Bitre Blomster

Archive Page 2

The feelings that I feel when I feel.

Publisert 28. februar 2012 3 BILDER , Emosjonelt Ustabil 19 Comments

I can’t tolerate
The feelings that I feel when I feel
But don’t you know?
Some feelings never seem to let go

I told you once
You’re breaking into separate parts
But don’t you know?
It’s something that I can’t live without

Egentlig skrev jeg et innlegg igår men når alt kom til alt og valget sto mellom “publiser” og “kladd”, endte det som kladd likevel. Kjenner jeg blir mektig irritert når jeg bruker halvannen time på innlegg som jeg ikke får meg selv til å poste.

Kanskje jeg drar dem fram fra arkivet en dag, om jeg kommer dit at jeg kan skrive om “den gang da.” Det er lettere for meg å forklare en situasjon som har vært, men er over fordi da er jeg gjennom det verste. Da har jeg rasjonalisert og balansert, da har jeg funnet svarene i meg selv istedenfor å forklare eller sette ord på noe når alt er kaotisk og jeg hverken vet opp eller ned på det ene eller det andre. Jeg føler meg fortapt og fastlåst i kaoset og får meg ikke til å dele det videre på grunn av visse tanker som ikke vil gi slipp.

Like a silverblade
I cut my way out of control
But don’t you know?
Some blades will cut you right to the bone

Jeg sitter i pappas landrover Discovery og vi er på vei over Hamarøy, på vei sørover. Det er Juni, vinduene er veivet ned, jeg er atten år gammel. Radioen står på. Dagen før skrev jeg meg ut av psykiatrisk for å være ute og fri i fire uker når jeg ikke ønsket å dra videre til lukket avdeling når dps stengte for sommeren. Ansiktet mitt er hovent etter oppkast og under genseren er armene mine fulle av sting. En eller annen mannlig stemme på en eller annen radiokanal annonserer hvilken sang som ser ut til å være eller bli årets sommerhit, 2009.

Med jevne mellomrom dukker sangen opp. Igjen og igjen. Med jevne mellomrom. Jeg forelsket meg vel egentlig i sangen fra første gang jeg hørte etter og konsentrerte meg om teksten.

And if somebody’s going to make it
then this somebody ought to be you
And if somebody’s going to fake it
then this somebody, somebody is you
If it’s me that was going to take it
then I know that it wouldn’t be straight
And I keep telling my reflection
Ambitions are already starting to fade
Donkeyboy ~ Ambitions

Igår gjorde jeg forresten noe som var litt fint. Som en liten pause. Jeg skrev det i det innlegget jeg ikke kom så langt at jeg publiserte, men jeg trekker det fram igjen nå. Jeg blir alltid glad av å se Zahra løpe.

Dette er Dina i sitt ess, alltid opptatt med noe og kan hvertfall ikke stå i ro.

Husker dere Julie?

Dette var i Oktober, da var hun bare åtte uker gammel. Elsker dette bildet (tatt med ordentlig kamera). Nå har hun blitt stor.

Det ser mer ut som om de er på svømmetur enn på løpetur. Gjett hvem som ikke deltok?

Haha, det blikket. Hun ser ikke så fornøyd ut.

Dina♥Zahra

Rakk såvidt å ta dette før jeg måtte flytte meg, med god grunn skjønner dere. Bildet på toppen av innlegget er også fra denne turen.

Noen små ord om her og nå? Tilstand; stabilt ustabil? Eller bare ustabil for den saks skyld. Likegyldig. Etter mye om og men har jeg gitt etter for det store spørsmålet om innleggelse og ender opp på psykiatrisk på torsdag klokken to. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg og de små argumentene jeg har som taler for innleggelse virker ganske likegyldige de også, men here you go; om ingenting betyr noe for meg, om ingenting spiller noen rolle for meg – da spiller det vel heller ingen rolle om jeg er hjemme eller på psyk om andre mener jeg trenger det. Jeg vet med sikkerhet at ingen ville tatt opp temaet innleggelse med mindre de mener eller synes eller tenker at det kanskje er hensiktsmessig. Og om jeg ikke orker, klarer eller bryr meg om meg selv eller hva jeg gjør, påfører eller utsetter meg selv for; kanskje jeg burde høre på de som faktisk bryr seg.

So I’m going.

Dette er tungt. Jeg gruer meg. For første gang på… flere år tror jeg, vil de gjøre noe med kaloriinntaket. Jeg vet ikke hva jeg synes om det. Jeg har ikke kastet opp på over en uke nå, noe som er bra i seg selv men jeg føler ikke at jeg kjemper eller prøver. Om trangen hadde blitt intens hadde jeg nok gladelig kastet meg ut i det.

Men nå skal jeg slutte å skrive mens jeg enda er klar for å trykke på publiser.

Now then.

Publisert 26. februar 2012 Ukategorisert 8 Comments

Dette er sikkert tredje dagen på rad jeg tenker at jeg burde skrive noe, så nå skal jeg gjøre det. Har kladdet noen innlegg men kommer liksom ikke alltid så langt.

Jeg vil påstå at det går litt bedre nå? Det føles ikke som om jeg kommer til å eksplodere lenger, jeg er bare sliten. Men det er greit, heller sliten enn å gå rundt og føle seg som en tikkende bombe som kan eksplodere når som helst. Jeg er i “tar det som det kommer” modus, prøver å ikke tenke for mye, det kommer ikke så mye godt ut av det for tiden.

Tirsdag var nok den desidert verste dagen, men det har roet seg siden da, dabbet av. Litt som om følelsene egentlig bare ble skrudd av, som om ingenting egentlig ikke betyr noe, men det er okei for nå, at jeg slipper å drukne i kaos.

Lever på øyeblikk som dette. De fine småtingene i livet som jeg klarer å se.

Det er seks døgn siden sist jeg kastet opp men jeg vil ikke påstå at jeg prøver. Jeg orker ikke å forholde meg til skuffelsen av å tryne, igjen “tar det som det kommer”.

Kjenner ikke at jeg orker å skrive noe langt og komplisert, dypt eller reflektert akkurat nå, it is what it is. Frk.Psykolog lurte på om jeg ønsket en innleggelse på fredag, men ut av det blå, akkurat der og akkurat det var det vel ikke akkurat det jeg ønsket meg. Mandag da? Men jeg er ikke så sikker men sa jeg skulle tenke på det til tirsdag. Bestemme meg til da, men jeg har ikke blitt enig med meg selv om noe. Fordeler veies mot ulemper, overveier og vurderer.

Men på den andre siden, er det egentlig vits i å utsette noe man gruer seg til, eller ikke har lyst til å gjøre? Man kommer jo ingen vei av det. På mandag vasket jeg klær og lovte meg selv at det klesstativet ikke skulle stå der i evigheten, men det står der enda. Det går neppe noen steder av seg selv, klærne bretter seg ikke selv heller.

Det er som å stirre på et kart uten å vite hvor man skal. Kanskje burde man spørre noen om de kan peke ut riktig retning.

Fordeler og ulemper? Jeg vet jeg burde gjøre noe med døgnrytmen min, men av en eller annen grunn har jeg forelsket meg i å være våken om natta. Det er så ukomplisert. Det er natt og mennesker sover, ingen forventninger til noe. Om natta kan jeg bare være, gjøre det jeg vil og forventningene til meg selv er liksom ikke til stede. Jeg tenker ikke på alt jeg må gjøre eller alt jeg burde ha gjort. Jeg får ikke dårlig samvittighet når jeg ikke gjør noe annet enn å få tiden til å gå med tv-serier eller internett.

På dagid derimot har jeg dårlig samvittighet for alt jeg “burde ha gjort” men ikke orker, klarer eller makter å gjøre. Dagene føles mer meningsløse enn nettene. Jeg blir på en måte bitter på dagtid fordi jeg ikke slipper unna tankene om alt som burde ha vært eller om jeg tenker på alt som kunne ha vært. “Jeg skulle vært på skolen” eller bare at jeg skulle ha fått noe mer ut av dagene enn å bare overleve.

Fulltidsjobb, minutt for minutt. Time etter time. Det som er så trist er at det ikke gir meg noen glede å ha overlevd eller kommet meg gjennom nok en dag. Kanskje kan jeg se tilbake og være takknemlig en dag. Det pleier å være eller bli sånn, det store spørsmålet er bare når. Hvor lenge varer dette? Dager, uker, måneder? Det hadde vært enklest å forholde seg til en dato, “hold ut til da, så blir det bedre” – men det fungerer jo ikke sånn.

“Du burde være stolt av det du får til”, men jeg klarer ikke når jeg føler eller tenker at jeg er god for mye mer. Det føles ufattelig bortkastet når det virker som om man må konsentrere seg om å puste for å ikke glemme det (selv om kroppen gjør det automatisk kan det føles sånn.)

I neste øyeblikk er jeg ikke god for noe som helst. Sirkler, repriser, repetisjoner. Noe som skjer igjen og igjen. Ender det aldri? Det må det, hvis ikke er det ingen mening med livet?

