Bitre Blomster

Archive Page 3

Tirsdag.

Publisert 24. januar 2012 Fotografi 18 Comments

Har ikke så veldig mye spennende å meddele. Er veldig glad for at helga endelig tok slutt, den var ikke noe særlig å komme seg igjennom. Gårdagen var “helt grei”, hverken det ene eller det andre men bedre enn lørdag og søndag i alle fall.

Prøver å snu døgnrytmen dit den skal være. Tror det går ganske greit så langt. Steg for steg eller noe. Målet er å ikke sove på dagen. Blir så vanvittig trøtt etter å ha spist/inntatt frokost at jeg føler for å sove mer. Igår sov jeg ingenting på dagen etter klokka to, og idag har jeg ikke sovet på dagen etter klokka … husker ikke. Poenget er å være sliten/trøtt når jeg skal legge meg (rundt midnatt, helst). Også har jeg lagd noen regler som “ikke ta med maccen på soverommet” og “ikke ta med medisinene inn på soverommet, ta dem på kjøkkenet”, fordi om jeg tar de med inn på soverommet blir de liggende og liggende og liggende før jeg tar dem fordi “skal bare” syndromet mitt kicker inn når jeg har lagt meg. “Skal bare skrive litt, skal bare lese litt bok, skal bare”.

Sol inn vinduet, bilde tatt i stua ♥ Elsker å bo her jeg bor.

4 uker spyfri idag. Føler meg helt flat, så akkurat idag er det ingen big deal selv om jeg vet jeg burde følt noe mer, litt glede, litt håp, litt mestring kanskje, men akkurat nå er det flatt. Well done I guess. Men fire uker er fire uker. Enda ikke kastet opp i 2012? Litt skremmende å tenke på, for om jeg tryner nå blir fallhøyden enda større siden jeg ikke kan telle fra 2011 lenger. Men jeg skal jo ikke det, teoretisk sett i alle fall. På fredag er det 1 måned, håper jeg føler noe mer da!

Bortsett fra det har jeg tatt veldig uklare bildet av vagt og uklart nordlys, eller så var det himmelen som ikke var klar, pluss at jeg ikke skal skryte på meg at jeg er stødig på hånda med lang lukkertid heller, så det er mest bare grønt.. De hvite prikkene er forresten stjerner. (Føler meg som om jeg har malt et bilde med fingermaling og sier “tada!!”)

Karlsvogna, beviser i alle fall at de hvite prikkene er stjerner. Jeg trodde det var støv først, helt til jeg så dette bildet.

That’s it.

Turn your face towards the sun…

Publisert 21. januar 2012 3 BILDER , Emosjonelt Ustabil 20 Comments

…and the shadows will fall behind you.

Lørdag! Disse dagene går i surr for meg, igår var det i mitt hode “mandag” og jeg tenkte “oi, så fort dagene går”, helt til jeg lurte på om det egentlig var torsdag eller fredag. Siden forrige helg har ikke døgnrytmen vært optimal, til tross for at jeg har prøvd å snu det rundt ved å legge meg tidligere og stå opp tidligere. Problemet er bare at jeg sovner midt på dagen!

Uansett. Fortsatt spyfri! Men det krever. På grunn av drømmene, marerittene om mat. Igår når jeg våknet hadde jeg drømt om mat, bare det gjorde dagen litt mer miserabel. Og så skjedde det noe som sikkert er hverdagslig for mange, det er sånt som skjer og forsåvidt skal skje, men jeg derimot? Jeg går av hengslene og drukner i selvhat og raseri, har lyst til å påføre meg selv alskens typer smerte for å straffe meg selv, i mitt hode er det “feil” og min feil. Idag kan jeg nesten le av det fordi det er latterlig men igår derimot. J æ v l i g. Å ikke skulle kutte seg eller spise og spy når det skjer er vanskelig. Ingen skade skjedd. Frk.psykolog blir sikkert fornøyd når hun leser dette, hun mener alltid at jeg må kjenne på følelsene mine. Føle følelsene mine. Akseptere følelsene mine.

Men jeg greier ikke å akseptere følelser jeg mener er feil. Men så kommer “ingen følelser er feil”. Men så mener jeg at jeg reagerer feil på trivielle følelser. At jeg overreagerer, gråter når jeg egentlig burde le, ler når jeg egentlig burde ha en alvorlig mine, eller lignende. Kjenner jeg blir irritert av å skrive dette, blir liksom “gaaaaahhh!!” inni meg, at det skal være så komplisert?! Og det er vel det som strengt tatt er målet, å endre hvordan jeg reagerer når jeg tenker at jeg reagerer feil.

Om jeg skal analysere igår, så gjorde jeg ingenting feil, og det som skjedde var ikke min feil, og jeg handlet ikke på noe av det selvdestruktive, hvilket tilsvarer at alt jeg gjorde var riktig. Problemet er bare de jævlige timene hvor jeg kvernet og kvernet og alle følelsene jeg måtte forholde meg til som jeg ikke syens noe om. Poenget er da å få et annet syn på nettopp det -den utløsende årsaken, hva jeg nå synes – om noe som er hverdagslig og trivielt og skjer med folk flest som man ikke kan noe for men som bare skjer – som likevel får meg til å bli så sint at noen kan skrape restene av meg ut av grillen på en trailer.

Av og til spør mennesker “hva gjør du for å komme deg gjennom en sånn dag?” og svaret mitt er alltid det samme. Jeg lider meg gjennom. Når ingenting annet fungerer, når tv-serier og filmer svikter, når gåturer og trening svikter, når jeg ikke skal ty til hverken det ene eller det andre – det gjør vondt, emosjonelt, fysisk, i kropp og sjel, innvendig og utvendig, hvert atom i kroppen – jeg lider. Det hadde vært tusen ganger enklere å kutte det bort eller spy det bort. Lettvintløsninga lenge leve.

En ekstrem reaksjon på en filleting. Om jeg skal oppsummere alt jeg føler og alt jeg tenker i én sang må det være Muse ~ Space Dementia. Både i forhold til teksten, melodien, borderline og spiseforstyrrelsen. Makes perfect sense to me. Om jeg skrur på visualizer kan jeg se følesene mine også.

Men idag er det lørdag. Jeg har vært ute med Elin, sett sola ordentlig, tatt bilde av meg selv i et støvete speil fordi jeg liker hvordan håret mitt ser ut idag, selv om det kommer til å bli jævlig å dra en børste gjennom. Jeg har sovet på sofaen, slapp ikke unna marerittet om mat, om å spise “forbudt” mat og ikke kaste opp – men i tillegg kunne jeg fly. Det er de fineste drømmene, når jeg kan fly.

Trening uten mening.

Publisert 19. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 32 Comments

Dette innlegget har surret i bakhodet noen dager nå, men jeg har ikke riktig visst hvordan jeg skal sette ord på det, formulere det eller dele det. Om trening, trening med mening og trening uten mening eller mitt forhold til trening generelt. Les med respekt.

Det hender jeg får mail fra dere lesere og noen spør om mye rart. Når det er sagt kan jeg legge til at ingen spørsmål er dumme spørsmå så spør om dere lurer, i kommentarfelt eller mail, men det er stadig fire ting som går igjen.

Kan du fortelle meg hvordan du gjør det når du spyr? Hva bruker du, hvordan får du det opp og hvordan føles det?
-Nei, jeg svarer ikke på den typen spørsmål og har understreket det flere ganger.
Hva er den bakenforliggende årsaken til hvorfor du er syk som du er?
-Jeg vet ikke. Med mange nok dråper renner glasset over, ergo er det komplisert og noe jeg egentlig aldri har satt meg ned og forklart grundig på en blogg, kjenner ikke behovet. Har riktignok fortalt deler tidligere.
Trener du? Hva trener du? Hvor lenge trener du? Hvor ofte og hvor mye trener du?
-Nei, jeg svarer ikke på det heller.
Kan du fortelle meg hva jeg burde spise og hva jeg burde trene?
-Nei, det kan jeg ikke. Jeg har null peiling. Selv om jeg i teorien vet hva som er sunt, ritkig og normalt, så kunne det aldri falle meg inn å fortelle det til andre som et generelt råd.

