Det som skjedde i natt… Jeg stresset. Stresset meg opp og viklet meg inn i spiseforstyrrede tanker, følelser – til det punktet hvor jeg kastet opp. Jeg kastet opp. Oppkast, spy – hva skjer så?

Jeg fikk store problemer med å rasjonalisere og å se situasjonen i et større perspektiv enn det jeg så og følte akkurat der og da, i øyeblikket. Hadde jeg nå tapt alt fordi jeg hadde kastet opp? Hvor går grensene? Hvor er logikken og hvordan plassere, prosessere og forsone seg med det som skjedde?

Min første reaksjon var; fuck it, mislykket, ser du – du kan ingenting, du er ikke verdt noe, nå kan du bare gi opp, nå kan du bare gå på kjøkkenet og spise det lille du har som er spiselig i hus og spy mer på trass – du har allerede tapt, hvorfor gidder du å holde igjen nå? Du har ødelagt alt, du er ubrukelig, verdiløs og svak.

Det føles litt som å skulle etterforske en sak, på lik linje med det du ser på tv når noen skal oppklare et drap. De små detaljene og bevisene som til slutt gir det hele bildet. Jeg må gå meg selv i sømmene og finne ut hva det egentlig var som skjedde. Hva som egentlig utløste oppkastet. Og jeg må sammenligne basert på en annen erfaring, selvskadinga.

Min definisjon på selvskading for meg er når intensjonen bak handlingen er å påføre seg selv en synlig skade eller utsette seg selv for unødvendig smerte på grunn av en følelsesmessig utløsende årsak. Det vil med andre ord si at man ikke har skadet seg selv om man har vært uheldig med en kjøkkenkniv og skjært seg i fingeren. Jeg har gjort det og, vært uheldig med en kjøkkenkniv og tenkt “that’s it, nå har du ødelagt alt”, også på grunn av at såret ble en trigger i seg selv.

Så hvordan definere oppkast som bulimisk? Hvor går grensene i forhold til det? Om du drikker deg kanon og kaster opp i fylla er det ikke bulimisk – med mindre du med viten og vilje har spist en hel masse mat fordi du vet at du kommer til å kaste opp. Om du får omgangssyken og kaster opp – det sier seg selv at det er helt ufrivillig og noe man ikke kan klandre seg selv for.

Ting som for meg i natt talte IMOT en bulimisk handling; oppkast var ikke planlagt. Det var ufrivillig og en reaksjon på intense følelser. Jeg hadde ikke overspist på forhånd. Viktigst av alt og det som betyr mest for meg er at det ikke var planlagt.

Ting som talte FOR en bulimisk handling: Oppkast er oppkast, spy er spy.

Den problematiske og kaotiske situasjonen jeg befant meg i gikk ut på at jeg ikke klarte å velge mellom for og imot. Noe inni meg som sterkt ønsker å gi faen og noe annet som prøver å rasjonalisere og oppmuntre meg selv til å heve hodet og fortsette som om det ikke har skjedd. Det verste er tanken som sier “skaden har allerede skjedd. Det er for sent, du kan like godt bare spise og spy mens du først var igang”.

Tankekverna var i gang og timene sneglet seg forbi. Klokka ble fire, fem, seks, sju, åtte, ni. Natta var i ferd med å takke for seg mens en skyfri himmel ble lysere og lysere i blått. En intens hodepine hadde satt seg i topplokket samtidig som jeg kjente trøttheten og utmattelsen i hele kroppen. Jeg hadde på dette tidspunktet greid å skille mellom hva Karianne ville og hva spiseforstyrrelsen ville, spiseforstyrrelsen ville gi faen mens Karianne ikke ville gi opp eller gi slipp på dag 40! Jeg kom omsider dit at jeg bestemte meg for å få meg noen timers søvn, jeg ble definitivt ikke klokere på å tenke intenst på for eller imot i time inn og ut. Etter at jeg hadde lagt meg slo det meg plutselig, det jeg skrev her om dagen om bekreftelse.

“Herregud, du trenger en bekreftelse fra noen som kan se situasjonen objektivt, noen du stoler på og tror på. Du trenger at noen rydder i kaoset du nå kjenner på, sammen med deg.”

Noe så simpelt. Å spørre en troverdig kilde utenfor meg selv. Så jeg sendte en sms til frk.psykolog, sa hva jeg trengte; bekreftelse eller avkreftelse og forklarte kort hva situasjonen var.

Etter det sovnet jeg og når jeg våknet igjen langt utpå ettermiddagen hadde jeg fått svar. Om at det ikke var min feil og at intensjonen ikke var bulimisk. Om at jeg med trygghet kunne holde fast i dag førti og fortsette som om det ikke hadde skjedd. Jeg skal ikke si at dagen har vært ukomplisert med tanke på trangen til å gi faen og higet etter “en siste gang, så kan du fortsette”, men jeg vil heller fortsette på førtiEN enn på dag én.

The worst is over now. Etter at klokka ble 2100 har roen senket seg litt fordi vissheten om at butikker er stengte gir en lettelse – da blir det ingenting impulsivt. Da er jeg trygg ut kvelden. Nå kan jeg legge meg rundt midnatt og ta medisiner som jeg skal og stå opp i morgen til riktig tid og kjenne på ny uke, nye muligheter og forhåpentligvis se seier i dagen idag.

Takk til frk.psykolog for bekreftelse. Det reddet meg fra voldsom nedtur og holdt meg stødig nok til å se det hele bildet og forbi det følelsesmessige kaoset. ♥

Jeg er litt sliten for tiden. Egentlig veldig. Jeg er forvirret. Fordi signalene kroppen min sender meg ser selvmotsigende. Det føles helt meningsløst å skulle innta næring nå om dagen – men jeg gjør det likevel. Vanligvis kan jeg motivere meg selv med denne setningen “om du spiser får du mer energi, du kommer til å føle deg mer våken, energisk og mer konsentrert”. Resultatet akkurat nå er at jeg har lyst til å sige inn i koma etter hver kalori som går inn. Sweetjesus, får jo ingenting ut av dagene når jeg driver inn og ut av utmattelse konstant. På den andre enden av skalaen får jeg masse energi om jeg trener og føler meg strålende en stund, ergo selvmotsigelsen. Om jeg skal oversette den fra den anorektiske delen av hjernen min blir det “slutt å spis, tren mer”. Jeg vet at det ikke stemmer, så jeg gjør jo ikke det. Jeg tør ikke det fordi jeg vet hva det fører med seg og hvordan angsten (for å få epilepsianfall, angst for en eller annen trigger som kan utløse det “verste jeg kan forestille meg) eskalerer om jeg ikke får i meg næring med jevne mellomrom. Jeg sier bare at det er forvirrende å forholde meg til det men vet at det bunner ut i at kroppen er sliten uansett.

Å trappe ned trening og opp kalorier går “så som så”. Jeg har trappet opp 100 kalorier daglig men enda ikke lykkes i å trappe ned trening. I det minste har jeg 100 kalorier mer å gå på, så det er ikke gjennomsyret mislykket. Jeg prøver å forholde meg til rutiner og klokkeslett. Den siste uka har vært litt vanskelig på grunn av emosjonelle svingninger (har ikke hatt det etter tirsdag vel å merke), men svingningene og følelsene utløser trangen til å flykte gjennom diverse selvdestruktive handlinger.

Lista ser sånn ut:

1. Selvskading
2. Spising og spying
3. Trening
4. Å nekte seg selv nok søvn.

Selvskading er for meg mer flukt enn straff, spising og spying er utelukkende straff og noe som skjer for å kontrollere noe intenst jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til, samt for smertens del. Trening er flukt, jo høyere puls – desto mer vellykket flukt. Å nekte seg selv søvn igjen er bare straff.

Det jeg skulle fram til er at når jeg opplever noe som er emosjonelt ustabilt, en følelse som jeg ikke takler så veldig bra, da er barberblader det første jeg tenker på. Men som dere vet har jeg jobbet meg ganske langt bort derfra. Av 420 dager siden siste alvorlige sprekk har jeg vært skadefri i 416. For ordens skyld regnet jeg nettopp ut hvor mange prosent “kontroll” jeg har på den impulsen og på det området og svaret jeg fikk er “99.04″. Jeg har 99% kontroll på selvskadinga. HAH, det føltes litt kjekt å regne ut det.
Uansett. Om jeg ikke skal flykte gjennom selvskading dukker tanken på spising og spying opp, og som dere vet jobber jeg knallhardt for å kontrollere det også. Iløpet av de siste 39 dagene har jeg hatt 100% kontroll på det området. Det er lettere nå og har vært det den siste uka enn det har vært tidligere. Nå har jeg kommet til det punktet hvor jeg tenker at jeg har “kommet for langt til å gi etter“, noe som gjør det enklere å styre i en riktigere retning.

