Bitre Blomster

Det er fredag, noe som for meg betyr at det er siste dag på ferie i syden! Sjekker ut av hotellet før klokken tolv i morgen, tar da buss til flyplassen i Chania for å henge der, store deler av dagen, før flyet går tilbake til Norge igjen. Gruer meg til kulda, har jo blitt så vant til at det er 30+ grader nå liksom.

Har hatt noen veldig fine dager sammen med min familie på ferie! Vi er i Rethymnon, på ett lite leilighetshotell som heter Steris. Kjempefint. Alt er nytt innvendig fra i år, very nice. Det er en fin restaurant i samme bygg som hotellet, vi er vel gjengangere der, så servicen deres er virkelig på topp.

Vi har gjort så masse! I dag var jeg og Inger på parasailing, altså at du henger i en fallskjerm etter en båt og flyr oppi lufta. Kilte i magen der jeg hang og skuet over Rethymnon fra en bedre synsvinkel.
Været har vært upåklagelig. Sol fra skyfri himmel hver eneste dag, bortsett fra i dag når det har vært noen skyer. Temperaturen er høy, klimaet er fuktig, men min lave innebygde termostat koser seg her nede, slipper liksom å fryse!

Har tatt en god del bilder og kommer sikkert til å laste opp en god del når jeg endelig kommer hjem igjen. Veldig morsomt at kameraet mitt fungerer i vann også, har fått tatt en god del badebilder også.
Blitt ganske brun, tror jeg? Litt vanskelig å bedømme ut i fra at alle andre her nede er knallbrune, men jeg har fått fint skille da, så noe farge må jeg vel ha fått!!

Arrene har det faktisk kjempebra. Positivt overraska over hvor godt de har takla all sola, var rimelig bekymra for at det skulle bli ett problem, men det er det altså ikke. I mine øyne ser det ut som om de har det bedre nå enn hva de hadde det for en uke siden. Eneste minuset med å få farge på kroppen er vel at arrene er hvite, så man ser virkelig ut som en sebra! Tar det ikke så veldig tungt vel å merke.
Har hittil fått 3 kommentarer, men that’s it! Deilig å slippe å bry seg, deilig å komme ett sted hvor folk gir en god faen. Folk er så DØMMENDE I NORGE!! Fordomsfulle. Blir så frustrert over hvor trangsynte vi er hjemme i Norge.

Nå skal jeg straks ut å traske gatelangs med mamma, kikke i butikker, finne en eller annen (tragisk) feriegave til Elin og litt sånn. Senere blir det skiftings til en finere kjole og deretter ut for å spise sen middag på Ambrosia som jeg nevnte ovenfor. Regner med det blir en aldri så liten Raki også, slipper liksom ikke unna. Ikke er det godt heller, men “nei takk” er liksom ikke et svar grekerne forstår. Bånnski.

Må vel pakke ned siste rest i kofferten også. Men nå skal jeg logge av for å nyte mine siste timer som ferierende turist!

Hei alle!
Må bare innom å skrive noen kjappe linjer, egentlig har jeg det kjempetravelt. Fant plutselig ut at internett er gratis så lenge jeg returnerer til resepsjonen hver dag og spør etter nytt brukernavn og passord! HAHA, barnemat!

Anyway. Jeg kom meg til Syden! Rethymno(N), kreta. Har det kjempefint! Hotell rett i strandkanten, må bare krysse gata før jeg er der. Det er kjempevarmt, men likevel herlig! Havet er også varmt, så det er jammen meg godt å kjøle seg ned innimellom.

OG. Jeg har selvfølgelig tatt en haug med bilder.

OG, for dere som har lest boka ØYA, så kan jeg meddele at JEG VAR DER I DAG! På “Øya”, eller SPINALONGA som den heter i virkeligheten! Typisk at jeg IKKE har lest boka, men skjønner jo nå at jeg ikke har annet valg enn å gjøre det. Holder på å lese sisteboka i Twilightserien, akk så spennende!

OG EN SISTE TING: NOBODY CARES! Det er INGEN som gidder å bry seg om arrene mine! INGEN! Jeg har fått 1 kommentar, men det er også alt. Han som spurte trodde det var en brannskade, og jeg sa det var PERSONLIG. Da gjetta han BILULYKKE, så da jatta jeg bare med. Har ikke noe behov for å forklare meg når jeg allerede har sagt det er personlig! Selvfølgelig er det folk som STIRRER, og det er ikke behagelig. Føler meg utilpass, angrer kanskje, ønsker i alle fall at jeg kunne ha vært foruten. Men slik er det ikke. Men det er deilig at folk ikke bryr seg! Stortsett er det nordmennene som stirrer, men ellers, NOBODY CARES.

Men nå MÅ jeg løpe. Hadde egentlig ikke tid til å skrive dette innlegget i det hele tatt, men jeg TOK meg tid ♥

Det er sommer. Det er juli. Snart august. Men poenget er at jeg greide det. Det går i orden, jeg greier det denne gang. Det er 31 timer igjen til jeg kan slippe jubelen løs, men jeg må ærlig innrømme at jeg begynner å kjenne det nå. Spenninga. Nervøsiteten, usikkerheten. SPENNING. Men ikke denne negative, denne positive. Når du tror du er på vei mot noe som kan bli skikkelig bra, men du vet at du kommer til å møte nye utfordringer – men likevel så kommer det til å bli bra. Det går bra. Dette går bra, det skal gå bra!

