Bitre Blomster

Archive Page 20

Lørdag.

Publisert 9. juli 2011 Dagbok: Innlagt 11 Comments

Dag 16. 16 døgn. Jeg tenker ikke over det.

Team 2 vekker meg klokken 1014 med pilleglass og fresubin. Jeg setter meg opp i senga, fortsatt i halvsøvne. Pliktskyldigst spiser jeg pillene, drikker vannet og legger meg ned i senga igjen. Team 2 forlater og jeg blir liggende i senga litt til.

Omsider står jeg opp. Før jeg kan drikke fresubin gjennomgår jeg diverse tvangshandlinger jeg ikke har greid å legge fra meg. Deretter drikker jeg fresubin med dårlig samvittighet. Jeg føler meg ikke sulten. Jeg føler ikke at jeg har sug etter mat, eller som om jeg er døende når jeg våkner.

Deretter trasker jeg ut døra til uteplassen som er nesten rett utenfor rommet mitt. Den nye pasienten som ankom igår virker smålig skremmende, han spør om jeg spiller fotball mens jeg går forbi. Han spør om jeg spiller håndball, jeg er nesten ute og svarer “nei” over skulderen før jeg blir møtt med en vegg klam varme. Sommer idag, tydeligvis.

Dumper ned i en ledig stol. Tenner en sigarett og sier god morgen til de som allerede sitter der. Halvveis i sigaretten kommer angsten bølgende. “Heteslag, du kollapser, bombesikkert, du har ikke drukket hverken vann eller kaffe”. Jeg blir brått skjelven, sneiper røyken og reiser meg litt for fort fra stolen. Jeg svaier mens jeg svinger inn døra igjen, den nye pasienten sier noe igjen, men jeg oppfatter ikke hva.

Fyller ei rosa vannflaske med vann, drikker halvparten. Romsterer i klesskapet etter lettere klær. Finner, kler på meg. Slenger klærne på badegulvet og priser meg lykkelig over at det er helg – da er ikke vaskerne her. Det er typisk meg å rote på badet. Jeg har langermet genser på, men den er tynn, løs og hvit.

Vel ute igjen setter jeg meg ned i stolen igjen. Jeg spør team 2 et hypotetisk spørsmål. “Om jeg kler av meg genser, hva skjer da?”. Hun sier at det ikke er så farlig, men at jeg kanskje burde vurdere å kle på meg om noen reagerer.

Etter en kaffekopp trasker jeg inn og plukker med meg boka jeg kjøpte igår. “Postcard killers”. Krim.

Kommer ikke langt i boka, det er fin stemning ute. Vi smiler og ler alle sammen. Noen andre som jobber her forteller meg at jeg burde laste ned noe i Android Market på telefonen, noe jeg gjør og setter pris på i etterkant.

Mens de andre spiser lunsj sitter jeg på nett. Prøver å besvare 62 nye mail som har dukket opp iløpet av natta.

“Si fra når du skal ha ny fresubin” sier team 2. Det greier jeg ikke, men får den til slutt uten at jeg trenger å si noe som helst. Jeg drikker den alene på rommet – slik jeg alltid gjør.

Dagen snegler seg videre. Jeg er inne, ute, på internett, leser noen sider til. Vaktskifte kommer og Team 1 kommer på jobb. Det er overskyet ute, så jeg sitter enda å prøver å besvare mail, noe jeg til slutt blir ferdig med. Til slutt lurer Team 1 på om jeg har gått tur, noe jeg ikke har.

Så vi gjør det. Går tur. Samtalen begynner med edderkopper. Det henger en fin, svær jævel utenfor vinduet når man går ned trappa. Den er virkelig enorm. Samtalen går videre til blogging, og deretter til reservebesteforeldrene mine som er engelske. Reservebestemoren min kommer på torsdag. Jeg håper jeg får sett henne før hun drar. Jeg og team 1 snakker mest om John. Reservebestefar. Hvordan han i en alder av 60 + dro meg med til Englands største fornøyelsespark, Alton Towers i 2004, og hvordan han fikk meg til å ta skremmende berg og dalbaner jeg var redd skulle gi han hjerteinfarkt. Den med 60 meter dropp på 87 grader rett ned, den skulle vi ta.

Det er fine minner. Jeg blir glad når jeg tenker på dem. Om 8 dager er det ett år siden han døde. Det gjør meg trist at han ble syk så voldsomt fort at jeg aldri fikk sett han før han tapte kampen mot kreften. Jeg gråt når mamma ringte og fortalte det. Jeg satt i bilen til Elin, vi sto parkert under brua til Gratangen og jeg var halvveis midt oppi noe spiselig som skulle kastes opp rett etterpå.

Plutselig sier Team 1 at vi kan gå til neste skilt før vi må snu. Jeg spør om vi har gått i femten minutter, noe hun bekrefter. Pliktskyldigst snur vi uten enorme protester, selv om jeg helst skulle ha gått veldig mye lenger. Jeg drakk nettopp nok en næringsdrikk før vi gikk, men tretti minutter er og forblir tretti minutter.

