Bitre Blomster

Archive Page 2

So she ran away in her sleep.

Publisert 15. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Sykdomstanker 12 Comments

Det har vært vanskelig igjen siden torsdag, men maten altså. Det å ikke skulle spy. Jeg gjorde megatabben; sovne på sofaen om ettermiddagen. Du lurer kanskje på hvorfor det er katastrofe? Jeg pleier ikke å drømme så mye på natta, i alle fall ikke noe jeg husker spesielt dagen etterpå. Men på dagen derimot? Per min definisjon er det mareritt.

Jeg drømmer at jeg spiser. Og det som gjør det så ille er hvor ekte det føles. Jeg kan fysisk smake det jeg drømmer at jeg spiser og ambivalensen i drømmen. Om det er min indre stemme eller noen andres stemme som sier “ikke spis det, du kommer til å spy” hvor min respons alltid vil være “neida, dette går bra” selv om det ikke er sant fordi panikken for kalorier og overspisning er enorm. Deretter vil min indre stemme fortsette å repetere “ikke spis det, ikke spis det, du kommer til å legge på deg, du må spy, du kommer til å spy, slutt å spise”, men det hjelper ikke fordi jeg fortsetter å spise. Alltid.

Helt til jeg våkner med et rykk, søvntung men panisk. Jeg kan fortsatt smake det jeg har spist i drømmen, noe som gjør det så virkelig at jeg får problemer med å skille drøm fra virkelighet. Følelsen av å ha stått opp og stilt seg foran kjøleskapdøra, øynene lukket mens jeg ber en stille bønn om at det ikke er sant. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde brunost i kjøleskapet. Av alle ting? Brunost? Kjøleskapet inneholdt akkurat det samme det hadde gjort tidligere på dagen og det sto ingen brunost på øverste hylle, selv om jeg tok meg selv i å blunke flere ganger fordi jeg ikke lenger visste hva jeg skulle tro.

Innen da var det for sent. Jeg vet ikke om det er skuffelsen som er det verste, den bulimiske skuffelsen fordi bulimien så sitt snitt til å la alt fare på havet? Jeg takler ikke skuffelse. Det må være en av de verste følelsene jeg vet, for skuffelsen i seg selv utløser andre følelser som sinne, raseri, oppgitthet, irritasjon, verdiløshet og en intens trang til å ødelegge meg selv. Selvskading eller oppkast, sabotere for meg selv – og det er vanskelig å skulle takle det.

Resten av dagen fantaserte jeg om mat uansett hva jeg gjorde for å avlede meg selv, lengtet etter mat, skrev imaginære handlelister i mitt eget hode og tenkte på alt jeg hadde lyst på der og da.

Følelsen hang igjen når jeg våknet på fredag, ikke ble det bedre når jeg var tom for pepsi max og måtte på butikken. Kortet besto den første testen men følelsen forsvant ikke selv når jeg kom hjem. En merkelig lengsel, lengtet etter å svelge noe. Noe annet enn det som er flytende, svelge noe med konsistens. Noe man må tygge først. Ikke tyggis, næringsdrikker, vann, te, kaffe, pepsi max. Alle tenker sikkert at jeg burde tillate meg selv å spise noe siden kroppen åpenbart vil svelge noe annet, men jeg tør ikke. Det går ikke. Takler det ikke når det er gjort, følelsen av å ha noe med konsistens i magen. Det trigger det faktum at jeg vil ha det ut og når alt kommer til alt blir det bare verre å skulle kjempe for å holde noe nede når jeg angrer voldsomt i etterkant.

Forbannade dritt. Jeg har så mange fordommer mot og illusjoner om mat at jeg holder på å bli sprø. Kjenner ikke at jeg orker å sette ord på det eller beskrive det fordi jeg egentlig, egentlig vet at alt ikke stemmer overens med den virkelige virkeligheten, det passer bare ikke inn i min virkelighet her og nå.

Men jeg vil ikke ta i det med ildtang en gang. Når noen i teamet mitt sier “snart må vi ta det opp” eller gjøre noe med det eller lignende, svaret mitt består alltid av tre bokstaver. Nei. Istedenfor får det bare være det det er. Jeg har så vanvittig mange unnskyldninger på lager, så mange fluktruter fra å forholde meg til det at jeg ikke er klar over det før jeg må svare konkret på spørsmål, så mange forsvarende setninger til hvorfor nei, hvorfor ikke, hvorfor ikke prøve, nei, nei og atter nei. “Jeg skulle ønske du kunne spise noe!” og jeg sier “ja, men……….”

Men jeg har da i det minste ikke kastet opp? Det må da telle for noe? I det minste gjør jeg noe fornuftig og noe riktig? Det nittende døgnet er snart i boks, til tross for to levende mareritt om bulimiske handlinger, tanker og fantasier. Steg for steg? Og her og nå. Steg for steg og presens. Dag for dag, eventuelt time for time fordi dette er vanskelig. Å ikke skulle gi etter selv når jeg vil.

Igår sov jeg bort hele dagen. Det vil si at jeg gikk tur med Zahra i ti minutter, tilbragte noen få timer online, så en og en halv episode American Horror Story og leste noen sider i en bok. Når klokka tippet midnatt tok jeg medisiner og sov i ytterlige elleve timer. Sliten? I guess. I dag har jeg bare sovet bort halve dagen og har fortsatt seks timer igjen hvor jeg kan gjøre noe fornuftig. Har en bra idé til neste kort! Pluss at jeg burde ta oppvasken fordi jeg er i ferd med å gå tom for glass og kopper. Og andre kjedelige aktiviteter som å brette klær.

Trangen til å gi faen har ikke vært ekstrem idag og jeg håper at det føles bedre imorgen. På tirsdag er det tre uker. Egentlig skulle jeg tatt et nytt bilde for sammenligning igjen igår, dag atten, siden det er seks dager mellom på alle de andre bildene, men bestemte meg istedenfor å vente til tirsdag, hvis ikke kunne det blitt en unnskyldning for å gi faen etter å ha tatt bildet. Det vil si at jeg må presse meg selv til å holde ut til tirsdag, deretter må jeg finne på noe nytt og holde fast i det.

Krisepilleproblematikkproblemer.

Publisert 13. januar 2012 5 PSYKISK HELSE , selvskading 42 Comments

Thank god it’s over. Jeg kladdet første innlegg natt til torsdag men fikk meg ikke til å publisere hverken det eller noe igår, rett og slett fordi jeg ikke ønsket å høre hva andre mente. Jeg måtte finne det ut selv, fra inni meg selv.

Jeg hadde omtrentlig trykket på publiser innlegg i samme sekund som damen med medisinene mine sto på utsiden. Lettelse. Jeg følte meg lett når jeg gikk ut i yttergangen, hadde allerede tatt med meg en kulepenn for å se ut som at jeg var klar for dette. Jeg er klar for dette, jeg har full kontroll. Damen var hyggelig hun, jeg signerte kontrakten, noterte sted og dato og fikk en pose i hånda, takk og farvel.

En pose.

Leste du riktig? En pose.

Jaha? Hva befinner seg i en hel pose egentlig? Jeg tømte posen opp ned i sofaen og lot innholdet falle ned. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive bølgen av følelser. Overveldet. Lykke, redsel, glede, panikk, lettelse, kaos, second thoughts og what the fuck. Blandede følelser. Posens innhold overrasket og sjokkerte.

Hva jeg så for meg? Jeg så for meg at jeg skulle få noen esker med piller og resepter på de pillene jeg tar nå.

