Dette med bytting av design ble for å si det mildt; en helvetes stor jobb. Men, nå er alt i sin skjønneste orden, mangler bare lesere for å si det sånn. Jeg har nemlig byttet blogg! Blanke ark.

kariannem.com

Våknet klokka tolv omtrentlig. Jeg hater å stå opp med “jeg vil spise og spy idag”, det er utrolig slitsomt å tenke tanken gang på gang gjennom hele dagen. Planlegger, fantaserer, drømmer, diskuterer, ambivalens, bestemmelser, ombestemmelser, etcetera, etcetera – igjen og igjen.

Men jeg har gjort ganske, veldig mye idag, egentlig. Jeg liker dager hvor jeg ikke tenker “åh, så sakte alt går”.

Voksenpoeng til meg for å ha brettet klær dagen etter klesvask, vanligvis står stativet oppe i fem, seks, sju dager. Deretter ryddet, støvsugde og vasket jeg i to timer. Og jeg har plukket opp kameraet, første gang siden Januar.

I kveld fikk vi besøk av Baghera. Zahra + Baghera = valper? I hope so. Han er utrolig fin men av respekt for disse stakkars dyrene orket jeg ikke akkurat å plukke opp kameraet akkurat da! Vi er tidlig ute ser det ut som, bare forspill idag, for å si det sånn. Men de har en ny date imorgen, er spent på det. De hadde i alle fall god kjemi. Jeg som ikke skulle rote meg bort i håpefulle tanker ser valpekasse med søte små når jeg lukker øynene.

Jeg vil ha sommer! La ut bilde at tatoveringa i November men da var den helt ny, så jeg tok ett par nye.

UTROLIG fornøyd med den. Bodø Ink.

Handle with care. Har enda vanvittige mengder med næringsdrikker men jeg fylte opp kjøleskapet igjen idag. Enda har jeg 168 stykker som ikke får plass i kjøleskapet og mellom 150-200 i kjøleskapet. Nesten så jeg begynner å bekymre meg for om de kommer til å gå ut på dato, men det skjer ikke før September så teknisk sett så kommer de ikke til å ha gått ut på dato i forhold til kalorimål og gode intensjoner.

Pluss sikkert femti stykker til nederst i skuffen nederst liksom. Av og til slår det meg hvor sykt det er, men jeg prøver å la være å tenke på det. Jeg har dedikert én hylle til youghurt og pepsi max i det minste.

Og, jeg har designet ferdig den nye layouten! Endelig for å si det sånn. Jeg brukte to timer på en kladd som jeg ikke fikk lagret, er det ikke typisk? Men etter det igjen begynte jeg å lure på hvorfor jeg ikke var MER kreativ. Har jo endret layout noen ganger men det er jo mest fargene jeg endrer på. Think outside the box, så nå har jeg gått for noe helt nytt. Det tok meg seks timer. Hangup på detaljer, flisespikkeri og småpirk. Fargenyanser, padding meg her og der, marginer, pixler og gudene vet. Når jeg først kommer inn i det tikker klokka fortere enn jeg aner. Gjorde forsåvidt ferdig designet for… to ukers tid siden tror jeg men dørstokkmila er å lage header for min del. Komposisjon, bilder, hvilke bilder, sammensetning, pixler, klipping og liming, nyanser, farger, samspill.

Men når jeg var ferdig derimot, herregud for en herlig følelse! Beste i verden når man har jobbet drithardt (8 timer til sammen, selvsagt delt opp i økter) også blir man fornøyd med resultatet. Det føles helt fantastisk så jeg er kjempespent på å ta den i bruk. Må nok stenge bloggen for å rydde i rotet før jeg er helt ferdig. Details, details. I’m so excited for å være ærlig! Det føles så bra, når man føler at man lykkes. Når jeg kommer dit at jeg ikke er redd for hva alle andre måtte synse eller mene om det, når jeg bare stoler hundre prosent på at jeg liker det, har gjort mitt beste og nådd mitt personlige mål.

Skal prøve å gjøre det imorgen, begynner jeg nå blir jeg sittende pal i de timene det tar, så om jeg gjør det imorgen har jeg i det minste en slags plan. Pluss at Baghera kommer. Egentlig er det hundeutstilling i Hartsad denne helga og det stikker litt i hjertet at jeg ikke tør å dra bort dit. Jeg var der i 2010 i forferdelig, helt jævlig forfatning, med sonde i nesa og altfor få kilo på kroppen, mennesker som glor, svimling og hele pakka. Jeg og mamma skulle dit i fjor, vi kom så langt som at vi sto på parkeringsplassen men så fikk jeg helt sperre fordi minnene fra 2010 bare poppet opp i hodet mitt. I år derimot er det angsten som stopper meg.

De ringte fra Norsk Kennelklubb for noen uker siden og spurte om jeg ville være skriver, fikk helt panikk fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle ro i land at jeg ikke kunne. “Nei vet du, jeg har panikkangst med agorafobi og får helt panikk av store folkemengder”…. turte ikke å si det. Det ble til “jeg er bortreist, beklager.” Surt, surt, surt for jeg skulle gjerne gjort det. En skriver er forresten en slags assistent som sitter inne i et lite telt og skriver ned alt dommeren sier av bedømminger og spesifikasjoner som deles ut til eier/hund når de forlater ringen.

Ikke meldte vi på Zahra heller, vi orket ikke fordi hun allerede er champion, haha! Men mamma skal stille men jeg aner ikke hvilken eller hvilke hunder hun skal stille. Sikkert alle? Aner ikke. Julie kanskje? Unghundklasse, aldri vært stilt før så det er sikkert logisk. Odin har jo dratt i land sløyfer og rosetter i bøtter og spann, så kanskje Dina skal i ringen?

Jeg er spent på hva mammas nye valp skal hete. Jeg skal passe alle fire hundene fra tirsdag til onsdag fordi mamma drar til oslo for å hente lille knøttet (Odin sin datter), jeg skal med andre ord ha kameraet klart! Det gledes.

To døgn er i alle fall overstått etter mye surring og irritasjon men det forsvant etter at jeg falt inn i “jeg skal designe header”, det tok to timer og etter det hadde jeg ikke tid til tull fordi kvelden har gått slag i slag. GRUER meg til imorgen. 17. Flere hangups. Datoer som 4. 7. 17. 27. og 29 er merkelig nok de mest triggende fordi i hodet mitt er det “en fin dato å telle fra” selv om det er latterlig fordi det ikke burde spille noen rolle i det hele tatt. Kan ikke 14. Mars være en okei dato liksom? Gruer meg fordi tankekjøret er ekstra under press fordi noe inni meg mener “come on, siste gang, fin dato, do it – jeg vet du vil så kom igjen da!”

Men nå, CSI også skal jeg prøve å legge meg… ikke så vanvittig sent.

God helg dere! Og om bloggen er stengt er det bare fordi jeg knoter med designet men satser på at alt er i orden igjen på søndag, aner ikke hvor lang tid det eventuelt tar.

Igår manglet jeg én pille av medisindosen jeg tar og det er kombinasjonen av to typer medisiner som slår knockout på meg om kvelden, det fikk jeg erfare igår når jeg bare hadde den ene typen og det tok meg to og en halv time å sovne. Var ganske stolt av å være i seng med lyset av innen klokka 0200 (dagen før la jeg meg 0700 og sov til 1230) men jeg sovnet jo så sent at det ikke ble mange timene med søvn. Fy faen jeg hadde ikke lyst til å gjøre annet enn å sove når klokka ringte men jeg hadde jo en plan for dagen og rett og slett ikke tid til å sove noe mer.

Først var det klesvask som sto på planen, deretter ringe frk.fastlege for å få ordnet den detaljen med medisinene. Vi husket det begge igår midt i samtalen men typisk nok husket vi det ikke på slutten. Standard! Hun skulle fikse det og jeg fant ut at jeg og Therese kunne stikke innom legekontoret og hente medisiner når jeg uansett skulle treffe henne klokka ett. Før jeg traff Therese gikk jeg en liten luftetur med Zahra men tok henne likegodt med når jeg skulle treffe Therese også.