Så da står jeg igjen med punkt tre og punkt fire. Trening og søvn. Trening er nok en flukt – men det er ikke alltid jeg orker. Om jeg ikke orker å trene ender jeg opp med å straffe meg selv ved å holde meg våken så lenge jeg klarer istedenfor. Hele greia består egentlig av valg mellom pest eller kolera men poenget er at jeg i det minste jobber meg nedover lista og lenger unna de mest (for meg) skadelige alternativene.

Av og til får jeg veldig behov for å understreke at jeg nå uttaler meg basert på det jeg ser gjennom mine øyne og ikke på generelt grunnlag. Andre mennesker har andre grunner eller andre lister og årsaker, dette er bare min hverdag og ikke fasitsvar på noen som helst måte. Det er personlig.

Siden jeg den siste uka har jeg vært fysisk sliten har det gått mer utover søvnen, at jeg tuller det til med døgnrytmen og sover noen timer midt på dagen fordi jeg har holdt meg våken i mer enn et døgn, men det har gått seg litt til igjen nå da. Balanserer, prøver i alle fall å balansere.

SÅ; jeg har det hverken bra eller dårlig og jeg prøver. Prøver å holde fast i det som for meg er fine småting. Eksempelvis fikk jeg til noe igår jeg har prøvd lenge for å få til – og lyktes. Særeste selvportrettet noensinne, men smilet er i alle fall ekte, gleden likeså. Det fikk meg på en måte til å huske at om jeg virkelig vil noe nok – så kan jeg.

Snapshot fra telefonen. Apropos telefon, jeg fikk en bit plastikk i posten idag – deksel, så det må være dagens lille smil. Kjenner det er lenge siden jeg har tatt i ordentlig kamera nå, kanskje gjøre noe med det imorgen.

♥ God Helg forresten! ♥

Januar har bestått av en slitsom syklus på fem. Fem dager som har reptert seg hver femte dag. Om og om igjen. Jeg får det ikke til og jeg prøver igjen og igjen og igjen og mislykkes og mislykkes og mislykkes, gang på gang på gang på gang. Følelsen av å mislykkes eller det å føle seg mislykket i det man gjør, prøver eller holder på med – for meg er det en trigger. En trigger som får meg til å se rødt, rødt blod og det gjør så vondt. Nå har jeg ikke skadet meg men det føles mer smertefullt. Å skulle tenke på det i time inn og time ut, men ikke gjøre det. Hadde jeg gjort det hadde jeg sluppet å føle noe som helst for en liten stund. En liten stund, helt til virkeligheten av nok et nederlag hadde innhentet meg og forsterket den samme følelsen som utløser skadetrangen – rett inn i ond sirkel. Men det gjør vondt å føle det, tenke på det, drømme om det, fantasere om det, lengte etter det, – men nei. Tiden går så langsomt når man bare klarer å tenke på en ting til tross for iherdige forsøk på distraksjon.

“Which came first? The addict or the drug?

You can’t have an addiction unless there is something to crave; by the same token, a drug is nothing but a plant or a drink or a powder until someone wants it badly. The truth is, the addict and the drug came together.

When you want something desperately you shake with the need of it. You tell yourself you don’t need more than one sip, because it’s just the taste you crave, and once it’s on your tongue you will be able to make it last a lifetime. You dream of it at night. You see a thousand mile-high obstacles between where you stand and what you want, and you convince yourself you have the power to hurdle them. You tell yourself this even when, leaping the first block, you wind up bruised and bloodied and flattened.” 
Jodi Picoult – fra boka “Vanishing Acts”

Dette sitatet sier alt perfekt. Akkurat sånn er det jeg føler om oppkast, overspisning og selvskading, akkurat sånn føles det og jeg får lyst til å sette to streker under svaret. Mine avhengigheter, akkurat sånn!

Men idag har jeg fått bekreftelse. Noen fortalte meg en gang at jeg måtte slutte å søke bekreftelse, at jeg måtte stole mer på meg selv og ikke spørre alle andre. Jeg må ha bekreftelse. På at det jeg gjør eller prøver å gjøre er riktig fordi jeg tviler på meg selv og av og til viskes grensene mellom sykdommene og meg selv ut og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det jeg gjør er riktig på vegne av Karianne eller om det jeg gjør er noe jeg gjør for å tilfredsstille en syk tanke. Jeg trenger bekreftelse eller avkreftelse, jeg trenger at noen tegner de strekene for meg, hvor grensene går.

Alle trenger bekreftelse. Absolutt alle. Helt fra vi er barn har vi trengt bekreftelse. På at vi er flinke, får til og at vi gjør riktig eller i det minste at vi prøver. Når du lærer deg å knytte skolisser, når du begynner på skolen, når du får karakterer, når du får tilbakemelding i arbeidslivet, lista fortsetter i det uendelige. På facebook for eksempel, når noen skriver som status at de har vasket klær eller tatt oppvasken, når noen liker statusen fungerer det som bekreftelse. “Well done, good work, keep going.”

Uten bekreftelse vil jeg visne bort og dø fordi alt til slutt føles meningsløst eller for kaotisk til at det er mulig å forholde seg til.

Et personlig eksempel; forrige tirsdag. Fire uker spyfri og jeg følte ingenting. I teorien vet jeg at det skal være en bra ting, at jeg har gjort noe bra og riktig – men jeg følte det ikke for fem flate øre og usikkerheten kom krypende. Hvis det ikke føles riktig eller gir meg noe tilbake, hva kjemper jeg for da? Usikkerhet. Tvil. Vingling. Ambivalens. Omsider kom jeg dit at jeg skrev en status på facebook “4 uker spyfri : )”, tenkte at det i det minste kunne stå på tidslinja om ikke annet for meg selv. 106 stykker likte den statusen og det var bekreftelse nok i massevis til at jeg følte meg overlykkelig og til og med stolt fordi jeg tross alt hadde gjort noe riktig selv om det ikke føltes givende i det hele tatt.

Terapi og behandling for meg fungerer mye som bekreftelse. Ikke nødvendigvis i positiv forstand, jeg trenger bare desperat at noen organiserer rotet sammen med meg. “Er det en syk eller frisk tanke? Er det en syk eller frisk handling? Var det en positiv reaksjon, en negativ reaksjon eller et godt forsøk?” Det som slår meg gjentatte ganger er at jeg oftest sitter på svarene selv.

“Hjelp meg, hva gjør jeg, jeg får ikke til og dette fungerer ikke” sa jeg til frk.fastlege idag. “Jeg tror det hadde utgjort en forskjell og skapt en annen balanse om jeg hadde justert tallene slik, men jeg får det ikke til i praksis fordi det føles feil og uutholdelig“. To ord er nok til å gi meg lettelse. “Du må”. “Jamenforpokker, hvordan?!” og svaret? “Det du sa.” Jamendaså. Okei. Greit. Takk.

Jeg trenger bekreftelse fordi jeg lærer, prøver i alle fall å lære. Jeg trenger bekreftelse fra noen jeg stoler nok på til å vite at de gir ærlige og riktige svar – til å tørre å gjøre kunnskap jeg egentlig allerede har, om til en konkret handling. Alle i teamet mitt har hver sin funksjon og frk.fastlege er den som bekrefter og avkrefter i forhold til spiseforstyrrelsen. Jeg stoler blindt på henne selv om jeg, eller sykdommen ikke alltid er enig. Når alt kommer til alt vet jeg at det hun sier er riktig.

Se for deg at du vil bygge et hus. Du har aldri bygget hus før og aner ikke helt hvordan du skal få til å balansere og stable planker sammen til solide vegger og kanskje til og med to etasjer, for ikke å snakke om taket. Du har en visjon om hvordan huset skal bli og du har fortsått at du trenger hammer, planker, spiker og sag for å få det til. Men du trenger bekreftelse og du trenger å lære. Lære hvordan.

Jeg har et kjemisett. Formelen jeg skal få til er “å holde meg selv i live” og jeg har alle redskapene jeg trenger for å få det til foran meg – men jeg aner ikke hvordan jeg gjør det. Ja, jeg hadde naturfag og matematikk på skolen men jeg har selvfølgelig glemt alt. Så jeg trenger bekreftelse. På at det jeg gjør er riktig. Eller jeg trenger en tilbakemelding om at hvis du blander sånn med slik kommer hele greia til å eksplodere og gå opp i røyk.

Ja, jeg lærte å spise og livnære meg som barn men jeg har glemt noe så essensielt som hvordan, hvordan var det nå det fungerer i praksis igjen? Næring pluss tilberedning etterfulgt av tygg, svelg og la det være i fred. Bekreftelse på at følelsene jeg helst ikke vil forholde meg til fordi de er vonde – de er riktige selv om det oppleves som helt feil. Jeg trenger at noen bekrefter at det er riktig når alt føles feil. Det høres kanskje helt banalt ut, at noe sånt burde være enkelt å gå på automatikken men du aner ikke hvor vanskelig det faktisk er. Som om jeg skal bygge det huset men jeg har ikke nok muskler i armene til å løfte en hammer en gang.

Jeg trenger bekreftelse for å ikke gi opp. 

Eller som Dr. Who sier det, “The good things don’t always soften the bad things but vice versa; the bad things don’t necessarily spoil the good things or make them unimportant.”