Jeg har forresten en god del kommentarer jeg skal godkjenne, men jeg er ikke i modus for å svare på alle. Beklager det men regner med å komme sterkere tilbake når noe føles litt mer meningsfylt. Og, hjertelig takk for omtanken ♥ Håper dere holder ut.

The worst is over now?

Publisert 22. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , 6 FYSISK HELSE , Emosjonelt Ustabil , selvskading 20 Comments

Hovedgrunnen til at jeg ikke har skrevet noe de siste ca. to ukene er fordi jeg ikke ønsker å bekymre familien min, mine nærmeste. Jeg liker ikke at de finner ut sannheten ved å lese en blogg, helst burde det vært sånn at jeg kunne fortalt dem det på forhånd, men av og til har jeg ikke guts eller lyst til å sette ord på noe som helst.

Orker ikke “det går bra til slutt” eller “du klarer dette” eller det absolutt verste jeg hører “kan du ikke bare…” Nei, jeg kan ikke bare. Om jeg bare hadde kunnet så hadde det i utgangspunktet ikke vært noe problem, og denne “kan du ikke bare…” har jeg garantert tenkt på selv og irritert meg grenseløst over at det ikke er så skrekkelig enkelt som “å bare kunne”.

Du vet når glasset er fullt? Da skal det bare en siste liten dråpe til før det renner over, selv om denne lille dråpen kanskje i det store perspektivet er en filleting.

Den søndagen hvor jeg kastet opp med uhell ødela veldig mye. I to dager kvernet hodet på nettopp denne hendelsen og til slutt var “fuck it all” det eneste som sto i hodet på meg. Kaster meg utenfor en klippe uten at jeg er sikker på om jeg greier å svømme når jeg treffer vannet, gir en god lang faen i å tenke over det i det store og hele og noe mørkt inni meg fryder seg over skadene jeg påfører meg selv, både innvendig og utvendig.

Jeg har skrevet mye om motløshet, meningsløshet og håpløshet før. Nummen, som om ingenting betyr noe. Alt som liksom skal motivere betyr ikke en dritt fordi jeg ikke lenger tror på det. Hvorfor tro at jeg kan kjøre opp å få sertifikatet når jeg aldri kommer til å slippe unna “tenk om” tanken fordi den er realistisk. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å forsone meg med “whatever happens, happens”. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å akseptere at jeg gjør det beste jeg kan og bruker de redskapene jeg kan, tar de forhåndsreglene jeg kan ta – det er alt jeg kan gjøre. Resten er opp til noe annet, som jeg ikke kan kontrollere eller styre, uansett hvor inderlig jeg skulle ønske at jeg kunne være på den sikre siden. Usikkerheten dominerer.

En flukt fra meg selv og den virkelige verden jeg ikke har ønsket, eller alltid ønsker å forholde meg til. Fordyper meg i noe annet utenfor meg selv. Lever meg inn i noe helt annet. Eksempelvis tv-serien Dr.Who. Jeg har sett alle episodene fra før, men likevel satte jeg den på en gang til. Det var fint å kunne delta i noe helt annet men hver gang jeg pauset kommer virkeligheten likevel krypende. You can run but you can’t hide.

Jeg skrev forsåvidt ett innlegg på lørdag som jeg tror jeg skal publisere (selv om jeg har trukket fram noe av det samme i dette, men lørdagens innlegg er enda mer ærlig og brutalt), det føles litt greiere å skulle publisere det nå som jeg ikke står midt oppi det. To skritt tilbake, trekk pusten.

Det verste eller vanskeligste er tanken på hva jeg fortjener. Jeg fortjener ingenting og tror oppriktig på det. Jeg fortjener den smerten jeg påfører meg selv, det er tross alt min egen feil. Mine egne handlinger og avgjørelser, det er jeg som gjør det jeg gjør. Når jeg ikke klarer å skille sider, Karianne fra sykdom, når alt bare blir meg og min feil. Det spiller ingen rolle der og da, for alt er min feil. Når det blir sånn blir det tusen ganger vanskeligere å si “se meg, hjelp meg” og det skal utrolig mye til før jeg kryper til korset og sier noe som helst, til noen. Jeg vet ikke en gang hva jeg skal be om hjelp til. Litt som i 2009, når jeg følte at jeg ikke hadde ord til å uttrykke meg, når jeg lot blodet bli det tause språket og sårene fortalte historier som bare jeg selv kunne forstå.

Ensomheten. Når man føler seg helt alene i hele verden fordi man er overbevist om at det ikke finnes noen andre der ute som vet hva du mener. Når du føler at egne tanker og følelser er pur galskap, at du ikke tør å åpen munnen fordi du er redd for granskende blikk, andres meninger eller konklusjoner. “Herregud, hva tror de om meg, jeg har mistet forstanden!”. Det var noe så enkelt som “kan du ikke bare” som fikk meg til å finne fram barberblader i utgangspunktet. Jeg har forklart og fortalt det tusen ganger før, hvorfor jeg ikke “bare kan” selv om jeg inderlig, av hele mitt hjerte skulle ønske at jeg turte, eller kunne. Den evige “mine ord har ingen verdi, jeg snakker ord som ingen forstår eller har evne til å sette seg inn i”. Det jeg egentlig vil høre er “jeg forstår deg”.

“Kan du ikke bare…”, i samme sekund eksploderer det inni meg. Jeg får lyst til å hyle og lirer av meg en rekke med rasende ord, beskyldninger og påstander. Wow. Fy faen, “det har jeg jo aldri tenkt på før, jævla geni, hva faen skulle jeg gjort uten deg?!” før jeg deretter lar det gå ut over meg selv, banalt nok “bare fordi den jeg er”.

Imidlertid retter jeg fokuset ut. Gjør det jeg kan for å maskere sprekkene i fasaden, gjør det jeg kan for å framstå som normal eller ingen når jeg går ut døra hjemme. Om du ser bort fra blemmene på leppa eller sprekkene som jeg kan skylde på munnsår og kulde – gjetter du det da? Neppe.

You tread water, fighting for the air in your lungs.
Move, move closer, maybe you can right all your wrongs.

But you let go cos your hope is gone
And every answer fades away

It’s a shame you don’t know what you’re running from,
would your bones have to break and your lights turn off?
Would it take the end of time to hear your hearts false start?
Ellie Goulding ~ Your biggest mistake.

Ser du hevelsen som returnerer når og mens jeg tøyer grensene? Neppe, du vet ikke hva du ser etter.

Det er min feil, jeg lot eller lar de bestemme, uten at det er noe nytt. Tallene dømmer og jeg hører etter. Følelsen det gir meg gjør at jeg får lyst til å krype ut av min egen hud fordi jeg ikke hører til eller hører hjemme noen steder som helst. Jeg straffer meg selv og lykkes. Noe inni meg sier “HA! Du fortjener det!” og fryder seg over en fysisk smerte jeg ikke lenger kontrollerer.

Et kutt er et kutt, konkret og forståelig. Cause and effect. Årsak og forklaring, alt i ett. Sårene på innsiden derimot – de er usynlige. Men tro meg når jeg skriver at jeg kjenner det, hvordan det svir eller stikker, ubehaget som er tilstede uansett hvordan jeg vrir eller vender på meg mens jeg irriterer meg over den ukontrollerbare smerten. Når den type smerte melder seg blir det vanskelig å putte noe som helst i munnen, uavhengig av om det er spiselig, væske eller bare tyggis. Hodepine, svimling, kuldetokter, frysninger.

Du fortjener det. Det er din egen feil. Du gjorde dette, du skapte dette. Dette er ditt eget rot, ditt eget kaos, din selvpåførte smerte, ditt ansvar og din lidelse. Så jeg biter meg i leppa og tenker at det tidsnok går over.

Jeg prøver å passe på at det du ser ikke er sannheten jeg forsøker å skjule. Skammen som pulserer i blodårene, sårene som skriker om mislykkethet eller hevelsen i ansiktet som jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å lyve om. Før jeg tar telefonen må jeg snakke to setninger høyt for meg selv, bare for å være sikker på at stemmen er klar og at den ikke røper mer enn jeg tør fortelle. Paranoid fordi jeg ikke vet hva andre ser, hører, tenker eller tror.

I want to crawl out of my own skin.
Ordene jeg sa høyt var “jeg er ikke suicidal, det hadde bare ikke gjort noe om jeg døde“. Eller “om dette er livet har jeg fått min porsjon, jeg er mettet.“

Det føles litt akkurat som dette. Om du ikke har sett Dr.Who, episodene som heter Blink, The time of Angels & Flesh and Stone har du neppe forutsetninger for å forstå hva jeg mener. Jeg siterer istedenfor; “Don’t turn your back, don’t look away and don’t blink. Blink and you’re dead.” Akkurat det, akkurat sånn.

