is NOT the place to be. Selv om jeg var der i underkant av to uker, kan jeg ikke fatte og begripe hvordan i guds navn jeg har tilbragt ti måneder av mitt liv, på et lignende rom, i den samme stua, i de samme korridorene. Menneskene jeg traff der inne var veldig ok. Man vet jo aldri hvem man treffer på, men FIRE av de jeg traff – har jeg truffet før, på samme sted. Hver gang gjorde det like vondt, å vite at vi alle hadde det “så” vondt. Galgenhumor er viktig. Hver gang jeg traff noen nye dukker alltid spørsmålene opp. “Har du vært her lenge?”, og deretter “har du vært her før”. Jeg må alltid le, selv om det ikke er morsomt overhodet, når jeg sier “10 måneder, fatter ikke at det går an”. For der inne – alt står stille. De samme rutinene, nesten de samme menneskene som jobber der, de samme reglene, de samme knytepunktene i hverdagen, de samme aktivitene. Som om året jeg hadde tilbragt på utsiden aldri hadde skjedd, som om det var en fjern drøm, selv om jeg visste at det var omvendt. At psykiatrisk var et fjernt minne, og det faktisk er livet på utsiden som er verdt å leve. Ikke innenfor sykehusets vegger. Til og med VASKEDAMENE smilte og nikket gjenkjennende. Ikke av ren høflighet, men fordi du er gjenkjent. Til og med mannen som jobber på sykehusbiblioteket husket meg, han husket til og med hva jeg het, og at jeg hadde pløyd meg gjennom alle krimdigibøkene han hadde.
Men jeg er glad jeg kan skrive meg ut, at jeg vet at det finnes noe mer i livet enn kun akkurat psykiatrisk. 10 måneder. Det er lenge, og ufattelig mange, lange, uendelige dager. Tiden går sneglesakte, og i retrospekt fatter jeg ikke at det er mulig. En del av meg og min historie. Denne gang var det kun 11 dager, og det holder i massevis for min del.
Trygt var det, og nødvendig var det også. Men jeg er glad for at jeg har kommet meg videre og ikke har adresse i Sykehusstien 8 lenger.

En påminner til meg selv. Den skjøre blomsten på venstre håndledd. Nå har jeg jo akkurat den samme, på akkurat samme sted, på høyre håndledd, men den venstre er likevel skjørest. Huden var skjørest der, derfor er den ene blomsten skjørere enn den andre.
Men likevel. Det var der jeg var da jeg tok tatoveringene. Det er der jeg var da jeg fant idéen. Det var der jeg var da jeg redigerte blomstene for å få de slik jeg ville ha dem. Det var på skriveren på psykiatrisk jeg fikk en medpasient til å skrive ut motivet. Det var der idéen blomstret. Det var der selvskadejobben begynte. Jeg husker de 4 første dagene uten selvskading. Jeg husker at jeg talte 4 pluss 8 pluss 16 dager i begynnelsen. Husker at jeg hadde en egen pose med isbiter i fryseren, for at jeg skulle kunne holde isbiter når jeg ønsket å føle smerte, for det gjør vondt på sin egen måte, selv om smeltevann ikke kan sammenlignes med blod på den måten. Rød konditorfarge hadde nok gjort dryppeeffekten mer reell. Men det holdt.
Men likevel, bildet – en påminner til meg selv. Du skal IKKE skade deg, og i alle fall ikke der.

Fordi det var forbaskade meningsløst.

Sånn føltes det. Akkurat sånn. Bildet er av en lysestake, og overredigert i ettertid. Men det var og er, akkurat slik det føltes.

Men i dag, ny adresse. Jeg har vært på likningskontoret og levert adresseforandring. En sann lettelse, å vite at det som ligger foran meg er nytt. Ukjent, skremmende, skummelt og utrygt, men likevel NYTT. Jeg vet ikke hva som kommer, men jeg vet at det som har vært ikke komme i reprise. Ikke på den måten, ikke spesifikt akkurat DET.

Ny leilighet. Ukjent, uvant, men likevel – kanskje bra. Noe inni meg velger å tro at det blir bra. En positiv magefølelse, om ikke annet. Den forrige leiligheta, “bulimileiligheta”, henger friskt i minne. En vond erfaring, men likevel en pekepinn på hvilke feller jeg kan unngå NÅ. Men for ett år siden, 11. januar 2010, når jeg skrev meg ut – da hadde jeg ingenting annet. Jeg hadde ikke noe som helst annet å dra hjem til, enn sykdom og ønsket om uendelig tynnhet. Jeg var villig til å gå i døden for tynnhet, men når viljen var i ferd med å bli bokstavelig ble jeg skremt. Redd. Lette etter noe annet. En ny mening med livet, ikke bare tynnhet. Fatter ikke at jeg måtte stirre Døden selv i hvitøyet før jeg innså min egen sykdomsgalskap.