Til slutt sier vi takk for turen og jeg surfer litt mer på nett. Til slutt blir jeg lei, plukker opp Postcard Killers igjen, setter meg ute med flere sigaretter og kopp kaffe nummer hundreogørten. Boka er en real pageturner, greier ikke å legge den fra meg før medpas kommer ut og forteller at hun hadde gått til Storvannet og “herregud, jeg traff faen meg fire NUDISTER”. Jeg ler ustoppelig. “Seriøst?”, og jada.

Vi sitter slik. Og prater. Deler hemmeligheter, ler godt. Hun er minst dobbel så gammel som meg, men på steder som dette har ikke alder nødvendigvis en betydning for hvem man knytter seg til.

Himmelen har begynt å bli alvorlig grå, og plutselig braker det i torden i det fjerne. Sekunder senere blåser vinden opp noe voldsomt. Vi tar en siste røyk mens vi tviholder på kaffekopper og rekker å smette inn døra akkurat når regndråpene begynner å dryppe.

Jeg lukker vinduene på rommet og ser betongen bli mørk grå utenfor. Himmelen har virkelig åpnet seg. Jeg vurderer nesten å gå ut, stille meg i regnet og bli gjennomvåt.

Jeg trykker enda mer rundt på nettet, besvarer flere mailer. Team 1 dukker omsider opp med nok en næringsdrikk. Denne gang er samvittigheten så uutholdelig at jeg ikke får den i meg. Det ergrer meg litt. At det skal være så vanskelig. Jeg har ikke fått til økningen på 200 kalorier noen av dagene. Den ene dagen gikk det fint med 100. Igår ikke. Idag ikke. Jeg heller dem i vasken i frykt for å drikke dem. Nesten i mål, men bare nesten.

Deretter går jeg ut. Det har nesten tørket og sola skinner igjen. Jeg prøver å ringe Eirin. Får ikke kontakt. Ringer det andre nummeret og er akkurat i ferd med å legge på innen hun plukker opp. Jeg har ikke snakket med henne på eviglenge. Hun lurer på om jeg er på Modum Bad.

Mens jeg står ute i sola og snakker får jeg en voldsom allergisk reaksjon. Jævla gress! Synet av regnbuen får meg nesten til å glemme kløen i øynene som jeg allerede vet er røde. Deretter diagnostiserer jeg dagens vær som “Borderline”. Ubesluttsom, opp, ned, impulsiv.

Deretter logger jeg på internett igjen. Av en eller annen grunn har jeg de siste dagene klikket meg gjennom bloggen igjen og igjen. Leter etter noe. Leter etter livet som forsvinner mellom linjene. Jeg lurer på hva jeg veier. Tanken vil ikke vike. Prøver å kjenne etter på klærne. Mindre? Større? Samme? Jeg er speil-blind og vet at jeg ikke greier å se meg selv korrekt.

Og nå? Nå er det medisintid.

Sorthvitt.

Publisert 8. juli 2011 Fotografi 8 Comments

“Det finnes millioner av gråsoner“

Hoping with a Fragile Hope.

Publisert 8. juli 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Dagbok: Innlagt , motivasjon 6 Comments

I det siste har jeg hatt problemer med å sette ord på ting. Jeg lagrer ett innlegg om dagen i kladdeboksen, og så poster jeg det aldri fordi det ikke føles riktig. Fordi jeg ikke føler at jeg fikk formidlet poenget, at ordene bare er ord, tatt ut av sammenheng, ubrukelige og verdiløse. Meningsløse er vel ordet.

Jeg har lurt på hvorfor det er sånn. Det jeg føler for tiden er så rart. Jeg har lurt på hvorfor. Og etter dagevis med grubling har jeg greid å sette fingeren på fornemmelsen.

Jeg har ikke funnet ord for å forklare hvordan det føles å bli tatt seriøst eller på alvor. Sånn som nå. Det er så fremmed. Jeg har jo blitt tatt alvorlig før, men det var ikke på grunn av ordene jeg formulerte. Det var på grunn av tilstanden jeg var i. Oppskjært, sammenlappet, utsultet, med spy på kinnet eller piller i magen. Synlige momenter som har skapt bekymring.

Ord har alltid vært noe jeg har skrevet i bloggen. Forklart, formulert, forklart nærmere, underbygd mine egne teorier, satt to streker under svaret, gjerne skrevet med STORE bokstaver. Mens nå? Jeg trenger ikke en gang tenke så hardt for å vite hva jeg vil si eller formidle. Jeg blir spurt.

Omsorg. Det føles… trygt? Godt? Rart? Forvirrende? Jeg prøver ikke å si at folk ikke har brydd seg før, men dette føles annerledes. Det er ikke oppbevaring, det er ikke “gud, vi har sett alt før”. Dette er ikke “du må dekke til arrene dine”. Dette er ikke “fotfølging en time etter mat”. Dette er ikke en kamp. Dette er ikke en arena hvor jeg står alene og kjemper mot alt og alle. Dette er ikke basert på løgner, trass og barnslig (psyk) oppførsel. Det er udramatisk. Dette er samarbeid.