Det føles som om jeg kommer til å eksplodere. Det koker inni meg, jeg vet hverken opp eller ned eller hva godt jeg kan gjøre for å slippe unna, for å styre unna, styre i riktig retning eller bytte fil, bytte sti, gjøre helomvending. Jeg tøyer grensene på let etter noe. Det slår meg underveis at jeg leter etter skrekk og redsel, noe som kan ile gjennom nervesystemet som elektrisitet eller sjokk, noe som kan åpne øynene mine og tydelig indikerer at nok er nok. Det holder nå, the damage has been done. Men hvordan skremme noen som har utsatt seg selv for det samme før, hvor går grensene da? Forbi de forrige? Forbi de gamle? Må skrekken være større og i så tilfelle, rasjonelt eller ikke; hva er du villig til å ofre for å komme dit? Hvordan takler du det når støvet har lagt seg og det eneste du har rundt deg er ruinene av det du destruerte og pulverisertet på din ville ferd, din søken etter begynnelsen på slutten?

Hva gjør du da når du sitter igjen med blanke øyne, vantro, fylt til randen av skyld og skam mens du ser nedover kroppen og venter på at sårene skal gro, både innvendig og utvendig?

Batteri. Mennesker fungerer som batterier. Man trenger påfyll for å lade opp. Man trenger noe som gir mening, noe som betyr noe. Man trenger et smil, en god stund, vakre øyeblikk eller å tro på seg selv. Jeg ladet opp i romjula og sakte men sikkert forsvinner strømmen og gnisten i det hele. Sakte men sikkert tappes kreftene, linjene viskes ut og blir diffuse, det betyr ingenting lenger. Hendelser eller øyeblikk mister sin verdi når man ikke lenger klarer å absorbere eller føle, være tilstede fullt og helt.

“Hvordan går det?” – nei. tja. tjo. Det går greit, klarer meg vel alltids! “Hva gjør du for tiden da?”, jeg biter i meg ordet “overlever” og forsøker å pynte på fasaden med en halv sannhet om sånn eller slik. “Jeg tror på deg” sier noen, og jeg biter i meg ordene “det hjelper ikke når jeg ikke tror på meg selv“, istedenfor forsøker jeg å trekke på smilebåndet og si takk, få det til å høres ut som om jeg oppriktig mener det.

Med tanken som sier “du forjener”, med den fysiske smerten, den psykiske smerten, med blodet, oppkast, barberblader og den konstante tanken på “hvorfor ta to paracet når du kan ta ti” og kampen som kjempes i stillhet fordi jeg aldri sa ordene høyt.

Jeg vet ikke. “Det er nok nå” sa jeg til frk.fastlege på torsdag når jeg fikk en resept for sårene i magen, etter å ha surret rundt og vært våken i nærmere trettisju timer. Søvn er ingen selvfølge når man føler eller tro at man ikke fortjener. Men jeg tror det synker inn nå. Sakte men sikkert. At det er nok. At det ikke lenger er poeng eller hensiktsmessig, ikke det at det noensinne var det i utgangspunktet. Men når du føler deg slått, som om du har tapt, som om du fikk en skikkelig knock out midt i fleisen, vel. Man ser stjerner, planeter og sorte prikker, vet hverken opp eller ned fordi smerten iler gjennom kroppen.

Men akkurat nå går det greit. Kanskje er det verste nå men jeg vet ikke om jeg tør å håpe. Day by day.

Så hva gjør jeg for tiden? Jeg er travelt opptatt med å overleve. Opptatt med å redusere oppkast litt for litt, opptatt med å la barberblader få være barberblader i fred, opptatt med å la tabletter få være tabletter, opptatt med å få timene til å gå uten og utsette meg selv for det som er mindre hensiktsmessig, eller ikke har poeng i det hele tatt. Opptatt med å vri døgnet tilbake steg for steg, opptatt med å finne noe å holde fast i når alt jeg stryker over eller kommer borti er såpeglatt og umulig å klamre seg fast i. Opptatt med å ta time for time, komme meg gjennom nå, idag, imorgen.

Pause.

Publisert 19. februar 2012 Ukategorisert 23 Comments

Til å begynne med en uplanlagt pause etterfulgt at tre innlegg lagret som kladd hvor jeg har forsøkt å formidle det korte budskapet som “jeg trenger en pause”, eller “I need a break” som lappen jeg skrev i Juli forteller.

I’ll be back. En eller annen dag når jeg har ord, ønske eller guts nok til å fortelle sannheten. Bloggen er basert på sannhet og ikke løgnen jeg helst har lyst til å fortelle for å opprettholde en fasade som sier “det går fint, jeg klarer meg alltids”.

Jeg finnes forresten på [twitter], hvor det hender jeg skriver en setning eller to når jeg måtte føle for det, om det som måtte falle meg inn der og da. Tilfeldigheter for det meste men det er i alle fall livstegn, til dere som lurte.

40 days and one long night.

Publisert 5. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , motivasjon , Sykdomstanker 32 Comments

I natt møtte jeg på komplikasjoner og vanskeligheter i større grad enn jeg tidligere har måttet forholde meg til iløpet av mine nå 40 døgn uten spising og spying.

Det som skjedde i natt… Jeg stresset. Stresset meg opp og viklet meg inn i spiseforstyrrede tanker, følelser – til det punktet hvor jeg kastet opp. Jeg kastet opp. Oppkast, spy – hva skjer så?

Jeg fikk store problemer med å rasjonalisere og å se situasjonen i et større perspektiv enn det jeg så og følte akkurat der og da, i øyeblikket. Hadde jeg nå tapt alt fordi jeg hadde kastet opp? Hvor går grensene? Hvor er logikken og hvordan plassere, prosessere og forsone seg med det som skjedde?

Min første reaksjon var; fuck it, mislykket, ser du – du kan ingenting, du er ikke verdt noe, nå kan du bare gi opp, nå kan du bare gå på kjøkkenet og spise det lille du har som er spiselig i hus og spy mer på trass – du har allerede tapt, hvorfor gidder du å holde igjen nå? Du har ødelagt alt, du er ubrukelig, verdiløs og svak.

Det føles litt som å skulle etterforske en sak, på lik linje med det du ser på tv når noen skal oppklare et drap. De små detaljene og bevisene som til slutt gir det hele bildet. Jeg må gå meg selv i sømmene og finne ut hva det egentlig var som skjedde. Hva som egentlig utløste oppkastet. Og jeg må sammenligne basert på en annen erfaring, selvskadinga.

Min definisjon på selvskading for meg er når intensjonen bak handlingen er å påføre seg selv en synlig skade eller utsette seg selv for unødvendig smerte på grunn av en følelsesmessig utløsende årsak. Det vil med andre ord si at man ikke har skadet seg selv om man har vært uheldig med en kjøkkenkniv og skjært seg i fingeren. Jeg har gjort det og, vært uheldig med en kjøkkenkniv og tenkt “that’s it, nå har du ødelagt alt”, også på grunn av at såret ble en trigger i seg selv.

Så hvordan definere oppkast som bulimisk? Hvor går grensene i forhold til det? Om du drikker deg kanon og kaster opp i fylla er det ikke bulimisk – med mindre du med viten og vilje har spist en hel masse mat fordi du vet at du kommer til å kaste opp. Om du får omgangssyken og kaster opp – det sier seg selv at det er helt ufrivillig og noe man ikke kan klandre seg selv for.

Ting som for meg i natt talte IMOT en bulimisk handling; oppkast var ikke planlagt. Det var ufrivillig og en reaksjon på intense følelser. Jeg hadde ikke overspist på forhånd. Viktigst av alt og det som betyr mest for meg er at det ikke var planlagt.

Ting som talte FOR en bulimisk handling: Oppkast er oppkast, spy er spy.

Den problematiske og kaotiske situasjonen jeg befant meg i gikk ut på at jeg ikke klarte å velge mellom for og imot. Noe inni meg som sterkt ønsker å gi faen og noe annet som prøver å rasjonalisere og oppmuntre meg selv til å heve hodet og fortsette som om det ikke har skjedd. Det verste er tanken som sier “skaden har allerede skjedd. Det er for sent, du kan like godt bare spise og spy mens du først var igang”.

Tankekverna var i gang og timene sneglet seg forbi. Klokka ble fire, fem, seks, sju, åtte, ni. Natta var i ferd med å takke for seg mens en skyfri himmel ble lysere og lysere i blått. En intens hodepine hadde satt seg i topplokket samtidig som jeg kjente trøttheten og utmattelsen i hele kroppen. Jeg hadde på dette tidspunktet greid å skille mellom hva Karianne ville og hva spiseforstyrrelsen ville, spiseforstyrrelsen ville gi faen mens Karianne ikke ville gi opp eller gi slipp på dag 40! Jeg kom omsider dit at jeg bestemte meg for å få meg noen timers søvn, jeg ble definitivt ikke klokere på å tenke intenst på for eller imot i time inn og ut. Etter at jeg hadde lagt meg slo det meg plutselig, det jeg skrev her om dagen om bekreftelse.

“Herregud, du trenger en bekreftelse fra noen som kan se situasjonen objektivt, noen du stoler på og tror på. Du trenger at noen rydder i kaoset du nå kjenner på, sammen med deg.”

Noe så simpelt. Å spørre en troverdig kilde utenfor meg selv. Så jeg sendte en sms til frk.psykolog, sa hva jeg trengte; bekreftelse eller avkreftelse og forklarte kort hva situasjonen var.