Men jeg har mer nå. Jeg vet hva jeg VIL. Jeg vet hva jeg holder på med i hverdagen. Jeg vet hva jeg har lyst til å bli (når jeg blir stor). Jeg vet hva som betyr noe og hvor grensene går. Jeg vet at sykdommen er der, og sterk i sin grad, men likevel kjenner jeg grensene bedre nå enn jeg gjorde da. Jeg trodde jeg hadde kontroll for et år siden, og jeg påstår ikke at jeg har det nå, men jeg vet at jeg har BEDRE kontroll. En annen kontroll. Kontrollert sykdomskontroll, ikke sykelig kontroll på gram, kilo og desiliter.
Jeg skal dog innrømme at jeg er livredd for å miste den kontrollen jeg innbiller meg at jeg har nå. Men jeg håper at jeg har kontroll på kontrollinnbilninga.

I morgen skal jeg på skolen. Det har jeg nå, som jeg ikke hadde for et år siden. Jeg vet hvor godt det gjør meg, jeg har skjønt at jeg er god for mer enn bare det å krympe hinsides, og jeg vet at det gir meg et fast holdepunkt i hverdagen. Jeg vet også, skrekkelig godt hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde bedrevet tiden min med – om det IKKE hadde vært for skolen. Fordi jeg vil noe annet enn sykdom, fordi jeg vil være noe annet enn sykdom. Jeg vil heller få bekreftelse på mine egne evner gjennom karakterer og prestasjoner, i forhold til å få bekreftelse gjennom badevektas daglige dom.

Jeg gruer meg, fordi jeg ikke riktig vet hva jeg går til. Fordi jeg vet at skolen har gått videre uten meg mens jeg har hatt nok med mitt. 2 skoledager ble totalen for Januar, og nå håper jeg at Februar blir bedre enn som så. Det skal ikke så mye til, kanskje har jeg slått januar allerede på fredag. Om jeg tør, våger og vil det nok.

Men likvel, nytt, skremmende og ukjent. Selv om det ikke er helt sant, så er følelsen reell.

Ferdig.

Publisert 21. desember 2010 3 BILDER , Skole 10 Comments

Jeg greide det!

Marie og Karianne.

Torsdag

Publisert 16. desember 2010 Dagbok , Skole 7 Comments

Ingen store overskrifter, ikke så mye å si, egentlig.

Jeg kom meg på skolen slik planen var, også denne torsdagen – for sen. Hva skjer med at de feilinformerer om gymprøven til stadighet? To timer for sen forrige torsdag på grunn av at de sa den var da. Men så skulle den være i dag, og ferdig klokka ti, og jeg var der klokka ti, også var de ferdig klokka ni istedenfor? Kjipt for min del.

Det fine er at jeg har funnet meg en solid grunn for å komme meg på skolen hver dag – framfor å bli hjemme på dager jeg synes er ekstra vanskelige. I dag er en sånn dag, men jeg kom meg ut døra likevel. Min solide grunn består av flere elementer hvor ett av dem får forbli “min greie”, men resten kan jeg dele. For det første får jeg gjort skolearbeid selv om jeg ikke er der – MEN jeg blir mindre stressa av  å gjøre det på skolen, for da slipper jeg å føle at jeg henger etter, altså jeg har bedre oversikt over at jeg også ligger i rute. For det andre – det sosiale. Å kunne “slippe unna” egne tanker som handler om altdetmanikkehargodtavåtenkeformyepåalene, å kunne snakke om andre ting, og le av andre ting. Være ett sted som ikke dreier seg om sykdom eller hvor syk man er. Tredje grunn; man får gjort det meste man skal gjøre – på skolen, ergo det blir mindre arbeid å gjøre hjemme. Fjerde grunn; god samvittighet etter endt dag. Og femte grunn; min greie.
Det er litt fint å holde fast i, å kunne minne seg selv på når dagene ikke alltid er like strålende.