Farvel Januar, hallo Februar. En ny balanse skal skapes, klarer jeg det? Jeg vil helst ikke ha en reprise av Januar med tanke på syklusen på fem og trengte derfor bekreftelse til at balansen jeg så for meg i hodet som besto av et nytt kompromiss – også godkjent i mitt eget hode som noe som kan fungere i praksis, jeg trengte bare at noen tror på det sammen med meg, and here I am.

Jeg vet at dette er et kompliment, men det som er så trist er den første setninga. “Jeg misunner deg den kroppen du har“. Jeg vet at det er godt ment, men det er noe jeg føler for å si her. Det går ikke til vedkommende som la igjen kommentaren, da hadde jeg bare svart i kommentarfeltet istedenfor.

Nå vet jeg ikke hvor mange det ute som leser bloggen min og synes jeg “ser bra ut” eller tenker at “Karianne har en fin kropp”, eller om det i det hele tatt er noen som ser meg og tenker “skulle ønske jeg så sånn ut.” Av og til får jeg kommentarer som “du ser godt ut”, eller “du ser bra ut”, og når jeg får de kommentarene prøver jeg å tenke at det i mitt hode kan oversettes til “du ser ok ut, de mener ikke at du er feit, det der er et kompliment, smile and say thanks!”

Dette handler ikke om tallene på vekta. Dette handler om det overfladiske. Det øyet ser og det mange kanskje ikke ser.

Dette er til de som måtte tenke at jeg har en “fin figur”.

Det er ikke sant og jeg vet det. Jeg er 21 år gammel, teknisk sett en kvinne og… for å sitere det mamma sa i forrige uke “du ser mye yngre ut. Du ser ikke ut som en normal 21 åring, man forventer at de skal se annerledes ut, med litt mer former, litt mer pupper og lår som møtes”.

Hvis kroppen min fikk bestemme selv hvordan den så ut ville jeg ikke sett ut slik jeg ser ut nå. Kroppen min trives bedre på flere kilo, kroppen min er ikke bygget eller skapt for å se ut slik den gjør nå. Jeg har det vanskelig hver dag på grunn av spiseforstyrrede tanker som mener jeg er; “for tung, for bred, for mye fett her, for mye fett der, kan strammes opp her, litt strammere der hadde ikke gjort noe” og så videre. Skal ikke utbrodere i evigheten selv om jeg kunne skrevet mye mer, det har ingen hensikt for å få poenget fram.

Så jeg lurer, ser jeg fortsatt bra ut? Ser jeg fortsatt “fin ut”? Har jeg fortsatt en “fin kropp”?  Hvordan kan noen ønske seg denne kroppen jeg har? Det blir som å fortelle en normalvektig kreftpasient at “hey, du ser bra ut”, når kiloene forsvinner etterhvert som cellegiften drypper inn gjennom årene deres.

Jeg fryser. Håret mitt faller av. Menstruasjon? En sjelden gang “nå og da”. Skjelettet mitt, jeg har beinskjørhet. Jeg er svimmel og jeg er sulten. BMIen min faller under den anorektiske BMI grensa. Kroppen min er syk. Pulsen min er enten for høy eller på grensa til alt for lav. Blodtrykket er lavt noe som er grunnen til både følelsen av å være svimmel og at jeg fryser. Hjertet pumper saktere fordi kroppen fokuserer på å holde meg i live, ikke for å slite seg ut når den ikke har eller får mer energi enn det den trenger for å holde meg i live.

Om jeg trener trener jeg ikke for å “se bra ut” eller vedlikeholde den kroppen jeg har. Jeg trener fordi anoreksien driver meg videre, fordi jeg blir påvirket av alle de spiseforstyrrede tankene jeg hører, alle de negative bemerkningene hjernen min forteller meg er sant. Jeg trener ikke fordi jeg selv synes jeg ser “ok” ut som jeg er, jeg trener fordi spiseforstyrrelsen vil at jeg skal veie mindre, spiseforstyrrelsen min vil at kroppen min skal være sykere, tynnere, svakere og at beina skal stikke mer ut. Jeg trener ikke for å vedlikeholde noe som helst, jeg trener for å tilfredsstille anoreksien, for å få en pause i tankekjøret som står på hver dag. Jeg trener fordi jeg etter en stund, om jeg har “spist lite nok” og “trent det jeg skal” (ifølge spiseforstyrrelsen!) får “ros” istedenfor “kritikk” fra spiseforstyrrelsen i seg selv. Jo mer jeg hører på spiseforstyrrelsen og gjør som den vil, jo mer “ros” og pause fra kritikken får jeg.

Jeg skal ikke passe bukser kjøpt på barneavdelinga. Jeg skal ikke passe inn i størrelser som xs eller xxs. Noen få er kanskje født med en kropp som gjør at de kan være 21 år gamle og ha den figuren jeg har fra naturens side – men min kropp er ikke bygget for å se ut som jeg gjør nå. Min kropp er hva spiseforstyrrelsen har gjort den til, min kropp lider på innsiden på grunn av hva jeg – påvirket av spiseforstyrrelsen – har utsatt meg selv for. Hvis min kropp fikk velge selv hvor den ville være for å trives hadde jeg veid åtte kilo til og kanskje ti, eller tolv kilo mer. Det vet jeg ikke fordi jeg har aldri turt å la kroppen få prøve selv. Når jeg veier mer enn det jeg gjør nå blir hverdagen et helvete, et inferno av selvhat, destruksjon, tvangstanker, rigide rammer og rutiner, liste opp og liste ned, regnestykker og kalorier inn og ut. Når jeg tenker meg om er det sånn det er hver eneste dag, uavhengig av tallet på vekta.Jeg balanserer på en knivsegg hver eneste dag.

Hvis jeg hadde stolt på kroppen min hadde jeg veid mer, hatt en annen fasong enn det jeg har nå, en større silhuett, jeg hadde hatt bredere hofter og lår som møtes.

Hver eneste gang jeg skal kjøpe snus eller alkohol på butikken, jeg blir konsekvent spurt om legitimasjon. De eneste gangene jeg slipper å vise legitimasjon er når mannen eller dama i kassa husker at de har spurt etter og sett legitimasjonen min før. Jeg vil ikke påstå at det er fordi ansiktet mitt er spesielt barnslig eller at jeg kler meg i “barnslige” klær, det handler mer om at jeg er “lita og sped” (i andres øyne vel og merke – jeg hverken ser eller føler det selv), jeg ser ikke voksen ut.

Jeg får vondt i meg når jeg hører at noen skulle ønske de så ut som meg, fra halsen og ned. Vet de hva de ønsker seg? Vet de hva det koster? Vet de hvor syk kroppen min er på innsiden? Hva hadde de tenkt om jeg dro opp genseren til under ribbeina? Vet de at det er en krig mellom fornuft og følelser, spiseforstyrrelsen vs. Karianne? Vet de at det har vært sånn i flere år og ikke minst; vet de hva jeg ofrer og har tapt fordi jeg har lyttet og fortsatt lytter til det spiseforstyrrelsen sier?

Om du blir mobbet på skolen og får høre fra andre at du er stygg, feit, jævlig, har mange kviser, ikke er god nok, ikke strekker til, ikke er fin eller flink nok, om du får høre disse kommentarene hver eneste dag du går på skolen – klart man får dårlig selvtillit! Klart man begynner å tvile på hva man synes om seg selv i utgangspunktet, klart det går inn på en selv om man biter tennene sammen og forsøker å overbevise seg om at man er god nok som man er. Klart selvtilliten blir brutt ned gradvis, klart selvfølelsen synker.

Nå blir jeg ikke mobbet på den måten, jeg er mitt eget mobbeoffer. Spiseforstyrrelsen mobber meg, jeg er den som tar det til meg, jeg er den som ser det spiseforstyrrelsen vil jeg skal se, jeg er den som hører etter når spiseforstyrrelsen brøler ut ei rekke av skjellsord og bemerkninger. Hvorfor jeg hører etter? Fordi jeg aldri har fått fred, fordi jeg aldri har hørt noe annet. Fordi jeg ikke tør å stå opp for meg selv og fortelle spiseforstyrrelsen at jeg er bra nok som jeg er. Fordi jeg tviler på meg selv etter så mange år med stygge ord angående mitt eget utseende.

Juli 2010, den friskeste versjonen av kroppen min, nitten kilo tyngre enn tre måneder tidligere.

Bilde og redigering; slutten av juni 2010.

Jeg har store vanskeligheter med å anslå objektivt hva andre ser gjennom sine øyne og tenker når de ser kroppen min – jeg har ikke peiling og jeg kan ikke stole på det jeg selv tror fordi jeg vet at jeg ser meg selv og min egen refleksjon gjennom spiseforstyrrede øyne. Om folk tenker “tynn”, “normal” eller “veier for mye” aner jeg ikke og det blir helt feil av meg å skulle anta eller gjette hva andre ser. Dessverre er det også slik at jeg ikke tror på det jeg hører eller får fortalt. Når frk.fastlege sier “opp åtte kilo” lurer jeg på om hun er sprø basert på hva jeg ser gjennom mine øyne og slik jeg oppfatter kroppen min – med spiseforstyrrede briller på.