Etter det sovnet jeg og når jeg våknet igjen langt utpå ettermiddagen hadde jeg fått svar. Om at det ikke var min feil og at intensjonen ikke var bulimisk. Om at jeg med trygghet kunne holde fast i dag førti og fortsette som om det ikke hadde skjedd. Jeg skal ikke si at dagen har vært ukomplisert med tanke på trangen til å gi faen og higet etter “en siste gang, så kan du fortsette”, men jeg vil heller fortsette på førtiEN enn på dag én.

The worst is over now. Etter at klokka ble 2100 har roen senket seg litt fordi vissheten om at butikker er stengte gir en lettelse – da blir det ingenting impulsivt. Da er jeg trygg ut kvelden. Nå kan jeg legge meg rundt midnatt og ta medisiner som jeg skal og stå opp i morgen til riktig tid og kjenne på ny uke, nye muligheter og forhåpentligvis se seier i dagen idag.

Takk til frk.psykolog for bekreftelse. Det reddet meg fra voldsom nedtur og holdt meg stødig nok til å se det hele bildet og forbi det følelsesmessige kaoset. ♥

Hei verden.

Publisert 4. februar 2012 Ukategorisert 9 Comments

Ligger kanskje litt på etterskudd på bloggfronten for tiden, uten at det er noen spesiell grunn til det. Noen var bekymret på grunn av få oppdateringer – men det trenger ingen å være, om noen skulle ha tenkt tanken. Jeg har det hverken bra eller dårlig, bare midt i mellom, helt okei uten at det svinger eller er ekstremt kaotisk på den ene eller den andre fronten. Selvfølgelig går det opp og ned hvor noe er enklere enn annet, men jeg balanserer ikke på kanten av noe stup. Jeg kunne ha skrevet likegyldig, men ordet i seg selv tipper litt mot den negative skalaen, så det er ikke helt riktig. Bare “okei”, men likevel ikke, men likevel jo.

Jeg er litt sliten for tiden. Egentlig veldig. Jeg er forvirret. Fordi signalene kroppen min sender meg ser selvmotsigende. Det føles helt meningsløst å skulle innta næring nå om dagen – men jeg gjør det likevel. Vanligvis kan jeg motivere meg selv med denne setningen “om du spiser får du mer energi, du kommer til å føle deg mer våken, energisk og mer konsentrert”. Resultatet akkurat nå er at jeg har lyst til å sige inn i koma etter hver kalori som går inn. Sweetjesus, får jo ingenting ut av dagene når jeg driver inn og ut av utmattelse konstant. På den andre enden av skalaen får jeg masse energi om jeg trener og føler meg strålende en stund, ergo selvmotsigelsen. Om jeg skal oversette den fra den anorektiske delen av hjernen min blir det “slutt å spis, tren mer”. Jeg vet at det ikke stemmer, så jeg gjør jo ikke det. Jeg tør ikke det fordi jeg vet hva det fører med seg og hvordan angsten (for å få epilepsianfall, angst for en eller annen trigger som kan utløse det “verste jeg kan forestille meg) eskalerer om jeg ikke får i meg næring med jevne mellomrom. Jeg sier bare at det er forvirrende å forholde meg til det men vet at det bunner ut i at kroppen er sliten uansett.

Å trappe ned trening og opp kalorier går “så som så”. Jeg har trappet opp 100 kalorier daglig men enda ikke lykkes i å trappe ned trening. I det minste har jeg 100 kalorier mer å gå på, så det er ikke gjennomsyret mislykket. Jeg prøver å forholde meg til rutiner og klokkeslett. Den siste uka har vært litt vanskelig på grunn av emosjonelle svingninger (har ikke hatt det etter tirsdag vel å merke), men svingningene og følelsene utløser trangen til å flykte gjennom diverse selvdestruktive handlinger.

Lista ser sånn ut:

Selvskading
Spising og spying
Trening
Å nekte seg selv nok søvn.

Selvskading er for meg mer flukt enn straff, spising og spying er utelukkende straff og noe som skjer for å kontrollere noe intenst jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til, samt for smertens del. Trening er flukt, jo høyere puls – desto mer vellykket flukt. Å nekte seg selv søvn igjen er bare straff.

Det jeg skulle fram til er at når jeg opplever noe som er emosjonelt ustabilt, en følelse som jeg ikke takler så veldig bra, da er barberblader det første jeg tenker på. Men som dere vet har jeg jobbet meg ganske langt bort derfra. Av 420 dager siden siste alvorlige sprekk har jeg vært skadefri i 416. For ordens skyld regnet jeg nettopp ut hvor mange prosent “kontroll” jeg har på den impulsen og på det området og svaret jeg fikk er “99.04″. Jeg har 99% kontroll på selvskadinga. HAH, det føltes litt kjekt å regne ut det.
Uansett. Om jeg ikke skal flykte gjennom selvskading dukker tanken på spising og spying opp, og som dere vet jobber jeg knallhardt for å kontrollere det også. Iløpet av de siste 39 dagene har jeg hatt 100% kontroll på det området. Det er lettere nå og har vært det den siste uka enn det har vært tidligere. Nå har jeg kommet til det punktet hvor jeg tenker at jeg har “kommet for langt til å gi etter“, noe som gjør det enklere å styre i en riktigere retning.

Så da står jeg igjen med punkt tre og punkt fire. Trening og søvn. Trening er nok en flukt – men det er ikke alltid jeg orker. Om jeg ikke orker å trene ender jeg opp med å straffe meg selv ved å holde meg våken så lenge jeg klarer istedenfor. Hele greia består egentlig av valg mellom pest eller kolera men poenget er at jeg i det minste jobber meg nedover lista og lenger unna de mest (for meg) skadelige alternativene.

Av og til får jeg veldig behov for å understreke at jeg nå uttaler meg basert på det jeg ser gjennom mine øyne og ikke på generelt grunnlag. Andre mennesker har andre grunner eller andre lister og årsaker, dette er bare min hverdag og ikke fasitsvar på noen som helst måte. Det er personlig.

Siden jeg den siste uka har jeg vært fysisk sliten har det gått mer utover søvnen, at jeg tuller det til med døgnrytmen og sover noen timer midt på dagen fordi jeg har holdt meg våken i mer enn et døgn, men det har gått seg litt til igjen nå da. Balanserer, prøver i alle fall å balansere.

SÅ; jeg har det hverken bra eller dårlig og jeg prøver. Prøver å holde fast i det som for meg er fine småting. Eksempelvis fikk jeg til noe igår jeg har prøvd lenge for å få til – og lyktes. Særeste selvportrettet noensinne, men smilet er i alle fall ekte, gleden likeså. Det fikk meg på en måte til å huske at om jeg virkelig vil noe nok – så kan jeg.

Snapshot fra telefonen. Apropos telefon, jeg fikk en bit plastikk i posten idag – deksel, så det må være dagens lille smil. Kjenner det er lenge siden jeg har tatt i ordentlig kamera nå, kanskje gjøre noe med det imorgen.

♥ God Helg forresten! ♥

Januar og om bekreftelse.

Publisert 1. februar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , Sykdomstanker , Veien mot Friskhet 33 Comments

Januar har bestått av en slitsom syklus på fem. Fem dager som har reptert seg hver femte dag. Om og om igjen. Jeg får det ikke til og jeg prøver igjen og igjen og igjen og mislykkes og mislykkes og mislykkes, gang på gang på gang på gang. Følelsen av å mislykkes eller det å føle seg mislykket i det man gjør, prøver eller holder på med – for meg er det en trigger. En trigger som får meg til å se rødt, rødt blod og det gjør så vondt. Nå har jeg ikke skadet meg men det føles mer smertefullt. Å skulle tenke på det i time inn og time ut, men ikke gjøre det. Hadde jeg gjort det hadde jeg sluppet å føle noe som helst for en liten stund. En liten stund, helt til virkeligheten av nok et nederlag hadde innhentet meg og forsterket den samme følelsen som utløser skadetrangen – rett inn i ond sirkel. Men det gjør vondt å føle det, tenke på det, drømme om det, fantasere om det, lengte etter det, – men nei. Tiden går så langsomt når man bare klarer å tenke på en ting til tross for iherdige forsøk på distraksjon.

“Which came first? The addict or the drug?

You can’t have an addiction unless there is something to crave; by the same token, a drug is nothing but a plant or a drink or a powder until someone wants it badly. The truth is, the addict and the drug came together.

When you want something desperately you shake with the need of it. You tell yourself you don’t need more than one sip, because it’s just the taste you crave, and once it’s on your tongue you will be able to make it last a lifetime. You dream of it at night. You see a thousand mile-high obstacles between where you stand and what you want, and you convince yourself you have the power to hurdle them. You tell yourself this even when, leaping the first block, you wind up bruised and bloodied and flattened.”
Jodi Picoult – fra boka “Vanishing Acts”

Dette sitatet sier alt perfekt. Akkurat sånn er det jeg føler om oppkast, overspisning og selvskading, akkurat sånn føles det og jeg får lyst til å sette to streker under svaret. Mine avhengigheter, akkurat sånn!