Men det jeg vil utdype nå er dette med trening, for jeg har fått noen mailer om det i det siste. Jeg nevner sjelden eller aldri at jeg trener i bloggen. Av en eller annen grunn synes jeg det er fryktelig privat og det er litt rart med tanke på at jeg lett kan brette ut om bulimiske tendenser og enorme etegilder, følelser og tanker rundt dette.

Mitt forhold til trening?

Jeg har alltid vært aktiv. Når jeg var tre år gammel begynte jeg på barnedans. Pappa er alltid skrekkelig glad i å fortelle mennesker hvordan jeg var som barn, aktiv, glad, lykkelig, klatret i trær, syklet, spesielt liker han å inkludere det faktum at jeg aldri har syklet med støttehjul mens alle de andre barna i fugleveien og svaleveien gjorde det.
Når jeg var fire og fem år gikk jeg på turning. Når jeg var seks år begynte jeg å danse mer og flere typer. Når jeg var sju år var jeg med i min første store forestilling som gikk over to dager hvor nærmere 2000 mennesker møtte opp for å se dansekarusellen i Tromsø. Det var bare første gang og senere har det blitt mange forestillinger.

I tillegg kan det inkluderes at jeg likte å sykle og syklet ofte til og fra skolen, i friminuttene var det alltid aktivitet, gymtimene var de beste timene i uka, alle syntes det. Om sommeren elsket jeg å bade i Grunnvannet sammen med venner selv om det nå ikke kunne falle meg inn lenger. Men det var ofte, til og med daglig eller annenhver dag gjennom en hel sommerferie. Badeland var også noe av det morsomste jeg visste om. I 2004 åpnet Grottebadet i Harstad og jeg og flere venner hadde månedskort og kunne lett være der fra det åpnet klokka ti, til det stengte rundt seks – hver dag.

Jeg har alltid vært naturlig “tynn/slank” og er atletisk bygget, muskler er ikke noe jeg må slite meg til og leger sier ofte at om det ikke hadde vært for at jeg i utgangspunktet var og er sterk fysisk, så hadde kroppen min streiket alvorlig for lenge siden når det kommer til spiseforstyrrelsen.

Jeg har vokst opp med aktive foreldre som ofte har slept meg med ut på både fjelltopper, hytteturer, campingturer, teltturer, skiturer, sykkelturer og rideferier. Det var ikke alltid like gøy å bli slept med ut i regnet når jeg ikke ville, men.

Likevel har det ikke vært trening for meg. Det har vært en del av en aktiv hverdag. Fra jeg var tolv år danset jeg to, tre, fire timer i uka alt etter som, en liten periode drev jeg med friidrett fordi jeg kunne løpe fort og hadde god spenst, en liten periode var jeg keeper for et fotballag, men det varte bare en sommer eller noe sånn. Men det var ikke trening. Når jeg danset var det øving og terping, det handler om koordinasjon, prestasjon, eleganse, kontroll og å skape et bilde, portrettere et utrykk. Det handlet om å bli god, det handlet om teknikk, det handlet om lidenskap, det handlet om ambisjoner.

En dag når jeg var tretten år gammel og var på butikken sammen med pappa, jeg husker ikke sammenhengen eller hva, hvorfor han kommenterte det, han kommenterte en matvare og sa informativt nok “kalorier. Husk det ordet, alle jenter teller det før eller siden“. Inni hodet mitt tenkte jeg “du skulle bare visst hvor lenge jeg allerede har talt kalorier” men i virkeligheten latet jeg som om jeg var interessert og lærte noe nytt. På dette tidspunktet ble det også enda mer gøy eller spennende å danse fordi jeg nå hadde begynt å bli skrekkelig klar over at jeg forbrente kalorier. Dobbelt rush.

I tillegg kunne jeg sykle over alt mens jeg tenkte intenst på at jeg gjorde det for å forbrenne kalorier, men det var det ingen som visste på den tiden. Det var ingen hjemme som stilte spørsmålstegn til at jeg ville ut å sykle, hjemmefra var all trening god trening, all bevegelse var sunt. Nå kan det jo også sies at jeg har en mor som underviser på idrettslinja, elsker fjellturer, jakt og harhunder som ikke akkurat ligger på latsiden selv. For henne er aktiviteten selve livet, noe som gir henne mest glede og lenge forsto hun ikke hvorfor jeg ble sur eller irritert når hun oppfordret meg til å trene selv etter at hun fikk vite om spiseforstyrrelsen.

Når jeg var liten handlet det om å gå i spagat, stå på hodet eller hender, slå så mange hjul på rad jeg kunne – fordi det var gøy.

Når jeg var femten år begynte jeg på danselinja. Jeg flyttet hjemmefra og inn på egen hybel i Tromsø. De to første månedene gikk det veldig bra fordi jeg på det tidspunktet hadde forsøkt å legge spiseforstyrrelsen på hylla, noe som raste fra hverandre 22. oktober 2006. Den dagen kjøpte jeg en vekt, gråt i timesvis, skadet meg selv – fordi jeg var for tung. For feit. Fordi jeg hadde gått opp masse i vekt (etter min mening) og fordi jeg ikke ville veie “så mye” lenger.

Etter det ble treningen mindre preget av glede og kalorier var det som lå lengst fremme. Kalorier, kalorier, kalorier.

Det gikk i to måneder. I ukedagene var matinntaket ekstremt lavt mens jeg i helgene lot det skli ut og spiste og spydde. Særlig når jeg var hjemme hos mamma, for hun måtte jo ikke vite at jeg var “på kjøret” igjen, selv om hun kunne påpeke at jeg hadde blitt tynnere. “Mye stress på skolen…”. En søndag i Januar når jeg kom hjem til hybelen fra en helg hos mamma fant jeg ikke tilbake til den anorektiske kontrollen og bulimien eskalerte til det punktet hvor jeg kunne droppe skolen for å gjøre det, eller kaste opp hvor som helst og når som helst. På fire måneder til sammen hadde jeg kjørt meg selv i grøfta, var åtte kilo lettere og hundre emosjonelle kilo tyngre og ville bare dø. Så jeg prøvde å dø. Og feilet, droppet ut av skolen, flyttet hjem og dedikerte livet mitt til spising og spying. Ikke tok jeg dansetimer, ikke hadde jeg noe å gjøre på dagen lenger, vennene mine gikk på videregående ,og jeg? Jeg ville stort sett bare dø eller spise og spy, eller skade meg selv, spise tabletter eller “om å gjøre og ikke spise på så lenge som mulig”.

Trening var ikke gøy lenger. Å løpe rundt i skogen på natta med tårer som trillet ga meg ingen glede, snarere tvert i mot. Det var straff, handlet om kalorier og selvpåført smerte.

Etter det var jeg inn og ut av psykiatrisk, flyttet fra Harstad til Tromsø på ungdomspsykiatrisk, deretter til pappa i Bergen og var der noen måneder før jeg flyttet tilbake til mamma for noen måneder før jeg tilbragte et halvt år til på ungdomspsykiatrisk i Tromsø. Etter det var det voksenpsykiatrisk, først Åsgård men deretter åpen avdeling i Harstad, som ikke lenger var så åpen så lenge jeg var pasient der.