Igår var jeg ute og gikk tur med Team2. Jeg var veldig dårlig i formen igår. Svimmel, skjelven, angst. Ustø. Vi gikk en liten tur til “Storvannet”. Jeg sa “wow, så stort det er!” og Team2 sa “det heter jo STORvannet da…”. Så satt vi der, lenge og så på vannet. Og snakket. Jeg som drar “story of my tragic life” med skuldertrekk, som om jeg prater om noe fullstendig dagligdags. Jeg forteller ikke med innlevelse og lidenskap, jeg forteller det ikke dramatisk, jeg bare sier. Ikke sykdom, ikke psykisk sykdom, forteller som om jeg skulle ha fortalt om en hyttetur eller hvordan det er på skolen.

Plutselig sa jeg noe. Og hun sa “hvorfor ikke?“, og jeg forklarte. Hvorfor ikke. Og hun sa “men“, og jeg forsto ikke hva hun mente. Hun fortsatte med “vi prøver!“, deretter “hvor motivert er du?“, og jeg sa “jeg hadde gitt alt“.

Jeg hadde glemt det da jeg våknet idag tidlig, men det hadde ikke hun. Hun fortalte at de hadde drøftet det på morgenmøte og forklarte. “Vil du snakke med psykologen om det?” Jeg nølte. Den døra smalt igjen for halvannet år siden, låsen ble vridd om og i mitt hodet ble det håpet kassert i en eske som aldri mer skulle åpnes. Utenfor rekkevidde. Hvorfor skulle jeg rive opp i det nå? Men jeg sa “greit“.

Klokken ett snakket jeg med psykologen. Den samme damen som kalte meg for kronisk og ristet på hodet for noen uker siden. Denne gang var jeg ikke sint i det hele tatt, og når jeg så etter så oppdaget jeg at hun også er vanvittig pen. Denne gang hadde hun en annen tone. Som om hun håpet mer enn jeg gjorde. Og hun spurte. Jeg svarte. Hun skriblet, noterte. “Har du merker på ryggen?” spør hun, og jeg svarer “nei.” hun spør om jeg forstår hvorfor hun spør. Jeg nikker, hun fortsetter; “har du merker på hendene?“, og jeg sa nei. “Har du merker noen andre steder på kroppen?“, denne gang svarte jeg “ja“. “Hvor?” – “på knærne“. “Fordi?“, jeg forklarte. Hun sa at det var skummelt. Særlig at jeg ikke hadde merker på hendene – for da hadde de ingenting å gå på. Ingen nett å fange meg opp i.

“Ville du svart ærlig om du ble spurt?” – “om spørsmålet var direkte; ja“.

Etterpå følte jeg meg litt svevende. Et snev av håp. Som om noen kanskje revurderer å låse opp den låste døra. Grave opp det gamle håpet som jeg virkelig brant for, men som det aldri ble noe av. Der og da opplevdes det som om toget var gått. Som om jeg ikke var verdig den sjansen. Jeg fikk aldri bevist hvor sterkt jeg ønsket akkurat det. Det var bare tomme ord som jeg aldri fikk fortalt de som burde ha hørt etter.

“Hadde du nølt?”, jeg sa “nei“.

Jeg tør ikke å håpe så hardt, for mye. Det ender med hjerter knust, drømmer i grus, en god porsjon bitterhet og forverring av sykdomsbildet. Men likevel er det noe inni meg som håper likevel. Det er mange som har hørt ordene mine nå. Og det er mennesker som rangerer høyere enn fastlege som kan trekke i tråder. Mer autoritet, tyngre vekt på min side.

Ett og et halvt år har gått. Problemet har ikke forsvunnet, det har bare endret karakter.

Blomster, trær, skyer, sommerfugler.

Publisert 8. juli 2011 Dagbok: Innlagt , Fotografi 12 Comments

Psykiatriske avdelinger er veldig forskjellige på innsiden. Noen er dystre, andre nedslitte. Noen har utslitte møbler, noen er tålelig fine. Andre igjen er akseptable men ikke særlig mye mer. Hvis jeg skulle rangere hadde BUPA Bergen havnet på desidert sisteplass. Deretter Åsgård og DPS Harstad på delt nest siste plass. Deretter Modum Bad, fordi det var okei der. Så kommer Ungdomspsykiatrisk i Tromsø, selv om jeg ikke har vært innlagt i de nye lokalene. Førsteplassen får gå til Silsand, det er faktisk veldig fint her.

Bare se:

Bak glasset på høyresiden er røykerommet.

Nå har jeg ikke fotografert de tre stuene med flatskjerm eller hobbyrommet. Vedder på at ingen hadde tippet “psykiatrisk” om jeg hadde spurt hvor dere trodde dette var.

fourteen.