Jeg har faen meg aldri sett så mange piller og pilleesker i hele mitt liv med unntak av på apoteket. Og der lå de, i sofaen min. Eske på eske på eske. Hele kroppen dirret når jeg satte meg ned for å få oversikt over innholdet. Hva faen er alt dette? Begynte å lese på eskene. Penn og papir, noterte og sorterte. Vantro.

Jeg så for meg å få de medisinene jeg tar fast, de medisinene jeg står på til daglig. Istedenfor åpnet det seg et landskap som minner av fortiden og en drøss med medisiner jeg ikke tar lenger, datert så langt tilbake som 2009.

Panikk, redsel. Katastrofetankene danset i hodet mitt, tenk om, tenk om, tenk om sånn eller slik, tenk om. Problemene dukket opp i rasende tempo, hvor i guds navn oppbevarer man så jævlig mange piller? Og hva faen gjør jeg med alle pillene som er til overs, de jeg ikke tar lenger?

Så jeg begynte å telle. Hentet de få pillene jeg har fått administrere selv, inklusiv vitaminer og begynte å telle. Når jeg var ferdig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte og endte opp med å gjøre begge deler. Jeg lo til tårene trillet fordi det var surrealistisk, fjernt og uvirkelig. Herregud, er det mulig? I det ene øyeblikket får jeg knapt nok hentet ut 56 piller i slengen med lav dose, i neste øyeblikk har jeg strødd 1183 -ettusenetthundredeogåttitre- piller utover i sofaen. Nok piller til å ta livet av meg selv ti ganger.

Redsel og panikk. Jeg fikk vondt i sjela bare av å se på pillene som lå strødd, som jeg etterhvert danderte utover på bordet, for å få oversikt over esker og typer og antall av hver. Hva skal jeg med 300 piller av den sorten, 77 piller av den farligste typen jeg tar – død innen en time, maks. Hva skal jeg med 80 beroligende fra 2009 som jeg ikke har tatt på flere år? Hva skal jeg med alt? Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg gjøre av dette?

Tankene spant i hodet. Kvernet, redselen vokste. Antallet, døden. Skal jeg bare stable døden inn i skapet? Men, er det trygt å ha hauger med piller i skapet? Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg blir full en dag og får mindre gode idéer, tenk om jeg får en brå nedtur og en impuls, tenk om jeg går i søvne, tenk om jeg får barn på besøk, tenk om Zahra får i seg piller, tenk om jeg utvikler nye problemer, tenk om jeg synes det er en god idé å ta dobbelt så mye sovemedisiner når jeg ikke får sove, tenk om jeg synes det er lurt å ta beroligende nå og da for å få “slappet av”?

Ikke det at je ble trigget til å gjøre noe dumt bare fordi jeg nå hadde sjansen, men antallet var skremmende nok til at jeg ble ordentlig redd. 1183. Spørsmålene sto i kø. Er det normalt? Ville ikke en vanlig person hentet ut én eske på 100 piller i slengen og ikke tre? Hvorfor er ikke fortidens piller destruert? Hvorfor har de greid å kjøpe FEM dosetter på min regning når jeg ikke trenger mer enn to? Skal jeg bare putte det i skapet and carry on? Hvordan skal jeg greie å vite at jeg har døden i skapet? 1183!

Jeg talte piller i to timer, regnet det samme stykket om og om igjen, som om jeg håpet at svaret skulle endre seg og antallet minske. Brukte de tre neste på å kverne vilt på alle spørsmålene, den siste timen brukte jeg på bekymring og innen klokka var fem natt til torsdag sovnet jeg med frykten av å “gå i søvne” og spise piller.

Herregud, er det mulig? Jeg lo til tårene trillet, forsøkte desperat å tørke dem vekk. Hva er dette? Normalt eller ekstremt? Hvilken situasjon er dette? This is way more than I bargained for. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg slike mengder med tabletter. I alle mulige former, runde, små, store, tyggetabletter, brusetabletter, minstmak, solbærsmak, oransje, blå, hvite, røde, flate, runde, med delestrek, uten delestrek, brune, beige.

Når jeg våknet igår var ikke redselen der, da var det “greit”. Greit i den forstand at jeg ikke var livredd men likevel følte jeg meg ikke trygg. Jeg ble til slutt enig med meg selv om at jeg ikke kunne ha det sånn, meninga er å være ansvarlig og føle trygghet, stole på meg selv og mine egne avgjørelser. Meninga er å ha rak rygg og selvtillit skrevet i ansiktet, meninga er å føle kontroll og mestring, at jeg takler utfordringer og at jeg er sterk nok til å være ansvarlig.

I et klokt øyeblikk sendte jeg en melding til frk.psykolog og sa at JEG måtte fortelle henne noe imorgen, men hun måtte minne meg på det. Jeg var så i tvil mellom normalen og det unormale. Var det virkelig meninga at 1183 piller var ansvaret de forventet at jeg tok? Var de klar over omfanget, mengden, typene og skadeligheten? Dødstrusselen? Visste teamet mitt det på forhånd? Var det meninga? Var jeg svak om jeg viftet med det hvite flagget etter knappe ett døgn med piller i hus? Og noe inni meg; helt ærlig – ville beholde noen av typene. De jeg ikke lenger får. Noe annet inni meg lurte på hva faen vitsen med det skulle være? “Hva er oddsen for at du våkner opp en dag og tenker; YES, idag skal jeg begynne å ta jerntabletter når du hater dem? Du hater lukta av jern, du er redd for det de gjør med kroppen din, hva skal du med det?”, eller beroligende. “Hva skal du med det? Du får det ikke lenger fordi du ikke trenger det, så hva skal du med dem nå? Hvorfor trenger du å ha det i skapet?”

Om jeg ikke hadde sendt melding til frk.psykolog kunne jeg lett, om jeg ville – holdt maska i en time idag. Om hun derimot visste at det var noe jeg ikke fortalte henne, som jeg burde si, som hun spurte meg om – ville jeg ikke klart å lyve, og jeg trengte det. At jeg ikke kunne lyve.

Det føltes ikke trygt. Med mindre du er terminal eller lever med ekstreme smerter, så er det vel ikke normalt å ha så mange piller? Er det? For hva vet vel jeg, som knapt har fått administrere medisiner i minimale doser selv? Hva vet vel jeg om hva som er normalt? Hva vet vel jeg om hva som forventes?

Jeg har gått utrolig mange runder med meg selv og veid fram og tilbake. Hva gjør jeg? Hva skaper trygghet? Hvordan løser jeg dette? Er jeg svak om jeg stiller spørsmålstegn til dette? Eller er det sterkt og riktig?

Men jeg fortalte det til frk.psykolog. Hun sa “herregud” mange ganger og at jeg var nødt til å kvitte meg med alt jeg ikke trengte – for hva skal vel jeg med det? From the bottom of my heart; what the fuck? Vi ble enige om at jeg skulle ringe frk.fastlege fordi jeg var sikker på at hun kom til å reagere voldsomt på dette. Det skal jo ikke gå an? Hva er dette, ekstremeksponering?

Så jeg ringte henne når jeg forlot kontoret til frk.psykolog. Beskjeden jeg fikk var å dukke opp der – NÅ, med pillene. Alt sammen. Jeg gikk hjem, klatret opp på kjøkkenbenken da jeg plasserte alt sammen så utilgjengelig som det var mulig å få til. Bet meg i leppa mens jeg puttet alle eskene og boksene i en pose, bet meg i leppa når jeg inkluderte alt noe inni meg ville holde fast i, nølte ved boksen med beroligende. Jeg hadde ikke tid til å tenke og rasket med meg alt sammen foruten vitaminer.