På ungdomspsykiatrisk var jeg innlagt for å fikse opp i spiseproblematikken. Til å begynne med lå jeg på aktivitetsnivå to, hakket over sengeliggende og fikk lov til å bevege meg i ti minutter om dagen. Jeg fikk ikke bake, jeg fikk ikke ut, ikke kino, ingen av aktivitetstilbudene på avdelinga – ikke før jeg gikk opp i vekt. Lenge lå jeg på nivå tre hvor jeg fikk en halvtime til sammen, fikk lov til å dra på kino, klatre til topps i klatrehallen to ganger (femten meter), gå korte turer og that’s it.

Aktivitetsnivå fem het så fint “full aktivitet”. Jeg tok det opp i behandling og vi ble enige om at det skulle hete “normal aktivitet” istedenfor, fordi “full” virket for meg som “kjør på”.

Men etter at jeg havnet i voksenpsykiatrien var det bare meg og bulimien, jeg trengte ikke å trene for å gå ned i vekt. Jeg orket ikke å trene eller bevege med, det tilhørte sjeldenhetene.

Jeg skrev meg ut i Januar 2010, ble så underernært innen Mars på grunn av bulimien at jeg endte opp med sonde, fikk lyst til å leve og skulle klare å fikse dette selv. Jeg dro hjem, tilførte kroppen mer energi og begynte å trene. Dette var min fysisk sunneste periode etter at jeg ble syk. Fra å være for svak til alt til å kunne gå tur, etterhvert løpe – lenger og lenger. Når tilbakefallet til det bulimiske kom 30. juni 2010 ble det mindre trening og mer oppkast. I august begynte jeg på skolen og hadde ikke tid til å trene annet enn å gå til og fra, noe jeg prøvde å gjøre ofte men ble ofte kjørt fordi noen insisterte. Dessuten var det lurere å komme på skolen opplagt og ikke utslitt etter å ha gått.

Jeg husker ikke helt om det var Februar eller Mars i fjor at jeg bestemte meg for å begynne å trene igjen. Snøen smeltet og nesten hver natt løp jeg gatelangs for å fobrenne kalorier mens jeg var mindre og mindre på skolen. Særlig etter at panikkangsten slo til med full styrke i April, i Mai var det løping som sto i hodet på meg.

Jeg kan ikke trene. Jeg vet ikke hvordan – jeg vet at det jeg gjør er feil. Jeg vet ikke hva normale mengder er – eller jo, men jeg får det ikke til i praksis. I hodet mitt er det “kjør på” og jeg gjør det, til jeg er utslitt og utbrent, har opphold på treninga før det er påan igjen. Jeg husker ikke når jeg fikk beskjed om at det var nok for meg og helsa mi å gå en tur i 30 minutter om dagen. Hørte jeg etter? Nei. Hører jeg etter nå? Nei. Er det så lurt? Nei.

I sommer var jeg innlagt og fikk streng beskjed om å forholde meg til 30 minutter, siden jeg måtte ha følge ble det 30 minutter gåtur hver dag – på minuttet. Jeg kunne selvsagt trene i skjul men det var ikke så mye jeg orket.

I august derimot – begynte jeg å løpe gatelangs på natta igjen. Av og til føles det herlig, når jeg utfordret meg selv i forhold til angsten og hvor langt unna hjemme jeg turte å bevege meg. Det var med andre ord positivt selv om intensjonen med kalorier og forbrenning alltid lå i bakhodet.

Etter Oktober har det tatt seg opp igjen. Ja, jeg trener hver dag men det er ikke hensiktsmessig å legge ut om hva eller hvor mye eller hvor lenge. Jeg nevner det ikke på bloggen, ser ikke vitsen i det. Hva er vitsen? Ja, jeg trener – punktum.

Og nei. Jeg vil ikke gi andre råd eller tips hverken om kosthold eller trening fordi jeg har ikke peiling. Eller jo, jeg kan teorien men det kunne aldri falle meg inn å anbefale noen jeg ikke kjenner om noe som helst på den fronten. Jeg er ikke et sunt forbilde, jeg har ikke rett til å gi noen andre råd som jeg selv ikke følger for fem flate øre. Og jeg er absolutt ikke interessert i at noen skal lese bloggen min og tenke “~~aha, hun trener det og det, sånn og slik – jeg skal også~~“. Og om du lurer på hvorfor jeg da kan fortelle om spising og spying så er det fordi jeg personlig synes terskelen er annerledes. Det krever ikke så mye å skulle løpe en tur eller annet, men å skulle sette seg inn i hvordan man kaster opp? I sammenligning er bulimien en hel vitenskap i en egen klasse, det er ikke det samme som å a på seg løpesko og presse seg ut døra.

Jeg vet med sikkerhet at det finnes de der ute som leser bloggen min av gale intensjoner. De som vil “gjøre som meg”, noe jeg finner UTROLIG trist fordi jeg ikke kan fatte og begripe hvordan noen som helst kan ønske seg å leve på lignende vis som meg.

Hadde jeg spist skikkelig og trent sunt og hatt gode rutiner – da hadde det vært annerledes. Men om du leter etter trening eller kostholdstips, så finnes det SÅ UTROLIG mange GODE blogger der ute med riktig fokus, tips og triks. Å oppsøke en spiseforstyrret blogg på let etter det samme er helt bak mål. Det finnes så mange gode forbilder der ute som man kan se opp til eller lære noe av, bare ikke se hit. Ikke se på meg, jeg er ikke et godt eksempel.

Jeg skriver aldri detaljert i mengder hva jeg spiser eller har spist iløpet av en dag – selv om jeg kan nevne at jeg har spist noe. Jeg skriver aldri hva eller hvordan jeg kaster opp selv om jeg kan si at jeg har gjort det. Jeg kan nevne at jeg har løpt en sjelden gang, men aldri hvor fort eller hvor mye eller hyppigheten.

Så ja. Jeg trener hver dag med unntak av meget sjeldne ganger. Om det er et problem jeg sliter med? Ja, det er trening uten mening for min del. Jeg kompenserer, styrer og baler, teller og regner og bruker mye tid inni hodet mitt på ting som ikke er bra. Så ikke se på meg for inspirasjon til å endre livsstil, kosthold eller treningsprogram. Det finnes så mange gode blogger der ute som handler om sunnhet og velvære, skrevet av mennesker som er gode og sunne eksempel.

Må innrømme at det var godt å få det ut. Håper dere forstår mitt perspektiv.

Juni 2010, rett før tilbakefallet. Sunneste vekt noensinne kombinert med sunneste kosthold på årevis, pluss friskere treningsvaner og fokus.

Never have I ever…

Publisert 18. januar 2012 Fotografi , motivasjon 26 Comments

Stått opp så tidlig frivillig før på lange tider, vært ute av huset på fem minutter med bare de to viktigste tingene med meg. Zahra og Nikon. Ingen frokost, ingen medisiner, ingenting, det handlet bare om øyeblikket. Det eneste som sto i hodet på meg var lys. Ut, lys, bilde, vakkert. Tror ikke det finnes bedre måter å starte en dag på. Hadde ikke tid til å gå glipp av øyeblikket.

De tre første ukene er tilbakelagt kapittel. Det sies at det tar 21 dager å bryte ned en avhengighet eller vane og skape en ny rutine. De korteste rehab programmene varer i 21 dager. At jeg er ferdig med dem gir meg bittelitt mer håp om at det kanskje er mulig å holde ut og å komme enda lenger. Skal ikke legge skjul på at de siste dagene var vært kompliserte å manøvrere seg helskinnet gjennom når noe inni meg brenner for å gi faen. Det som er verst og vanskeligst er stemmen som sier “én siste gang. Bare én gang til og aldri mer“. Hvor mange ganger har jeg ikke kastet meg i armene som er strekt ut mot meg og funnet trøst i det? Hvor mange ganger har jeg ikke sagt “greit” og gjort det, gått i den samme fella gang på gang på jævla gang? Eller “idag er en fin dato å telle fra, idag er en fin dag å ta farvel“.