Publisert 7. juli 2011 Fotografi , Veien mot Friskhet 20 Comments

Rekord siden 1.juli 2010 (med unntak av Desember 2010 som også var 14)

Det står ikke lenger skrevet i ansiktet mitt at jeg sliter med en dødelig besettelse. En livsfarlig avhengighet. Tenkte kanskje (om noen ønsker å se forskjell); vurderte å sette to bilder sammen, dette bildet og et bilde fra tidligere hvor jeg ser mildt sagt stygt jævlig ut. Med hovne kinn, hovne mandler, uren hud, ingen kjevelinje (alt gikk i ett),for det er faktisk sannheten.

Det finnes mange som ikke bærer bulimiens merker og symptomer i ansiktet, men jeg har gjort det.

Greit at bulimien gjorde meg tynn (dog aldri tynn nok innenfor spiseforstyrret skala), men jeg ble langt fra pen. Jeg så ikke riktig proporsjonert ut. Kroppen til en tolvåring med ansiktet til ei jente som så ut til å være “i godt hold”. Hodet mitt passet ikke til kroppen. Lykkelig? Absolutt ikke. Verdt det? Nei. Likevel avhengighet, hvordan bli sukker-rus-fri?

Det er forferdelig å holde ut. Hadde jeg vært hjemme er jeg hundre prosent sikker på at jeg ikke hadde kommet noen vei. Sult, gnag, lengsel, skjelving, svimling. Kroppen vil ha sukk-eeer.

Men det er fint. Det er fint å kjenne igjen min egne fingre, det er fint å våkne opp og vite at de ikke har doblet størrelse over natta. Det er fint å føle at anklene mine er normale, det er fint å tørre å dra opp buksa hvis det er fint vær og varmt istedenfor å skamme seg over det som gikk i ett fra ankel opp til kne. Det er fint å våkne opp om morgenen å se mitt eget ansikt i speilet. Det er fint å snu på hodet og se at kinnene mine ikke buler til alle kanter. Det er fint å kjenne på mandlene og være bevisst på at de blir mindre. Det er fint å ta på maskara og se at øyenvippene mine ikke ligger klistret fast i posene jeg pleide å få under øyenbrynet, oppå øyelokkene. Til og med en så liten detalj, som de færreste hadde lagt merke til – gjør meg glad. Det er fint å tenke at magesekken som var vant med ekstreme mengder, krymper sakte men sikker. Om/når jeg sprekker vil jeg aldri greie å putte i meg den samme mengden (med mindre jeg mister fullstendig kontroll og tøyer og tøyer.)

Visste du at det visstnok er fakta at den gjennomsnittlige magesekk rommer 1 liter?
Visste du at jeg pleier å veie meg før jeg overspiser og rett før jeg skal spy?
Visste du at den største differansen jeg har sett på badevekta er fem kilo?
Tenk på det. Tenk hvor mange kilo fem kilo egentlig er.
10 pakker margarin. Fem liter melk. 5 liter is.
Frister det?

Jeg tør aldri å tro at det er over.
Men jeg er sjeleglad for at jeg får en pustepause.
(selv om det også er jævlig).
[på en annen måte]

Deal or No Deal?

Publisert 6. juli 2011 Angst , Dagbok: Innlagt , motivasjon , Veien mot Friskhet 14 Comments

Jeg startet forhandlingene med meg selv allerede igår. Jeg regnet ut hvordan næringsdrikker jeg skulle drikke for å nå kalorimålene fortsatt på fire måltider. Jeg skrev det opp oversiktlig og ordentlig, en sånn type ordentlig som får meg til å tenke at jeg mener alvor. Jeg studerer det linjerte a5-arket med alvorlige øyne. Dette er formuleringsforsøk nummer fem. Rundt meg lå fire sammenkrøllede forsøk og et titalls tusjer og penner i forskjellige farger strødd.

“Deal or no deal?” Dette var Team 1′s nøyaktige ord tidligere idag. Etter å ha gått noen runder med meg selv og fått gjennomslag for noen komrpomisser for å beholde den indre balansegangen som gjør det mulig å forsøke, prøve og kanskje, forhåpentligvis holde ut føltes det litt lettere å skulle vurdere, revurdere, undervurdere, overvurdere og endelig vurdere alt på nytt.

Igår inntok jeg femti kalorier mer enn jeg pleier. Idag skal jeg innta hundre kalorier mer enn vanlig. Samme imorgen. Fra og med fredag blir det tohundrede kalorier ekstra. Jeg er villig til å strekke meg til tohundre, tvilsomt til trehundre.

Også denne avdelinga tar sommerferie snart; 19. juli. Pasienter som hører til i Harstad blir skrevet ut mandag 18. juli. Deriblandt meg. Det vil si at jeg har 12 dager igjen. 12 dager virker som et overkommelig antall dager til at jeg kan gå med på å følge behandlingsplanen slavisk.