Frk.fastlege sa også herregud. Mange ganger. Repeterte det når hun tømte den samme posen utover en benk. “Er det mulig?” og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. “Det er alt” sa jeg, mens jeg gjemte ansiktet i hendene. “Det er absolutt alt jeg har.”

Allergimedisiner, sovemedisiner, epilepsi, beroligende, smertestillende, brusetabletter, jerntabletter, antipsykotika.

Deretter sorterte vi sammen. En bunke over alt jeg ikke lenger tar og ikke har rørt på flere år, en bunke med det jeg tar til vanlig og en drøss med annet og ymse, inklusiv små medisinposer fulle av piller. Jeg forklarte hva jeg hadde sett for meg og understrekte dypt og hellig at jeg aldri hadde forventet å få et halvt apotek i fanget. Jeg fikk en klem for a jeg gjorde det riktige. “Dette beviser virkelig at du er klar for ansvaret”.

Deretter ble vi enige om hva jeg selv kunne ha, for hva skulle jeg vel med 300 stykker av en farlig pillesort, selv om jeg tar tre hver dag? Ærlig talt; jeg tror alt du kan ta i pilleform er forferdelig farlig når du kommer opp i antall på flere hundre stykker. Trenger jeg å ha et lager som strekker ser hundre dager fram i tid? Er det nødvendig? Trenger jeg å ha 77 livsfarlige piller som hadde drept meg på halvveien?

Deretter fikk jeg ta med meg det jeg følte meg trygg på, det jeg var sikker på at jeg taklet og hun sa at hun skulle oppbevare de pillene jeg tar men som jeg ikke trenger her og nå, og gi meg pakkene etterhvert som jeg trenger dem. De farligste ville jeg bare ha en gang i uka da selv sju er skadelig nok, noe annet ville jeg ha hver måned, mens noe hadde jeg stålkontroll på.

Det var ikke mange eskene jeg tok med meg hjem igjen.

LETTET fordi jeg fikk bekreftelse på at jeg gjorde det riktige. Lettet fordi jeg nå har fått det som jeg ville ha det, lettet fordi ingen hadde sett for seg antallet piller eller at jeg skulle sitte på alle. Lettet fordi jeg nå ikke trenger å føle meg truet eller redd fordi jeg har døden i skapet. Nå har jeg ansvar og nødvendighet i skapet, ikke panikk, redsel og impulshandlinger eller nye problemer.

Herregud for en lettelse. De siste to dagene har vært tunge, kjipe, fylt med redsel for impulser og katastrofetanker samt ubehag, bare å vite at døden befinner seg rett bak den skapdøra. Krise.

Men nå går det bra. Nå er alt i orden. Nå er det ikke farlig eller skummelt lenger. Nå er det ikke utrygt. Nå har jeg ikke et halvt apotek på kjøkkenet. Neste onsdag skal jeg dessuten ta med meg reseptene jeg har fordi jeg ikke hadde tid til å huske på det tidligere idag, fordi de reseptene jeg har nå er skrevet ut til psykiatritjenesten, ergo med voldsomme mengder piller som kan hentes ut i slengen. 730 piller. Ikke det at jeg tror jeg hadde orket å hente ut så mange, men det vil føles enda bedre med resepter på hundre i slengen, ikke hundre ganger tre.

Jeg visste at jeg hadde tatt meg vann over hodet, eller snarere føltes det mer som om noen hadde lagt en hånd på hodet mitt og trykket meg under med full kraft på ondskapsfullt vis fordi jeg har mast og oppført meg som en drittunge, som om jeg fikk det jeg fortjente fordi jeg var dømt til å feile. Hadde jeg grått tårer av lykke og lettelse fordi jeg fikk det jeg så for meg hadde det vært supert, men å ha latterkrampe til tårene triller mens jeg tenker “klyp meg i armen, dette er faen ikke virkelig” fordi panikken var vanvittig?

Det verste var å ikke vite hva normalt er. Hva er normalt? Det verste var å lure på om dette virkelig var det jeg hadde sagt jeg ville ha og turte å kontrollere, det verste var å se meg selv som svak og ynkelig fordi jeg ikke maktet 1183.

Nå er alt i orden. Når jeg fikk bekreftelse på at det ikke var normalt og langt ifra hva noen forventet av meg. Nå har jeg ikke døden i skapet og trenger ikke å gå rundt og bekymre meg for hverken det ene eller det andre. Det løste seg til slutt, selv om det kostet vanvittig å skulle få kontroll i en akutt krisesituasjon, og å komme helskinnet og uskadd ut av pilleuføret.

My Card.

Publisert 11. januar 2012 Ukategorisert 16 Comments

Lovte jeg skulle poste det igår når det ble laminert. Er ikke vant til å forminske håndskrifta mi så mye at jeg må skrive så lite (bildet til høyre er selvsagt forstørret), så siden kortet er på størrelse med bankkort ble det knotete å skulle skrive femten rader nedover, attpåtil med penn som ikke ville fungere. Men jeg er fornøyd, så det er jo det viktigste! Therese foreslo å lage flere, noe jeg allerede har tenkt på. “Don’t Panic” hadde eksempelvis vært kjekt å ha.

Nå får jeg straks medisinene mine, alle. Ting tar tid? Gleder meg til det er over. Glemte å nevne en ulempe til med psykiatritjenesten; man vet jo aldri hvem som er på jobb og leverer ut medisiner. Én ting er G og G2, også kjenner jeg ett par stykker til godt, men resten er praktisk talt fremmede mennesker jeg ikke husker navnet på en gang. Det ringte en dame tidligere og jeg ble rett og slett irritert over måten hun snakket til meg på. Som om hun tenkte “nå ringer jeg til noen som er psykisk syk, husk å forklare grundig og nøye, helst tre ganger, slik at jeg er sikker på at pasienten forstår det jeg sier”. MHM. Thank god it’s over og at jeg slipper å forholde meg til dette lenger. Jeg har ikke ord for å beskrive lettelsen. Frihet, ansvar, pålitelig, til å stoles på, trust, give it to me.

Utfordring etter utfordring og good news.

Publisert 11. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , Angst , Høydepunkter 22 Comments

Klokka er bare tre og jeg er allerede helt ferdig. Sto opp klokka ti, uthvilt og alt, hadde god tid fordi jeg ikke skulle være hos legen før klokka tolv. Jeg pleier å sitte i bilen og så ringer hun når hun er klar sånn at jeg slipper å sitte på venterommet fordi det er utrolig vanskelig for meg å skulle sette seg ned i en sånn situasjon, da kommer virkelig redselen krypende mens verden forvrenges til kaoset inni kroppen som virker mer og mer uoversiktlig jo mer jeg fokuserer på det. Å vende fokus utover i akkurat den situasjonen er også vanskelig fordi det ikke er noe jeg vil “ta inn”, om det er forståelig.

Uansett. Venta i bilen, gikk inn, satte meg ned hos legen, forklarte noe småting angående denne bekymringen min, deretter var det rett ned for å ta blodprøver. Her kom den første utfordringen. Det var ingen som satt og ventet der nede, så det skulle jo være greit? Tror det er første gang jeg har satt meg ned og ventet på veldig lenge. Selvfølgelig ble det vanskelig og jeg vurderte flere ganger å bare gå opp igjen fordi det ble så slitsomt å sitte der. Vel, jeg ble sittende til det var min tur og håpet at selve blodprøvene skulle gå fort! Det gjorde det ikke fordi damen som skulle stikke meg måtte sjekke opp hvilket glass hun skulle bruke til en viss prøve, noe som tok sin tid. Igjen vurderte jeg å gå, ville helst bare trekke meg mens panikken bygger seg opp på innsiden. Å skulle bli sittende i en sånn situasjon koster vanvittig, når jeg helst vil kapitulere og nesten gjøre hva som helst for å slippe unna alt kaoset på innsiden.