Været i dag. FY FAEN. Mildvær og regn etter dager med masse, masse snø = sørpe, is, glatt og jævlig pluss vind fra helvete, rett og slett jævlig surt. Hverken jeg eller Zahra liker å gå tur i sånt vær, Therese var heller ikke begeistret. Svippet deretter innom legekontoret hvor damen i skranken ikke fant piller og frk.fastlege var ikke tilgjengelig så da kom jeg hjem tomhendt omtrentlig klokka to.

Jeg har brukt noen timer idag på å lese gjennom hele bloggen til Fredrik. Det er helt utrolig at noen som kjempet en kamp mot kreften klarte å være så utrolig positiv og se lyst på livet. Setter virkelig, virkelig ting i perspektiv. Virkelig inspirerende og ikke minst gripende. Tårene trillet gjennom de siste innleggene, helt vanvittig at livet kan være så brutalt. Men holdningen hans er utrolig inspirerende. Kjenner det smitter litt over på meg selv, at jeg på en måte blir inspirert til å se lysere på min egen kamp. Jeg vet at utrolig mange har lest den gripende boka Idas Dans og ikke minst Regines bok og [blogg]. Velger derfor å dele linken til [Fredriks blogg] for hans historie burde også leses!

Vasket en ny maskin med klær og hang opp alt sammen. Deretter fikk jeg tak i frk.fastlege og fikk ordnet med medisiner så etter det igjen traff jeg Elin og vi måtte innom hos frk.fastlege for å få medisinene og samtidig fikk jeg litt oppmuntring til å styre unna spising og spying. Det første døgnet er i boks akkurat i det minuttet jeg skriver disse ordene. Trangen var der men jeg klarte det med litt støtte.

Nå gjenstår det bare noen kalorier før jeg kan si at jeg har nådd målet for dagen. Kalorimålet ble senket bittelitt igår for at det skal være enklere for meg å lykkes. Bare bittelitt under minimum/maksimum målet men jeg vet jeg må strekke meg etter det når jeg blir lagt inn igjen 30. Mars (på lillebrors fireårsdag faktisk).

OG. This is the exciting part. Imorgen kommer Baghera og hans eier på besøk til meg sammen med mamma, så da får vi se om Zahra og Baghera har kjemi! De skal møtes flere ganger iløpet av helga for å virkelig vite at vi har gjort alt som gjøres kan for at parring kan bli vellykket. Gruegleding – prosessen er ikke så jævlig morsom i seg selv. Dogs doing it liksom. Jeg skal spare dere for detaljene men Zahra synes det er smertefullt og om det er noe som stikker i hjertet mitt, så må det være Zahra in pain. Men; no pain, no gain. Fingrene krysset for at de liker hverandre og at det klaffer.

Jeg liker at jeg har en plan for morgendagen. Jeg hadde en plan på dagen idag og når jeg skriver det ned ser jeg egentlig at jeg har gjort mye og det får meg til å føle meg litt bedre – at hele dagen ikke føles forgjeves eller bortkastet – for det har den faktisk ikke vært. Med tanke på at jeg får besøk imorgen burde, ikke bare burde – men jeg må shine leiligheta litt.

Dag 2 as we speak så jeg håper at det går greit imorgen også. Bare det at jeg har en plan hjelper. Det er jo på kvelden det tipper over for meg og når jeg da har besøk og skal gjøre noe så viktig som å forsøke å få en drøm til og gå i oppfyllelse – no time for bingeing and purging. Pluss at jeg har frk.fastlege som backup og moral support. Djee, positive attitude for første gang på lenge.

Les Fredriks blogg da! Positiviteten hans er smittsom, I can feel it.

På mandag skrev jeg at jeg skulle bli flinkere så jeg er i det minste på saken nå.

Onsdag. CSI på skjermen og Zahra som selskap. Fint å se lillefrøken igjen, begynner tross alt å bli 14 dager siden sist. Det høres sikkert fint ut men det er vel egentlig bare toppen av isberget.

For å gi dere hele bildet må jeg spole tilbake til mandag, innlegg publisert 1900 presis, etter det var jeg mest bare sint. Inni meg. Men jeg hater at jeg blir så “ha-ha” når jeg er sint eller uenig? Eller misfornøyd. Ikke var jeg fornøyd med menneskene som jobbet aften heller, ingen jeg kjenner godt nok til å blåse ut til. Løsning? Ring en venn (Elin) med ekstra bass i bilen og spill sangene du likte når du var fjorten – eller i fylla – så høyt at du ikke hører noe annet enn bass. Det er fint når noe så enkelt kan hjelpe. Der og da hadde jeg det fint. Those precious moments.

Men etter det, når jeg kom tilbake var jeg skikkelig stressa inni meg men visste at om jeg åpnet munnen ville frustrasjonen bare renne ut av meg sammen med litervis av tårer og sinte ord og jeg orket ikke det da så jeg bet det i meg en stund men jeg slukner på medisiner uansett så jeg sov i det minste.

Sto opp igår og var salig stressa for å finne ut om frk.psykolog var tilstede noe hun faktisk var så det var en lettelse å vite at jeg i det minste skulle snakke med henne klokka to, før jeg dro. Innen den tid hadde jeg drukket altfor mange kopper kaffe, dusjet, pakket tingene mine og var klar til å dra hjem egentlig, sånn som jeg hadde fått beskjed om.

Hun var ikke informert. Hun hadde ikke peiling på hva og hvorfor og hvem som hadde bestemt sånn og slik og hvorfor noe som helst. Er det mulig? Det er alt jeg tenkte, ER DET MULIG? At ingen hadde drøftet noe som helst med min behandler om hvorfor jeg skulle ut sånn voldsomt fort? Rullegardina ned, håpløshet og jeg var REDD for å reagere. Mest fordi jeg aldri har hatt en grunn til å reagere på den måten før – til frk.psykolog – ergo visste jeg ikke hvordan hun skulle ta det så jeg holdt igjen de ordentlige følelsene og spilte likegyldig helt til jeg fikk bekreftet at reaksjonen min var naturlig.

Så da fikk jeg satt ord på det jeg tenkte, følte, oppgitthet, maktesløshet og en voldsom trang til å ta det ut på meg selv. Jeg har store problemer med å bli ordentlig sint på andre mennesker og tror heller på noe sånt som “det er min feil, det er meg det er noe feil med, jeg fortjener å straffes”.

Men frk.psykolog skrev en plan. Jeg følte ingenting annet enn “det kommer aldri til å gå, herregud det der er jo helt håpløst.” Bak på lappen skrev hun “Ikke dø!”, så om alt annet feiler har jeg i det minste holdt meg i live siden jeg ikke tenker på døden som løsning, utvei eller noe som helst. Jeg har liksom ikke lyst til å dø – been there, done that og vet skrekkelig godt hvordan det går når man ikke lykkkes og husker skrekkelig godt hvilke konsekvenser det fører med seg. Klok av skade frister det ikke med repriser av noe som helst slag.

Etter samtalen ventet jeg på at mamma skulle hente meg samtidig som jeg ikke kunne forstå hvordan noen kunne ta en avgjørelse om utskrivelse over hodet på alle i teamet mitt, inklusiv meg selv. Ordre fra “høyere hold” and god knows who. Omtrentlig klokka fire kom mamma og henta meg. Først dro vi hjem med ting – deretter måtte jeg på butikken for å handle pepsi max om ikke annet. Har ikke akkurat lite næringsdrikker for å si det på den måten…

Avgjørelser. Utrolig vanskelig å skulle bestemme seg for noe selv om det er simpelt i seg selv. I førti minutter satt jeg og mamma i bilen utenfor butikken mens jeg iherdig forsøkte å skrive en handleliste – den inneholdt bare tre ting men jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg bare skulle gi etter for bulimisk først som sist eller om jeg skulle “se det an”. Jeg gikk for sistnevnte men etter to timer hjemme presterte jeg å kaste opp uten å ha overspist og da var det gjort.