Men idag har jeg fått bekreftelse. Noen fortalte meg en gang at jeg måtte slutte å søke bekreftelse, at jeg måtte stole mer på meg selv og ikke spørre alle andre. Jeg må ha bekreftelse. På at det jeg gjør eller prøver å gjøre er riktig fordi jeg tviler på meg selv og av og til viskes grensene mellom sykdommene og meg selv ut og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det jeg gjør er riktig på vegne av Karianne eller om det jeg gjør er noe jeg gjør for å tilfredsstille en syk tanke. Jeg trenger bekreftelse eller avkreftelse, jeg trenger at noen tegner de strekene for meg, hvor grensene går.

Alle trenger bekreftelse. Absolutt alle. Helt fra vi er barn har vi trengt bekreftelse. På at vi er flinke, får til og at vi gjør riktig eller i det minste at vi prøver. Når du lærer deg å knytte skolisser, når du begynner på skolen, når du får karakterer, når du får tilbakemelding i arbeidslivet, lista fortsetter i det uendelige. På facebook for eksempel, når noen skriver som status at de har vasket klær eller tatt oppvasken, når noen liker statusen fungerer det som bekreftelse. “Well done, good work, keep going.”

Uten bekreftelse vil jeg visne bort og dø fordi alt til slutt føles meningsløst eller for kaotisk til at det er mulig å forholde seg til.

Et personlig eksempel; forrige tirsdag. Fire uker spyfri og jeg følte ingenting. I teorien vet jeg at det skal være en bra ting, at jeg har gjort noe bra og riktig – men jeg følte det ikke for fem flate øre og usikkerheten kom krypende. Hvis det ikke føles riktig eller gir meg noe tilbake, hva kjemper jeg for da? Usikkerhet. Tvil. Vingling. Ambivalens. Omsider kom jeg dit at jeg skrev en status på facebook “4 uker spyfri : )”, tenkte at det i det minste kunne stå på tidslinja om ikke annet for meg selv. 106 stykker likte den statusen og det var bekreftelse nok i massevis til at jeg følte meg overlykkelig og til og med stolt fordi jeg tross alt hadde gjort noe riktig selv om det ikke føltes givende i det hele tatt.

Terapi og behandling for meg fungerer mye som bekreftelse. Ikke nødvendigvis i positiv forstand, jeg trenger bare desperat at noen organiserer rotet sammen med meg. “Er det en syk eller frisk tanke? Er det en syk eller frisk handling? Var det en positiv reaksjon, en negativ reaksjon eller et godt forsøk?” Det som slår meg gjentatte ganger er at jeg oftest sitter på svarene selv.

“Hjelp meg, hva gjør jeg, jeg får ikke til og dette fungerer ikke” sa jeg til frk.fastlege idag. “Jeg tror det hadde utgjort en forskjell og skapt en annen balanse om jeg hadde justert tallene slik, men jeg får det ikke til i praksis fordi det føles feil og uutholdelig“. To ord er nok til å gi meg lettelse. “Du må”. “Jamenforpokker, hvordan?!” og svaret? “Det du sa.” Jamendaså. Okei. Greit. Takk.

Jeg trenger bekreftelse fordi jeg lærer, prøver i alle fall å lære. Jeg trenger bekreftelse fra noen jeg stoler nok på til å vite at de gir ærlige og riktige svar – til å tørre å gjøre kunnskap jeg egentlig allerede har, om til en konkret handling. Alle i teamet mitt har hver sin funksjon og frk.fastlege er den som bekrefter og avkrefter i forhold til spiseforstyrrelsen. Jeg stoler blindt på henne selv om jeg, eller sykdommen ikke alltid er enig. Når alt kommer til alt vet jeg at det hun sier er riktig.

Se for deg at du vil bygge et hus. Du har aldri bygget hus før og aner ikke helt hvordan du skal få til å balansere og stable planker sammen til solide vegger og kanskje til og med to etasjer, for ikke å snakke om taket. Du har en visjon om hvordan huset skal bli og du har fortsått at du trenger hammer, planker, spiker og sag for å få det til. Men du trenger bekreftelse og du trenger å lære. Lære hvordan.

Jeg har et kjemisett. Formelen jeg skal få til er “å holde meg selv i live” og jeg har alle redskapene jeg trenger for å få det til foran meg – men jeg aner ikke hvordan jeg gjør det. Ja, jeg hadde naturfag og matematikk på skolen men jeg har selvfølgelig glemt alt. Så jeg trenger bekreftelse. På at det jeg gjør er riktig. Eller jeg trenger en tilbakemelding om at hvis du blander sånn med slik kommer hele greia til å eksplodere og gå opp i røyk.

Ja, jeg lærte å spise og livnære meg som barn men jeg har glemt noe så essensielt som hvordan, hvordan var det nå det fungerer i praksis igjen? Næring pluss tilberedning etterfulgt av tygg, svelg og la det være i fred. Bekreftelse på at følelsene jeg helst ikke vil forholde meg til fordi de er vonde – de er riktige selv om det oppleves som helt feil. Jeg trenger at noen bekrefter at det er riktig når alt føles feil. Det høres kanskje helt banalt ut, at noe sånt burde være enkelt å gå på automatikken men du aner ikke hvor vanskelig det faktisk er. Som om jeg skal bygge det huset men jeg har ikke nok muskler i armene til å løfte en hammer en gang.

Jeg trenger bekreftelse for å ikke gi opp.

Eller som Dr. Who sier det, “The good things don’t always soften the bad things but vice versa; the bad things don’t necessarily spoil the good things or make them unimportant.”

Farvel Januar, hallo Februar. En ny balanse skal skapes, klarer jeg det? Jeg vil helst ikke ha en reprise av Januar med tanke på syklusen på fem og trengte derfor bekreftelse til at balansen jeg så for meg i hodet som besto av et nytt kompromiss – også godkjent i mitt eget hode som noe som kan fungere i praksis, jeg trengte bare at noen tror på det sammen med meg, and here I am.

Kroppen og spiseforstyrrelsen.

Publisert 29. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Sykdomstanker 72 Comments

Dette innlegget er ekstremt vanskelig for meg å skrive. Vanskelig fordi jeg må skille mellom de syke tankene, rasjonelle og irrasjonelle følelser, samt objektivt og subjektivt, sett utenifra og sett innenfra, fra mitt perspektiv. Vil bare skrive et forklarende innlegg om kroppen min, utseende og fasong. Jeg fikk denne kommentaren i kommentarfeltet igår, og det fikk meg til å reagere og det er det dette blogginnlegget handler om.

“Gud, jeg misunner deg den kroppen du har.. Du er så vakker, både utseende og personlighet”

Jeg vet at dette er et kompliment, men det som er så trist er den første setninga. “Jeg misunner deg den kroppen du har“. Jeg vet at det er godt ment, men det er noe jeg føler for å si her. Det går ikke til vedkommende som la igjen kommentaren, da hadde jeg bare svart i kommentarfeltet istedenfor.

Nå vet jeg ikke hvor mange det ute som leser bloggen min og synes jeg “ser bra ut” eller tenker at “Karianne har en fin kropp”, eller om det i det hele tatt er noen som ser meg og tenker “skulle ønske jeg så sånn ut.” Av og til får jeg kommentarer som “du ser godt ut”, eller “du ser bra ut”, og når jeg får de kommentarene prøver jeg å tenke at det i mitt hode kan oversettes til “du ser ok ut, de mener ikke at du er feit, det der er et kompliment, smile and say thanks!”

Dette handler ikke om tallene på vekta. Dette handler om det overfladiske. Det øyet ser og det mange kanskje ikke ser.

Dette er til de som måtte tenke at jeg har en “fin figur”.

Det er ikke sant og jeg vet det. Jeg er 21 år gammel, teknisk sett en kvinne og… for å sitere det mamma sa i forrige uke “du ser mye yngre ut. Du ser ikke ut som en normal 21 åring, man forventer at de skal se annerledes ut, med litt mer former, litt mer pupper og lår som møtes”.

Hvis kroppen min fikk bestemme selv hvordan den så ut ville jeg ikke sett ut slik jeg ser ut nå. Kroppen min trives bedre på flere kilo, kroppen min er ikke bygget eller skapt for å se ut slik den gjør nå. Jeg har det vanskelig hver dag på grunn av spiseforstyrrede tanker som mener jeg er; “for tung, for bred, for mye fett her, for mye fett der, kan strammes opp her, litt strammere der hadde ikke gjort noe” og så videre. Skal ikke utbrodere i evigheten selv om jeg kunne skrevet mye mer, det har ingen hensikt for å få poenget fram.

Så jeg lurer, ser jeg fortsatt bra ut? Ser jeg fortsatt “fin ut”? Har jeg fortsatt en “fin kropp”? Hvordan kan noen ønske seg denne kroppen jeg har? Det blir som å fortelle en normalvektig kreftpasient at “hey, du ser bra ut”, når kiloene forsvinner etterhvert som cellegiften drypper inn gjennom årene deres.