21. Januar 2012.
Det jeg derimot vet basert på det jeg får høre av pålitelige kilder, les frk. fastlege / teamet mitt generelt, mamma, stemor og pappa, er at kroppen min ikke skal se ut slik den ser ut på dette bildet, nå. Rasjonelt sett vet jeg det – men det er ikke det jeg føler.

Det jeg vil fram til er at det er ingenting å misunne eller trakte etter. Det jeg vil fram til er at det ikke er verdt det. Det jeg vil fram til er at kroppen min nå er unaturlig. Kroppen min ser ut som den gjør fordi jeg er syk. Kroppen min ser ut som den gjør fordi kroppen er syk. Jeg er psykisk syk og kroppen er fysisk syk.

Lavt blodtrykk, svingende puls, sliten, trøtt, for lite energi til å gjøre det jeg vil når jeg vil. Å kjempe og streve med mat, næringsdrikker og kalorier, inntak og trening. Regnestykker og vekt, gram, karbohydrater, fett og proteiner, mareritt om mat. Lav selvfølelse, manglende selvtillit, beinskjørhet, magesmerter, hender som skjelver, svimmelhet, kuldetokter. Bein som sovner om jeg legger dem i kors, dårlig blodsirkulasjon, “dunpels” (lanugo) på huden spesielt i ansiktet. Lysten til å overspise, overspise og kaste opp, sulten som gnager i magen, refleksjonen og speilbildet. Selvhatet og usikkerheten i forhold til hvordan jeg ser meg selv gjennom sykdommens øyne, aldri god nok, aldri tynn nok, kan alltids gå ned noen flere kilo til. Smerter i kjeven, vondt i tenner, nedsatt konsentrasjonsevne, syreskader på tennene, biter av tenner som knakk og falt ut. Fungerer for dårlig til å ta del i en mer normal hverdag og en stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke er god nok, aldri.

Fortsatt misunnelig?

Hva med alt jeg har mistet gjennom årene? Hvordan jeg ligger etter på skolefronten, hvordan jeg mistet kontakt med menneskene jeg en gang hadde som var friske venner, år tilbrakt på institusjon bak lukkede og låste dører. Medisiner og flere komplikasjoner som blødende magesår, å kaste opp blod, lav kalium, sondeernæring, epilepsianfall, kjøreforbud, begrensninger i forhold til hvordan jeg kan leve livet mitt og ikke, meningsløsheten som til stadighet svever rundt meg, tungsinn og depressive tanker, en kropp fylt av arr, ustabilitet i forhold til følelser og destruktive impulshandlinger, panikkangst og agorafobi.

Er det fortsatt verdt det?

Hvis jeg hadde visst hva jeg hadde i vente når jeg var femten år hadde jeg kjempet hardere for å få hjelp tidligere, for å få kontroll på livet på en friskere måte før jeg mistet det jeg per dags dato har mistet og gått glipp av. Hadde jeg visst hvordan det kom til å bli hadde jeg kjempet hardere for å holde fast i den verdigheten og det livet jeg hadde. Det er mye jeg savner og mye som gjør meg trist den dag idag om jeg ser tilbake. Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes om jeg fikk sjansen til å ta valgene en gang til.

Hver dag er en kamp. Hver dag kjemper jeg mot meg selv og mot spiseforstyrrelsen. Hver eneste dag uten unntak.

En smalere midje og en tynnere linje er ikke verdt å dø for, eller ofre så mye for.

Etter at det gikk opp for meg at pengene var disponibelt beløp på min egen konto begynte tankekverna med en gang å spinne. Hva gjør man? Sparer? Jeg både vil spare men likevel ikke akkurat nå. Misforstå meg rett, jeg er bare redd for å ryke i den bulimiske fella og svi av tusenvis av kroner på en dårlig dag eller tre. Med tanke på at rekorden min av penger rett i dass på tjuefire timer er 1700 kroner… Tenk hvor mye skade jeg kunne gjort på tre dager, fem dager? Heldigvis er jeg ikke i dét sporet akkurat nå med tanke på at jeg idag har holdt meg unna i 30 dager. 30 days sober, hahah.

Men uansett. Jeg bestemte meg for å investere i noe som varer, noe jeg trenger. Trivsel. Bestemte meg for å investere i leiligheta. For all del, jeg trives jo helt supert her og har elsket å bo her siden jeg flyttet inn 29. september 2011, men det har på en måte vært noe som manglet. Dybden på en måte? Uansett, nå føles det komplett.

Gaaah, vet ikke hva jeg skal skrive. Er redd for å høres materialistisk ut! Men det får så være. Er ikke av typen som bedriver shopping-terapi (ikke det at det er noe galt i det forresten). Ikke er jeg oppdatert på mote eller fashion eller gudene vet heller. Jeg leser ikke blader, om jeg dør etter å vite noe finnes google og magasiner på nett uansett. Leser bare blader når jeg er innlagt, for å si det enkelt – når jeg ikke har noe bedre å ta meg til.

Anyway. Oppdateringer. Det ble ny TV. Ikke det at jeg har kanaler enda, men så lenge jeg kan koble opp playstation tre og plugge i en bærbar harddisk smekkfull av filmer og serier – tro meg når jeg sier at jeg lever lenge på det! Helt sick å sitte hjemme å se på TV? TV sto ikke akkurat øverst på prioriteringslista mi med tanke på pris og kvalitet. Men så ble det TV da. Tjohei. Den fyller opp en blank vegg hvor jeg tidligere har følt at det var litt tomt. Og vet dere hva? Når jeg flyttet inn så jeg jo for meg hvordan jeg en dag kanskje kunne ha det – og det ser akkurat ut som jeg forestilte meg. “En dag” er idag, feels good.

Gårdagen gikk med til det. To timer med fram og tilbake. En prøvelse for angsten. Jeg er litt redd for TVer og blinkende lys (epilepsirelatert), og å da skulle stå både på elkjøp og expert og glo på førti TVer til sammen å lære om plasma, led og 3d og gudene vet hva, samtidig sammenligne den ene med den andre, bilde, kvalitet, lys. Gaah. Sliten men fornøyd når det var over for å si det sånn, men det gikk bra.

I tillegg, mens jeg var så godt i gang igår, så hadde jeg fått pakke i posten og henta den, samtidig som jeg var en tur innom apoteket for å hente mer epilepsimedisiner. Damen lurte på om jeg ville ha 200 tabletter, jeg svarte at nei takk, det går fint med “bare” 100. Det varer jo i 50 dager og det er nok i slengen altså.

Så, etter å ha koblet opp TV og ps3 og sett litt på skjermen og latt det surrealistiske synke inn, måtte jeg åpne pakken fra USA. Da begynte jeg seriøst å grine. Fordi jeg var så… Jeg vet da faen, er det den følelsen som er lykke? Verden føltes bare så vakker igår. Litt medgang er ikke noe som kommer flyvende i min retning. Vanligvis krever det konsentrasjon å få disse endene til å møtes på alle mulige måter, men at en brå bølge av slingringsmonn skulle skylle over meg – jeg så ikke dét komme for å si det sånn. Føles som om jeg kaver litt opp ned i vannmasser og prøver å finne ut hva som er riktig vei opp.

Pakken fra USA blandt annet. Er det mulig at folk er så snille og godhjertede? Fikk pakke hos en herlig jente som heter Judy (leser bloggen – oversetter) og som virkelig insisterte på å sende meg noe, og når jeg åpnet den pakken… Jeg følte virkelig at ting gikk min vei igår for å si det sånn. Fikk ikke sove når jeg skulle legge meg, uvirkelighetsfølelsen var for sterk. Tenk om jeg egentlig bare drømmer – bokstavelig talt? Tenk om det ikke står en TV i stua når jeg våkner imorgen? Hver gang jeg gikk inn i stua igår hadde jeg en følelse av “pinch me, dette er ikke virkelig?!”, but it is. TVen sto like fint idag som igår for å si det på den måten.

Jeg hater å skrive innlegg som dette egentlig, fordi jeg er redd det skal oppfattes som en klisjé. Men so be it, mine ord, mine følelser, mitt liv. Jeg synes det er vanskelig av og til, å skulle formulere innlegg som pulserer av glede eller håp. For det var det jeg følte før jeg sovnet “tenk om ting faktisk løser seg en dag. Tenk at alle dager ikke trenger å være like jævlige. Tenk at det er mulig å få belønning for strevet man legger ned i å holde seg i live når man egentlig lurer på hva faen vitsen er?“

På grunn av livet slik jeg har levd det og opplevd det lever jeg generelt med en pessimistisk framtoning når det kommer til gode ting. Jeg tør ikke å stole på andre helt, når de sier at det blir bra til slutt og at livet ikke alltid er like jævlig, at livet ikke alltid kommer til å være dette – slik jeg kjenner livet. Om jeg hadde stått foran et islagt vann på vinteren sammen med noen som forsikret meg om at isen var tykk nok til å bære tyngden min hadde jeg sendt skeptiske blikk i retur og ikke trodd på det. Selv ikke om personen hadde vandret ut på isen for å bevise fakta, selv da hadde jeg fått vedkommende til å hoppe og trampe på den isen før jeg selv hadde turt å tro på det. Jeg forventer at isen er tynnere enkelte steder og har en integrert evne til å tenke worst case scenario hva det nå enn gjelder.