Note to self; [se gjennom bildene] Tenk deg godt om. Virkelig? Fortsatt? Fremdeles? Vil du holde fast i dem? Se på dem da! Scroll gjennom to ganger. Tenk. Husk. Føl. Husker du? Hvordan det føltes? Hvor jævlig det er og hvor langt det går? Husker du årene du har tilbragt på denne måten? Seriøst? Nei, nettopp.

Jeg vil ikke:

Lide meg gjennom 21 dager en gang til
Lide meg gjennom en runde til med skrekk og panikk og redsel for konsekvenser
Kaste vekk enda flere penger jeg kan bruke på sertifikatet og bil istedenfor
Repetere dette flere ganger
Oppleve det flere ganger
Henge over doskåla med vilje flere ganger
Vaske hele badet flere ganger
Vaske bulimien ut av hus
Angre
Kjenne på nederlaget og håpløsheten av å ikke komme noen vei
Føle meg fastlåst og fanget i en sirkel jeg ikke klarer å bryte
Ha en ny dato å forholde meg til, 27. desember 2011 burde være godt nok, fin nok. Klokka 19:27.

Jeg lurer på hvor mange innlegg jeg må skrive som egenmotivasjon eller som påminner til meg selv. Det får så være om jeg må bruke time opp og time ned på dette, finnes ingen vei utenom om jeg likevel må jobbe meg gjennom for å komme noen vei. Her og nå får resten av problemene være resten av problemene fordi det krever alt å ha fullt fokus på dette. Det funker ikke for meg å skulle gjøre litt riktig på den fronten, bittelitt riktig der, feile her, tape der, det gir meg ingen mestringsfølelse og jeg kan ikke selv se at det går framover på noe som helst vis. Men å telle dag for dag, omså time for time om alt blir forjævlig, hvert minutt teller. Hver gang jeg opplever en følelsesmessig krise eller reaksjon, det er da det gjelder mest. Å ha hundre prosent fokus på riktig front. Det gikk med selvskadingen fordi jeg ga alt for å greie det. Derfor ser jeg ikke hvordan dette skal være noe annerledes, jeg pleier å få til deg jeg vil så lenge jeg vil det nok.

Rock bottom became the solid foundation on which I rebuilt my life
~ J.K Rowling

Nå skal jeg snart surre meg en tur på butikken med mamma før jeg skal til frk.fastlege klokka halv tre. Alltid sist på dagen for å unngå “neste pasient” stress. Regner med jeg får en grundig tilbakemelding på pillefronten. Krysser fingrene for at jeg slipper å veie meg, har ikke gjort det på to dager og håper jeg greier å holde meg unna vekta en stund. Bortsett fra det burde jeg støvsuge og gjøre noe kreativt, lese en bok og ikke sove på dagen. Spørs hvordan det går med tanke på at jeg sto opp tidlig. Når jeg tenker meg om så må jeg lage kort idag, motivasjonskort, fordi jeg kan laminere det/dem med Therese imorgen. Og jeg skal godkjenne og svare på kommentarer.

♥Håper dere har en fin dag♥

So she ran away in her sleep.

Publisert 15. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , Sykdomstanker 12 Comments

Det har vært vanskelig igjen siden torsdag, men maten altså. Det å ikke skulle spy. Jeg gjorde megatabben; sovne på sofaen om ettermiddagen. Du lurer kanskje på hvorfor det er katastrofe? Jeg pleier ikke å drømme så mye på natta, i alle fall ikke noe jeg husker spesielt dagen etterpå. Men på dagen derimot? Per min definisjon er det mareritt.

Jeg drømmer at jeg spiser. Og det som gjør det så ille er hvor ekte det føles. Jeg kan fysisk smake det jeg drømmer at jeg spiser og ambivalensen i drømmen. Om det er min indre stemme eller noen andres stemme som sier “ikke spis det, du kommer til å spy” hvor min respons alltid vil være “neida, dette går bra” selv om det ikke er sant fordi panikken for kalorier og overspisning er enorm. Deretter vil min indre stemme fortsette å repetere “ikke spis det, ikke spis det, du kommer til å legge på deg, du må spy, du kommer til å spy, slutt å spise”, men det hjelper ikke fordi jeg fortsetter å spise. Alltid.

Helt til jeg våkner med et rykk, søvntung men panisk. Jeg kan fortsatt smake det jeg har spist i drømmen, noe som gjør det så virkelig at jeg får problemer med å skille drøm fra virkelighet. Følelsen av å ha stått opp og stilt seg foran kjøleskapdøra, øynene lukket mens jeg ber en stille bønn om at det ikke er sant. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde brunost i kjøleskapet. Av alle ting? Brunost? Kjøleskapet inneholdt akkurat det samme det hadde gjort tidligere på dagen og det sto ingen brunost på øverste hylle, selv om jeg tok meg selv i å blunke flere ganger fordi jeg ikke lenger visste hva jeg skulle tro.

Innen da var det for sent. Jeg vet ikke om det er skuffelsen som er det verste, den bulimiske skuffelsen fordi bulimien så sitt snitt til å la alt fare på havet? Jeg takler ikke skuffelse. Det må være en av de verste følelsene jeg vet, for skuffelsen i seg selv utløser andre følelser som sinne, raseri, oppgitthet, irritasjon, verdiløshet og en intens trang til å ødelegge meg selv. Selvskading eller oppkast, sabotere for meg selv – og det er vanskelig å skulle takle det.

Resten av dagen fantaserte jeg om mat uansett hva jeg gjorde for å avlede meg selv, lengtet etter mat, skrev imaginære handlelister i mitt eget hode og tenkte på alt jeg hadde lyst på der og da.

Følelsen hang igjen når jeg våknet på fredag, ikke ble det bedre når jeg var tom for pepsi max og måtte på butikken. Kortet besto den første testen men følelsen forsvant ikke selv når jeg kom hjem. En merkelig lengsel, lengtet etter å svelge noe. Noe annet enn det som er flytende, svelge noe med konsistens. Noe man må tygge først. Ikke tyggis, næringsdrikker, vann, te, kaffe, pepsi max. Alle tenker sikkert at jeg burde tillate meg selv å spise noe siden kroppen åpenbart vil svelge noe annet, men jeg tør ikke. Det går ikke. Takler det ikke når det er gjort, følelsen av å ha noe med konsistens i magen. Det trigger det faktum at jeg vil ha det ut og når alt kommer til alt blir det bare verre å skulle kjempe for å holde noe nede når jeg angrer voldsomt i etterkant.

Forbannade dritt. Jeg har så mange fordommer mot og illusjoner om mat at jeg holder på å bli sprø. Kjenner ikke at jeg orker å sette ord på det eller beskrive det fordi jeg egentlig, egentlig vet at alt ikke stemmer overens med den virkelige virkeligheten, det passer bare ikke inn i min virkelighet her og nå.

Men jeg vil ikke ta i det med ildtang en gang. Når noen i teamet mitt sier “snart må vi ta det opp” eller gjøre noe med det eller lignende, svaret mitt består alltid av tre bokstaver. Nei. Istedenfor får det bare være det det er. Jeg har så vanvittig mange unnskyldninger på lager, så mange fluktruter fra å forholde meg til det at jeg ikke er klar over det før jeg må svare konkret på spørsmål, så mange forsvarende setninger til hvorfor nei, hvorfor ikke, hvorfor ikke prøve, nei, nei og atter nei. “Jeg skulle ønske du kunne spise noe!” og jeg sier “ja, men……….”

Men jeg har da i det minste ikke kastet opp? Det må da telle for noe? I det minste gjør jeg noe fornuftig og noe riktig? Det nittende døgnet er snart i boks, til tross for to levende mareritt om bulimiske handlinger, tanker og fantasier. Steg for steg? Og her og nå. Steg for steg og presens. Dag for dag, eventuelt time for time fordi dette er vanskelig. Å ikke skulle gi etter selv når jeg vil.