Igjen ble jeg sittende. “Det går fint å ta blodprøver?”, jeg “mhm-et” uentusiastisk og håpet dette skulle gå fortere. Det gjorde det selvsagt ikke fordi glass på glass på glass på glass skulle fylles opp, etter glass nummer to fikk jeg en voldsom “jeg kommer til å gå rett i gulvet” følelse. Jeg er utrolig dårlig på å kommunisere med fremmede når det blir vanskelig. Jeg får meg ikke til å si “jeg har utrolig mye angst” eller lignende. Det blir så… inni hodet mitt blir det som å innrømme en svakhet jeg skulle ønske jeg var foruten. Den forbannade fasaden igjen. Rent, pent, ryddig, ordentlig utad, ingen skal se hva som foregår innvendig med mindre jeg åpner opp for mennesker jeg stoler på. Endte opp med å bite meg til blods inni kinnet for å fokusere på den smerten istedenfor blodet som gikk ut av kroppen, eller situasjonen forøvrig.

Når det omsider var over kunne jeg ikke komme meg ut derifra fort nok. Ut, opp trappa, inn gjennom venterommet, korridoren og inn til frk.fastlege igjen. Tok sin tid før jeg følte meg som nogen lunde “normal” igjen, at jeg hadde kontroll på kaoset og greide å holde ut.

GOOD NEWS! Etter nitten, snart tjue måneder med desperate forsøk på å vise at jeg kan stoles på i forhold til medisiner fikk jeg idag, ENDELIG ansvaret selv. Senere får jeg alt selv, alle resepter og alle piller som ligger hos psykiatritjenesten! Det er ganske stort for meg fordi jeg aldri tidligere har fått ansvar for medisiner. Det vil si, helt siden September 2007 hvor jeg spiste min første antidepressiva. Jeg kan selvsagt forstå at en seksten år gammel versjon av meg selv ikke fikk ha det ansvaret selv, særlig med tanke på overdoseproblematikk. Jeg har gått på noen få smeller siden da, men det er straks tjue måneder siden sist. At jeg IDAG får ansvar for alt selv – det er stort for meg. For meg blir det bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig, fått til noe og oppnådd noe.

Lettelse. Det har vært mye surr med medisiner og psykiatritjenesten – ekstra stress og mer irritasjon i hverdagen hver gang noe ble feil eller mindre riktig. Eksempelvis at jeg har fått medisiner dagen etter at jeg trenger dem, eller enda verre; at medisiner jeg hadde sluttet på dukket opp i dosetten likevel. Eller den gangen jeg fant medisinene mine i postkassen. Det var ikke greit i det hele tatt, selv om jeg ikke delte postkasse med noen. Eller de gangene jeg har manglet de viktigste medisinene (sovemedisiner/epilepsimedisiner) og påpekt dette i samme sekund som øynene mine scannet gjennom innholdet i dosetten, som jeg alltid gjør før jeg tar i mot den – og deretter fått beskjed om å vente til imorgen fordi ingen kan gjøre noe med det nå. Jeg klarer meg greit så lenge jeg får nok søvn, men når det dukker opp søvnløse netter på den måten kjenner jeg irritasjonen blir stor. Ikke bare irriterer jeg meg over feilen, jeg ligger gjerne våken hele natta og irriterer meg over at jeg ikke får sove heller.

Endelig er den tid forbi! Jeg vil mye heller bli irritert på meg selv om jeg har glemt å hente ut medisiner enn å holde inne på irritasjon og frustrasjon over noe som ikke er min feil men som jeg heller ikke kan rette opp i. Man skulle trodd at medisinsystemet skulle ha fungert på en bedre måte. Jeg forventer at det går knirkefritt og at jeg får det jeg skal ha, i riktige doser, når jeg skal ha dem. Om jeg høres storforlangende ut; nei. Det er krise om det ikke blir riktig, særlig i forhold til epilepsimedisiner. Å risikere å få epileptisk anfall for at noen har gjort en feil i systemet? Nok ett år med kjøreforbud? Om så hadde skjedd vet jeg ikke hvor jeg skulle ha plassert den reaksjonen men jeg vet at den hadde vært eksplosiv og rasende. Jeg HATER å klandre andre for deres feil. Jeg vil heller tryne på isen fordi det er glatt ute enn fordi noen har tømt vann foran inngangsdøra mi for å lage is og ekstra komplikasjoner, sabotasje.

Men det er over nå. Endelig. Kan nesten ikke beskrive hvor lettet jeg er. Også slipper jeg å forholde meg til det apoteket lenger, de gjør også feil med regninger og frikort, jeg skal gladelig hente ut medisiner på samme apotek som jeg henter næringsdrikker fra. Jeg føler meg ikke impulsiv, jeg er ikke bekymret eller redd for at dette skal gå galt. Jeg har lenge ønsket meg dette ansvaret og er praktisk talt desperat etter å bevise at jeg hadde rett, at jeg kan, at jeg klarer. Og OM det skulle bli skummelt eller ubehagelig finnes det mange jeg kan ringe, lege, psykolog, Therese, psykiatritjenesten eller Mamma. “Kom og hent, takler ikke”, fem ord jeg vet jeg vil være i stand til å si. H-u-r-r-a og endelig!

Bortsett fra det håper jeg blodprøvene er i orden og regner nesten med det, måtte veie meg (sukk), blodtrykk (uendret) og puls. Ble veldig overrasket over pulsen og sammenligningen mellom bulimisk og anorektisk. Når jeg spiser og spyr får jeg veldig høy puls, også hvilepuls. Det er ikke lett å skulle sove om kvelden når du kan telle til hundre hvert minutt og føler at hele kroppen er i beredskap. Sist den ble målt (rett før jul og veldig bulimisk) var den mellom 80-90 etter å ha sittet stille på en stol en halvtimes tid. Idag derimot; 60! For en forskjell! Fint med en bekymring mindre. Slipper den klamme redselen når hjertet bare hamrer og hamrer avsted selv om jeg forsøker så godt jeg kan å roe ned og slappe av.

Når jeg omsider var ferdig hos frk.fastlege kom jeg på at det er Januar. Januar betyr at frikortet ikke er på plass, ergo må jeg betale for timen – noe som ikke er et problem. Problemet er at jeg må stå i kø på smekkfullt venterom og håndtere angsten samtidig som jeg står der. Hadde helt glemt det og måtte derfor hoppe rett ut i det. Det var ett menneske foran meg i køa, og hadde jo trodd det skulle gå fort? Nåneidu. Det tok sikkert fem minutter før noen ekspederte, deretter tok det minst fem minutter til, om ikke sju, ti, før det ble min tur. Mennsker på venterommet, mennesker som gikk inn og ut av korridoren, mennesker som kom borti meg – skrekksituasjon. Kunne ikke kommet meg ut derifra fort nok, men fikk gjort det jeg skulle etter mye om og men – ingen panikkanfall, bare ekstremt ubehagelig angst.

All good til slutt. Senere kommer psyk.tj med medisiner og resepter, deretter skal jeg traske ned på sykehuset så Therese kan laminere kortet, frk.fastlege synes i alle fall det var fint.