Frokosten gikk som planlagt, men det er vel også alt om har gått slik det burde. Uten at jeg “gidder” å ta stilling til det akkurat i dag. Velger bare å skyve det unna, framfor meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det eller rettferdiggjøre det, for det blir sikkert ikke bra av å skyve det foran seg. Teoretisk sett burde jeg sikkert stable meg på beina – helst i går, og fortsette. Men; ikke i går, ikke i dag. Kanskje i morgen, kanskje?

I går ble jeg kjempelei av dreamweaverprosjektet mitt og sletta hele driten. Deretter begynte jeg på nytt, og nå er jeg FERDIG. Som om jeg plutselig bare skjønte en hel masse, og til slutt ble det veldig bra. Dritfornøyd med designet, det ble noe sånn som jeg vil definere som “nesten perfekt”. Siden hele prosjektet har gått til helvete for alle, inklusiv lærerne, så er terskelen veldig lav – ergo jeg føler jeg har gjort en god jobb. Lurte på om jeg kanskje skulle ta en printscreen å legge ut?
Det vil da si at jeg har “ferie”, men likevel tre skoledager igjen. Såvidt jeg forstår skal vi spise mandariner, drikke julebrus og gløgg og sånn, se litt film og muligens spise frokost en dag – i tre dager til før det er ferie på ordentlig. Jeg skjønner ikke helt poenget – men det blir sikkert fint. Kan i alle fall senke skuldrene litt.

Forrige helg var jeg så stressa at det ikke finnes ord, og nå er jeg ferdig med alt. Det føles veldig, veldig bra.

My head is currently a horrible place to be.

Publisert 10. desember 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , Skole , Veien mot Friskhet 8 Comments

Jeg er dritsliten. Og egentlig dritsur, og jeg er forbanna på meg selv da jeg synes jeg kunne ha skrevet oftere når jeg er flying high, bare for å virkelig vise at det finnes glede mellom sorgene, kontra slik som nå, forklare etterpå.

Det er fredag, hurra for det! Jeg greide mine ni døgn i går, og det var vel på sett og vis med nødskrik også det. Jeg lå lenge på badegulvet, jeg ligger alltid der og løser verdensproblemer, eller i det minste – forsøker å løse mine egne. Valget sto mellom å kokkelere et lass pannekaker, eller alt det jeg skrev i innlegget i går om det som motiverer. Pannekaker er nå en ting, men innlegget fra i går kveld ramser opp ei hel liste med motvekt, men likevel ligger pannekaker forbannade tungt i vektskåla.

Men uansett. Jeg tvang meg selv gjennom “egenpleie”, noe jeg aldri ellers ofrer en tanke eller tar meg tid til. Etter alt dette, som egentlig ikke føles så verst å gjøre (selv om et snev av meg mener jeg ikke fortjener), så begynte jeg å kjede meg. Resultatet av dette er at jeg har lyserosa negler med blomster og sommerfugler på. Halve meg synes det er litt “sweet”, og resten av meg synes det ser ut som om neglene kunne tilhøre selveste barbie (nei, ofrer henne ikke en stor b en gang).

Så, jeg kom meg opp i dag tidlig, klokken 0645, hadde massevis av god tid da jeg hadde kalkulert at jeg skulle gå til skolen da jeg var alene hjemme. Klokka 0723 kom imidlertid stefaren min hjem og sa han kunne kjøre meg siden det snødde så mye, men da var jeg så innstilt på at jeg skulle for alt i verden gå, siden jeg hadde preppa meg selv mentalt med “du må komme deg opp, du skal gå på skolen” siden i går. Så jeg endte opp med å gå, jeg måtte GÅ, det bare måtte bli sånn som jeg hadde planlagt det.

Skoletimene sneglet seg avgårde, i fire timer så jeg fram til å spise lunsj, og når lunsj endelig kom endte jeg opp med å prioritere å traske til nærmeste kjøpesenter for å kjøpe røyk. Lunsjen kom, lunsjen gikk, også forsvant den. Det gikk en time, to timer, mange timer, og enda sitter jeg her – med frokost fortært for nærmere 12 timer siden. Skal, skal ikke, må, burde, vil, burdeburde, vil ikke, men må, skal, snart, om litt, bare vente litt mer, tar det snart.
KARIANNE HVA VENTER DU PÅ?