Igår sov jeg bort hele dagen. Det vil si at jeg gikk tur med Zahra i ti minutter, tilbragte noen få timer online, så en og en halv episode American Horror Story og leste noen sider i en bok. Når klokka tippet midnatt tok jeg medisiner og sov i ytterlige elleve timer. Sliten? I guess. I dag har jeg bare sovet bort halve dagen og har fortsatt seks timer igjen hvor jeg kan gjøre noe fornuftig. Har en bra idé til neste kort! Pluss at jeg burde ta oppvasken fordi jeg er i ferd med å gå tom for glass og kopper. Og andre kjedelige aktiviteter som å brette klær.

Trangen til å gi faen har ikke vært ekstrem idag og jeg håper at det føles bedre imorgen. På tirsdag er det tre uker. Egentlig skulle jeg tatt et nytt bilde for sammenligning igjen igår, dag atten, siden det er seks dager mellom på alle de andre bildene, men bestemte meg istedenfor å vente til tirsdag, hvis ikke kunne det blitt en unnskyldning for å gi faen etter å ha tatt bildet. Det vil si at jeg må presse meg selv til å holde ut til tirsdag, deretter må jeg finne på noe nytt og holde fast i det.

Krisepilleproblematikkproblemer.

Publisert 13. januar 2012 5 PSYKISK HELSE , selvskading 42 Comments

Thank god it’s over. Jeg kladdet første innlegg natt til torsdag men fikk meg ikke til å publisere hverken det eller noe igår, rett og slett fordi jeg ikke ønsket å høre hva andre mente. Jeg måtte finne det ut selv, fra inni meg selv.

Jeg hadde omtrentlig trykket på publiser innlegg i samme sekund som damen med medisinene mine sto på utsiden. Lettelse. Jeg følte meg lett når jeg gikk ut i yttergangen, hadde allerede tatt med meg en kulepenn for å se ut som at jeg var klar for dette. Jeg er klar for dette, jeg har full kontroll. Damen var hyggelig hun, jeg signerte kontrakten, noterte sted og dato og fikk en pose i hånda, takk og farvel.

En pose.

Leste du riktig? En pose.

Jaha? Hva befinner seg i en hel pose egentlig? Jeg tømte posen opp ned i sofaen og lot innholdet falle ned. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive bølgen av følelser. Overveldet. Lykke, redsel, glede, panikk, lettelse, kaos, second thoughts og what the fuck. Blandede følelser. Posens innhold overrasket og sjokkerte.

Hva jeg så for meg? Jeg så for meg at jeg skulle få noen esker med piller og resepter på de pillene jeg tar nå.

Jeg har faen meg aldri sett så mange piller og pilleesker i hele mitt liv med unntak av på apoteket. Og der lå de, i sofaen min. Eske på eske på eske. Hele kroppen dirret når jeg satte meg ned for å få oversikt over innholdet. Hva faen er alt dette? Begynte å lese på eskene. Penn og papir, noterte og sorterte. Vantro.

Jeg så for meg å få de medisinene jeg tar fast, de medisinene jeg står på til daglig. Istedenfor åpnet det seg et landskap som minner av fortiden og en drøss med medisiner jeg ikke tar lenger, datert så langt tilbake som 2009.

Panikk, redsel. Katastrofetankene danset i hodet mitt, tenk om, tenk om, tenk om sånn eller slik, tenk om. Problemene dukket opp i rasende tempo, hvor i guds navn oppbevarer man så jævlig mange piller? Og hva faen gjør jeg med alle pillene som er til overs, de jeg ikke tar lenger?

Så jeg begynte å telle. Hentet de få pillene jeg har fått administrere selv, inklusiv vitaminer og begynte å telle. Når jeg var ferdig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte og endte opp med å gjøre begge deler. Jeg lo til tårene trillet fordi det var surrealistisk, fjernt og uvirkelig. Herregud, er det mulig? I det ene øyeblikket får jeg knapt nok hentet ut 56 piller i slengen med lav dose, i neste øyeblikk har jeg strødd 1183 -ettusenetthundredeogåttitre- piller utover i sofaen. Nok piller til å ta livet av meg selv ti ganger.

Redsel og panikk. Jeg fikk vondt i sjela bare av å se på pillene som lå strødd, som jeg etterhvert danderte utover på bordet, for å få oversikt over esker og typer og antall av hver. Hva skal jeg med 300 piller av den sorten, 77 piller av den farligste typen jeg tar – død innen en time, maks. Hva skal jeg med 80 beroligende fra 2009 som jeg ikke har tatt på flere år? Hva skal jeg med alt? Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg gjøre av dette?

Tankene spant i hodet. Kvernet, redselen vokste. Antallet, døden. Skal jeg bare stable døden inn i skapet? Men, er det trygt å ha hauger med piller i skapet? Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg blir full en dag og får mindre gode idéer, tenk om jeg får en brå nedtur og en impuls, tenk om jeg går i søvne, tenk om jeg får barn på besøk, tenk om Zahra får i seg piller, tenk om jeg utvikler nye problemer, tenk om jeg synes det er en god idé å ta dobbelt så mye sovemedisiner når jeg ikke får sove, tenk om jeg synes det er lurt å ta beroligende nå og da for å få “slappet av”?

Ikke det at je ble trigget til å gjøre noe dumt bare fordi jeg nå hadde sjansen, men antallet var skremmende nok til at jeg ble ordentlig redd. 1183. Spørsmålene sto i kø. Er det normalt? Ville ikke en vanlig person hentet ut én eske på 100 piller i slengen og ikke tre? Hvorfor er ikke fortidens piller destruert? Hvorfor har de greid å kjøpe FEM dosetter på min regning når jeg ikke trenger mer enn to? Skal jeg bare putte det i skapet and carry on? Hvordan skal jeg greie å vite at jeg har døden i skapet? 1183!

Jeg talte piller i to timer, regnet det samme stykket om og om igjen, som om jeg håpet at svaret skulle endre seg og antallet minske. Brukte de tre neste på å kverne vilt på alle spørsmålene, den siste timen brukte jeg på bekymring og innen klokka var fem natt til torsdag sovnet jeg med frykten av å “gå i søvne” og spise piller.

Herregud, er det mulig? Jeg lo til tårene trillet, forsøkte desperat å tørke dem vekk. Hva er dette? Normalt eller ekstremt? Hvilken situasjon er dette? This is way more than I bargained for. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg slike mengder med tabletter. I alle mulige former, runde, små, store, tyggetabletter, brusetabletter, minstmak, solbærsmak, oransje, blå, hvite, røde, flate, runde, med delestrek, uten delestrek, brune, beige.

Når jeg våknet igår var ikke redselen der, da var det “greit”. Greit i den forstand at jeg ikke var livredd men likevel følte jeg meg ikke trygg. Jeg ble til slutt enig med meg selv om at jeg ikke kunne ha det sånn, meninga er å være ansvarlig og føle trygghet, stole på meg selv og mine egne avgjørelser. Meninga er å ha rak rygg og selvtillit skrevet i ansiktet, meninga er å føle kontroll og mestring, at jeg takler utfordringer og at jeg er sterk nok til å være ansvarlig.