Eksempelvis; “Oi, nå kan jeg kjøre opp til sertifikatet om under tre måneder!”, noe som er en positiv tanke, tett etterfulgt av “ikke ta det for gitt, du får stålsette det på at du får epilepsianfall og at det sertifikatet kan du se langt etter”. Om jeg forsøker å myke opp worst case scenario, blandet med realitet og fornuft blir det “grøss, du kommer garantert til å få panikkanfall bak rattet når du begynner med kjøretimer på grunn av alt som har vært av tanker og følelser så langt”.

Så, penger min vei? Didn’t see that one coming. Siden jeg ikke trodde det var mulig var det aldri noe jeg ventet på eller lengtet etter, dermed en forsterket overraskelse med et ras av overveldende positive følelser som jeg kjenner jeg ikke helt greier å sette ord på. Hvordan definerer man lykke? Ordentlig lykke? Hvordan definerer man å være glad? Hvordan definerer man gleden av å kjøpe nye ting uten å være materialistisk, grådig eller egoistisk? For jeg vet ikke. Gi meg negative følelser og jeg kan beskrive min oppfatning i detaljer, men dette? Whoa, virkelighetsfjernt for min del.

Uansett da.

Idag har jeg vært veldig effektiv. Jeg har vasket tre maskiner med klær før jeg naturligvis måtte ut å handle detaljer. Detaljer til leiligheta. Småting som det av og til streifer meg at jeg mangler eller savner, men som jeg – klarer meg uten -, men herregud det føles fantastisk å få detaljene på plass. Helheten føles faen meg suveren! Når jeg går inn i stua nå, jeg tenker “hjem”, her bor jeg og fy faen jeg har det bra her. Det er akkurat sånn jeg vil ha det, alt er ting jeg har bestemt meg for, alt er ting jeg har kjøpt og betalt og liker og foretrekker, med unntak av noen detaljer som er gaver.

Nå har jeg luket vekk de siste små detaljene jeg har irritert meg over, eksempelvis at det sto en pappeske på badet som fungerte som skittentøyskurv. Jeg kan herved erklære at den er brent, i alle fall halve. Tomrommet på veggen rett fram er fylt opp av TV. Den sorte sofaen er myket opp med fire myke puter som attpåtil bare kostet 40 kroner per stykk og er perfekte? Siden pleddet jeg fikk i julegave og elsker, som forsåvidt er brunt, som koster 499 på full pris, nå kostet 149 måtte jeg nesten kjøpe et hvitt også, og pensjonere de lilla pleddene mine som ikke passer inn i forhold til resten av fargene i stua. Hvitt, vanilje, sort, brunt, grått i ulike nyanser, noen innslag av “sølv” og to detaljer rødt pluss en lilla. Jeg har kjøpt en egen kurv til Zahra sine klær sånn at jeg får ha en kurv til mine skjerf og votter for seg selv. Som matcher den kurven som nå står i stua med ved i, som tidligere også oppholdt seg i pappesker. Grr, pappesker I HATE YOU.

Innser at jeg nå har kommet til det punktet hvor jeg burde ta bilder av leiligheta, heh, skal, skal ikke? Noen få detaljer til? Lilla yogamatte så jeg slipper unna blåmerkene jeg får (treningsrelatert) når jeg møter parkett med knær eller ryggrad. Problem løst. Og sengetøy! Føler meg offisielt gammel og voksen nå som jeg ser gleden i nytt sengetøy.

Skrekk og gru, kjenner på snev av dårlig samvittighet her jeg sitter og skriver. Noe inni meg mener jeg ikke fortjener noe. Gjør jeg? Kanskje? Alt jeg ber om er å ha det bra og å trives? Noe inni meg “du trenger IKKE TV for å ha det bra”. GAH, dårlig samvittighet, gå og legg deg, PLEASE.

Og jeg lot meg overtale til å skeie ut med en ting til jeg teknisk sett hvertfall ikke trenger eller fortjener?!!! Men for pokker. I do? Tretti dager spyfri, fortjener vel NOE? Belønning kanskje? Tenk på hvor jævlig mange tusen kroner jeg lett spyr bort på tretti dager? Men noe inni meg mener at en TV til 8000 kroner – way too much. Indre diskusjoner lenge leve. Hvorfor må noe inni meg alltid gjøre meg usikker og dempe det positive jeg egentlig kjenner i magen? Pluss dette da. Kremt.

Den kostet meg 299 kroner med det abonnementet jeg allerede har. 300 kroner. Samsung Galaxy S II pluss fri bruk ut April. Måtte delvis overtales av Elin på dette området altså. “Bare hvis de har den i hvitt” sa jeg, og når de da hadde én igjen i hvitt, meant to be da eller? “Du fortjener IKKE!” Eller jo, det gjør jeg vel? 300 kroner spyr jeg lett bort på én time, omså en halv. Jeg har hatt ny telefon i sju timer, teknisk sett verdt det allerede.

Fuck it. Jeg fortjener, end of story.

Nå må jeg bare henge opp speilet pluss skiltet og klistre opp disse veggklistremerkene mine, så er jeg good to go. Minus skapdørene mine som er røde på soverommet mitt og skal spraylakkeres først.

Jeg har det med andre ord BRA. Og er veldig overveldet. Tilvenning trengs. Har oppgradert tilværelsen og trivselsnivået noen hakk, relax Karianne. Det betyr ikke at du lider av stormannsgalskap, er eiesyk, skrekkelig egoistisk eller grådig. Jeg har svidd av omtrentlig ti tusen kroner – på meg selv. Ehh. På leiligheta. 300 kroner på meg selv. I tillegg har jeg betalt tilbake ti tusen kroner til mastercardet og mamma. Og jeg har betalt husleie. Og medisiner, sykehusavtaler, strømregning og telefonregning. Om jeg er tom for penger nå? Nei. Tenker litt på vaskemaskin da. Da har jeg virkelig alt, men er ikke ferdigtenkt på det området enda.

Gjett hvem som la sin akutte elsk på nye puter? Synes jeg hører henne tenke “Halleluja, endelig noe som er mykere å ligge på enn den – harde- sofaen”. Det ene pleddet mitt forsvant i sta, “What the fuck, jeg la jo pleddet oppå buret til Zahra for ti minutter siden?!”, fant pleddet på gulvet med hund inni. Hahah ♥

Har du noen gang ønsket du kunne våkne opp en dag, praktisk talt uten bekymringer? I dag er en sånn dag for meg. En sånn dag hvor jeg virkelig føler meg fri, noen av virkelighetens kjipe lenker er klippet over, det føles som jeg kan puste igjen.

Spiller ingen rolle at jeg våknet alt for sent fordi jeg ikke gadd å legge meg riktig igår. Stryk det, det er uvesentlig og betyr ingenting. Jeg sendte noen tekstmeldinger før jeg sto opp, orket bare ikke å stå opp riktig med en gang, kaldt. Så, ut av det blå, uten noen spesiell grunn, sendte jeg en tekstmelding til 04800, “saldo”. Det gikk ikke mer enn tretti sekunder før jeg fikk svar og det tok meg omtrentlig fire sekunder før jeg hadde sendt saldo en gang til.

Det er ikke mulig?! 

Wæææ, kan umulig stemme og deretter var det rett inn i postbanken på nett, eller dnb som det vel heter nå. Hvor kommer disse pengene fra, hva er det for noe? Det tok meg lang tid før bitene klikket på plass i hodet mitt. Det tok lang tid før jeg forsto at beløpet som sto på konto faktisk er mine penger, disponibelt beløp.

Herregud, jeg har aldri hatt så mange penger på konto før.

Når jeg var på multifamiliegruppe var det en sosionom der, og hun spurte meg ut om penger og nav og økonomi, utbetalinger, skattetrekk, disponibelt og ikke disponibelt. Hun tilbydde seg å skrive en søknad om at jeg burde få skattelette på grunn av situasjonen min, noe hun også gjorde. For meg var det bare “nok en bunke papirer det aldri skjer noe med, nok en bunke papirer å signere og sende hit og dit.“

HerreGUD for en lettelse! Senest igår sukket og stønnet jeg over jævla januar som er så vanskelig økonomisk med tanke på frikort og strømregninger og telefonregniner og husleie, alt på en gang – noe som tilsvarte at jeg for hele Januar satt igjen med 1500 kroner disponibelt eller noe, på en hel måned.

Vel.