2010.
Jeg greier det i år. Jeg greier det nå. Denne gang. Første gang. Og jeg gleder meg. Samtidig som jeg gruer meg. Men mest glede og spenning.

I fjor var jeg sjuk. 2009. Jeg stirra i veggen på psykiatrisk mens billetten min ble kansellert, avbestilt. Legen skrev ei erklæring. “For syk”. Det ble ikke noe. Jeg stirra i veggen og tenkte minst mulig på hva som kunne ha vært og hva jeg egentlig gikk glipp av. Hvilken rolle spilte det egentlig, der jeg lå, sammenkrøpet i senga med knærne under haka. Fortapt i egne tanker, følelsene som ble for store til at jeg i det hele tatt orket å møte hverdagen. Jeg var så jævlig likegyldig. Jeg vet at jeg ville ha brydd meg mer om jeg hadde tenkt på det, derfor tenkte jeg ikke. Jeg var bare uinteressert i å høre om det når det ble snakket om i etterkant. Trakk på skuldrene og ga faen. Jatta med. Lata som om jeg ikke brydde meg, for det om jeg visste at jeg gjorde det – om jeg bare hadde kjent etter.

Orket ikke å erkjenne nederlaget noe mer, når papirene mine allerede var stemplet.

Samme året før det også. 2008. Lå på ungdomspsykiatrisk. Hadde ikke mulighet, hadde fullstappet behandlingsprogram, seks timer med fotfølging om dagen. Brydde meg innerst inne, prøvde å høres ut som om jeg var glad på andres vegne for deres ferielykke.

Men i år er det MIN tur. I år er jeg KLAR til å dra. Min høyt elskede mamma har kjøpt meg ny koffert, kjørt meg på politistasjonen, fiksa meg nytt pass, sendt meg i solarium gang på gang for å opparbeide en fin grunnfarge – preparert meg, forberdet meg – I ÅR BLIR DET FERIE. Nå skal JEG også være med. Til syden. Til Hellas. Kreta. Rethymnon. I en uke.
OG JEG DRAR OM 31 TIMER.

Bryr meg. Gleder meg. Kjenner mestring, for dette hadde jeg egentlig aldri trodd. Det virket for “fjernt” for meg, for langt unna til at jeg i det hele tatt orket å ta det innover meg og tillate meg og glede meg på forhånd – for ting snur så fort i min verden. Vet liksom aldri når den der smellen kommer (OM den kommer) – den som potensielt ødelegger alt det gode – og hvis jeg da har GLEDA meg på forhånd, nei da blir sorgen enda større, nederlaget enda mørkere og håpløsheten gror.

Så den siste uka, har jeg kjent det komme. Kjempa litt ekstra for å holde meg i skinnet – det går faen ikke skeis nå altså, sånn er det bare.

Gleder meg til sol, varme – ORDENTLIG ferie. Jeg har jo “ferie” hele tiden (er det noen som tror), siden jeg ikke går på skole eller jobber, men dette blir FERIEFERIE, jeg ser forskjellen.

Gruer meg også. Nytt land. Fremmede mennesker. Annen matkultur. Og ikke minst; sol og sommer innebærer lette klær, som igjen betyr eksponering av ARR. Arr er ingen skam, arr er ingen skam, arr er ingen skam. Jeg repeterer det i hodet hele tiden. “Øver” meg på å la være å kle på meg genseren jeg alltid har i nærheten, som jeg trekker over armene for å “skjerme” verden for min sykdom. Fokuserer i hodet på å gå gjennom butikken, ignorere de lange blikkene som enkelte sender, møter de usikre blikkene som søker mine øyne, ser menneskene i øynene, møter. Fokuserer. Fokuserer på å være meg selv, på godt og vondt, uten skammen. Jeg skammer meg ikke over arrene på samme måte som jeg gjør med maten. Skammer meg egentlig ikke over arrene – problemet er heller at jeg er redd. Redd for å støte andre mennesker med min egen sykdom, slipper ikke unna at det ser (og er) selvpåført.
Men jeg slipper ikke unna mine egne arr uansett. Det er ikke bare armene som har fått gjennomgå iløpet av årene med sykdom og frustrasjon. Begge leggene er også prydet, brystet, halsen, her og der på lårene, på hendene. Jo eldre arrene er – jo mindre plager de meg. Arr blekner med tiden, men av og til er den prosessen ekstra lang. Min største bekymring er høyre overarm – årets skadesprekk. Jeg ser jo selv at det ikke er vakkert, det er direkte stygt å se på – og jeg vet jo det. Men jeg kan ikke ta det tilbake, kan ikke slippe unna, må bare AKSEPTERE det. Men siden disse siste er “ekstra” stygge siden de er nye, rosa striper, opphøyet, buler utover og helst ikke skal eksponeres for direkte sollys, måtte jeg spørre min kjære fastlege om råd. Så nå har jeg gått til anskaffelse av solfaktor 50 (barnesolkrem) og tape som skal oppå kremen igjen – for at det ikke skal bli verre enn det allerede er.

Men bortsett fra akkurat dette med arr og mat, så må jeg si at gleden og spenninga er større. Greide det i år. Endelig, endelig, endelig ferie.