I et klokt øyeblikk sendte jeg en melding til frk.psykolog og sa at JEG måtte fortelle henne noe imorgen, men hun måtte minne meg på det. Jeg var så i tvil mellom normalen og det unormale. Var det virkelig meninga at 1183 piller var ansvaret de forventet at jeg tok? Var de klar over omfanget, mengden, typene og skadeligheten? Dødstrusselen? Visste teamet mitt det på forhånd? Var det meninga? Var jeg svak om jeg viftet med det hvite flagget etter knappe ett døgn med piller i hus? Og noe inni meg; helt ærlig – ville beholde noen av typene. De jeg ikke lenger får. Noe annet inni meg lurte på hva faen vitsen med det skulle være? “Hva er oddsen for at du våkner opp en dag og tenker; YES, idag skal jeg begynne å ta jerntabletter når du hater dem? Du hater lukta av jern, du er redd for det de gjør med kroppen din, hva skal du med det?”, eller beroligende. “Hva skal du med det? Du får det ikke lenger fordi du ikke trenger det, så hva skal du med dem nå? Hvorfor trenger du å ha det i skapet?”

Om jeg ikke hadde sendt melding til frk.psykolog kunne jeg lett, om jeg ville – holdt maska i en time idag. Om hun derimot visste at det var noe jeg ikke fortalte henne, som jeg burde si, som hun spurte meg om – ville jeg ikke klart å lyve, og jeg trengte det. At jeg ikke kunne lyve.

Det føltes ikke trygt. Med mindre du er terminal eller lever med ekstreme smerter, så er det vel ikke normalt å ha så mange piller? Er det? For hva vet vel jeg, som knapt har fått administrere medisiner i minimale doser selv? Hva vet vel jeg om hva som er normalt? Hva vet vel jeg om hva som forventes?

Jeg har gått utrolig mange runder med meg selv og veid fram og tilbake. Hva gjør jeg? Hva skaper trygghet? Hvordan løser jeg dette? Er jeg svak om jeg stiller spørsmålstegn til dette? Eller er det sterkt og riktig?

Men jeg fortalte det til frk.psykolog. Hun sa “herregud” mange ganger og at jeg var nødt til å kvitte meg med alt jeg ikke trengte – for hva skal vel jeg med det? From the bottom of my heart; what the fuck? Vi ble enige om at jeg skulle ringe frk.fastlege fordi jeg var sikker på at hun kom til å reagere voldsomt på dette. Det skal jo ikke gå an? Hva er dette, ekstremeksponering?

Så jeg ringte henne når jeg forlot kontoret til frk.psykolog. Beskjeden jeg fikk var å dukke opp der – NÅ, med pillene. Alt sammen. Jeg gikk hjem, klatret opp på kjøkkenbenken da jeg plasserte alt sammen så utilgjengelig som det var mulig å få til. Bet meg i leppa mens jeg puttet alle eskene og boksene i en pose, bet meg i leppa når jeg inkluderte alt noe inni meg ville holde fast i, nølte ved boksen med beroligende. Jeg hadde ikke tid til å tenke og rasket med meg alt sammen foruten vitaminer.

Frk.fastlege sa også herregud. Mange ganger. Repeterte det når hun tømte den samme posen utover en benk. “Er det mulig?” og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. “Det er alt” sa jeg, mens jeg gjemte ansiktet i hendene. “Det er absolutt alt jeg har.”

Allergimedisiner, sovemedisiner, epilepsi, beroligende, smertestillende, brusetabletter, jerntabletter, antipsykotika.

Deretter sorterte vi sammen. En bunke over alt jeg ikke lenger tar og ikke har rørt på flere år, en bunke med det jeg tar til vanlig og en drøss med annet og ymse, inklusiv små medisinposer fulle av piller. Jeg forklarte hva jeg hadde sett for meg og understrekte dypt og hellig at jeg aldri hadde forventet å få et halvt apotek i fanget. Jeg fikk en klem for a jeg gjorde det riktige. “Dette beviser virkelig at du er klar for ansvaret”.

Deretter ble vi enige om hva jeg selv kunne ha, for hva skulle jeg vel med 300 stykker av en farlig pillesort, selv om jeg tar tre hver dag? Ærlig talt; jeg tror alt du kan ta i pilleform er forferdelig farlig når du kommer opp i antall på flere hundre stykker. Trenger jeg å ha et lager som strekker ser hundre dager fram i tid? Er det nødvendig? Trenger jeg å ha 77 livsfarlige piller som hadde drept meg på halvveien?

Deretter fikk jeg ta med meg det jeg følte meg trygg på, det jeg var sikker på at jeg taklet og hun sa at hun skulle oppbevare de pillene jeg tar men som jeg ikke trenger her og nå, og gi meg pakkene etterhvert som jeg trenger dem. De farligste ville jeg bare ha en gang i uka da selv sju er skadelig nok, noe annet ville jeg ha hver måned, mens noe hadde jeg stålkontroll på.

Det var ikke mange eskene jeg tok med meg hjem igjen.

LETTET fordi jeg fikk bekreftelse på at jeg gjorde det riktige. Lettet fordi jeg nå har fått det som jeg ville ha det, lettet fordi ingen hadde sett for seg antallet piller eller at jeg skulle sitte på alle. Lettet fordi jeg nå ikke trenger å føle meg truet eller redd fordi jeg har døden i skapet. Nå har jeg ansvar og nødvendighet i skapet, ikke panikk, redsel og impulshandlinger eller nye problemer.

Herregud for en lettelse. De siste to dagene har vært tunge, kjipe, fylt med redsel for impulser og katastrofetanker samt ubehag, bare å vite at døden befinner seg rett bak den skapdøra. Krise.

Men nå går det bra. Nå er alt i orden. Nå er det ikke farlig eller skummelt lenger. Nå er det ikke utrygt. Nå har jeg ikke et halvt apotek på kjøkkenet. Neste onsdag skal jeg dessuten ta med meg reseptene jeg har fordi jeg ikke hadde tid til å huske på det tidligere idag, fordi de reseptene jeg har nå er skrevet ut til psykiatritjenesten, ergo med voldsomme mengder piller som kan hentes ut i slengen. 730 piller. Ikke det at jeg tror jeg hadde orket å hente ut så mange, men det vil føles enda bedre med resepter på hundre i slengen, ikke hundre ganger tre.

Jeg visste at jeg hadde tatt meg vann over hodet, eller snarere føltes det mer som om noen hadde lagt en hånd på hodet mitt og trykket meg under med full kraft på ondskapsfullt vis fordi jeg har mast og oppført meg som en drittunge, som om jeg fikk det jeg fortjente fordi jeg var dømt til å feile. Hadde jeg grått tårer av lykke og lettelse fordi jeg fikk det jeg så for meg hadde det vært supert, men å ha latterkrampe til tårene triller mens jeg tenker “klyp meg i armen, dette er faen ikke virkelig” fordi panikken var vanvittig?

Det verste var å ikke vite hva normalt er. Hva er normalt? Det verste var å lure på om dette virkelig var det jeg hadde sagt jeg ville ha og turte å kontrollere, det verste var å se meg selv som svak og ynkelig fordi jeg ikke maktet 1183.

Nå er alt i orden. Når jeg fikk bekreftelse på at det ikke var normalt og langt ifra hva noen forventet av meg. Nå har jeg ikke døden i skapet og trenger ikke å gå rundt og bekymre meg for hverken det ene eller det andre. Det løste seg til slutt, selv om det kostet vanvittig å skulle få kontroll i en akutt krisesituasjon, og å komme helskinnet og uskadd ut av pilleuføret.

My Card.

Publisert 11. januar 2012 Ukategorisert 16 Comments

Lovte jeg skulle poste det igår når det ble laminert. Er ikke vant til å forminske håndskrifta mi så mye at jeg må skrive så lite (bildet til høyre er selvsagt forstørret), så siden kortet er på størrelse med bankkort ble det knotete å skulle skrive femten rader nedover, attpåtil med penn som ikke ville fungere. Men jeg er fornøyd, så det er jo det viktigste! Therese foreslo å lage flere, noe jeg allerede har tenkt på. “Don’t Panic” hadde eksempelvis vært kjekt å ha.