I de siste timene på skolen i dag hadde vi mediekommunikasjon. Jeg har vært relativt effektiv og fått levert inn alt av norsk før jul, så det er fint. Men jeg har to enorme prosjekter som skal leveres på tirsdag og fredag, samt totimersprøve i engelsk på mandag. GRØSS.
Artikkelen jeg har gnåla om for noen uker siden fikk vi tilbake i dag, selv om vi leverte forrige fredag – altså fort karaktersatt. En del av meg var strålende fornøyd over leserinnlegget som ble til kronikk, en stor del var strålende fornøyd med 6 (noen påstår at 6 er 6), og resten gikk løs på resten, som mener at minus ikke er godt nok. Karianne, relax, minus bak 6 gjør ingenting! Kan jeg aldri verdsette eget arbeid? Kan jeg aldri si at jeg er flink, på ordentlig, mene og føle det?

Så jeg kom hjem, gikk og la meg. Fikk ikke sove. Sur, telefonen ringer og displayet viser “IKKE TA TELEFONEN”, noe jeg lagret et plagsomt nummer som, da dette nummeret til stadighet ringer meg, og hver gang (to gang) jeg tok telefonen, er det ingen som sier noe i den andre enden. IDIOTI. I dag hadde henholdsvis dette nummeret lagt igjen en beskjed på svareren min. Jajøss, måtte jo nesten bare ringe telefonsvareren for å høre på det jeg forventet skulle være stillhet. “Hei Karianne, det er bestemor, jeg må prate med deg”. What the fuck? BESTEMOR? Uffda. Uffda uffda. Siden jeg allerede var sliten og lett irritert undrer jeg stadig; hva skal gamle mennesker med mobiltelefoner? Da mener jeg især bestemor. Hun har mobiltelfon og hustelefon, hun bruker hustelefonen dagen lang og ringer litt med mobilen innimellom, men å faktisk ta med seg mobilen ut av huset? GUD FORBY, hun kan jo miste den………
Jeg får vel bare endre kontakt “Ikke ta telefonen” til “bestemor” og bli flinkere og svare når hun ringer og være tålmodig nok til hun skjønner at hun har fått forbindelse nok til å kunne si noen ord inn i telefonen. Men herregud, det er jo ikke for det! Hun er 84, jeg synes egentlig hun er kjempeflink som prøver å holde tritt med resten av verden da hun tilhører en helt annen generasjon, for å si det på den måten. Tvilsomt at hun noensinne kommer til å surfe internettbølgen, men godt gjort at hun har mobiltelefon, selv om.. ja. Nei, hun er flink, og jeg er sur fordi jeg ikke har spist?

Hodet mitt, hallo?

En del av meg, egentlig en stor del; har lyst til å hoppe i taket, nå er det bare 15 minutter til 10 døgn, annonsere at jeg har greid det, og belønne meg selv med…. Ja, gjett? Men, den andre siden derimot; nå har du snart greid tooo uker. Og tenk for en prestasjon det hadde vært å mestre to helger på rad! Og økonomisk sett…. Jeg som hadde sååå fin kontroll på alt sammen, helt til jeg plutselig må kaste ut 2000 kroner for å kunne rettmessig bruke et navn, vi snakker om 11 bokstaver, som mitt eget for å kalle det kennel! 2000 kroner for 11 bokstaver!! Og fylket, jævla fylket! Elevpc koster 870 kroner, vi har gått på skolen siden AUGUST, og nå, rett før jul, midt i desember, NÅ passer det å sende ut den regninga med forfall 28. des? HALLO? Idioter.
Og Karianneidiot, endra mobilab. her om dagen, det har jo også sin pris da jeg måtte kjøpe ut ab. på den telefonen jeg kasta (mista) i do i august.

Poenget er at jeg har SÅ lyst til å sprekke at ord ikke kan beskrive det nok. Samtidig ser jeg at dette innlegget er a.) langt, b.) usammenhengende, c.) uten nevneverdig bukskap, med andre ord bare svada og vissvass fra første linje til hit. Og sikkert resten for den saks skyld.

10 minutter igjen. Egentlig burde jeg klappe sammen mr.mac og pelle meg opp å helle i meg nutridrink – det begynner å bli PÅ TIDE! Men det jævla hodet, som aldri slutter å tenke, en del av meg “uten fett, uten fett, velg den sorten uten fett”, den andre delen “drikk en med fett, lenge siden du har fått i det noe, trenger det” og videre “ja, men kroppen kommer sikkert til å suge opp alt av fett” og videre “jeg burde kanskje spise den youghurten som jeg egentlig skulle spise på skolen istedenfor?”

Valgets jævla kval. 8 minutter igjen. La oss bare håpe – at nutridrink løser verdensproblemer og holder motivasjon og viljestyrke gående til i morgen også. La oss håpe…

« Forrige side — Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 468 andre følgere