Alis Volat Propriis.

Publisert 10. januar 2012 Fotografi 12 Comments

Legge seg tidlig? Nope. Stå opp tidlig? Check. Ikke sove på dagen? Check. Legge seg tidlig? Forhåpentligvis.

Idag har jeg greid å underholde meg selv hele dagen, uten at jeg har kjedet meg eller sett på klokka førti ganger! Føles bra og langt ifra meningsløst. Dagen har til og med vært fin! Overrasket.

Praktisk talt det første jeg gjør hver morgen. En kald start på dagen er en dårlig start på dagen.

Om jeg legger godviljen til kan jeg late som om det er milkshake.

Breakfast for champions? Call me weird men det er ingen hemmelighet at jeg har forstyrrede spisevaner, men frokost fåregår alltid på gulvet foran ovnen for at flammene ikke skal dø ut. Gjerne med en skriveblokk hvor jeg skriver ned hva jeg kan fylle dagen med, eller jeg sjekker “siste nytt” på facebook, twitter etcetera etcetera.

Lillefrøken venter.

Utålmodig…

På breakfast for Iggy’s (Iggy’s = Italian Greyhounds). Gud jeg hadde blitt sint om noen hadde tatt bilde av meg mens jeg spiste. Fint at hun ikke la merke til det i sin egen glupskhet. Hun raper alltid etterpå, useless information? Oh yes. Det er ikke spesielt sjarmerende haha.

Deretter tok vi turen ut. Ingen aaangst. En av challenges’ene til fredag er å gå tur med Zahra på dagtid og ikke nødvendigvis langt på natt. Når jeg kom hjem igjen hadde jeg fått pakke i posten igjen! Heldig, heldig.

Har hatt sykt lyst til å lese den siden jeg så Portia de Rossi på Ellen DeGeneres show hvor hun fortalte om boka og om spiseforstyrrelsen sin. Hjertelig takk til Judy som sendte den helt fra USA, evig takknemlig ♥

Etter det ringte Psyk.tj for å sjekke noen detaljer i forhold til medisin, det vil si når jeg ble tom og trengte påfyll, som jeg ikke trenger før imorgen. Og siden jeg egentlig har tilbud på tirsdager sa jeg for en gangs skyld ja, nok en challenge, “ikke avlyse avtaler”. Så da gikk jeg en ny tur med G2. Tror nesten bare jeg må kalle henne G2 siden primæren min allerede er G.

Etter det surret jeg bort en god del tid på fotobloggen min. Det er en bildeblogg bare, hvor jeg laster opp bilder. De fleste har jeg kanskje lastet opp her fra før. At the moment er det en god del rot der inne, men kan godt legge ut link her når jeg føler at det er litt mer i orden. Fint tidsfordriv er det i alle fall.

Til slutt ble jeg mentalt sliten og hadde vanvittig lyst til å sove, så jeg gikk og la meg, bare for å komme på at jeg har sykelig lyst til å lese Unberable Lightness, så jeg måtte nesten begynne på den. For å være ærlig har jeg en stabel med bøker jeg burde lese. Fikk fire i bursdagsgave (serie) og tre til i julegave (triologi) og nå denne, pluss at jeg er midt i en eBook på iPaden óg har intensjoner om å lese en bok frk.psykolog lånte meg. Har så sykt dårlig konsentrasjon så det jeg leser må nesten være vanvittig interessant, ellers har jeg glemt alt til dagen etterpå og da er det ikke veldig kjekt å skulle lese videre.

Deretter mer næring, mer fyr i peisen og litt American Horror Story. Særeste serien jeg har sett noensinne og vet ikke helt hva jeg synes om den enda? Midt i en episode kom jeg på dette kortet jeg skulle lage til imorgen, som Therese skal laminere.

Deretter brukte jeg en hel time på å klippe, kladde og skrive. Kortet er det som ligger oppå den grønne boka, før jeg skrev noe på det. Fikk det jo plutselig for meg at det skal være motiverende, inspirerende og helst også fint å se på siden jeg mest sannsynlig kommer til å trenge det, så jeg måtte legge sjela i det. Heh.

Skrev ordene i stikkord på den ene siden av kortet (rosene er identiske på begge sider); vann i kroppen, hovent ansikt, null selvfølelse, økonomi, epilepsi, anger, skam, raseri, skuffelse, skadetrang, selvskading, stress, kaos, demotiverende & redsel.

Deretter kom jeg på at “ordentlige” kort har to sider, så jeg måtte lage en forside. Endte opp med å skrive “motivasjonskort”, neste linje “think twice” og siste linje “alis volat propriis” hvor det siste er latin for “she flies with her own wings” som også er teksten jeg har tatovert på leggen. Fornøyd! Legger ut bilde imorgen når det er laminert. Håper det går bra og at det blir fint.

Skal til frk.fastlege imorgen og gruer meg vanvittig. Har en katastrofetanke som har hjemsøkt meg de siste ukene og det må testes og sjekkes ut, krysser fingrene for at det er ingenting. It probably is, og om ikke vet jeg ikke hva godt jeg kan gjøre her i verden for å rette opp i alle tabbene som har ført meg hit jeg er idag. MEN. Jeg tror jeg får ansvar for medisinene mine imorgen?! “Alt eller ingenting” sa hun, og jeg er klar for å si “ALT” imorgen og er spent på hva som kommer ut av det.

Anyway. Prøver å ikke tenke på det. Store planer om å gå en liten tur med Zahra, se mer American Horror Story, lese mer Unberable Lightness (som er utrolig bra hittil, etter 4 chapters) óg legge meg tidlig.

På skalaen av “ha en bra dag i sitt eget selskap” tror jeg at dette er as good as it gets.

What is Normal Eating?

Publisert 10. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER 8 Comments

Mer egenmotivasjon.

Publisert 9. januar 2012 3 BILDER , Barndom , motivasjon 22 Comments

Tretten døgn er overstått og det har vært “enkelt” siden fredag. Når jeg først kom meg gjennom det ble det litt mindre problematisk, ergo er dette dag fjorten. Fornøyd med det, kommet meg gjennom utfordringer som dukker opp uten å tryne, så. All good I guess. “Feel free til å klare alle” står det på lappen fra frk.psykolog. Den er grei, fredag it is. Tenker ikke at det er uoverkommelig i det hele tatt, det er veldig mulig og oppnåelig.

Til onsdag har jeg fått beskjed om å skrive ned den lista jeg skrev på fredag, egenmotivasjon, for å laminere den! Skrive den på størrelsen med kredittkort sånn at den alltid havner i pengeboka eller kortmappa. For å aldri glemme det selv i svake stunder, eksempelvis i/på butikker.

Just for fun og mer egenmotivasjon;

Føler at jeg har kontroll på motivasjonen for tiden! Når jeg ser på disse bildene forstår jeg lett hvorfor jeg følte meg ekstra stygg og ugjenkjennelig gjennom mine egne øyne når jeg spiste og spydde. Lurer på om det fortsatt er forskjell på dag atten? I så tilfelle blir jeg sjokkert. Trodde ikke det var forskjell igår og så egentlig ikke vits i å ta bilde, men gjorde det likevel. Hvor lang tid tar det egentlig før kroppen kommer ordentlig i balanse igjen? Før vannet forsvinner helt og før hevelsen går ned? Mannen i gata ser kanskje ikke forskjell, men jeg ser forskjellen i speilet og det påvirker selvfølelsen min. Å gå rundt og ikke føle meg som “meg selv” er en utrygg følelse. Bildene er selvsagt tatt med samme kamera.