Jeg fryser. Håret mitt faller av. Menstruasjon? En sjelden gang “nå og da”. Skjelettet mitt, jeg har beinskjørhet. Jeg er svimmel og jeg er sulten. BMIen min faller under den anorektiske BMI grensa. Kroppen min er syk. Pulsen min er enten for høy eller på grensa til alt for lav. Blodtrykket er lavt noe som er grunnen til både følelsen av å være svimmel og at jeg fryser. Hjertet pumper saktere fordi kroppen fokuserer på å holde meg i live, ikke for å slite seg ut når den ikke har eller får mer energi enn det den trenger for å holde meg i live.

Om jeg trener trener jeg ikke for å “se bra ut” eller vedlikeholde den kroppen jeg har. Jeg trener fordi anoreksien driver meg videre, fordi jeg blir påvirket av alle de spiseforstyrrede tankene jeg hører, alle de negative bemerkningene hjernen min forteller meg er sant. Jeg trener ikke fordi jeg selv synes jeg ser “ok” ut som jeg er, jeg trener fordi spiseforstyrrelsen vil at jeg skal veie mindre, spiseforstyrrelsen min vil at kroppen min skal være sykere, tynnere, svakere og at beina skal stikke mer ut. Jeg trener ikke for å vedlikeholde noe som helst, jeg trener for å tilfredsstille anoreksien, for å få en pause i tankekjøret som står på hver dag. Jeg trener fordi jeg etter en stund, om jeg har “spist lite nok” og “trent det jeg skal” (ifølge spiseforstyrrelsen!) får “ros” istedenfor “kritikk” fra spiseforstyrrelsen i seg selv. Jo mer jeg hører på spiseforstyrrelsen og gjør som den vil, jo mer “ros” og pause fra kritikken får jeg.

Jeg skal ikke passe bukser kjøpt på barneavdelinga. Jeg skal ikke passe inn i størrelser som xs eller xxs. Noen få er kanskje født med en kropp som gjør at de kan være 21 år gamle og ha den figuren jeg har fra naturens side – men min kropp er ikke bygget for å se ut som jeg gjør nå. Min kropp er hva spiseforstyrrelsen har gjort den til, min kropp lider på innsiden på grunn av hva jeg – påvirket av spiseforstyrrelsen – har utsatt meg selv for. Hvis min kropp fikk velge selv hvor den ville være for å trives hadde jeg veid åtte kilo til og kanskje ti, eller tolv kilo mer. Det vet jeg ikke fordi jeg har aldri turt å la kroppen få prøve selv. Når jeg veier mer enn det jeg gjør nå blir hverdagen et helvete, et inferno av selvhat, destruksjon, tvangstanker, rigide rammer og rutiner, liste opp og liste ned, regnestykker og kalorier inn og ut. Når jeg tenker meg om er det sånn det er hver eneste dag, uavhengig av tallet på vekta.Jeg balanserer på en knivsegg hver eneste dag.

Hvis jeg hadde stolt på kroppen min hadde jeg veid mer, hatt en annen fasong enn det jeg har nå, en større silhuett, jeg hadde hatt bredere hofter og lår som møtes.

Hver eneste gang jeg skal kjøpe snus eller alkohol på butikken, jeg blir konsekvent spurt om legitimasjon. De eneste gangene jeg slipper å vise legitimasjon er når mannen eller dama i kassa husker at de har spurt etter og sett legitimasjonen min før. Jeg vil ikke påstå at det er fordi ansiktet mitt er spesielt barnslig eller at jeg kler meg i “barnslige” klær, det handler mer om at jeg er “lita og sped” (i andres øyne vel og merke – jeg hverken ser eller føler det selv), jeg ser ikke voksen ut.

Jeg får vondt i meg når jeg hører at noen skulle ønske de så ut som meg, fra halsen og ned. Vet de hva de ønsker seg? Vet de hva det koster? Vet de hvor syk kroppen min er på innsiden? Hva hadde de tenkt om jeg dro opp genseren til under ribbeina? Vet de at det er en krig mellom fornuft og følelser, spiseforstyrrelsen vs. Karianne? Vet de at det har vært sånn i flere år og ikke minst; vet de hva jeg ofrer og har tapt fordi jeg har lyttet og fortsatt lytter til det spiseforstyrrelsen sier?

Om du blir mobbet på skolen og får høre fra andre at du er stygg, feit, jævlig, har mange kviser, ikke er god nok, ikke strekker til, ikke er fin eller flink nok, om du får høre disse kommentarene hver eneste dag du går på skolen – klart man får dårlig selvtillit! Klart man begynner å tvile på hva man synes om seg selv i utgangspunktet, klart det går inn på en selv om man biter tennene sammen og forsøker å overbevise seg om at man er god nok som man er. Klart selvtilliten blir brutt ned gradvis, klart selvfølelsen synker.

Nå blir jeg ikke mobbet på den måten, jeg er mitt eget mobbeoffer. Spiseforstyrrelsen mobber meg, jeg er den som tar det til meg, jeg er den som ser det spiseforstyrrelsen vil jeg skal se, jeg er den som hører etter når spiseforstyrrelsen brøler ut ei rekke av skjellsord og bemerkninger. Hvorfor jeg hører etter? Fordi jeg aldri har fått fred, fordi jeg aldri har hørt noe annet. Fordi jeg ikke tør å stå opp for meg selv og fortelle spiseforstyrrelsen at jeg er bra nok som jeg er. Fordi jeg tviler på meg selv etter så mange år med stygge ord angående mitt eget utseende.

Juli 2010, den friskeste versjonen av kroppen min, nitten kilo tyngre enn tre måneder tidligere.

Bilde og redigering; slutten av juni 2010.

Jeg har store vanskeligheter med å anslå objektivt hva andre ser gjennom sine øyne og tenker når de ser kroppen min – jeg har ikke peiling og jeg kan ikke stole på det jeg selv tror fordi jeg vet at jeg ser meg selv og min egen refleksjon gjennom spiseforstyrrede øyne. Om folk tenker “tynn”, “normal” eller “veier for mye” aner jeg ikke og det blir helt feil av meg å skulle anta eller gjette hva andre ser. Dessverre er det også slik at jeg ikke tror på det jeg hører eller får fortalt. Når frk.fastlege sier “opp åtte kilo” lurer jeg på om hun er sprø basert på hva jeg ser gjennom mine øyne og slik jeg oppfatter kroppen min – med spiseforstyrrede briller på.

21. Januar 2012.
Det jeg derimot vet basert på det jeg får høre av pålitelige kilder, les frk. fastlege / teamet mitt generelt, mamma, stemor og pappa, er at kroppen min ikke skal se ut slik den ser ut på dette bildet, nå. Rasjonelt sett vet jeg det – men det er ikke det jeg føler.

Det jeg vil fram til er at det er ingenting å misunne eller trakte etter. Det jeg vil fram til er at det ikke er verdt det. Det jeg vil fram til er at kroppen min nå er unaturlig. Kroppen min ser ut som den gjør fordi jeg er syk. Kroppen min ser ut som den gjør fordi kroppen er syk. Jeg er psykisk syk og kroppen er fysisk syk.

Lavt blodtrykk, svingende puls, sliten, trøtt, for lite energi til å gjøre det jeg vil når jeg vil. Å kjempe og streve med mat, næringsdrikker og kalorier, inntak og trening. Regnestykker og vekt, gram, karbohydrater, fett og proteiner, mareritt om mat. Lav selvfølelse, manglende selvtillit, beinskjørhet, magesmerter, hender som skjelver, svimmelhet, kuldetokter. Bein som sovner om jeg legger dem i kors, dårlig blodsirkulasjon, “dunpels” (lanugo) på huden spesielt i ansiktet. Lysten til å overspise, overspise og kaste opp, sulten som gnager i magen, refleksjonen og speilbildet. Selvhatet og usikkerheten i forhold til hvordan jeg ser meg selv gjennom sykdommens øyne, aldri god nok, aldri tynn nok, kan alltids gå ned noen flere kilo til. Smerter i kjeven, vondt i tenner, nedsatt konsentrasjonsevne, syreskader på tennene, biter av tenner som knakk og falt ut. Fungerer for dårlig til å ta del i en mer normal hverdag og en stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke er god nok, aldri.

Fortsatt misunnelig?

Hva med alt jeg har mistet gjennom årene? Hvordan jeg ligger etter på skolefronten, hvordan jeg mistet kontakt med menneskene jeg en gang hadde som var friske venner, år tilbrakt på institusjon bak lukkede og låste dører. Medisiner og flere komplikasjoner som blødende magesår, å kaste opp blod, lav kalium, sondeernæring, epilepsianfall, kjøreforbud, begrensninger i forhold til hvordan jeg kan leve livet mitt og ikke, meningsløsheten som til stadighet svever rundt meg, tungsinn og depressive tanker, en kropp fylt av arr, ustabilitet i forhold til følelser og destruktive impulshandlinger, panikkangst og agorafobi.

Er det fortsatt verdt det?