Nå får jeg straks medisinene mine, alle. Ting tar tid? Gleder meg til det er over. Glemte å nevne en ulempe til med psykiatritjenesten; man vet jo aldri hvem som er på jobb og leverer ut medisiner. Én ting er G og G2, også kjenner jeg ett par stykker til godt, men resten er praktisk talt fremmede mennesker jeg ikke husker navnet på en gang. Det ringte en dame tidligere og jeg ble rett og slett irritert over måten hun snakket til meg på. Som om hun tenkte “nå ringer jeg til noen som er psykisk syk, husk å forklare grundig og nøye, helst tre ganger, slik at jeg er sikker på at pasienten forstår det jeg sier”. MHM. Thank god it’s over og at jeg slipper å forholde meg til dette lenger. Jeg har ikke ord for å beskrive lettelsen. Frihet, ansvar, pålitelig, til å stoles på, trust, give it to me.

Utfordring etter utfordring og good news.

Publisert 11. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , Angst , Høydepunkter 22 Comments

Klokka er bare tre og jeg er allerede helt ferdig. Sto opp klokka ti, uthvilt og alt, hadde god tid fordi jeg ikke skulle være hos legen før klokka tolv. Jeg pleier å sitte i bilen og så ringer hun når hun er klar sånn at jeg slipper å sitte på venterommet fordi det er utrolig vanskelig for meg å skulle sette seg ned i en sånn situasjon, da kommer virkelig redselen krypende mens verden forvrenges til kaoset inni kroppen som virker mer og mer uoversiktlig jo mer jeg fokuserer på det. Å vende fokus utover i akkurat den situasjonen er også vanskelig fordi det ikke er noe jeg vil “ta inn”, om det er forståelig.

Uansett. Venta i bilen, gikk inn, satte meg ned hos legen, forklarte noe småting angående denne bekymringen min, deretter var det rett ned for å ta blodprøver. Her kom den første utfordringen. Det var ingen som satt og ventet der nede, så det skulle jo være greit? Tror det er første gang jeg har satt meg ned og ventet på veldig lenge. Selvfølgelig ble det vanskelig og jeg vurderte flere ganger å bare gå opp igjen fordi det ble så slitsomt å sitte der. Vel, jeg ble sittende til det var min tur og håpet at selve blodprøvene skulle gå fort! Det gjorde det ikke fordi damen som skulle stikke meg måtte sjekke opp hvilket glass hun skulle bruke til en viss prøve, noe som tok sin tid. Igjen vurderte jeg å gå, ville helst bare trekke meg mens panikken bygger seg opp på innsiden. Å skulle bli sittende i en sånn situasjon koster vanvittig, når jeg helst vil kapitulere og nesten gjøre hva som helst for å slippe unna alt kaoset på innsiden.

Igjen ble jeg sittende. “Det går fint å ta blodprøver?”, jeg “mhm-et” uentusiastisk og håpet dette skulle gå fortere. Det gjorde det selvsagt ikke fordi glass på glass på glass på glass skulle fylles opp, etter glass nummer to fikk jeg en voldsom “jeg kommer til å gå rett i gulvet” følelse. Jeg er utrolig dårlig på å kommunisere med fremmede når det blir vanskelig. Jeg får meg ikke til å si “jeg har utrolig mye angst” eller lignende. Det blir så… inni hodet mitt blir det som å innrømme en svakhet jeg skulle ønske jeg var foruten. Den forbannade fasaden igjen. Rent, pent, ryddig, ordentlig utad, ingen skal se hva som foregår innvendig med mindre jeg åpner opp for mennesker jeg stoler på. Endte opp med å bite meg til blods inni kinnet for å fokusere på den smerten istedenfor blodet som gikk ut av kroppen, eller situasjonen forøvrig.

Når det omsider var over kunne jeg ikke komme meg ut derifra fort nok. Ut, opp trappa, inn gjennom venterommet, korridoren og inn til frk.fastlege igjen. Tok sin tid før jeg følte meg som nogen lunde “normal” igjen, at jeg hadde kontroll på kaoset og greide å holde ut.

GOOD NEWS! Etter nitten, snart tjue måneder med desperate forsøk på å vise at jeg kan stoles på i forhold til medisiner fikk jeg idag, ENDELIG ansvaret selv. Senere får jeg alt selv, alle resepter og alle piller som ligger hos psykiatritjenesten! Det er ganske stort for meg fordi jeg aldri tidligere har fått ansvar for medisiner. Det vil si, helt siden September 2007 hvor jeg spiste min første antidepressiva. Jeg kan selvsagt forstå at en seksten år gammel versjon av meg selv ikke fikk ha det ansvaret selv, særlig med tanke på overdoseproblematikk. Jeg har gått på noen få smeller siden da, men det er straks tjue måneder siden sist. At jeg IDAG får ansvar for alt selv – det er stort for meg. For meg blir det bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig, fått til noe og oppnådd noe.

Lettelse. Det har vært mye surr med medisiner og psykiatritjenesten – ekstra stress og mer irritasjon i hverdagen hver gang noe ble feil eller mindre riktig. Eksempelvis at jeg har fått medisiner dagen etter at jeg trenger dem, eller enda verre; at medisiner jeg hadde sluttet på dukket opp i dosetten likevel. Eller den gangen jeg fant medisinene mine i postkassen. Det var ikke greit i det hele tatt, selv om jeg ikke delte postkasse med noen. Eller de gangene jeg har manglet de viktigste medisinene (sovemedisiner/epilepsimedisiner) og påpekt dette i samme sekund som øynene mine scannet gjennom innholdet i dosetten, som jeg alltid gjør før jeg tar i mot den – og deretter fått beskjed om å vente til imorgen fordi ingen kan gjøre noe med det nå. Jeg klarer meg greit så lenge jeg får nok søvn, men når det dukker opp søvnløse netter på den måten kjenner jeg irritasjonen blir stor. Ikke bare irriterer jeg meg over feilen, jeg ligger gjerne våken hele natta og irriterer meg over at jeg ikke får sove heller.

Endelig er den tid forbi! Jeg vil mye heller bli irritert på meg selv om jeg har glemt å hente ut medisiner enn å holde inne på irritasjon og frustrasjon over noe som ikke er min feil men som jeg heller ikke kan rette opp i. Man skulle trodd at medisinsystemet skulle ha fungert på en bedre måte. Jeg forventer at det går knirkefritt og at jeg får det jeg skal ha, i riktige doser, når jeg skal ha dem. Om jeg høres storforlangende ut; nei. Det er krise om det ikke blir riktig, særlig i forhold til epilepsimedisiner. Å risikere å få epileptisk anfall for at noen har gjort en feil i systemet? Nok ett år med kjøreforbud? Om så hadde skjedd vet jeg ikke hvor jeg skulle ha plassert den reaksjonen men jeg vet at den hadde vært eksplosiv og rasende. Jeg HATER å klandre andre for deres feil. Jeg vil heller tryne på isen fordi det er glatt ute enn fordi noen har tømt vann foran inngangsdøra mi for å lage is og ekstra komplikasjoner, sabotasje.

Men det er over nå. Endelig. Kan nesten ikke beskrive hvor lettet jeg er. Også slipper jeg å forholde meg til det apoteket lenger, de gjør også feil med regninger og frikort, jeg skal gladelig hente ut medisiner på samme apotek som jeg henter næringsdrikker fra. Jeg føler meg ikke impulsiv, jeg er ikke bekymret eller redd for at dette skal gå galt. Jeg har lenge ønsket meg dette ansvaret og er praktisk talt desperat etter å bevise at jeg hadde rett, at jeg kan, at jeg klarer. Og OM det skulle bli skummelt eller ubehagelig finnes det mange jeg kan ringe, lege, psykolog, Therese, psykiatritjenesten eller Mamma. “Kom og hent, takler ikke”, fem ord jeg vet jeg vil være i stand til å si. H-u-r-r-a og endelig!