Bortsett fra det har jeg forsøkt å snu døgnrytmen litt mer riktig vei. Våknet halv elleve idag, av meg selv. Det var så nesten sol idag, bare noen dager til før den kommer over horisonten. Gleder meg!

Lillefrøken har fått hals, for å ikke fryse i halsen. Egentlig er det en leggvarmer jeg fant i skapet, siden jeg ikke har brukt det etter at jeg sluttet å danse. Haha, da har hun to om jeg roter bort en. Jeg har endelig kjøpt ny vinterjakke og gleder meg vilt til å slippe å fryse framover. Tretten dager spyfri kvalifiserer for ny jakke; )

Akkurat nå befinner lillefrøken seg her… Øret til venstre og hodet under, det som stikker opp er kneet. Pledd har jeg nok av, hun tar jo alle uansett. Fikk nytt pledd i julegave (siden jeg bare hadde fem fra før…) og det har selvsagt Zahra lagt sin elsk på. Det er det pleddet hun ligger oppå, med to andre pledd rundt seg…

Også fikk jeg tilsendt noen bilder på mail idag.

Lik meg selv? Aner ikke hvor gammel jeg er her. Fem år kanskje? Maks seks. Når bildet ble tatt bodde jeg i Drøbak og snakket bokmål. Slo ikke om dialekt før jeg var sju år gammel. Har litt problemer med å se for meg meg selv som østlending.

Nå må jeg nesten avrunde for nå ryker batteriet på maccen straks. Tar det som et tegn på at jeg burde gjøre noe annet!

Lørdag.

Publisert 7. januar 2012 Fotografi 12 Comments

Idag har det vært enkelt i forhold til igår og dagen før det. Det var ikke det første jeg tenkte på når jeg sto opp og det har heller ikke vært en tanke som har gått gjennom hodet mitt igjen og igjen og igjen. Den har dukket opp selvsagt, men ikke intenst. Ikke til det punktet hvor jeg vil ligge i fosterstilling i senga og grine fordi livet er vanskelig eller fordi det er vanskelig å stå imot.

Det hjalp vanvittig å skrive det innlegget jeg skrev igår. Etter det var det som en lettelse, det ble bare til “nei” istedenfor ja, nei, kanskje, helst. Jeg har altfor mye å miste som jeg ikke vil miste, men av og til er det vanskelig å holde fast i det, for når trangen er som verst er det ingen verdens ting annet som betyr noe som helst enn akkurat det. Ellevte døgn i boks, going on day twelve.

Bortsett fra det har jeg lite å meddele. Har gjort kjedelige ting som å pakke ut, rydde, vaske klær, legge ting i skapet og lignende. Og gått tur med Zahra. Følte meg en smule dust når jeg ble stående i et veikryss å argumentere med meg selv, om jeg skulle gå rett tilbake dit jeg kom fra og hjem, eller om jeg skulle ta nedoverbakken som blir til oppoverbakke i en rundt før jeg var hjemme. Anxiety, don’t you dare! Så jeg tok den lengste veien likevel.
Sett ferdig alle episodene av Private Practice som har kommet ut til nå og begynt på American Horror Story men har ikke bestemt meg for om jeg liker det enda, eller om det bare er for… rotete? Makes no sense to me, i alle fall ikke etter to episoder. Og lakket negler. Boring day med andre ord, men heller det enn katoiske dager på innsiden som torsdag og fredag.

Har i alle fall en sosial plan for imorgen og deretter er det ny uke med nok en haug med avtaler, as usual. Når jeg tenker meg om er det helt okei å ha en dag som idag etter alt stresset som har vært de to siste ukene! Positivt stress vel og merke, men det tar på det og.

De siste bildene jeg og pappa tok ble praktisk talt trash, med unntak av tre, men det hadde blitt mye kulere å poste dem som en GIF, jeg må bare friske opp hvordan man lagde det igjen. Har funnet fram noen bilder fra i sommer i det minste. Savner sommer, savner sol, fregner, varme og blå himmel og lys hele døgnet. Jeg elsker lys. Gleder meg til den dagen sola titter over horisonten her oppe, en uke til pluss kanskje noen dager. Dét blir fint.

Morgentåke. Tatt i femtiden en eller annen dag i slutten av Juli.

Originalbildet til forsiden av årsplanleggeren min. Du kan se den [her]

Rainbows & Unicorns.

For og imot, egenmotivasjon og komplikasjoner.

Publisert 6. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , motivasjon , Sykdomstanker 16 Comments

Her i huset er det ikke akkurat TGIF for å si det på den måten (thank god it’s friday).

Dagens første tanke var nøyaktig den samme slitsomme suppa som igår. Irritasjonsmoment. Skulle legge meg tidlig igår, det ble det hvertfall ikke noe av for å si det på den måten. Fikk jo sovet sju timer likevel, så det er da noe. Men IMORGEN, da skal jeg sove lenge. Ingen møter eller annet som tilsier at jeg MÅ stå opp.

Kjenner at jeg har glemt en del av rutinene mine på fjortden dager. Nesten så jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, og når jeg trodde jeg lå godt an kom jeg på “åh, men jeg har jo HUND for svarte”, så da var det bare å kle på seg alt man har, samt polstre lillefrøkna for å møte minus sju grader i trøtt-trøttere tilstand.

Men så lå jeg i rute, helt til to minutter før jeg skulle gå ned til frk.psykolog på sykehuset. Jeg var nittisju prosent klar innen jeg fikk en hårføner mitt i fleisen. Dét er sånne ting jeg får raserianfall av og måtte telle til ti (fakta) for å ikke knuse den hårføneren i tusen biter. Fikk selvfølgelig et flott merke i panna, formet som en halvmåne. Lykkedag.

I virkeligheten er det rødt og fint, selv om det ikke akkurat synes så godt på bildet. Photobooth, gotta love it.

Deretter tilbragte jeg den neste timen med frk.psykolog.

Challenges. Hittil har jeg hatt tretten eller fjorten stykker, og jeg har greid alle. Igår var det meninga jeg skulle være spyfri til idag og det gikk med et smerteskrik sånn akkurat såvidt etter mye om og men. Har naturligvis fått nye challenges siden det ser ut til å ha en god effekt. Jeg hater å tape. Ikke i spill, tar det med et smil (med mindre det er busstur / alkoholrelatert), men å tape mot meg selv… det synes jeg ikke noe om i det hele tatt.

Jeg har forresten kommet på noe nytt. To ting faktisk. Siden det er nytt år vil det si at dagene kan nulles ut, idag er dag seks. Istedenfor å telle dager uten oppkast i strekk kan jeg sette det opp annerledes når/om/hvis/dersomat (føles uunngåelig..) jeg sprekker, så kan jeg sette det opp som x/antall dager i 2012. Eksempelvis er jeg idag på 6/6, seks av seks dager uten oppkast, om jeg teller fra første Januar. Men OM jeg sprekker imorgen eller i kveld vil det likevel være 6/7, og å fortsette å telle videre og holde fokus på tallet til venstre framfor å henge meg opp i “i strekk”. Kanskje et tips til dere som sliter med å telle i strekk? ♥ Fokuser på det dere greier framfor de gangene dere taper, selv om det er vanskelig.

Men en av challenges’ene er å ikke hoppe på den idag, det vil være det samme som å tillate meg selv å sprekke idag. For idag er dag ti og innen jeg er ferdig med dette innlegget har jeg holdt ut i ti døgn. Så jeg kan ikke sette opp tallene slik som jeg forsøkte å forklare ovenfor før/hvisomatdersomat jeg sprekker.