Følelseskaos. Takler det ikke og flykter altfor lett om jeg kan eller ikke ser noen andre løsninger enn å løpe fra det. Når verden blir for mye – flukt. Døgnrytmen var vel punkt nummer to som ikke gikk slik det skulle med tanke på at jeg la meg 0700 og sto opp 1230.

Jeg sto opp med “jeg SKAL spise og spy idag” og orket ikke å tenke mer på det. Jeg bare… orket ikke. Jeg hadde legetime 1430 så…

Dagen idag har vel heller ikke vært noe særlig for å si det på den måten og det handler ikke om spising og spying, det handler om noe helt, helt annet. Dere vet kjøreforbudet og 4. April? Endelig lovlig å kjøre bil igjen, kjøre opp og få sertifikatet?

“August” og tårene trillet. Jeg må vente helt til August. Kjøreforbud helt til AUGUST. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg er ærlig? Se bort i fra moral og etikk, rett og galt akkurat her – hvorfor kunne jeg ikke bare løyet? Hvorfor kunne jeg ikke bare trukket på skuldrene og sagt JA når noen spurte meg om mitt siste epileptiske anfall var i April 2011? Men jeg sa nei og fortalte sannheten om flisegulvet til mamma etter oppkast i August 2011. Ærlighet varer lengst?

Jeg vet jo veldig godt at jeg gjorde alt riktig når jeg fortalte sannheten, både for min og for andres sikkerhet – men det gjør dessverre ikke min egen skuffelse noe mindre av den grunn.

Jeg føler så jævlig at jeg har tapt så utrolig mye. Det første året med kjøreforbud var kjipt nok i seg selv men det gikk. Jeg klarte det, taklet det sånn høvelig dit at jeg kom i mål – over målstreken. I 10 dager hadde jeg lov til å kjøre bil men satte meg aldri bak rattet, rakk det ikke før jeg fikk nytt anfall og nytt kjøreforbud i 12 nye måneder, til og med 4. April 2012. Det var et realt slag i trynet for min del. Fy faen jeg har ikke ord for hvor jævlig surt det var. Jeg er en utålmodig sjel og å vente på at tiden skal gå er noe som av og til driver meg til vanvidd selv når jeg vet at det ikke er noe annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet jeg ikke har og håpe på de beste.

Men jeg mener nevrologen sa det gikk greit med April i Oktober – selv om jeg da hadde fortalt henne om anfallet i August. Men nå derimot er oppfatningen endret og det er ingen verdens ting jeg kan gjøre med det. Moralskt korrekt men følelsesmessig… ruinert.  Jeg kan søke men oddsen for at det liksom skal godkjennes når det er bekreftet og spesifisert at epilepsi er diagnosen og årsaken – at det ikke kan skyldes på noe annet eller forklares på en annen måte – there’s nothing I can do.

Innen August kommer har jeg vært gjennom nesten 30 måneder med kjøreforbud. To år er surt nok i seg selv! Og jeg var så jævlig nesten i mål! So fucking close! Helt til ærlighet og endrede meninger … vraket både håpet og muligheten.

Så ja, tårene trillet. Det gjør så vondt.

Det gjør så jævlig vondt å håpe på det beste også skjer det ikke. Når man har så lite i hverdagen blir det ikke bare en big deal, men en jævlig big deal. I nesten 6 måneder har jeg holdt fast i TO ting. To ting jeg har ventet på og håpet for selv om jeg prøver febrilsk å ikke få håpet for høyt fordi det gjør enda mer vondt når det ikke skjer. Jeg vil beskytte meg selv fra skuffelsen jeg takler så dårlig.

To drømmer. Sertifikat og valper.

Så da står jeg igjen med én ting. Zahra. Jeg holder det på en armlengdes avstand og tør ikke å ta det inn, om fem uker – da vet jeg for sikkert hva som skjer. Hun har løpetid akkurat nå og vi har funnet en match og de skal treffes for første gang allerede på fredag. Planen er at de skal være sammen noen dager for at det forhåpentligvis skal gå bedre enn i fjor hvor parringen i seg selv virket vellykket – men det ga ingen resultateter. Trenger jeg å si at jeg var heartbroken?

This is my last hope – bokstavelig talt. Jeg trenger at noe går min vei NÅ. Jeg er jævlig lei av livet og nedturer, komplikasjoner og sykdom, jeg er utrolig forbanna for at mine friske håp og forventninger gruslegges gang på gang på jævla gang. Hva gjorde jeg galt? What went wrong, hvorfor skjer alt dette? Om livet handler om flaks og uflaks, er det ikke da på tide at jeg har flaks, for én gangs skyld? Pretty please, jeg trenger at dette funker.

Om det skjer… Om Zahra blir drektig og får valper i slutten av Mai… 8 uker med søte små som trenger kontinuerlig tilsyn døgnet rundt. Om ikke dét er å flytte fokus fra sykdom så vet ikke jeg! Ikke bare blir det valper, det vil si at kennelen min blir mer enn et navn på papiret – men en faktisk bedrift. Noe JEG har oppnådd, noe JEG har fått til. Noe positivt. Min kennel, mine valper, mitt ansvar.

Jeg hadde noen som spurte meg om ikke det var litt uansvarlig at “du som er så syk med så mye ansvar…” De som har møtt den målrettede versjonen av Karianne vet at hun får til omtrentlig akkurat det hun vil når hun først kommer i gang og kjemper for noe hun tror helt og fullt på, noe som gjør at hun føler seg bedre eller som noe annet enn bare sykdom. Når jeg tenner på de riktige pluggene – I’m flying og jeg tuller ikke. Gi meg en sjanse, I’m dying to prove it.

Men jeg tar ingen gleder på forskudd. Okei, jeg lyver når jeg skriver det fordi håp fungerer ikke på den måten for meg, det er ikke så enkelt som å velge å håpe eller ikke håpe, det er noe som skjer når det skjer. Så JA, jeg håper men jeg tør ikke å ta gleder på forskudd. Gi meg røngtenbilder med bekreftelse om fire-fem uker – da skal jeg begynne å glede meg.

Ikke bare var det kjøreforbudet som ble dårlige nyheter idag, attpåtil noe annet som gjør meg litt.. trist, det også.

Men akkurat nå føler jeg ikke så mye. Jeg har skrevet dette innlegget uten at jeg har levd meg inn i det jeg har skrevet – nummen bare. Det skjer etter timer meg spising og spying. Som planlagt men det plager meg ikke at det ble sånn fordi jeg var innstilt på det fra jeg sto opp. Men imorgen derimot, så har jeg faktisk lovet frk.fastlege å prøve. Ikke bare prøve – men vi skal gjøre noe nytt. Og jeg tror det kan ha noe å si, faktisk ganske mye.

Dere vet hvordan jeg har skrevet om bekreftelse, at jeg trenger hjelp til å tro på meg selv når jeg ikke klarer å tro på meg selv alene? Daglig bekreftelse. Det vil si at jeg hver dag, hver gang jeg står ovenfor valget “skal – skal ikke spise og spy” så kan jeg ringe frk.fastlege. Ikke for å snakke en hel masse, men bare for å høre de få ordene jeg trenger å høre. Jeg tror det kan ha noe å si.

Min første reaksjon var “men herregud, jeg kan ikke ringe å plage deg hver eneste dag med dette her!” og jeg ble veldig positivt overrasket over responsen hennes. At om det var noe “så lite” (for henne å si) som skulle til for at jeg skulle klare å stole mer på meg selv og “nei du skal ikke spise og spy idag”, så ville det gjøre henne lykkelig om jeg lyktes. Noe uprøvd som jeg tror på, kjenner at det gjør tanken på morgendagen enklere å forholde seg til i seg selv.

Så nå må jeg gjøre det jeg kan for å holde ut det som nå er “den uutholdelige hverdagen”.