Behandlingsplanen:

30 minutters gåtur hver dag, men ikke mer.
Liten butikktur / tur innom kiosk hver dag. Omså bare for å handle brus eller tyggis. Men jeg må handle noe. Halve poenget er jo at jeg skal stå i kø, dette er jo absolutt, absolutt det verste med butikker. Det må gjøres hver dag. Hver dag er nøkkel. Eksponering hver dag. Ikke alene. Alene henger jeg bare fast i de vonde følelsene som angsten gir meg og glemmer fullstendig hovedpoenget som skal være ; Jeg klarte det.
200 kalorier opptrapping på kostliste (100% næringsdrikker per nå)
30 minutter sosialisering i stue / ute sammen med andre pasienter x 2, morgenskift og kveldsskift.
Vedlikeholde den ferdig opptrappede medisindosen.

12 dager. Deal.

A m b i v a l e n s !

Publisert 5. juli 2011 Ambivalens , Dagbok: Innlagt , Veien mot Friskhet 7 Comments

Hva sier man egentlig? Hvordan formulere noe som er dødsvanskelig, men du vet at den eneste veien ut er gjennom?

Jeg hadde samtale med overlegen igjen. Han som tok meg på alvor forrige tirsdag. Det gjorde han idag også. Men han jatter ikke bare med, for å si det på den måten. Det stilles krav også til meg. Sånne krav som får magen til å vrenge seg i frykt. Krav som handler om tall, næringsdrikker og kalorier. Jeg sa “jeg kan ikke love deg at det går, men jeg kan love deg at jeg prøver.” Han mente inntaket per dags dato er altfor lite, særlig til å takle denne medisindosen som allerede har sendt meg i bakken én gang, nesten to.

Medisinen skal også økes ytterligere, men ikke mer enn neste dose. Jeg tar medisinen omtrentlig klokka ni om kvelden, passer gjennomtenkt nok på å plassere meg i senga med maccen på fanget – ingen flere ulykker TAKK. Innen 22-23 har jeg sovnet uansett og trenger nærmere 11 timer for å bli funksjonabel igjen.

Flere krav som stilles? Mer sosialisering. Mindre datatid isolert på rommet. Flere turer på butikk / kiosk. Det er foreslått så fint at jeg burde gå på butikken hver dag, omså bare for å kjøpe brus. For eksponeringens del. Og jeg har fått beskjed om å drikke mer vann, selv om jeg synes jeg konstant drikker ett eller annet.

Og som om ikke det var NOK, så snakker vi trehundrede kalorier. Økt på én uke. Pluss hundre idag, onsdag og torsdag. Pluss 200 fredag, lørdag, søndag. Pluss 300 på mandag.

Hvordan det føles? Jeg har ikke ord.

Get the picture?

Mhm.

Og:

Men jeg vet jo hva som henger i den tynne tråden. Turer ut. Jeg kan jo velge. Innta lite = ingen eller veldig begrenset utgang = null eksponering. Det finnes vel også grenser for hvor mange ganger jeg kan kollapse og skylde det på medisinen?

vs.

Motivert? Ikke motivert? Skal? Skal ikke? Må? Burde? Kanskje? Kanskje ikke? Late som? Spille skuespill? PRØVE? Være ærlig? Be om hjelp? Prøve hardere? Fucke det opp? Lyve?

[ps. gårdagens sorg kan jeg ikke sette ord på før neste mandag. Jeg ber om mirakler, hvis ikke blir sorgen dobbel.]

I eat Me.

Publisert 4. juli 2011 4 SPISEFORSTYRRELSER , Ambivalens , Fotografi , Sykdomstanker , Tanker og Refleksjoner 20 Comments

Jeg leter etter svar. Humøret er null å skryte av, finner ikke det jeg leter etter. Jeg graver gjennom gamle digitale dagbøker, leser gjennom hemmelige blogger med passordbeskyttelse, graver meg gjennom bilder av blod, sår, kutting og ødeleggelse. Jeg leser lapper om døden, jeg leser om hvor vondt jeg hadde det. Hvor jævlig spiseforstyrrelsen behandlet meg. Leser om min egen sorg, leser om de store spørsmålene, “tar det aldri slutt?“.

Jeg får vondt i meg. Vondt av meg selv. To år senere, fortsatt det samme? Jeg leter noe som kan få meg til å ta bunntenning, noe som kan få meg til å eksplodere i raseri rettet mot spiseforstyrrelsen. Jeg leter etter motivasjon, noe å kjempe for. Noe som kan gi meg guts til å kjempe imot. Jeg finner ikke noe konkret. Jeg får bare vondt i meg av å vite at det fortsatt er så nært, så likt, så smertelig realistisk? Jeg finner ikke guts, selv om jeg kjenner at jeg blir sint.

Jeg er oppgitt. Fordi jeg ikke kjemper. Hvorfor kjemper jeg ikke imot? Hvorfor kjemper jeg ikke for livet? Hvorfor er det så jævlig lett å bare lene seg tilbake og la spiseforstyrrelsen herje videre? Hvorfor sitte musestille med hodet bøyd og ta imot slag etter slag?