Det andre er: jeg har skrevet innlegg opp og innlegg ned om hvor mye jeg hater angsten og vil reise den til helvete ved å gjøre det motsatte av det angsten prøver å overbevise meg om er riktig. Så hvorfor har jeg aldri tenkt det samme om de bulimiske tendensene? Jeg har bestemt meg for at angsten er en skikkelse – som jeg vil vondt. Jeg tror derfor at jeg må gjøre det samme med de bulimiske tendensene, personifisere. Straffe bulimiske tendenser ved å ikke gjøre det de har lyst til. Kom på det i natt og kan ikke forstå at jeg ikke har tenkt på det før?! Jeg vil ta igjen, jeg vil hevne meg og ønsker dypt og inderlig at skikkelsene skal lide like mye som de har fått meg til å gjøre. Revansj.

Jeg har så vanvittig lyst til å spise og spy akkurat nå, idag og igår har vært grusomme på det området fordi det kverner gjennom hodet mitt til enhver tid og gjennomsyrer alt annet jeg prøver å gjøre. Jeg føler meg halvveis i alt jeg gjør fordi konsentrasjonen min sirkler rundt trangen til å spise og spy. Jeg ser ikke for meg at jeg skal overleve kvelden uten i det hele tatt. Det tiende døgnet er i boks om noen usle minutter, men neste…

Jeg har selvfølgelig kommet opp med hundre grunner til hvorfor jeg må spise og spy idag. Hvorfor det er “riktig” eller “viktig”. Selvsagt er det bare unnskyldninger, men det er så vanskelig! Når det står på som verst danker det ut alle grunnene jeg har til å IKKE spise og spy.

Jeg har noen få ting å holde fast i for å kanskje klare kvelden. Det første er at det er 10 dager siden sist, ergo kommer jeg til å bli grisedårlig. Sist jeg kastet opp, altså for ti dager siden, hadde jeg en skrekkopplevelse hvor jeg var skråsikker på at jeg kom til å få epilepsianfall selv om jeg prøvde intenst å kompensere med å drikke næringsdrikk rett etterpå. Hjalp det? NEI. Etter å ha helt i meg hele 800 kalorier var det bare nok til at angsten roet seg noen hakk, men den fysiske formen ble ikke bedre. Skjelvinger, voldsomt med svimling, prikker foran øynene, iskald. Det var ikke bedre før jeg våknet dagen etterpå. Jeg var så sikker på at alt håp om sertifikat var ute!

Vil jeg ha en reprise eller en enda verre opplevelse, til og med kanskje miste muligheten til å ta sertifikatet i år? NEI. Hell no, så hvorfor kan jeg ikke innstille hodet mitt og trangen etter det?

Egentlig har jeg en lang liste med argumenter i mot også, men det er så slitsomt å skulle kverne på for og i mot hele jævla dagen, blandet med lyst på det og det, hvordan ordne det, timing og alt det der.

Dessuten gjorde jeg noe… ekkelt, sist jeg kastet opp. Egenskremselspropaganda. Jeg filmet at jeg kastet opp. Det høres sykt ut, jeg vet det og det er sykt. Tanken bak er at jeg kan se filmen når trangen blir for ille og huske hvor JÆVLIG det føles, for å minne meg selv på å se til å styre unna, NÅ.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt dette innlegget i evigheten med for og imot, men jeg skal sette punktum her. Får ta det som det kommer men gjøre mitt beste? Frk.psykolog sa “det er viktigst å holde ut de verste dagene”. Men det kjipe er at jeg ikke rakk å sette pris på at jeg overlevde dagen igår fordi jeg var nødt til å gå rett videre på dagen idag. Innen nå har jeg greid ti døgn og er dermed på dag elleve.

slfkpiwekjfnclWKERNFLQWNRFLKGNq : )))) gi meg styrke…

Hadde egentlig tenkt til å publisere innlegget etter forrige linje, men nei! Om jeg så må legge meg ned å gråte meg gjennom kvelden fordi denne følelsen er jævlig, så skal jeg ikke sprekke nå.

Egenmotivasjon, Om jeg sprekker så…

Jeg kommer til å få vann i kroppen
Jeg kommer til å bli hoven i ansiktet igjen
Jeg kommer til å føle meg stygg og jævlig av den grunn
Jeg kommer til å slite for å få Januar til å gå opp økonomisk
Om jeg får epilepsianfall ryker sertifikatet (for faen!)
Jeg kommer til å bli skuffet!
Jeg kommer til å angre.
Jeg kommer til å bli sint på meg selv.
Av den grunn kommer skadetrangen snikende, snikende er forresten feil ord fordi det kommer til å eksplodere i hodet mitt med voldsom kraft og om jeg ikke allerede har det vanskelig blir det hvertfall ikke bedre når hodet fylles opp med enda mer dritt.
Om jeg skader meg… let’s not even go there.
Jeg kommer til å drukne i skam.
Jeg må vaske leiligheta igjen (vaske bulimien ut av hus), unødvendig når det allerede er rent her.
Det kommer om mulig til å bli enda vanskeligere å ta seg sammen imorgen, det er OM jeg er motivert nok, noe jeg neppe er fordi det vil føles som om jeg har tapt allerede.
Jeg kommer til å bli redd når pulsen skyter til himmels etter oppkast.

Jeg har ett måltid igjen og kan gjøre dette til en STJERNEBRA dag. Alt står og faller på dette lille valget, på tide å velge riktig! Om jeg velger riktig vil ingen av punktene jeg har nevnt ovenfor skje, det er vanvittig at jeg i det hele tatt har lyst til å lukke øynene og ignorere det. OG HER, AKKURAT HER; istedenfor å bli sint på meg selv som jeg kjenner at jeg allerede er, skal jeg prøve å vri det til å være sint på bulimien. Skille den fra Karianne.

Jeg skal ikke sprekke idag!! Det koster mer å holde ut enn å gi opp. Greit, det får koste hva det koste vil, jeg skal ikke sprekke nå.

Ni og spiseforstyrrelsen.

Publisert 5. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , motivasjon , Veien mot Friskhet 26 Comments

Torsdag. Sto opp, pakket, slumret (sjokk), utskrivningssamtale og innen klokka tolv var jeg ute. Svippet innom bestemor for å hente Zahra, deretter kjøpe pepsi max, deretter hjem for å sove fordi jeg var så sinnssykt trøtt fordi jeg fikk langt fra nok søvn i natt. Gleder meg litt til å sove ut imorgen, tenker å ta kveld om ikke så lenge, avslutte denne dagen så fort som overhodet mulig.

Dagen har gått med til å ha lyst til å spise og spy, tenke på mat, fantasere om mat, lure på hvordan jeg skulle få kabalen til å gå opp, veie for og imot og hele den pakka der. Regnet det økonomiske regnestykket for Januar som mildt sagt er en kjip måned økonomisk med tanke på frikortet spesielt. Regner med å ha nådd frikortgrensa om to og en halv uke, kanskje tre.

Av en eller annen grunn har det vært mye angst idag, noe jeg ikke helt forstår. Var med Elin på butikken for å pante flasker og det var utrolig stressende å ikke skulle handle selv. Splittet, ville helst bare fucke det opp og handle masse mat. Vanligvis har jeg en klinkende klar plan på hvor jeg skal, sånn og slik og det går fort og jeg har hodet i gamet, mens dette var mest surring. Intens trang til å sette meg i bilen og når Elin gikk gjennom akkurat den reolen hvor jeg lå på gulvet for første gang for 21 måneder siden fikk jeg helt hetta og klarte ikke å gå. Jeg ble likevel værende i butikken, så det er da noe. I guess?