Når det først gikk opp for meg, hvordan beskrive det?!! Mamma sa “herregud, det er jo som om du har vunnet i lotto Karianne!” (ikke det at det er snakk om millioner eller hundretusener vel og merke), men et betydelig beløp. Det betyr at mastercardet skal nulles ut for godt. Det betyr at mamma skal få sine 6000 som hun lånte meg til å kjøpe ny sofa. Det betyr at jeg er gjeldsfri! Lettelseeee. NULL pengestress. 

Så hva vil jeg ha? Hva vil jeg bruke resten av pengene til? Om jeg vet hva jeg vil ha? Oh yes. Leiligheta skal bli komplett. Det siste og eneste som står på lista over ting jeg mangler (men kan leve uten så lenge jeg ikke har noe valg) er TV. Så nå blir det TV. Endelig kan jeg se filmer og TV-serier på stor skjerm, endelig kan jeg koble opp playstation 3′en og faktisk bruke den. Senere skal jeg se på TV med mamma. Gleder meg!

Det vil si, gjeldsfri, ny tv, leiligheta komplett og enda; enda da står det en betydelig sum med penger igjen. Og de pengene? B-i-l.

Hva pengene er for noe? All skatten jeg betalte for mye i totusenogti, 2010. 

Gjeldsfri + materialistisk lykke + nok penger til å slippe å bekymre meg for økonomien på lange, lange tider!

Jeg har ikke ord. Elin sa “spy nå for all del ikke vekk pengene”. Ikke faen om jeg skal. Det kunne ikke kommet på et mer beleilig tidspunkt – hvor jeg er sikker på at disse pengene ikke skal sløses vekk på sukker-rus eller emosjonelle nedturer! Det kom nå, nå som jeg er trygg på egen økonomi og ikke lever fra dag til dag, fra high til high.

Akkurat nå er jeg bare utrolig glad. Hverdagsmagi fordi jeg aldri i verden så for meg at det skulle komme noe som helst ut av en søknad om skattelette. Det var bare papirer for meg, jeg håpet ikke en gang at jeg skulle få noe igjen for det. Trodde aldri på det. Det var bare en formalitet. Og siden jeg ikke håpet eller trodde på det ble overraskelsen og gleden enorm.

“Nå må du sprette champagneflaska og feire” sa pappa.

Prøver å snu døgnrytmen dit den skal være. Tror det går ganske greit så langt. Steg for steg eller noe. Målet er å ikke sove på dagen. Blir så vanvittig trøtt etter å ha spist/inntatt frokost at jeg føler for å sove mer. Igår sov jeg ingenting på dagen etter klokka to, og idag har jeg ikke sovet på dagen etter klokka … husker ikke. Poenget er å være sliten/trøtt når jeg skal legge meg (rundt midnatt, helst). Også har jeg lagd noen regler som “ikke ta med maccen på soverommet” og “ikke ta med medisinene inn på soverommet, ta dem på kjøkkenet”, fordi om jeg tar de med inn på soverommet blir de liggende og liggende og liggende før jeg tar dem fordi “skal bare” syndromet mitt kicker inn når jeg har lagt meg. “Skal bare skrive litt, skal bare lese litt bok, skal bare”.

Sol inn vinduet, bilde tatt i stua ♥ Elsker å bo her jeg bor.

4 uker spyfri idag. Føler meg helt flat, så akkurat idag er det ingen big deal selv om jeg vet jeg burde følt noe mer, litt glede, litt håp, litt mestring kanskje, men akkurat nå er det flatt. Well done I guess. Men fire uker er fire uker. Enda ikke kastet opp i 2012? Litt skremmende å tenke på, for om jeg tryner nå blir fallhøyden enda større siden jeg ikke kan telle fra 2011 lenger. Men jeg skal jo ikke det, teoretisk sett i alle fall. På fredag er det 1 måned, håper jeg føler noe mer da!

Bortsett fra det har jeg tatt veldig uklare bildet av vagt og uklart nordlys, eller så var det himmelen som ikke var klar, pluss at jeg ikke skal skryte på meg at jeg er stødig på hånda med lang lukkertid heller, så det er mest bare grønt.. De hvite prikkene er forresten stjerner. (Føler meg som om jeg har malt et bilde med fingermaling og sier “tada!!”)

Karlsvogna, beviser i alle fall at de hvite prikkene er stjerner. Jeg trodde det var støv først, helt til jeg så dette bildet.

That’s it.

Lørdag! Disse dagene går i surr for meg, igår var det i mitt hode “mandag” og jeg tenkte “oi, så fort dagene går”, helt til jeg lurte på om det egentlig var torsdag eller fredag. Siden forrige helg har ikke døgnrytmen vært optimal, til tross for at jeg har prøvd å snu det rundt ved å legge meg tidligere og stå opp tidligere. Problemet er bare at jeg sovner midt på dagen!

Uansett. Fortsatt spyfri! Men det krever. På grunn av drømmene, marerittene om mat. Igår når jeg våknet hadde jeg drømt om mat, bare det gjorde dagen litt mer miserabel. Og så skjedde det noe som sikkert er hverdagslig for mange, det er sånt som skjer og forsåvidt skal skje, men jeg derimot? Jeg går av hengslene og drukner i selvhat og raseri, har lyst til å påføre meg selv alskens typer smerte for å straffe meg selv, i mitt hode er det “feil” og min feil. Idag kan jeg nesten le av det fordi det er latterlig men igår derimot. J æ v l i g. Å ikke skulle kutte seg eller spise og spy  når det skjer er vanskelig. Ingen skade skjedd. Frk.psykolog blir sikkert fornøyd når hun leser dette, hun mener alltid at jeg må kjenne på følelsene mine. Føle følelsene mine. Akseptere følelsene mine.

Men jeg greier ikke å akseptere følelser jeg mener er feil. Men så kommer “ingen følelser er feil”. Men så mener jeg at jeg reagerer feil på trivielle følelser. At jeg overreagerer, gråter når jeg egentlig burde le, ler når jeg egentlig burde ha en alvorlig mine, eller lignende. Kjenner jeg blir irritert av å skrive dette, blir liksom “gaaaaahhh!!” inni meg, at det skal være så komplisert?! Og det er vel det som strengt tatt er målet, å endre hvordan jeg reagerer når jeg tenker at jeg reagerer feil.

Om jeg skal analysere igår, så gjorde jeg ingenting feil, og det som skjedde var ikke min feil, og jeg handlet ikke på noe av det selvdestruktive, hvilket tilsvarer at alt jeg gjorde var riktig. Problemet er bare de jævlige timene hvor jeg kvernet og kvernet og alle følelsene jeg måtte forholde meg til som jeg ikke syens noe om. Poenget er da å få et annet syn på nettopp det -den utløsende årsaken, hva jeg nå synes – om noe som er hverdagslig og trivielt og skjer med folk flest som man ikke kan noe for men som bare skjer – som likevel får meg til å bli så sint at noen kan skrape restene av meg ut av grillen på en trailer.

Av og til spør mennesker “hva gjør du for å komme deg gjennom en sånn dag?” og svaret mitt er alltid det samme. Jeg lider meg gjennom. Når ingenting annet fungerer, når tv-serier og filmer svikter, når gåturer og trening svikter, når jeg ikke skal ty til hverken det ene eller det andre – det gjør vondt, emosjonelt, fysisk, i kropp og sjel, innvendig og utvendig, hvert atom i kroppen – jeg lider. Det hadde vært tusen ganger enklere å kutte det bort eller spy det bort. Lettvintløsninga lenge leve.

En ekstrem reaksjon på en filleting. Om jeg skal oppsummere alt jeg føler og alt jeg tenker i én sang må det være Muse ~ Space Dementia. Både i forhold til teksten, melodien, borderline og spiseforstyrrelsen. Makes perfect sense to me. Om jeg skrur på visualizer kan jeg se følesene mine også.

Men idag er det lørdag. Jeg har vært ute med Elin, sett sola ordentlig, tatt bilde av meg selv i et støvete speil fordi jeg liker hvordan håret mitt ser ut idag, selv om det kommer til å bli jævlig å dra en børste gjennom. Jeg har sovet på sofaen, slapp ikke unna marerittet om mat, om å spise “forbudt” mat og ikke kaste opp – men i tillegg kunne jeg fly. Det er de fineste drømmene, når jeg kan fly.

Det hender jeg får mail fra dere lesere og noen spør om mye rart. Når det er sagt kan jeg legge til at ingen spørsmål er dumme spørsmå så spør om dere lurer, i kommentarfelt eller mail, men det er stadig fire ting som går igjen.

• Kan du fortelle meg hvordan du gjør det når du spyr? Hva bruker du, hvordan får du det opp og hvordan føles det?
  -Nei, jeg svarer ikke på den typen spørsmål og har understreket det flere ganger.
• Hva er den bakenforliggende årsaken til hvorfor du er syk som du er?
  -Jeg vet ikke. Med mange nok dråper renner glasset over, ergo er det komplisert og noe jeg egentlig aldri har satt meg ned og forklart grundig på en blogg, kjenner ikke behovet. Har riktignok fortalt deler tidligere.
• Trener du? Hva trener du? Hvor lenge trener du? Hvor ofte og hvor mye trener du?
  -Nei, jeg svarer ikke på det heller.
• Kan du fortelle meg hva jeg burde spise og hva jeg burde trene?
  -Nei, det kan jeg ikke. Jeg har null peiling. Selv om jeg i teorien vet hva som er sunt, ritkig og normalt, så kunne det aldri falle meg inn å fortelle det til andre som et generelt råd.