For én gangs skyld er jeg innstilt på å legge meg tidlig (i min verden) og stå opp imorgen å gjøre noe riktig. Jeg skal treffe Therese er planen, dessuten trenger leiligheta litt stell etter 14 dager som tom, klesvask, tur med Zahra, jeg burde plukke opp kameraet eller gjøre NOE. For å styre unna en selvdestruktiv misjon mot 30. Mars som er ny innleggelse. Nei Karianne, du trenger ikke å fucke opp alt du faktisk har begynt å få til mens du var innlagt – selv om avdelinga fucket det opp helt på slutten.

Uansett. Mandag.

Akkurat nå er jeg mest bare sliten. Kaos fra begynnelse til slutt, til og med Therese sa hun var forvirret og da er det ikke rart at det er enda mer kaotisk i mitt hode. Min sak, mitt liv og likevel er det jeg som vet minst og får informasjonen sist. Det skaper uro for min del.

Igår var jeg halvveis håpefull, jeg vet ikke hva jeg trodde på? Noe annet, noe annerledes “kanskje nå, kanskje denne gang, kanskje dette blir annerledes…” Who am I kidding? Helga har i og for seg vært ganske okei når jeg var så heldig at to fantastiske mennesker jobbet motsatt, ergo hadde jeg noen jeg liker veldig godt å forholde meg til i hele helga.

Men la oss hoppe til den kaotiske delen. Først sa de “én uke er nok”, så sa de “to uker”, så sa de “imorgen.”

Det er veldig lite å forholde seg til noe annet fra dag til dag, jeg rekker ikke å forsone meg med noe som helst før situasjonen er helt annerledes igjen. Does my head in for å si det på den måten.

Akkurat nå føler jeg meg veldig, veldig overlatt til meg selv. Det har seg sånn at noen sa “ut på torsdag”, men idag fikk jeg beskjed om “ut imorgen”, kjenner jeg blir frustrert. Fordi jeg har gjort noe og jobbet for å snu noe. Rutiner, seriøst. Tror de det holder å snu rutiner i én uke også er alt fint og flott igjen? Men så var det noen som skjønte at det kanskje ikke var tilstrekkelig men systemet er veldig firkantig, min oppfatning er i alle fall slik.

Jeg misliker sterkt når jeg blir sammenlignet med “alle andre” som har samme diagnose som meg og jeg misliker når noen kun ser ett av punktene og ikke hele bildet. Hva de ser først? Emosjonelt ustabil og alle merkelappene det fører med seg. Dramatisk, manipulativ, liker oppmerksomhet, liker å være innlagt, prøver å spinne alle rundt sin egen lillefinger for å få det slik hun vil, løgner. Det føles litt som om noen leser mellom hvert ord jeg sier for å forsøke å få tak i intensjonen bak ordene mine, om det kan tolkes og tydes som noe jeg faktisk hverken sa eller mente.

Setninger som begynner med “de med borderliene….” eller “de med spiseforstyrrelser…” Ja, hva med de? Og hva med meg? Det finnes garntert fellestrekk men alle er likevel forskjellige. “Komorbiditet er en fin bil” var det noen som sa til meg i sommer, spot on. (=samtidige sykdommer, samsykelighet, forekomst av flere ulike sykdommer eller lidelser samtidig hos samme person.)

Jeg vet ikke. Jeg vet jeg har snudd på noe og har sånn sett gjort det bra, i alle fall mitt beste, i alle fall nesten, i alle fall gjort noe. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive nå fordi jeg er litt usikker på formulering, men jeg føler meg ikke ferdig. Jeg vet ikke om skipet seiler eller synker. Jeg vet ikke hvor jeg har impulsene mine, om jeg er klar, eller rett og slett klarer – å fighte trangen til å spise og spy when the going gets tough. Jeg føler meg veldig, veldig fifty-fifty. At det bare skal noe så lite til som et vindpust før jeg stuper ut av balanse og inn i det ene eller det andre.

Men på den andre siden ser de åpenbart at jeg trenger noe, which I guess is good?! Jeg skjønner bare ikke skissene som ble til planer. Eller joda, det er jo så utrolig mange faktorer som spiller inn, etceterea, etcetera, men jeg er der at jeg skal ut og inn og ut igjen. Hjem imorgen, sytten dager hjemme, sytten dager inne, ut igjen.

Men det som trasher dagen idag må være mangelen på hva i guds navn jeg skal ta meg til når jeg er hjemme. Hva gjør jeg når det blir vanskelig, hvordan holder jeg ut trangen, hva kan jeg bruke som motivason, hvorfor skal jeg holde ut, hva er målet. En plan, det er det jeg savner nå. Noe konkret, et ark å se på.

Så jeg skal liksom ut, punktum. Akkurat nå føler jeg meg veldig overlatt til meg selv fordi jeg ikke vet om frk.psykolog er her imorgen og om hun ikke er det, så har jeg ingen andre.

Men så kom det så innihelvetes brått da. Torsdag, jeg var liksom med på den. Det kan sammenlignes med at du har eksamen om tre dager og plutselig får du varsel på tjue timer igjen og du innser at du har fullstendig feilberegnet – hva skjer da? Man får jo faen meg panikk i en sånn situasjon.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om det. Noe inni meg føler at jeg er dømt til å synke, dømt til å feile, at det er uunngåelig. Klokka er kvart på sju og jeg sitter enda og kverner på om jeg bare skal svippe hjemom en tur siden “alt er tapt”. Jeg vet det er en sorthvit tanke, poenget er bare at det er vanskelig å forholde seg til.

“Hva synes du om det?” og jeg vet ikke. Ærlig talt, jeg har ikke peiling. Eller jo, jeg ser ikke vitsen med å kave i to uker til, jeg frykter jo at jeg må begynne på nytt da, at neste innleggelse bare blir en reprise av denne istedenfor å bygge videre på det jeg har fått til nå. Og nå kan jo noen tro at jeg kan bygge videre – om atten dager, men kjære – det fungerer ikke sånn.

Jeg VET IKKE hvordan morgendagen ser ut. Det går for hver dag, hver imorgen som kommer. Jeg aner ikke om jeg kommer til å ende opp over doskåla eller om jeg kommer meg gjennom dagen og i så tilfelle, hvordan jeg skal få det til. Jeg kan selvsagt planlegge noe konkret og bestemme meg for at det skal gå bra – men det er ikke alltid det strekker til heller når du slites i fillebiter inni deg fordi du vil, men du vil ikke.

Det største problemet jeg ser er hvordan jeg skal flyte i atten dager uten å ødelegge fullstendig. I en destruktiv misjon kan jeg ruinere mer enn jeg aner. Hvordan holde igjen? Hvordan ikke bli gal, hvordan unngå å spise og spy som flukt, hvordan styre unna barberblader eller annet, HOW? Det hadde vært enklere om jeg hadde en plan, noe å forholde meg til, men det har jeg ikke.

God jul, godt nyttår, god påske <—–Karianne på psykiatrisk. Høytider. Men jeg har ingenting i mot å være inne i påsken, høytider er ikke min greie men bulimikeren stortrives i det fri kan du tro. Jeg bare møter meg selv i døra. Rekker såvidt å svinge en tur ut før jeg returnerer – igjen og igjen og igjen. Siden 2007 er 9 måneder hjemme det lengste jeg har fått til. Joda, det er jo fint og flott det, greia er bare at jeg er lei av det. “Hello there, only me… again.”

Rutiner. Det er noe som må kjøres inn før det går på automatikken, det er noe man må gjøre mange, mange ganger før det går av seg selv, før man husker på det eller gjør det uten å tenke. Allerede har jeg en hel haug med alarmer på telefonen som piper i tide og utide. Stå opp, hente medisiner, frokost, morgenmøte, lunsj, middag, kvelds, medisiner, sovemedisiner.

Hjemme blir det stå opp, medisiner + frokost, lunsj, middag, kvelds, medisiner+sovemedisiner, sove. And all the time inbetween.