Ni døgn er i alle fall i boks, going on ten. På dager som idag hvor motivasjonen er delt i biter er det vanskelig å forstå hvordan i all verden jeg gikk 56 dager i strekk med stålkontroll. Jeg husker at jeg blogget om at det virket fjernt å skulle spise og spy og at jeg ikke savnet det i det hele tatt, at tanken knapt nok streifet meg, men den var lett å ignorere. I det minste vet jeg at det er mulig å komme dit og håper at det ikke er så langt dit? Om jeg holder ut selvfølgelig. Håper inderlig jeg føler meg bedre og mer motivert for ny dag imorgen.

Må nok ty til noen to-do lister for å aktivisere meg selv, helst til den grad at dagene forsvinner fort.

Dessuten må jeg ta meg sammen og nå opp til kalorimålet. Min maksgrense og frk.fastleges minimum. Har knapt touchet den de siste ni dagene, det er kanskje derfor jeg føler meg frynsete idag? Jeg hater å vite noe konkret men så er det vanskelig i praksis likevel.

Hah, jeg har i alle fall nok næringsdrikker for lange tider. Måtte jo rydde litt når jeg kom hjem, dumpet jo bare 324 nutridrinker her og der når jeg henta dem i forrige uke. Siden jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til endte jeg opp med å telle opp de jeg hadde fra før og plusse på de jeg henta for å slå ihjel litt tid og fordi jeg var en smule nysgjerrig. Resultatet? 477 stykker.

Etterpå innså jeg at jeg ikke kunne stable det der akkurat. Tror jeg hadde blitt sprø av å måtte se den stabelen der x antall ganger om dagen. De endte opp under den samme benkeplata hvor en oppvaskmaskin kunne stått / skal stå.

Latterlig. Det der er “bare” de jeg ikke hadde stablet i kjøleskapet allerede. Holdbart til Oktober så det er jo ikke noe problem på nåværende stadium hvor inntaket består av 90% dette og en sjelden gang (på en god dag!) noe annet, noe spiselig.

Gleder meg til den dagen jeg kan fylle kjøleskapet mitt med normal mat. Vanlig mat, ikke spiseforstyrra mat etter en rigid liste av hva som er “tillatt” å spise. Ikke næringsdrikker og ikke noe som kun blir liggende i noen usle timer før det havner et annet sted. Kommer den dagen? Kan jo ikke tro på noe annet, nekter å tro at dette er “for alltid” eller resten av livet. Veien virker skremmende lang, heldigvis finnes det flotte mennesker som forteller sine historier på egne blogger, som gir håp om at det finnes normalitet ett eller annet sted. Men det er skremmende om jeg stopper opp for å tenke. Om jeg spør meg selv “~~hvordan endte du egentlig opp her? Hvordan greide du det?~~“

Dét er en håpløs tanke å skulle grave meg gjennom ni år med sykdomstanker for å finne svar uten å komme fram til noe konkret. Det som hjelper litt er å snu det på den andre måten og sammenligne med hvor jeg har vært.

Sykdommen tok ikke ordentlig av før i 2008 hvor det ble veldig synlig at jeg var syk. Jeg gikk fra å være brått motivert gjennom en innleggelse på spiseavdeling i seks måneder til å ønske meg selv død og begravet fordi jeg ikke taklet vektoppgangen selv om det ikke var snakk om mer enn sju kilo. Perioden hvor sykdommen var usynlig om du kastet et blikk på kroppen varte i nesten sju måneder før det virkelig tok av. Bulimien, fra den tiden det sto som eneste diagnose. Men den gang da var målet å slanke meg til døde. Jeg skulle dø, det var målet. Jeg skulle bli så syk, så tynn og skral at det skulle ta livet av meg. “Hva er målet?” spurte mange; “jeg skal dø” var svaret de fikk.

Jeg måtte “bare” nesten stryke med før jeg innså at jeg ikke hadde levd og at det ble for tragisk å avslutte et liv som bare hadde vart i nitten år på den måten. Men jeg tok meg vann over hodet, jeg ser det i etterkant. “Klare selv” du liksom. Det gikk ikke så bra. Jeg skulle visstnok egentlig (har jeg lest i papirer i etterkant) legges inn på spiseavdelinga i Bodø, men jeg husker at jeg sa at jeg ikke ville dit. Skulle klare det selv? Men jeg trodde det skulle gå, lenge. Problemet ble en litt for kjapp vektoppgang hvor hodet ikke klarte å holde følge med hvordan kroppen fylte seg ut og hvordan beina som tidligere stakk ut ble usynlige under en normal kroppsfasong.

Men nitten kilo fra slutten av mars til slutten av juni, altså tre måneder, det ble for voldsomt. Det gikk så fort at jeg aldri så for meg at utviklingen skulle stoppe opp. Når jeg leser gamle dagbøker (ikke papir, men på data) kan jeg i 2007 lese om hvordan jeg allerede da ønsket meg en spyfri tilværelse.

Siden April 2011 har jeg jobbet for det men endringen skjedde vel ikke ordentlig før i September. Jeg har måttet redusere oppkast samtidig øke antall kalorier jeg har klart å holde nede, noe som har vært en kjempeskummel overgang fordi jeg er livende redd for å rase opp i vekt. Det tok meg lang tid å stole på at kaloriene skulle inntas uten at vekta raste til himmels.

Men nå derimot, nå er jeg oppe i et antall kalorier jeg greier å akseptere (maksimum/minimum) og å slutte å kaste opp er hovedprioritet. Selv om ting skjer skrekkelig langsomt, så har det likevel skjedd noe. Rart hvordan jeg ikke ser det selv før jeg tar meg tid til å skrive disse ordene. Menneskene i teamet mitt ser det uten problemer, men jeg ser det ikke helt før nå (?)

Neste steg er jeg mer usikker på. Her og nå; redusere oppkast til null. Deretter, øke antall kalorier jeg greier å forholde meg til i næringsdrikker, eller først introdusere ett og ett måltid mer normal mat og deretter øke kalorier? Satan så komplisert dette er. Hodet mitt skriker sykdomstanker om lavere tall på vekta og alt det der, all the time. Og hvor i pokker har jeg tenkt til å legge inn vektoppgang? Aner ikke.

Har ærlig talt ikke peiling i det hele tatt men før, i 2010 kom jeg til et punkt en dag hvor jeg var drittlei av næringsdrikker og hadde lyst til å spise normal mat. Perspektivet mitt rekker ikke så utrolig langt, det koster mer enn nok å være her og nå, skulle holde ut dager som idag hvor trangen til å fylle opp og tømme ut er intens. Jeg pusler i alle fall med NOE, selv om det for utenforstående kan virke som om jeg ikke gjør noe som helst.

2012 er “do or die”. Jeg er lei av at dette er livet. Jeg vil fylle det med utrolig mye mer, eller så vil jeg ikke ha det. Om noen hadde fortalt meg at det aldri kom til å bli bedre hadde jeg gladelig hoppet på havet. Heldigvis er det ingen som forteller meg at bedring er umulig og siden jeg ikke har lyst til å dø blir det logisk å tenke at 2012 er “do” framfor “die”.

Gruer meg til helg, håper jeg greier å finne på noe å gjøre sånn at det ikke blir seigpining.

« Forrige side — Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com