Hvis jeg hadde visst hva jeg hadde i vente når jeg var femten år hadde jeg kjempet hardere for å få hjelp tidligere, for å få kontroll på livet på en friskere måte før jeg mistet det jeg per dags dato har mistet og gått glipp av. Hadde jeg visst hvordan det kom til å bli hadde jeg kjempet hardere for å holde fast i den verdigheten og det livet jeg hadde. Det er mye jeg savner og mye som gjør meg trist den dag idag om jeg ser tilbake. Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes om jeg fikk sjansen til å ta valgene en gang til.

Hver dag er en kamp. Hver dag kjemper jeg mot meg selv og mot spiseforstyrrelsen. Hver eneste dag uten unntak.

En smalere midje og en tynnere linje er ikke verdt å dø for, eller ofre så mye for.

Whoa. Mangler ord og mange følelser?!

Publisert 26. januar 2012 Ukategorisert 59 Comments

Både igår og idag har gått i ett. Har ikke helt ord for det egentlig. Sykt hvor mye som har skjedd på to døgn. Ord som surrealistisk, uvirkelig? Vet ikke om jeg greier å sette fingeren på det, eller om det bare går under kategorien “lettelse”, men positivt er det i allefall!

Etter at det gikk opp for meg at pengene var disponibelt beløp på min egen konto begynte tankekverna med en gang å spinne. Hva gjør man? Sparer? Jeg både vil spare men likevel ikke akkurat nå. Misforstå meg rett, jeg er bare redd for å ryke i den bulimiske fella og svi av tusenvis av kroner på en dårlig dag eller tre. Med tanke på at rekorden min av penger rett i dass på tjuefire timer er 1700 kroner… Tenk hvor mye skade jeg kunne gjort på tre dager, fem dager? Heldigvis er jeg ikke i dét sporet akkurat nå med tanke på at jeg idag har holdt meg unna i 30 dager. 30 days sober, hahah.

Men uansett. Jeg bestemte meg for å investere i noe som varer, noe jeg trenger. Trivsel. Bestemte meg for å investere i leiligheta. For all del, jeg trives jo helt supert her og har elsket å bo her siden jeg flyttet inn 29. september 2011, men det har på en måte vært noe som manglet. Dybden på en måte? Uansett, nå føles det komplett.

Gaaah, vet ikke hva jeg skal skrive. Er redd for å høres materialistisk ut! Men det får så være. Er ikke av typen som bedriver shopping-terapi (ikke det at det er noe galt i det forresten). Ikke er jeg oppdatert på mote eller fashion eller gudene vet heller. Jeg leser ikke blader, om jeg dør etter å vite noe finnes google og magasiner på nett uansett. Leser bare blader når jeg er innlagt, for å si det enkelt – når jeg ikke har noe bedre å ta meg til.

Anyway. Oppdateringer. Det ble ny TV. Ikke det at jeg har kanaler enda, men så lenge jeg kan koble opp playstation tre og plugge i en bærbar harddisk smekkfull av filmer og serier – tro meg når jeg sier at jeg lever lenge på det! Helt sick å sitte hjemme å se på TV? TV sto ikke akkurat øverst på prioriteringslista mi med tanke på pris og kvalitet. Men så ble det TV da. Tjohei. Den fyller opp en blank vegg hvor jeg tidligere har følt at det var litt tomt. Og vet dere hva? Når jeg flyttet inn så jeg jo for meg hvordan jeg en dag kanskje kunne ha det – og det ser akkurat ut som jeg forestilte meg. “En dag” er idag, feels good.

Gårdagen gikk med til det. To timer med fram og tilbake. En prøvelse for angsten. Jeg er litt redd for TVer og blinkende lys (epilepsirelatert), og å da skulle stå både på elkjøp og expert og glo på førti TVer til sammen å lære om plasma, led og 3d og gudene vet hva, samtidig sammenligne den ene med den andre, bilde, kvalitet, lys. Gaah. Sliten men fornøyd når det var over for å si det sånn, men det gikk bra.

I tillegg, mens jeg var så godt i gang igår, så hadde jeg fått pakke i posten og henta den, samtidig som jeg var en tur innom apoteket for å hente mer epilepsimedisiner. Damen lurte på om jeg ville ha 200 tabletter, jeg svarte at nei takk, det går fint med “bare” 100. Det varer jo i 50 dager og det er nok i slengen altså.

Så, etter å ha koblet opp TV og ps3 og sett litt på skjermen og latt det surrealistiske synke inn, måtte jeg åpne pakken fra USA. Da begynte jeg seriøst å grine. Fordi jeg var så… Jeg vet da faen, er det den følelsen som er lykke? Verden føltes bare så vakker igår. Litt medgang er ikke noe som kommer flyvende i min retning. Vanligvis krever det konsentrasjon å få disse endene til å møtes på alle mulige måter, men at en brå bølge av slingringsmonn skulle skylle over meg – jeg så ikke dét komme for å si det sånn. Føles som om jeg kaver litt opp ned i vannmasser og prøver å finne ut hva som er riktig vei opp.

Pakken fra USA blandt annet. Er det mulig at folk er så snille og godhjertede? Fikk pakke hos en herlig jente som heter Judy (leser bloggen – oversetter) og som virkelig insisterte på å sende meg noe, og når jeg åpnet den pakken… Jeg følte virkelig at ting gikk min vei igår for å si det sånn. Fikk ikke sove når jeg skulle legge meg, uvirkelighetsfølelsen var for sterk. Tenk om jeg egentlig bare drømmer – bokstavelig talt? Tenk om det ikke står en TV i stua når jeg våkner imorgen? Hver gang jeg gikk inn i stua igår hadde jeg en følelse av “pinch me, dette er ikke virkelig?!”, but it is. TVen sto like fint idag som igår for å si det på den måten.

Jeg hater å skrive innlegg som dette egentlig, fordi jeg er redd det skal oppfattes som en klisjé. Men so be it, mine ord, mine følelser, mitt liv. Jeg synes det er vanskelig av og til, å skulle formulere innlegg som pulserer av glede eller håp. For det var det jeg følte før jeg sovnet “tenk om ting faktisk løser seg en dag. Tenk at alle dager ikke trenger å være like jævlige. Tenk at det er mulig å få belønning for strevet man legger ned i å holde seg i live når man egentlig lurer på hva faen vitsen er?“

På grunn av livet slik jeg har levd det og opplevd det lever jeg generelt med en pessimistisk framtoning når det kommer til gode ting. Jeg tør ikke å stole på andre helt, når de sier at det blir bra til slutt og at livet ikke alltid er like jævlig, at livet ikke alltid kommer til å være dette – slik jeg kjenner livet. Om jeg hadde stått foran et islagt vann på vinteren sammen med noen som forsikret meg om at isen var tykk nok til å bære tyngden min hadde jeg sendt skeptiske blikk i retur og ikke trodd på det. Selv ikke om personen hadde vandret ut på isen for å bevise fakta, selv da hadde jeg fått vedkommende til å hoppe og trampe på den isen før jeg selv hadde turt å tro på det. Jeg forventer at isen er tynnere enkelte steder og har en integrert evne til å tenke worst case scenario hva det nå enn gjelder.

Eksempelvis; “Oi, nå kan jeg kjøre opp til sertifikatet om under tre måneder!”, noe som er en positiv tanke, tett etterfulgt av “ikke ta det for gitt, du får stålsette det på at du får epilepsianfall og at det sertifikatet kan du se langt etter”. Om jeg forsøker å myke opp worst case scenario, blandet med realitet og fornuft blir det “grøss, du kommer garantert til å få panikkanfall bak rattet når du begynner med kjøretimer på grunn av alt som har vært av tanker og følelser så langt”.

Så, penger min vei? Didn’t see that one coming. Siden jeg ikke trodde det var mulig var det aldri noe jeg ventet på eller lengtet etter, dermed en forsterket overraskelse med et ras av overveldende positive følelser som jeg kjenner jeg ikke helt greier å sette ord på. Hvordan definerer man lykke? Ordentlig lykke? Hvordan definerer man å være glad? Hvordan definerer man gleden av å kjøpe nye ting uten å være materialistisk, grådig eller egoistisk? For jeg vet ikke. Gi meg negative følelser og jeg kan beskrive min oppfatning i detaljer, men dette? Whoa, virkelighetsfjernt for min del.

Uansett da.

Idag har jeg vært veldig effektiv. Jeg har vasket tre maskiner med klær før jeg naturligvis måtte ut å handle detaljer. Detaljer til leiligheta. Småting som det av og til streifer meg at jeg mangler eller savner, men som jeg – klarer meg uten -, men herregud det føles fantastisk å få detaljene på plass. Helheten føles faen meg suveren! Når jeg går inn i stua nå, jeg tenker “hjem”, her bor jeg og fy faen jeg har det bra her. Det er akkurat sånn jeg vil ha det, alt er ting jeg har bestemt meg for, alt er ting jeg har kjøpt og betalt og liker og foretrekker, med unntak av noen detaljer som er gaver.