Jeg har hvertfall noe i helga og tirsdag/onsdag. I helga får vi enten besøk, eller sender Zahra avgårde for parring. Kryss fingrene for oss, jeg trenger valper. På tirsdag/onsdag skal jeg være hos mamma for å holde Dina, Lea, Odin og Zahra med selskap mens mamma reiser til Oslo for å gjett hva? Hente hjem hund nummer fem. Odin ble pappa i Januar nemlig så da blir det familieforøkelse igjen. Men tirsdag/onsdag kommer til å bli… knalltøft. For å si det sånn har jeg spist meg gjennom både kjøleskap, fryseboks og skap før.

Okei. Nok om det som går galt, mest sannsynlig går galt eller kan gå galt – jeg har bare ingen tro på meg selv eller noe annet for den saks skyld. Rutiner jeg har snudd; kalorimålet maksimum/minimum, døgnrytmen og litt sosialisering med andre pasienter på avdelinga. Men nå må jeg bare sette punktum  for å publisere, hvis ikke kommer jeg ikke så langt.

Jeg skal prøve å bli flinkere til å skrive om hverdag. Helst noe daglig igjen, omså bare for å få min egen tid til å gå. Jeg har noen små idéer i hodet mitt men kommer jo aa-aaldri igang med noe.

En sånn dag hvor jeg til slutt skrudde av lyst og bare lå i senga og hadde vanvittig lyst til å grine fordi livet føles så jævlig kjipt innimellom. Fullstendig meningsløst. Mest fordi… vel. Sånn som jeg forsto det skal jeg ut på torsdag, altså neste. Og jeg.. vel. Vet ikke. Kan jo gi faen fordi korte innleggelser.. jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, jeg er vel ingen stor fan sånn egentlig fordi 14 dager. Det tar liksom 21 dager å lage en ny vane/rutine og jeg tror veldig på den “regelen” ergo er fjorten dager 2/3, altså litt mer enn halvveis. Akkurat sånn at jeg ikke vet om det går bedre når jeg kommer hjem eller om det er rett tilbake til samme gamle.

Den borderlinediagnosen er en pest og en plage innimellom. Jeg føler meg litt satt i bås innimellom, at folk rygger unna med en gang de får høre “emosjonelt ustabil”. Jeg er ikke bare en diagnose! Og selv om jeg har den diagnosen så betyr ikke det at jeg kan sammenlignes med “alle andre” med samme diagnose. Selv om man har en diagnose til felles og kanskje kjenner seg igjen i andre sine historier – jeg er meg, min historie er unik på lik linje som at alle andre er seg selv og har sine egne historier.

Men det heter så fint at “emosjonelt ustabile ikke har godt av å være innlagt så lenge om gangen” (i alle fall her…). Irritasjonsmoment for min del, faen heller. For meg er det ikke den diagnosen som står øverst på lista, den diagnosen som er det største problemet. Spising, spying, sult og trening – det er der hodet mitt er og det jeg bruker tid på.

Her om dagen var det en dame som sa “vet du hva? Du er ikke som noen andre emosjonelt ustabile mennesker jeg har møtt før. Du er helt annerledes.” Det var egentlig veldig godt å høre, at noen ser meg som noe annet enn bare “en emosjonelt ustabil pasient.” Den diagnosen… egentlig føler jeg at den har ødelagt mye. For eksempel når jeg kanskje skulle legges inn på spiseavdelinga i Bodø i 2009, men da ville de ikke ha meg dit fordi jeg var selvskader. I 2011 derimot, i forbindelse med multifamilie florerte spørsmålet “hvorfor har ikke du vært her, hvorfor kommer ikke du hit” – men jeg vil ikke. Jeg er den samme jenta jeg var i 2009, jeg blør bare ikke. Sårene mine har grodd. “Vi vil ikke ha blondiner. Åh, har du farget håret? Men da så, du er hjertelig velkommen” – SÅNN føles det, sånn oppfattes det for meg som pasient.

Så, gi faen eller do my best med “dagene som er igjen”? Men jeg er best under press og nå er det press. Om kalorier. Ingen mer skipping? Det er litt vanskelig å forklare dette fordi med mindre du har følt det selv tror jeg ingen har forutsetninger for å forstå eller sette seg inn i – fordi det er forvrengt, ulogisk og sykt.

Jeg nådde kalorimålet på tirsdag bare for å våkne opp med en følelse av å være ti kilo tyngre på onsdag, bare for å dra hjem og trene for å føle meg litt bedre. Ble kjempesint på mamma fordi hun trodde jeg skulle hjem for å spise og spy. FAKTISK IKKE. Jeg blir rett og slett stressa fordi jeg er så usikker på kroppen min. Kroppen er ikke vant til mere næring ergo blir det vann, magebesvær og generelt ubehagelig.

Så jeg er halvveis i; hvorfor gidde å prøve? Men halvveis på “hvorfor ikke”? Men jeg synes det er dritskummelt å tro på “hvorfor ikke”, greia er at om jeg da tryner når jeg kommer hjem = “du er så jævlig naiv Karianne, faen heller” <— Selvhat.

Men jeg gjorde det igår. Kalorimålet. J æ v l i g. Og jeg gjorde det idag og det føles to hakk greiere fordi kontakten min gikk tur med meg tidligere. Om jeg får bevege meg litt blir det enklere å rasjonalisere eller forstå hvorfor jeg trenger flere kalorier. Så, to dager på rad. Er spent på hvordan jeg vil føle meg imorgen? Tidligere på dagen idag så jeg en beksvart helg i vente, helveteshelg – men nå tror jeg kanskje det kan bli okei likevel.

You see, av og til har det veldig mye å si hvem som jobber. I helga jobber Therese og det er fint, hun er jo i teamet mitt liksom. Kjenner meg ut og inn. I tillegg er det en vikar på jobb, hun jobbet her før men ikke nå lenger – hun har også kjent meg i tre år. Det er hun som gikk tur med meg idag.

Jeg merket det idag, hvordan jeg følte meg menneskelig. Når noen (personale) tør å snakke om seg selv og sitt eget liv, at det ikke bare handler om meg, sykdom, kalorier, begrensninger, følelser. Altså – en normal kommunikasjon, en normal samtale. At det ikke bare er noen som stirrer meg dypt inn i øynene – en ubehagelig øyenkontakt og jeg vet ikke hvor jeg skal flytte blikket fra en gang. Det blir så “enkelt” på den måten når det føles “casual”. Enklere å snakke, sette ord på, kommunisere verbalt.

Det beste er at de jobber motsatte vakter ergo kommer “mine favoritter” til å jobbe hele helga – og da føles det ut som om jeg kanskje kan komme meg gjennom helga – med kalorimålet – uten at jeg drar hjem for å spise og spy. Jeg kan om jeg vil, men om noen fysisk sier “nei” er det enklere for meg å høre etter enn om jeg skal kverne og kverne på “det store spørsmålet” i mitt eget hode og kjempe kampen helt alene.

Folk spør “er det noe jeg kan gjøre for deg” og det er jo ikke så mye som kan gjøres egentlig. Flytte fokus foreslåes hele tiden men det er ikke bare bare for meg å sette meg i stua med andre mennesker og angsten, det flytter ikke fokus for min del. Det øker frustrasjonen fordi jeg plutselig har to ting som kverner om hverandre. Det eneste som faktisk hjelper er å gå ut, å gå en tur. Bevege kroppen. Da føles det enklere for meg å rasjonalisere ekstra kalorier inn, om jeg kan balansere det med å vite at jeg kan bruke energien også, ikke bare ta den inn “uten å utnytte” den.

Dette ble faktisk et langt innlegg! Faktisk veldig enkelt / befriende å skrive dette også, uten at det blir “komplisert og dypt”. Lenge siden det har vært “så lett” å skrive innlegg, håper det holder seg sånn. Så ikke for meg at det skulle bli langt egentlig, skulle bare dele noen bilder i utgangspunktet. Selvfølgelig ble det ene speilbildet – ikke så bra, men whatever. Poenget er der fortsatt.

Jeg er veldig glad i deksel til telefoner og har vel fire stykker tror jeg. Men på tirsdag fikk jeg pakke i posten og den inneholdt noen ord som var klippet ut, pluss paljetter. Så. Hva gjør man med fine ord som bare er papir egentlig? Noe må man jo gjøre? Jeg ville liksom ikke bare putte dem i en skuff og glemme dem. Så dette er før-bildet.