Men det jeg vil utdype nå er dette med trening, for jeg har fått noen mailer om det i det siste. Jeg nevner sjelden eller aldri at jeg trener i bloggen. Av en eller annen grunn synes jeg det er fryktelig privat og det er litt rart med tanke på at jeg lett kan brette ut om bulimiske tendenser og enorme etegilder, følelser og tanker rundt dette.

Mitt forhold til trening?

Jeg har alltid vært aktiv. Når jeg var tre år gammel begynte jeg på barnedans. Pappa er alltid skrekkelig glad i å fortelle mennesker hvordan jeg var som barn, aktiv, glad, lykkelig, klatret i trær, syklet, spesielt liker han å inkludere det faktum at jeg aldri har syklet med støttehjul mens alle de andre barna i fugleveien og svaleveien gjorde det.
Når jeg var fire og fem år gikk jeg på turning. Når jeg var seks år begynte jeg å danse mer og flere typer. Når jeg var sju år var jeg med i min første store forestilling som gikk over to dager hvor nærmere 2000 mennesker møtte opp for å se dansekarusellen i Tromsø. Det var bare første gang og senere har det blitt mange forestillinger.

I tillegg kan det inkluderes at jeg likte å sykle og syklet ofte til og fra skolen, i friminuttene var det alltid aktivitet, gymtimene var de beste timene i uka, alle syntes det. Om sommeren elsket jeg å bade i Grunnvannet sammen med venner selv om det nå ikke kunne falle meg inn lenger. Men det var ofte, til og med daglig eller annenhver dag gjennom en hel sommerferie. Badeland var også noe av det morsomste jeg visste om. I 2004 åpnet Grottebadet i Harstad og jeg og flere venner hadde månedskort og kunne lett være der fra det åpnet klokka ti, til det stengte rundt seks – hver dag.

Jeg har alltid vært naturlig “tynn/slank” og er atletisk bygget, muskler er ikke noe jeg må slite meg til og leger sier ofte at om det ikke hadde vært for at jeg i utgangspunktet var og er sterk fysisk, så hadde kroppen min streiket alvorlig for lenge siden når det kommer til spiseforstyrrelsen.

Jeg har vokst opp med aktive foreldre som ofte har slept meg med ut på både fjelltopper, hytteturer, campingturer, teltturer, skiturer, sykkelturer og rideferier. Det var ikke alltid like gøy å bli slept med ut i regnet når jeg ikke ville, men.

Likevel har det ikke vært trening for meg. Det har vært en del av en aktiv hverdag. Fra jeg var tolv år danset jeg to, tre, fire timer i uka alt etter som, en liten periode drev jeg med friidrett fordi jeg kunne løpe fort og hadde god spenst, en liten periode var jeg keeper for et fotballag, men det varte bare en sommer eller noe sånn. Men det var ikke trening. Når jeg danset var det øving og terping, det handler om koordinasjon, prestasjon, eleganse, kontroll og å skape et bilde, portrettere et utrykk. Det handlet om å bli god, det handlet om teknikk, det handlet om lidenskap, det handlet om ambisjoner.

En dag når jeg var tretten år gammel og var på butikken sammen med pappa, jeg husker ikke sammenhengen eller hva, hvorfor han kommenterte det, han kommenterte en matvare og sa informativt nok “kalorier. Husk det ordet, alle jenter teller det før eller siden“. Inni hodet mitt tenkte jeg “du skulle bare visst hvor lenge jeg allerede har talt kalorier” men i virkeligheten latet jeg som om jeg var interessert og lærte noe nytt. På dette tidspunktet ble det også enda mer gøy eller spennende å danse fordi jeg nå hadde begynt å bli skrekkelig klar over at jeg forbrente kalorier. Dobbelt rush.

I tillegg kunne jeg sykle over alt mens jeg tenkte intenst på at jeg gjorde det for å forbrenne kalorier, men det var det ingen som visste på den tiden. Det var ingen hjemme som stilte spørsmålstegn til at jeg ville ut å sykle, hjemmefra var all trening god trening, all bevegelse var sunt. Nå kan det jo også sies at jeg har en mor som underviser på idrettslinja, elsker fjellturer, jakt og harhunder som ikke akkurat ligger på latsiden selv. For henne er aktiviteten selve livet, noe som gir henne mest glede og lenge forsto hun ikke hvorfor jeg ble sur eller irritert når hun oppfordret meg til å trene selv etter at hun fikk vite om spiseforstyrrelsen.

Når jeg var liten handlet det om å gå i spagat, stå på hodet eller hender, slå så mange hjul på rad jeg kunne – fordi det var gøy.

Når jeg var femten år begynte jeg på danselinja. Jeg flyttet hjemmefra og inn på egen hybel i Tromsø. De to første månedene gikk det veldig bra fordi jeg på det tidspunktet hadde forsøkt å legge spiseforstyrrelsen på hylla, noe som raste fra hverandre 22. oktober 2006. Den dagen kjøpte jeg en vekt, gråt i timesvis, skadet meg selv – fordi jeg var for tung. For feit. Fordi jeg hadde gått opp masse i vekt (etter min mening) og fordi jeg ikke ville veie “så mye” lenger.

Etter det ble treningen mindre preget av glede og kalorier var det som lå lengst fremme. Kalorier, kalorier, kalorier.

Det gikk i to måneder.  I ukedagene var matinntaket ekstremt lavt mens jeg i helgene lot det skli ut og spiste og spydde. Særlig når jeg var hjemme hos mamma, for hun måtte jo ikke vite at jeg var “på kjøret” igjen, selv om hun kunne påpeke at jeg hadde blitt tynnere. “Mye stress på skolen…”. En søndag i Januar når jeg kom hjem til hybelen fra en helg hos mamma fant jeg ikke tilbake til den anorektiske kontrollen og bulimien eskalerte til det punktet hvor jeg kunne droppe skolen for å gjøre det, eller kaste opp hvor som helst og når som helst. På fire måneder til sammen hadde jeg kjørt meg selv i grøfta, var åtte kilo lettere og hundre emosjonelle kilo tyngre og ville bare dø. Så jeg prøvde å dø. Og feilet, droppet ut av skolen, flyttet hjem og dedikerte livet mitt til spising og spying. Ikke tok jeg dansetimer, ikke hadde jeg noe å gjøre på dagen lenger, vennene mine gikk på videregående ,og jeg? Jeg ville stort sett bare dø eller spise og spy, eller skade meg selv, spise tabletter eller “om å gjøre og ikke spise på så lenge som mulig”.

Trening var ikke gøy lenger. Å løpe rundt i skogen på natta med tårer som trillet ga meg ingen glede, snarere tvert i mot. Det var straff, handlet om kalorier og selvpåført smerte.

Etter det var jeg inn og ut av psykiatrisk, flyttet fra Harstad til Tromsø på ungdomspsykiatrisk, deretter til pappa i Bergen og var der noen måneder før jeg flyttet tilbake til mamma for noen måneder før jeg tilbragte et halvt år til på ungdomspsykiatrisk i Tromsø. Etter det var det voksenpsykiatrisk, først Åsgård men deretter åpen avdeling i Harstad, som ikke lenger var så åpen så lenge jeg var pasient der.

På ungdomspsykiatrisk var jeg innlagt for å fikse opp i spiseproblematikken. Til å begynne med lå jeg på aktivitetsnivå to, hakket over sengeliggende og fikk lov til å bevege meg i ti minutter om dagen. Jeg fikk ikke bake, jeg fikk ikke ut, ikke kino, ingen av aktivitetstilbudene på avdelinga – ikke før jeg gikk opp i vekt. Lenge lå jeg på nivå tre hvor jeg fikk en halvtime til sammen, fikk lov til å dra på kino, klatre til topps i klatrehallen to ganger (femten meter), gå korte turer og that’s it.

Aktivitetsnivå fem het så fint “full aktivitet”. Jeg tok det opp i behandling og vi ble enige om at det skulle hete “normal aktivitet” istedenfor, fordi “full” virket for meg som “kjør på”.

Men etter at jeg havnet i voksenpsykiatrien var det bare meg og bulimien, jeg trengte ikke å trene for å gå ned i vekt. Jeg orket ikke  å trene eller bevege med, det tilhørte sjeldenhetene.

Jeg skrev meg ut i Januar 2010, ble så underernært innen Mars på grunn av bulimien at jeg endte opp med sonde, fikk lyst til å leve og skulle klare å fikse dette selv. Jeg dro hjem, tilførte kroppen mer energi og begynte å trene. Dette var min fysisk sunneste periode etter at jeg ble syk. Fra å være for svak til alt til å kunne gå tur, etterhvert løpe – lenger og lenger. Når tilbakefallet til det bulimiske kom 30. juni 2010 ble det mindre trening og mer oppkast. I august begynte jeg på skolen og hadde ikke tid til å trene annet enn å gå til og fra, noe jeg prøvde å gjøre ofte men ble ofte kjørt fordi noen insisterte. Dessuten var det lurere å komme på skolen opplagt og ikke utslitt etter å ha gått.