Nå har jeg luket vekk de siste små detaljene jeg har irritert meg over, eksempelvis at det sto en pappeske på badet som fungerte som skittentøyskurv. Jeg kan herved erklære at den er brent, i alle fall halve. Tomrommet på veggen rett fram er fylt opp av TV. Den sorte sofaen er myket opp med fire myke puter som attpåtil bare kostet 40 kroner per stykk og er perfekte? Siden pleddet jeg fikk i julegave og elsker, som forsåvidt er brunt, som koster 499 på full pris, nå kostet 149 måtte jeg nesten kjøpe et hvitt også, og pensjonere de lilla pleddene mine som ikke passer inn i forhold til resten av fargene i stua. Hvitt, vanilje, sort, brunt, grått i ulike nyanser, noen innslag av “sølv” og to detaljer rødt pluss en lilla. Jeg har kjøpt en egen kurv til Zahra sine klær sånn at jeg får ha en kurv til mine skjerf og votter for seg selv. Som matcher den kurven som nå står i stua med ved i, som tidligere også oppholdt seg i pappesker. Grr, pappesker I HATE YOU.

Innser at jeg nå har kommet til det punktet hvor jeg burde ta bilder av leiligheta, heh, skal, skal ikke? Noen få detaljer til? Lilla yogamatte så jeg slipper unna blåmerkene jeg får (treningsrelatert) når jeg møter parkett med knær eller ryggrad. Problem løst. Og sengetøy! Føler meg offisielt gammel og voksen nå som jeg ser gleden i nytt sengetøy.

Skrekk og gru, kjenner på snev av dårlig samvittighet her jeg sitter og skriver. Noe inni meg mener jeg ikke fortjener noe. Gjør jeg? Kanskje? Alt jeg ber om er å ha det bra og å trives? Noe inni meg “du trenger IKKE TV for å ha det bra”. GAH, dårlig samvittighet, gå og legg deg, PLEASE.

Og jeg lot meg overtale til å skeie ut med en ting til jeg teknisk sett hvertfall ikke trenger eller fortjener?!!! Men for pokker. I do? Tretti dager spyfri, fortjener vel NOE? Belønning kanskje? Tenk på hvor jævlig mange tusen kroner jeg lett spyr bort på tretti dager? Men noe inni meg mener at en TV til 8000 kroner – way too much. Indre diskusjoner lenge leve. Hvorfor må noe inni meg alltid gjøre meg usikker og dempe det positive jeg egentlig kjenner i magen? Pluss dette da. Kremt.

Den kostet meg 299 kroner med det abonnementet jeg allerede har. 300 kroner. Samsung Galaxy S II pluss fri bruk ut April. Måtte delvis overtales av Elin på dette området altså. “Bare hvis de har den i hvitt” sa jeg, og når de da hadde én igjen i hvitt, meant to be da eller? “Du fortjener IKKE!” Eller jo, det gjør jeg vel? 300 kroner spyr jeg lett bort på én time, omså en halv. Jeg har hatt ny telefon i sju timer, teknisk sett verdt det allerede.

Fuck it. Jeg fortjener, end of story.

Nå må jeg bare henge opp speilet pluss skiltet og klistre opp disse veggklistremerkene mine, så er jeg good to go. Minus skapdørene mine som er røde på soverommet mitt og skal spraylakkeres først.

Jeg har det med andre ord BRA. Og er veldig overveldet. Tilvenning trengs. Har oppgradert tilværelsen og trivselsnivået noen hakk, relax Karianne. Det betyr ikke at du lider av stormannsgalskap, er eiesyk, skrekkelig egoistisk eller grådig. Jeg har svidd av omtrentlig ti tusen kroner – på meg selv. Ehh. På leiligheta. 300 kroner på meg selv. I tillegg har jeg betalt tilbake ti tusen kroner til mastercardet og mamma. Og jeg har betalt husleie. Og medisiner, sykehusavtaler, strømregning og telefonregning. Om jeg er tom for penger nå? Nei. Tenker litt på vaskemaskin da. Da har jeg virkelig alt, men er ikke ferdigtenkt på det området enda.

Gjett hvem som la sin akutte elsk på nye puter? Synes jeg hører henne tenke “Halleluja, endelig noe som er mykere å ligge på enn den – harde- sofaen”. Det ene pleddet mitt forsvant i sta, “What the fuck, jeg la jo pleddet oppå buret til Zahra for ti minutter siden?!”, fant pleddet på gulvet med hund inni. Hahah ♥

Hverdagsmagi!!

Publisert 25. januar 2012 Ukategorisert 48 Comments

Følelsen jeg har i brystet akkurat nå er helt surrealistisk. Er det sant? Seriøst? Er du sikker? Tuller du? Er dette en spøk? Er du helt sikker på at dette er virkelig? Bombesikker? Mener du det, egentlig? Lover du?

Har du noen gang ønsket du kunne våkne opp en dag, praktisk talt uten bekymringer? I dag er en sånn dag for meg. En sånn dag hvor jeg virkelig føler meg fri, noen av virkelighetens kjipe lenker er klippet over, det føles som jeg kan puste igjen.

Spiller ingen rolle at jeg våknet alt for sent fordi jeg ikke gadd å legge meg riktig igår. Stryk det, det er uvesentlig og betyr ingenting. Jeg sendte noen tekstmeldinger før jeg sto opp, orket bare ikke å stå opp riktig med en gang, kaldt. Så, ut av det blå, uten noen spesiell grunn, sendte jeg en tekstmelding til 04800, “saldo”. Det gikk ikke mer enn tretti sekunder før jeg fikk svar og det tok meg omtrentlig fire sekunder før jeg hadde sendt saldo en gang til.

Det er ikke mulig?!

Wæææ, kan umulig stemme og deretter var det rett inn i postbanken på nett, eller dnb som det vel heter nå. Hvor kommer disse pengene fra, hva er det for noe? Det tok meg lang tid før bitene klikket på plass i hodet mitt. Det tok lang tid før jeg forsto at beløpet som sto på konto faktisk er mine penger, disponibelt beløp.

Herregud, jeg har aldri hatt så mange penger på konto før.

Når jeg var på multifamiliegruppe var det en sosionom der, og hun spurte meg ut om penger og nav og økonomi, utbetalinger, skattetrekk, disponibelt og ikke disponibelt. Hun tilbydde seg å skrive en søknad om at jeg burde få skattelette på grunn av situasjonen min, noe hun også gjorde. For meg var det bare “nok en bunke papirer det aldri skjer noe med, nok en bunke papirer å signere og sende hit og dit.“

HerreGUD for en lettelse! Senest igår sukket og stønnet jeg over jævla januar som er så vanskelig økonomisk med tanke på frikort og strømregninger og telefonregniner og husleie, alt på en gang – noe som tilsvarte at jeg for hele Januar satt igjen med 1500 kroner disponibelt eller noe, på en hel måned.

Vel.

Når det først gikk opp for meg, hvordan beskrive det?!! Mamma sa “herregud, det er jo som om du har vunnet i lotto Karianne!” (ikke det at det er snakk om millioner eller hundretusener vel og merke), men et betydelig beløp. Det betyr at mastercardet skal nulles ut for godt. Det betyr at mamma skal få sine 6000 som hun lånte meg til å kjøpe ny sofa. Det betyr at jeg er gjeldsfri! Lettelseeee. NULL pengestress.

Så hva vil jeg ha? Hva vil jeg bruke resten av pengene til? Om jeg vet hva jeg vil ha? Oh yes. Leiligheta skal bli komplett. Det siste og eneste som står på lista over ting jeg mangler (men kan leve uten så lenge jeg ikke har noe valg) er TV. Så nå blir det TV. Endelig kan jeg se filmer og TV-serier på stor skjerm, endelig kan jeg koble opp playstation 3′en og faktisk bruke den. Senere skal jeg se på TV med mamma. Gleder meg!

Det vil si, gjeldsfri, ny tv, leiligheta komplett og enda; enda da står det en betydelig sum med penger igjen. Og de pengene? B-i-l.

Hva pengene er for noe? All skatten jeg betalte for mye i totusenogti, 2010.

Gjeldsfri + materialistisk lykke + nok penger til å slippe å bekymre meg for økonomien på lange, lange tider!

Jeg har ikke ord. Elin sa “spy nå for all del ikke vekk pengene”. Ikke faen om jeg skal. Det kunne ikke kommet på et mer beleilig tidspunkt – hvor jeg er sikker på at disse pengene ikke skal sløses vekk på sukker-rus eller emosjonelle nedturer! Det kom nå, nå som jeg er trygg på egen økonomi og ikke lever fra dag til dag, fra high til high.

Akkurat nå er jeg bare utrolig glad. Hverdagsmagi fordi jeg aldri i verden så for meg at det skulle komme noe som helst ut av en søknad om skattelette. Det var bare papirer for meg, jeg håpet ikke en gang at jeg skulle få noe igjen for det. Trodde aldri på det. Det var bare en formalitet. Og siden jeg ikke håpet eller trodde på det ble overraskelsen og gleden enorm.

“Nå må du sprette champagneflaska og feire” sa pappa.

« Forrige side — Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com