Ark pluss lilla vannmaling pluss lim og stjerner, paljetter og sommerfugl som var en del av pakken. Fikk akkurat plass til alt liksom, meant to be. Dekselet jeg har er gjennomsiktig (men bildet ble selvsagt uklart da, typisk det) så det synes litt bedre i virkeligheten. But the point still stands – nå glemmer jeg det ikke. Litt som mitt laminerte motivasjonskort. Kanskje jeg burde lage flere, nå som Therese jobber i helga?

Håper dere får en fin helg! Tusen takk for gratulasjoner til Zahra. Vil dere ha en spoiler? Haha, dere skal få den uansett. Hun fikk løpetid igår. Vi leter desperaaat etter en hanne nå, vi hadde selvsagt funnet men eieren skulle på ferie – akkurat nå. Iiik. Give me puppies. Føler veldig at dette er siste sjanse. Det er mye som skal klaffe og med tanke på tid og alder er tiden … knapp for å si det mildt. Jeg hadde blitt veldig glad om én ting i livet mitt kunne lysne opp hverdagen. Dette er en drøm jeg har hatt i mange år, please la det være min tur til å leve ut en drøm nå.

Men nå er det medisintid for jenter som ikke liker å legge seg tidlig men skal sove likevel.

Idag har minstefrøken bursdag og fyller 6 år. Det vil si at det er ganske nøyaktig 5 år og 10 måneder siden mamma kom hjem med et bittelite nurk. Etter flere år med masing “mamma, kan ikke jeg få en hund? Min egen hund? Jeg lover å ta vare på den, lover å gå tur, lover å stille opp og ta ansvar, pleasepleaseplease?!“

It’s been a pleasure. 

Zahra er garantert det beste som har skjedd meg hittil i livet. Det er ingen overdrivelse. Hun er min klippe, det er hun som aldri forlater, det er hun som elsker meg betingelsesløst uansett hvor syk eller frisk jeg er. Det er hun som hyler og piper entusiastisk av glede når jeg ikke har sett henne på en ukes tid. Hun blir så glad at hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg.

Når livet føles meningsløst, som om jeg ikke gjør eller bidrar med noe som helst her i verden, av til slår det meg; “jeg har i det minste en hund. Hun er veltilpasset og lykkelig – NOE må jeg vel gjøre riktig til tross for alt.“

Når alt virker svart og som om jeg ikke har smilt på flere uker, hvem er det som får meg til å le til tårene triller?

Jeg var elleve år gammel når jeg så en italiensk mynde for første gang. Plutselig hadde bestemors naboer to stykker og jeg pleide å stå på verandaen og se dem løpe om kapp i den inngjerdede hagen. Til slutt turte jeg å spørre om jeg fikk hilse på dem og det bare klikket på plass i hodet mitt “det er en sånn hund jeg vil ha, akkurat en sånn en“.

Mamma var i “jadaneidahmm og kanskje” hjørnet lenge. Til slutt kom jeg dit at jeg endte opp med to gullfisker istedenfor. Gullfisker liksom. Det var ikke akkurat det jeg ville ha og gleden var enorm når jeg endelig fikk beskjed om at jeg endelig, endelig kunne begynne å se etter en hund. Hei google, jeg vil ha en hund. Omsider fant jeg en svensk oppdretter som nettopp hadde fått kull. Jeg scrollet gjennom bildene av de ni valpene fra kullet og alle var lovet bort – bortsett fra én.

Heesa Meesas Oh Skipa Doo, som hun heter i stamtavlene. Den minste valpen i kullet med en fødseslsvekt på 185 gram.

Kjærlighet ved første blikk. 

Hun var ikke så gammel før jeg stilte henne ut for første gang. 2 BIG (best i gruppe), det vil si nest best i runde to. Andre gang jeg stilte henne ut derimot, da ble hun 2 BIS, det vil si andreplass i Best in Show, ergo klatret hun nesten helt til topps og danket ut 141 andre hunder i alle ulike raser i unghundsklassen. Noen runder senere fikk hun tittelen Norsk Utstillings Champion.

Iløpet av sine seks år har hun alltid vært frisk og rask, minus én tur til dyrlegen med akutt vondt i magen som viste seg å være ingenting. Hun er den som aldri forlater.

Når jeg var yngre og så for meg hvordan livet med hund skulle bli, kanskje rosenrødt og naivt – vel. Det ble sånn. Gemytt, oppførsel, utadvent, lykkelig, hyggelig, lydig, enkel å ha med og gjøre. Null pelsstell men klipping av lør må til. Når hun var liten hadde hun annenhver klo sort og hvitt på alle potene. Nå er alle klørne sorte minus én som enda er hvit.

Når Zahra slippes løs og kan løpe fritt er det nesten sånn at jeg får tårer i øynene fordi det er så utrolig grasiøst, effortless, vakkert å se på. Italiens mynde er den minste mynden i myndegruppa.

Gratulerer med dagen Zahra. Jeg håper du holder ut med meg i seks år til og enda lenger.

Jeg føler meg egentlig ganske dum. Ynkelig, ydmyket, korttentkt, naiv, sneversynt, nærsynt, lurt. Sult livnærer spiseforstyrrelsen, syke tanker vokser som ugress mens det som burde være blomster visner fordi det ikke er plass til dem lenger. På tide å luke? Eller noe.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet? I mitt stille sinn så jeg for meg at å legge meg inn ville tilsvare at jeg lot noen passe på at jeg ikke døde – satt på spissen. That’s it. Ingenting mer. Jeg så liksom ikke for meg at noen skulle gjøre noe og jeg så hvertfall ikke for meg at jeg skulle gjøre noe. Bare puste, det går nok over? Yeah right, særlig. Les avsnittet over en gang til, hodeløst.

Vel. Igår stirret jeg på et ark i a5 format, fylt med bokstaver skrevet med blå penn, tre delestreker, to utropstegn, en linje skrevet med blokkbokstaver og seks punkter. Nederst står det “Lykke til!” understreket med smilefjes helt på slutten.

De siste to årene når jeg har vært innom her har jeg egentlig surret som jeg selv måtte føle for, gjort det jeg måtte føle for, fulgt standardreglementet men ikke noe særlig mer. Mest bare oppbevaring, symptomdempere eller brannslukking som også brukes for å beskrive. Med andre ord hadde jeg ikke forventet eller sett for meg noe annet heller. “Chronic case”, hvem gidder vel å ta tak i det? Når jeg skriver surre som jeg selv vil mener jeg; jeg kunne spise når jeg ville, spy når jeg ville, komme og gå som jeg selv ville, var jeg borte / hjemme i åtte timer, så var jeg det. Om jeg ikke ville spise – nei vel, da ville jeg ikke spise.

Men frk.psykolog gidder♡

“If you expect nothing from no one you’ll never be disappointed“. En sånn setning som får meg til å føle meg klok av skade. Been there, done that. Det gjør så jævlig vondt å håpe, jeg kan nesten ikke fordra å håpe fordi det er så sårt. Så skjørt og det gjør så vanvittig vondt om det ikke blir sånn jeg hadde sett for meg eller håpet på. Ord som mislykket, håpløs, hjelpeløs, innestengt og naiv går igjen i hodet mitt igjen og igjen. Likegyldigheten kommer krypende, det er så mye enklere og mindre smertefullt. Bivirkningen av likegyldighet er for meg; bitterhet.

Jeg blir frustrert fordi ting er som de er, jeg blir sint men jeg aner ikke hva eller hvem jeg skal bli eller være sint på, til slutt tar jeg det ut på meg selv. Om jeg ikke kan skylde på noen eller finne en logisk grunn – det handler ikke om å klandre noen – det handler for meg om å rasjonalisere hvorfor eller hva som skjer i en gitt situasjon som ikke blir slik jeg hadde planlagt.