Tirsdag 17. November 2009.

Jada, jeg tenkte kanskje det passet seg med en liten tur hjem, uavhengig av hva jeg liksom tilbringer tiden min med der. Så jeg kom hjem og gjorde i stand til en runde, det ble faktisk to. Jeg gjorde mitt, spydde, svelgte noen sovetabletter jeg fant og la meg ned på sofaen for å sove ett par timer.

Det gikk sånn halvveis. Helt til jeg bråvåknet og ikke fikk puste. Det prikket i hele kroppen, jeg trodde jeg skulle besvime, jeg ble varm og kald om hverandre, kvalmen grep meg som en kvalm hånd. Jeg lå der og hev etter pusten og skjønte ikke hvor dette hadde kommet fra, skjønte ikke hva det ville med meg, hvorfor vil denne sykdommen aldri la meg være i fred? Hvorfor vil den meg så vondt? Først fikk jeg full panikk og lurte på om jeg hadde blacket ut eller dissosiert og tatt den helvetes overdosen som har ropt på meg de siste dagene, jeg var redd for at jeg skulle ha funnet tabletter likevel og stappet dem i meg. Og nå ville kroppen vekke meg til live igjen for å gjennomgå ett siste smertehelvete før døden endelig hadde besluttet å omfavne meg.

Jeg forsøkte å konsentrere meg om å puste, men det var skrekkelig vanskelig. Jeg ble så redd – “nå dør jeg, tenkte jeg. This is it, min tid er omme nå.” Jeg tenkte at det var da forferdelig trist å skulle dø ensom, nitten år gammel, på en sofa med søppel og bevismateriale som tydelig forteller den tragiske historien. This is it, nå ender alt sammen.
Jeg lurte til og med på om jeg skulle ringe noen. For at de skulle finne meg og hjelpe meg. Men skammen var for stor. Dette er ikke slik jeg ser for meg døden. Jeg vil ikke dø blandt mitt eget rot, mitt eget matsøppel. Jeg ville ikke dø der, blandt skitne tallerkener, tomme poser og rot på kjøkkenet. Jeg brukte alle mine krefter på å sette meg opp å begynte å drikke det første og nærmeste. Pepsi max. Sju slurker pluss sju slurker til. I all hast konkluderte jeg med at jeg trengte en blodsukkersvingning for å stå i stormen. Jeg fant sukker, i form av puvlerpadder og begynte febrilsk å trykke de i meg. Deretter spiste jeg opp knekkebrødene med nugatti eller hva pokker first price sitt sjokoladepålegg egentlig heter. Og for det om jeg var nesten like dårlig, så klarte jeg å buksere meg ut på badet, kvitte meg med all min synd til jeg harket opp gul, illesmakende magesyre, og jeg skjønte at det var over.

Deretter skalv jeg meg gjennom den verste rydderunden noensinne. Jeg vasker kopper og kjeler og fat og bestikk, tørket kjøkkenbenk og komfyr, mobiliserte alt søppelet som lå her og der og puttet i søpla, og deretter sank jeg ned på gulvet å ble liggende å skjelve. Tankene som kverner under topplokket. “Hvorfor gjør du dette her? Hvorfor holder du ut? Hvorfor gidder du å leve i dette helevetet her? Kommer det noensinne til å ta slutt? Kanskje jeg bare burde akseptere døden som en lettelse, en befrielse?

Det eneste lille jeg klarte å se klart, som også ble min trøst, der jeg lå strødd utover stuegulvet – fullt påkledd til å gå de fem minuttene ned på avdelinga, var tallene. Tallene. Morgendagens tall. Jeg kan ikke DØ i dag fordi jeg MÅ se hva tallene viser i morgen. Jeg lovte meg selv at hvis tallene var feil, så kunne jeg dø. Men jeg er skrekkelig redd for at tallene skal vise akkurat det jeg håper på, noe som innebærer at jeg fortsetter å holde ut. Fordi jeg holder fast i tallene, den eneste konstante faktoren i hverdagen, det eneste som kommer som lyn fra skyfri himmel, det eneste som er sannhet – det eneste som er ekte. Min trygghet.

Også tok jeg mot til meg, stablet kroppen på beina og sjanglet fra min ryddige, fine leilighet som ikke bar spor etter bulimiens strabasiøse kamp i dag heller. Jeg sjanglet ned til avdelina med besvimelsen surrende rundt hodet mitt. Jeg gråt av smerte mens jeg gikk, gråt fordi livet gjør så vondt å leve. Og mens jeg gikk der og stirret på den svarte nattehimmelen, falt en ensom stjerne nedover og skapte en lang glitrende hale av lys – ett lite sekund som var over. Det føltes som om det var mitt liv som slukket. At stjerna døde for meg. Men mens jeg sto der og gråt og kjente den iskalde vinden i ansiktet innså jeg at jeg fremdeles lever. Det er lett å dø, men smertelig grusomt å leve.