Bortsett fra det håper jeg blodprøvene er i orden og regner nesten med det, måtte veie meg (sukk), blodtrykk (uendret) og puls. Ble veldig overrasket over pulsen og sammenligningen mellom bulimisk og anorektisk. Når jeg spiser og spyr får jeg veldig høy puls, også hvilepuls. Det er ikke lett å skulle sove om kvelden når du kan telle til hundre hvert minutt og føler at hele kroppen er i beredskap. Sist den ble målt (rett før jul og veldig bulimisk) var den mellom 80-90 etter å ha sittet stille på en stol en halvtimes tid. Idag derimot; 60! For en forskjell! Fint med en bekymring mindre. Slipper den klamme redselen når hjertet bare hamrer og hamrer avsted selv om jeg forsøker så godt jeg kan å roe ned og slappe av.

Når jeg omsider var ferdig hos frk.fastlege kom jeg på at det er Januar. Januar betyr at frikortet ikke er på plass, ergo må jeg betale for timen – noe som ikke er et problem. Problemet er at jeg må stå i kø på smekkfullt venterom og håndtere angsten samtidig som jeg står der. Hadde helt glemt det og måtte derfor hoppe rett ut i det. Det var ett menneske foran meg i køa, og hadde jo trodd det skulle gå fort? Nåneidu. Det tok sikkert fem minutter før noen ekspederte, deretter tok det minst fem minutter til, om ikke sju, ti, før det ble min tur. Mennsker på venterommet, mennesker som gikk inn og ut av korridoren, mennesker som kom borti meg – skrekksituasjon. Kunne ikke kommet meg ut derifra fort nok, men fikk gjort det jeg skulle etter mye om og men – ingen panikkanfall, bare ekstremt ubehagelig angst.

All good til slutt. Senere kommer psyk.tj med medisiner og resepter, deretter skal jeg traske ned på sykehuset så Therese kan laminere kortet, frk.fastlege synes i alle fall det var fint.

Alis Volat Propriis.

Publisert 10. januar 2012 Fotografi 12 Comments

Legge seg tidlig? Nope. Stå opp tidlig? Check. Ikke sove på dagen? Check. Legge seg tidlig? Forhåpentligvis.

Idag har jeg greid å underholde meg selv hele dagen, uten at jeg har kjedet meg eller sett på klokka førti ganger! Føles bra og langt ifra meningsløst. Dagen har til og med vært fin! Overrasket.

Praktisk talt det første jeg gjør hver morgen. En kald start på dagen er en dårlig start på dagen.

Om jeg legger godviljen til kan jeg late som om det er milkshake.

Breakfast for champions? Call me weird men det er ingen hemmelighet at jeg har forstyrrede spisevaner, men frokost fåregår alltid på gulvet foran ovnen for at flammene ikke skal dø ut. Gjerne med en skriveblokk hvor jeg skriver ned hva jeg kan fylle dagen med, eller jeg sjekker “siste nytt” på facebook, twitter etcetera etcetera.

Lillefrøken venter.

Utålmodig…

På breakfast for Iggy’s (Iggy’s = Italian Greyhounds). Gud jeg hadde blitt sint om noen hadde tatt bilde av meg mens jeg spiste. Fint at hun ikke la merke til det i sin egen glupskhet. Hun raper alltid etterpå, useless information? Oh yes. Det er ikke spesielt sjarmerende haha.

Deretter tok vi turen ut. Ingen aaangst. En av challenges’ene til fredag er å gå tur med Zahra på dagtid og ikke nødvendigvis langt på natt. Når jeg kom hjem igjen hadde jeg fått pakke i posten igjen! Heldig, heldig.

Har hatt sykt lyst til å lese den siden jeg så Portia de Rossi på Ellen DeGeneres show hvor hun fortalte om boka og om spiseforstyrrelsen sin. Hjertelig takk til Judy som sendte den helt fra USA, evig takknemlig ♥

Etter det ringte Psyk.tj for å sjekke noen detaljer i forhold til medisin, det vil si når jeg ble tom og trengte påfyll, som jeg ikke trenger før imorgen. Og siden jeg egentlig har tilbud på tirsdager sa jeg for en gangs skyld ja, nok en challenge, “ikke avlyse avtaler”. Så da gikk jeg en ny tur med G2. Tror nesten bare jeg må kalle henne G2 siden primæren min allerede er G.

Etter det surret jeg bort en god del tid på fotobloggen min. Det er en bildeblogg bare, hvor jeg laster opp bilder. De fleste har jeg kanskje lastet opp her fra før. At the moment er det en god del rot der inne, men kan godt legge ut link her når jeg føler at det er litt mer i orden. Fint tidsfordriv er det i alle fall.

Til slutt ble jeg mentalt sliten og hadde vanvittig lyst til å sove, så jeg gikk og la meg, bare for å komme på at jeg har sykelig lyst til å lese Unberable Lightness, så jeg måtte nesten begynne på den. For å være ærlig har jeg en stabel med bøker jeg burde lese. Fikk fire i bursdagsgave (serie) og tre til i julegave (triologi) og nå denne, pluss at jeg er midt i en eBook på iPaden óg har intensjoner om å lese en bok frk.psykolog lånte meg. Har så sykt dårlig konsentrasjon så det jeg leser må nesten være vanvittig interessant, ellers har jeg glemt alt til dagen etterpå og da er det ikke veldig kjekt å skulle lese videre.

Deretter mer næring, mer fyr i peisen og litt American Horror Story. Særeste serien jeg har sett noensinne og vet ikke helt hva jeg synes om den enda? Midt i en episode kom jeg på dette kortet jeg skulle lage til imorgen, som Therese skal laminere.

Deretter brukte jeg en hel time på å klippe, kladde og skrive. Kortet er det som ligger oppå den grønne boka, før jeg skrev noe på det. Fikk det jo plutselig for meg at det skal være motiverende, inspirerende og helst også fint å se på siden jeg mest sannsynlig kommer til å trenge det, så jeg måtte legge sjela i det. Heh.

Skrev ordene i stikkord på den ene siden av kortet (rosene er identiske på begge sider); vann i kroppen, hovent ansikt, null selvfølelse, økonomi, epilepsi, anger, skam, raseri, skuffelse, skadetrang, selvskading, stress, kaos, demotiverende & redsel.

Deretter kom jeg på at “ordentlige” kort har to sider, så jeg måtte lage en forside. Endte opp med å skrive “motivasjonskort”, neste linje “think twice” og siste linje “alis volat propriis” hvor det siste er latin for “she flies with her own wings” som også er teksten jeg har tatovert på leggen. Fornøyd! Legger ut bilde imorgen når det er laminert. Håper det går bra og at det blir fint.

Skal til frk.fastlege imorgen og gruer meg vanvittig. Har en katastrofetanke som har hjemsøkt meg de siste ukene og det må testes og sjekkes ut, krysser fingrene for at det er ingenting. It probably is, og om ikke vet jeg ikke hva godt jeg kan gjøre her i verden for å rette opp i alle tabbene som har ført meg hit jeg er idag. MEN. Jeg tror jeg får ansvar for medisinene mine imorgen?! “Alt eller ingenting” sa hun, og jeg er klar for å si “ALT” imorgen og er spent på hva som kommer ut av det.

Anyway. Prøver å ikke tenke på det. Store planer om å gå en liten tur med Zahra, se mer American Horror Story, lese mer Unberable Lightness (som er utrolig bra hittil, etter 4 chapters) óg legge meg tidlig.

På skalaen av “ha en bra dag i sitt eget selskap” tror jeg at dette er as good as it gets.

What is Normal Eating?

Publisert 10. januar 2012 4 SPISEFORSTYRRELSER 8 Comments

« Forrige side — Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com