Et helt banalt eksempel (jeg vet det er sykt): jeg håper det blir fint vær imorgen fordi jeg liker sol. Istedenfor henger skyene tykke mens verden virker grå og fargeløs, livløs. “Nei vel, da fortjener jeg ikke sol da!” tenker jeg.

I forrige uke skulle jeg hente en pakke på posten. Det viste seg at pakken ikke hadde kommet enda og jeg ble så vanvittig sint “jeg håper å ha flaks i to sekunder men det er tydeligvis mer enn jeg fortjener.” Det var liksom ikke posten sin skyld, eller de som hadde sendt meg melding om at pakken hadde kommet når det viste seg at det var en feilaktig opplysning – det var min skyld fordi “jeg fortjener ikke bedre.”

Jeg velger ikke bevisst å tenke disse tankene, de dukker opp automatisk og følelsene henger seg på og bølger i takt med tankene som bryter mot skjær og kvasse klipper.

Du tenker kanskje “herregud, det er jo bare en pakke!” og ja. For andre er det kanskje det, men for noen som mangler innhold i hverdagen og desperat forsøker å finne noe å klore seg fast i for å ikke falle av… Småting blir store ting. Bagateller blåses ut av proporsjoner og blir til verdensproblemer. Eller i en deprimert tilstand; en grunn til å dø om bagatellene blir mange nok uten lysglimt.

Det er vanskelig nå. “Jeg fortjener det, jeg fortjener ikke bedre.” Når rasjonalisering og fornuft ikke strekker til leter jeg etter en forklaring som ikke finnes og klandrer meg selv istedenfor.

Now and then I think of all the times you screwed me over
But had me believing it was always something that I’d done
But I don’t wanna live that way
Reading into every word you say
You said that you could let it go.
[Gotye ft. Kimbra ~ Somebody that I used to know
Eventuelt "Walk off the earth" sin versjon]

Men tilbake til arket med blå bokstaver. Lykke til du liksom. Jeg vet ikke hva jeg tror. Er mitt beste godt nok? Går det om jeg går inn for det? Klarer jeg mer enn jeg tror om jeg tør å tro på noe annet enn mine egne følelser? Kan jeg stole på de som sier at jeg kan? De som mener jeg er god nok som jeg er? Lyver de? Er de sikre på det, og i så tilfelle, hvorfor?

Arket er vel en slags behandlingsplan. Det blir med andre ord ikke mye tid til å flyte rundt i gangene å ikke ta seg til noe som helst. Kanskje jeg trenger det mer enn jeg aner. Kanskje det gir meg en tro på noe annet enn det jeg hører i mitt eget hode? Det står liksom ikke “du skal fortsette å puste” på det arket, det inneholder meget spesifiserte punkter med alternativer for å tette igjen smutthull som lager mindre plass til løgner. Jeg produserer ikke løgner på løpende bånd lenger, det er mer det at jeg holder igjen sannheten med mindre en konfrontasjon finner sted.

Uten forventninger eller forhåpninger til meg selv eller noe rundt meg, blir jeg nummen og følelsesløs, jeg driter i det som skjer, gir en lang faen i konsekvensene av det jeg utsetter meg selv for – i mitt hode; “what difference does it make?”. Når jeg ikke har bestemt meg for å telle dager uten oppkast blir jeg heller ikke skuffet når jeg ikke får det til – jeg prøvde ikke. Det var ikke et mål jeg strakk meg etter, ergo betyr det ingenting når jeg ikke nådde opp – jeg prøvde ikke.

Let me crash and burn. “Bare kom med det for faen, alt er ødelagt uansett så hvilken rolle spiller det?!”

Men når alt kommer til alt er det en håpløs forsvarsmekanisme som blir til for å beskytte meg selv fra nederlagene jeg ikke takler. Jeg skrur tvert av forventningene for å unngå skuffelse.

Helt ærlig? Jeg hadde steilet om jeg på forhånd visste at det kom til å bli press på kaloriene.

Anyway. Arket, for tredje gang. 

• x kalorier/næringsdrikker. Unnasluntring fører til null/begrenst utgag. Og om jeg drar ut/hjem, at jeg ikke burde være borte i mer enn to timer. (For å unngå at jeg drar hjem for å spise og spy when the going gets tough.) Og turer ut (gåturer) er også tidsbegrenset.
• Ikke utsette næringsdrikker. Har tendenser til å utsette helt til jeg hopper over måltider. Nå blir jeg i det minste minnet på/oppfordret. Det er enklere å bøye hodet og si “okei” enn å kave i mitt eget hode uten å finne riktig svar – til slutt blir jeg handlingslammet og gjør hverken det ene eller det andre mens klokka tikker fra meg.
• Delta på morgenmøte (agorafobien, ubehag ved å oppholde meg i samme rom som mange andre)
• Delta sosialt i fellesmiljø 2x 20-30 min (dagskift og kveldsskift)
• Deretter er det meninga at jeg skal skrive en beskrivelse (en slags søknad) til noe.
• Og…. Når x kalorier er nådd… å bytte ut én næringsdrikk med noe som skal tygges før det svelges.

DET GRUES. Idag er vel “dag 1″ når det kommer til disse punktene. Hittil ligger jeg i rute på næringsinntak (har allerede vært en tur ute med pers. Måtte hjem å hente en pakke -kommer tilbake til den senere i kveld/imorgen-, og siden jeg allerede har vært ute blir/føles det som en forpliktelse å innta det jeg skal (maksimum/minimum) = motivasjon.

LOOK WHAT THEY MADE ME DO, hahah. Kreativgruppa. “Fokuser på egget, fokuser på egget, fokuser på egget, drit i at det er fem mennesker i rommet, se på egget.” Jeg har seriøst ikke malt egg siden jeg gikk i barnehagen. Jeg knuste ingen.

Maybe this is a second chance. Use it wisely. Jeg er fortsatt likegyldig og tenker “whatever happens, happens” men om jeg ikke bryr meg har jeg ingenting å tape på og prøve. Om jeg ikke tror på noe heller, kanskje det ligger mer mestring i å lykkes enn jeg ser for meg. Jeg vet ikke? Uansett

Jeg har forresten nådd et mål. Først skulle håret nå navelen, deretter var det stjerna and here I am. Er det noe jeg hører hver gang jeg treffer mennesker er det “så langt hår du har fått!” Men det er greit for jeg har aldri hatt komplekser eller mislikt håret mitt. Men nå må jeg stusse det da. (sykehusbad er stygge så jeg tok meg friheten til å sensurere det.)

Tror jeg har sovet meg opp? 14.5 time på fredag, 11.5 time på lørdag og ikke like mange idag. 8-9 timer kanskje. Døgnrytmen ja. Med tanke på at de er veldig opptatt av at medisiner skal taes klokka 2300 sharp, så sovner jeg jo innen midnatt – ett, ergo er jeg ferdig å sove om morgenen. Kjenner jeg får panikk når jeg våkner tidlig. “Oh no, så jævlig mange timer jeg ikke aner hva jeg skal fylle med” type ting. Men det går seg kanskje til?

Var ikke blid når klokka viste 0722 idag, på en søndag attpåtil. Men sov heldigvis litt mer etter det.

Har egentlig ikke så mye å meddele bortsett fra én ting. Om du/dere ikke kommer dere inn på bloggen er det fordi jeg kommer til å stenge den midlertidig. Er litt usikker på nøyaktig når, det er derfor jeg nevner det nå, sånn at dere vet det liksom. Lager nytt design, ett som er litt mer avansert enn mine tidligere “la meg bytte farger her og der og lage ny header”. Tror det kan bli bra, så lenge jeg får det til? Har ikke gjort det på denne måten før.

Har brukt sykt lang tid på dette, to uker kanskje? Først lagde jeg ett men jeg vet ikke om jeg ble helt fornøyd med det, det lignet kanskje litt vel mye på det gamle så jeg begynte på nytt igår. Perfeksjonisten vet dere, details, details. Fargenyanser, skriftstørrelser, skrifttype, ikoner, farger, nyanser, shadows, highlights, glow, letter spacing, font style, link style, harmoni, balanse, oversiktlig, less is more men likevel nok, etcetera, etcetera. Begynner å bli ferdig med det men jeg har ikke kommet så langt som til header enda, det er nok det jeg synes er verst. Har ikke en gang bestemt meg for bilder sånn helt egentlig heller.