Per dags dato tenker jeg enda akkurat de samme tankene, forholder meg nøyaktig like passiv ovenfor sykdommen og lar den herje på sin grådige måte. Tenker akkurat de samme magiske tankene om dette jævla tallet. Jeg har lyst til å slå meg selv hardt i hodet når jeg enda tilber badevekta som en eller annen gud jeg forventer skal tilgi alle mine synder, gjøre samvittigheten min ren og overrekke meg en ny sjanse til å leve.

Hvorfor er jeg passiv? HVORFOR? Hva venter jeg på? Jo lenger jeg venter, jo verre blir livet per dags dato. Jo lenger jeg venter, jo verre vil sykdommen bli å kjempe i mot. Jo lenger jeg venter, jo mer kritisk blir det. Jo mer jeg venter, jo mer vil jeg dø. Lenger kommer, går, fortsetter. Sykdommen vil feste seg hardere og hardere for hvert kilo jeg taper.

Hva i helvete er det jeg venter på? Har jeg bare akseptert at “det er sånn det er”? Men hvordan kan jeg det? Jeg sier jeg vil leve, sier jeg vil være spontan, oppleve ting, le, ha det gøy, være impulsiv på en konstruktiv måte, jeg sier jeg har lyst til å bli noe, noen, sier jeg vil bli frisk, at livet er verdt å leve når man lever det, men… Jeg finner ikke svar eller forklaringer. Jeg forstår ikke meg selv, jeg henger ikke med på den spiseforstyrrede logikken. Dette er vanvittig.

Om å ta gleder og sorger på forskudd.

Publisert 4. juli 2011 Emosjonelt Ustabil , Zahra & Hunderelatert Legg igjen en kommentar

Idag tidlig ble jeg glad når jeg våknet. Ingen hangover, kontra hangover from hell igår.

Sol ute. Turvær?

Definitivt bedre humør idag enn igår. Trenger definitivt stativ, speilbilder er kjedelig.

Romvask – Sengeskift? Boring, men det må til. (Navn på team 1, 2 & 3 er fjernet)

Flink – liksom. Fortsatt like kjedelig.

Men så gikk jeg ut i sola, snakket med kontakten min, noe som var veldig hyggelig.

Men så kom nedtur.

Det er så typisk meg å lete etter noe fint å holde fast i. Man trenger det. Alle trenger det. Ett eller annet. Når det liksom ikke finnes noe som er verdt det, også greier jeg likevel å finne omså bare én ting som gjør meg lykkelig, én ting å se fram til, én ting som jeg tenker på, gleder meg til og kanskje, om jeg er heldig – drømmer om om natta. Bare én ting. Dette som kanskje er uvesentlig for andre, men som likevel blir en stor greie for meg.

Idag tidlig våknet jeg opp til en tekstmelding fra mamma. Jeg har svevd i hele jævla dag på grunn av den meldinga. Jeg har tatt meg selv i å smile ut i lufta bare fordi den tanken, den vissheten gjorde meg så glad innvendig. En melding om at hun skulle til dyrlegen med Zahra, for å ta ultralyd eller røntgen. For å få svar, for å se om det fantes noe i den lille magen, for å se om det var liv. For å se om det var noe.

Etterpå ringte mamma og sa at de hadde vært på ultralyd. Men de fant ikke noe spesielt. De så liksom ingenting ekstraordinært. Det så bare vanlig ut. Som om ingenting fantes – selv om dyrlegen ikke ville avskrive det fullstendig. Så Zahra har fått en ny time neste mandag. Ny ultralyd, eventuelt røntgen.

Parring var vellykket. Ganger tre, dag tolv og tretten.

Selvfølgelig, borderlinesvingninger. Det er sort – eller hvitt. Det var hvitt, nå er det ingenting. Ingen glede. Hvorfor glede seg over noe i én uke til, når det kanskje blir knust likevel? Hvorfor la det knuse meg dobbelt, om jeg ikke tar sorgene på forskudd? Som om jeg ikke kan styre det velger tanker og følelser å ta nedtur på forskudd, kutte ut og av gleden, for å heller få en opptur, hvis-om-at, dersom-at.

Deretter gråt jeg bitre tårer, alla “livet hater meg”. Sort.

Noen sa “Men du har jo fortsatt Zahra uansett”. Ja, det er selvfølgelig sant, men jeg hadde uansett gledet meg enormt til ny valp. En ny liten kropp, en ny liten sjel å oppdra, overøse med kjærlighet, pakke inn i genseren, en ny liten kropp som trenger nærhet og uendelige mengder med kjærlighet. Jeg vil at noen skal være avhengig av meg. Jeg vil at noen skal trenge meg, sette pris på meg og verdsette meg. Jeg vil at noen skal elske meg for den jeg er, ta meg for den jeg er, trenge meg. Jeg vil føle meg nyttig. Som om noe jeg gjør her i verden er meningsfylt. Jeg vil gi noe til noen som gir tilbake.