Jeg husker ikke helt om det var Februar eller Mars i fjor at jeg bestemte meg for å begynne å trene igjen. Snøen smeltet og nesten hver natt løp jeg gatelangs for å fobrenne kalorier mens jeg var mindre og mindre på skolen. Særlig etter at panikkangsten slo til med full styrke i April, i Mai var det løping som sto i hodet på meg.

Jeg kan ikke trene. Jeg vet ikke hvordan – jeg vet at det jeg gjør er feil. Jeg vet ikke hva normale mengder er – eller jo, men jeg får det ikke til i praksis. I hodet mitt er det “kjør på” og jeg gjør det, til jeg er utslitt og utbrent, har opphold på treninga før det er påan igjen. Jeg husker ikke når jeg fikk beskjed om at det var nok for meg og helsa mi å gå en tur i 30 minutter om dagen. Hørte jeg etter? Nei. Hører jeg etter nå? Nei. Er det så lurt? Nei. 

I sommer var jeg innlagt og fikk streng beskjed om å forholde meg til 30 minutter, siden jeg måtte ha følge ble det 30 minutter gåtur hver dag – på minuttet. Jeg kunne selvsagt trene i skjul men det var ikke så mye jeg orket.

I august derimot – begynte jeg å løpe gatelangs på natta igjen. Av og til føles det herlig, når jeg utfordret meg selv i forhold til angsten og hvor langt unna hjemme jeg turte å bevege meg. Det var med andre ord positivt selv om intensjonen med kalorier og forbrenning alltid lå i bakhodet.

Etter Oktober har det tatt seg opp igjen. Ja, jeg trener hver dag men det er ikke hensiktsmessig å legge ut om hva eller hvor mye eller hvor lenge. Jeg nevner det ikke på bloggen, ser ikke vitsen i det. Hva er vitsen? Ja, jeg trener – punktum.

Og nei. Jeg vil ikke gi andre råd eller tips hverken om kosthold eller trening fordi jeg har ikke peiling. Eller jo, jeg kan teorien men det kunne aldri falle meg inn å anbefale noen jeg ikke kjenner om noe som helst på den fronten. Jeg er ikke et sunt forbilde, jeg har ikke rett til å gi noen andre råd som jeg selv ikke følger for fem flate øre. Og jeg er absolutt ikke interessert i at noen skal lese bloggen min og tenke “aha, hun trener det og det, sånn og slik – jeg skal også“. Og om du lurer på hvorfor jeg da kan fortelle om spising og spying så er det fordi jeg personlig synes terskelen er annerledes. Det krever ikke så mye å skulle løpe en tur eller annet, men å skulle sette seg inn i hvordan man kaster opp? I sammenligning er bulimien en hel vitenskap i en egen klasse, det er ikke det samme som å a på seg løpesko og presse seg ut døra.

Jeg vet med sikkerhet at det finnes de der ute som leser bloggen min av gale intensjoner. De som vil “gjøre som meg”, noe jeg finner UTROLIG trist fordi jeg ikke kan fatte og begripe hvordan noen som helst kan ønske seg å leve på lignende vis som meg.

Hadde jeg spist skikkelig og trent sunt og hatt gode rutiner – da hadde det vært annerledes. Men om du leter etter trening eller kostholdstips, så finnes det SÅ UTROLIG mange GODE blogger der ute med riktig fokus, tips og triks. Å oppsøke en spiseforstyrret blogg på let etter det samme er helt bak mål. Det finnes så mange gode forbilder der ute som man kan se opp til eller lære noe av, bare ikke se hit. Ikke se på meg, jeg er ikke et godt eksempel.

Jeg skriver aldri detaljert i mengder hva jeg spiser eller har spist iløpet av en dag – selv om jeg kan nevne at jeg har spist noe. Jeg skriver aldri hva eller hvordan jeg kaster opp selv om jeg kan si at jeg har gjort det. Jeg kan nevne at jeg har løpt en sjelden gang, men aldri hvor fort eller hvor mye eller hyppigheten.

Så ja. Jeg trener hver dag med unntak av meget sjeldne ganger. Om det er et problem jeg sliter med? Ja, det er trening uten mening for min del. Jeg kompenserer, styrer og baler, teller og regner og bruker mye tid inni hodet mitt på ting som ikke er bra. Så ikke se på meg for inspirasjon til å endre livsstil, kosthold eller treningsprogram. Det finnes så mange gode blogger der ute som handler om sunnhet og velvære, skrevet av mennesker som er gode og sunne eksempel.

Må innrømme at det var godt å få det ut. Håper dere forstår mitt perspektiv.

Juni 2010, rett før tilbakefallet. Sunneste vekt noensinne kombinert med sunneste kosthold på årevis, pluss friskere treningsvaner og fokus.

De tre første ukene er tilbakelagt kapittel. Det sies at det tar 21 dager å bryte ned en avhengighet eller vane og skape en ny rutine. De korteste rehab programmene varer i 21 dager. At jeg er ferdig med dem gir meg bittelitt mer håp om at det kanskje er mulig å holde ut og å komme enda lenger. Skal ikke legge skjul på at de siste dagene var vært kompliserte å manøvrere seg helskinnet gjennom når noe inni meg brenner for å gi faen. Det som er verst og vanskeligst er stemmen som sier “én siste gang. Bare én gang til og aldri mer“. Hvor mange ganger har jeg ikke kastet meg i armene som er strekt ut mot meg og funnet trøst i det? Hvor mange ganger har jeg ikke sagt “greit” og gjort det, gått i den samme fella gang på gang på jævla gang? Eller “idag er en fin dato å telle fra, idag er en fin dag å ta farvel“.

Note to self; [se gjennom bildene] Tenk deg godt om. Virkelig? Fortsatt? Fremdeles? Vil du holde fast i dem? Se på dem da! Scroll gjennom to ganger. Tenk. Husk. Føl. Husker du? Hvordan det føltes? Hvor jævlig det er og hvor langt det går? Husker du årene du har tilbragt på denne måten? Seriøst? Nei, nettopp.

Jeg vil ikke:

• Lide meg gjennom 21 dager en gang til
• Lide meg gjennom en runde til med skrekk og panikk og redsel for konsekvenser
• Kaste vekk enda flere penger jeg kan bruke på sertifikatet og bil istedenfor
• Repetere dette flere ganger
• Oppleve det flere ganger
• Henge over doskåla med vilje flere ganger
• Vaske hele badet flere ganger
• Vaske bulimien ut av hus
• Angre
• Kjenne på nederlaget og håpløsheten av å ikke komme noen vei
• Føle meg fastlåst og fanget i en sirkel jeg ikke klarer å bryte
• Ha en ny dato å forholde meg til, 27. desember 2011 burde være godt nok, fin nok. Klokka 19:27.

Jeg lurer på hvor mange innlegg jeg må skrive som egenmotivasjon eller som påminner til meg selv. Det får så være om jeg må bruke time opp og time ned på dette, finnes ingen vei utenom om jeg likevel må jobbe meg gjennom for å komme noen vei. Her og nå får resten av problemene være resten av problemene fordi det krever alt å ha fullt fokus på dette. Det funker ikke for meg å skulle gjøre litt riktig på den fronten, bittelitt riktig der, feile her, tape der, det gir meg ingen mestringsfølelse og jeg kan ikke selv se at det går framover på noe som helst vis. Men å telle dag for dag, omså time for time om alt blir forjævlig, hvert minutt teller. Hver gang jeg opplever en følelsesmessig krise eller reaksjon, det er da det gjelder mest. Å ha hundre prosent fokus på riktig front. Det gikk med selvskadingen fordi jeg ga alt for å greie det. Derfor ser jeg ikke hvordan dette skal være noe annerledes, jeg pleier å få til deg jeg vil så lenge jeg vil det nok.

Rock bottom became the solid foundation on which I rebuilt my life
~ J.K Rowling

Nå skal jeg snart surre meg en tur på butikken med mamma før jeg skal til frk.fastlege klokka halv tre. Alltid sist på dagen for å unngå “neste pasient” stress. Regner med jeg får en grundig tilbakemelding på pillefronten. Krysser fingrene for at jeg slipper å veie meg, har ikke gjort det på to dager og håper jeg greier å holde meg unna vekta en stund. Bortsett fra det burde jeg støvsuge og gjøre noe kreativt, lese en bok og ikke sove på dagen. Spørs hvordan det går med tanke på at jeg sto opp tidlig. Når jeg tenker meg om så må jeg lage kort idag, motivasjonskort, fordi jeg kan laminere det/dem med Therese imorgen. Og jeg skal godkjenne og svare på kommentarer.

♥Håper dere har en fin dag♥