Anyway. Poenget er at jeg lukker bloggen for å reparere alle linkene jeg kommer til å ødelegge, ser for meg at det blir et salig rot før jeg får alt på plass. Men på den andre siden håper jeg at bloggen kan få en litt ny start, at jeg på en måte får litt inspirasjon til å skrive og dele. Det hadde vært fint om jeg fikk det til, litt mestringsfølelse er ikke å forrakte.

Jeg har forresten vanvittig lyst til å spise og spy idag. Omtrentlig den første tanken som slo meg etter at jeg så på klokka idag tidlig. Deretter går det fint noen timer før jeg på nytt begynner å kverne vanvittig på hvilken unnskyldning jeg skal komme opp med, hva jeg skal si, hvordan jeg skal planlegge, etcetera igjen. Jeg har jo all lov og rett til å gjøre det om jeg vil, men jeg vet jo at en del av poenget er å styre unna.

Jeg bare hater de dagene som er verst, de dagene som blir mental lidelse fra begynnelse til slutt fordi behovet er så stort. “Det er viktigst å holde ut på de verste dagene” sier frk.psykolog – ofte og alltid. I know, I know, men det betyr ikke at det er lettere å lide seg gjennom. Jeg bruker ordet lidelse fordi det er sånn det føles. Når man ikke klarer å tenke på noe annet, når man ikke har lyst til å gjøre annet, når man ikke greier å distrahere seg selv mer enn korte perioder i slengen. Når man bevisst eller ubevisst planlegger og fantaserer om det hele. Men hva pokker er vitsen, sånn egentlig? Om jeg drar hjem for å spise og spy, så er jo ikke det heller spesielt givende.

This is shit. Skulle ønske det fantes lettvintløsninger eller snarveier, men de fører ikke fram.

Og, internet is being a bitch. Det er mitt internett da, men jeg skjønner ikke hvorfor det skal hakke så veldig og gjøre livet miserabelt når jeg må vente fem minutter på at én og én side skal laste seg inn i slengen. GRR, not my cup of tea for å si det sånn. Om det er noe jeg ikke har mye av, så må det være tålmodighet. At least I have CSI. Og neglelakk. Sunday is funday, say no more.

Håper dere har en fin helg i alle fall. ♥

(Fotograf: fo2john) Bildet er tatt i slutten av Mai 2011 for å markere for meg selv at jeg hadde vært skadefri i ett år.

From every wound there is a scar and every scar tells a story. A story that says, “I survived.” 

For å vise at man bryr seg er det meningen at man skal ha på seg noe oransje idag. Er det noe som absolutt ikke finnes i klesskapet mitt så må det nesten være oransje og gult (og grønt). Men.

Jeg fikk nøkkelringen (den med oransje sløyfe på naturligvis) i julegave hos Judy, my keys go wherever I go.

Så. Det er egentlig ikke det at jeg ikke har ord for tiden, det er vel heller det at jeg har altfor mange ord og ikke aner hvilken rekkefølge jeg skal sette dem sammen i for å formidle noe som er forståelig for andre. Det er vanskelig å skulle forklare noe jeg føler at jeg ikke forstår selv. Hodet mitt er litt kaotisk, for å si det pent.

Litt klipp og lim for å understreke min egen frustrasjon. Kjenner jeg vil eksplodere hver gang jeg har tilbragt en times tid eller mer dypt konsentrert mens jeg febrilsk prøver å finne ut hva jeg skal formidle og hvordan – også trykker jeg på “lagre kladd” istedenfor publiser. Antall kladder lagret; 116. Riktignok over to år.

Dette var igår før legetime.

Idag derimot, akkurat nå. Vel. Rom nummer tre, psykiatrisk avdeling. Vet ikke helt hva jeg tenker eller føler om det, men nå er jeg her i det minste. Har bestemt og ombestemt meg cirka totusen ganger før jeg kom så langt at jeg gjennomførte – etter å ha utsatt og utsatt og gått et ubestemt antall runder med meg selv. Til slutt fant jeg ut at jeg fungerer best under press og gjorde ikke noe med saken før to timer før jeg skulle være her, da var det ikke mye annet å gjøre enn å stå opp og gjøre seg klar.

Så jeg gikk hit, hadde samtale, fikk tildelt rom og like etter det dro jeg hjem for å pakke og nå er jeg her igjen.

Hvorfor? Mange spør hvorfor. Ehm. Jeg vet ikke? Jeg har lyst til å si “vet ikke” til absolutt alt for tiden. Bare en smule eller ti likegyldig. Eller bare overveldet fordi det er kaotisk. Det er litt typisk Karianne at når livet blir for mye og tankene for mange, så går jeg inn i en modus hvor jeg tilsynelatende ikke bryr meg fordi jeg ikke klarer eller vet hvordan jeg skal forholde meg til ting. Jeg får rett og slett nok med å … holde ut? Holde meg i live? Unngå de verste impulsene som kan finne på å dukke opp? Noe i den dur. Det var ikke helt min idé dette her, men jeg gikk med på det til slutt.

På agendaen?

Doseøkning av en medisin jeg allerede tar. Døgnrytme. Næringsinntak. Spising og spying. Pretty much. 

Døgnrytme. 
Jeg har snudd døgnet opp ned. Det vil si at jeg helst legger meg mellom 0400-0600 og står opp før 1400. Hvorfor? Fordi jeg får så dårlig samvittighet på dagtid. Jeg tenker konstant på alt jeg burde ha gjort eller skulle ha gjort eller kunne ha gjort, men som jeg ikke kommer i gang med, ikke klarer å gjøre, ikke får til og gjøre eller lignende – og blir frustrert. Frustrert, oppgitt, trist, lei. Humøret bare daler mens jeg føler meg mer og mer ubrukelig samtidig som negative tanker og kommentarer om meg selv bare øker i omfang. Ubrukelig, tar opp plass, nytteløs, byrde, til overs og en hel haug med andre ting.
Om natta derimot, da gjør det meg ingenting å gjøre ingenting. Om natta er det meninga at folk skal sove og da har jeg ikke dårlig samvittighet om jeg surrer med mitt gjennom de timene. Ikke det at det jeg gjør er forskjellig fra dag til natt, men samvittigheten gnager ikke om natta. Det er behagelig fordi jeg får litt fred fra tankekaoset. Jeg bare… eksisterer. Eller noe.

Næringsinntak.
Mh. Vet ikke hva jeg skal skrive. Er det ikke åpenbart? For lavt / lite inntak av næring. Vekttap, manglende energi, tærer på humøret og kroppens fysiske form. Jeg brukte 30 minutter igår på å diskutere kalorier med frk.fastlege. Stakkars henne, å diskutere kalorier med en anorektiker er ingen enkel oppgave. Vi hadde hver vår post it og hver vår penn mens vi begge kladdet alternativer hvor ingen av oss greide å bli helt enige. Anorektikeren i meg synes en økning på 80 kalorier var mer enn nok, naturligvis fikk jeg ikke viljen min. Økning på 1/4 av nåværende inntak. GRØSS. Det er nesten dobbelt så mye i mitt hode og bare tanken føles uoverkommelig i seg selv.

Jeg stresser litt. Vanligvis har jeg pleid å få ha kaloriene og tallene mine i fred og gjøre det jeg vil med dem og jeg kjenner stresset krype litt over at andre nå skal “blande seg inn” selv om det kanskje er til mitt eget beste. Eller, til kroppens beste. Eller noe. Don’t know where this goes. 100% næringsdrikker. Oh the joy.  Det er heldigvis ingen krav til vektoppgang, noe som heller ikke skal være mulig på det inntaket jeg i teorien skal opp på.

Spising og spying / selvsdestruktivitet.
Well that’s kind of obvious, isn’t it?

So it goes.
Time will tell?
Here I am.