Igår fant jeg til og med navn. Akkurat som da Zahra skulle få navn, det ramlet bare inn i hodet mitt én dag, og jeg visste at det var perfekt og holdt fast i det. Akkurat på samme vis dukket dette lille navnet opp igår. Finnes hun ikke likevel?

Noen vil garantert påstå at det kommer nye sjanser og flere løpetider. Ja, det gjør sikkert det. Men hva med NÅ? Inntil da? Denne gleden lå tre uker unna, og nå? Bare “kanskje”, dog ett negativt ladd “kanskje”. Hva NÅ? Hva skal jeg glede meg til NÅ?

Jeg tør vanligvis ikke å ta gleder på forskudd. For eksempel tør jeg ikke å glede meg til høsten og skolestart. Jeg vet at sjansen likegodt kan vært umulig å gjennomføre, jeg tør ikke å glede meg fordi jeg uansett kommer til å kjenne nederlaget altfor godt -kanskje. Jeg gjorde ikke det i fjor heller. Jeg takket ja til plassen umiddelbart, men jeg tok ikke valget før tidligst ei uke før skolestart.

Det er sjelden jeg tør å ta gleder på forskudd – jeg er altfor redd nederlag som dette jeg føler akkurat nå. Jeg er altfor redd for å rammes av dette tungsinnet som skygger for sola, som skygger for livet, som gjør tilværelsen grå og meningsløst. Borderlinefølelser er ofte slik. Man føler ENORMT, om det er glede, sorg eller likegyldighet. Det blir så overveldende at jeg ikke håndterer det. Jeg vet ikke hvordan.

Og når det beste svaret jeg kommer opp med er “ingenting”, vel, da er det bare dette siste halmstrået jeg alltid klamrer meg fast i. Dette siste lille som ingen kan ta ifra meg, dette siste lille som jeg kjenner så altfor godt. Når alle mine svar blir ingenting, så er det alt jeg står igjen med. Det som gjør meg nummen og hard. Det som forhindrer meg fra å ta alle følelser så sterkt innover meg. Det som bygger en mur rundt meg, det som gir meg en trygghetssone hvor jeg slipper unna gleder og sorger. Selvmedisinering. Hva da? Sulten. Anoreksi, bulimi. Gjør meg nummen, gjør meg følelsesløs. Gjør meg svevende, gjør meg likegyldig, la meg flyte. Gi meg en pause, la meg bare kjenne på ingenting.

“Karianne er en veldig følsom jente” var det en familieterapeut som fortalte foreldrene mine i 2008. Jeg skulle ønske jeg var bedre rustet til å takle ting rasjonelt, ta det som en voksen, se på det med hevet hode, kontra å slippe alt inn som om jeg var ett lite barn som også gråter og blir lei seg når ting ikke går slik de vil. Jeg skulle ønske jeg kunne se den store sammenhengen istedenfor å slippe all verdens smerte rett inn i sjela, som om håpet dør gang på gang.

Janteloven synger for full hals inni hodet mitt. “Du skal ikke tro at du er noen. Du skal ikke tro at du fortjener noe”.

Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne håndtere det som er emosjonelt ustabilt inni meg. Jeg skulle ønske jeg visste om bedre løsninger og alternativer enn noe som gjør tilværelsen mer uutholdelig i det lange løp. Jeg skulle ønske jeg visste om en bedre måte å takle ting på enn å legge alt det som er vanskelig i maten. I sult eller oppkast. Jeg skulle ønske det fantes andre løsninger enn å spy opp all smerte, svimle vekk alle nederlag.

Noen tenker kanskje “kognitiv adferdsterapi” når jeg skriver dette. Jeg kjenner KAT og har jobbet med det i flere år. Jeg KAN snu på tankene og se det fra andre perspektiver – problemet er bare at jeg ikke FØLER det for det om.

Og hva da? Ei uke i uvissheten? Supert. Just great. Jeg som ikke en gang vet hva som skjer på noen andre aspekter her i verden heller. Ut på torsdag? Lengre opphold? Trappe opp medisiner enda mer? Og OM ut på torsdag; hvilke løsninger da? Kontakten min i PT drar på ferie på fredag – gudene vet hvor lenge. Frk.Fastlege er på ferie denne uka og neste, har ikke time før 20. juli. Jeg har forsåvidt ny psykolog – men jeg kjenner henne ikke etter knappe tre samtaler med henne. Er det nok? Legge alt på henne?

Jeg vet ingenting. Og akkurat nå kjenner jeg at det gjør meg rasende. Hodet spinner på repeat, “hvorfor, hvorfor, hvorfor”. Jeg er sliten. Jeg vil sove. Sove vekk og bort.

Ingen ord.

Publisert 3. juli 2011 Fotografi 11 Comments

Det finnes ikke ord for å beskrive ingenting.

« Forrige side — Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com